Bjørn Krogstad; et ikon i norsk kunstsammenheng stiller ut i Trafo Kunsthall
I forbindelse med sin 80-årsdag stiller Bjørn Krogstad nå ut i Trafo Kunsthall i Asker. Kunstneren har selv vært en av dem som sørget for etableringen av Kunsthallen, det sier seg derfor selv at dette er et spesielt møte mellom kunstner og Kunsthall.
Bjørn Krogstad er en kunstner med et helt eget språk og uttrykk som bør fascinere de fleste. Kunstneren tematiserer det eksistensielle, identitet og fremmedfølelse. Det handler også om det formale, i tillegg til farge og rytme, noe vi skal komme tilbake til når vi går i møte med noen av kunstverkene du møter på utstillingen.
Jeg har fulgt Bjørn Krogstad på sosiale medier, både på Facebook og Instagram hvor han er flink å legge ut kunsten sin. For noen år siden var jeg også så heldig å møte ham og konen Liv Karin Krogstad på Vestfossen, men det er første gang jeg fikk oppleve selve kunsten "live" da jeg i går tok turen til Asker og Trafo Kunsthall. Jeg hadde store forventninger og utstillingen sto til forventningene og mer til. Jeg oppdaget mye med kunstverkene som bilder ikke kan gjengi; blant annet det håndverksmessige som kom tydelig frem.
Det første vi møter på før vi egentlig entrer selve hallen er maleriet Trofeer i lampelys. Vi ser en kvinne som er lett å assosiere med det afrikanske, gitt både ved fargesetting men også ved ringene rundt halsen som vi finne i noen afrikanske kulturer. Men er det egentlig det? Vi ser at personen er i profil og på motsatt side finner vi et dyr i form av en ku eller okse? Fargemessig speiler de hverandre så hva er det da vi egentlig ser? Trekker vi på det eksistensielle som Bjørn Krogstad er opptatt av kan det være en kvinne som søker sin indre kraft? Vi ser at komposisjonen bygger på det strengt formale og fargene spiller på hverandre i harmoni.
For dem som har fulgt Bjørn Krogstad er det tydelig at uttrykket de senere år har forandret seg, fra det mer figurative til det mer symbolske. Maskene har blant annet blitt en viktig del av maleriene og det narrative. Går vi imidlertid tilbake til tidligere arbeider kan vi blant annet se på noen av innkjøpene til Nasjonalmuseet at dette har vært en prosess; ansiktsformen på verket Kirurgi fra 1979 kjenner vi igjen i verket Tvilsomme speilinger som er hovedbildet til denne teksten. Krogstad er også innkjøpt av flere museer og offentlige samlinger i tillegg til Nasjonalmuseet.
Går vi litt tettere inn på Tvilsomme speilinger består verket av fire deler som tilsammen måler 200 x 400 cm og som ble til over flere år; 2014 - 2020. Tenker vi på tittelen og studerer de forskjellige deler, ser vi at hver del har en form for todeling, gitt ved den tilsynelatende horisontale linjen. Ved første øyekast kan det se ut som det er personen i øverste del som blir speilet i nedre del, men ved nærmere øyesyn ser vi at det ikke stemmer. Dette varier ; i den røde delen får vi det mer eller mindre til å stemme men det er et felt i overgangen som kan få oss til å stusse. Dette er en av delene hvor profilen minner om tidligere verk som nevnt over.
Går vi imidlertid videre til den grønne delen, godtar vi ikke at det er en reell speiling ved første øyekast en gang. Overdel og underdel er totalt forskjellig. I denne delen er ansiktet en face, altså det er vendt mot betrakter. Øverste del er et ansikt med lukkede øyne, på mange måter ser det ut som personen har kontakt med sitt indre, så hva er det så dette "indre" består av. Ut i fra nedre del er det ikke et godt sted å være. Det er så mye å lese ut av dette gripende verket; det både fascinerer og griper deg med en styrke som går rett inn i sjelen. Som tidligere nevnt er Bjørn Krogstad opptatt av det eksistensielle, og leser vi det inn i kunstverket kan vi se på det som et narrativ som handler om det enkelte mennesket og hvordan man gjennom livet går gjennom perioder hvor man er i balanse men også perioder hvor ubalansen tar over.
Knut Hamsun tok opp dette i "Det ubevisste sjeleliv" og romanen Sult mens Munch malte Skrik hvor han også har skrevet om angsten som kom over ham og som er bakgrunnen for det kjente maleriet. Selv om dette var i 1890-årene, er det lett å assosiere noe av dette inn i verket til Krogstad. Er det ikke et annet uttrykk for Munch sitt Skrik vi finner i den grønne delen som jeg kaller den, selv om den langt ifra bare består av det grønne. Dette er et verk man kan lese om igjen og om igjen og stadig finne noe nytt, for vi som mennesker endrer oss også og det som treffer oss en dag er ikke nødvendigvis det samme som treffer oss en annen gang; kulturfilteret vårt er stadig i endring.
