Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium
I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.
Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.
I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?
Døden
Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.
I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?
I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.
Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......
Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.
I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.
I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.
I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.
På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?
I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.
Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.
LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM
Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.
I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.
Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.
Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.
Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.
I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.
Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.
Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.
Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.
Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.
MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.
En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?
Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.
Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.
Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.
Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.
Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.
Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.
Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.
Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.
MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.
Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.
Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004
LENKER:
FORKYNNAREN – et fotoprosjekt av Morten Sæle basert på Jan Roar Leikvoll sin roman med samme navn.
Det er søndag ettermiddag og undertegnede er på vei til Galleri Songfuglen, litt nord for Bergen, hvor fotograf Morten Sæle har en utstilling med fotoprosjektet Forkynnaren. Det regner og blåser det meste av kjøreturen, men av og til titter solen frem, kanskje som et tegn på at vi har noe vakkert i vente.
Dette er et galleri undertegnede kjenner godt, det er galleriet til kunstneren Annfrid Leikvoll, men denne helgen er det en annen kunstner som står for innholdet.
Idet jeg trer inn i galleriet får jeg øye på et bilde av Jan Roar Leikvoll, forfatteren til selve romanen Forkynnaren. Han var en lovprist forfatter med kjente romaner som Songfuglen, Bovara, og Fiolinane bak seg. Dessverre gikk han ut av tiden i 2014, bare 40 år gammel. Forkynnaren ble utgitt etter hans bortgang.
Jeg har aldri møtt fotograf Morten Sæle før og spør derfor om hvilket forhold han hadde til Jan Roar Leikvoll. Han kan fortelle at de var barndomskamerater og hadde et nært forhold. Dermed blir dette prosjektet enda sterkere.
I 2015 hadde Sæle en fotoutstilling i Galleri Songfuglen og i den forbindelse hadde han tatt et bilde av bestefaren til Jan Roar; Johannes Leikvoll, som han ville gi i gave til familien. Det førte til at han forstod fullt ut hvor tette bånd Jan Roar hadde hatt til bestefaren sin, og dermed begynte ideene å komme. Resultatet får vi oppleve i dag. Kunstprosjektet består av foto, en kunstfilm med foto og sitater fra Forkynnaren, og et foredrag hvor Morten Sæle forteller om prosjektet.
Alle veggene i galleriet er fylt opp med kunstfotografier. Bortsett fra ett er alle bildene i sort/hvitt. Sæle forteller at det er Johannes Leikvoll, bestefaren til Jan Roar som er på bildene. Morten Sæle kan videre fortelle at bestefaren var 89 år gammel på det tidspunktet bildene ble tatt. Likevel rodde han i evigheter for at Sæle skulle kunne fange sine magiske blinkskudd med kamera.
Ikke bare var Johannes Leikvoll en god bidragsyter i form av å være modell, men han kom også med innspill. I forbindelse med bildet under kunne Sæle fortelle at de egentlig var ferdig med å fotografere under trærne, men så mente Leikvoll at de burde ta noen bilder hvor han så til siden. Så ble gjort og resultatet overgikk fotografen sine ideer, til sistnevntes store glede. På den måten er bestefaren også med i selve prosjektet avslutter Sæle med varme i stemmen.
Har man lest boken så kjenner man igjen det narrative gjennom denne bildeserien, men de kan også leses hver for seg. Ser man på bildet under; Gjennom porten, ligger det mye symbolikk her. Å gå gjennom en port kan som her, forestille det rent fysiske i handlingen , men det ligger også mye mer i nettopp det, og det er som kjent; opp til hver betrakter å lese inn i bildet.
Til slutt skal vi legge til bildet Åredrypp som føyer seg inn i fortellingen om Hans som står opp fra sykesengen fordi han får et kall og ror til forskjellige steder for å gjennomføre kallet sitt. Men det kan også stå helt for seg selv som det kunstfotografiet det er.
Fotograf Morten Sæle har kalt dette prosjektet for et fotoprosjekt, noe som det også er; men ikke minst er det et kunstprosjekt.
Sæle er utdannet både fotograf og journalist og har blant annet jobbet som nyhetsleder; både som journalist og fotograf i Avisa Nordhordland fra 2012 - 2019. Han har også flere offentlige oppdrag som fotograf men driver også egen virksomhet ved siden av. Og det er her man gjerne møter kunstfotografen.
