Kunstnere
Category

Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium

Kommentarer er skrudd av for Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium Artist, Intervju/samtale, Kunstnere, Morten Viskum, Vestfossen Kunstlaboratorium

I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.

Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.

I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?

Selvportrett; Viskum som Jesus

Døden

Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.

I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?

I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.

Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......

Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.

I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.

Ars Longa Vita Brevis

I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.

I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.

På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?

I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.

Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.

LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM

Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.

I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.

Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.

Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.

Fra årets jubileumsutstilling på VKL hvor vi i bakgrunnen blant annet ser Marianne Heske sine Orgonhus fra hovedutstillingen i 2021 og Lee Won-Kyoung sitt verk B-Heart fra 2019.

Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.

I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.

Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.

Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.

Fra årets utstilling.

Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.

Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.

MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.

En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?

Morten Viskum som Putin; årets "selvportrett" Foto: Morten Viskum
Utsnitt Morten Viskum som Putin Foto: Morten Viskum

Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.

Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.

Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.

Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.

Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.

Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.

Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.

Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.

MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.

Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.

Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004

LENKER:

En samtale om døden med Morten Viskum høsten 2002

Morten Viskum og selvportrettene

Read more

Bli bedre kjent med kunstneren Hakan Yaşar gjennom utstillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe

Kommentarer er skrudd av for Bli bedre kjent med kunstneren Hakan Yaşar gjennom utstillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe Hakan Yaşar

Det er kulturnatt i byen mellom de syv fjell og undertegnede er på vei til en utstilling som jeg har gledet meg til. I lengre tid har jeg fulgt med kunstneren Hakan Yaşar og kunsten hans, og endelig skal jeg få se en hel utstilling. Det går strake veien til Kunsthuset Wendelboe hvor Egill Wendelboe Aarø tar imot oss med et smil og en katalog hvor vi får en oversikt av de enkelte kunstverk. Kunstneren selv er til stede og det er kjekt å endelig få hilse på ham. Det blir en liten prat, etterfulgt av flere, noe vi skal komme tilbake til.

Egill Wendelboe Aarø ønsker velkommen sammen med Hakan Yaşar

I sin åpningstale trekker Egill Wendelboe Aarø frem litt av Hakan Yaşar sin bakgrunn; hvordan han som tyrkisk kurder kom til Norge i 1990, og hvordan han som gourmetkokk etter hvert eide flere restauranter. Men det viste seg at veien videre skulle føre til kunsten, og noe av resultatet finner vi på Kunsthuset Wendelboe i kveld.

Hakan Yaşar selv fremhever at han er kurder og at han i tillegg alltid har vært en kvinneforkjemper, noe som også speiler seg i ett av hovedverkene som vi skal se nærmere på etter hvert.

Det er mange mennesker tilstede, også familie og venner av kunstneren. De vakre maleriene er med på å sette stemningen, sammen med vakker sang fra Marianne Helen Lindter.

Odd Nerdrum er en stor inspirasjonskilde for Hakan Yaşar, og selv om han selv ikke har gått i lære hos Nerdrum, har han fått sin lærdom av en tidlig Nerdrum-elev, nemlig Eser Afacan. Som sin læremester lager også Hakan Yaşar sin egen maling og i tillegg lager han alle rammene selv.

Woman and God 180 x 160 cm

Noe som umiddelbart fanger vår interesse er maleriet Woman and God. I min samtale med Hakan Yaşar lurer jeg på hvordan han bygger opp motivene og hvor de kommer fra. Han forklarer at først har han en historie og deretter begynner selve prosessen. Kunstneren forteller videre at han på mange måter jobber motsatt av Nerdrum ved at han selv begynner å jobbe grovt for så å bygge videre mot det fine.

Så hva er historien bak Woman and God? Vi ser en kvinne i senter omgitt av to menn som bøyer seg mer eller mindre i støvet. Selv står kvinnen på kne med utstrakte armer og et fortvilet blikk. Både armer og blikk er vendt oppover. Det er noe sakralt over komposisjonen, da den bærer preg av et triptykon. Tittelen er med på å forsterke den sakrale følelsen.

