Blogg

Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som...

Kommentarer er skrudd av for Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som du bør få med deg. Artist, Kurt Johannessen, Line S. Hvoslef, Vedholmen Galleri

Vedholmen galleri ligger vakkert til, helt i sjøkanten, litt utenfor Bergen. Det er alltid en glede å besøke dette galleriet, både fordi det er et galleri hvor du alltid føler deg velkommen og fordi de har mange spennende kunstnere i stallen sin.

Denne gangen tok vi turen fordi det var festspillutstilling med Line S. Hvoslef, en kunstner jeg virkelig har fått øynene opp for; både fordi hun er en dyktig kunstner men også fordi hun tar deg med inn i en spennende verden gjennom bildene sine.

Utstillingen har fått tittel etter et sitat fra Kurt Johannessen; "Det underlege som gror der det å sjå. men ikkje forstå, møter det å forstå, men ikkje sjå". En bedre tittel til denne utstillingen kunne ikke blitt valgt. Kurt Johannessen er kjent både som performancekunstner, men like mye for sine bøker med forunderlige formuleringer som ikke nødvendigvis følger den naturlige syntaksen, ei heller når det kommer til det innholdsmessige. Dermed begynner leseren å undre seg over hva dette egentlig betyr. Ja, det er absolutt en aforisme, men en særs komplisert aforisme og det er akkurat det som fascinerer. Undertegnede har selv mange av bøkene hans, og det er alltid koselig å ta en prat med ham når jeg møter ham på Bergen Art Book Fair.

Historie II

På samme måte kan vi si at Line S. Hvoslef får betrakter til å undre seg i møte med hennes bilder, for også her er det mye å undre seg over. Den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskij snakket om hvordan underliggjørelsen er det som skiller kunst og litteratur fra alt annet. Han trakk blant annet frem Tolstoj som brukte en hest som forteller i en av sine tekster. (Moderne litteraturteori; en antologi s. 16 og 17.) Dette har fulgt meg helt siden studietiden, og det er akkurat det Kurt Johannessen og Line S. Hvoslef gjør i sine henholdsvis tekster og malerier; de skaper en underliggjøring som får leser/betrakter til å undre seg, noe vi trenger, ikke minst i disse tider. Ser vi på bildet Historie II er det mange detaljer som tilsammen skaper et hele. Bildet er holdt i til dels duse farger, men det har en klar todeling med jordfarger nederst og blåtoner i den øverste delen. "So far so good", på den måten vil man gjerne ved første øyekast oppfatte det som et landskapsbilde men ved hjelp av alle elementene som er plassert i dette "landskapsbildet" blir vi forundret, og det er her underliggjøringen kommer inn. Så er det opp til hver enkelt betrakter å undre seg og skape sin historie i møte med dette verket.

Fabel

Går vi så videre treffer vi på maleriet Fabel. Det er et nydelig maleri i vakkert avstemte farger; ikke minst flere variasjoner av blått, en farge som kaller på kontemplasjonen. Dermed er vi i gang; jordfargene og fjellformasjonene sørger for at vi ikke tar helt av, men tittelen oppfordrer oss til å fabulere så da er det bare å la seg rive med. På mange måter får man en følelse av å tre inn i en litt annen form for "Alice i eventyrland" i møte med Hvoslef sine bilder, noe som gjør det hele så fascinerende.

Natt

Til slutt skal vi ta for oss bildet Natt. Bildet er holdt i grønntoner, en farge som vi gjerne forbinder med natur. I senter av maleriet finner vi et lysere element som nesten har form av det vi forbinder med en vulkan. Bakgrunnen er holdt i en mørkere tone og ser vi etter finner vi antydninger til hus. Det er mange måter å lese dette bildet på; som en hyllest til naturen, en natur vi må ta vare på. I det ligger et miljømessig perspektiv. Det er imidlertid så mye mer å oppdage også i dette verket, det er derfor verd å bruke tid, først da kan du som betrakter oppnå den fulle kommunikasjonen som et maleri alltid innehar. Resultatet; ja det er som tidligere nevnt; helt opp til deg som betrakter å finne ut av.

Til slutt er det bare å oppfordre deg til å ta turen til Vedholmen Galleri for å oppleve denne vidunderlige virkelighetsflukten som Line S. Hvoslef tar deg med på gjennom kunsten sin. Utstillingen står til 23.06.

For mer om utstillingen: https://www.vedholmen-galleri.net/festspillutstilling2024-line-s-hvoslef

Tittel på hovedbildet: -Som gror

Litteratur som det er henvist til: Universitetsforlaget 1998: Moderne Litteraturteori; en antologi: Kittang, Linneberg, Melberg og Skei.

Read more

Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans

Kommentarer er skrudd av for Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans Artist, Fredrik Værslev, Morten Viskum, Sverre Bjertnæs, Vestfossen Kunstlaboratorium

I 2003 åpnet Vestfossen Kunstlaboratorium og for undertegnede er det rart å tenke tilbake; ikke minst på hvor utrolig modig jeg syntes Morten Viskum var som startet det hele. Det har imidlertid rent mye vann i bekken siden den gang og VKL har utviklet seg til det viktige stedet for samtidskunst som det er i dag.

Som regel har hovedutstillingen, som på tradisjonelt vis blir omtalt på Samtidskunst.com, bestått av tema og samlinger; det være seg fra et geografisk område som Sør-Korea eller Afrika for eksempel, fra bedrifter sine samlinger, VKL sin egen samling, etc. Nytt av året er at det er en kunstner som fyller hele hovedutstillingen, og det er ikke en hvilken som helst kunstner.

Sverre Bjertnæs blir i dag regnet blant de viktigste kunstnere i Norge. For undertegnede har det vært spennende å følge ham mer eller mindre fra den spede begynnelse. Han har lang fartstid og har hatt utstillinger både i inn- og utland. Han har også samarbeidet med flere kjente kunstnere; en av dem er Håkon Bleken. Dette samarbeidet har båret mange både spennende og vakre frukter, blant annet utstillingen i Hvelvet på Oseana utenfor Bergen for noen år tilbake. Bjarne Melgaard er en annen kunstner han har samarbeidet med, også noe som har vært særs vellykket. Men i år ble det et noe spesielt samarbeid som oppstod; nærmere bestemt i forbindelse med årets hovedutstilling på VKL.

Årets utstillingen på VKL er kalt Hjem. Det er imidlertid ikke Bjertnæs som er kommet hjem, ei heller kunsten hans. Tittelen er hentet fra en serie som gikk på NRK i perioden 2012-2013. Som jeg sa til Morten Viskum; kunsten fører meg i de forunderligste retninger, og i dette tilfellet ble jeg sittende og se på en gammel såpeserie som handler om tre kvinner som etter at den lokale countrykongens død får vite at de er halvsøsken, og dermed er storyen i gang med alle de forviklinger en såpe innehar. Hvorfor har så utstillingen til Sverre Bjertnæs tatt navnet fra denne såpen? Grunnen er at hele serien er innspilt i Vestfossen og dermed kan man gjerne strekke det til at det viser en form for det mangfoldet av kultur Vestfossen innehar.

I tillegg ligger VKL i Vestfossen som navnet tilsier og er på en måte hjemstedet til arenaen som huser utstillingen. Enda en grunn er at ikke kuratoren men den som har "hengt opp" utstillingen er den kjente kunstneren Fredrik Værslev som selv har atelier i Vestfossen. Takket være Morten Viskum som er kunstnerisk ansvarlig på VKL skulle disse to kunstnerne; Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev sammen jobbe frem denne mektige utstillingen. At to kunstnere med så forskjellige uttrykk skulle samarbeide uten å kjenne hverandre fra før, må ha vært utfordrende, noe Bjertnæs også ga uttrykk for i talen sin ved åpningen. Han la imidlertid til at det har fått ham til å tenke nytt om enkelte ting, noe han vil ta med seg videre.

SÅ TIL SELVE UTSTILLINGEN

Det var en nydelig dag, solen skinte som den ofte har for vane når VKL åpner årets sesong. De som var tidlig ute fikk servert pølser i brød av Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev, for i Vestfossen har de noe de kaller for "Dobbel i dyne" som består av to pølser i brød med lompe over. Dette blir også omtalt flere ganger i tidligere nevnte såpe. Serveringen av pølser var også en del av utstillingen.

Sverre Bjertnæs holder tale; Morten Viskum til venstre og Lars-Andreas T. Kristiansen til høyre.

Det var som vanlig taler av både direktøren for VKL; Lars-Andreas T. Kristiansen, ordfører i kommunen; Adrian Tollefsen, direktøren for Nasjonalmuseet; Ingrid Røynesdal, som også åpnet utstillingen, men også kunstneren selv; Sverre Bjertnæs. I sin tale går han, som tidligere nevnt, inn på det noe problematiske men vellykkede samarbeidet med Fredrik Værslev hvor han måtte kaste alt av egne planer over bord i møte med Værslev. Med Fredrik Værslev sin festspillutstilling i Bergen noen år tilbake i minne, kan jeg levelig se det for meg. Dette er to kunstnere med helt forskjellige uttrykk; Sverre Bjertnæs som heller mer mot det klassiske, mens Fredrik Værslev har et mye røffere uttrykk.

Samtidig trakk Bjertnæs frem sin mor; Randi Koren Bjertnæs, som også var kunstner men som nå var gått ut av tiden. Han fortalte hvor mye hun har betydd for ham. I denne utstillingen hedrer han henne ved å trekke frem flere av hennes skulpturer hvor han har videreutviklet dem med egne elementer; sammen blir det en vakker symbiose mellom mor og sønn.

LAKSESKATTEN

Hovedverket i denne utstillingen må kunne sies å være Lakseskatten, et maleri som måler hele 24 meter i lengde og befinner seg i toppetasjen. Ved første øyekast ser det ut som et vakkert maleri i avstemte farger, men dette kunstverket handler om så mye mer enn det. Vi skal derfor gå inn på deler av verket og dvele litt ved dem.

Det første som gjerne fanger blikket vårt er det norske flagget i rødt hvitt og blått; men det er ingen grunn til å kjenne på noen form for stolthet over "vi ere en nasjon vi med" når vi går nærmere. Dette handler så langt fra "Smaaguttenes nasjonalsang" eller Henrik Wergeland for den saks skyld, som det går an å komme. Vi leser "KLASEBOMBER, "LANDMINER", ATOMVÅPEN" med mer og vi kjenner det går kaldt nedover ryggen. Vi begynner å ane hva dette kunstverket handler om. Ser vi på tittelen, LAKSESKATTEN, begynner verket å ta form når det gjelder innhold. Men først; la oss gå videre.

LAKSESKATTEN utdrag

Ser vi på neste utsnitt, finner vi "Gartnerstaten", sammen med tittelen på verket får vi automatisk assosiasjoner til all den forgiftede laksen som har rømt og er en stor trussel i naturen. Likevel får de som driver med lakseoppdrett holde på. Men det handler ikke bare om det. Vi leser også begreper som "Vergerådsloven", "Er rasemessig av mindre kvalitet", "Løsgjengerloven", "Finnefondet" og "Sigøyner fritt". Det handler med andre ord ikke bare om laksen, men mennesker som har vært utsatt for umenneskelig urettferdighet i dette landet. Så hvem er det som har ansvar for at alle skal ha like rettigheter og være like mye verd?

LAKSESKATTEN utsnitt

I det neste utsnittet ser vi et liggende hode mens en arm med innskriften "FREEMANS METODE" stikker en syl inn i øyet på den som ligger nede. Vi snakker med andre ord om den mye brukte metoden lobotomering, en grufull metode som mer eller mindre ødela mennesket som ble utsatt for dette. Hvem husker vel ikke filmen "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, hvis man har levd en stund.

LAKSESKATTEN utsnitt
LAKSESKATTEN utsnitt

Ser vi på neste utsnitt kan vi lese at antall overdose dødsfall er doblet etter at politiet ryddet "Plata", som er et kjent sted for narkomane i Oslo. Men hvor ble det av dem som ikke døde av overdose? Selv smerter det langt inn i hjerteroten når jeg passerer Storgata sittende på trikken og ser alle dem som er falt ut av samfunnet stå eller sitte utslitt på fortauet utenfor. De er hver og en av dem et menneske på lik linje med oss som har vært litt heldigere i livet, men også de høyt oppe i systemet som ikke klarer eller vil hjelpe dem ved å prioritere dem. Om man rydder "Plata" så forsvinner ikke problemene til dem det gjelder, det bare tar seg litt penere ut for alle andre. Jeg tenker mye på historien til hver og en av dem man møter som er falt utenfor; hva var det som gjorde at det gikk så utrolig galt for akkurat deg?

Sverre Bjertnæs trekker også inn følgende; tidsskriftet Mot dag, som var et revolusjonært tidsskrift tidlig i forrige århundre, Marcus Thrane som de fleste i Arbeiderpartiet bare kan drømme om å nå opp til når det kommer til hans kamp for rettferdighet og for å unngå sosiale ulikheter, og enda er det mer.

Ser vi så tilbake på tittelen; LAKSESKATTEN, kan vi lese den på mange måter. Norge er også en nasjon rik på olje; for som helhet handler det vel om en nasjon som har rikdommene på sin side men som kanskje burde lære seg å bruke dem på en mer rettferdig måte. Mot dag ville fremstå som en revolusjonær intellektuell elite men det er lite intellektuelt over nasjonen Norge når vi, som Sverre Bjertnæs viser oss i dette viktige verket, både ser tilbake på historien og tenker over dagens situasjon. Dette kunstverket er for undertegnede noe av det viktigste verk jeg har opplevd, og etter å ha fordøyd det en stund, skal jeg tilbake til VKL for å gå gjennom det enda en gang. Det bør føye seg inn i rekken til de mest ikoniske kunstverk i Norge gjennom tidende, og aller helst få en plass i det offentlige rom som en påminnelse for oss alle.

ANDRE KUNSTVERK

At Sverre Bjertnæs er, i tillegg til å være en dyktig kunstmaler, også er en dyktig skulptør er en kjent sak, og vi skal nå se på noen av skulpturene. Innledningsvis nevnte vi at kunstneren hyllet sin kjære mor; Randi Koren Bjertnæs, som nå er gått ut av tiden, og mange av skulpturene vi møter på utstillingen er et samarbeid og en hyllest til Bjertnæs sin mor som tidligere omtalt.

