Artist
Category

Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som...

Kommentarer er skrudd av for Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som du bør få med deg. Artist, Kurt Johannessen, Line S. Hvoslef, Vedholmen Galleri

Vedholmen galleri ligger vakkert til, helt i sjøkanten, litt utenfor Bergen. Det er alltid en glede å besøke dette galleriet, både fordi det er et galleri hvor du alltid føler deg velkommen og fordi de har mange spennende kunstnere i stallen sin.

Denne gangen tok vi turen fordi det var festspillutstilling med Line S. Hvoslef, en kunstner jeg virkelig har fått øynene opp for; både fordi hun er en dyktig kunstner men også fordi hun tar deg med inn i en spennende verden gjennom bildene sine.

Utstillingen har fått tittel etter et sitat fra Kurt Johannessen; "Det underlege som gror der det å sjå. men ikkje forstå, møter det å forstå, men ikkje sjå". En bedre tittel til denne utstillingen kunne ikke blitt valgt. Kurt Johannessen er kjent både som performancekunstner, men like mye for sine bøker med forunderlige formuleringer som ikke nødvendigvis følger den naturlige syntaksen, ei heller når det kommer til det innholdsmessige. Dermed begynner leseren å undre seg over hva dette egentlig betyr. Ja, det er absolutt en aforisme, men en særs komplisert aforisme og det er akkurat det som fascinerer. Undertegnede har selv mange av bøkene hans, og det er alltid koselig å ta en prat med ham når jeg møter ham på Bergen Art Book Fair.

Historie II

På samme måte kan vi si at Line S. Hvoslef får betrakter til å undre seg i møte med hennes bilder, for også her er det mye å undre seg over. Den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskij snakket om hvordan underliggjørelsen er det som skiller kunst og litteratur fra alt annet. Han trakk blant annet frem Tolstoj som brukte en hest som forteller i en av sine tekster. (Moderne litteraturteori; en antologi s. 16 og 17.) Dette har fulgt meg helt siden studietiden, og det er akkurat det Kurt Johannessen og Line S. Hvoslef gjør i sine henholdsvis tekster og malerier; de skaper en underliggjøring som får leser/betrakter til å undre seg, noe vi trenger, ikke minst i disse tider. Ser vi på bildet Historie II er det mange detaljer som tilsammen skaper et hele. Bildet er holdt i til dels duse farger, men det har en klar todeling med jordfarger nederst og blåtoner i den øverste delen. "So far so good", på den måten vil man gjerne ved første øyekast oppfatte det som et landskapsbilde men ved hjelp av alle elementene som er plassert i dette "landskapsbildet" blir vi forundret, og det er her underliggjøringen kommer inn. Så er det opp til hver enkelt betrakter å undre seg og skape sin historie i møte med dette verket.

Fabel

Går vi så videre treffer vi på maleriet Fabel. Det er et nydelig maleri i vakkert avstemte farger; ikke minst flere variasjoner av blått, en farge som kaller på kontemplasjonen. Dermed er vi i gang; jordfargene og fjellformasjonene sørger for at vi ikke tar helt av, men tittelen oppfordrer oss til å fabulere så da er det bare å la seg rive med. På mange måter får man en følelse av å tre inn i en litt annen form for "Alice i eventyrland" i møte med Hvoslef sine bilder, noe som gjør det hele så fascinerende.

Natt

Til slutt skal vi ta for oss bildet Natt. Bildet er holdt i grønntoner, en farge som vi gjerne forbinder med natur. I senter av maleriet finner vi et lysere element som nesten har form av det vi forbinder med en vulkan. Bakgrunnen er holdt i en mørkere tone og ser vi etter finner vi antydninger til hus. Det er mange måter å lese dette bildet på; som en hyllest til naturen, en natur vi må ta vare på. I det ligger et miljømessig perspektiv. Det er imidlertid så mye mer å oppdage også i dette verket, det er derfor verd å bruke tid, først da kan du som betrakter oppnå den fulle kommunikasjonen som et maleri alltid innehar. Resultatet; ja det er som tidligere nevnt; helt opp til deg som betrakter å finne ut av.

Til slutt er det bare å oppfordre deg til å ta turen til Vedholmen Galleri for å oppleve denne vidunderlige virkelighetsflukten som Line S. Hvoslef tar deg med på gjennom kunsten sin. Utstillingen står til 23.06.