Vi nevnte før bruken Krogstad gjør seg av masker i maleriene sine, et symbol som kan tolkes på så mange måter. Vi forbinder gjerne masker med Harlekinfiguren i det italienske Commedia dellárte, som gjerne tok form av en satirisk tilnærming til samfunnet. Men masker kan være så mangt. Et av maleriene vi treffer på i utstillingen i Trafo Kunsthall er Puppenspiel II. Om det handler om et dukketeater som tittelen tilsier kan bli opp til hver og en betrakter å tolke. For undertegnede handler dette om så mye mer. Leser vi det opp mot dagens samfunn med et evig jag etter å bli et såkalt "perfekt" menneske, både når det kommer til familie, jobb, og ikke minst i sosiale medier, er det gjerne lett å miste seg selv. Med andre ord blir vi fremmedgjort i forhold til oss selv, noe kunstneren selv har gitt uttrykk for å være opptatt av og tematiserer i maleriene sine. Det er her sårheten i bildet kommer frem , den du virkelig er symbolisert ved det lille barnet og den du er blitt, symbolisert ved det voksne mennesket. Masken kan ha en ambivalent symbolikk; som det egentlige jeget, eller som det fremmedgjorte selvet. Denne ambivalensen skaper en spenning i uttrykket og så er det opp til den enkelte betrakter å tolke det hele. Vi ser i tillegg også her hvor fremtredende det formelle og fargespillet som tilsammen skaper en rytme i bildet er. Kunstneren selv kaller det poesi, og visst kan Bjørn Krogstad skape poesi i maleriene sine.
Jegeren drømmer er et mektig verk på hele 170x250 cm. Igjen finner vi masken som svever over jegeren mens troféet i form av en hest har hodet vendt mot jegeren. Det hele er svært estetisk i vakker avstemt fargeskala. Vi finner mange organiske former som er behagelig å se på men dog avbrutt av mer kubistiske former som skaper spenning i komposisjonen. Krogstad oppgir Cezanne som et av sine forbilder, kunstneren som var særs opptatt av form og på mange måter banet vei for både Picasso og Braque da de noen tiår senere beveget seg over i kubismen. Dette kunstverket er så vakkert at jeg overlater til deg som betrakter å bare nyte det for deretter å gjerne lese mer inn i det.
Maleriet Trofé og fugl er på hele 195x230 cm, men selv om det er majestetisk i størrelse er det et lavmælt bilde. Hvorfor? Det er for det første en behagelig komposisjon i duse avstemte farger. Selve motivet består av en fugl med all den positive symbolikken den bringer til bords og selve troféet i form av et litt ubestemmelig dyr. Også her er kunstverket delt inn i tydelige former, mange av dem organiske.
Vi skal avslutte denne lille turen inn i noen av bildene til Bjørn Krogstad som er utstilt i Trafo Kunsthall med maleriet Dyrehoder og trær I fra 2023. Et tre kan være symbol på vekst og dermed noe positivt, men i norrøn mytologi hadde treet Yggdrasil en mer uhyggelig symbolikk. Dyrehodene i bildet har en slags skyggevirkning ved at det ene er lysere og mer diffust enn det andre; to sider av samme levning? Ofte når jeg studerer noen av maleriene til Bjørn Krogstad får jeg assosiasjoner til noe jungiansk, da med tanke på arketypene, for menneskene, dyrene osv som blir fremstilt er mer typer og tenderer mer og mer mot det tidløse. Og det er det tidløse kunstneren tematiserer i sine verk; de eksistensielle verdier, identitet, fremmedfølelse både ovenfor seg selv og verden generelt. På samme måte er Krogstad opptatt av det tidlig modernistiske formspråk som han prøver å aktualisere, men på ett punkt tar kunstneren fullstendig feil; det er når han sier at hans kunstuttrykk og problemstillinger er uinteressant for de unge i dag. De unge i dag både er og bør være opptatt av de problemstillinger Bjørn Krogstad fremmer i kunsten sin og han burde hatt en mye mer fremtredende plass i dagens kunstfelt.
Krogstad var også med i den radikale kunstnergruppen GRAS på 70-tallet som hevdet sine politiske meninger gjennom protester og plakater. De hadde også tett kontakt med tidsskriftet Profil som stod for den litterære siden. I dag ser vi igjen at man protesterer mot det politiske, også i kunsten. Ett eksempel kan være Terje Grimen sitt verk Anonym sjøsamisk aktivist som man finner på årsutstillingen til Kunsthåndverkerne på Nasjonalmuseet og som er omtalt i mitt forrige innlegg.
Som en konklusjon vil jeg si at vi skal være glade for at det fremdeles finnes kunstere som kaller på kontemplasjonen gjennom sine kunstverk samtidig som de holder fast på problematikken mens gjerne andre "go with the flow". Bjørn Krogstad er en kunstner som man i dag burde både høre og se mer til i det offentlige rom for han er som tittelen på dette innlegget tilsier; et ikon i den norsk kunstsammenheng.
Det er siste helg for utstillingen i Trafo Kunsthall så har du mulighet bør du ta turen til Asker denne helgen.