Randi Koren Bjertnæs/Sverre Bjertnæs

Et eksempel kan være denne vakre treskulpturen som har fått tilført et element som skiller seg ut fra selve skulpturen med sine organiske former. Det skaper en kontrast som gjør det spennende, for hvordan skal vi lese dette verket? Treet kan være et symbol på selve livet, men også som statisk grobunn for noe trygt som vokser seg stort. Leser vi treskulpturen som selve livet, kan det tilførte elementet leses som spiren til liv med alle de prøvelser som måtte komme i ens vei; litt som Welhavens kjente dikt "Det tornede tre", gitt ved "tornene" som stikker ut. Uansett er denne skulpturen en vakker og samtidig spennende symbiose.

Hvilende hode

Allerede i første etasje treffer vi på flere skulpturer; idet vi kommer inn døren går vi i møte med en stor svart skulptur som er kalt "Slik forlater du et bål", se hovedbildet. En skulptur som imidlertid undertegnede måtte gå i møte med flere ganger er en høy skulptur i tre med et mindre objekt i sort med innslag av røde, hvite og blåe striper som krysser hverandre. Dette er også signert Randi Koren Bjertnæs/Sverre Bjertnæs. Skulpturen er delvis abstrahert men vi kan lett assosiere den til mor og barn, og med tanke på hvor mye moren til Sverre Bjertnæs har betydd for ham er det lett å lese skulpturen som et vakkert uttrykk for nettopp det. Får du som jeg en sakral opplevelse når du hviler øynene dine på denne skulpturen, kan vi gjerne trekke det enda lenger til Maria og Jesusbarnet. Lest metaforisk kan man også trekke inn at det er gjerne mange som trenger en trygg favn når det stormer som verst rundt en. Uansett, denne skulpturen må oppleves, så er det opp til hver og en betrakter, alt etter eget kulturfilter, hva en får ut av den. Uberørt tror jeg ingen vil kunne bli.

Den svake krone

Vi møter også malerier i denne etasjen som en kommentar til samfunnet; "Den svake krona" er et av dem. De fleste har vel vært opptatt av den svake krona som har ført til at alt har blitt dyrere, for ikke å snakke om de høye rentene. Det er blitt trangere tider for de fleste, men de som roper høyest er gjerne ikke de som sliter mest?

Dobbel i dyne

Vi innledet med "Dobbel i dyne" - plakaten/bildet hvor Sverre Bjertnæs fikk en oppfordring kort tid før utstillingen om å male et maleri som er kalt "Dobbel i dyne" fra "opphengeren" og så ble gjort. I tillegg ville Værslev at kunstneren skulle sette inn «Dobbel i dyne» på et allerede ferdig maleri og dermed var tittelen gitt. Det er et vakkert sensuelt maleri i avstemte farger som kan leses på så mange måter; hvilken er opp til deg som betrakter.

Sverre Bjertnæs: Slik forlater du et bål II. I bakgrunnen: Værslev/Bjertnæs maleriene med tittel påskrevet

Som en avslutning kan det passe med skulpturen "Slik forlater du et bål II" av Sverre Bjertnæs mens det i bakgrunnen henger malerier med påskriften HJEM som er tittelen på utstillingen og samarbeidsprosjektet mellom de to kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev.

Vi begynte med å snakke om at denne utstillingen ikke hadde en kurator men var "hengt opp" av Fredrik Værslev. Med andre ord var det et pågående samarbeid mellom Bjertnæs og Værslev, etter forslag fra Morten Viskum. Mens Værslev og Bjertnæs ikke kjente hverandre fra før, kjente Viskum dem begge godt. Han må ha sett en mulighet som de to det gjaldt ikke hadde kunnet sett for seg, og resultatet? Særs vellykket!

For å lese mer om utstillingen; gå inn på http://Vestfossen.com. Der finner du mer om både utstillingen og kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev. I tillegg finner du omtale av de andre utstillingene, men aller helst bør du ta turen til Vestfossen og VKL.

Read more

Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium

Kommentarer er skrudd av for Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium Artist, Intervju/samtale, Kunstnere, Morten Viskum, Vestfossen Kunstlaboratorium

I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.

Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.

I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?

Selvportrett; Viskum som Jesus

Døden

Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.

I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?

I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.

Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......

Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.

I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.

Ars Longa Vita Brevis

I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.

I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.

På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?

I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.

Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.

LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM

Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.

I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.

Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.

Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.

Fra årets jubileumsutstilling på VKL hvor vi i bakgrunnen blant annet ser Marianne Heske sine Orgonhus fra hovedutstillingen i 2021 og Lee Won-Kyoung sitt verk B-Heart fra 2019.

Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.

I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.

Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.

Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.

Fra årets utstilling.

Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.

Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.

MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.

En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?

Morten Viskum som Putin; årets "selvportrett" Foto: Morten Viskum
Utsnitt Morten Viskum som Putin Foto: Morten Viskum

Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.

Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.

Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.

Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.

Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.

Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.

Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.

Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.

MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.

Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.

Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004

LENKER:

En samtale om døden med Morten Viskum høsten 2002

Morten Viskum og selvportrettene

Read more

Bli bedre kjent med kunstneren Hakan Yaşar gjennom utstillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe

Kommentarer er skrudd av for Bli bedre kjent med kunstneren Hakan Yaşar gjennom utstillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe Hakan Yaşar

Det er kulturnatt i byen mellom de syv fjell og undertegnede er på vei til en utstilling som jeg har gledet meg til. I lengre tid har jeg fulgt med kunstneren Hakan Yaşar og kunsten hans, og endelig skal jeg få se en hel utstilling. Det går strake veien til Kunsthuset Wendelboe hvor Egill Wendelboe Aarø tar imot oss med et smil og en katalog hvor vi får en oversikt av de enkelte kunstverk. Kunstneren selv er til stede og det er kjekt å endelig få hilse på ham. Det blir en liten prat, etterfulgt av flere, noe vi skal komme tilbake til.

Egill Wendelboe Aarø ønsker velkommen sammen med Hakan Yaşar

I sin åpningstale trekker Egill Wendelboe Aarø frem litt av Hakan Yaşar sin bakgrunn; hvordan han som tyrkisk kurder kom til Norge i 1990, og hvordan han som gourmetkokk etter hvert eide flere restauranter. Men det viste seg at veien videre skulle føre til kunsten, og noe av resultatet finner vi på Kunsthuset Wendelboe i kveld.

Hakan Yaşar selv fremhever at han er kurder og at han i tillegg alltid har vært en kvinneforkjemper, noe som også speiler seg i ett av hovedverkene som vi skal se nærmere på etter hvert.

Det er mange mennesker tilstede, også familie og venner av kunstneren. De vakre maleriene er med på å sette stemningen, sammen med vakker sang fra Marianne Helen Lindter.

Odd Nerdrum er en stor inspirasjonskilde for Hakan Yaşar, og selv om han selv ikke har gått i lære hos Nerdrum, har han fått sin lærdom av en tidlig Nerdrum-elev, nemlig Eser Afacan. Som sin læremester lager også Hakan Yaşar sin egen maling og i tillegg lager han alle rammene selv.

Woman and God 180 x 160 cm

Noe som umiddelbart fanger vår interesse er maleriet Woman and God. I min samtale med Hakan Yaşar lurer jeg på hvordan han bygger opp motivene og hvor de kommer fra. Han forklarer at først har han en historie og deretter begynner selve prosessen. Kunstneren forteller videre at han på mange måter jobber motsatt av Nerdrum ved at han selv begynner å jobbe grovt for så å bygge videre mot det fine.

Så hva er historien bak Woman and God? Vi ser en kvinne i senter omgitt av to menn som bøyer seg mer eller mindre i støvet. Selv står kvinnen på kne med utstrakte armer og et fortvilet blikk. Både armer og blikk er vendt oppover. Det er noe sakralt over komposisjonen, da den bærer preg av et triptykon. Tittelen er med på å forsterke den sakrale følelsen.

Tenker vi tilbake til Yaşar som kvinneforkjemper må dette maleriet være det ultimate uttrykket par excellence når det gjelder det, noe kunstneren også bekrefter. I vår samtale sier han at selv om kvinneundertrykkelse ikke er et stort problem i Norge, er det helt annerledes i de områdene han kommer fra. I maleriet kaller kvinnen på Gud i sin fortvilelse over kvinneundertrykkelsen mens de to mennene bøyer seg i skam over tingenes tilstand. Ser vi på mannen til venstre i bildet er det et selvportrett av kunstneren selv som sitter bøyd, noe som understreker hva han synes om tema.

Three Face of Justice 150 x 150 cm.

Selvportrett er noe Hakan Yaşar bruker mye i sine bilder. Et eksempel ser vi i kunstverket Three Face of Justice. Historien handler om straff forklarer kunstneren; hvis du har gjort noe galt blir du straffet, alt i forhold til alvorlighetsgraden. Igjen finner vi denne tredelte komposisjonen, men denne gangen er det tre menn eller dommere om man vil, som møter oss. Noen kan gjerne få assosiasjoner til de tre vise menn, men det får bli opp til hver enkelt. Blir man kjent skyldig må man sitte på stokken forklarer Yaşar; noe som får det til å gå kaldt nedover ryggen på undertegnede. Hvorfor? I min hovedfagsoppgave Rotten på korset som handler om kunstneren Morten Viskum, går jeg grundig inn på hvordan man i tidligere tider ikke nødvendigvis ble korsfestet, men satt på en stokk med alt av smerter det førte med seg. Noen forskere mener også at det var det som skjedde med Jesus. Du finner Rotten på korset i sin helhet på dette nettstedet.

I tillegg til den tredelte komposisjonen finner vi også en bakgrunn som ligner på bakgrunnen i det forrige bildet. Vi får et inntrykk av å befinne oss på kanten av jordkloden med en vakker solnedgang, eller er det soloppgang? Hva vi velger gir en helt forskjellig lesing av verket; velger vi solnedgangen er vi ved "veis ende"; dommedag, men velger vi å lese det som en soloppgang er det håp. Som kjent er Hakan Yaşar tyrkisk kurder, med røtter tilbake til det gamle Mesopotamia, og i den forbindelse er det ikke så stor forskjell uansett hva man leser bildet som, for i det gamle Mesopotamia hadde man ikke den samme lineære historieforståelsen av verden som i de monoteistiske religionene. Derimot hadde man et mer sirkulært syn hvor den ene verden avløste den andre, helt frem til den fullkomne er skapt. (SNL) Vi kjenner også denne tankegangen fra hinduismen og trimurti. Med det i tankene kan vi uansett lese det som et håp om en bedre fremtid hvor godhet og rettferdighet fyldes. Samtidig gjør bakgrunnen at det hele er tatt ut av tid og rom, og dermed gjelder det også for alle tider.

Mann med pels 55 x 57 cm

Hakan Yaşar står med en fot i den tyrkisk- kurdiske kulturen og den andre i den norske, noe som speiler seg i maleriene hans. Vi var inne på selvportrettene hans; kunstneren bruker alltid seg selv når han maler mannen, men ingen regler uten unntak, og her ser vi det eneste untaket i maleriet Mann med pels i følge Yaşar. Mannen har en pels lagt over den ene skulderen, i tillegg til et typisk nordisk utseende. Både positur og uttrykk gir undertegnede assosiasjoner til norrøn mytologi. Samtidig er øynene lukket og vi vet at i gresk mytologi var det de blinde som var de kloke og "så" alt. Uansett; at det er noe mytologisk og høvisk over denne figuren kan vi vel alle være enige om.

Far Away 50 x 55 cm

Et helt annet uttrykk finner vi i maleriet Far Away. Det er en kvinne med et vakkert sjal over hodet og et sørgmodig uttrykk. Bildet gjør et sterkt inntrykk på hver og en vil jeg tro. Å få frem så mye sorg i et ansikt er godt gjort. Tittelen på bildet, Far Away, forsterker det hele samtidig som det gjør oss nysgjerrig, for hva er det som har skjedd? Vi legger merke til rødfargen som renner ned fra venstre topp av bildet; rødt som symbol på liv, men også vold, død og smerte.

Det er lett å knytte dette maleriet opp til alt som skjer i Ukraina og andre steder i verden hvor folk lider og er på flukt. Med tanke på Hakan Yaşar sin bakgrunn som kurder er det også lett å knytte det opp til kurderne sin kamp for en egen stat og all forfølgelse og urettferdighet det kurdiske folk har vært utsatt for. På spørsmål fra undertegnede om det røde symboliserer blod, bekreftet kunstneren det og legger til; verden blør, noe vi kan være enige i.

Mother Earth 120 x 145 cm

Ser vi på maleriet Mother Earth ; denne kvinnen som representerer Moder Jord på en slik tilsynelatende rolig og verdig måte, får vi et helt annet inntrykk. Hun sitter nærmest i lotusstilling og det meditative blir forsterket av uttrykket i ansiktet hennes. Armene er plassert som om hun holder en usynlig baby; varsomt, slik man holder babyer. Og gjerne er det slik med jorden også; den er skjør og det skal så lite til før den blir skadet, så vi må passe på den som om den er babyen vår. Vi finner mye mer i bildet som blant annet fargen på kjolen og hodeplagget, det røde til venstre for kvinnen, med mer, men det lar jeg være opp til deg som betrakter å tolke.

Fredsdue 135 x 145 cm.

Det er som vi tidligere har vært inne på, mye uro i verden, og vi håper vel alle på at krigen i Ukraina skal ta slutt, men det foregår hele tiden kriger også andre steder, men denne krigen er kommet så nærme oss og derfor blir det ekstra sterkt. Maleriet Fredsdue er et viktig bidrag i så henseende. Vi ser en kvinne i senter med kjole i jordfarger og med et hodeplagg som ser ut til å være like langt som kjolen. I hånden holder kvinnen en hvit due, symbolet på fred. Som i maleriet Far Away finner vi også i dette bildet striper med rødt oppe i venstre hjørne. I tillegg er hodeplagget rødt men vinner kvinnen og duen kan rødfargen her stå som et symbol for liv.