Gjennom dette prosjektet har Morten Sæle hedret sin barndomsvenn ved å ta utgangspunkt i den vakreste romanen Jan Roar Leikvoll har skrevet, ja den er ren poesi med alle sine vakre beskrivelser. I tillegg har han brukt bestefaren til Jan Roar som modell i bildene. I sitt foredrag kalte Sæle romanen til Leikvoll for et smykke, og det er ikke et mindre smykke Morten Sæle selv har skapt med dette fotoprosjektet. Til sammen er det blitt en vakker symbiose mellom to barndomskamerater, like vakkert som solen ga tegn om da den viste seg på min vei til utstillingen.
Heldigvis kan Morten Sæle bekrefte mitt ønske om at dette prosjektet må inn i DKS (Den kulturelle skolesekken). I første omgang er det Alver Kommune som har gjort avtale med Sæle, men mitt ønske er at dette må videre ut i den norske skole.
Dette kunstprosjektet vil bli vist på Flatøy i slutten av oktober og deretter på Mjømna. Det er stedene forkynneren kommer til, med andre ord; utstillingen følger det narrative, og det er en utstilling du absolutt bør få med deg. Bildene i dette innlegget yter ikke fotografen rettferdighet, da det er undertegnede som har fotografert rett fra vegg, så jeg anbefaler å se dem i virkeligheten
For mer informasjon både om prosjektet og fotograf Morten Sæle kan du få ved å trykke på følgende lenke: www.saele.no
MOT VIKANE; Lyset og Leif Nyland er tilbake i Vedholmen Galleri
Det er lørdag 13. august og Vårherre har tatt en pause fra den overivirige vaskingen av byen mellom de syv fjell. I dag titter solen frem og hva kan vel passe bedre når Leif Nyland; kunstneren som man gjerne forbinder med lyset, skal åpne utstilling i vakre Vedholmen Galleri litt utenfor Bergen.
Det er allerede kommet en del mennesker ved ankomst, men ikke mer enn at undertegnede får en oversikt over utstillingen. Dette er en utstilling jeg har gledet meg lenge til, og forventningene innfrir. Kunstverkene er satt sammen på en forbilledlig måte slik at det til sammen skaper en helhet. Jeg får også en prat med Leif Nyland før Vibeke Harild åpner det hele. Det er andre gang Nyland har seperatutstilling i Vedholmen Galleri, og Harild er takknemlig for at kunstneren er tilbake. Hun har mange lovord å si om kunsten til Leif Nyland og hun avslutter med et utdrag fra Tommy Olsson sin beskrivelse i Klassekampen om kunsten til Nyland.
Kunstneren Leif Nyland
Leif Nyland har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo innen grafikk og visuell kunst. Da han studerte fikk han høre at "vi lager ikke slik kunst her", men heldigvis har kunstneren vært tro mot sitt uttrykk selv om det stadig er i forandring. Som Yngve Henriksen, inntar også Nyland en form for forskerrolle i skaperprosessen, noe vi skal komme tilbake til.
Utstillingen er kalt Mot Vikane, stedet der Leif Nyland bor og skaper sin kunst. Det er en liten plass utenfor Fredrikstad og de fleste motiv er hentet herfra. Det finnes imidlertid visse unntak; ved forrige utstilling på Vedholmen malte han et par motiv som var hentet derfra, men det ble ikke det samme kunne han fortelle. Å slippe opp for motiv virker som et utopisk scenario for kunstneren. For det er her forskeren i Nyland kommer frem; maleriene gjengir ikke motivene slik de norske romantikerne som blant annet Tiedemann og Gude gjorde da de satt i Tyskland og malte Brudeferden i Hardanger, full i hjemlengsel. Nei, kunsten til Leif Nyland handler om noe helt annet, så la oss se nærmere på noen av disse kunstverkene som har fanget så mange.