Tenker vi tilbake til Yaşar som kvinneforkjemper må dette maleriet være det ultimate uttrykket par excellence når det gjelder det, noe kunstneren også bekrefter. I vår samtale sier han at selv om kvinneundertrykkelse ikke er et stort problem i Norge, er det helt annerledes i de områdene han kommer fra. I maleriet kaller kvinnen på Gud i sin fortvilelse over kvinneundertrykkelsen mens de to mennene bøyer seg i skam over tingenes tilstand. Ser vi på mannen til venstre i bildet er det et selvportrett av kunstneren selv som sitter bøyd, noe som understreker hva han synes om tema.

Three Face of Justice 150 x 150 cm.

Selvportrett er noe Hakan Yaşar bruker mye i sine bilder. Et eksempel ser vi i kunstverket Three Face of Justice. Historien handler om straff forklarer kunstneren; hvis du har gjort noe galt blir du straffet, alt i forhold til alvorlighetsgraden. Igjen finner vi denne tredelte komposisjonen, men denne gangen er det tre menn eller dommere om man vil, som møter oss. Noen kan gjerne få assosiasjoner til de tre vise menn, men det får bli opp til hver enkelt. Blir man kjent skyldig må man sitte på stokken forklarer Yaşar; noe som får det til å gå kaldt nedover ryggen på undertegnede. Hvorfor? I min hovedfagsoppgave Rotten på korset som handler om kunstneren Morten Viskum, går jeg grundig inn på hvordan man i tidligere tider ikke nødvendigvis ble korsfestet, men satt på en stokk med alt av smerter det førte med seg. Noen forskere mener også at det var det som skjedde med Jesus. Du finner Rotten på korset i sin helhet på dette nettstedet.

I tillegg til den tredelte komposisjonen finner vi også en bakgrunn som ligner på bakgrunnen i det forrige bildet. Vi får et inntrykk av å befinne oss på kanten av jordkloden med en vakker solnedgang, eller er det soloppgang? Hva vi velger gir en helt forskjellig lesing av verket; velger vi solnedgangen er vi ved "veis ende"; dommedag, men velger vi å lese det som en soloppgang er det håp. Som kjent er Hakan Yaşar tyrkisk kurder, med røtter tilbake til det gamle Mesopotamia, og i den forbindelse er det ikke så stor forskjell uansett hva man leser bildet som, for i det gamle Mesopotamia hadde man ikke den samme lineære historieforståelsen av verden som i de monoteistiske religionene. Derimot hadde man et mer sirkulært syn hvor den ene verden avløste den andre, helt frem til den fullkomne er skapt. (SNL) Vi kjenner også denne tankegangen fra hinduismen og trimurti. Med det i tankene kan vi uansett lese det som et håp om en bedre fremtid hvor godhet og rettferdighet fyldes. Samtidig gjør bakgrunnen at det hele er tatt ut av tid og rom, og dermed gjelder det også for alle tider.

Mann med pels 55 x 57 cm

Hakan Yaşar står med en fot i den tyrkisk- kurdiske kulturen og den andre i den norske, noe som speiler seg i maleriene hans. Vi var inne på selvportrettene hans; kunstneren bruker alltid seg selv når han maler mannen, men ingen regler uten unntak, og her ser vi det eneste untaket i maleriet Mann med pels i følge Yaşar. Mannen har en pels lagt over den ene skulderen, i tillegg til et typisk nordisk utseende. Både positur og uttrykk gir undertegnede assosiasjoner til norrøn mytologi. Samtidig er øynene lukket og vi vet at i gresk mytologi var det de blinde som var de kloke og "så" alt. Uansett; at det er noe mytologisk og høvisk over denne figuren kan vi vel alle være enige om.