For mer om utstillingen: https://www.vedholmen-galleri.net/festspillutstilling2024-line-s-hvoslef

Tittel på hovedbildet: -Som gror

Litteratur som det er henvist til: Universitetsforlaget 1998: Moderne Litteraturteori; en antologi: Kittang, Linneberg, Melberg og Skei.

Read more

Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans

Kommentarer er skrudd av for Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans Artist, Fredrik Værslev, Morten Viskum, Sverre Bjertnæs, Vestfossen Kunstlaboratorium

I 2003 åpnet Vestfossen Kunstlaboratorium og for undertegnede er det rart å tenke tilbake; ikke minst på hvor utrolig modig jeg syntes Morten Viskum var som startet det hele. Det har imidlertid rent mye vann i bekken siden den gang og VKL har utviklet seg til det viktige stedet for samtidskunst som det er i dag.

Som regel har hovedutstillingen, som på tradisjonelt vis blir omtalt på Samtidskunst.com, bestått av tema og samlinger; det være seg fra et geografisk område som Sør-Korea eller Afrika for eksempel, fra bedrifter sine samlinger, VKL sin egen samling, etc. Nytt av året er at det er en kunstner som fyller hele hovedutstillingen, og det er ikke en hvilken som helst kunstner.

Sverre Bjertnæs blir i dag regnet blant de viktigste kunstnere i Norge. For undertegnede har det vært spennende å følge ham mer eller mindre fra den spede begynnelse. Han har lang fartstid og har hatt utstillinger både i inn- og utland. Han har også samarbeidet med flere kjente kunstnere; en av dem er Håkon Bleken. Dette samarbeidet har båret mange både spennende og vakre frukter, blant annet utstillingen i Hvelvet på Oseana utenfor Bergen for noen år tilbake. Bjarne Melgaard er en annen kunstner han har samarbeidet med, også noe som har vært særs vellykket. Men i år ble det et noe spesielt samarbeid som oppstod; nærmere bestemt i forbindelse med årets hovedutstilling på VKL.

Årets utstillingen på VKL er kalt Hjem. Det er imidlertid ikke Bjertnæs som er kommet hjem, ei heller kunsten hans. Tittelen er hentet fra en serie som gikk på NRK i perioden 2012-2013. Som jeg sa til Morten Viskum; kunsten fører meg i de forunderligste retninger, og i dette tilfellet ble jeg sittende og se på en gammel såpeserie som handler om tre kvinner som etter at den lokale countrykongens død får vite at de er halvsøsken, og dermed er storyen i gang med alle de forviklinger en såpe innehar. Hvorfor har så utstillingen til Sverre Bjertnæs tatt navnet fra denne såpen? Grunnen er at hele serien er innspilt i Vestfossen og dermed kan man gjerne strekke det til at det viser en form for det mangfoldet av kultur Vestfossen innehar.

I tillegg ligger VKL i Vestfossen som navnet tilsier og er på en måte hjemstedet til arenaen som huser utstillingen. Enda en grunn er at ikke kuratoren men den som har "hengt opp" utstillingen er den kjente kunstneren Fredrik Værslev som selv har atelier i Vestfossen. Takket være Morten Viskum som er kunstnerisk ansvarlig på VKL skulle disse to kunstnerne; Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev sammen jobbe frem denne mektige utstillingen. At to kunstnere med så forskjellige uttrykk skulle samarbeide uten å kjenne hverandre fra før, må ha vært utfordrende, noe Bjertnæs også ga uttrykk for i talen sin ved åpningen. Han la imidlertid til at det har fått ham til å tenke nytt om enkelte ting, noe han vil ta med seg videre.

SÅ TIL SELVE UTSTILLINGEN

Det var en nydelig dag, solen skinte som den ofte har for vane når VKL åpner årets sesong. De som var tidlig ute fikk servert pølser i brød av Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev, for i Vestfossen har de noe de kaller for "Dobbel i dyne" som består av to pølser i brød med lompe over. Dette blir også omtalt flere ganger i tidligere nevnte såpe. Serveringen av pølser var også en del av utstillingen.

Sverre Bjertnæs holder tale; Morten Viskum til venstre og Lars-Andreas T. Kristiansen til høyre.