Håp 30 x 30 cm

Vi skal avslutte denne lille vandringen i kunsten til Hakan Yaşar med maleriet Håp. Vi ser et lite barneansikt som vender blikket og hodet oppover med et gripende uttrykk hvor tittelen forsterker det hele.

Som vi tidligere var inne på begynner alltid kunstverkene til Hakan Yaşar med selve historien eller det narrative om man vil. Utstillingen heter Inside Out; med andre ord deler kunstneren sine indre tanker og følelser med betrakter; det oppstår en visuell kommunikasjon mellom kunstner og betrakter. Ser vi disse kunstverkene i sammenheng, kan vi lese dem som en kamp for kvinnefrigjøring; noe kunstneren selv fortalte at han var opptatt av. Men ikke bare det, flere av maleriene handler om at man må ta vare på jorden; noe flere og flere er blitt opptatt av, et ønske om fred og rettferdighet er også tema som kommer til uttrykk, men henger ikke alt dette sammen da? Det tror jeg Hakan Yaşar vil være enig i.

Så er det slik at kunstverk må kunne leses utover kunstnerens intensjon, noe jeg vil påstå at disse kunstverkene kan; det handler om hvilken kontekst de blir plassert i, og ikke minst betrakters kulturfilter.

Skal vi plassere Hakan Yaşar kunsthistorisk , er det lett å plassere ham i barokken, men også i renessansen, gitt ved fargebruken som stort sett handler om jordfarger, men også blått og rødt. Mens renessansemalere som Leonardo da Vinci hadde få spor av penselstrøk, en tydelig lyssetting og klare definerte former, hadde barokkmalere som Caravaggio heftige penselstrøk som var synlige og en udefinert lyssetting, kalt tenebroso eller claire obscure om man vil. Det var de viktige elementene i bildet som ble opplyst under barokken, men hvor lyskilden kom fra, var umulig å si. I tillegg var ikke formene like avgrenset. Hakan Yaşar sine malerier kan plasseres litt i begge kategorier; noen ganger er formene klart avgrenset, som i Fredsdue, noen ganger ikke, som i Woman and God. Det samme gjelder lyssettingen og penselstrøkene.

Maleriet Meg, Hakan, som er hovedbildet i dette innlegget, gjør at kunstneren også plasserer seg tematisk i romantikken, da kunstnerne ble sett på som genier, de som så ting som andre ikke oppfattet. Og kanskje er det slik, undertegnede har gjentatt gang på gang at kunsten er en kommunikasjon som er alt for undervurdert, for kunstnerne speiler tiden vi lever i og har mye å komme med, noe som vi i vår materialistiske verden gjerne ikke oppfatter i en hektisk hverdag.

I dag bor Hakan Yaşar i Sandnes hvor han har sitt eget galleri og atelier, og hvor han også underviser. Slik kan andre kunstnerspirer med tiden føye seg inn i den realistiske figurative og klassiske tradisjonen som Hakan Yaşar og mange norske kunstnere befinner seg i, blant annet Odd Nerdrum, Memorosagruppen, Vebjørn Sand, Kaja Norum med flere.

Ustillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe står ut september og har du mulighet så ta turen for å til fulle få oppleve kunsten til Hakan Yaşar.

For mer om kunstneren; se hans hjemmeside https://www.atelierhakan.com

Read more

Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium

Kommentarer er skrudd av for Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium Rose Wylie, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.

Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.

Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.

Rose Wylie; SNAKE

La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.

Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.

Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.

For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.

Aurora Reinhard: Artist & Curator (Artist and David Elliot) 2017

Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.

Aurora Reinhard: Martyr 2019

Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?

La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.

Martine Poppe: High Up, Overspill, Today sett fra høyre, 2022


Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.

I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.

Cornelia Baltes; Miet, Jeg, Mina, lest fra venstre.


Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.

Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?

Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.

Yu Jinyoung: Me & Them #5 2014


I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.

Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.

Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.

Frances B. Johnston from the series RESURFACE II, 2019

Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.

Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........

Read more

Siren Blytt: TAKE ME HOME – Minneutstilling på Vedholmen Galleri

Kommentarer er skrudd av for Siren Blytt: TAKE ME HOME – Minneutstilling på Vedholmen Galleri Norsk, Siren Blytt, Vedholmen Galleri

Jeg gleder meg alltid når jeg tar turen til Vedholmen Galleri, dette vakre galleriet som ligger helt i sjøkanten et stykke utenfor Bergen. Jeg har tidligere skrevet om flere av utstillingene som har vært her, men denne gangen er det en spesiell utstilling som venter.

Kunstneren Siren Blytt har i flere år stått på listen min over kunstnere jeg har ønsket å skrive om, både fordi hun var en dyktig kunstner med utdannelse både fra Vestlandets Kunstakademi og Kunsthøgskolen i Bergen, men også fordi hun skapte bilder som appellerte til meg. Jeg fikk aldri den samtalen som jeg hadde sett frem til, da kunstneren gikk ut av tiden en av de siste dagene i februar i år. Jeg har så vidt hilst på henne i forbindelse med at jeg skrev om en annen kunstner som da hadde atelier i samme fellesskap. Det er derfor med stor ydmykhet jeg ankommer Vedholmen Galleri denne septemberdagen. (mer…)

Read more

Arvid Pettersen: TIL SKUE; utstillingen du bør få med deg.

Kommentarer er skrudd av for Arvid Pettersen: TIL SKUE; utstillingen du bør få med deg. Arvid Pettersen, KODE, Kunstnere, Norsk, Utstilling

Det skjer mye i byen mellom de syv fjell for tiden, og en av de store begivenhetene er Arvid Pettersen sin store utstilling TIL SKUE som du finner på Kode 2.

Arvid Pettersen er ett av ikonene i norsk kunsthistorie med et kunstnerisk virke som har vart i over femti år,  noe kunstneren lar oss som betraktere få ta del i, i denne store og omfattende utstillingen. I tillegg til selv å være utøvende kunstner har Pettersen også pedagogisk erfaring; blant annet som professor ved Statens kunstakademi i Oslo fra 1993 - 2003 innen maleri, og som rektor ved akademiet i perioden 1996 - 1999. Da jeg nylig hadde en samtale med Morten Viskum i forbindelse med utstillingen på VKL, kunne han så absolutt huske Pettersen fra akademiet.

1995-96: Tett i pappen - Stor i kjeften II

1995-96: Tett i pappen - Stor i kjeften II

Noe av det første som fanget undertegnede sin interesse var noe som minnet om søppelspann (boss-spann på bergensk) av typen hvor man trykker med foten og så spretter lokket opp.

1995-96 Tett i pappen - Stor i kjeften III

1995-96 Tett i pappen - Stor i kjeften III

Greit nok, men da man leser tittelen trer den bergenske humoren frem; Tett i pappen stor i kjeften II og III, alt etter hvor mange "spann" som befinner seg på bildet.

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

Går vi så videre kommer vi inn i avlukket hvor man blir omkranset av mennesker som ikke finnes. I følge videoene forklarer Arvid Pettersen at han ikke bruker modeller når han maler, men erindringer. Med andre ord kan disse menneskene som ikke finnes ha trekk fra flere forskjellige personer kunstneren har møtt; enten i virkeligheten eller gjennom drømmer, reportasjer etc. For å ta en digresjon; har du noen gang opplevd å være på et sted hvor du ser personer som virker kjent, men samtidig er du sikker på at du ikke har møtt den personen før? En gang på en kunstreise i Berlin, skjedde det flere ganger på en og samme dag for undertegnede; en form for deja vu? Uansett er det mye som finnes i erindringen og ser vi videre på erindringsmenneskene til Pettersen er de alle forskjellige; seks kvinner og seks menn, forskjellige i både alder og etnisitet.

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

Leser man dem narrativt kan man lett lage en historie om hver og en av dem. På den måten drar kunstneren oss inn i selve kunsten, ikke på lik linje med Yoko Ono da hun lot betrakterne klippe klærne av seg, men likevel som en medspiller. Og kanskje kjenner du deg igjen i noen av dem, eller de minner om noen?

1981: Bok og kniv

1981: Bok og kniv

Arvid Pettersen er en person som er i stadig utvikling og som tørr å gå nye veier og prøve ut nye metoder. Et ganske så radikalt eksempel fikk vi i 1981 da kunstneren valgte å kutte opp flere motiver for så å sette dem sammen igjen på en ny måte. Maleriet Bok og kniv kan være et godt eksempel på dette. Vi får dermed en forskyvning i bildet; en form for dissonans som skaper spenning og nærmest tvinger betrakter til å se det på en ny måte.

Jacques Derrida (1930-2004) regnes som opphavsmannen til dekonstruksjonen, så vi kan si at mens Derrida nærmest rev teksten fra hverandre, for å bruke et billedlig språk, og satte den sammen igjen på en ny måte, er det akkurat det samme Pettersen gjør med maleriene sine her; og dermed oppstår ny mening.

2021: THE USUAL SUSPECT I-VI

2021:
THE USUAL SUSPECT I-VI

Går vi så tilbake til de senere malerier finner vi en serie med stoler; alle forskjellige men med det til felles at de er velbrukte. Denne serien kan leses på så mange måter; stolene er tomme, men i og med at de er slitte har det satt mennesker i dem; og dermed er vi i gang igjen; hvilke mennesker har satt i hvilken stol, og hvilken kontekst har stolen befunnet seg i? Kan valg av stol si noe om mennesket og dets identitet? Hvilken stol ville for eksempel du velge og ut i fra hva; for å vise din personlighet og identitet, eller rett og slett velge den stolen som ser mest behagelig ut?

1973: De nye broen

1973: De nye broen

At Arvid Pettersen også har vært samfunnskritisk i sine bilder, er det ingen tvil om. Ser vi på Den nye broen  fra 1973, hvor trær er merket for å hugges ned for så å bane vei for det urbane liv kan det være et eksempel. Dermed fjerner mennesket seg fra naturen til tross for at Aristoteles har lært oss at mennesket er natur.

2000: On Lafayette

2000: On Lafayette

At kunstneren også er en habil abstrakt maler kan  On Lafayette fra 2000 være et eksempel på.

2015: The Bog - The view of the Figutive

2015: The Bog - The View of the Fugitive

I maleriet The Bog - the View of the Fugitive fra 2015 finner vi en figurasjon som tenderer mot det abstrakte. Tankene går lett til Kitty Kielland, som til tross for at hun bodde en periode i Tyskland etterfulgt av det urbane Paris sammen med kunstneren Harriet Backer, stadig vendte tilbake til myrene på Jæren i sine motiver.  Pettersen sin myr er som nevnt mer abstrakt, men til tross for det gir den undertegnede mye av den samme følelsen, en følelse av å tre inn i naturen og det opprinnelige.

The Bog utsnitt

THE MOMENT OF CHANGE utsnitt

Helt til slutt skal vi ta for oss det som for undertegnede er hovedverket i den store utstillingen og som av den grunn er brukt som fremhevet bilde i teksten. Maleriet er kalt THE MOMENT OF CHANGE og er fra 2021. For kunstneren handler det om når livet går mot slutten og erindringene fra livet som har vært. Fargevalget er holdt i lyse toner hvor gult; lysets og solens farge, og blått; kontemplasjonens farge, dominerer.

the Bog utsnitt

THE MOMENT OF CHANGE utsnitt

Det har et klart  sentralperspektiv, noe som trekker blikket til betrakter innover. Dette er et verk man bør studere nøye, for det er bygget opp av utallige elementer, noen figurative og noen mer abstrakte. Vi finner selvfølgelig huset som symboliserer vårt indre, men også så mye mye mer.

Dette er bare et lite utvalg fra den store utstillingen og intet foto eller beskrivelse kan gjengi følelsen det gir å gå i møte med så mange kunstverk, så har du anledning bør denne utstillingen stå på listen din over "what to do this summer".

Til slutt vil jeg igjen minne om at et kunstverk må kommunisere utover kunstners intensjon, alt etter betrakters ståsted og kulturfilter, noe Arvid Pettersen klarer på en utmerket måte. All kunst handler om kommunikasjon som all annen kommunikasjon uten at jeg skal gå dypere inn i det her, det ble gjort i forrige innlegg om VKL sin hovedutstilling.

Til utstillingen er det også laget en bok som tar for seg Arvid Pettersen sitt kunstnerskap på en god måte og også en video fra atelieret til kunstneren og et intervju med Petter Snare, nåværende direktør for KODE. Jeg har gjort meg bruk av disse videoene i noen få tilfeller i denne teksten, ellers er som vanlig foto når ikke annet er oppgitt undertegnedes egne.

Lenke til video i atelieret:

https://www.youtube.com/watch?v=xFum25nOX7k

Lenke til samtale med Petter Snare:

https://www.youtube.com/watch?v=cnX0G0NMG_0

       

Read more

Vestfossen kunstlaboratorium: TIL DEG, en kunstopplevelse skapt til akkurat deg, og deg, og deg……

Kommentarer er skrudd av for Vestfossen kunstlaboratorium: TIL DEG, en kunstopplevelse skapt til akkurat deg, og deg, og deg…… Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

I 2017 kunne man søke Sparebankstiftelsen DNB om en kunstgave for perioden 2018 - 2020. Det var elleve søkere og valget falt på Vestfossen Kunstlaboratorium. VKL er et viktig sted for både nasjonal og internasjonal samtidskunst, og i tillegg har de atelier hvor kunstnerne kunne få mulighet til å jobbe i løpet av denne prosessen.

Allerede i søknaden var noen av navnene til tenkte kunstnere med, mens andre kom til etter hvert. I samtale med Morten Viskum forteller han litt om prosessen med å finne kunstnere som skulle være med i prosjektet. I perioden 1986 - 2003 samlet han selv kunst som nå finnes i bokform, men mens han da lot hjertet styre valgene, måtte han tenke mer strategisk i denne prosessen; det måtte være noen kjente kunstnere, men også nye.   Bjarne Melgaard i samarbeid med Sverre Bjertnæs var de eneste som ble spurt på forhånd, for, som Viskum poengterte; hvem vil ønske å bli spurt om å være med på et spennende prosjekt som i neste runde kanskje ikke ville bli noe av?