Far Away 50 x 55 cm

Et helt annet uttrykk finner vi i maleriet Far Away. Det er en kvinne med et vakkert sjal over hodet og et sørgmodig uttrykk. Bildet gjør et sterkt inntrykk på hver og en vil jeg tro. Å få frem så mye sorg i et ansikt er godt gjort. Tittelen på bildet, Far Away, forsterker det hele samtidig som det gjør oss nysgjerrig, for hva er det som har skjedd? Vi legger merke til rødfargen som renner ned fra venstre topp av bildet; rødt som symbol på liv, men også vold, død og smerte.

Det er lett å knytte dette maleriet opp til alt som skjer i Ukraina og andre steder i verden hvor folk lider og er på flukt. Med tanke på Hakan Yaşar sin bakgrunn som kurder er det også lett å knytte det opp til kurderne sin kamp for en egen stat og all forfølgelse og urettferdighet det kurdiske folk har vært utsatt for. På spørsmål fra undertegnede om det røde symboliserer blod, bekreftet kunstneren det og legger til; verden blør, noe vi kan være enige i.

Mother Earth 120 x 145 cm

Ser vi på maleriet Mother Earth ; denne kvinnen som representerer Moder Jord på en slik tilsynelatende rolig og verdig måte, får vi et helt annet inntrykk. Hun sitter nærmest i lotusstilling og det meditative blir forsterket av uttrykket i ansiktet hennes. Armene er plassert som om hun holder en usynlig baby; varsomt, slik man holder babyer. Og gjerne er det slik med jorden også; den er skjør og det skal så lite til før den blir skadet, så vi må passe på den som om den er babyen vår. Vi finner mye mer i bildet som blant annet fargen på kjolen og hodeplagget, det røde til venstre for kvinnen, med mer, men det lar jeg være opp til deg som betrakter å tolke.

Fredsdue 135 x 145 cm.

Det er som vi tidligere har vært inne på, mye uro i verden, og vi håper vel alle på at krigen i Ukraina skal ta slutt, men det foregår hele tiden kriger også andre steder, men denne krigen er kommet så nærme oss og derfor blir det ekstra sterkt. Maleriet Fredsdue er et viktig bidrag i så henseende. Vi ser en kvinne i senter med kjole i jordfarger og med et hodeplagg som ser ut til å være like langt som kjolen. I hånden holder kvinnen en hvit due, symbolet på fred. Som i maleriet Far Away finner vi også i dette bildet striper med rødt oppe i venstre hjørne. I tillegg er hodeplagget rødt men vinner kvinnen og duen kan rødfargen her stå som et symbol for liv.

Håp 30 x 30 cm

Vi skal avslutte denne lille vandringen i kunsten til Hakan Yaşar med maleriet Håp. Vi ser et lite barneansikt som vender blikket og hodet oppover med et gripende uttrykk hvor tittelen forsterker det hele.

Som vi tidligere var inne på begynner alltid kunstverkene til Hakan Yaşar med selve historien eller det narrative om man vil. Utstillingen heter Inside Out; med andre ord deler kunstneren sine indre tanker og følelser med betrakter; det oppstår en visuell kommunikasjon mellom kunstner og betrakter. Ser vi disse kunstverkene i sammenheng, kan vi lese dem som en kamp for kvinnefrigjøring; noe kunstneren selv fortalte at han var opptatt av. Men ikke bare det, flere av maleriene handler om at man må ta vare på jorden; noe flere og flere er blitt opptatt av, et ønske om fred og rettferdighet er også tema som kommer til uttrykk, men henger ikke alt dette sammen da? Det tror jeg Hakan Yaşar vil være enig i.

Så er det slik at kunstverk må kunne leses utover kunstnerens intensjon, noe jeg vil påstå at disse kunstverkene kan; det handler om hvilken kontekst de blir plassert i, og ikke minst betrakters kulturfilter.

