Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium
7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.
Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.
Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.
La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.
Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.
Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.
For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.
Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.
Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?
La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.
Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.
I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.
Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.
Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?
Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.
I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.
Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.
Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.
Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.
Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........
Siren Blytt: TAKE ME HOME – Minneutstilling på Vedholmen Galleri
Jeg gleder meg alltid når jeg tar turen til Vedholmen Galleri, dette vakre galleriet som ligger helt i sjøkanten et stykke utenfor Bergen. Jeg har tidligere skrevet om flere av utstillingene som har vært her, men denne gangen er det en spesiell utstilling som venter.
Kunstneren Siren Blytt har i flere år stått på listen min over kunstnere jeg har ønsket å skrive om, både fordi hun var en dyktig kunstner med utdannelse både fra Vestlandets Kunstakademi og Kunsthøgskolen i Bergen, men også fordi hun skapte bilder som appellerte til meg. Jeg fikk aldri den samtalen som jeg hadde sett frem til, da kunstneren gikk ut av tiden en av de siste dagene i februar i år. Jeg har så vidt hilst på henne i forbindelse med at jeg skrev om en annen kunstner som da hadde atelier i samme fellesskap. Det er derfor med stor ydmykhet jeg ankommer Vedholmen Galleri denne septemberdagen. (mer…)
Vestfossen kunstlaboratorium: TIL DEG, en kunstopplevelse skapt til akkurat deg, og deg, og deg……
I 2017 kunne man søke Sparebankstiftelsen DNB om en kunstgave for perioden 2018 - 2020. Det var elleve søkere og valget falt på Vestfossen Kunstlaboratorium. VKL er et viktig sted for både nasjonal og internasjonal samtidskunst, og i tillegg har de atelier hvor kunstnerne kunne få mulighet til å jobbe i løpet av denne prosessen.
Allerede i søknaden var noen av navnene til tenkte kunstnere med, mens andre kom til etter hvert. I samtale med Morten Viskum forteller han litt om prosessen med å finne kunstnere som skulle være med i prosjektet. I perioden 1986 - 2003 samlet han selv kunst som nå finnes i bokform, men mens han da lot hjertet styre valgene, måtte han tenke mer strategisk i denne prosessen; det måtte være noen kjente kunstnere, men også nye. Bjarne Melgaard i samarbeid med Sverre Bjertnæs var de eneste som ble spurt på forhånd, for, som Viskum poengterte; hvem vil ønske å bli spurt om å være med på et spennende prosjekt som i neste runde kanskje ikke ville bli noe av?
"En viktig del av prosjektet, utover innkjøp av kunstverk, er samarbeid med produserende kunstnere og å knytte disse til vårt gjesteatelier i Vestfossen" skriver Lars-Andreas T. Kristiansen, daglig leder i VKL, i forordet til boken som er laget til utstillingen. Det er resultatet av dette de nå, gjennom utstillingen TIL DEG, ønsker at akkurat du skal få gleden av; gleden av å gå i møte med all denne kunsten som de har valgt med omhu, slik at det skal være noe for enhver smak; det hele spenner fra Kjartan Slettemark, Marianne Heske, og Aase Texmon Rygh til Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs sitt samarbeid, og videre til kunstnere som Maria Pasenau, Ahmed Umar og mange mange fler.
I dag er det Lars-Andreas T. Kristiansen som er daglig leder for VKL som tidligere nevnt, mens Morten Viskum har ansvar for det kunstneriske og er den som har hatt hovedansvaret for valg av kunstnere til utstillingen, dog i samarbeid med Kristiansen. . I sitt forord tar Lars Andreas T. Kristiansen også opp hvordan det produseres mye kunst som går tapt med tiden men som gjerne ville hatt en plass i kunsthistorien i fremtiden, eller også kunne by på fruktbare møter med publikum i den samme fremtid. Han går videre ved å poengtere at VKL er opptatt av å presentere kunst som jevnlig produseres og som "står for viktige ytringer i samfunnet".
Akkurat dette er som musikk i undertegnedes ører, for er det en viktig kommunikasjon i samfunnet som er til de grader underkjent så er det nettopp dette. Som jeg har skrevet om igjen og igjen; all kunst er en form for kommunikasjon, på lik linje med annen kommunikasjon, den er bare ikke verdsatt nok, noe som er et stort feilgrep. Som pedagog i tillegg til å være kunsthistoriker har jeg gang på gang opplevd når jeg tar elever med på de såkalte "vanskelige utstillinger", som ofte samtidskunst blir kalt, at det er gjerne nettopp da refleksjonen og de gode samtalene oppstår.
La meg så ta deg med på en liten forsmak av hva du møter når du besøker Vestfossen Kunstlaboratorium og kunstgaven TIL DEG.
Du skal ikke gå langt før du treffer på en gammel kjenning; Kjartan Slettemark (1932 - 2008). Med Slettemark nådde også den nye formen for kunst Norge og som så mange steder før skapte dette sterke reaksjoner, for kunsten skal jo behage, skal den ikke? Langt ifra, kunsten skal i noen tilfeller behage men den skal også bevege og hva den beveger kan være så mangt; de gode følelsene, de vanskelige, glede, sinne, i det hele tatt..... Lenger oppe tok vi for oss viktigheten av kunstens kommunikasjon; og da Slettemark entret kunstarenaen ble denne kommunikasjonen av det sterke slaget, ikke minst med hans Vietnambilde fra 1965. Dette var kunstneren sitt bidrag til den verdensomspennende protesten mot den meningsløse krigen i Vietnam hvor mange uskyldige mennesker ble drept, også barn. Vi finner blant annet et amerikansk flagg stenket med blod, og det handler om hvordan barn dør av brennende napalm. Du kan lese mer om dette ikoniske verket her. Verket befinner seg i dag i Nasjonalmuseet sine samlinger. Om ikke du treffer dette verket på VKL er det flere av de kjente verkene som går deg i møte; blant annet de kjente Nixonbildene.
Slettemark var også kjent for å ikle seg forskjellige identiteter og på VKL finner du ham som Marilyn Monroe i forskjellige varianter. Dette peker direkte tilbake til Andy Warhol sin kjente serie av Marilyn Monroe som mange kunstnere i ettertid har brukt som utgangspunkt for sine verk. Morten Viskum er en av dem; i kjent stil har han brukt en av sine "pensler" som er en avkuttet hånd og malt over med blod. Slettemark tar imidlertid et skritt videre når han plasserer seg selv i den rollen ved å bytte ut Monroe sitt ansikt med sitt eget. Hva oppnår så kunstneren med dette? Satt inn i dagens kontekst med sosiale medier hvor man nærmest kan utgi seg for noe helt annet enn det virkeligheten tilsier, er det lett å kunne bruke dette som en samtale for nettopp det, men er det hva kunstneren ønsket å oppnå?