Det var som vanlig taler av både direktøren for VKL; Lars-Andreas T. Kristiansen, ordfører i kommunen; Adrian Tollefsen, direktøren for Nasjonalmuseet; Ingrid Røynesdal, som også åpnet utstillingen, men også kunstneren selv; Sverre Bjertnæs. I sin tale går han, som tidligere nevnt, inn på det noe problematiske men vellykkede samarbeidet med Fredrik Værslev hvor han måtte kaste alt av egne planer over bord i møte med Værslev. Med Fredrik Værslev sin festspillutstilling i Bergen noen år tilbake i minne, kan jeg levelig se det for meg. Dette er to kunstnere med helt forskjellige uttrykk; Sverre Bjertnæs som heller mer mot det klassiske, mens Fredrik Værslev har et mye røffere uttrykk.

Samtidig trakk Bjertnæs frem sin mor; Randi Koren Bjertnæs, som også var kunstner men som nå var gått ut av tiden. Han fortalte hvor mye hun har betydd for ham. I denne utstillingen hedrer han henne ved å trekke frem flere av hennes skulpturer hvor han har videreutviklet dem med egne elementer; sammen blir det en vakker symbiose mellom mor og sønn.

LAKSESKATTEN

Hovedverket i denne utstillingen må kunne sies å være Lakseskatten, et maleri som måler hele 24 meter i lengde og befinner seg i toppetasjen. Ved første øyekast ser det ut som et vakkert maleri i avstemte farger, men dette kunstverket handler om så mye mer enn det. Vi skal derfor gå inn på deler av verket og dvele litt ved dem.

Det første som gjerne fanger blikket vårt er det norske flagget i rødt hvitt og blått; men det er ingen grunn til å kjenne på noen form for stolthet over "vi ere en nasjon vi med" når vi går nærmere. Dette handler så langt fra "Smaaguttenes nasjonalsang" eller Henrik Wergeland for den saks skyld, som det går an å komme. Vi leser "KLASEBOMBER, "LANDMINER", ATOMVÅPEN" med mer og vi kjenner det går kaldt nedover ryggen. Vi begynner å ane hva dette kunstverket handler om. Ser vi på tittelen, LAKSESKATTEN, begynner verket å ta form når det gjelder innhold. Men først; la oss gå videre.

LAKSESKATTEN utdrag

Ser vi på neste utsnitt, finner vi "Gartnerstaten", sammen med tittelen på verket får vi automatisk assosiasjoner til all den forgiftede laksen som har rømt og er en stor trussel i naturen. Likevel får de som driver med lakseoppdrett holde på. Men det handler ikke bare om det. Vi leser også begreper som "Vergerådsloven", "Er rasemessig av mindre kvalitet", "Løsgjengerloven", "Finnefondet" og "Sigøyner fritt". Det handler med andre ord ikke bare om laksen, men mennesker som har vært utsatt for umenneskelig urettferdighet i dette landet. Så hvem er det som har ansvar for at alle skal ha like rettigheter og være like mye verd?

LAKSESKATTEN utsnitt

I det neste utsnittet ser vi et liggende hode mens en arm med innskriften "FREEMANS METODE" stikker en syl inn i øyet på den som ligger nede. Vi snakker med andre ord om den mye brukte metoden lobotomering, en grufull metode som mer eller mindre ødela mennesket som ble utsatt for dette. Hvem husker vel ikke filmen "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, hvis man har levd en stund.

LAKSESKATTEN utsnitt
LAKSESKATTEN utsnitt

Ser vi på neste utsnitt kan vi lese at antall overdose dødsfall er doblet etter at politiet ryddet "Plata", som er et kjent sted for narkomane i Oslo. Men hvor ble det av dem som ikke døde av overdose? Selv smerter det langt inn i hjerteroten når jeg passerer Storgata sittende på trikken og ser alle dem som er falt ut av samfunnet stå eller sitte utslitt på fortauet utenfor. De er hver og en av dem et menneske på lik linje med oss som har vært litt heldigere i livet, men også de høyt oppe i systemet som ikke klarer eller vil hjelpe dem ved å prioritere dem. Om man rydder "Plata" så forsvinner ikke problemene til dem det gjelder, det bare tar seg litt penere ut for alle andre. Jeg tenker mye på historien til hver og en av dem man møter som er falt utenfor; hva var det som gjorde at det gikk så utrolig galt for akkurat deg?

Sverre Bjertnæs trekker også inn følgende; tidsskriftet Mot dag, som var et revolusjonært tidsskrift tidlig i forrige århundre, Marcus Thrane som de fleste i Arbeiderpartiet bare kan drømme om å nå opp til når det kommer til hans kamp for rettferdighet og for å unngå sosiale ulikheter, og enda er det mer.