Skal vi plassere Hakan Yaşar kunsthistorisk , er det lett å plassere ham i barokken, men også i renessansen, gitt ved fargebruken som stort sett handler om jordfarger, men også blått og rødt. Mens renessansemalere som Leonardo da Vinci hadde få spor av penselstrøk, en tydelig lyssetting og klare definerte former, hadde barokkmalere som Caravaggio heftige penselstrøk som var synlige og en udefinert lyssetting, kalt tenebroso eller claire obscure om man vil. Det var de viktige elementene i bildet som ble opplyst under barokken, men hvor lyskilden kom fra, var umulig å si. I tillegg var ikke formene like avgrenset. Hakan Yaşar sine malerier kan plasseres litt i begge kategorier; noen ganger er formene klart avgrenset, som i Fredsdue, noen ganger ikke, som i Woman and God. Det samme gjelder lyssettingen og penselstrøkene.

Maleriet Meg, Hakan, som er hovedbildet i dette innlegget, gjør at kunstneren også plasserer seg tematisk i romantikken, da kunstnerne ble sett på som genier, de som så ting som andre ikke oppfattet. Og kanskje er det slik, undertegnede har gjentatt gang på gang at kunsten er en kommunikasjon som er alt for undervurdert, for kunstnerne speiler tiden vi lever i og har mye å komme med, noe som vi i vår materialistiske verden gjerne ikke oppfatter i en hektisk hverdag.

I dag bor Hakan Yaşar i Sandnes hvor han har sitt eget galleri og atelier, og hvor han også underviser. Slik kan andre kunstnerspirer med tiden føye seg inn i den realistiske figurative og klassiske tradisjonen som Hakan Yaşar og mange norske kunstnere befinner seg i, blant annet Odd Nerdrum, Memorosagruppen, Vebjørn Sand, Kaja Norum med flere.

Ustillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe står ut september og har du mulighet så ta turen for å til fulle få oppleve kunsten til Hakan Yaşar.

For mer om kunstneren; se hans hjemmeside https://www.atelierhakan.com

Read more

Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium

Kommentarer er skrudd av for Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium Rose Wylie, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.

Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.

Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.

Rose Wylie; SNAKE

La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.

Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.

Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.

For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.

Aurora Reinhard: Artist & Curator (Artist and David Elliot) 2017

Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.

Aurora Reinhard: Martyr 2019

Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?

La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.

Martine Poppe: High Up, Overspill, Today sett fra høyre, 2022


Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.

I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.

Cornelia Baltes; Miet, Jeg, Mina, lest fra venstre.


Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.

Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?

Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.

Yu Jinyoung: Me & Them #5 2014


I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.

Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.

Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.

Frances B. Johnston from the series RESURFACE II, 2019

Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.

Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........

Read more

Siren Blytt: TAKE ME HOME – Minneutstilling på Vedholmen Galleri

Kommentarer er skrudd av for Siren Blytt: TAKE ME HOME – Minneutstilling på Vedholmen Galleri Norsk, Siren Blytt, Vedholmen Galleri

Jeg gleder meg alltid når jeg tar turen til Vedholmen Galleri, dette vakre galleriet som ligger helt i sjøkanten et stykke utenfor Bergen. Jeg har tidligere skrevet om flere av utstillingene som har vært her, men denne gangen er det en spesiell utstilling som venter.

Kunstneren Siren Blytt har i flere år stått på listen min over kunstnere jeg har ønsket å skrive om, både fordi hun var en dyktig kunstner med utdannelse både fra Vestlandets Kunstakademi og Kunsthøgskolen i Bergen, men også fordi hun skapte bilder som appellerte til meg. Jeg fikk aldri den samtalen som jeg hadde sett frem til, da kunstneren gikk ut av tiden en av de siste dagene i februar i år. Jeg har så vidt hilst på henne i forbindelse med at jeg skrev om en annen kunstner som da hadde atelier i samme fellesskap. Det er derfor med stor ydmykhet jeg ankommer Vedholmen Galleri denne septemberdagen. (mer…)

Read more

Arvid Pettersen: TIL SKUE; utstillingen du bør få med deg.