Marilyn Monroe var et ikon for datidens skjønnhet i vesten, noe som gjorde at hun hadde innpass i de innerste kretser i den politiske verden. Hennes tidlige død er omspunnet av mystikk; var det selvmord, ble hun drept, og eventuelt av hvem og hvorfor; visste hun for mye, etc. På samme måte som Marilyn Monroe befant seg i en kontekst hun egentlig ikke helt hørte til i, må Kjartan Slettemark ha kjent enda mer på fremmedfølelsen da han satte sin samfunnskritikk på dagsorden gjennom sine bilder, videoer og performance, for Norge lå langt etter Europa hvor blant annet Yves Klein hadde slept kvinner over blåmaling i sine performance. "Jeg ser jeg ser/jeg er visst kommet på feil klode" Ved å ikle seg parykk som Marilyn Monroe, men beholde eget ansikt kan man lese det på flere måter; både i forhold til det ikonet på skjønnhet Monroe var, i kontrast til Slettemark? Eller skal vi lese det i forholdt til Andy Warhol sitt utgangspunkt som handlet om masseproduksjon, eller som en kritikk mot det hele? Bildene som er gjengitt her er fra henholdsvis 2003 0g 2007.
Kjartan Slettemark brukte også objekter som plast, tomme colabokser o.l. i sin kunst og dermed er han lett å plassere i postmodernismen hvor alt hadde lik verdi. Vi må likevel kunne se på denne bruken av slike elementer som enda en protest mot det samfunnet vi lever i.
Vi finner et bord med mange objekter i utstillingen og et av dem er en colaboks som har tatt form av en blomst. Tittelen på verket er Kjartan-rose. Det er ikke første gang undertegnede treffer på "rosene" til Slettemark. I forbindelse med høstutstillingen i Bergen i år 2000 kunne vi også gå i møte med tre av disse rosene, da med tittelen "La fleurs du mal" (Ondskapens blomster). Da spilte kunstneren på den kjente diktsamlingen til Charles Baudelaire som ble inndratt da den kom ut i 1857 på grunn av sitt innhold. Igjen ser vi hvordan kunstneren knytter seg også opp til tidligere avantgardister; denne gangen til Baudelaire som sammen med Gustave Flaubert må kunne sies å være en foregangsmann innen litteratur i datidens Frankrike, for avantgardist må vi så absolutt kunne kalle Kjartan Slettemark.
Utsnitt
Går du så videre vil dine øyne automatisk trekkes mot skulpturen som har fått plass foran de store vinduene som vender ut mot elven og den vakre naturen. Kunstneren bak denne noe truende skulpturen som står i sterk kontrast til omgivelsene er Maria Pasenau. 
Kunstneren er gjerne først og fremst kjent som fotokunstner men her møter vi som sagt også en av hennes skulpturer; "A SKULPTURE I MADE IN THE MIDDLE OF A BRAKE UP/THE INVUSIBUL WOMEN" fra 2020. Hvor vidt denne kvinnen er ubrukelig eller ikke, er ikke godt å si, men vi kan nærmest kjenne raseriet når vi stiller oss foran denne kraftfulle sinte kvinnen, og kanskje kan vi kjenne oss litt igjen, for hvem ønsker å være ubrukelig, det være seg i kjærlighetsforhold eller ellers i livet?
Kunstneren er kjent for å by på seg selv, og i fotografiet Member of the Crewteenz fra 2016 har hun iscenesatt seg selv. Bildet er fullt av kontraster hvor man i bakgrunnen og delvis utover gulvet finner et tøystykke med motiver fra den lille havfruen. Som en sterk kontrast til dette finner vi Pasenau selv sittende i en positur og med en bekledning som kan henspeile på både prostitusjon og menneskehandel. Blikket er direkte og intenst, noe som gjør at du som betrakter er nødt til å forholde deg til det.
Beveger man seg en trapp opp er det ikke til å unngå å legge merke til Anja Carr sin installasjon while watching you. Ved første øyekast kan man lure på om man er kommet inn i en leketøysbutikk. Både den søte apekatten som i utgangspunktet ser uskyldig på deg mens den sutter på tommeltotten slik små barn gjør, og omgivelsene av en grønn plen og bilde av en like grønn skog i bakkant forsterker dette førsteinntrykket. Det går imidlertid ikke lang tid før man tar inn over seg at det hele foregår inne i et bur og dermed er uskyldigheten som blåst bort, for hva er det egentlig Carr vil kommunisere med oss? Innenfor psykoanalysen gjorde Carl Gustav Jung seg bruk av buret som en metafor og den irske kunstneren Francis Bacon er ikke minst kjent for sitt maleri Study after Velázquez´s Portrait of Pope Innocent X fra 1953 hvor han tar utgangspunkt i Velázquez sitt maleri og transformerer det inn i en kontekst som gjør det til et portrett av en person som går i total oppløsning. Dette får han til ved å plassere paven i et bur og med et skrikende ansiktsutrykk som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på flere.
Om ikke det er den skrikende paven som er plassert i Anja Carr sitt bur, så er det noe urovekkende ved det hele, for i tillegg til buret oppdager man at øynene på denne, i utgangspunktet uskyldige apekatten, beveger seg. Går man så tilbake til tittelen while watching you, kan man lure på hvem som betrakter hvem. Francis Bacon sitt maleri er og forblir noen av de mest kjente kunstverk gjennom tidene, men selv om ikke Carr sin installasjon skulle oppnå samme berømmelse, så må vi huske på at kontraster forsterker hverandre, noe kunstneren nok selv er fullt klar over, og derfor kan denne installasjonen ha en ganske så stor kraft i seg, hvis man bare stopper opp og gir seg tid, noe som vil sitte i lenge.
Anja Carr er født i 1985 og for denne generasjonen var det ikke minst lykketroll, ponnier med mer som var en del av lekene. Mye av dette har kunstneren tatt med seg inn i kunsten sin, for går vi videre treffer vi på et gigantisk lykketroll som skal være like høyt som kunstneren selv. Tittelen på skulpturen er imidlertid Lykketoll og dermed har Carr gitt betrakteren en pekepinn på veien inn i kommunikasjonen med dette spennende kunstverket; det handler om noe mer enn barndommens lykketroll.
Hvem ønsker seg en froskesuppe ut ifra dette bildet?