"En viktig del av prosjektet, utover innkjøp av kunstverk, er samarbeid med produserende kunstnere og å knytte disse til vårt gjesteatelier i Vestfossen" skriver Lars-Andreas T. Kristiansen, daglig leder i VKL, i forordet til boken som er laget til utstillingen. Det er resultatet av dette de nå, gjennom utstillingen TIL DEG, ønsker at akkurat du skal få gleden av; gleden av å gå i møte med all denne kunsten som de har valgt med omhu, slik at det skal være noe for enhver smak; det hele spenner fra Kjartan Slettemark, Marianne Heske, og Aase Texmon Rygh til Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs sitt samarbeid, og videre til kunstnere som Maria Pasenau, Ahmed Umar og mange mange fler.

I dag er det Lars-Andreas T. Kristiansen som er daglig leder for VKL som tidligere nevnt, mens Morten Viskum har ansvar for det kunstneriske og er den som har hatt hovedansvaret for valg av kunstnere til utstillingen, dog i samarbeid med Kristiansen. . I sitt forord tar Lars Andreas T. Kristiansen også opp hvordan det produseres mye kunst som går tapt med tiden men som gjerne ville hatt en plass i kunsthistorien i fremtiden, eller også kunne by på fruktbare møter med publikum i den samme fremtid. Han går videre ved å poengtere at VKL er opptatt av å presentere kunst som jevnlig produseres og som "står for viktige ytringer i samfunnet".

Akkurat dette er som musikk i undertegnedes ører, for er det en viktig kommunikasjon i samfunnet som er til de grader underkjent så er det nettopp dette. Som jeg har skrevet om igjen og igjen; all kunst er en form for kommunikasjon, på lik linje med annen kommunikasjon, den er bare ikke verdsatt nok, noe som er et stort feilgrep. Som pedagog i tillegg til å være kunsthistoriker har jeg gang på gang opplevd når jeg tar elever med på de såkalte "vanskelige utstillinger", som ofte samtidskunst blir kalt, at det er gjerne nettopp da refleksjonen og de gode samtalene oppstår.

La meg så ta deg med på en liten forsmak av hva du møter når du besøker Vestfossen Kunstlaboratorium og kunstgaven TIL DEG.

Du skal ikke gå langt før du treffer på en gammel kjenning; Kjartan Slettemark (1932 - 2008). Med Slettemark nådde også den nye formen for kunst Norge og som så mange steder før skapte dette sterke reaksjoner, for kunsten skal jo behage, skal den ikke? Langt ifra, kunsten skal i noen tilfeller behage men den skal også bevege og hva den beveger kan være så mangt; de gode følelsene, de vanskelige, glede, sinne, i det hele tatt..... Lenger oppe tok vi for oss viktigheten av kunstens kommunikasjon; og da Slettemark entret kunstarenaen ble denne kommunikasjonen av det sterke slaget, ikke minst med hans Vietnambilde fra 1965. Dette var kunstneren sitt bidrag til den verdensomspennende protesten mot den meningsløse krigen i Vietnam hvor mange uskyldige mennesker ble drept, også barn. Vi finner blant annet et amerikansk flagg stenket med blod, og det handler om hvordan barn dør av brennende napalm. Du kan lese mer om dette ikoniske verket her. Verket befinner seg i dag i Nasjonalmuseet sine samlinger. Om ikke du treffer dette verket på VKL er det flere av de kjente verkene som går deg i møte; blant annet de kjente Nixonbildene.

IMG_6894Slettemark var også kjent for å ikle seg forskjellige identiteter og på VKL finner du ham som Marilyn Monroe i forskjellige varianter. Dette peker direkte tilbake til Andy Warhol sin kjente serie av Marilyn Monroe som mange kunstnere i ettertid har brukt som utgangspunkt for sine verk. Morten Viskum er en av dem; i kjent stil har han brukt en av sine "pensler" som er en avkuttet hånd og malt over med blod. Slettemark tar imidlertid et skritt videre når han plasserer seg selv den rollen ved å bytte ut Monroe sitt ansikt med sitt eget. Hva oppnår så kunstneren med dette? Satt inn i dagens kontekst med sosiale medier hvor man nærmest kan utgi seg for noe helt annet enn det virkeligheten tilsier, er det lett å kunne bruke dette som en samtale for nettopp det, men er det hva kunstneren ønsket å oppnå?

IMG_6892Marilyn Monroe var et ikon for datidens skjønnhet i vesten, noe som gjorde at hun hadde innpass i de innerste kretser i den politiske verden. Hennes tidlige død er omspunnet av mystikk; var det selvmord, ble hun drept, og eventuelt av hvem og hvorfor; visste hun for mye, etc. På samme måte som Marilyn Monroe befant seg i en kontekst hun egentlig ikke helt hørte til i, må Kjartan Slettemark ha kjent enda mer på fremmedfølelsen da han satte sin samfunnskritikk på dagsorden gjennom sine bilder, videoer og performance, for Norge lå langt etter Europa hvor blant annet Yves Klein hadde slept kvinner over blåmaling i sine performance. "Jeg ser jeg ser/jeg er visst kommet på feil klode" Ved å ikle seg parykk som Marilyn Monroe, men beholde eget ansikt kan man lese det på flere måter; både i forhold til det ikonet på skjønnhet Monroe var, i kontrast til Slettemark? Eller skal vi lese det i forholdt til Andy Warhol sitt utgangspunkt som handlet om masseproduksjon, eller som en kritikk mot det hele? Bildene som er gjengitt her er fra henholdsvis 2003 0g 2007.

Kjartan Slettemark brukte også objekter som plast, tomme colabokser o.l. i sin kunst og dermed er han lett å plassere i postmodernismen hvor alt hadde lik verdi. Vi må likevel kunne se på denne bruken av slike elementer som enda en protest mot det samfunnet vi lever i.

Kjartan roseVi finner et bord med mange objekter i utstillingen og et av dem er en colaboks som har tatt form av en blomst. Tittelen på verket er Kjartan-rose. Det er ikke første gang undertegnede treffer på "rosene" til Slettemark. I forbindelse med høstutstillingen i Bergen i år 2000 kunne vi også gå i møte med tre av disse rosene, da med tittelen "La fleurs du mal" (Ondskapens blomster). Da spilte kunstneren på den kjente diktsamlingen til Charles Baudelaire som ble inndratt da den kom ut i 1857 på grunn av sitt innhold.  Igjen ser vi hvordan kunstneren knytter seg også opp til tidligere avantgardister; denne gangen til Baudelaire som sammen med Gustave Flaubert må kunne sies å være en foregangsmann innen litteratur i datidens Frankrike, for avantgardist må vi så absolutt kunne kalle Kjartan Slettemark.

IMG_6899

Utsnitt

Går du så videre vil dine øyne automatisk trekkes mot skulpturen som har fått plass foran de store vinduene som vender ut mot elven og den vakre naturen. Kunstneren bak denne noe truende skulpturen som står i sterk kontrast til omgivelsene er Maria Pasenau. IMG_6898Kunstneren er gjerne først og fremst kjent som fotokunstner men her møter vi som sagt også en av hennes skulpturer; "A SKULPTURE I MADE IN THE MIDDLE OF A BRAKE UP/THE INVUSIBUL WOMEN" fra 2020. Hvor vidt denne kvinnen er ubrukelig eller ikke, er ikke godt å si, men vi kan nærmest kjenne raseriet når vi stiller oss foran denne kraftfulle sinte kvinnen, og kanskje kan vi kjenne oss litt igjen, for hvem ønsker å være ubrukelig, det være seg i kjærlighetsforhold eller ellers i livet?

IMG_6906Kunstneren er kjent for å by på seg selv, og i fotografiet Member of the Crewteenz fra 2016 har hun iscenesatt seg selv. Bildet er fullt av kontraster hvor man i bakgrunnen og delvis utover gulvet finner et tøystykke med motiver fra den lille havfruen. Som en sterk kontrast til dette finner vi Pasenau selv sittende i en positur og med en bekledning som kan henspeile på både prostitusjon og menneskehandel. Blikket er direkte og intenst, noe som gjør at du som betrakter er nødt til å forholde deg til det.

IMG_6959Beveger man seg en trapp opp er det ikke til å unngå å legge merke til Anja Carr sin installasjon while watching you. Ved første øyekast kan man lure på om man er kommet inn i en leketøysbutikk. Både den søte apekatten som i utgangspunktet ser uskyldig på deg mens den sutter på tommeltotten slik små barn gjør, og omgivelsene av en grønn plen og bilde av en like grønn skog i bakkant forsterker dette førsteinntrykket. Det går imidlertid ikke lang tid før man tar inn over seg at det hele foregår inne i et bur og dermed er uskyldigheten som blåst bort, for hva er det egentlig Carr vil kommunisere med oss? Innenfor psykoanalysen gjorde Carl Gustav Jung seg bruk av buret som en metafor og den irske kunstneren Francis Bacon er ikke minst kjent for sitt maleri  Study after Velázquez´s Portrait of Pope Innocent X fra 1953 hvor han tar utgangspunkt i Velázquez sitt maleri og transformerer det inn i en kontekst som gjør det til et portrett av en person som går i total oppløsning. Dette får han til ved å plassere paven i et bur og med et skrikende ansiktsutrykk som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på flere.

Om ikke det er den skrikende paven som er plassert i  Anja Carr sitt bur, så er det noe urovekkende ved det hele, for i tillegg til buret oppdager man at øynene på denne, i utgangspunktet uskyldige apekatten, beveger seg. Går man så tilbake til tittelen while watching you, kan man lure på hvem som betrakter hvem. Francis Bacon sitt maleri er og forblir noen av de mest kjente kunstverk gjennom tidene, men selv om ikke Carr sin installasjon skulle oppnå samme berømmelse, så må vi huske på at kontraster forsterker hverandre, noe kunstneren nok selv er fullt klar over, og derfor kan denne installasjonen ha en ganske så stor kraft i seg, hvis man bare stopper opp og gir seg tid, noe som vil sitte i lenge.

IMG_6971Anja Carr er født i 1985 og for denne generasjonen var det ikke minst lykketroll, ponnier med mer som var en del av lekene. Mye av dette har kunstneren tatt med seg inn i kunsten sin, for går vi videre treffer vi på et gigantisk lykketroll som skal være like høyt som kunstneren selv. Tittelen på skulpturen er imidlertid Lykketoll og dermed har Carr gitt betrakteren en pekepinn på veien inn i kommunikasjonen med dette spennende kunstverket; det handler om noe mer enn barndommens lykketroll.

Hvem ønsker seg en froskesuppe ut ifra dette bildet?

Hvem ønsker seg en froskesuppe ut ifra dette bildet?

På veggen i bakgrunn finner vi imidlertid et helt annet uttrykk; en serie med foto kalt soup etterfulgt av hva denne suppen inneholder. På 90-tallet kom det som blir kalt for abjekt inn i kunsten. Det er mange former for abjekt, men en fellesnevner kan være nedrighet. Det handler om jo hesligere jo bedre. Den amerikanske kunstneren Paul McCarthy kan være et eksempel, Cindy Sherman et annet. Ser vi nærmere på fotoene til Anja Carr, forstår man gjerne litt mer av hva som menes. Det er ikke akkurat reklamebilder for forskjellige former for suppe vi ser her. Men igjen ser vi hvordan kunstneren bruker rosa og gult; farger som gjerne assosieres med noe uskyldig, som en kontrast i bildet og dets innhold.

For å lese mer om abjekt; se hovedfagsoppgaven min; Rotten på korset om Morten Viskum sin kunst som du også finner på dette nettstedet.

HIGEN 1979-90

HIGEN 1979-90

For å roe det hele ned kan vi gå tilbake hvor vi finner skulpturene til Aase Texmon Rygh. (1925-2019). Flere av dem er klart modernistiske hvor form ble viktigere enn innholdet, i tillegg til at det skulle være nyskapende.

AEON 1983

AEON 1983

Og nyskapende var så absolutt Aase Texmon Rygh. I tillegg er verkene hennes så estetiske at det hele er en ren nytelse.

LANGSOM VALS 1981

LANGSOM VALS 1981

Videre kommentar er opp til deg som betrakter, men disse bør oppleves "live". For noen vil nok skulpturen Higen få tankene hen på Alberto Giacometti (1901-1966) sine gripende skulpturer.

   
African Queen 2008 Del av et triptykon

Ane Djuvan Winnje: African Queen 2008
Del av et triptykon

 

Vi finner også Ane Djuvan Winnje, en spennende kunstner som er verd å merke seg i denne etasjen, og enda er det mer.....

La oss så bevege oss opp til øverste etasje hvor vi treffer på kunsten til en kunstner som har betydd utrolig mye i norsk kunsthistorie; jeg snakker selvfølgelig om Marianne Heske. Om ikke man hadde hørt om henne før, så fikk gjerne de fleste med seg diskusjonen om hvor vidt Nasjonalmuseet skulle kjøpe inn "løen" eller ikke. "Man blir ikke profet i eget land" heter det, og nettopp det fikk vi en bekreftelse på i denne saken. De fleste innen kunstsfæren protesterte høylydt da Nasjonalmuseet takket nei til å kjøpe det ikoniske verket for det man må kalle en symbolsk sum. Gjerdeløa er såvidt jeg vet det første konseptuelle verket i Norge, og har høstet stor internasjonal oppmerksomhet, ikke minst da det ble utstilt på Pompidousenteret i Paris i 1980. Siden denne avgjørelsen fremdeles opprører undertegnede, kan du lese kronikken til Gro Steinsland for å sette deg mer inn i denne saken som viser hva som kan skje når de som er satt til å ta viktige avgjørelser svikter.

 
Mountains of the Mind 2009

Mountains of the Mind 2009

På VKL vet de imidlertid å sette pris på en så viktig kunstner. Vi finner riktignok ikke Prosjekt Gjerdeløa her, men er det noen som kan tenke seg hvor avantgardistisk Marianne Heske var da hun skapte sine digitale bilder på 80-tallet? PC hadde ikke sett dagens lys, IBM og ikke Apple var de store navn, og det Heske gjorde med datidens teknologi for å skape kunst viser bare for en immanent kunstner hun er.  På VKL vises bilder som er skapt i nyere tid, men nettopp Nasjonalmuseet innehar et bilde som ble til i 1988. Tittelen på bildet er  Mountains of the Mind, det samme som bildene vi finner i tredje etasje på VKL er titulert, noe som bør skape refleksjoner hos noen og enhver. Ikke alle bildene har denne tittelen, men de er skapt på samme måte, noe som i seg selv er imponerende.

