IMG_8862

Mikael Persbrandt tilbake i Galleri Nygaten; nå med sin første separatutstilling i Norge

Comments (0) Galleri Nygaten, Mikael Persbrandt, Norsk, Utstillinger

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Etter å ha åpnet den store utstillingen til Helge Segrov i Jølstramuseet høsten 2018, rakk undertegnede akkurat å stikke innom Galleri Nygaten på veien hjem. De mest interessante kunstopplevelsene har en tendens til å komme oppå hverandre, og dette var intet unntak. I Galleri Nygaten var det Pop-up utstilling med Ari Behn, Espen Eiborg og Mikael Persbrandt, alle tre spennende kunstnere, men når man oppdager at den ene kunstneren tydeligvis er opptatt av Francis Bacon stiger interessen for denne kunstneren enda noen hakk. Heldigvis skulle det vise seg at Mikael Persbrandt skulle sette kurs for Bergen og Galleri Nygaten enda en gang, og ikke nok med det; det skulle bli hans første separatutstilling i Norge.

Mikael Persbrandt

IMG_8794

Mikael Persbrandt

Mikael Persbrandt (1963-) er en av Sveriges mest kjente skuespillere. I Norge er han kanskje aller mest kjent for sin rolle som Gunvald Larsson i filmene om Martin Beck; bygget på romanene av samme navn. I tillegg er kunstneren også kjent for sitt turbulente liv hvor rus har vært en demonisk følgesvenn. Slike ting skaper avisoverskrifter, men Persbrandt har selv de senere år snakket åpent om dette i media, og i 2018 kom biografien Sånn jeg husker det MIKAEL PERSBANDT  ført i pennen av Carl-Johan Vallgren.

Lenge før diagnosen ble stilt, hadde kunstneren mistanke om sin bipolare lidelse. Bipolar betyr enkelt og greit to poler, men å være bipolar er langt fra enkelt. En person som lider av dette er gjerne «høyt oppe» eller «langt nede» hva humør og energinivå angår. Noen beskriver det som at jo «høyere» de kommer jo «dypere» blir fallet i etterkant, noe som kan føre til dyp depresjon hvor gjerne også angsten fester grepet. Det sier seg selv at det ikke er enkelt hverken for personen selv eller de nærmeste å forholde seg til slike store svingninger. Alle kjenner vel på at man svinger fra den ene polen til den andre i blant, men det vil ikke si at man nødvendigvis er bipolar. De fleste når som regel ikke helt frem til ytterpolene , det er først da man kan snakke om bipolare lidelser. Heldigvis finnes det medisiner, og for mange kan det gjøre livet enklere både for personen det gjelder og de nærmeste. Selv har Mikael Persbrandt fortalt i flere media at han i tillegg til å ha kuttet ut all rus nå også har fått medisiner, noe som tilsammen har gitt ham et helt annet og bedre liv. Han er også småbarnspappa og ønsker nå å vie mye av sin tid til familien.

I tillegg til utstillingen i Galleri Nygaten er kunstneren gjesteskuespiller i Moliéreforestillingen Den innbilt syke på DNS i forbindelse med festspillene. Her spiller han Argan, den innbilt syke, og dette er en rolle han har høstet gode anmeldelser for.

Utstillingen

IMG_8723

Reidar Osen t.h. ønsker velkommen, Mikael Persbrandt t.v.

Det er festspillperiode i byen mellom de syv fjell og utenfor Galleri Nygaten danner det seg en kø som blir lengre og lengre jo nærmere klokken tikker mot 13. Selv har undertegnede stilt seg på motsatt side av køen for å være synlig for følgesvennen jeg venter på. En dame trer rolig ut av køen og kommer bort til meg for å understreke at de har stått her lenge, men jeg beroliger henne med at jeg ikke har tenkt å «snike» i noen kø. Bergenserne er kjent for ikke å ha særlig god køkultur, så opptrinnet er ikke så uforståelig, men det sier meg samtidig hvor viktig denne utstillingen er for mange. Det har sluttet å regne, min venn har ankommet, dørene åpnes og vi er klare for utstilling.