Kunsten
Ser vi på maleriet Den lille holmen begynner vi å ane hvorfor kunstneren og forskeren ikke trenger så store områder for å finne motiver. Ja, det kan være fra Vikane, men samtidig kan det være hvor som helst, noe som skyldes at motivet er tatt ned til ren form. Av den grunn kan vi trekke trådene helt tilbake til Cezanne. På samme måte som Leif Nyland bruker motivene om og om igjen for sine maleriske undersøkelser, gjorde Cezanne det samme. Hvor mange versjoner han malte av Mount Sainte-Victoire husker jeg ikke, men det var ikke få. Hos begge kunstnerne finner vi kubistiske former hvor motivene mer eller mindre er tatt ned til et minimum.
På spørsmål fra undertegnede om han maler intuitivt, tenker Nyland seg litt om før han svarer. Han vet hvor han skal når han begynner, men ting blir til underveis. Så var tilfelle med bildet Den blå skogen. Selv om man som kunstner kan komposisjon er det av og til at det ikke stemmer likevel. Plutselig var det noe som ikke stemte, men etter en stund kom den blå skogen på plass og dermed var komposisjonen i balanse.
At kunstneren ikke er redd for å slippe opp for motiver har vi allerede nevnt, og av og til kommer bare motivene til ham kunne han fortelle. Et eksempel var da han var ute og fisket og kom over motivet som over er gjengitt. Som vi ser heter maleriet Gammelt badehus I, altså finnes det i flere versjoner. Sammen med en annen betrakter ble undertegnede stående og se på fargesammensettingen i dette maleriet. At Leif Nyland også er en dyktig kolorist, noe som kan gi assosiasjoner til de amerikanske kolorister som Mark Rothko; begge med et skarpt blikk for fargekombinasjoner, hersker det ingen tvil om, men her setter kunstneren inn en lillafarge som vi hang oss opp i, og dermed har kunstneren skapt et ekstra blikkfang. Om det fungerer? Javisst.
Ser vi på Ned mot sjøen III finner vi igjen de kubistiske formene, men her blir også Brunelleschi sitt sentralperspektiv tydelig, understreket ved veien eller stien om man vil, som fører ned til sjøen.
Som i alle de andre bildene er lyset og skyggene sentrale, og i dette bildet er lyssettingen nesten litt barokkaktig; en lyssetting som man ikke helt skjønner hvor kommer fra; en slags clair-obscure, eller tenebroso om man vil.
Ser vi deretter på Ned mot sjøen II finner vi igjen de geometriske formene, lyset og skyggene, men her er flere detaljer tatt med. På spørsmål fra undertegnede om dette var en litt ny retning kunstneren var på vei mot, fikk jeg til svar at det var bare nye utprøvinger, igjen trer forskeren frem..
Hva er det så med disse tomme hus og landskaper helt fri for mennesker som fascinerer både kunstnere og betraktere?
Ida Lorentzen maler de indre rom i hus; også hun med en sterk lyssetting men fri for mennesker. Eva Harr maler de tomme og forlatte hus fra utsiden, riktignok med en mørkere lyssetting enn Leif Nyland, men den er ikke mindre markert av den grunn, og alle fanger de oppmerksomheten og fascinasjonen til uendelig mange betraktere.
Det ligger mye symbolikk i hus, huset som noe fysisk og funksjonelt, men huset er også symbolet på vårt indre. Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted. Samtidig får kunstneren oss til å tenke på hvordan vi vil fylle huset vårt; vårt indre hus. Selv har undertegnede Eva Harr sitt Ventende hus på veggen som hver dag skal minne meg på at livet må fylles med noe verdifullt.
Naturen spiller også en stor rolle i Nyland sine verk, og som nevnt så mange ganger før; Aristoteles plasserte menneskene som en del av naturen, og har ikke de fleste av oss en form for lengsel til natur? Dermed finner vi enda et element i kunsten til Leif Nyland som tiltrekker oss som betraktere. I tillegg er kunstneren melankolsk av natur, noe vi kan speile i kunsten; denne vidunderlige melankolien som har preget så mange kjente kunstnere. Munch har til og med et kjent verk som er kalt Melankoli; hvem har ikke beundret akkurat det verket mange ganger? Vi trenger det melankolske i vår hektiske verden.