Du finner Bjørn Krogstad både på Facebook og Instagram.
Ahmed Umar og Glowing Phalanges i Bergen Kunsthall
Første gang jeg gikk i møte med kunstneren Ahmed Umar sin kunst var på Vestfossen i 2022. Jeg ble helt bergtatt og siden har jeg fulgt kunstneren både i sosiale medier og ved å oppleve noen av utstillingene hans.
Jeg pleier å skrive om hovedutstillingene på VKL og det året var intet unntak. Det året het hovedutstillingen TIL DEG, noe som bygget på Sparebankstiftelsen DNB sin kunstgave. Det var første gang jeg fikk oppleve Ahmed Umar sin kunst som nevnt, og i denne utstillingen bestod Glowing Phalanges av 33 objekter pluss What Lasts (Sarcophagus) fra 2016 som nå er innkjøpt av VKL. Umar sin kunst fikk selvfølgelig stor plass i omtalen av utstillingen og jeg tillater meg herved å kopiere inn noe av det som da ble skrevet:
Ahmed Umar, født 1988, kom til Norge i 2008 som politisk flyktning fra Sudan. Han er muslim og som muslim har det ikke vært lett å stå frem som homofil. I tillegg har han i oppveksten måtte forholde seg til to former for islam. De fleste muslimer tilhører sunni som betyr sedvane mens en mindre del tilhører sjia. Dette er de to hovedretningene innen islam som går tilbake til da Muhammed døde og det skulle velges hans etterfølger, uten at vi skal gå nærmere inn på det her. Det finnes imidlertid flere former for islam og en av dem er sufismen som Umar sin familie tilhører. Den handler om den islamske mystikken og den indre vei. En annen retning som kunstneren måtte forholde seg til da familien flyttet og han begynte på en annen skole var wahhabisme, en streng reformbevegelse innen islam som Hanbaliskolen, den minste og strengeste av lovskolene i islam, står bak og som er den offisielle ideologien i Saudi-Arabia. Wahhabisme fordømmer blant annet sufismen. Som barn å vokse opp som muslim handler om å bli et best mulig menneske, så å vokse opp i denne krysningen om hva som er rett eller galt må ha vært veldig vanskelig for Ahmed Umar. Gjennom kunsten sin bearbeider han noe av dette.
Tidligere i år ble 99 Glowing Phalanges utstilt i Kunstnernes Hus; en utstilling som flere enn undertegnede ble grepet av. Da jeg så fikk vite at utstillingen skulle gjenoppstå i Bergen Kunsthall ble jeg veldig spent på hvordan de ville løse det hele. Lokalene er velkjent, men hva ville de plassere hvor. Spesielt spent var jeg på hvor de ville plassere hvalskjelettet som var så vakkert plassert i Kunstnernes hus. Der gikk vi det i møte i en liten nisje med et stort vindu hvor februarlyset, forsterket av sneen utenfor, kastet et magisk lys over de enkelte delene. På samme måte undret jeg meg over hvordan den store applikasjonen med lydopptak fra moskeen som familien til kunstneren tilhører ville ta seg ut i Kunsthallen. Men det var ingen grunn til bekymring; Bergen Kunsthall har løst oppgaven på en utmerket måte, noe vi skal komme tilbake til.
Så til selve kunsten:
Det første som møter oss når vi trer inn i første sal er vakre objekter, objekter som de fleste lett kan knytte opp mot det afrikanske. Ikke så rart kanskje med tanke på at Ahmed Umar er fra Sudan, men dette er noe helt annet enn man er vant til å se. De er laget i samme materialer som det turistene kjøper, men med et helt annet formål. Objektene som turistene kjøper som suvenirer har mye negativt liggende i kjølvannet. Vi har vel alle sett dokumentarer fra Afrika om ulovlig tilegnelser av slike materialer. Objektene som Umar skaper er utrolig vakre, og de blir alle på en eller annen måte holdt fast med en hvit avstøpning av en hånd. Denne hånden er en avstøpning av kunstnerens høyre hånd som regnes som den rene. Bevegelsene på fingrene er knyttet opp til bønnene, for det er mer som ligger bak dette prosjekter. Da Ahmed Umar gikk på skole i Saudi-Arabia var måten å telle bønner på å bruke fingrene og leddene og ikke et bønnekjede. Verket Glowing Phalanges; prayer beads 99 er Umar sin versjon av et bønnekjede. I Utstillingen på VKL talte det 33 objekter, nå teller det 99 og målet er 1000. Det skulle gjøre at leddene skulle lyse opp når man ved livets ende skulle stå foran Allah. I islam er det to engler som følger deg gjennom livet, hvor den ene samler de gode gjerninger og den andre de dårlige. Selv om det er aller mest av de gode gjerningene er det til slutt Allah som bestemmer hvilken vei det skal gå. Det er i denne sammenhengen man må se Glowing Phalanges.