På veggen i bakgrunn finner vi imidlertid et helt annet uttrykk; en serie med foto kalt soup etterfulgt av hva denne suppen inneholder. På 90-tallet kom det som blir kalt for abjekt inn i kunsten. Det er mange former for abjekt, men en fellesnevner kan være nedrighet. Det handler om jo hesligere jo bedre. Den amerikanske kunstneren Paul McCarthy kan være et eksempel, Cindy Sherman et annet. Ser vi nærmere på fotoene til Anja Carr, forstår man gjerne litt mer av hva som menes. Det er ikke akkurat reklamebilder for forskjellige former for suppe vi ser her. Men igjen ser vi hvordan kunstneren bruker rosa og gult; farger som gjerne assosieres med noe uskyldig, som en kontrast i bildet og dets innhold.
For å lese mer om abjekt; se hovedfagsoppgaven min; Rotten på korset om Morten Viskum sin kunst som du også finner på dette nettstedet.
HIGEN 1979-90
For å roe det hele ned kan vi gå tilbake hvor vi finner skulpturene til Aase Texmon Rygh. (1925-2019). Flere av dem er klart modernistiske hvor form ble viktigere enn innholdet, i tillegg til at det skulle være nyskapende.
AEON 1983
Og nyskapende var så absolutt Aase Texmon Rygh. I tillegg er verkene hennes så estetiske at det hele er en ren nytelse.
LANGSOM VALS 1981
Videre kommentar er opp til deg som betrakter, men disse bør oppleves "live". For noen vil nok skulpturen Higen få tankene hen på Alberto Giacometti (1901-1966) sine gripende skulpturer.
Ane Djuvan Winnje: African Queen 2008
Del av et triptykon
Vi finner også Ane Djuvan Winnje, en spennende kunstner som er verd å merke seg i denne etasjen, og enda er det mer.....
La oss så bevege oss opp til øverste etasje hvor vi treffer på kunsten til en kunstner som har betydd utrolig mye i norsk kunsthistorie; jeg snakker selvfølgelig om Marianne Heske. Om ikke man hadde hørt om henne før, så fikk gjerne de fleste med seg diskusjonen om hvor vidt Nasjonalmuseet skulle kjøpe inn "løen" eller ikke. "Man blir ikke profet i eget land" heter det, og nettopp det fikk vi en bekreftelse på i denne saken. De fleste innen kunstsfæren protesterte høylydt da Nasjonalmuseet takket nei til å kjøpe det ikoniske verket for det man må kalle en symbolsk sum. Gjerdeløa er såvidt jeg vet det første konseptuelle verket i Norge, og har høstet stor internasjonal oppmerksomhet, ikke minst da det ble utstilt på Pompidousenteret i Paris i 1980. Siden denne avgjørelsen fremdeles opprører undertegnede, kan du lese kronikken til Gro Steinsland for å sette deg mer inn i denne saken som viser hva som kan skje når de som er satt til å ta viktige avgjørelser svikter.
Mountains of the Mind 2009
På VKL vet de imidlertid å sette pris på en så viktig kunstner. Vi finner riktignok ikke Prosjekt Gjerdeløa her, men er det noen som kan tenke seg hvor avantgardistisk Marianne Heske var da hun skapte sine digitale bilder på 80-tallet? PC hadde ikke sett dagens lys, IBM og ikke Apple var de store navn, og det Heske gjorde med datidens teknologi for å skape kunst viser bare for en immanent kunstner hun er. På VKL vises bilder som er skapt i nyere tid, men nettopp Nasjonalmuseet innehar et bilde som ble til i 1988. Tittelen på bildet er Mountains of the Mind, det samme som bildene vi finner i tredje etasje på VKL er titulert, noe som bør skape refleksjoner hos noen og enhver. Ikke alle bildene har denne tittelen, men de er skapt på samme måte, noe som i seg selv er imponerende.
Orgonhus 1996
Man finner også noen store objekter som ved første øyekast er vanskelig å forstå. Vi var tidligere inne på Kant i forbindelse med buret, han var elev av Sigmund Freud; psykoanalysens far, men mens Freud var opptatt av id, ego og super-ego (det, jeg og overjeget) var Jung kjent for sine arketyper. En annen elev av Freud var Wilhelm Reich som hadde en teori om en ukjent energi, kalt orgon. Og det er nettopp det disse objektene handler om; de er da også kalt orgonhus og er fra 1996. Meningen er at man kan sette seg i et slikt hus og få tilført energi. At Reich sin orgonteori siden ble avvist er en annen sak, men disse husene er bygget lag på lag både av organisk og uorganisk elementer, så hvem vet?
Marianne Heske er også kjent for sine dukkehoder, og man treffer også på et av dem her. Disse dukkehodene er det mye symbolikk i og Heske har uttalt seg til media flere ganger om tanken bak dem, men et intervju som ble gjort av Mette Dybvad Torstensen for magasinet KUNST i 2014 forklarer det på en god måte.
Uten tittel 2018
Første gang jeg hørte om samarbeidet til Sverre Bjertnæs og Bjarne Melgaard lurte jeg på hvordan i all verden det kunne bli, men det har blitt en positiv overraskelse; en vellykket symbiose. Mens Bjarne Melgaard må kunne sies å være rebellen av de to, i hvert fall når vi ser uttrykkene i kunsten hans, er Sverre Bjertnæs den sindige, rolige, både i sin fremferd og i kunsten. Jeg vet ikke hvordan de jobber men jeg ser for meg at først går Melgaard i gang som den ekspresjonisten han er og så kommer Bjertnæs og roer det hele ned. Dermed har man den perfekte kunstneriske match. Det er viet stor plass til disse to kunstnerne så det er vel verd å ta seg god tid.
Mathew Quentin Midtskau
Det er selvfølgelig også mer å se her, som Matthew Quentin Midtskau sine installasjoner med mer, men intet bilde kan rettferdiggjøre dem, de må oppleves. Du får likevel en liten forsmak ved dette bildet.
Sist men ikke minst skal vi ta turen ned i kjelleren som hver gang er like spennende; for hva befinner seg her i år?
Tidligere i år delte jeg et intervju som Grace Tabea Tenga gjorde for NBK med kunstneren Ahmed Umar. Lite visste jeg da at det var kunsten til Umar som skulle møte meg da jeg gikk ned i kjelleren på VKL. Uten å overdrive ble dette et sterkt møte, men la oss først ta et steg tilbake.