Orgonhus 1999

Orgonhus 1996

Man finner også noen store objekter som ved første øyekast er vanskelig å forstå. Vi var tidligere inne på Kant i forbindelse med buret, han var elev av Sigmund Freud; psykoanalysens far, men mens Freud var opptatt av id, ego og super-ego (det, jeg og overjeget) var Jung kjent for sine arketyper. En annen elev av Freud var Wilhelm Reich som hadde en teori om en ukjent energi, kalt orgon. Og det er nettopp det disse objektene handler om; de er da også kalt orgonhus og er fra 1996. Meningen er at man kan sette seg i et slikt hus og få tilført energi. At Reich sin orgonteori siden ble avvist er en annen sak, men disse husene er bygget lag på lag både av organisk og uorganisk elementer, så hvem vet?

Marianne Heske er også kjent for sine dukkehoder, og man treffer også på et av dem her. Disse dukkehodene er det mye symbolikk i og Heske har uttalt seg til media flere ganger om tanken bak dem, men et intervju som ble gjort av Mette Dybvad Torstensen for magasinet KUNST i 2014 forklarer det på en god måte.

Uten tittel 2018

Uten tittel 2018

Første gang jeg hørte om samarbeidet til Sverre  Bjertnæs og Bjarne Melgaard lurte jeg på hvordan i all verden det kunne bli, men det har blitt en positiv overraskelse; en vellykket symbiose. Mens Bjarne Melgaard må kunne sies å være rebellen av de to, i hvert fall når vi ser uttrykkene i kunsten hans, er Sverre Bjertnæs den sindige, rolige, både i sin fremferd og i kunsten. Jeg vet ikke hvordan de jobber men jeg ser for meg at først går Melgaard i gang som den ekspresjonisten han er og så kommer Bjertnæs og roer det hele ned. Dermed har man den perfekte kunstneriske match. Det er viet stor plass til disse to kunstnerne så det er vel verd å ta seg god tid.

Mathew Quentin Midtskau

Mathew Quentin Midtskau

Det er selvfølgelig også mer å se her, som Matthew Quentin Midtskau sine installasjoner med mer, men intet bilde kan rettferdiggjøre dem, de må oppleves. Du får likevel en liten forsmak ved dette bildet.

Sist men ikke minst skal vi ta turen ned i kjelleren som hver gang er like spennende; for hva befinner seg her i år?

Tidligere i år delte jeg et intervju som Grace Tabea Tenga gjorde for NBK med kunstneren Ahmed Umar. Lite visste jeg da at det var kunsten til Umar som skulle møte meg da jeg gikk ned i kjelleren på VKL. Uten å overdrive ble dette et sterkt møte, men la oss først ta et steg tilbake.

IMG_6925Ahmed Umar, født 1988, kom til Norge i 2008 som politisk flyktning fra Sudan. Han er muslim og som muslim har det ikke vært lett å stå frem som homofil. I tillegg har han i oppveksten måtte forholde seg til to former for islam. De fleste muslimer tilhører sunni som betyr sedvane mens en mindre del tilhører sjia. Dette er de to hovedretningene innen islam som går tilbake til da Muhammed døde og det skulle velges hans etterfølger, uten at vi skal gå mer inn på det her. Det finnes imidlertid flere former for islam og en av dem er sufismen som Umar sin familie tilhører. Den handler om den islamske mystikken og den indre vei. En annen retning som kunstneren måtte forholde seg til da familien flyttet og han begynte på en annen skole var wahhabisme, en streng reformbevegelse innen islam som Hanbaliskolen, den minste og strengeste av lovskolene i islam står bak, og som er den offisielle ideologien i Saudi-Arabia. Wahhabisme fordømmer blant annet sufismen. Som barn å vokse opp som muslim handler det om å bli et best mulig menneske, så å vokse opp i denne krysningen om hva som er rett eller galt må ha vært veldig vanskelig for Ahmed Umar. Gjennom kunsten sin bearbeider han noe av dette.

IMG_6923Så tilbake til Ahmed Umar sine vanskeligheter med å stå frem som homofil. Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. De stammer alle tre tilbake fra Abraham og blir derfor ofte kalt de abrahamittiske religionene. Ingen av disse religionene sier noe direkte om homofili. I Koranen finner man i sure fire, som omhandler kvinner, en beskrivelse av ekteskapet; et ekteskap som består av kvinne og mann. Det sier imidlertid ikke noe om homofili. Det har i liten grad vært tema innenfor islam, ei heller i de andre religionene, men de som fordømmer homofili henviser til historien om Sodoma og Gomorra og profeten Noah som forkynte mot homoseksuell praksis der.

I 2011 vant SMUG (Sexual Minorities Uganda) ved Frank Mugisha, som er direktør for SMUG, Raftoprisen. Mugisha er katolsk men slet like mye i Uganda fordi det var "un-African" og "un-Christian" å være homofil. Raftoprisen deles ut hvert år til personer eller  grupper som kjemper for menneskerettigheter. Flere av dem som har vunnet prisen har i etterkant fått Fredsprisen.

IMG_6920Det er med denne bakgrunnen; både som politisk flyktning, å være fra Afrika, som barn å måtte forholde seg til to motsetninger innen islam, og sist men ikke minst; ta skrittet ut å stå frem som homofil med alt det som ville komme og har kommet i kjølvannet av det, Ahmed Umar skaper sin kunst: "Det kan ta et minutt å lage verket, men 20 år med refleksjon og smerte til å komme frem til det punktet du lager det" uttaler Umar i intervjuet som er omtalt og lenket til lenger oppe.

Så til selve kunsten vi går i møte i kjelleren på VKL:

Det første vi treffer på er tre vegger fylt med objekter, objekter som vi lett kan knytte mot det afrikanske, og ganske riktig; i følge boken som er laget til utstillingen er disse objektene laget i materialer som turistene kjøper som suvenirer med alt det negative som ligger i kjølvannet. Vi har vel alle sett dokumentarer fra Afrika om ulovlig tilegnelser av slike materialer.

IMG_6924Men det er mer som ligger bak dette prosjekter; da Ahmed Umar gikk på skole i Saudi-Arabia var måten å telle bønner på å bruke fingrene og leddene og ikke et bønnekjede. (Boken TIL DEG) Her er nok et eksempel på hvordan kunstneren bruker forhistorien sin i sine uttrykk. Verket Glowing Phalanges; prayer beads 33 fra 2021 er Umar sin versjon av et bønnekjede.

IMG_6918Det er sterkt å gå i møte med dette kunstverket, selv om man ikke vet historien bak, men enda sterkere blir det når man får den i tillegg. Uansett oppstår en sterk kommunikasjon med betrakter vil jeg tro, uansett betrakters bakgrunn. Her vises to vegger og noen av objektene enkeltvis, men det er også en tredje vegg og man må oppleve det også "live" for å forstå hva jeg mener, for her er det kommunikasjon på mange nivåer.

IMG_6937Mindre sterkt blir det ikke når vi beveger oss inn i det andre rommet og treffer på skulpturen What Lasts (Sarcophagus) fra 2016. Dette verket er omtalt i intervjuet som jeg har lenket til lenger oppe og i boken som er laget til utstillingen, men la oss vente litt før vi går inn i bakgrunnen for skulpturen.

En sarkofag bringer tankene tilbake til det gamle Egypt som bestod av en sterk dødekultur. Dødsriket var like viktig som livet på denne siden. Faraoene hadde en spesiell viktig rolle da de ble sett på som guddommelig fordi de var menneskets bindeledd til gudene. Det var derfor viktig at de ble bevart for evig tid når de døde. Dette gjorde de ved å balsamere dem for så å plassere dem i en sarkofag. Men det var ikke bare faraoene som ble behandlet på den måten, også vanlige folk som hadde råd til det. Sarkofagen var formet etter personen som skulle ligge i den og da gjerne med en relieff av personen på lokket.

Mennesket har til alle tider grunnet på livet etter døden; finnes det? Ikke alle er like sikker som de gamle egypterne, men de fleste har vært innom tanken vil jeg tro. I møte med dette verket vil nok mange tanker, assosiasjoner, med mer dukke opp. Å forholde seg likegyldig til det vil nok bli vanskelig.

IMG_6939Går vi så tilbake til kunstneren bak verket; Ahmed Umar, forstår vi også at han ser tilbake, ikke til det gamle Egypt, men til kongeriket Kush, den Nubiske sivilisasjonen i Sudan som var en av de eldste sivilisasjonene utenfor Egypt. De hadde også sine faraoer og dette er bakgrunnen når Umar skaper skulpturen. Dette kunstverket er fra 2016, etter kunstneren stod frem som homofil, og i følge boken til utstillingen har han fortalt at på skolen lærte han at det var fem måter å ta livet av en homofil på, den ene verre enn den andre. De skulle heller ikke få noen grav sammen med andre muslimer. I islam er en av trosartiklene troen på livet etter døden. Studerer vi sarkofagen igjen ser vi at vi finner et avtrykk av kunstnerens hode, vendt til høyre som en god muslim skal, og i tillegg det meste av overkroppen. Nederst finner vi bena som er plassert litt lekent for å underbygge Umar sin personlighet i følge kunstneren. At det blir brukt blått er som kjent kontemplasjonens farge, så her er det bare å trekke frem de dype tanker, men det er også fargen for det kongelige og det guddommelige. Vi kan gjerne ut fra dette trekke konklusjonen at med dette verket fjerner Umar seg fra det han lærte på skolen om manglende verdi av homofile muslimer og at han nå for fullt står opp for den han er; med alt det innebærer. Ahmed Umar er også en viktig talsmann for en ny generasjon i Norge som tørr å stå for den de er.

Vi finner også Anders Eiebakke sitt spennende prosjekt her nede, men det overlater jeg til deg å oppdage.

Konklusjon:

Mitt mantra er og forblir, som tidligere nevnt, viktigheten av den kommunikasjonen som kunsten skaper, en alt for nedprioritert kommunikasjon. "Ja men jeg kan ikke noe om kunst" hører jeg mange si, hva så? Det spiller ingen rolle, enhver betrakter vil kunne oppnå en kommunikasjon, om ikke med alle kunstverk, så med noen. Tar man seg tid, studerer kunstverkene, grubler litt over hva kunstneren vil kommunisere med deg gjennom kunsten sin, tenke litt over hva som skjer og har skjedd i verden, ja så er du i gang, enten du er kunsthistoriker eller ikke. Undertegnede kan ingenting om å lage dokumentarer, nyhetssendinger etc. men får veldig mye ut av det likevel. Utstillingen på VKL er kalt TIL DEG og det er akkurat det den er; til deg, og deg og deg...... Jeg har tatt deg med på en liten forsmak, nå er det opp til deg å besøke Vestfossen og virkelig få med deg denne utstillingen, enten du er fagmenneske innen kunst eller ikke.

Som vanlig, når ikke annet er oppgitt, er fotoene tatt av undertegnede.

         

Read more

Anne Mette Dahl Jacobsen; ARV, WABI-SABI, FURUSATO

Kommentarer er skrudd av for Anne Mette Dahl Jacobsen; ARV, WABI-SABI, FURUSATO Anne Mette Dahl Jacobsen, Kunstnere, Norsk

Kunstneren Anne Mette Dahl Jacobsen er en nydelig sjel og en spesiell og nær venn av undertegnede. Vi ble kjent "way back" da vi begge gikk på kveldskole i tegning og maling, og mens hun fortsatte sin kunstneriske utdannelse tok undertegnede den teoretiske veien og ble kunsthistoriker.

IMG_5857Anne Mette har, ved siden av å være en dyktig tegner, stort sett jobbet i akryl, men de siste årene har hun fordypet seg i det akvarelle uttrykk. På grunn av pandemien har jeg ikke sett hennes senere arbeider, så da utstillingen på Galleri Vox i Bergen kom, ble det et sterkt og emosjonelt møte med de nye uttrykkene hennes. Her tar hun uttrykket "å male fra sjelen" til nye høyder; gjennom akvarellen får Anne Mette frem det innerste i seg selv. Hennes fine og litt forsiktige vesen skinner gjennom i disse uttrykkene. Hun jobber intuitivt; samtidig som det er noe skjørt over uttrykkende, finner vi også den litt lekne siden kunstneren benytter seg av når hun jobber. Dette er ikke en kunstner som tar stor plass i form av seg selv, men kunsten hennes; den fortjener virkelig en stor plass i kunstverden.

IMG_5854Anne Mette Dahl Jacobsen er opptatt av japansk kultur, men også japansk språk, noe som faller naturlig for en som er ganske språkmektig. Wabi-Sabi er et kjent begrep innenfor japansk kultur. Kort fortalt finner man det estetiske i det uestetiske, sagt på en annen måte; man finner det skjønne i objekter som er slitt av tidens tann, eller i en vase som knuses for så å bli limt sammen igjen for eksempel, den vil da ikke bli det samme som før, men skjønnheten vil da vise seg på en annen og kanskje mer ekte måte. Det er lett å overføre denne filosofien til å gjelde tiden vi lever i med blant annet sosiale medier hvor de fleste fremstår ganske så polerte, men er det slik vi ønsker at det skal være? De fleste "går litt i knas" i løpet av livet, og kanskje er ikke alle dager like gode, ei heller er vi hver dag like "polerte" i vårt ytre, men kanskje er det akkurat det som gjør oss til både vakre og spennende individer. For skjønnheten, den kommer innenfra.

IMG_5855Ser vi på bildene til Anne Mette Dahl Jacobsen finner vi objekter som tilhører det hverdagslige liv; bruksting som øser, skåler, barberkost, et tannglass med tannbørste, etc. På en samtidig sart men tydelig måte kommer det frem at objektene er akkurat det; bruksting som er brukt og slitt, og gjennom det fremkommer det estetiske.