I 2015 stod Ahmed Umar frem som homofil, til tross for de vanskelighetene det ville medføre, og de lot ikke vente på seg. Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. De stammer alle tre tilbake fra Abraham og blir derfor ofte kalt de abrahamittiske religionene. Ingen av disse religionene sier noe direkte om homofili. I Koranen finner man i sure fire, som omhandler kvinner, en beskrivelse av ekteskapet; et ekteskap som består av kvinne og mann. Det sier imidlertid ikke noe om homofili. Det har i liten grad vært tema innenfor islam, ei heller i de andre religionene, men de som fordømmer homofili henviser til historien om Sodoma og Gomorra og profeten Noah som forkynte mot homoseksuell praksis der.
Det er med denne bakgrunnen; både som politisk flyktning, å være fra Afrika, som barn å måtte forholde seg til to motsetninger innen islam, og sist men ikke minst; ta skrittet ut og stå frem som homofil med alt det som ville komme og har kommet i kjølvannet av det, Ahmed Umar skaper sin kunst. Likevel er han veldig glad i hjemlandet sitt, og det er en viktig del av kunstnerens identitet. Går vi inn i rommet med applikasjonen i taket, hører vi samtidig et lydopptak som stammer fra moskeen til hans familie. I tillegg har Umar skapt sin egen bunad som både kaller på det norske, det sudanske, og ikke minst kunstneren selv.
Så hvordan løste Bergen Kunsthall hvalskjelettet som hadde hengt så vakkert og lyst med hele sin ambivalens i Kunstnernes Hus. Kunsthallen gikk til det stikk motsatte: de hadde plassert det i det innerste rommet til høyre når man kommer inn og malt veggene helt mørke. Dermed oppnådde de at hvert objekt kom til syne fullt ut. Jeg overlater til deg som betrakter å lese og finne mening i kunstverket.
Det er sterkt å gå i møte med kunsten til Ahmed Umar, uansett om man kjenner til historien bak eller ikke, men enda sterkere blir det når man får den i tillegg. Ahmed Umar er en viktig kunstner både nasjonalt og internasjonalt, og har du ikke blitt oppmerksom på denne kunstneren og kunsten hans, anbefaler jeg deg å ta en tur til Bergen Kunsthall. Har du ikke mulighet så gå inn på lenkene jeg har lagt ved.
Konklusjon:
Denne utstillingen kan til fulle måle seg med da den inntok Kunstnernes Hus tidligere i år. Igjen viser Bergen Kunsthall for en viktig arena de er når det kommer til kunstformidling; de er så mye mer enn Festspillutstillingen. Jeg vet ikke hvor mange hundre av mine elever opp gjennom årene som er blitt glad i samtidskunsten gjennom et besøk til Bergen Kunsthall.
Utstillingen til Ahmed Umar står til 7.01.24.
For å bli bedre kjent med Ahmed Umar legger jeg ved et par lenker.
Lenke til kunstnersamtale med Ahmed Umar i Bergen Kunsthall:
https://www.kunsthall.no/en/media/plattform-a-conversation-with-ahmed-umar/
Lenke til Nrk sin serie Kunstnerliv hvor det handler om Ahmed Umar:
https://tv.nrk.no/serie/kunstnerliv/sesong/1/episode/3
Hvordan lese Alice Neel, Admir Batlak, Harriet Backer, Ilya Kabakov, og sist men ikke minst; årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere...
I disse dager har Munchmuseet åpnet en utstilling hvor de setter Munch sammen med Goya og ser på hva som forbinder dem. Dette føyer seg inn i rekken av en serie hvor Munch blir satt i kontekst med andre kunstnere, og også musikere. Da Satyricon ble en del av konteksten var det for undertegnede den perfekte kombinasjon. Musikken var med å forsterke de nøye utvalgte bildene og skapte en helt spesiell stemning som vil bli husket lenge. Jeg ser derfor frem til den nåværende utstillingen i serien, men det skal vi la ligge til en annen gang ,for det er ikke det denne teksten skal handle om.
I uke 46 var jeg en kortere tur på andre siden av fjellet, og siden det av den grunn måtte bli mange utstillinger og inntrykk på en gang, trengte jeg tid til å fordøye det hele. Jeg har gjentatt gang på gang hvor viktig det er å se på kunst som en viktig form for kommunikasjon, og til vanlig på denne siden er det samtidskunsten jeg fremmer da den er et viktig innspill fordi den speiler samfunnet vi lever i. Men med så mange tilsynelatende forskjellige uttrykk som jeg satt igjen med etter rundturen i uke 46, kom tanken om det kunne være interessant å se hva kunsten har å formidle til vår samtid, uavhengig av tiden den ble til i. Vi leser Ibsen og Håvamål fordi de har noe å si oss også i dag, og siden litteraturen også er en form for kunst må jo annen form for kunst kunne gjøre det samme.
Alice Neel
1900 - 1984
Å gå inn i utstillingen HVER PERSON ER ET NYTT UNIVERS er som å gå inn i et historisk univers. At Neel malte mennesker som hun møtte på sin vei gjennom livet, gjør at vi som betrakter får være med på denne reisen. Det er nesten noe sakralt over det hele, gitt ved menneskene hun velger å fremme gjennom å male dem. Det vitner imidlertid også om en sterk kvinne som turde å gå sine egne veier.