Ahmed Umar, født 1988, kom til Norge i 2008 som politisk flyktning fra Sudan. Han er muslim og som muslim har det ikke vært lett å stå frem som homofil. I tillegg har han i oppveksten måtte forholde seg til to former for islam. De fleste muslimer tilhører sunni som betyr sedvane mens en mindre del tilhører sjia. Dette er de to hovedretningene innen islam som går tilbake til da Muhammed døde og det skulle velges hans etterfølger, uten at vi skal gå mer inn på det her. Det finnes imidlertid flere former for islam og en av dem er sufismen som Umar sin familie tilhører. Den handler om den islamske mystikken og den indre vei. En annen retning som kunstneren måtte forholde seg til da familien flyttet og han begynte på en annen skole var wahhabisme, en streng reformbevegelse innen islam som Hanbaliskolen, den minste og strengeste av lovskolene i islam står bak, og som er den offisielle ideologien i Saudi-Arabia. Wahhabisme fordømmer blant annet sufismen. Som barn å vokse opp som muslim handler det om å bli et best mulig menneske, så å vokse opp i denne krysningen om hva som er rett eller galt må ha vært veldig vanskelig for Ahmed Umar. Gjennom kunsten sin bearbeider han noe av dette.
Så tilbake til Ahmed Umar sine vanskeligheter med å stå frem som homofil. Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. De stammer alle tre tilbake fra Abraham og blir derfor ofte kalt de abrahamittiske religionene. Ingen av disse religionene sier noe direkte om homofili. I Koranen finner man i sure fire, som omhandler kvinner, en beskrivelse av ekteskapet; et ekteskap som består av kvinne og mann. Det sier imidlertid ikke noe om homofili. Det har i liten grad vært tema innenfor islam, ei heller i de andre religionene, men de som fordømmer homofili henviser til historien om Sodoma og Gomorra og profeten Noah som forkynte mot homoseksuell praksis der.
I 2011 vant SMUG (Sexual Minorities Uganda) ved Frank Mugisha, som er direktør for SMUG, Raftoprisen. Mugisha er katolsk men slet like mye i Uganda fordi det var "un-African" og "un-Christian" å være homofil. Raftoprisen deles ut hvert år til personer eller grupper som kjemper for menneskerettigheter. Flere av dem som har vunnet prisen har i etterkant fått Fredsprisen.
Det er med denne bakgrunnen; både som politisk flyktning, å være fra Afrika, som barn å måtte forholde seg til to motsetninger innen islam, og sist men ikke minst; ta skrittet ut å stå frem som homofil med alt det som ville komme og har kommet i kjølvannet av det, Ahmed Umar skaper sin kunst: "Det kan ta et minutt å lage verket, men 20 år med refleksjon og smerte til å komme frem til det punktet du lager det" uttaler Umar i intervjuet som er omtalt og lenket til lenger oppe.
Så til selve kunsten vi går i møte i kjelleren på VKL:
Det første vi treffer på er tre vegger fylt med objekter, objekter som vi lett kan knytte mot det afrikanske, og ganske riktig; i følge boken som er laget til utstillingen er disse objektene laget i materialer som turistene kjøper som suvenirer med alt det negative som ligger i kjølvannet. Vi har vel alle sett dokumentarer fra Afrika om ulovlig tilegnelser av slike materialer.
Men det er mer som ligger bak dette prosjekter; da Ahmed Umar gikk på skole i Saudi-Arabia var måten å telle bønner på å bruke fingrene og leddene og ikke et bønnekjede. (Boken TIL DEG) Her er nok et eksempel på hvordan kunstneren bruker forhistorien sin i sine uttrykk. Verket Glowing Phalanges; prayer beads 33 fra 2021 er Umar sin versjon av et bønnekjede.
Det er sterkt å gå i møte med dette kunstverket, selv om man ikke vet historien bak, men enda sterkere blir det når man får den i tillegg. Uansett oppstår en sterk kommunikasjon med betrakter vil jeg tro, uansett betrakters bakgrunn. Her vises to vegger og noen av objektene enkeltvis, men det er også en tredje vegg og man må oppleve det også "live" for å forstå hva jeg mener, for her er det kommunikasjon på mange nivåer.
Mindre sterkt blir det ikke når vi beveger oss inn i det andre rommet og treffer på skulpturen What Lasts (Sarcophagus) fra 2016. Dette verket er omtalt i intervjuet som jeg har lenket til lenger oppe og i boken som er laget til utstillingen, men la oss vente litt før vi går inn i bakgrunnen for skulpturen.
En sarkofag bringer tankene tilbake til det gamle Egypt som bestod av en sterk dødekultur. Dødsriket var like viktig som livet på denne siden. Faraoene hadde en spesiell viktig rolle da de ble sett på som guddommelig fordi de var menneskets bindeledd til gudene. Det var derfor viktig at de ble bevart for evig tid når de døde. Dette gjorde de ved å balsamere dem for så å plassere dem i en sarkofag. Men det var ikke bare faraoene som ble behandlet på den måten, også vanlige folk som hadde råd til det. Sarkofagen var formet etter personen som skulle ligge i den og da gjerne med en relieff av personen på lokket.
Mennesket har til alle tider grunnet på livet etter døden; finnes det? Ikke alle er like sikker som de gamle egypterne, men de fleste har vært innom tanken vil jeg tro. I møte med dette verket vil nok mange tanker, assosiasjoner, med mer dukke opp. Å forholde seg likegyldig til det vil nok bli vanskelig.
Går vi så tilbake til kunstneren bak verket; Ahmed Umar, forstår vi også at han ser tilbake, ikke til det gamle Egypt, men til kongeriket Kush, den Nubiske sivilisasjonen i Sudan som var en av de eldste sivilisasjonene utenfor Egypt. De hadde også sine faraoer og dette er bakgrunnen når Umar skaper skulpturen. Dette kunstverket er fra 2016, etter kunstneren stod frem som homofil, og i følge boken til utstillingen har han fortalt at på skolen lærte han at det var fem måter å ta livet av en homofil på, den ene verre enn den andre. De skulle heller ikke få noen grav sammen med andre muslimer. I islam er en av trosartiklene troen på livet etter døden. Studerer vi sarkofagen igjen ser vi at vi finner et avtrykk av kunstnerens hode, vendt til høyre som en god muslim skal, og i tillegg det meste av overkroppen. Nederst finner vi bena som er plassert litt lekent for å underbygge Umar sin personlighet i følge kunstneren. At det blir brukt blått er som kjent kontemplasjonens farge, så her er det bare å trekke frem de dype tanker, men det er også fargen for det kongelige og det guddommelige. Vi kan gjerne ut fra dette trekke konklusjonen at med dette verket fjerner Umar seg fra det han lærte på skolen om manglende verdi av homofile muslimer og at han nå for fullt står opp for den han er; med alt det innebærer. Ahmed Umar er også en viktig talsmann for en ny generasjon i Norge som tørr å stå for den de er.