Kommentarer er skrudd av for Arvid Pettersen: TIL SKUE; utstillingen du bør få med deg. Arvid Pettersen, KODE, Kunstnere, Norsk, Utstilling

Det skjer mye i byen mellom de syv fjell for tiden, og en av de store begivenhetene er Arvid Pettersen sin store utstilling TIL SKUE som du finner på Kode 2.

Arvid Pettersen er ett av ikonene i norsk kunsthistorie med et kunstnerisk virke som har vart i over femti år,  noe kunstneren lar oss som betraktere få ta del i, i denne store og omfattende utstillingen. I tillegg til selv å være utøvende kunstner har Pettersen også pedagogisk erfaring; blant annet som professor ved Statens kunstakademi i Oslo fra 1993 - 2003 innen maleri, og som rektor ved akademiet i perioden 1996 - 1999. Da jeg nylig hadde en samtale med Morten Viskum i forbindelse med utstillingen på VKL, kunne han så absolutt huske Pettersen fra akademiet.

1995-96: Tett i pappen - Stor i kjeften II

1995-96: Tett i pappen - Stor i kjeften II

Noe av det første som fanget undertegnede sin interesse var noe som minnet om søppelspann (boss-spann på bergensk) av typen hvor man trykker med foten og så spretter lokket opp.

1995-96 Tett i pappen - Stor i kjeften III

1995-96 Tett i pappen - Stor i kjeften III

Greit nok, men da man leser tittelen trer den bergenske humoren frem; Tett i pappen stor i kjeften II og III, alt etter hvor mange "spann" som befinner seg på bildet.

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

Går vi så videre kommer vi inn i avlukket hvor man blir omkranset av mennesker som ikke finnes. I følge videoene forklarer Arvid Pettersen at han ikke bruker modeller når han maler, men erindringer. Med andre ord kan disse menneskene som ikke finnes ha trekk fra flere forskjellige personer kunstneren har møtt; enten i virkeligheten eller gjennom drømmer, reportasjer etc. For å ta en digresjon; har du noen gang opplevd å være på et sted hvor du ser personer som virker kjent, men samtidig er du sikker på at du ikke har møtt den personen før? En gang på en kunstreise i Berlin, skjedde det flere ganger på en og samme dag for undertegnede; en form for deja vu? Uansett er det mye som finnes i erindringen og ser vi videre på erindringsmenneskene til Pettersen er de alle forskjellige; seks kvinner og seks menn, forskjellige i både alder og etnisitet.

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

Leser man dem narrativt kan man lett lage en historie om hver og en av dem. På den måten drar kunstneren oss inn i selve kunsten, ikke på lik linje med Yoko Ono da hun lot betrakterne klippe klærne av seg, men likevel som en medspiller. Og kanskje kjenner du deg igjen i noen av dem, eller de minner om noen?

1981: Bok og kniv

1981: Bok og kniv

Arvid Pettersen er en person som er i stadig utvikling og som tørr å gå nye veier og prøve ut nye metoder. Et ganske så radikalt eksempel fikk vi i 1981 da kunstneren valgte å kutte opp flere motiver for så å sette dem sammen igjen på en ny måte. Maleriet Bok og kniv kan være et godt eksempel på dette. Vi får dermed en forskyvning i bildet; en form for dissonans som skaper spenning og nærmest tvinger betrakter til å se det på en ny måte.

Jacques Derrida (1930-2004) regnes som opphavsmannen til dekonstruksjonen, så vi kan si at mens Derrida nærmest rev teksten fra hverandre, for å bruke et billedlig språk, og satte den sammen igjen på en ny måte, er det akkurat det samme Pettersen gjør med maleriene sine her; og dermed oppstår ny mening.

2021: THE USUAL SUSPECT I-VI

2021:
THE USUAL SUSPECT I-VI

Går vi så tilbake til de senere malerier finner vi en serie med stoler; alle forskjellige men med det til felles at de er velbrukte. Denne serien kan leses på så mange måter; stolene er tomme, men i og med at de er slitte har det satt mennesker i dem; og dermed er vi i gang igjen; hvilke mennesker har satt i hvilken stol, og hvilken kontekst har stolen befunnet seg i? Kan valg av stol si noe om mennesket og dets identitet? Hvilken stol ville for eksempel du velge og ut i fra hva; for å vise din personlighet og identitet, eller rett og slett velge den stolen som ser mest behagelig ut?