Hun så menneskene, som den menneskekjenneren hun må ha vært, og vi som betrakter kommer dermed også nærmere inn på personene som er blitt foreviget. Personene på maleriene er alle veldig uttrykksfulle; det være seg trist, glad, likegyldig, avslappet etc. etc., og det gjør noe med oss.
I 1978 malte Alice Neel kunstnerparet Geoffrey Hendricks og partneren hans Brian Buczak. Førstnevne var en av lederne i den kjente Fluxusbevegelsen som blant annet Yoko Ono var en del av.
Ser vi på bildet finner vi to personer hvor den ene legger armen rundt skuldrene på den andre mens uttrykkene deres ser ganske så avslappet ut. Personene befinner seg hjemme i leiligheten til Neel og utifra det non-verbale kan vi lese at det var et godt sted å være.
På denne tiden var det ikke like lett å være homofil men ved at Alice Neel maler dette homofile paret fremmer hun også de homofile.
Alice Neel var ikke redd for å vise den mørke siden av samfunnet som her da hun malte den Degenerate Madonna allerede i 1930. Vi finner en kvinne med to barn hvor det ene er plassert på fanget til moren mens det andre mer eller mindre forsvinner i bakgrunnen. Kvinnen har antageligvis nettopp diet barnet på fanget, men utifra formen på brystene har det ikke vært mye melk å hente. Barnet på fanget er også mer eller mindre transparent; delvis tegnet, det er kun armene som har en svak farge. Uttrykket i ansiktet til moren er oppgitt og holdningen forsterker det hele; en fattig mor som ikke er i stand til å gi barna det grunnleggende og dermed er i ferd med å gi opp. Det er et sterkt uttrykk som viser kunstnerens evne til å sette seg inn i andres situasjoner og i tillegg være så dyktig at hun klarer å formidle det til andre gjennom kunsten sin. Det hører med til historien at da det ble utstilt ble det store protester, og til slutt fikk den katolske kirke det fjernet fra utstillingen.
Kunstneren var heller ikke redd for å protestere mot rasismen. Willie McGee var en mann fra sør som hadde en affære med en hvit kvinne med hennes tillatelse. McGee havnet imidlertid i retten og ble dømt for voldtekt fordi kvinnen ikke turde å stå opp for ham. McGee ble dermed henrettet og dette er Alice Neel sin protest på den urettferdigheten som ble gjort mot den svarte del av befolkningen.
Dessverre lever rasismen i beste velgående fremdeles til tross for BLM kampanjen. Man må spørre seg selv hva i all verden det er som gjør at noen mener at et menneske er mer verdt på grunn av hudfarge? Aristoteles delte menneskene inn i tre nivåer i forhold til andre levende vesener, hvor kun menneskene var på det høyeste nivået, men han sa ingenting om hverken hudfarge eller religion.
Etter andre verdenskrig da den kalde krigen inntraff ble det å være kommunist sett på som en fare i USA. Dette bunnet i redselen for at vedkommende kunne være spion for Sovjetunionen. Det ble derfor satt i gang en form for heksejakt på kommunistene. På teksten til dette bildet kan vi lese at Alice Neel ble satt under overvåking av FBI i 1951 da de anså hennes leilighet som et oppholdssted for kommunistisk litteratur. Men som den tøffe kvinnen Neel var, malte hun flere bilder av det amerikanske kommunistpartiet. Et av dem er maleriet som er vist her; det er av Ella Reeve Bloor som var en av lederne i kommunistpartiet og kvinneforkjemper.
Ved alle bildene/maleriene i denne utstillingen finner vi små historier som utdyper litt om bakgrunnen for bildene, noe jeg i noen grad har tatt med i denne teksten.
SOLO OSLO - ADMIR BATLAK
I serien SOLO OSLO er det kunstneren Admir Batlak som har fått muligheten til å vise frem kunsten sin. Å tre inn i dette spesielle rommet i tiende etasje hvor vi finner Batlak sin kunst, gir en god følelse. Kunstneren viser seg å være en såkalt "crossover" kunstner. I følge Munchmuseet befinner kunstneren seg i skjæringspunktet mellom mote, skulptur og installasjon. La oss derfor ta en titt på noen av verkene.
Ser vi på to av verkene skjønner vi hva det handler om. I en video forteller kunstneren at strykejernet er hans viktigste redskap, og da beveger vi oss bort fra det man gjerne forbinder med kunst og mer over til det man forbinder med kunsthåndverk. Går vi nærmere inn på det første verket, er det ikke vanskelig å tenke seg at strykejernet er blitt flittig brukt. Verket er bygget opp av ulike former med stoff. Det er vakkert med fine avstemte farger delt opp i x antall rektangulære og kvadratiske felt, bortsett fra topp- og bunnfeltet som er trekantet. Vi får automatisk assosiasjoner til klokkestrengene som for lang tid tilbake hang på veggene i både hus og hytter. Verket kaller dermed på det nostalgiske.