IMG_5866Utstillingen er kalt ARV og er bilder som er delt inn i en serie på tre;  Arv, Reise, og det japanske begrepet Furusato som kan oversettes til norsk med "Hjemmet man lengter etter". Det er noe ekte over utstillingen og bildene til Anne Mette Dahl Jacobsen, noe gjerne mange av oss lengter etter i disse tider.

 

IMG_5876Utstillingen ARV er nå over, men du kan se mer fra utstillingen og lese mer om kunstneren Anne Mette Dahl Jacobsen her:  https://www.gallerivox.no/vox/utstilling/arv-av-anne-mette-dahl-jacobsen-2101-07022021.

Hovedbildet er fra serien ARV på samme måte som bilde 3 og 5 i teksten. Bilde 1 og 2 i teksten er fra serien "Reise", mens bilde 4 i teksten er fra serien "Furusato".

Foto: som vanlig undertegnede når ikke annet er oppgitt.

Read more

             Become Better Acquainted With The Exciting Artist, Ramon Eduardo Haiti Filiu

Kommentarer er skrudd av for              Become Better Acquainted With The Exciting Artist, Ramon Eduardo Haiti Filiu English, Ramon Eduardo Haiti Filiu

IMG_0944

Egill Wendelboe Aarø and Ramon Haiti Filiu at the opening of the exhibition

At a cultural gathering in Bergen, the city between seven mountains in Norway, an exhibition of  works by Ramon Eduardo Haiti Filiu opens at the Wendelboe Gallery.

I have been aware of this artist for some years now and on this particular evening I am accompanied by a colleague who is acquainted with both Ramon and his excellent helper, Norunn Kalgraff. I am presented to both of them.

It is a full house and while the colorful exciting works of art blend with Cuban musical rhythms to form the framework for the evening, I make an appointment with the artist to visit his studio.

(mer…)

Read more

Bli bedre kjent med den spennende kunstneren Ramon Eduardo Haiti Filiu

Kommentarer er skrudd av for Bli bedre kjent med den spennende kunstneren Ramon Eduardo Haiti Filiu Kunstnere, Norsk, Ramon Eduardo Haiti Filiu

IMG_0944

Fra åpningen av utstillingen i Kunsthuset Wendelboe hvor Egill Wendelboe Aarø ønsket velkommen.

Det er kulturnatt i byen mellom de syv fjell, og på Kunsthuset Wendelboe åpner utstillingen til Ramon Eduardo Haiti Filiu. Dette er en kunstner jeg har fulgt med i noen år nå, og i kveld er jeg sammen med en god kollega som kjenner ham og hans gode hjelper, Norunn Kalgraff. Jeg blir derfor presentert for dem begge. Det er fullt hus og mens de fargerike og spennende kunstverkene og musikk med cubanske rytmer danner rammene, får jeg også til en avtale med dem om et atelierbesøk. (mer…)

Read more

Annfrid Leikvoll; kunstneren som maler fra sjelen

Comments (2) Annfrid Leikvoll, Intervju/samtale, Kunstnere, Norsk

54731157_2582342905173805_3428747326691213312_n

Kunstneren Annfrid Leikvoll i klosteret Il Convento, Italia. Foto: Christine Leikvoll

Det er lørdag 31. august 2019 og jeg er på vei til Isdalstø nord for Bergen for å treffe kunstneren Annfrid Leikvoll i Galleri Songfuglen. Jeg ble kjent med henne  da jeg deltok på et kurs i hennes regi i et kloster i Italia. Jeg blir tatt vel i mot og idet jeg går inn i galleriet blir jeg møtt av hennes fargerike malerier som gir meg en god følelse.

Annfrid Leikvoll er en allsidig kunstner med lang fartstid i kunstverden. I tillegg til selv å skape kunst, underviser hun i intuitiv maling, gjerne knyttet opp til meditasjon. Noen av meditasjonene hennes er også utgitt på CD. Kunstneren underviser både i inn- og utland, noe vi skal komme tilbake til. (mer…)

Read more

Jarl Goli med to av sine sterkeste uttrykk; KEM E DU og MANNEN I FJELLET

Comments (0) Ekspresjonisme, Jarl Goli, Kunstnere, Norsk

IMG_0329I mange år har Jarl Goli vært utsatt for personer som ikke har villet ham vel. Det er lett å la seg knekke når man blir utsatt for slikt, og til tider har dette preget ham sterkt, noe det fremdeles gjør, men i mindre grad. Forskjellen er  at mens kunstneren før valgte å ikke ta til motmæle av hensyn til noen av sine nærmeste, har han i dag skiftet taktikk da det ikke har ført frem. Goli har de siste år gjort stor suksess som kunstner og har også tidligere vært omtalt her på Samtidskunst.com. I innlegget Hjarta kan fly ble han av undertegnede omtalt som ekspresjonist, noe han fortsatt er. Noen av diktene ble også omtalt i det innlegget med den konklusjon at de var mildere enn maleriene, men mildheten er totalt fraværende i diktet Kem e du? som her vil bli omtalt. Diktet hører sammen med maleriet Mannen i fjellet og de må derfor sees på som en symbiose. Til sammen blir de to; diktet og bildet, noe av det sterkeste uttrykket Jarl Goli har skapt hittil. (mer…)

Read more

Jarl Goli: Hjarta kan fly

Comments (0) Ekspresjonisme, Jarl Goli, Norsk

Portrait-Jarl-Goli-3-Photographer-Nelly-del-Arbo

Jarl Goli Foto: Nelly del Arbo

De fleste kjenner Jarl Goli fra Portveien 2, men det har rent mye vann i bekken siden den gang. Goli har alltid vært opptatt av å kunne male, og i sin tid søkte han både på Kunstakademiet og Teaterhøyskolen. Han kom inn på sistnevnte og dermed ble penselen lagt vekk. Men det var dengang... (mer…)

Read more

Mikael Persbrandt tilbake i Galleri Nygaten; nå med sin første separatutstilling i Norge

Comments (0) Galleri Nygaten, Mikael Persbrandt, Norsk, Utstillinger

Etter å ha åpnet den store utstillingen til Helge Segrov i Jølstramuseet høsten 2018, rakk undertegnede akkurat å stikke innom Galleri Nygaten på veien hjem. De mest interessante kunstopplevelsene har en tendens til å komme oppå hverandre, og dette var intet unntak. I Galleri Nygaten var det Pop-up utstilling med Ari Behn, Espen Eiborg og Mikael Persbrandt, alle tre spennende kunstnere, men når man oppdager at den ene kunstneren tydeligvis er opptatt av Francis Bacon stiger interessen for denne kunstneren enda noen hakk. Heldigvis skulle det vise seg at Mikael Persbrandt skulle sette kurs for Bergen og Galleri Nygaten enda en gang, og ikke nok med det; det skulle bli hans første separatutstilling i Norge. (mer…)

Read more

KUBATANA: Kunsten som selv taler for Afrika

Comments (0) Afrika, Kristin Hjellegjerde, Kubatana, Morten Viskum, Norsk, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

Det er første lørdag i mai i det Herrens år 2019. Fra perrongen i Vestfossen starter mange mennesker noe som ser ut som et 17.mai-tog. Sakte beveger toget seg gjennom det lille sentrum som Vestfossen er. Men dette er ikke noe 17.mai-tog, det er folk på vei til sesongåpning på Vestfossen Kunstlaboratorium. (mer…)

Read more

Ingunn Oma Tvedt: FARGER FRA MITT HJERTE

Comments (0) Ingunn Oma Tvedt, Kunstnere, Lille Atelier, Norsk, Utstilling

IMG_6731

Fra åpningstalen, Ingunn Oma Tvedt t.h.

Lørdag 2. mars hadde undertegnede gleden av å åpne utstillingen til kunstneren Ingunn Oma Tvedt i Lille Atelier i Bergen. Det var da ganske nøyaktig et halvt år siden jeg traff henne for første gang i et kloster i Italia. Vi befant oss på en ukes meditasjon- og malekurs under ledelse av Annfrid Leikvoll. Ingunn Oma Tvedt sitt engasjement når det kom til  å utfolde seg i det kunstneriske imponerte. Det ble malt med heftige strøk, forsiktige strøk, tørket av, fylt på, hele tiden på store lerreter som gjerne ble snudd på hodet, for så å bli snudd tilbake igjen; alt med en energi man skal lete lenge etter. Resultatene uteble heller ikke, spennende malerier fikk bli med hjem til Norge og befinner seg i disse dager på utstillingen Farger fra mitt hjerte i Lille Atelier.  "Jeg vil bli kunstner" utbrøt hun flere ganger under oppholdet i Italia, men som undertegnede poengterte i åpningstalen 2. mars; "Man kan ikke bli noe man allerede er", for Ingunn Oma Tvedt er allerede en kunstner, og det har hun vært lenge.

Ingunn Oma Tvedt

Ingunn Oma Tvedt kommer fra en kreativ familie, så det kunstneriske har hun mer eller mindre fått inn med morsmelken. Tidlig ble hun bedt om å holde arbeidsstue i bygden Hordvik hvor hun vokste opp. Etter videregående begynte hun på grafisk design hvor hun fikk toppkarakterer. Til tross for gode resultater fant Tvedt ut at det ikke var det rette for henne. Veien gikk så videre til lærerhøyskolen og grunnkurs i kunst og håndverk.

Ingunn Oma Tvedt i Italia hvor hun forklarer prosessen med bildene som hun malte i løpet av uken på klosteret høsten 2018.

Ingunn Oma Tvedt i Italia hvor hun forklarer prosessen med bildene som hun malte i løpet av uken på klosteret høsten 2018.

Til tross for at det hele tiden var kunstner Ingunn Oma Tvedt ønsket å bli, utdannet hun seg til ergoterapeut. Likevel skulle denne retningen vise seg å føre Tvedt tilbake til det kunstneriske, for da hun begynte å jobbe som ergoterapeut innen psykiatrien kom penselen frem igjen. Siden gikk det slag i slag, hun gikk på flere kurs, men holdt også selv kurs. Våren 2017 var hun på et helgekurs hos Annfrid Leikvoll og det var kanskje da uttrykket som vi i dag ser i mange av bildene til Oma Tvedt ble til. Annfrid Leikvoll er en kjent kunstner innen intuitive maleteknikker, og mange av bildene til Ingunn Oma Tvedt bærer i dag preg av denne fremgangsmåten, noe hun selv bekrefter: "Bildene mine har de siste årene beveget seg over i mer intuitive retninger der jeg forteller ulike historier gjennom fargerike bilder. Jeg maler også personers livsreiser der jeg ønsker å male inn håp for fremtiden med et åndelig perspektiv." Kunstneren har videre fortalt at idet hun  begynner på et bilde har hun ikke alltid det klart for seg hvor hun skal, men når bildet er ferdig oppdager hun hvilken historie som skulle fortelles. Uansett hvilken historie som blir fortalt handler det om tro, håp og kjærlighet; kjærlighet til livet, våre medmennesker, og troen på og håpet om en fremtid fylt av den samme  kjærligheten.

Farger fra mitt hjerte

Kunstneren klar til å klippe snoren

Kunstneren klar til å klippe snoren

Ingunn Oma Tvedt har vært med på flere kollektivutstillinger; blant annet har hun deltatt på Heartfestivalen både i 2017 0g 2018 sammen med andre kunstnere og artister. I tillegg var hun høsten 2018 med på Kiwani-utstillingen. Farger fra mitt hjerte er imidlertid kunstnerens første soloutstilling.

Da vi kom frem til Lille Atelier den første lørdagen i mars, ble vi hilst velkommen av en smilende og litt spent kunstner som var klar til å klippe snoren kl. 12. Som tidligere nevnt stod undertegnede for åpningstalen mens Ingunn Oma Tvedt stod selv for den musikalske underholdningen sammen med to andre musikere. Galleriet var mer eller mindre fylt til randen, for lokalene lever opp til sitt navn, det er et lite men veldig koselig galleri.

At Ingunn Oma Tvedt har kalt sin første utstilling Farger fra mitt hjerte er ikke så rart, kunstneren er overhodet ikke redd for å bruke farger, noe man kan se allerede i det man går i møte med de første kunstverkene. Og hjertet til kunstneren, ja det er der det skal være, opptatt av godhet og kjærlighet.

IMG_6740

Stupeklar

På grunn av den rike fargebruken kan det gjerne være lett å plassere kunstneren i ekspresjonismen, men ekspresjonister som Emil Nolde og ikke minst de tyske ekspresjonistene sitt forbilde; Edvard Munch, brukte hovedsaklig primærfarger lagt på i heftige strøk. Her kan vi nevne Emil Nolde sitt bilde Dansen rundt gullkalven fra 1910 og Munch sitt Skrik fra 1893 som eksempler på dette. Selv om også Ingunn Oma Tvedt bruker en del primærfarger i bildene sine, er fargene noe neddempet. Flere av bildene er også holdt i blåtoner, og da beveger vi oss så absolutt bort fra ekspresjonistene som gjerne brukte rødt og gult som de fremtredene fargene.

Som nevnt i mange tidligere innlegg, er blåfargen kontemplasjonens farge, og maner derfor til ro og ettertanke.  Ser vi på bildet Stupeklar er det ikke mye som minner om ekspresjonisme. Blåtonen er dominerende og vi finner en person med oppstrakte armer, klar til å stupe, stupe ut i hva? Her er det opp til hver enkel betrakter å finne svaret. Nederste del av kroppen er holdt i blåtoner, mens øverste del er holdt i en rosatone som tenderer mot det røde. Det er mye følelser ute og går her, gitt ved den varme toneskalaen i øverste del av kroppen. Vi finner også flere elementer som fyrtårnet som lyser opp veien, seilskipet som symbol på livets reise, og ikke minst ansiktet i profil. Det er i blåtoner som står i kontrast til overkroppen. Kontraster forsterker hverandre som kjent og dermed skaper det en ambivalens i bildet. Vi finner også flere elementer, blant annet flere personer og vi kjenner litt på det surrealistiske. Dermed vandrer gjerne tankene våre til andre surrealister som Chagall for eksempel. Chagall sine bilder er gjerne holdt i blåtoner og fremstår både drømmeaktige og surrealistiske. For undertegnede er flere av bildene til Tvedt mer naturlig å koble opp mot denne kunstneren. Likevel er en kunstner alltid først og fremst sitt eget uttrykk, men man vil som regel kunne se påvirkninger fra andre kunstnere, og selv om vi kan finne flere inspirasjonskilder i bildene til Tvedt, skal vi la det ligge i denne omgang.