Vi finner også Anders Eiebakke sitt spennende prosjekt her nede, men det overlater jeg til deg å oppdage.
Konklusjon:
Mitt mantra er og forblir, som tidligere nevnt, viktigheten av den kommunikasjonen som kunsten skaper, en alt for nedprioritert kommunikasjon. "Ja men jeg kan ikke noe om kunst" hører jeg mange si, hva så? Det spiller ingen rolle, enhver betrakter vil kunne oppnå en kommunikasjon, om ikke med alle kunstverk, så med noen. Tar man seg tid, studerer kunstverkene, grubler litt over hva kunstneren vil kommunisere med deg gjennom kunsten sin, tenke litt over hva som skjer og har skjedd i verden, ja så er du i gang, enten du er kunsthistoriker eller ikke. Undertegnede kan ingenting om å lage dokumentarer, nyhetssendinger etc. men får veldig mye ut av det likevel. Utstillingen på VKL er kalt TIL DEG og det er akkurat det den er; til deg, og deg og deg...... Jeg har tatt deg med på en liten forsmak, nå er det opp til deg å besøke Vestfossen og virkelig få med deg denne utstillingen, enten du er fagmenneske innen kunst eller ikke.
Som vanlig, når ikke annet er oppgitt, er fotoene tatt av undertegnede.
Mikael Persbrandt tilbake i Galleri Nygaten; nå med sin første separatutstilling i Norge
Etter å ha åpnet den store utstillingen til Helge Segrov i Jølstramuseet høsten 2018, rakk undertegnede akkurat å stikke innom Galleri Nygaten på veien hjem. De mest interessante kunstopplevelsene har en tendens til å komme oppå hverandre, og dette var intet unntak. I Galleri Nygaten var det Pop-up utstilling med Ari Behn, Espen Eiborg og Mikael Persbrandt, alle tre spennende kunstnere, men når man oppdager at den ene kunstneren tydeligvis er opptatt av Francis Bacon stiger interessen for denne kunstneren enda noen hakk. Heldigvis skulle det vise seg at Mikael Persbrandt skulle sette kurs for Bergen og Galleri Nygaten enda en gang, og ikke nok med det; det skulle bli hans første separatutstilling i Norge. (mer…)
KUBATANA: Kunsten som selv taler for Afrika
Det er første lørdag i mai i det Herrens år 2019. Fra perrongen i Vestfossen starter mange mennesker noe som ser ut som et 17.mai-tog. Sakte beveger toget seg gjennom det lille sentrum som Vestfossen er. Men dette er ikke noe 17.mai-tog, det er folk på vei til sesongåpning på Vestfossen Kunstlaboratorium. (mer…)
Ingunn Oma Tvedt: FARGER FRA MITT HJERTE
Fra åpningstalen, Ingunn Oma Tvedt t.h.
Lørdag 2. mars hadde undertegnede gleden av å åpne utstillingen til kunstneren Ingunn Oma Tvedt i Lille Atelier i Bergen. Det var da ganske nøyaktig et halvt år siden jeg traff henne for første gang i et kloster i Italia. Vi befant oss på en ukes meditasjon- og malekurs under ledelse av Annfrid Leikvoll. Ingunn Oma Tvedt sitt engasjement når det kom til å utfolde seg i det kunstneriske imponerte. Det ble malt med heftige strøk, forsiktige strøk, tørket av, fylt på, hele tiden på store lerreter som gjerne ble snudd på hodet, for så å bli snudd tilbake igjen; alt med en energi man skal lete lenge etter. Resultatene uteble heller ikke, spennende malerier fikk bli med hjem til Norge og befinner seg i disse dager på utstillingen Farger fra mitt hjerte i Lille Atelier. "Jeg vil bli kunstner" utbrøt hun flere ganger under oppholdet i Italia, men som undertegnede poengterte i åpningstalen 2. mars; "Man kan ikke bli noe man allerede er", for Ingunn Oma Tvedt er allerede en kunstner, og det har hun vært lenge.
Ingunn Oma Tvedt
Ingunn Oma Tvedt kommer fra en kreativ familie, så det kunstneriske har hun mer eller mindre fått inn med morsmelken. Tidlig ble hun bedt om å holde arbeidsstue i bygden Hordvik hvor hun vokste opp. Etter videregående begynte hun på grafisk design hvor hun fikk toppkarakterer. Til tross for gode resultater fant Tvedt ut at det ikke var det rette for henne. Veien gikk så videre til lærerhøyskolen og grunnkurs i kunst og håndverk.
Ingunn Oma Tvedt i Italia hvor hun forklarer prosessen med bildene som hun malte i løpet av uken på klosteret høsten 2018.
Til tross for at det hele tiden var kunstner Ingunn Oma Tvedt ønsket å bli, utdannet hun seg til ergoterapeut. Likevel skulle denne retningen vise seg å føre Tvedt tilbake til det kunstneriske, for da hun begynte å jobbe som ergoterapeut innen psykiatrien kom penselen frem igjen. Siden gikk det slag i slag, hun gikk på flere kurs, men holdt også selv kurs. Våren 2017 var hun på et helgekurs hos Annfrid Leikvoll og det var kanskje da uttrykket som vi i dag ser i mange av bildene til Oma Tvedt ble til. Annfrid Leikvoll er en kjent kunstner innen intuitive maleteknikker, og mange av bildene til Ingunn Oma Tvedt bærer i dag preg av denne fremgangsmåten, noe hun selv bekrefter: "Bildene mine har de siste årene beveget seg over i mer intuitive retninger der jeg forteller ulike historier gjennom fargerike bilder. Jeg maler også personers livsreiser der jeg ønsker å male inn håp for fremtiden med et åndelig perspektiv." Kunstneren har videre fortalt at idet hun begynner på et bilde har hun ikke alltid det klart for seg hvor hun skal, men når bildet er ferdig oppdager hun hvilken historie som skulle fortelles. Uansett hvilken historie som blir fortalt handler det om tro, håp og kjærlighet; kjærlighet til livet, våre medmennesker, og troen på og håpet om en fremtid fylt av den samme kjærligheten.
Farger fra mitt hjerte
Kunstneren klar til å klippe snoren
Ingunn Oma Tvedt har vært med på flere kollektivutstillinger; blant annet har hun deltatt på Heartfestivalen både i 2017 0g 2018 sammen med andre kunstnere og artister. I tillegg var hun høsten 2018 med på Kiwani-utstillingen. Farger fra mitt hjerte er imidlertid kunstnerens første soloutstilling.
Da vi kom frem til Lille Atelier den første lørdagen i mars, ble vi hilst velkommen av en smilende og litt spent kunstner som var klar til å klippe snoren kl. 12. Som tidligere nevnt stod undertegnede for åpningstalen mens Ingunn Oma Tvedt stod selv for den musikalske underholdningen sammen med to andre musikere. Galleriet var mer eller mindre fylt til randen, for lokalene lever opp til sitt navn, det er et lite men veldig koselig galleri.
At Ingunn Oma Tvedt har kalt sin første utstilling Farger fra mitt hjerte er ikke så rart, kunstneren er overhodet ikke redd for å bruke farger, noe man kan se allerede i det man går i møte med de første kunstverkene. Og hjertet til kunstneren, ja det er der det skal være, opptatt av godhet og kjærlighet.
Stupeklar
På grunn av den rike fargebruken kan det gjerne være lett å plassere kunstneren i ekspresjonismen, men ekspresjonister som Emil Nolde og ikke minst de tyske ekspresjonistene sitt forbilde; Edvard Munch, brukte hovedsaklig primærfarger lagt på i heftige strøk. Her kan vi nevne Emil Nolde sitt bilde Dansen rundt gullkalven fra 1910 og Munch sitt Skrik fra 1893 som eksempler på dette. Selv om også Ingunn Oma Tvedt bruker en del primærfarger i bildene sine, er fargene noe neddempet. Flere av bildene er også holdt i blåtoner, og da beveger vi oss så absolutt bort fra ekspresjonistene som gjerne brukte rødt og gult som de fremtredene fargene.
Som nevnt i mange tidligere innlegg, er blåfargen kontemplasjonens farge, og maner derfor til ro og ettertanke. Ser vi på bildet Stupeklar er det ikke mye som minner om ekspresjonisme. Blåtonen er dominerende og vi finner en person med oppstrakte armer, klar til å stupe, stupe ut i hva? Her er det opp til hver enkel betrakter å finne svaret. Nederste del av kroppen er holdt i blåtoner, mens øverste del er holdt i en rosatone som tenderer mot det røde. Det er mye følelser ute og går her, gitt ved den varme toneskalaen i øverste del av kroppen. Vi finner også flere elementer som fyrtårnet som lyser opp veien, seilskipet som symbol på livets reise, og ikke minst ansiktet i profil. Det er i blåtoner som står i kontrast til overkroppen. Kontraster forsterker hverandre som kjent og dermed skaper det en ambivalens i bildet. Vi finner også flere elementer, blant annet flere personer og vi kjenner litt på det surrealistiske. Dermed vandrer gjerne tankene våre til andre surrealister som Chagall for eksempel. Chagall sine bilder er gjerne holdt i blåtoner og fremstår både drømmeaktige og surrealistiske. For undertegnede er flere av bildene til Tvedt mer naturlig å koble opp mot denne kunstneren. Likevel er en kunstner alltid først og fremst sitt eget uttrykk, men man vil som regel kunne se påvirkninger fra andre kunstnere, og selv om vi kan finne flere inspirasjonskilder i bildene til Tvedt, skal vi la det ligge i denne omgang.
Selv uttaler kunstneren seg om fargene på denne måten:
Kongen Kommer
Videre går kunstneren inn på rosafargen som en spirituell farge, som gir rom for ro og åndelighet, mens det lilla symboliserer lavendel som igjen symboliserer harmoni. Ser vi på maleriet Kongen Kommer er det gjerne naturlig å lese kongen som Gud. Til tross for ar han bærer en rød kappe som kan symbolisere kjærlighet, er blåtonene dominerende.Jeg elsker fargen blå, jeg har alltid likt å kle meg i, og omgi meg med blåfarger. Jeg liker hvordan fargen kan reflektere til både himmel og hav, men også melankoli og tristhet, skumringens time og litt dypere tanker enn skummet på overflaten av livet. Men for meg er blågrønn min hjertefarge, den som reflekterer hjerterom og kjærlighet. Når jeg tenker på Vår Far i himmelen, har han alltid vært veldig kongeblå for meg. Blå er også drømmenes og håpets farge. Noe jeg ønsker skal skinne ut fra bildene er at det er håp selv i kaos og melankoli.
Nytt Håp
Som tidligere nevnt maler også Ingunn Oma Tvedt personers livsreiser, hvor hun maler inn håp for fremtiden. Ser vi på Nytt Håp er det livsreisen til fire kvinner vi ser fremstilt her. Kunstneren har i tillegg til tittel også en liten tekst til hvert bilde, og når det gjelder disse livreisene lyder teksten som følger:
Fire kvinner / Opprørt i hjertet / følelsesløs / Mistroisk / i kaos og sorg / Jeg velger å gi dem / Glede / tillit / Fred / Og trøst / Og ber dem / beskytte hjertene / for livet vokser / ut av dem
Ser vi igjen på bildet ser vi helt nede de fire kvinnene som ikke har det bra, mens transformasjonen er skjedd i ansiktene over, ved hjelp av hjertene som de holder inntil seg. Det handler, som i mange av bildene til kunstneren, om kjærlighetens livgivende kraft.
Jordbærpikens Visdom
Til slutt i dette innlegget skal vi ta med Jordbærpikens visdom, denne fargeklatten som oser av styrke og selvtillit i all sin fargeprakt. I følge kunstneren er også dette en person som "... gir håp og trøst til stengte hjerter". Ser vi godt etter finner vi utallige ansikter i dette bildet, og med all hjertevarmen som jordbærpiken utstråler er det håp for dem alle.
Utstillingen Farger fra mitt hjerte varer ut mars måned, så har du lyst på en fargerik og spennende kunstreise er det bare å ta turen til Lille Atelier like bortenfor Fløybanen i Bergen. Ingunn holder åpent onsdag, torsdag, lørdag og søndag kl. 12-17.
Helge Segrov sin store utstilling på Jølstramuseet
Lørdag 27.10. var det duket for den store utstillingen til Helge Segrov på Jølstramuseet. Det har vært store forventninger til denne utstillingen, da Helge Segrov sammen med Oddvar Torsheim er de mest betydningfulle nålevende kunstnerne i fylket.