Ser vi på det neste verket er det en skulptur som ved nærmere øyesyn er bygget opp av paljetter. Det er vakkert i utformingen.
Vi skjønner at dette må ha tatt veldig lang tid å skape, når man går enda nærmere ser man hvor utrolig mange paljetter som tilsammen har skapt dette vakre kunstverket. Mens det forrige verket gjerne førte oss tilbake til eldre tider, fører også denne skulpturen oss tilbake i tid, men vandringen vår stopper ved åttitallet. Det var jappetid, discokulene hang i taket og klærne var gjerne dekorert med paljetter.
Vi ser hvordan Admir Batlak tar elementer som vi gjerne forbinder med noe annet og setter det inn i en ny kontekst. Verkene får dermed en ekstra dybde, noe som gjerne kaller på kontemplasjonen. Det skal bli spennende å følge Admir Batlak videre.
Harriet Backer
1845 - 1932
Å gå inn i en utstilling med Harriet Backer er med visse forventninger; vi kjenner til hennes ikoniske malerier som Barnedåp i Tanum kirke, Blått interiør, og ikke minst hennes maleri av Kitty Kielland som hun hadde et nært forhold til både som venn og profesjonelt. Jeg har alltid tenkt på de to som noen tøffe damer, sett ut i fra tiden de levde i. De satset begge på kunsten, mens de fleste kvinner på den tiden gjerne giftet seg og stiftet familie. Mens det var mannen som fikk utvikle og praktisere sine kunnskaper, det være seg som kunstner eller innen andre fagområder, var det ofte kvinnen sin oppgave å ta seg av hjem og barn. Selvfølgelig finnes det unntak som Oda Krogh, Anna Ancher med flere, men de var i tillegg gift med en kunstner. Hverken Backer eller Kielland giftet seg og de dro både til München og Paris på lik linje med mange av sine samtidige mannlige kunstnere. Det er derfor så fint at vi får en slik omfattende utstilling med Harriet Backer, en utstilling som skal reise videre både i inn- og utland når den er ferdig i Nasjonalmuseet. Utstillingen er kalt HVERT ATOM ER FARGE og stammer fra en utstilling i København hvor den norske kunsthistorikeren Andreas Aubert skal ha uttalt dette får vi opplyst. Det skal vise seg at det er langt mer enn de ikoniske verkene vi her får gå i møte og noen av dem skal vi se på her.
Vi skal likevel starte med et av de ikoniske maleriene; Barnedåp i Tanum kirke. Vi ser hvordan både komposisjon og fargevalg flyter sammen til et hele som er både behagelig og vakkert å se på. Perspektivet fører blikket vårt til følget som er i ferd med å ankomme kirken med dåpsbarnet. Til høyre i bildet finner vi en person som snur seg mot dåpsfølget noe som kan være gjenkjennelig; de fleste av oss har gjerne vært tilstede ved en barnedåp, et bryllup, e.l. og kan dermed kjenne seg igjen i den følelsen av spenning når hovdpersonene ankommer. I tillegg til kirkerommet kaller også den tredelte komposisjonen (portalen, den blå veggen og benken med personene til høyre i bildet) på det sakrale.
Hopper vi frem flere tiår finner vi maleriet Soverom, Einabu i Folldal fra 1920. Vi ser hvordan uttrykket har forandret seg, det er ikke like realistisk og fargepaletten er også en helt annen. Dette er en fargepalett som vi både kjenner igjen hos de franske impresjonistene men også i Munch sine senere arbeider. Det er noe befriende over det hele, og kanskje var det også slik at Harriett Backer som nå var en anerkjent kunstner kjente seg friere?
Vi skal igjen ta turen lenger tilbake i tid, denne gangen til 1890 og Syende kvinne ved lampelys for å vise for en mester Backer var, ikke bare med farger og komposisjon men også med lyset. Her er det lett å få assosiasjoner til Skagensmalerne som oppholdt seg på Skagen, nettopp for å male lyset. For undertegnede går tankene til tidligere nevnte Anna Ancher som var en del av Skagensmalerne og den eneste som var fra Skagen. Hun var også en dyktig kunstner som blant annet malte mange sydamer med en vakker lyssetting.
Vi kunne holdt på i det uendelige når det gjelder denne utstillingen men ingenting kan rettferdiggjøre selve utstillingen for det er en utstilling som bare må oppleves; det er så mye å ta inn, både malerier, tegninger og fotografier.
Ilya Kabakov
1933 - 2023
Før undertegnede tok turen inn til den fantastiske årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere oppdaget jeg at Ilya Kabakov sin installasjon Søppelmannen nå var utstilt i Arte Povera avdelingen. Kabakov er en av mine favoritter, og jeg har kun sett noe av kunsten hans da jeg var i Moskva for noen år siden. Denne installasjonen ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 1994 og er dermed en del av samlingen til museet. Installasjonen består av noe som skal forestille en sovjetisk kommunal leilighet som er fylt opp med mer eller mindre "søppel". På vei inn traff jeg en dame som så på meg med et forskrekket uttrykk mens hun utbrøt; it´s crazy inside, hvorpå jeg smilte og svarte; it´s Kabakov.