Selv uttaler kunstneren seg om fargene på denne måten:
Kongen Kommer

Kongen Kommer

Jeg elsker fargen blå, jeg har alltid likt å kle meg i, og omgi meg med blåfarger.  Jeg liker hvordan fargen kan reflektere til både himmel og hav, men også melankoli og tristhet, skumringens time og litt dypere tanker enn skummet på overflaten av livet. Men for meg er blågrønn min hjertefarge, den som reflekterer hjerterom og kjærlighet. Når jeg tenker på Vår Far i himmelen, har han alltid vært veldig kongeblå for meg. Blå er også drømmenes og håpets farge. Noe jeg ønsker skal skinne ut fra bildene er at det er håp selv i kaos og melankoli.

Videre går kunstneren inn på rosafargen som en spirituell farge, som gir rom for ro og åndelighet, mens det lilla symboliserer lavendel som igjen symboliserer harmoni. Ser vi på maleriet Kongen Kommer er det gjerne naturlig å lese kongen som Gud. Til tross for ar han bærer en rød kappe som kan symbolisere kjærlighet, er blåtonene dominerende.
Nytt Håp

Nytt Håp

Som tidligere nevnt maler også Ingunn Oma Tvedt personers livsreiser, hvor hun maler inn håp for fremtiden. Ser vi på Nytt Håp er det livsreisen til fire kvinner vi ser fremstilt her. Kunstneren har i tillegg til tittel også en liten tekst til hvert bilde, og når det gjelder disse livreisene lyder teksten som følger:

Fire kvinner / Opprørt i hjertet / følelsesløs / Mistroisk / i kaos og sorg / Jeg velger å gi dem / Glede / tillit / Fred / Og trøst / Og ber dem / beskytte hjertene / for livet vokser / ut av dem

Ser vi igjen på bildet ser vi helt nede de fire kvinnene som ikke har det bra, mens transformasjonen er skjedd i ansiktene over, ved hjelp av hjertene som de holder inntil seg. Det handler, som i mange av bildene til kunstneren, om kjærlighetens livgivende kraft.

Jordbærpikens Visdom

Jordbærpikens Visdom

Til slutt i dette innlegget skal vi ta med Jordbærpikens visdom, denne  fargeklatten som oser av styrke og selvtillit i all sin fargeprakt. I følge kunstneren er også dette en person som "... gir håp og trøst til stengte hjerter". Ser vi godt etter finner vi utallige ansikter i dette bildet, og med all hjertevarmen som jordbærpiken utstråler er det håp for dem alle.

Utstillingen Farger fra mitt hjerte varer ut mars måned, så har du lyst på en fargerik og spennende kunstreise er det bare å ta turen til Lille Atelier like bortenfor Fløybanen i Bergen. Ingunn holder åpent onsdag, torsdag, lørdag og søndag kl. 12-17.

     

Read more

FLAT ACRYLIC: Ole Jørgen Ness sin utstrakte presens er nå blitt preteritum

Comments (0) KODE, Kunstnere, Norsk, Ole Jørgen Ness

IMG_6575Fernissage

Igjen befinner undertegnede seg i Tårnsalen på Kode3, denne gangen for å ta farvel med Ole Jørgen Ness sitt prosjekt FLAT ACRYLIC. Menneskene står tett i tett under den nydelige kuppelen, men nå er det ikke lenger mulig å tre inn på den store flaten som kunstverket er.  Ole Jørgen Ness har sittet og penslet ut organiske former i blåtoner i førti dager, noe som er blitt transformert til et mesterverk. Men nå skal det se sitt endelikt, eller skal det ikke det? (mer…)

Read more

Helge Segrov sin store utstilling på Jølstramuseet

Comments (0) Helge Segrov, Jølstramuseet, Norsk

Lørdag 27.10. var det duket for den store utstillingen til Helge Segrov på Jølstramuseet. Det har vært store forventninger til denne utstillingen, da Helge Segrov sammen med Oddvar Torsheim er de mest betydningfulle nålevende kunstnerne i fylket.

Vi setter oss i bilen med kurs for Jølstramuseet tidlig denne lørdags morgenen. Det er som om værgudene har bestemt seg for å gjøre sitt beste for å lyse opp dagen, for solen skinner fra en skyfri himmel i det vi forlater regnbyen.

Etter noen timer ankommer vi Jølstramuseet og det er som å tre inn i en annen tid. Rundt hovedhuset finner vi et tun med mange småhus som alle har eget navn, blant annet Borghildstova, Jølstrunnstova, Eldhuset, og ikke minst Ludvigstova, for å ha nevnt noen. Sistnevnte har fått navnet fordi Ludvig Eikaas bodde her når han var i Jølster. I tillegg finner vi den store låven, som er både selskapslokale og kunstgalleri, og det er her vi også finner utstillingen til Helge Segrov. Vi blir tatt godt i mot av Heidi Fossheim Årdal som er innehaver av Jølstramuseet og bamseklemmene til Helge Segrov. (mer…)

Read more

LANDSKAP I UROENS TID: Eva Harr tilbake i Vedholmen Galleri

Comments (0) Eva Harr, Norsk, Vedholmen Galleri

Regn og vind  kjemper om å ha overtaket i byen mellom de syv fjell denne lørdagen da Eva Harr skal åpne utstilling i Vedholmen Galleri. Harr er en populær kunstner, noe vi får bekreftet i det vi ankommer galleriet. Det er så vidt vi kommer innenfor dørene, så fullt er det av personer som vil få med seg denne åpningen.

Vibeke Harild ønsker som vanlig velkommen før Mohammed Al-Majzoub og Manar Alhashemi overtar med nydelig musikk, omgitt av vakre og stemningsfulle bilder. Andreas Grieg står for åpningstalen og dermed er regn og vind glemt, det er bare å være i stunden og ta inn over seg det hele. (mer…)

Read more

Yngve Henriksen er tilbake i Galleri Langegården

Comments (0) Galleri Langegården, Kunstnere, Norsk, Utstillinger, Yngve Henriksen

IMG_3983Lørdag 29. september var det igjen duket for utstilling med Yngve Henriksen i Galleri Langegården i Bergen. Det er tredje gang kunstneren stiller ut i disse gamle ærverdige lokalene. Ikke så rart kanskje at kunstneren ønsker å stille ut i Bergen, siden han har bodd flere år i byen.

Yngve Henriksen har sin utdannelse fra Statens Høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen (1988-90). I tillegg hadde Yngve Henriksen allerede gjenomført Grunnutdanning for Billedkunstnere og Kunsthåndverkere i Kabelvåg i årene 1983-86. Det er med andre ord en kunstner med en grundig kunstutdannelse vi møter i Galleri Langegården en regnfull lørdag i september.

Kunstneren Yngve Henriksen står i døråpningen mellom de to rommene som henger sammen i galleriet. Anne Sofie Bertelsen, innehaver av Galleri Langegården, har nettopp ønsket ham velkommen. Rundt kunstneren befinner vi, betrakterne, oss, mens kunstverkene rammer inn det hele. Kunstneren ønsker å innlede utstillingen med å fortelle litt om tankene bak kunsten han skaper. Som kunstnere flest, er det gjennom kunsten de kommuniserer, og å kommunisere på denne måten, ved å fortelle med ord hva kunstverkene handler om, er en lite komfortabel situasjon for de fleste kunstnere. Dette poengterer også Yngve Henriksen, men likevel ønsker han å dele tankene bak det hele med oss. På den måten får vi, betrakterne, bli litt mer kjent med denne spennende kunstneren som skaper bilder som i mange år har fascinert undertegnede, noe vi skal komme tilbake til.

På en lavmælt måte snakker Yngve Henriksen om de store tema i livet. Det handler blant annet om identitet; kunstneren sin søken etter egen identitet. Han er født og har sine røtter fra Svolvær. Dette er tydeligvis et kjært sted for kunstneren og i dag er det her han bor og har atelieret sitt. Naturen er viktig for ham, og for dem som er kjent med denne delen av landet, vet vi at kontrastene er store. Helt fra det vakre, stille havet som ligger badet i midnattssol omkranset av vakre fjell, til de sterke vinterstormer i mørketida, hvor selv fjellene virker truende. At dette er en del av kunstnerens kulturfilter, og dermed også hans identitet, sier seg selv, noe vi også kan speile i bildene.

Kunsten

IMG_3923Selv om vi finner mye blått og rødt i bildene til Yngve Henriksen, finner vi også bilder med helt andre fargevalører, som bildet vi her ser. Bildet går i  gul- og gråtoner. Med tanke på de høye fjellene vi finner i Lofoten, og som på mange måter er den sterkeste identitetsmarkøren for området, er det lett å lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen. Det er en natur som ligger badet i lyset, gitt ved gulfargen. Solen skinner, de vakre fjellene viser seg fra sin beste side, og da er det lett å ønske seg i ett med naturen. I følge Aristoteles er alt natur, også menneskene, så hvorfor skal man ikke da ønske å bli i ett med den.

Yngve Henriksen snakker også om lys og mørke; både det ytre og det indre. Det er denne vekselvirkningen mellom det ytre og det indre landskap kunstneren prøver å kommunisere til betrakter gjennom kunsten sin. For dem som har fulgt kunstneren en stund, vil nok mange huske husene som ofte var med i bildene. Riktignok noe abstrahert, men lett gjenkjennelig. Hus kan leses som et symbol for indre landskap, men i Henriksen sitt tilfelle må det kunne leses som et symbol både på det ytre og det indre landskap.

Husene er imidlertid stort sett fraværende på denne utstillingen som består av malerier som er skapt gjennom de to siste årene. Kunstneren forklarer det med at han er på vei til et mer abstrakt uttrykk, og nå prøver å skape kunst for kunstens skyld. Med det trer han rett inn i kunsthistorien på 1800-tallet da de første avantgardister kunngjorde lárt pour lárt (kunst for kunstens skyld).

Yngve Henriksen er også opptatt av å forske på kunsten som en egen form for kommunikasjon gitt ved et eget språk. På den måten ser også kunstneren på seg selv som en type forsker. Ikke vanskelig å følge ham i denne tankerekken, for kunsten har en egen måte å kommunisere på ved hjelp av de forskjellige elementene som til sammen danner en koherens. Med det dannes kunstens språk og språk er viktig for all kommunikasjon.

Et bilde sier mer enn tusen ord, er en kjent klisjé for mange. Det visuelle har som regel større kraft, noe man må ha i minne når man skaper kunst. I ekspresjonismen ble dette utnyttet til det fulle ved bruk av primærfarger lagt på i heftige strøk og gjerne med en forvrengt komposisjon og form. Ved at Yngve Henriksen vier "språket" i kunsten mye oppmerksomhet kan han også til en viss grad forutsi betrakters reaksjon, og på den måten oppnå ønsket kommunikasjon. I tillegg ønsker kunstneren at kunsten hans skal skape samtaler. Flere av bildene domineres av blåtoner, kontemplasjonens farge. Vi kan derfor anta at det gjerne er de dype samtalene kunstneren ønsker at kunsten hans skal sette i gang.

Noen utvalgte verk fra utstillingen.

IMG_3953I det man går inn i det første rommet, blir man møtt av et verk som måler 160 ganger 140 cm. Som alle de andre bildene er det uten tittel. Den blå fargen er dominerende i bildet og maner til ro og kontemplasjon. I tillegg skaper den en sakral følelse. Komposisjonen er stram med mer eller mindre definerte felt. Likevel finner vi noen fargeklatter som ser ut til å leve sitt eget liv. Vi finner noen røde områder oppe i det blå feltet som ser ut til å være tilfeldig plassert. Rødt er fargen for liv, fare, død, men i denne sammenheng kan man lese det som en energi som skaper en kontrast til det klart definerte.

Bildet er, som resten av maleriene, malt med olje- og temperamaling. Dette for å skape en kontrast mellom den glatte overflaten som oljemalingen gir, og det tørre, gitt ved temperamalingen. Sistnevnte blander han selv ved hjelp av fargepigmenter, egg og linolje. Tempera er en gammel maleteknikk, og i ikonmaleriene er det tempera som blir brukt i tillegg til gullet. Studerer vi bildene til Yngve Henriksen nøye, er det lett å få øye på kombinasjonen av de to typene med maling. I tillegg kan man se at det er brukt palettkniv eller lignende for å få frem ekstra tekstur.

En venn av kunstneren lurte på hvilket maleri vi likte best, og min følgesvenn forklarte at dette var en av favorittene. Da denne vennen lurte på hvorfor, var svaret at det ble skapt mye kreativitet og energi i bildet, men innenfor definerte rammer. Og slik er vel livet også; det er viktig at vi både er kreative og føler oss frie, men visse rammer vil alltid være tilstede, så er det opp til oss å definere dem.

IMG_3963 (1)Som tidligere nevnt, er husene stort sett fraværende på denne utstillingen, men vi finner unntak. Bildet vi her ser er 50 ganger 50 cm. og uten tittel. Hvis vi holder fast på huset, er det et sterkt abstrahert hus vi finner i bildet. Det tar imidlertid stor plass og fargene sjatterer i rødt og blått. I feltet som omkranser det finner vi et lite mørkt felt nede til venstre, mens resten har blått som den dominerende fargen, dog ispedd noe rødt.

