Yngve Henriksen er tilbake i Galleri Langegården
Lørdag 29. september var det igjen duket for utstilling med Yngve Henriksen i Galleri Langegården i Bergen. Det er tredje gang kunstneren stiller ut i disse gamle ærverdige lokalene. Ikke så rart kanskje at kunstneren ønsker å stille ut i Bergen, siden han har bodd flere år i byen.
Yngve Henriksen har sin utdannelse fra Statens Høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen (1988-90). I tillegg hadde Yngve Henriksen allerede gjenomført Grunnutdanning for Billedkunstnere og Kunsthåndverkere i Kabelvåg i årene 1983-86. Det er med andre ord en kunstner med en grundig kunstutdannelse vi møter i Galleri Langegården en regnfull lørdag i september.
Kunstneren Yngve Henriksen står i døråpningen mellom de to rommene som henger sammen i galleriet. Anne Sofie Bertelsen, innehaver av Galleri Langegården, har nettopp ønsket ham velkommen. Rundt kunstneren befinner vi, betrakterne, oss, mens kunstverkene rammer inn det hele. Kunstneren ønsker å innlede utstillingen med å fortelle litt om tankene bak kunsten han skaper. Som kunstnere flest, er det gjennom kunsten de kommuniserer, og å kommunisere på denne måten, ved å fortelle med ord hva kunstverkene handler om, er en lite komfortabel situasjon for de fleste kunstnere. Dette poengterer også Yngve Henriksen, men likevel ønsker han å dele tankene bak det hele med oss. På den måten får vi, betrakterne, bli litt mer kjent med denne spennende kunstneren som skaper bilder som i mange år har fascinert undertegnede, noe vi skal komme tilbake til.
På en lavmælt måte snakker Yngve Henriksen om de store tema i livet. Det handler blant annet om identitet; kunstneren sin søken etter egen identitet. Han er født og har sine røtter fra Svolvær. Dette er tydeligvis et kjært sted for kunstneren og i dag er det her han bor og har atelieret sitt. Naturen er viktig for ham, og for dem som er kjent med denne delen av landet, vet vi at kontrastene er store. Helt fra det vakre, stille havet som ligger badet i midnattssol omkranset av vakre fjell, til de sterke vinterstormer i mørketida, hvor selv fjellene virker truende. At dette er en del av kunstnerens kulturfilter, og dermed også hans identitet, sier seg selv, noe vi også kan speile i bildene.
Kunsten
Selv om vi finner mye blått og rødt i bildene til Yngve Henriksen, finner vi også bilder med helt andre fargevalører, som bildet vi her ser. Bildet går i gul- og gråtoner. Med tanke på de høye fjellene vi finner i Lofoten, og som på mange måter er den sterkeste identitetsmarkøren for området, er det lett å lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen. Det er en natur som ligger badet i lyset, gitt ved gulfargen. Solen skinner, de vakre fjellene viser seg fra sin beste side, og da er det lett å ønske seg i ett med naturen. I følge Aristoteles er alt natur, også menneskene, så hvorfor skal man ikke da ønske å bli i ett med den.
Yngve Henriksen snakker også om lys og mørke; både det ytre og det indre. Det er denne vekselvirkningen mellom det ytre og det indre landskap kunstneren prøver å kommunisere til betrakter gjennom kunsten sin. For dem som har fulgt kunstneren en stund, vil nok mange huske husene som ofte var med i bildene. Riktignok noe abstrahert, men lett gjenkjennelig. Hus kan leses som et symbol for indre landskap, men i Henriksen sitt tilfelle må det kunne leses som et symbol både på det ytre og det indre landskap.
Husene er imidlertid stort sett fraværende på denne utstillingen som består av malerier som er skapt gjennom de to siste årene. Kunstneren forklarer det med at han er på vei til et mer abstrakt uttrykk, og nå prøver å skape kunst for kunstens skyld. Med det trer han rett inn i kunsthistorien på 1800-tallet da de første avantgardister kunngjorde lárt pour lárt (kunst for kunstens skyld).
Yngve Henriksen er også opptatt av å forske på kunsten som en egen form for kommunikasjon gitt ved et eget språk. På den måten ser også kunstneren på seg selv som en type forsker. Ikke vanskelig å følge ham i denne tankerekken, for kunsten har en egen måte å kommunisere på ved hjelp av de forskjellige elementene som til sammen danner en koherens. Med det dannes kunstens språk og språk er viktig for all kommunikasjon.
Et bilde sier mer enn tusen ord, er en kjent klisjé for mange. Det visuelle har som regel større kraft, noe man må ha i minne når man skaper kunst. I ekspresjonismen ble dette utnyttet til det fulle ved bruk av primærfarger lagt på i heftige strøk og gjerne med en forvrengt komposisjon og form. Ved at Yngve Henriksen vier "språket" i kunsten mye oppmerksomhet kan han også til en viss grad forutsi betrakters reaksjon, og på den måten oppnå ønsket kommunikasjon. I tillegg ønsker kunstneren at kunsten hans skal skape samtaler. Flere av bildene domineres av blåtoner, kontemplasjonens farge. Vi kan derfor anta at det gjerne er de dype samtalene kunstneren ønsker at kunsten hans skal sette i gang.
Noen utvalgte verk fra utstillingen.