Noen av elevene mine fikk for noen år siden i oppgave å lage en installasjon inspirert av Kabakov. De skulle gå ut i området og plukke med seg "søppel" i form av ting som personer bare hadde slengt fra seg. Det ble en spennende installasjon som elevene hadde stor glede av.
Studerer vi de to bildene som bare er en del av det hele, kan vi vel alle forstå kvinnen jeg gikk i møte som syntes det var crazy inside. Man må forstå bakgrunnen for Ilya Kabakov sitt uttrykk. Det hele handler om en opplevelse tidligere i livet da han opplevde at en person hadde, gjennom et helt liv, samlet på det som andre mennesker vil kalle søppel. Men hva er det egentlig som er søppel og hvem er de som skal definere det? Det som er søppel for en person kan være verdifullt for en annen, det er hva som ligger bak som avgjør det hele.
Mer om Ilya Kabakov finner du under Rotten på korset, hovedfagsoppgaven min fra UIB om Morten Viskum, hvor jeg blant annet sammenligner ham med Ilya Kabakov
Årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere
Det første som fanger blikket ditt når du entrer utstillingen er Terje Grimen sin anonyme sjøsamiske aktivist. Kunstneren møtte den anonyme aktivisten i forbindelse med protesten "Redd Repparfjorden". Det handler om gruveselskapet Nussir som vil dumpe avfall i Repparfjorden som er en nasjonal laksefjord. (Du kan lese mer om saken på FB hvor de har egen profil) Grimen har skrevet om øyeblikket da dette møtet med aktivisten fant sted. Det er et sterkt bilde som er malt, men hvor deler er brodert (se utsnitt av ansiktet). På den måten får Grimen frem en slags ambivalens i uttrykket hvor det malte viser aktivisten, mens det broderte viser til tradisjoner. I kunstverket finner vi også store tunge lenker, symbolbruken gir seg selv. Det er en grunn til at jeg har valgt dette som hovedbilde, for er det noe samene har måtte oppleve så er det overtramp og urettferdighet. I dag kan Fosen stå som et godt eksempel.
Ser vi på Veslemøy Lilleengen sitt verk som handler om kvinnehelse, finne vi mange begreper som vi kvinner føler det snakkes alt for lite om. At Lilleengen har valgt å bruke sorte skinnjakker som "lerret" for uttrykkene sine gir assosiasjoner til både Balck Metal og bikermiljøet. Dette gjør at kunstneren legger til en ekstra kraft bak begrepene, noe som i aller høyeste grad trengs.
Går vi videre treffer vi på Ove Harder Finseth sitt verk; Gamle minner. Det er nesten som om vi er kommet til en annen avdeling i museet; avdelingen hvor vi finner alle de kongelige kjoler blant annet. Det er et vakkert kjoleliv i nydelige farger. Går vi imidlertid nærmere ser vi at det er vrangen på stoffet og leser vi teksten til Finseth får vi forklaringen; kunstneren filosoferer over hva som skjer med et håndverk når det blir slitt og "ubrukelig". Stoffet til dette vakre verket stammer fra en stol som er blitt kastet. Forsiden er kjent i følge kunstneren mens det er baksiden som viser hvordan håndverkerne jobbet. Han kobler det også opp til Fosenaksjonen hvor aktivistene vrengte koften som et tegn på uenighet. Dette er et vakkert kunstverk ved første øyekast men som ved nærmere øyesyn viser seg å være så mye mer enn det.
Og slik er det med denne fantastiske utstillingen hvor vi kan lese kunstnernes tanker bak verkene de har skapt, og det er dype både tanker og refleksjon som ligger bak. For egen del gleder jeg meg til jeg er tilbake på andre siden av fjellet igjen og kan se det hele en gang til. Dette er bare en brøkdel av hva du får oppleve på denne utstillingen.
Hvordan lese disse utstillingene i forhold til vår samtid?
I disse dager står vi midt oppe i forferdelige grusomheter som foregår på Gazastripen; drap av sivile; også kvinner og barn, og man kan lure på hva lederne som setter i gang dette er laget av. Dette er en reaksjon på Hamas sitt grusomme angrep på Israel 7. oktober, men hendelsene i Gaza går langt over det som kan kalles "å forsvare seg". De som får lide for dette er palestinerne og israelittene.
Disse utstillingene ble imidlertid skapt før denne forferdelige hendelsen, så vi skal lese dem med vekt på samtiden genrelt.
Går vi til Alice Neel finner vi en kvinne som ikke var redd for å stå opp for det hun trodde på. Hun så det gode i menneskene, uansett rase, legning, politisk overbevisning, med mer. Denne utstillingen blir en visuell biografi; vi får igjen møte personer hun møtte gjennom livet, personer kunstneren ønsket å hylle ved å male dem. Hun var en modig kvinne som stod opp for urettferdigheten både når det gjaldt rasisme, homofili, og politikk. Det er lett å bli rørt når vi vandrer gjennom denne utstillingen.