Ser vi så tilbake på tittelen; LAKSESKATTEN, kan vi lese den på mange måter. Norge er også en nasjon rik på olje; for som helhet handler det vel om en nasjon som har rikdommene på sin side men som kanskje burde lære seg å bruke dem på en mer rettferdig måte. Mot dag ville fremstå som en revolusjonær intellektuell elite men det er lite intellektuelt over nasjonen Norge når vi, som Sverre Bjertnæs viser oss i dette viktige verket, både ser tilbake på historien og tenker over dagens situasjon. Dette kunstverket er for undertegnede noe av det viktigste verk jeg har opplevd, og etter å ha fordøyd det en stund, skal jeg tilbake til VKL for å gå gjennom det enda en gang. Det bør føye seg inn i rekken til de mest ikoniske kunstverk i Norge gjennom tidende, og aller helst få en plass i det offentlige rom som en påminnelse for oss alle.

ANDRE KUNSTVERK

At Sverre Bjertnæs er, i tillegg til å være en dyktig kunstmaler, også en dyktig skulptør er en kjent sak, og vi skal nå se på noen av skulpturene. Innledningsvis nevnte vi at kunstneren hyllet sin kjære mor; Randi Koren Bjertnæs, som nå er gått ut av tiden, og mange av skulpturene vi møter på utstillingen er et samarbeid og en hyllest til Bjertnæs sin mor som tidligere omtalt.

Randi Koren Bjertnæs/Sverre Bjertnæs

Et eksempel kan være denne vakre treskulpturen som har fått tilført et element som skiller seg ut fra selve skulpturen med sine organiske former. Det skaper en kontrast som gjør det spennende, for hvordan skal vi lese dette verket? Treet kan være et symbol på selve livet, men også som statisk grobunn for noe trygt som vokser seg stort. Leser vi treskulpturen som selve livet, kan det tilførte elementet leses som spiren til liv med alle de prøvelser som måtte komme i ens vei; litt som Welhavens kjente dikt "Det tornede tre", gitt ved "tornene" som stikker ut. Uansett er denne skulpturen en vakker og samtidig spennende symbiose.

Hvilende hode

Allerede i første etasje treffer vi på flere skulpturer; idet vi kommer inn døren går vi i møte med en stor svart skulptur som er kalt "Slik forlater du et bål", se hovedbildet. En skulptur som imidlertid undertegnede måtte gå i møte med flere ganger er "Hvilende hode". Det er en høy skulptur i tre med et mindre objekt i sort med innslag av røde, hvite og blåe striper som krysser hverandre. Skulpturen er delvis abstrahert men vi kan lett assosiere den til mor og barn. Får du som jeg en sakral opplevelse når du hviler øynene dine på denne skulpturen, kan vi gjerne trekke det enda lenger til Maria og Jesusbarnet. Lest metaforisk med tanke på tittelen; "Hvilende hode" kan man også trekke inn at det er gjerne mange som trenger en trygg favn å hvile hodet i når det stormer som verst rundt en. Uansett, denne skulpturen må oppleves, så er det opp til hver og en betrakter, alt etter eget kulturfilter, hva en får ut av den. Uberørt tror jeg ingen vil kunne bli.

Den svake krone

Vi møter også malerier i denne etasjen som en kommentar til samfunnet; "Den svake krona" er et av dem. De fleste har vel vært opptatt av den svake krona som har ført til at alt har blitt dyrere, for ikke å snakke om de høye rentene. Det er blitt trangere tider for de fleste, men de som roper høyest er gjerne ikke de som sliter mest?

Dobbel i dyne

Vi innledet med "Dobbel i dyne" - plakaten, men kort tid før selve utstillingen fikk Svere Bjertnæs en oppfordring om å male et maleri som er kalt "Dobbel i dyne" fra "opphengeren" og så ble gjort. Det er et vakkert sensuelt maleri i avstemte farger som kan leses på så mange måter; hvilken er opp til deg som betrakter.

Sverre Bjertnæs: Slik forlater du et bål II. I bakgrunnen: Værslev/Bjertnæs maleriene med tittel påskrevet

Som en avslutning kan det passe med skulpturen "Slik forlater du et bål II" av Sverre Bjertnæs mens det i bakgrunnen henger malerier med påskriften HJEM som er tittelen på utstillingen og samarbeidsprosjektet mellom de to kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev.