1973: De nye broen

1973: De nye broen

At Arvid Pettersen også har vært samfunnskritisk i sine bilder, er det ingen tvil om. Ser vi på Den nye broen  fra 1973, hvor trær er merket for å hugges ned for så å bane vei for det urbane liv kan det være et eksempel. Dermed fjerner mennesket seg fra naturen til tross for at Aristoteles har lært oss at mennesket er natur.

2000: On Lafayette

2000: On Lafayette

At kunstneren også er en habil abstrakt maler kan  On Lafayette fra 2000 være et eksempel på.

2015: The Bog - The view of the Figutive

2015: The Bog - The View of the Fugitive

I maleriet The Bog - the View of the Fugitive fra 2015 finner vi en figurasjon som tenderer mot det abstrakte. Tankene går lett til Kitty Kielland, som til tross for at hun bodde en periode i Tyskland etterfulgt av det urbane Paris sammen med kunstneren Harriet Backer, stadig vendte tilbake til myrene på Jæren i sine motiver.  Pettersen sin myr er som nevnt mer abstrakt, men til tross for det gir den undertegnede mye av den samme følelsen, en følelse av å tre inn i naturen og det opprinnelige.

The Bog utsnitt

THE MOMENT OF CHANGE utsnitt

Helt til slutt skal vi ta for oss det som for undertegnede er hovedverket i den store utstillingen og som av den grunn er brukt som fremhevet bilde i teksten. Maleriet er kalt THE MOMENT OF CHANGE og er fra 2021. For kunstneren handler det om når livet går mot slutten og erindringene fra livet som har vært. Fargevalget er holdt i lyse toner hvor gult; lysets og solens farge, og blått; kontemplasjonens farge, dominerer.

the Bog utsnitt

THE MOMENT OF CHANGE utsnitt

Det har et klart  sentralperspektiv, noe som trekker blikket til betrakter innover. Dette er et verk man bør studere nøye, for det er bygget opp av utallige elementer, noen figurative og noen mer abstrakte. Vi finner selvfølgelig huset som symboliserer vårt indre, men også så mye mye mer.

Dette er bare et lite utvalg fra den store utstillingen og intet foto eller beskrivelse kan gjengi følelsen det gir å gå i møte med så mange kunstverk, så har du anledning bør denne utstillingen stå på listen din over "what to do this summer".

Til slutt vil jeg igjen minne om at et kunstverk må kommunisere utover kunstners intensjon, alt etter betrakters ståsted og kulturfilter, noe Arvid Pettersen klarer på en utmerket måte. All kunst handler om kommunikasjon som all annen kommunikasjon uten at jeg skal gå dypere inn i det her, det ble gjort i forrige innlegg om VKL sin hovedutstilling.

Til utstillingen er det også laget en bok som tar for seg Arvid Pettersen sitt kunstnerskap på en god måte og også en video fra atelieret til kunstneren og et intervju med Petter Snare, nåværende direktør for KODE. Jeg har gjort meg bruk av disse videoene i noen få tilfeller i denne teksten, ellers er som vanlig foto når ikke annet er oppgitt undertegnedes egne.

Lenke til video i atelieret:

https://www.youtube.com/watch?v=xFum25nOX7k

Lenke til samtale med Petter Snare:

https://www.youtube.com/watch?v=cnX0G0NMG_0

       

Read more

Anne Mette Dahl Jacobsen; ARV, WABI-SABI, FURUSATO

Kommentarer er skrudd av for Anne Mette Dahl Jacobsen; ARV, WABI-SABI, FURUSATO Anne Mette Dahl Jacobsen, Kunstnere, Norsk

Kunstneren Anne Mette Dahl Jacobsen er en nydelig sjel og en spesiell og nær venn av undertegnede. Vi ble kjent "way back" da vi begge gikk på kveldskole i tegning og maling, og mens hun fortsatte sin kunstneriske utdannelse tok undertegnede den teoretiske veien og ble kunsthistoriker.