At Alice Neel er en viktig kunstner også i dag er det ingen tvil om; dessverre finner vi alt for mye rasisme i dagens samfunn, og det er alt for mange som kjenner på utenforskap; skal vi aldri lære?
Når det gjelder Harriet Backer kan vi ikke si at hun på samme måte stod opp for sine egne synspunkt på lik linje som Alice Neel, men hun turde å følge drømmen sin om å bli kunstner, noe hun lyktes med. Det må likevel ha kostet; de fleste kvinner på denne tiden giftet seg og fikk familie slik vi tidligere var inne på. Som tidligere nevnt har jeg alltid sett på Harriet Backer som en sterk kvinne som turde akkurat det; å følge drømmen sin. Hun kan dermed være et stort forbilde for mange kvinner også i dag, for er det ikke mange som ikke tør å ta skrittet fullt ut for å følge drømmen sin? Dette gjelder også menn. I tillegg er det som tidligere nevnt mange som kjenner på utenforskap fordi de ikke passer inn i et A4-format og kanskje har de sin drøm, da kan gjerne Harriet Backer være til inspirasjon.
Selv om installasjonen til Ilya Kabakov; Søppelmannen, har referanser til den tidligere Sovjetunionen er Kabakov en kunstner som kan få oss til å tenke over; det som er søppel for noen kan være verdifullt for andre. Samtidig kan det gjerne også få oss til å tenke litt over bruk- og kastmentaliteten som vi i Vesten er alt for flinke til å gjennomføre.
Admir Batlak er som tidligere nevnt en spennende kunstner. Han tar det tradisjonelle og setter det inn i nye kontekster. Vi får oppgitt at han jobber "i skjæringspunktet mellom mote, skulptur og installasjon", noe som speiler seg igjen i verkene hans. Paljettene som vi gjerne forbinder med åttitallet er blitt til flotte skulpturer, mens stoffet er blitt til et monumentalt verk som gir noen av oss assosiasjoner til de tidligere klokkestrengene som var så populære. Sett i lys av samtiden og ved å prøve å lese det symbolskt, kan vi med bakgrunn i denne utstillingen se hvordan Admir Batlak bruker tidligere elementer for å skape noen nytt. På samme måte bør vi ta med oss fortiden for å gå inn i fremtiden.
Årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere er en opplevelse av de sjeldne, det er så mye bra når det gjelder selve kunstnverkene, men også tankene bak som vi som betrakter får ta del i da hver kunster har valgt å dele dem med oss. I denne teksten er det bare tatt med tre av verkene, men de viser hvor samfunnsengasjert kunstnerne er. De tar opp aktuelle tema og lager ambivalente kunstverk av dem som er vakre men med en viktig undertone. Denne utstillingen er en av de viktige visuelle samfunnskommentarene; den speiler samfunnet og belyser ting man bør være opptatt av. Av den grunn bør man ta seg god tid; ikke bare se på kunstverkene men også lese tankene bak dem.
Kan vi så trekke noen sammenhenger hvis vi ser alle utstillingene under ett?
Det som gjerne faller mest naturlig er gjerne å koble noen av Alice Neel sine verk opp mot noen av kunsthåndverkerne. Et eksempel kan være å sette Neel sitt verk Save Willie McGee sammen med Terje Grimen sitt verk Anonym sjøsamisk aktivist. Begge verkene er en protest mot sittende autoriteter. Men hva så med Ilya Kabakov og Søppelmannen, er ikke det like lett å koble opp til Ove Harder Finseth sitt verk Glemte minner siden stoffet som er brukt er fra en gammel stol som ble kastet? Samtidig kan gjerne bruken av stoff få oss til å tenke på Admir Batlak og hans bruk av stoff i sine verk. Harriet Backer er ikke minst kjent for sine interiør- og landskapsbilder, symbolskt kan det leses som landskapet inne i oss. Tenk på Haldis Moren Vesaas sitt dikt Ord over grind., det leser vi automatisk symbolskt, så selv om Harriet Backer ikke hørte til symbolismen er det fullt mulig å lese verkene hennes symbolskt i vår samtid, noe som kan gi dem enda en dimensjon.
Dette er bare noen eksempler, men vi ser hvor lett det er å lese også tidligere kunstnere fra nær fortid som Alice Neel , men også lenger tilbake i tid som Harriet Backer inn i vår samtid. Det er også lett å sette dem sammen med samtidskunstere, vi må bare bruke litt tid. Og tid bør man bruke når man går i møte med kunst, det er da man får mye mer ut av det hele. Derfor skal undertegnede se noen av disse utstillingene en gang til når jeg returnerer til Oslo.
Alice Nel vises i Munchmuseet frem til 26.11.23
Admir Batlak vises i Munchmuseet fram til 04.02.24
Harriet Backer vises i Nasjonalmuseet frem til 14.01.24
Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling vises frem til 30.12.23
Ilya Kabakov er en del av samlingen til Nasjonalmuseet