Det er mange måter å lese dette bildet på, og siden det er uten tittel som de andre verkene, gir ikke kunstneren oss noen hjelpemidler med på veien. Det vi imidlertid vet er at Yngve Henriksen snakker om ytre og indre landskap og at kunstneren knytter den nord-norske naturen tett opp til egen identitet. Med det som bakgrunn kan man både lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen vi finner i Lofoten, og hva som rører seg i det indre hos kunstneren. Vi finner både det blå som symbol for de dype filosofiske tanker, og det røde som kan symbolisere liv, smerte, energi. Vi finner mørke men også lys, kontraster som forsterker hverandre. Leser vi det som en abstrahert natur fra Lofoten, er huset stedet man varmer seg når vinterstormene kommer. Som et bilde på indre landskap, speiler det på mange måter livet, slik de fleste opplever det; med opp- og nedturer, glede og smerte, og mye følelser, men også ro, symbolisert ved blåfargen.IMG_3933

Til slutt skal vi ta for oss et av verkene som skiller seg litt ut. Det er stort; 160 ganger 140 cm og har en klar todeling ved den horisontale linjen som er plassert litt ovenfor midten av bildet. Øvre del av bildet er mørkest, men med en form oppe til venstre som kan minne om hodet og halsen til en lundefugl. I den lysere nedre del finner vi  en mørkere form som ved første øyekast kan leses som en sko, men ved nærmere iakttagelse også kan leses som hodet og halsen på lundefuglen lenger oppe i bildet. I så tilfelle er livet over gitt ved det røde båndet rundt halsen, rødfargen her som et symbol på lidelse og død.

Det har vært mye snakk om boring i Lofoten og hvordan det vil ødelegge miljøet. I tillegg kan vi lese om hvordan mange fuglearter vil kunne dø ut på grunn av all plasten vi kaster i naturen. Lundefuglen holder til i blant annet Lofoten, og med dette i bakhodet er det lett å lese dette bildet som en protest mot miljøforurensing av naturen, naturen som betyr så uendelig mye og er en stor del av identiteten til kunstneren Yngve Henriksen.

Vi kan lese all kunst ut ifra en historisk-biografisk metode, og det kan være interessant nok, men kunsten må også kunne leses utover disse grensene. Først da får kunsten sin fulle styrke. Vi så også at Ynge Henriksen var opptatt av kunsten som kommunikasjon, og flere vil vel kunne kjenne på at noen av bildene "snakker" med en på denne utstillingen. I tillegg vil mange av dem gjerne kunne skape samtaler mellom betrakterne, og da er kommunikasjon på flere plan i gang.

Jeg nevnte lenger oppe at jeg skulle komme tilbake til hvorfor jeg har fulgt denne kunstneren i flere år, og det er nettopp denne kombinasjonen av det ytre og det indre liv som kommer slik frem i bildene som fascinerer meg. I tillegg kaller han både på det sakrale og kontemplasjonen i sin fargebruk og sine komposisjoner. Slike bilder gir undertegnede de pustehullene som trengs i en hektisk hverdag.

Utstillingen står til 21. oktober; ta turen til Galleri Langegården i Bergen, og kjenn på hvordan bildene kommuniserer med akkurat deg, kanskje du også får kjenne litt på disse pustehullene som vi alle trenger.

For mer om kunstneren Yngve Henriksen, sjekk ut hjemmesiden hans ved å trykke her.

 

Read more

Demetrio Paparoni: Contemporary Chaos at Vestfossen Kunstlaboratorium

Comments (0) Demetrio Paparoni, English, Exhibition, Vestfossen Kunstlaboratorium

Fra åpningen: Demetrio Paparoni nummer to fra høyre.

From the opening: Demetrio Paparoni number two from the right.

This year's main exhibition at Vestfossen Kunstlaboratorium is  CONTEMPORARY CHAOS and it is curated by Demetrio Paparoni. Paparoni comes from Syracuse in Italy, but today he is living in Milano. He is an art critic  and an author in addition to be a curator. He has written many art books which have been published at the well known publish house SKIRA. Recently the book about the Norwegian artist Vibeke Slyngstad was published, written by Paparoni.  Morten Viskum is another Norwegian artist who the author found interesting, and in 2016 the book about the artist was published. This book you can read more about here at Samtidskunst.com.   (mer…)

Read more

CONTEMPORARY CHAOS – Vestfossen Kunstlaboratorium

Comments (0) Demetrio Paparoni, Kurator, Norsk, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

Fra åpningen: Demetrio Paparoni nummer to fra høyre.

Fra åpningen: Demetrio Paparoni nummer to fra høyre.

Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium har fått tittelen CONTEMPORARY CHAOS og er kuratert av Demetrio Paparoni. Paparoni bor i Milano, men er opprinnelig fra Syracuse, også i Italia. Han er både kunstkritiker og forfatter, og har gitt ut mange bøker på forlaget SKIRA. Nylig kom boken om den norske kunstneren Vibeke Slyngstad. Morten Viskum er en annen norsk kunstner som har vekket forfatterens interesse, og i 2016 kom boken om Viskum, en bok som tidligere har vært presentert her på  Samtidskunst.com.  (mer…)

Read more

Ellen Hegg i Moster Amfi

Comments (0) Ellen Hegg, Kunstnere, Moster Amfi, Utstillinger

Ellen Hegg er en kunstner jeg har fulgt i flere år. Grunnen er enkel men samtidig sammensatt; det er en kunstner med mange forskjellige uttrykk, og ikke mindre variert er virksomheten til kunstneren. Da undertegnede så at Ellen Hegg skulle ha utstilling i Moster Amfi på Bømlo, stedet hvor halve sjelen til undertegnede bor, var det bare å sette et stort kryss i kalenderen. (mer…)

Read more

Fake News? Morten Viskum som Kim Jong-un

Comments (0) Morten Viskum, Morten Viskum selvportretter, Norsk, Utstillinger

img_0345Hvert år på sin bursdag 2. februar reiser Morten Viskum til Paris og lager en avstøpning av seg selv som han senere ikler en annens identitet. Flere av selvportrettene har tidligere vært omtalt her på Samtidskunst.com og da Viskum i 2016 forestilte Donald Trump tok det helt av. Ingen kunne forestille seg at Trump skulle bli valgt til presidentkandidat, og overhodet ikke til president, ei heller Morten Viskum som hadde valgt Trump som årets utgave av selvportrettene. Viskum som Donald Trump kan du lese om her på Samtidskunst.com, en artikkel som også finnes på engelsk og som Arte Al Limite oversatte til spansk og publiserte på hjemmesiden sin.

Undertegnede har antydet at kunstneren har en egen glasskule hvor han forutser hendelser som på mange måter er utenkelige, og i år har visst Viskum sett i glasskulen sin igjen, for i år er det Kim Jong-un som er årets skulptur, og tittelen er Fake News? noe vi skal komme tilbake til.

Kim Jong-un

Kim Jong-un har vært Nord-Koreas leder siden farens død i 2011. Kim Jong-un som person kjenner vi ikke så mye til. Dette gjelder også hva som egentlig skjer i Nord-Korea for fra 1946 har Nord-Korea vært en mer eller mindre lukket stat hvor få har fått innblikk. I 1948 ble Korea delt i to; Nord-Korea og Sør-Korea. Korea-krigen som varte fra 1951 - 1953 er imidlertid aldri blitt skikkelig avsluttet, og det har derfor vært et spent forhold mellom de to statene. Et viktig steg i riktig retning ble tatt da Nord- og Sør-Korea gikk sammen og stod frem som en stat under Vinter-OL i Sør-Korea i år, og dermed har man igjen fått håp om at det skal bli satt sluttstrek for Koreakrigen på skikkelig vis. Dermed kan man i Sør-Korea puste lettet ut, ikke minst etter Nord-Koreas våpenprogram som har lagt som en mørk sky over forholdet mellom de to stater. For mer om Koreas historie, se min artikkel om Choi & Lager sin hovedutstillingen på Vesfossen i 2016; Please Return To Busan Port .

Møtet mellom Donald Trump og Kim Jong-un

Aldri før har en leder fra Nord-Korea møtt en amerikansk president, men etter mye frem og tilbake med harde uttalelser fra begge sider, ser det nå ut til at møtet mellom Donald Trump og Kim Jong-un kommer til å finne sted 12. juni 2018 på øya Sentosa utenfor Singapore. Begge lederne er i skrivende stund ankommet Singapore.  Selv har Trump uttalt til media at han i løpet av et minutt vil finne ut om han vil like Kim Jong-un eller ikke og om det vil komme noe positivt ut av møtet.

Trump kommer direkte fra G7-toppmøtet hvor han skrev under på en sluttavtale som han underveis til Singapore trakk tilbake og skjelte ut Canadas statsminister Justin Trudeau på grunn av uttalelser han kom med etter møtet. Det er derfor mange som krysser fingrene for at han skal være i bedre humør før møtet med Nord-Koreas leder.

Det er uansett en stor sensasjon at møtet finner sted, og bare timer før møtet skal starte synes det som begge parter er positive. Det blir også spennende å lese Donald Trump sine twitter-meldinger i etterkant av møtet, da Trump er kjent for å være veldig subjektiv i sine Tweets. Atomnedrustningen står på dagsorden, noe som berører veldig mange mennesker. Mens Donald Trump før har uttalt at Nord-Korea må inngå en avtale om full nedrustning alt i dette møtet, er det nå endret til at hvis møtet bærer frukter, er det en begynnelse på flere møter.

Morten Viskum som Kim Jong-un

IMG_1806Som tidligere nevnt har undertegnede antydet til Morten Viskum at han må ha en glasskule som han ser viktige hendelser i verden som vil komme når han bestemmer seg for årets selvportrett, og selvportrettet for 2018 er intet unntak. Som tidligere nevnt lager kunstneren denne avstøpningen hvert år på sin bursdag i februar, og først i påsken i år ble det klart at det muligens ville skje et toppmøte mellom Donald Trump og Kim Jong-un.

IMG_1809Å skape en skulptur som skal forestille en statsleder man knapt kjenner til, kan ikke være lett. Mens Kim Jong-un har fremstått som en diktator som har kjørt en hard linje, har den siste tiden vist en noe mildere utgave av Kim, men hvordan han egentlig er som menneske er det få som vet, ut over det som fremkommer i mediene.

Vi kjenner alle til Nord-Koreas atomprogram som virker mer og mer faretruende; men bortsett fra prøvesprengninger og uttalelser og ordkrig mellom Kim Jong-un og Donald Trump kan vi ikke være sikker på hvor langt de er kommet i atomprogrammet sitt. Hva er Real News og hva er Fake News?

Er det noe av dette Morten Viskum har hatt i tankene da han kalte årets selvportrett av Kim Jong-un for Fake News? Det viser selvfølgelig til Donald Trump og hans til tider hyppige bruk av begrepet, men vi må ikke glemme at Viskum har satt et spørsmålstegn bak. Med det kan man spørre seg om kunstneren gjør nettopp det, stiller spørsmål til atomprogrammet til Nord-Korea; om det virkelig finnes, og hvor langt de egentlig er kommet. Som vi husker ble Irak-krigen startet på bakgrunn av falske opplysninger om at landet hadde atomvåpen, noe de selv nektet hardnakket på, og som siden viste seg å være sant. I dette tilfellet er imidlertid det hele snudd på hodet, for her er det Nord-Korea selv med sin leder som hevder at så er tilfelle, men igjen; hvor langt de er kommet i programmet sitt vet ingen noe om med sikkerhet, utenom  den indre krets i Nord-Korea.

IMG_1807Vi finner en sterk ambivalens i det non-verbale uttrykket i årets skulptur. Viskum har valgt å ikle Kim Jong-un drakten fra Star Trek; et science fiction univers som er fremstilt både i filmer,  TV-serier, bøker og dataspill. Dette universet ble i sin tid, på 60-tallet, skapt av Gene Roddenberry. Ved å ikle Kim Jong-un en slik drakt, tilfører kunstneren en optimisme, da dette universet er en utopi hvor alle sykdommer, kriger og elendighet er overvunnet, og alle lever i fred og fordragelighet med hverandre.

Den store ambivalensen består imidlertid i at skulpturen viser fingeren, et sterkt negativt ladet uttrykk. Opprinnelig hadde det en seksuell betydning, men i dag betyr det mer eller mindre å be folk dra "pokker i vold" på godt norsk, eller som i store deler av verden; enkelt og brutalt "Fuck off". I noen land, som for eksempel De forente Arabiske Emirater er det direkte straffbart  å vise fingeren.

Med denne ambivalensen får kunstneren frem et ønske om fred, gitt ved drakten fra Star Trek, samtidig som han uttrykker hvor vanskelig det kan være, ved å vise fingeren. Å vise fingeren kan også stå som et symbol på den harde ordkrigen vi har opplevd mellom de to statslederne; en ordkrig man må kunne si man skal lete lenge etter i historisk sammenheng.

Hvordan er det for kunstneren Morten Viskum å fremstille seg selv som Kim Jong-un eller Donald Trump?

Også i årets utgave av selvportrettene er det håret som gjør at man umiddelbart assosierer det med Kim Jong-un. I likhet med Donald Trump har også Kim en frisyre som gjør ham lett gjenkjennelig. Morten Viskum selv har uttalt når det gjelder Make America Great Again, hvor det er Viskum som Donald Trump vi møter, at han kjenner på et ubehag når han står ansikt til ansikt med installasjonen. Når det gjelder Kim Jong-un føler ikke kunstneren det samme, noe som skyldes at han ikke vet så mye om ham, og at han derfor blir en mye mer fjern person.

Det Morten Viskum gjør i disse selvportrettene har også vært omtalt før, men man kan også se på det fra en skuespillers perspektiv. En skuespiller må sette seg inn i de karakterene de skal spille, og de må gjerne hente opp sider ved seg selv for å kunne fylle rollen, også sider som man gjerne ikke alltid setter like mye pris på. På samme måte kan man si at Viskum bruker seg selv for å skape en annen karakter, om enn på en litt annen måte. Kunstneren lager avstøpninger av seg selv som han siden tilfører identitetsmarkører man gjerne forbinder med personen det endelige produkt skal forestille. På den måten kjenner gjerne både skuespilleren og kunstneren på sider som kan skape ubehag, eller glede når det er en karakter som man forbinder med noe positivt som blir skapt.

Så får vi krysse fingrene og håpe at årets toppmøte bringer gode nyheter fra Singapore.

Hos Blomqvist er både "Donald Trump" og "Kim Jong-un" utstilt frem til 19.06, sistnevnte med en jordklode ved sine føtter. De er utstilt i hver sin etasje, så er det opp til hver enkelt å legge det de vil i symbolikken av både jordkloden og plasseringen av de to installasjonene.

   

Read more