Vi setter oss i bilen med kurs for Jølstramuseet tidlig denne lørdags morgenen. Det er som om værgudene har bestemt seg for å gjøre sitt beste for å lyse opp dagen, for solen skinner fra en skyfri himmel i det vi forlater regnbyen.
Etter noen timer ankommer vi Jølstramuseet og det er som å tre inn i en annen tid. Rundt hovedhuset finner vi et tun med mange småhus som alle har eget navn, blant annet Borghildstova, Jølstrunnstova, Eldhuset, og ikke minst Ludvigstova, for å ha nevnt noen. Sistnevnte har fått navnet fordi Ludvig Eikaas bodde her når han var i Jølster. I tillegg finner vi den store låven, som er både selskapslokale og kunstgalleri, og det er her vi også finner utstillingen til Helge Segrov. Vi blir tatt godt i mot av Heidi Fossheim Årdal som er innehaver av Jølstramuseet og bamseklemmene til Helge Segrov. (mer…)
LANDSKAP I UROENS TID: Eva Harr tilbake i Vedholmen Galleri
Regn og vind kjemper om å ha overtaket i byen mellom de syv fjell denne lørdagen da Eva Harr skal åpne utstilling i Vedholmen Galleri. Harr er en populær kunstner, noe vi får bekreftet i det vi ankommer galleriet. Det er så vidt vi kommer innenfor dørene, så fullt er det av personer som vil få med seg denne åpningen.
Vibeke Harild ønsker som vanlig velkommen før Mohammed Al-Majzoub og Manar Alhashemi overtar med nydelig musikk, omgitt av vakre og stemningsfulle bilder. Andreas Grieg står for åpningstalen og dermed er regn og vind glemt, det er bare å være i stunden og ta inn over seg det hele. (mer…)
Yngve Henriksen er tilbake i Galleri Langegården
Lørdag 29. september var det igjen duket for utstilling med Yngve Henriksen i Galleri Langegården i Bergen. Det er tredje gang kunstneren stiller ut i disse gamle ærverdige lokalene. Ikke så rart kanskje at kunstneren ønsker å stille ut i Bergen, siden han har bodd flere år i byen.
Yngve Henriksen har sin utdannelse fra Statens Høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen (1988-90). I tillegg hadde Yngve Henriksen allerede gjenomført Grunnutdanning for Billedkunstnere og Kunsthåndverkere i Kabelvåg i årene 1983-86. Det er med andre ord en kunstner med en grundig kunstutdannelse vi møter i Galleri Langegården en regnfull lørdag i september.
Kunstneren Yngve Henriksen står i døråpningen mellom de to rommene som henger sammen i galleriet. Anne Sofie Bertelsen, innehaver av Galleri Langegården, har nettopp ønsket ham velkommen. Rundt kunstneren befinner vi, betrakterne, oss, mens kunstverkene rammer inn det hele. Kunstneren ønsker å innlede utstillingen med å fortelle litt om tankene bak kunsten han skaper. Som kunstnere flest, er det gjennom kunsten de kommuniserer, og å kommunisere på denne måten, ved å fortelle med ord hva kunstverkene handler om, er en lite komfortabel situasjon for de fleste kunstnere. Dette poengterer også Yngve Henriksen, men likevel ønsker han å dele tankene bak det hele med oss. På den måten får vi, betrakterne, bli litt mer kjent med denne spennende kunstneren som skaper bilder som i mange år har fascinert undertegnede, noe vi skal komme tilbake til.
På en lavmælt måte snakker Yngve Henriksen om de store tema i livet. Det handler blant annet om identitet; kunstneren sin søken etter egen identitet. Han er født og har sine røtter fra Svolvær. Dette er tydeligvis et kjært sted for kunstneren og i dag er det her han bor og har atelieret sitt. Naturen er viktig for ham, og for dem som er kjent med denne delen av landet, vet vi at kontrastene er store. Helt fra det vakre, stille havet som ligger badet i midnattssol omkranset av vakre fjell, til de sterke vinterstormer i mørketida, hvor selv fjellene virker truende. At dette er en del av kunstnerens kulturfilter, og dermed også hans identitet, sier seg selv, noe vi også kan speile i bildene.
Kunsten
Selv om vi finner mye blått og rødt i bildene til Yngve Henriksen, finner vi også bilder med helt andre fargevalører, som bildet vi her ser. Bildet går i gul- og gråtoner. Med tanke på de høye fjellene vi finner i Lofoten, og som på mange måter er den sterkeste identitetsmarkøren for området, er det lett å lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen. Det er en natur som ligger badet i lyset, gitt ved gulfargen. Solen skinner, de vakre fjellene viser seg fra sin beste side, og da er det lett å ønske seg i ett med naturen. I følge Aristoteles er alt natur, også menneskene, så hvorfor skal man ikke da ønske å bli i ett med den.
Yngve Henriksen snakker også om lys og mørke; både det ytre og det indre. Det er denne vekselvirkningen mellom det ytre og det indre landskap kunstneren prøver å kommunisere til betrakter gjennom kunsten sin. For dem som har fulgt kunstneren en stund, vil nok mange huske husene som ofte var med i bildene. Riktignok noe abstrahert, men lett gjenkjennelig. Hus kan leses som et symbol for indre landskap, men i Henriksen sitt tilfelle må det kunne leses som et symbol både på det ytre og det indre landskap.
Husene er imidlertid stort sett fraværende på denne utstillingen som består av malerier som er skapt gjennom de to siste årene. Kunstneren forklarer det med at han er på vei til et mer abstrakt uttrykk, og nå prøver å skape kunst for kunstens skyld. Med det trer han rett inn i kunsthistorien på 1800-tallet da de første avantgardister kunngjorde lárt pour lárt (kunst for kunstens skyld).
Yngve Henriksen er også opptatt av å forske på kunsten som en egen form for kommunikasjon gitt ved et eget språk. På den måten ser også kunstneren på seg selv som en type forsker. Ikke vanskelig å følge ham i denne tankerekken, for kunsten har en egen måte å kommunisere på ved hjelp av de forskjellige elementene som til sammen danner en koherens. Med det dannes kunstens språk og språk er viktig for all kommunikasjon.
Et bilde sier mer enn tusen ord, er en kjent klisjé for mange. Det visuelle har som regel større kraft, noe man må ha i minne når man skaper kunst. I ekspresjonismen ble dette utnyttet til det fulle ved bruk av primærfarger lagt på i heftige strøk og gjerne med en forvrengt komposisjon og form. Ved at Yngve Henriksen vier "språket" i kunsten mye oppmerksomhet kan han også til en viss grad forutsi betrakters reaksjon, og på den måten oppnå ønsket kommunikasjon. I tillegg ønsker kunstneren at kunsten hans skal skape samtaler. Flere av bildene domineres av blåtoner, kontemplasjonens farge. Vi kan derfor anta at det gjerne er de dype samtalene kunstneren ønsker at kunsten hans skal sette i gang.