Lokalene fylles fort opp med spente kunstinteresserte personer, men enda tar det en stund før hovedpersonen dukker opp. Man begynner å studere de forskjellige verkene rundt i det vakre og helt spesielle galleriet og det er ingen tvil, det er en ekspressiv kunstner vi har med å gjøre, noe vi skal komme tilbake til.

Reidar Osen, innehaver av Galleri Nygaten, ønsker alle velkommen idet Mikael Persbrandt ankommer lokalet og dermed overlater han mikrofonen til kunstneren som hilser folket. Dermed er utstillingen åpnet mens musikalske toner spilles i bakgrunnen.

Kunsten

IMG_8741

Bacon

Som tidligere nevnt vekket  Mikael Persbrandt umiddelbart interesse hos undertegnede da jeg på hans tidligere nevnte Popup-utstilling fikk øye på et bilde som minnet utrolig om Francis Bacon. Ved nærmere øyesyn var tittelen på bildet Bacon, noe som tilsa at det var viktig for kunstneren å understreke denne påvirkningen fra den irske, nå avdøde kunstneren.

Francis Bacon (1909-1992) er mest kjent for sine bilder med mer eller mindre forvrengte mennesker. Noen av de mest kjente er hans Screaming Pope som er kunstneren sin versjon av Velázques sitt bilde fra 1650 Portait of Innocent X. Den skrikende paven til Bacon er plassert inni en form for boks, noe som peker direkte til C. G. Jung som mente at det inkarnerte mennesket befinner seg i en klaustrofobisk eske, hvor esken er for mennesket synonymt med hva buret er for  fuglene.

Mange norske kunstnere er også inspirert av den irske kunstneren; vi finner det blant annet i Knut Rose (1936-2002) sine bilder. Håkon Gullvåg (1959-) er en annen kunstner som er tydelig inspirert av den samme kunstneren, bare tenk på reaksjonene som kom da han hadde laget portrettene av kongeparet. Håkon Bleken er også tydelig inspirert av Francis Bacon, noe han sist i går tok opp i en samtale med professor Gunnar Danbolt i Bergen, hvor undertegnede var tilstede.

Hva er det som gjør at så mange kunstnere, kunsthistorikere, og andre kunstinteresserte blir så interessert i bildene til Francis Bacon? Det kan være mange forklaringer på det, men det er gjerne ikke minst at kunstneren i sin tid turde å vise «innsiden» av mennesket, en side som gjerne ikke alltid tåler dagens lys. Munch viste det i sin tid i maleriet SKRIK, Obstfelder i diktet «Jeg ser»; «….Jeg er visst kommet på feil klode!/Her er så underligt…» Det er angsten og fremmedfølelsen som trer frem i lyset her, noe Francis Bacon gjør i enda sterkere grad i sine bilder ca. femti år senere. Knyttet opp til Jung er  det ikke rart at paven skriker; det er visualiseringen av det traumatiserte menneske vi her ser. Ser vi på Mikael Persbrandt sin versjon, har ikke dette mennesket det noe bedre.

Vi kan gjerne alle fra tid til annen kjenne på de vanskelige følelsene; å være fanget i en tilværelse med faste rammer, mens man egentlig ønsker å være fri som fuglen. Andre ting kan være utenforskap, forskjellige grader av depresjon, etc. etc. Mikael Persbrandt har som tidligere nevnt, vært inne på mange av disse følelsene, så at han er opptatt av den irske kunstneren er gjerne ikke så rart. I min samtale med ham under åpningen var det selvfølgelig begge sin fascinasjon for Francis Bacon som var tema. Hvis man er skikkelig Bacon-fan trengs det ikke mange ord for å forklare hvorfor man er det til en likesinnet, begge vet hva det handler om.

IMG_8768

Wasahof

I vår forholdsvis korte samtale påpekte undertegnede at jeg leste ham som klar ekspresjonist, noe han var helt enig i. Persbrandt fortalte videre om hvordan han kom inn i en egen verden når han malte. Da jeg sa at jeg  også knyttet ham opp mot barokkmaleren Caravaggio (1571-1610), som i sin tid var ganske så ekspressiv i sine uttrykk, ble han litt overrasket. Dette gjaldt spesielt maleriene Wasahof og Den andre halvan , utdypet jeg. De kan lett knyttes opp mot Caravaggio sitt maleri Peters korsfestelse, hvor Peter ser ut som en sliten mann med bena vendt oppover, stikk i strid med datidens normer. Det er en nedrighet i denne versjonen til Caravaggio og på samme måte er det ikke mye høvisk over personen som er plassert på bordet i diptykonet Wasahof og Den andra halvan.