I det man går inn i det første rommet, blir man møtt av et verk som måler 160 ganger 140 cm. Som alle de andre bildene er det uten tittel. Den blå fargen er dominerende i bildet og maner til ro og kontemplasjon. I tillegg skaper den en sakral følelse. Komposisjonen er stram med mer eller mindre definerte felt. Likevel finner vi noen fargeklatter som ser ut til å leve sitt eget liv. Vi finner noen røde områder oppe i det blå feltet som ser ut til å være tilfeldig plassert. Rødt er fargen for liv, fare, død, men i denne sammenheng kan man lese det som en energi som skaper en kontrast til det klart definerte.
Bildet er, som resten av maleriene, malt med olje- og temperamaling. Dette for å skape en kontrast mellom den glatte overflaten som oljemalingen gir, og det tørre, gitt ved temperamalingen. Sistnevnte blander han selv ved hjelp av fargepigmenter, egg og linolje. Tempera er en gammel maleteknikk, og i ikonmaleriene er det tempera som blir brukt i tillegg til gullet. Studerer vi bildene til Yngve Henriksen nøye, er det lett å få øye på kombinasjonen av de to typene med maling. I tillegg kan man se at det er brukt palettkniv eller lignende for å få frem ekstra tekstur.
En venn av kunstneren lurte på hvilket maleri vi likte best, og min følgesvenn forklarte at dette var en av favorittene. Da denne vennen lurte på hvorfor, var svaret at det ble skapt mye kreativitet og energi i bildet, men innenfor definerte rammer. Og slik er vel livet også; det er viktig at vi både er kreative og føler oss frie, men visse rammer vil alltid være tilstede, så er det opp til oss å definere dem.
Som tidligere nevnt, er husene stort sett fraværende på denne utstillingen, men vi finner unntak. Bildet vi her ser er 50 ganger 50 cm. og uten tittel. Hvis vi holder fast på huset, er det et sterkt abstrahert hus vi finner i bildet. Det tar imidlertid stor plass og fargene sjatterer i rødt og blått. I feltet som omkranser det finner vi et lite mørkt felt nede til venstre, mens resten har blått som den dominerende fargen, dog ispedd noe rødt.
Det er mange måter å lese dette bildet på, og siden det er uten tittel som de andre verkene, gir ikke kunstneren oss noen hjelpemidler med på veien. Det vi imidlertid vet er at Yngve Henriksen snakker om ytre og indre landskap og at kunstneren knytter den nord-norske naturen tett opp til egen identitet. Med det som bakgrunn kan man både lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen vi finner i Lofoten, og hva som rører seg i det indre hos kunstneren. Vi finner både det blå som symbol for de dype filosofiske tanker, og det røde som kan symbolisere liv, smerte, energi. Vi finner mørke men også lys, kontraster som forsterker hverandre. Leser vi det som en abstrahert natur fra Lofoten, er huset stedet man varmer seg når vinterstormene kommer. Som et bilde på indre landskap, speiler det på mange måter livet, slik de fleste opplever det; med opp- og nedturer, glede og smerte, og mye følelser, men også ro, symbolisert ved blåfargen.
Til slutt skal vi ta for oss et av verkene som skiller seg litt ut. Det er stort; 160 ganger 140 cm og har en klar todeling ved den horisontale linjen som er plassert litt ovenfor midten av bildet. Øvre del av bildet er mørkest, men med en form oppe til venstre som kan minne om hodet og halsen til en lundefugl. I den lysere nedre del finner vi en mørkere form som ved første øyekast kan leses som en sko, men ved nærmere iakttagelse også kan leses som hodet og halsen på lundefuglen lenger oppe i bildet. I så tilfelle er livet over gitt ved det røde båndet rundt halsen, rødfargen her som et symbol på lidelse og død.
Det har vært mye snakk om boring i Lofoten og hvordan det vil ødelegge miljøet. I tillegg kan vi lese om hvordan mange fuglearter vil kunne dø ut på grunn av all plasten vi kaster i naturen. Lundefuglen holder til i blant annet Lofoten, og med dette i bakhodet er det lett å lese dette bildet som en protest mot miljøforurensing av naturen, naturen som betyr så uendelig mye og er en stor del av identiteten til kunstneren Yngve Henriksen.
Vi kan lese all kunst ut ifra en historisk-biografisk metode, og det kan være interessant nok, men kunsten må også kunne leses utover disse grensene. Først da får kunsten sin fulle styrke. Vi så også at Ynge Henriksen var opptatt av kunsten som kommunikasjon, og flere vil vel kunne kjenne på at noen av bildene "snakker" med en på denne utstillingen. I tillegg vil mange av dem gjerne kunne skape samtaler mellom betrakterne, og da er kommunikasjon på flere plan i gang.
Jeg nevnte lenger oppe at jeg skulle komme tilbake til hvorfor jeg har fulgt denne kunstneren i flere år, og det er nettopp denne kombinasjonen av det ytre og det indre liv som kommer slik frem i bildene som fascinerer meg. I tillegg kaller han både på det sakrale og kontemplasjonen i sin fargebruk og sine komposisjoner. Slike bilder gir undertegnede de pustehullene som trengs i en hektisk hverdag.
Utstillingen står til 21. oktober; ta turen til Galleri Langegården i Bergen, og kjenn på hvordan bildene kommuniserer med akkurat deg, kanskje du også får kjenne litt på disse pustehullene som vi alle trenger.
For mer om kunstneren Yngve Henriksen, sjekk ut hjemmesiden hans ved å trykke her.