Noen utvalgte verk fra utstillingen.
I det man går inn i det første rommet, blir man møtt av et verk som måler 160 ganger 140 cm. Som alle de andre bildene er det uten tittel. Den blå fargen er dominerende i bildet og maner til ro og kontemplasjon. I tillegg skaper den en sakral følelse. Komposisjonen er stram med mer eller mindre definerte felt. Likevel finner vi noen fargeklatter som ser ut til å leve sitt eget liv. Vi finner noen røde områder oppe i det blå feltet som ser ut til å være tilfeldig plassert. Rødt er fargen for liv, fare, død, men i denne sammenheng kan man lese det som en energi som skaper en kontrast til det klart definerte.
Bildet er, som resten av maleriene, malt med olje- og temperamaling. Dette for å skape en kontrast mellom den glatte overflaten som oljemalingen gir, og det tørre, gitt ved temperamalingen. Sistnevnte blander han selv ved hjelp av fargepigmenter, egg og linolje. Tempera er en gammel maleteknikk, og i ikonmaleriene er det tempera som blir brukt i tillegg til gullet. Studerer vi bildene til Yngve Henriksen nøye, er det lett å få øye på kombinasjonen av de to typene med maling. I tillegg kan man se at det er brukt palettkniv eller lignende for å få frem ekstra tekstur.
En venn av kunstneren lurte på hvilket maleri vi likte best, og min følgesvenn forklarte at dette var en av favorittene. Da denne vennen lurte på hvorfor, var svaret at det ble skapt mye kreativitet og energi i bildet, men innenfor definerte rammer. Og slik er vel livet også; det er viktig at vi både er kreative og føler oss frie, men visse rammer vil alltid være tilstede, så er det opp til oss å definere dem.
Som tidligere nevnt, er husene stort sett fraværende på denne utstillingen, men vi finner unntak. Bildet vi her ser er 50 ganger 50 cm. og uten tittel. Hvis vi holder fast på huset, er det et sterkt abstrahert hus vi finner i bildet. Det tar imidlertid stor plass og fargene sjatterer i rødt og blått. I feltet som omkranser det finner vi et lite mørkt felt nede til venstre, mens resten har blått som den dominerende fargen, dog ispedd noe rødt.
Det er mange måter å lese dette bildet på, og siden det er uten tittel som de andre verkene, gir ikke kunstneren oss noen hjelpemidler med på veien. Det vi imidlertid vet er at Yngve Henriksen snakker om ytre og indre landskap og at kunstneren knytter den nord-norske naturen tett opp til egen identitet. Med det som bakgrunn kan man både lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen vi finner i Lofoten, og hva som rører seg i det indre hos kunstneren. Vi finner både det blå som symbol for de dype filosofiske tanker, og det røde som kan symbolisere liv, smerte, energi. Vi finner mørke men også lys, kontraster som forsterker hverandre. Leser vi det som en abstrahert natur fra Lofoten, er huset stedet man varmer seg når vinterstormene kommer. Som et bilde på indre landskap, speiler det på mange måter livet, slik de fleste opplever det; med opp- og nedturer, glede og smerte, og mye følelser, men også ro, symbolisert ved blåfargen.
Til slutt skal vi ta for oss et av verkene som skiller seg litt ut. Det er stort; 160 ganger 140 cm og har en klar todeling ved den horisontale linjen som er plassert litt ovenfor midten av bildet. Øvre del av bildet er mørkest, men med en form oppe til venstre som kan minne om hodet og halsen til en lundefugl. I den lysere nedre del finner vi en mørkere form som ved første øyekast kan leses som en sko, men ved nærmere iakttagelse også kan leses som hodet og halsen på lundefuglen lenger oppe i bildet. I så tilfelle er livet over gitt ved det røde båndet rundt halsen, rødfargen her som et symbol på lidelse og død.
Det har vært mye snakk om boring i Lofoten og hvordan det vil ødelegge miljøet. I tillegg kan vi lese om hvordan mange fuglearter vil kunne dø ut på grunn av all plasten vi kaster i naturen. Lundefuglen holder til i blant annet Lofoten, og med dette i bakhodet er det lett å lese dette bildet som en protest mot miljøforurensing av naturen, naturen som betyr så uendelig mye og er en stor del av identiteten til kunstneren Yngve Henriksen.
Vi kan lese all kunst ut ifra en historisk-biografisk metode, og det kan være interessant nok, men kunsten må også kunne leses utover disse grensene. Først da får kunsten sin fulle styrke. Vi så også at Ynge Henriksen var opptatt av kunsten som kommunikasjon, og flere vil vel kunne kjenne på at noen av bildene "snakker" med en på denne utstillingen. I tillegg vil mange av dem gjerne kunne skape samtaler mellom betrakterne, og da er kommunikasjon på flere plan i gang.
Jeg nevnte lenger oppe at jeg skulle komme tilbake til hvorfor jeg har fulgt denne kunstneren i flere år, og det er nettopp denne kombinasjonen av det ytre og det indre liv som kommer slik frem i bildene som fascinerer meg. I tillegg kaller han både på det sakrale og kontemplasjonen i sin fargebruk og sine komposisjoner. Slike bilder gir undertegnede de pustehullene som trengs i en hektisk hverdag.
Utstillingen står til 21. oktober; ta turen til Galleri Langegården i Bergen, og kjenn på hvordan bildene kommuniserer med akkurat deg, kanskje du også får kjenne litt på disse pustehullene som vi alle trenger.
For mer om kunstneren Yngve Henriksen, sjekk ut hjemmesiden hans ved å trykke her.
CONTEMPORARY CHAOS – Vestfossen Kunstlaboratorium
Fra åpningen: Demetrio Paparoni nummer to fra høyre.
Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium har fått tittelen CONTEMPORARY CHAOS og er kuratert av Demetrio Paparoni. Paparoni bor i Milano, men er opprinnelig fra Syracuse, også i Italia. Han er både kunstkritiker og forfatter, og har gitt ut mange bøker på forlaget SKIRA. Nylig kom boken om den norske kunstneren Vibeke Slyngstad. Morten Viskum er en annen norsk kunstner som har vekket forfatterens interesse, og i 2016 kom boken om Viskum, en bok som tidligere har vært presentert her på Samtidskunst.com. (mer…)