Selv uttrykker Leif Nyland seg slik om kunsten; gjengitt på Vedholmen Galleri sin omtale av utstillingen: "Å bevege seg inn i landskap blir som å lage en scene. Et rom. Intimiteten skal være tilstede. Det handler ikke om lange eller korte skygger, bare følelsen. Ikke av skyggen, men kanskje bare lyset. Udefinerbart blir det, selv om det kan virke tydelig nok. Det er rommet i bildeflaten, hvor du skal kunne høre ekko av klangene."
Og klangen av Leif Nyland sin kunst vil fortsette å bli hørt; også langt utenfor landets grenser.
Utstillingen varer til 11.09. og har du mulighet så få med deg denne utstillingen.
CONOCIENDO MEJOR AL IMPRESIONANTE ARTISTA RAMÓN EDUARDO HAITÍ FILIU
Inauguración de la exposición en la galleria Wendelboe donde Egill Wendelboe Aarø di0 la bienvenida...
Es una noche cultural en la ciudad entre las siete montañas, y en la Gallería de arte Wendelboe se abre la exposición de Ramón Eduardo Haití. Este es un artista que he estado siguiendo durante algunos años, y esta noche estoy con un buen compañero de trabajo que lo conoce a él y a su buena ayudante, Norunn Kalgraff. Por lo tanto, me presenta a los dos. Es un lugar que está lleno y mientras las coloridas y emocionantes obras de arte y música con ritmos cubanos forman el marco, llego también a un acuerdo con ellos para una visita al estudio. (mer…)
JARL GOLI: Inferno and Blue Night
Photo Nelly del Arbo
Jarl Goli is an artist from Norway having a lot of success the last couple of years as a result of hard work. All his life he has been interesting in painting, and for a long time in his youth he was drawing and painting a lot. He had however another skill as well, namely acting. He therefore applied for both The Norwegian Academy of Fine Art and The Academy of Theatre. He came in at the latter and thus the brush was put away. But that was then.... (mer…)
Meet the Cornish Artists Zoe James and Andrew Jago
Andrew Jago and Zoe James
Last summer when I was visiting Cornwall again, I went to an exhibition at the Salthouse Gallery in St. Ives where I met the two Cornish artists Zoe James and Andrew Jago. I found their works very interesting and asked them to talk me through them, and so they did. Zoe James is working with people in different ways in her works, while Andrew Jago is working with landscapes in many ways. (mer…)
Sight from The Skynet: Irene Våtvik and her Art
Irene Våtvik, was born in 1951 in Sandnessjøen, but today she lives in Asker in Norway. As a child she was often ill which led to many hospitalization where she spent a lot of time alone. She therefore created her own fantasy world, a creativity that she has brought along in life. Her own experiences made her curious of other people and their inner world. She developed a strong empathy for suffering people, and as an adult, she educated herself as a nurse and then specialized herself to become a psychiatric nurse. Through her work she became interested in creative treatment in the psychiatry and therefore she began part-time studies at Asker School of Art from 1994 to 1998. (mer…)
DANIEL AND GEO FUCHS – REALITY CHECK
Daniel and Geo Fuchs are a German couple who have been working together since 1992. They are best known for their conceptual photo projects and now we can meet their art at Haugar Vestfold Kunstmuseum in Tønsberg, Norway. (mer…)
Demetrio Paparoni: MORTEN VISKUM Works 1993-2016 – SKIRA Publishing 2016
Morten Viskum made his mark across the country when he in 1995 placed olive glasses with dead rats on formalin in several Norwegian supermarkets. When he some years later made a crucifix and replaced Christ with a dead rat , he received death threats. It was at this time I became acquainted with Morten Viskum, the artist who back then always was wearing a face mask in public places so that one could not recognize him if you met him on the street. Our meeting resulted in the graduate thesis Rotten på korset (The Rat on the Cross) and ever since I have followed his art closely. From our first meeting I have never doubt that Morten Viskum would be one of our foremost artists from our time, and that Love From God will enter the history of art as an icon from our time. I myself have used the art of Morten Viskum both in lessons and lectures, and I always bring "little rat" (a dead rat on formalin) with me, and even if someone have responded in a negative way, it soon has passed away when the background of the art expression has been known. Then the curiosity and the good conversation have taken place. (mer…)