I Wasahof ser vi noen personer som sitter ved et bord og ser delvis mot noe som antageligvis er en person som ligger på bordet. Det er undersiden av foten nede til høyre i bildet som har fått den største plassen. Wasahof er en kjent skalldyrsrestaurant i Stockholm, og ut av det leser vi de sorte tegningene som hummer. Hummer er en delikatesse som står i sterk kontrast til den slitne foten nederst i høyre hjørne.

IMG_8772

Den andra halvan

Går vi så videre til neste bilde; Den andra halvan blir det hele mer tydelig for oss, men ikke noe mer behagelig. Vi finner da resten av mennesket som er plassert på dette bordet; en naken mann. Leser vi bildet ekspressivt og symbolskt er det vel nettopp det Mikael Persbrandt har gjort; kledd seg naken, både gjennom boken, gjennom media, og her også gjennom kunsten sin. Det er en slagen mann vi finner på bildet, men legg merke til foten som er på vei «ut av bildet», tvers gjennom de forskrekkede menneskene. Dette er en person som har reist seg igjen, og er på vei videre i livet. Igjen på bordet ligger restene av det forrige liv. Peter ble korsfestet på en brutal og nedverdigende måte i Caravaggio sitt bilde, Mikael Persbrandt har malt seg selv på bunnen av livet, like nedverdiget som Peter, men foten på vei ut av bildet i et friskt steg gjør at dette sterke uttrykket tross alt har en viktig positivitet i seg.

IMG_8787

Rus 2

Vi finner andre klart ekspressive bilder i utstillingen som for eksempel Rus 2, hvor kaoset er komplett . Vi ser alle slags figurer, dyr med horn, delvis skjulte ansikter; her er det demonene som rår.

IMG_8776

På museet

På museet kjenner vi igjen trekkene fra Francis Bacon sitt pavebilde, men denne «paven» ser ut til å ha gitt opp; all energi ser ut til å ha forlatt kroppen. Vi får også en følelse som betrakter av at personen er druknet, gitt ved indikasjonen på vann og strømningene oppover. Lest symbolskt er det gjerne slik at vi alle er på et museum til tider; vi prøver å fremstille oss på en måte som ikke helt stemmer med det indre. Går det for langt vil vi gjerne alle til slutt lide «drukningsdøden»

IMG_8785

Pojke i vatten

Mikael Persbrandt er gjerne mest kjent som skuespiller, noe som også kommer godt frem, ikke minst i bildet Macbeth. Men vi finner også bilder som kaller på det sentimentale i oss som betraktere. Ikke minst gjelder dette to bilder av en liten gutt; det ene heter Pojke på tog, mens det andre heter Pojke i vatten. Mens gutten på toget kan leses som begynnelsen på reisen i livet, kan gutten som befinner seg i vannet leses på en annen måte; vann renser, det helbreder, bare for å nevne noe. Ingen av disse guttene har et lykkelig uttrykk, noe som er med på å fremkalle den sentimentale følelsen. Dette gjelder ikke minst hvis man knytter det opp til Persbrandt sitt liv.

IMG_8773

Den andra halvan , utsnitt

Selv om det er mange sterke uttrykk i denne utstillingen, uttrykk som er klart ekspressive fra kunstneren sin side, vil jeg likevel avslutte med det mest optimistiske elementet i denne utstillingen; foten fra Den andra halvan, foten som har reist seg fra det totalt nedbrutte mennesket som ligger på bordet. Slik er det nemlig med kunstneren også, han har lagt det vanskelige livet bak seg og gått videre til en bedre tilværelse i harmoni med seg selv. På den måten er hele utstillingen en fortelling om livet til Mikael Persbrandt, men husk å studere den omtalte foten en gang til før du forlater utstillingen, først da er fortellingen komplett.

Dette er en utstilling du absolutt bør få med deg; siste dag er 5. juni.

 

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *