Hvordan lese Alice Neel, Admir Batlak, Harriet Backer, Ilya Kabakov, og sist men ikke minst; årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere...
I disse dager har Munchmuseet åpnet en utstilling hvor de setter Munch sammen med Goya og ser på hva som forbinder dem. Dette føyer seg inn i rekken av en serie hvor Munch blir satt i kontekst med andre kunstnere, og også musikere. Da Satyricon ble en del av konteksten var det for undertegnede den perfekte kombinasjon. Musikken var med å forsterke de nøye utvalgte bildene og skapte en helt spesiell stemning som vil bli husket lenge. Jeg ser derfor frem til den nåværende utstillingen i serien, men det skal vi la ligge til en annen gang ,for det er ikke det denne teksten skal handle om.
I uke 46 var jeg en kortere tur på andre siden av fjellet, og siden det av den grunn måtte bli mange utstillinger og inntrykk på en gang, trengte jeg tid til å fordøye det hele. Jeg har gjentatt gang på gang hvor viktig det er å se på kunst som en viktig form for kommunikasjon, og til vanlig på denne siden er det samtidskunsten jeg fremmer da den er et viktig innspill fordi den speiler samfunnet vi lever i. Men med så mange tilsynelatende forskjellige uttrykk som jeg satt igjen med etter rundturen i uke 46, kom tanken om det kunne være interessant å se hva kunsten har å formidle til vår samtid, uavhengig av tiden den ble til i. Vi leser Ibsen og Håvamål fordi de har noe å si oss også i dag, og siden litteraturen også er en form for kunst må jo annen form for kunst kunne gjøre det samme.
Alice Neel
1900 - 1984
Å gå inn i utstillingen HVER PERSON ER ET NYTT UNIVERS er som å gå inn i et historisk univers. At Neel malte mennesker som hun møtte på sin vei gjennom livet, gjør at vi som betrakter får være med på denne reisen. Det er nesten noe sakralt over det hele, gitt ved menneskene hun velger å fremme gjennom å male dem. Det vitner imidlertid også om en sterk kvinne som turde å gå sine egne veier.
Hun så menneskene, som den menneskekjenneren hun må ha vært, og vi som betrakter kommer dermed også nærmere inn på personene som er blitt foreviget. Personene på maleriene er alle veldig uttrykksfulle; det være seg trist, glad, likegyldig, avslappet etc. etc., og det gjør noe med oss.
I 1978 malte Alice Neel kunstnerparet Geoffrey Hendricks og partneren hans Brian Buczak. Førstnevne var en av lederne i den kjente Fluxusbevegelsen som blant annet Yoko Ono var en del av.
Ser vi på bildet finner vi to personer hvor den ene legger armen rundt skuldrene på den andre mens uttrykkene deres ser ganske så avslappet ut. Personene befinner seg hjemme i leiligheten til Neel og utifra det non-verbale kan vi lese at det var et godt sted å være.
På denne tiden var det ikke like lett å være homofil men ved at Alice Neel maler dette homofile paret fremmer hun også de homofile.
Alice Neel var ikke redd for å vise den mørke siden av samfunnet som her da hun malte den Degenerate Madonna allerede i 1930. Vi finner en kvinne med to barn hvor det ene er plassert på fanget til moren mens det andre mer eller mindre forsvinner i bakgrunnen. Kvinnen har antageligvis nettopp diet barnet på fanget, men utifra formen på brystene har det ikke vært mye melk å hente. Barnet på fanget er også mer eller mindre transparent; delvis tegnet, det er kun armene som har en svak farge. Uttrykket i ansiktet til moren er oppgitt og holdningen forsterker det hele; en fattig mor som ikke er i stand til å gi barna det grunnleggende og dermed er i ferd med å gi opp. Det er et sterkt uttrykk som viser kunstnerens evne til å sette seg inn i andres situasjoner og i tillegg være så dyktig at hun klarer å formidle det til andre gjennom kunsten sin. Det hører med til historien at da det ble utstilt ble det store protester, og til slutt fikk den katolske kirke det fjernet fra utstillingen.
Kunstneren var heller ikke redd for å protestere mot rasismen. Willie McGee var en mann fra sør som hadde en affære med en hvit kvinne med hennes tillatelse. McGee havnet imidlertid i retten og ble dømt for voldtekt fordi kvinnen ikke turde å stå opp for ham. McGee ble dermed henrettet og dette er Alice Neel sin protest på den urettferdigheten som ble gjort mot den svarte del av befolkningen.
Dessverre lever rasismen i beste velgående fremdeles til tross for BLM kampanjen. Man må spørre seg selv hva i all verden det er som gjør at noen mener at et menneske er mer verdt på grunn av hudfarge? Aristoteles delte menneskene inn i tre nivåer i forhold til andre levende vesener, hvor kun menneskene var på det høyeste nivået, men han sa ingenting om hverken hudfarge eller religion.
Etter andre verdenskrig da den kalde krigen inntraff ble det å være kommunist sett på som en fare i USA. Dette bunnet i redselen for at vedkommende kunne være spion for Sovjetunionen. Det ble derfor satt i gang en form for heksejakt på kommunistene. På teksten til dette bildet kan vi lese at Alice Neel ble satt under overvåking av FBI i 1951 da de anså hennes leilighet som et oppholdssted for kommunistisk litteratur. Men som den tøffe kvinnen Neel var, malte hun flere bilder av det amerikanske kommunistpartiet. Et av dem er maleriet som er vist her; det er av Ella Reeve Bloor som var en av lederne i kommunistpartiet og kvinneforkjemper.
Ved alle bildene/maleriene i denne utstillingen finner vi små historier som utdyper litt om bakgrunnen for bildene, noe jeg i noen grad har tatt med i denne teksten.
SOLO OSLO - ADMIR BATLAK
I serien SOLO OSLO er det kunstneren Admir Batlak som har fått muligheten til å vise frem kunsten sin. Å tre inn i dette spesielle rommet i tiende etasje hvor vi finner Batlak sin kunst, gir en god følelse. Kunstneren viser seg å være en såkalt "crossover" kunstner. I følge Munchmuseet befinner kunstneren seg i skjæringspunktet mellom mote, skulptur og installasjon. La oss derfor ta en titt på noen av verkene.
Ser vi på to av verkene skjønner vi hva det handler om. I en video forteller kunstneren at strykejernet er hans viktigste redskap, og da beveger vi oss bort fra det man gjerne forbinder med kunst og mer over til det man forbinder med kunsthåndverk. Går vi nærmere inn på det første verket, er det ikke vanskelig å tenke seg at strykejernet er blitt flittig brukt. Verket er bygget opp av ulike former med stoff. Det er vakkert med fine avstemte farger delt opp i x antall rektangulære og kvadratiske felt, bortsett fra topp- og bunnfeltet som er trekantet. Vi får automatisk assosiasjoner til klokkestrengene som for lang tid tilbake hang på veggene i både hus og hytter. Verket kaller dermed på det nostalgiske.
Ser vi på det neste verket er det en skulptur som ved nærmere øyesyn er bygget opp av paljetter. Det er vakkert i utformingen.
Vi skjønner at dette må ha tatt veldig lang tid å skape, når man går enda nærmere ser man hvor utrolig mange paljetter som tilsammen har skapt dette vakre kunstverket. Mens det forrige verket gjerne førte oss tilbake til eldre tider, fører også denne skulpturen oss tilbake i tid, men vandringen vår stopper ved åttitallet. Det var jappetid, discokulene hang i taket og klærne var gjerne dekorert med paljetter.
Vi ser hvordan Admir Batlak tar elementer som vi gjerne forbinder med noe annet og setter det inn i en ny kontekst. Verkene får dermed en ekstra dybde, noe som gjerne kaller på kontemplasjonen. Det skal bli spennende å følge Admir Batlak videre.
Harriet Backer
1845 - 1932
Å gå inn i en utstilling med Harriet Backer er med visse forventninger; vi kjenner til hennes ikoniske malerier som Barnedåp i Tanum kirke, Blått interiør, og ikke minst hennes maleri av Kitty Kielland som hun hadde et nært forhold til både som venn og profesjonelt. Jeg har alltid tenkt på de to som noen tøffe damer, sett ut i fra tiden de levde i. De satset begge på kunsten, mens de fleste kvinner på den tiden gjerne giftet seg og stiftet familie. Mens det var mannen som fikk utvikle og praktisere sine kunnskaper, det være seg som kunstner eller innen andre fagområder, var det ofte kvinnen sin oppgave å ta seg av hjem og barn. Selvfølgelig finnes det unntak som Oda Krogh, Anna Ancher med flere, men de var i tillegg gift med en kunstner. Hverken Backer eller Kielland giftet seg og de dro både til München og Paris på lik linje med mange av sine samtidige mannlige kunstnere. Det er derfor så fint at vi får en slik omfattende utstilling med Harriet Backer, en utstilling som skal reise videre både i inn- og utland når den er ferdig i Nasjonalmuseet. Utstillingen er kalt HVERT ATOM ER FARGE og stammer fra en utstilling i København hvor den norske kunsthistorikeren Andreas Aubert skal ha uttalt dette får vi opplyst. Det skal vise seg at det er langt mer enn de ikoniske verkene vi her får gå i møte og noen av dem skal vi se på her.
Vi skal likevel starte med et av de ikoniske maleriene; Barnedåp i Tanum kirke. Vi ser hvordan både komposisjon og fargevalg flyter sammen til et hele som er både behagelig og vakkert å se på. Perspektivet fører blikket vårt til følget som er i ferd med å ankomme kirken med dåpsbarnet. Til høyre i bildet finner vi en person som snur seg mot dåpsfølget noe som kan være gjenkjennelig; de fleste av oss har gjerne vært tilstede ved en barnedåp, et bryllup, e.l. og kan dermed kjenne seg igjen i den følelsen av spenning når hovdpersonene ankommer. I tillegg til kirkerommet kaller også den tredelte komposisjonen (portalen, den blå veggen og benken med personene til høyre i bildet) på det sakrale.
Hopper vi frem flere tiår finner vi maleriet Soverom, Einabu i Folldal fra 1920. Vi ser hvordan uttrykket har forandret seg, det er ikke like realistisk og fargepaletten er også en helt annen. Dette er en fargepalett som vi både kjenner igjen hos de franske impresjonistene men også i Munch sine senere arbeider. Det er noe befriende over det hele, og kanskje var det også slik at Harriett Backer som nå var en anerkjent kunstner kjente seg friere?
Vi skal igjen ta turen lenger tilbake i tid, denne gangen til 1890 og Syende kvinne ved lampelys for å vise for en mester Backer var, ikke bare med farger og komposisjon men også med lyset. Her er det lett å få assosiasjoner til Skagensmalerne som oppholdt seg på Skagen, nettopp for å male lyset. For undertegnede går tankene til tidligere nevnte Anna Ancher som var en del av Skagensmalerne og den eneste som var fra Skagen. Hun var også en dyktig kunstner som blant annet malte mange sydamer med en vakker lyssetting.
Vi kunne holdt på i det uendelige når det gjelder denne utstillingen men ingenting kan rettferdiggjøre selve utstillingen for det er en utstilling som bare må oppleves; det er så mye å ta inn, både malerier, tegninger og fotografier.
Ilya Kabakov
1933 - 2023
Før undertegnede tok turen inn til den fantastiske årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere oppdaget jeg at Ilya Kabakov sin installasjon Søppelmannen nå var utstilt i Arte Povera avdelingen. Kabakov er en av mine favoritter, og jeg har kun sett noe av kunsten hans da jeg var i Moskva for noen år siden. Denne installasjonen ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 1994 og er dermed en del av samlingen til museet. Installasjonen består av noe som skal forestille en sovjetisk kommunal leilighet som er fylt opp med mer eller mindre "søppel". På vei inn traff jeg en dame som så på meg med et forskrekket uttrykk mens hun utbrøt; it´s crazy inside, hvorpå jeg smilte og svarte; it´s Kabakov.
Noen av elevene mine fikk for noen år siden i oppgave å lage en installasjon inspirert av Kabakov. De skulle gå ut i området og plukke med seg "søppel" i form av ting som personer bare hadde slengt fra seg. Det ble en spennende installasjon som elevene hadde stor glede av.
Studerer vi de to bildene som bare er en del av det hele, kan vi vel alle forstå kvinnen jeg gikk i møte som syntes det var crazy inside. Man må forstå bakgrunnen for Ilya Kabakov sitt uttrykk. Det hele handler om en opplevelse tidligere i livet da han opplevde at en person hadde, gjennom et helt liv, samlet på det som andre mennesker vil kalle søppel. Men hva er det egentlig som er søppel og hvem er de som skal definere det? Det som er søppel for en person kan være verdifullt for en annen, det er hva som ligger bak som avgjør det hele.
Mer om Ilya Kabakov finner du under Rotten på korset, hovedfagsoppgaven min fra UIB om Morten Viskum, hvor jeg blant annet sammenligner ham med Ilya Kabakov
Årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere
Det første som fanger blikket ditt når du entrer utstillingen er Terje Grimen sin anonyme sjøsamiske aktivist. Kunstneren møtte den anonyme aktivisten i forbindelse med protesten "Redd Repparfjorden". Det handler om gruveselskapet Nussir som vil dumpe avfall i Repparfjorden som er en nasjonal laksefjord. (Du kan lese mer om saken på FB hvor de har egen profil) Grimen har skrevet om øyeblikket da dette møtet med aktivisten fant sted. Det er et sterkt bilde som er malt, men hvor deler er brodert (se utsnitt av ansiktet). På den måten får Grimen frem en slags ambivalens i uttrykket hvor det malte viser aktivisten, mens det broderte viser til tradisjoner. I kunstverket finner vi også store tunge lenker, symbolbruken gir seg selv. Det er en grunn til at jeg har valgt dette som hovedbilde, for er det noe samene har måtte oppleve så er det overtramp og urettferdighet. I dag kan Fosen stå som et godt eksempel.
Ser vi på Veslemøy Lilleengen sitt verk som handler om kvinnehelse, finne vi mange begreper som vi kvinner føler det snakkes alt for lite om. At Lilleengen har valgt å bruke sorte skinnjakker som "lerret" for uttrykkene sine gir assosiasjoner til både Balck Metal og bikermiljøet. Dette gjør at kunstneren legger til en ekstra kraft bak begrepene, noe som i aller høyeste grad trengs.
Går vi videre treffer vi på Ove Harder Finseth sitt verk; Gamle minner. Det er nesten som om vi er kommet til en annen avdeling i museet; avdelingen hvor vi finner alle de kongelige kjoler blant annet. Det er et vakkert kjoleliv i nydelige farger. Går vi imidlertid nærmere ser vi at det er vrangen på stoffet og leser vi teksten til Finseth får vi forklaringen; kunstneren filosoferer over hva som skjer med et håndverk når det blir slitt og "ubrukelig". Stoffet til dette vakre verket stammer fra en stol som er blitt kastet. Forsiden er kjent i følge kunstneren mens det er baksiden som viser hvordan håndverkerne jobbet. Han kobler det også opp til Fosenaksjonen hvor aktivistene vrengte koften som et tegn på uenighet. Dette er et vakkert kunstverk ved første øyekast men som ved nærmere øyesyn viser seg å være så mye mer enn det.
Og slik er det med denne fantastiske utstillingen hvor vi kan lese kunstnernes tanker bak verkene de har skapt, og det er dype både tanker og refleksjon som ligger bak. For egen del gleder jeg meg til jeg er tilbake på andre siden av fjellet igjen og kan se det hele en gang til. Dette er bare en brøkdel av hva du får oppleve på denne utstillingen.
Hvordan lese disse utstillingene i forhold til vår samtid?
I disse dager står vi midt oppe i forferdelige grusomheter som foregår på Gazastripen; drap av sivile; også kvinner og barn, og man kan lure på hva lederne som setter i gang dette er laget av. Dette er en reaksjon på Hamas sitt grusomme angrep på Israel 7. oktober, men hendelsene i Gaza går langt over det som kan kalles "å forsvare seg". De som får lide for dette er palestinerne og israelittene.
Disse utstillingene ble imidlertid skapt før denne forferdelige hendelsen, så vi skal lese dem med vekt på samtiden genrelt.
Går vi til Alice Neel finner vi en kvinne som ikke var redd for å stå opp for det hun trodde på. Hun så det gode i menneskene, uansett rase, legning, politisk overbevisning, med mer. Denne utstillingen blir en visuell biografi; vi får igjen møte personer hun møtte gjennom livet, personer kunstneren ønsket å hylle ved å male dem. Hun var en modig kvinne som stod opp for urettferdigheten både når det gjaldt rasisme, homofili, og politikk. Det er lett å bli rørt når vi vandrer gjennom denne utstillingen.
At Alice Neel er en viktig kunstner også i dag er det ingen tvil om; dessverre finner vi alt for mye rasisme i dagens samfunn, og det er alt for mange som kjenner på utenforskap; skal vi aldri lære?
Når det gjelder Harriet Backer kan vi ikke si at hun på samme måte stod opp for sine egne synspunkt på lik linje som Alice Neel, men hun turde å følge drømmen sin om å bli kunstner, noe hun lyktes med. Det må likevel ha kostet; de fleste kvinner på denne tiden giftet seg og fikk familie slik vi tidligere var inne på. Som tidligere nevnt har jeg alltid sett på Harriet Backer som en sterk kvinne som turde akkurat det; å følge drømmen sin. Hun kan dermed være et stort forbilde for mange kvinner også i dag, for er det ikke mange som ikke tør å ta skrittet fullt ut for å følge drømmen sin? Dette gjelder også menn. I tillegg er det som tidligere nevnt mange som kjenner på utenforskap fordi de ikke passer inn i et A4-format og kanskje har de sin drøm, da kan gjerne Harriet Backer være til inspirasjon.
Selv om installasjonen til Ilya Kabakov; Søppelmannen, har referanser til den tidligere Sovjetunionen er Kabakov en kunstner som kan få oss til å tenke over; det som er søppel for noen kan være verdifullt for andre. Samtidig kan det gjerne også få oss til å tenke litt over bruk- og kastmentaliteten som vi i Vesten er alt for flinke til å gjennomføre.
Admir Batlak er som tidligere nevnt en spennende kunstner. Han tar det tradisjonelle og setter det inn i nye kontekster. Vi får oppgitt at han jobber "i skjæringspunktet mellom mote, skulptur og installasjon", noe som speiler seg igjen i verkene hans. Paljettene som vi gjerne forbinder med åttitallet er blitt til flotte skulpturer, mens stoffet er blitt til et monumentalt verk som gir noen av oss assosiasjoner til de tidligere klokkestrengene som var så populære. Sett i lys av samtiden og ved å prøve å lese det symbolskt, kan vi med bakgrunn i denne utstillingen se hvordan Admir Batlak bruker tidligere elementer for å skape noen nytt. På samme måte bør vi ta med oss fortiden for å gå inn i fremtiden.
Årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere er en opplevelse av de sjeldne, det er så mye bra når det gjelder selve kunstnverkene, men også tankene bak som vi som betrakter får ta del i da hver kunster har valgt å dele dem med oss. I denne teksten er det bare tatt med tre av verkene, men de viser hvor samfunnsengasjert kunstnerne er. De tar opp aktuelle tema og lager ambivalente kunstverk av dem som er vakre men med en viktig undertone. Denne utstillingen er en av de viktige visuelle samfunnskommentarene; den speiler samfunnet og belyser ting man bør være opptatt av. Av den grunn bør man ta seg god tid; ikke bare se på kunstverkene men også lese tankene bak dem.
Kan vi så trekke noen sammenhenger hvis vi ser alle utstillingene under ett?
Det som gjerne faller mest naturlig er gjerne å koble noen av Alice Neel sine verk opp mot noen av kunsthåndverkerne. Et eksempel kan være å sette Neel sitt verk Save Willie McGee sammen med Terje Grimen sitt verk Anonym sjøsamisk aktivist. Begge verkene er en protest mot sittende autoriteter. Men hva så med Ilya Kabakov og Søppelmannen, er ikke det like lett å koble opp til Ove Harder Finseth sitt verk Glemte minner siden stoffet som er brukt er fra en gammel stol som ble kastet? Samtidig kan gjerne bruken av stoff få oss til å tenke på Admir Batlak og hans bruk av stoff i sine verk. Harriet Backer er ikke minst kjent for sine interiør- og landskapsbilder, symbolskt kan det leses som landskapet inne i oss. Tenk på Haldis Moren Vesaas sitt dikt Ord over grind., det leser vi automatisk symbolskt, så selv om Harriet Backer ikke hørte til symbolismen er det fullt mulig å lese verkene hennes symbolskt i vår samtid, noe som kan gi dem enda en dimensjon.
Dette er bare noen eksempler, men vi ser hvor lett det er å lese også tidligere kunstnere fra nær fortid som Alice Neel , men også lenger tilbake i tid som Harriet Backer inn i vår samtid. Det er også lett å sette dem sammen med samtidskunstere, vi må bare bruke litt tid. Og tid bør man bruke når man går i møte med kunst, det er da man får mye mer ut av det hele. Derfor skal undertegnede se noen av disse utstillingene en gang til når jeg returnerer til Oslo.
Alice Nel vises i Munchmuseet frem til 26.11.23
Admir Batlak vises i Munchmuseet fram til 04.02.24
Harriet Backer vises i Nasjonalmuseet frem til 14.01.24
Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling vises frem til 30.12.23
Ilya Kabakov er en del av samlingen til Nasjonalmuseet