IMG_5857Anne Mette har, ved siden av å være en dyktig tegner, stort sett jobbet i akryl, men de siste årene har hun fordypet seg i det akvarelle uttrykk. På grunn av pandemien har jeg ikke sett hennes senere arbeider, så da utstillingen på Galleri Vox i Bergen kom, ble det et sterkt og emosjonelt møte med de nye uttrykkene hennes. Her tar hun uttrykket "å male fra sjelen" til nye høyder; gjennom akvarellen får Anne Mette frem det innerste i seg selv. Hennes fine og litt forsiktige vesen skinner gjennom i disse uttrykkene. Hun jobber intuitivt; samtidig som det er noe skjørt over uttrykkende, finner vi også den litt lekne siden kunstneren benytter seg av når hun jobber. Dette er ikke en kunstner som tar stor plass i form av seg selv, men kunsten hennes; den fortjener virkelig en stor plass i kunstverden.

IMG_5854Anne Mette Dahl Jacobsen er opptatt av japansk kultur, men også japansk språk, noe som faller naturlig for en som er ganske språkmektig. Wabi-Sabi er et kjent begrep innenfor japansk kultur. Kort fortalt finner man det estetiske i det uestetiske, sagt på en annen måte; man finner det skjønne i objekter som er slitt av tidens tann, eller i en vase som knuses for så å bli limt sammen igjen for eksempel, den vil da ikke bli det samme som før, men skjønnheten vil da vise seg på en annen og kanskje mer ekte måte. Det er lett å overføre denne filosofien til å gjelde tiden vi lever i med blant annet sosiale medier hvor de fleste fremstår ganske så polerte, men er det slik vi ønsker at det skal være? De fleste "går litt i knas" i løpet av livet, og kanskje er ikke alle dager like gode, ei heller er vi hver dag like "polerte" i vårt ytre, men kanskje er det akkurat det som gjør oss til både vakre og spennende individer. For skjønnheten, den kommer innenfra.

IMG_5855Ser vi på bildene til Anne Mette Dahl Jacobsen finner vi objekter som tilhører det hverdagslige liv; bruksting som øser, skåler, barberkost, et tannglass med tannbørste, etc. På en samtidig sart men tydelig måte kommer det frem at objektene er akkurat det; bruksting som er brukt og slitt, og gjennom det fremkommer det estetiske.

IMG_5866Utstillingen er kalt ARV og er bilder som er delt inn i en serie på tre;  Arv, Reise, og det japanske begrepet Furusato som kan oversettes til norsk med "Hjemmet man lengter etter". Det er noe ekte over utstillingen og bildene til Anne Mette Dahl Jacobsen, noe gjerne mange av oss lengter etter i disse tider.

 

IMG_5876Utstillingen ARV er nå over, men du kan se mer fra utstillingen og lese mer om kunstneren Anne Mette Dahl Jacobsen her:  https://www.gallerivox.no/vox/utstilling/arv-av-anne-mette-dahl-jacobsen-2101-07022021.

Hovedbildet er fra serien ARV på samme måte som bilde 3 og 5 i teksten. Bilde 1 og 2 i teksten er fra serien "Reise", mens bilde 4 i teksten er fra serien "Furusato".

Foto: som vanlig undertegnede når ikke annet er oppgitt.

Read more

             Become Better Acquainted With The Exciting Artist, Ramon Eduardo Haiti Filiu

Kommentarer er skrudd av for              Become Better Acquainted With The Exciting Artist, Ramon Eduardo Haiti Filiu English, Ramon Eduardo Haiti Filiu

IMG_0944

Egill Wendelboe Aarø and Ramon Haiti Filiu at the opening of the exhibition

At a cultural gathering in Bergen, the city between seven mountains in Norway, an exhibition of  works by Ramon Eduardo Haiti Filiu opens at the Wendelboe Gallery.

I have been aware of this artist for some years now and on this particular evening I am accompanied by a colleague who is acquainted with both Ramon and his excellent helper, Norunn Kalgraff. I am presented to both of them.

It is a full house and while the colorful exciting works of art blend with Cuban musical rhythms to form the framework for the evening, I make an appointment with the artist to visit his studio.

(mer…)

Read more

Bli bedre kjent med den spennende kunstneren Ramon Eduardo Haiti Filiu

Kommentarer er skrudd av for Bli bedre kjent med den spennende kunstneren Ramon Eduardo Haiti Filiu Kunstnere, Norsk, Ramon Eduardo Haiti Filiu

IMG_0944

Fra åpningen av utstillingen i Kunsthuset Wendelboe hvor Egill Wendelboe Aarø ønsket velkommen.

Det er kulturnatt i byen mellom de syv fjell, og på Kunsthuset Wendelboe åpner utstillingen til Ramon Eduardo Haiti Filiu. Dette er en kunstner jeg har fulgt med i noen år nå, og i kveld er jeg sammen med en god kollega som kjenner ham og hans gode hjelper, Norunn Kalgraff. Jeg blir derfor presentert for dem begge. Det er fullt hus og mens de fargerike og spennende kunstverkene og musikk med cubanske rytmer danner rammene, får jeg også til en avtale med dem om et atelierbesøk. (mer…)

Read more

Annfrid Leikvoll; kunstneren som maler fra sjelen

Comments (2) Annfrid Leikvoll, Intervju/samtale, Kunstnere, Norsk

54731157_2582342905173805_3428747326691213312_n

Kunstneren Annfrid Leikvoll i klosteret Il Convento, Italia. Foto: Christine Leikvoll

Det er lørdag 31. august 2019 og jeg er på vei til Isdalstø nord for Bergen for å treffe kunstneren Annfrid Leikvoll i Galleri Songfuglen. Jeg ble kjent med henne  da jeg deltok på et kurs i hennes regi i et kloster i Italia. Jeg blir tatt vel i mot og idet jeg går inn i galleriet blir jeg møtt av hennes fargerike malerier som gir meg en god følelse.

Annfrid Leikvoll er en allsidig kunstner med lang fartstid i kunstverden. I tillegg til selv å skape kunst, underviser hun i intuitiv maling, gjerne knyttet opp til meditasjon. Noen av meditasjonene hennes er også utgitt på CD. Kunstneren underviser både i inn- og utland, noe vi skal komme tilbake til. (mer…)

Read more

Jarl Goli med to av sine sterkeste uttrykk; KEM E DU og MANNEN I FJELLET

Comments (0) Ekspresjonisme, Jarl Goli, Kunstnere, Norsk

IMG_0329I mange år har Jarl Goli vært utsatt for personer som ikke har villet ham vel. Det er lett å la seg knekke når man blir utsatt for slikt, og til tider har dette preget ham sterkt, noe det fremdeles gjør, men i mindre grad. Forskjellen er  at mens kunstneren før valgte å ikke ta til motmæle av hensyn til noen av sine nærmeste, har han i dag skiftet taktikk da det ikke har ført frem. Goli har de siste år gjort stor suksess som kunstner og har også tidligere vært omtalt her på Samtidskunst.com. I innlegget Hjarta kan fly ble han av undertegnede omtalt som ekspresjonist, noe han fortsatt er. Noen av diktene ble også omtalt i det innlegget med den konklusjon at de var mildere enn maleriene, men mildheten er totalt fraværende i diktet Kem e du? som her vil bli omtalt. Diktet hører sammen med maleriet Mannen i fjellet og de må derfor sees på som en symbiose. Til sammen blir de to; diktet og bildet, noe av det sterkeste uttrykket Jarl Goli har skapt hittil. (mer…)

Read more