Vi begynte med å snakke om at denne utstillingen ikke hadde en kurator men var "hengt opp" av Fredrik Værslev. Med andre ord var det et pågående samarbeid mellom Bjertnæs og Værslev, etter forslag fra Morten Viskum. Mens Værslev og Bjertnæs ikke kjente hverandre fra før, kjente Viskum dem begge godt. Han må ha sett en mulighet som de to det gjaldt ikke hadde kunnet sett for seg, og resultatet? Særs vellykket!

For å lese mer om utstillingen; gå inn på http://Vestfossen.com. Der finner du mer om både utstillingen og kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev. I tillegg finner du omtale av de andre utstillingene, men aller helst bør du ta turen til Vestfossen og VKL.

Read more

Bjørn Krogstad; et ikon i norsk kunstsammenheng stiller ut i Trafo Kunsthall

Kommentarer er skrudd av for Bjørn Krogstad; et ikon i norsk kunstsammenheng stiller ut i Trafo Kunsthall Artist, Bjørn Krogstad

I forbindelse med sin 80-årsdag stiller Bjørn Krogstad nå ut i Trafo Kunsthall i Asker. Kunstneren har selv vært en av dem som sørget for etableringen av Kunsthallen, det sier seg derfor selv at dette er et spesielt møte mellom kunstner og Kunsthall.

Bjørn Krogstad er en kunstner med et helt eget språk og uttrykk som bør fascinere de fleste. Kunstneren tematiserer det eksistensielle, identitet og fremmedfølelse. Det handler også om det formale, i tillegg til farge og rytme, noe vi skal komme tilbake til når vi går i møte med noen av kunstverkene du møter på utstillingen.

Trofeer i lampelys 2023

Jeg har fulgt Bjørn Krogstad på sosiale medier, både på Facebook og Instagram hvor han er flink å legge ut kunsten sin. For noen år siden var jeg også så heldig å møte ham og konen Liv Karin Krogstad på Vestfossen, men det er første gang jeg fikk oppleve selve kunsten "live" da jeg i går tok turen til Asker og Trafo Kunsthall. Jeg hadde store forventninger og utstillingen sto til forventningene og mer til. Jeg oppdaget mye med kunstverkene som bilder ikke kan gjengi; blant annet det håndverksmessige som kom tydelig frem.

Det første vi møter på før vi egentlig entrer selve hallen er maleriet Trofeer i lampelys. Vi ser en kvinne som er lett å assosiere med det afrikanske, gitt både ved fargesetting men også ved ringene rundt halsen som vi finne i noen afrikanske kulturer. Men er det egentlig det? Vi ser at personen er i profil og på motsatt side finner vi et dyr i form av en ku eller okse? Fargemessig speiler de hverandre så hva er det da vi egentlig ser? Trekker vi på det eksistensielle som Bjørn Krogstad er opptatt av kan det være en kvinne som søker sin indre kraft? Vi ser at komposisjonen bygger på det strengt formale og fargene spiller på hverandre i harmoni.

For dem som har fulgt Bjørn Krogstad er det tydelig at uttrykket de senere år har forandret seg, fra det mer figurative til det mer symbolske. Maskene har blant annet blitt en viktig del av maleriene og det narrative. Går vi imidlertid tilbake til tidligere arbeider kan vi blant annet se på noen av innkjøpene til Nasjonalmuseet at dette har vært en prosess; ansiktsformen på verket Kirurgi fra 1979 kjenner vi igjen i verket Tvilsomme speilinger som er hovedbildet til denne teksten. Krogstad er også innkjøpt av flere museer og offentlige samlinger i tillegg til Nasjonalmuseet.

Tvilsomme speilinger utsnitt

Går vi litt tettere inn på Tvilsomme speilinger består verket av fire deler som tilsammen måler 200 x 400 cm og som ble til over flere år; 2014 - 2020. Tenker vi på tittelen og studerer de forskjellige deler, ser vi at hver del har en form for todeling, gitt ved den tilsynelatende horisontale linjen. Ved første øyekast kan det se ut som det er personen i øverste del som blir speilet i nedre del, men ved nærmere øyesyn ser vi at det ikke stemmer. Dette varier ; i den røde delen får vi det mer eller mindre til å stemme men det er et felt i overgangen som kan få oss til å stusse. Dette er en av delene hvor profilen minner om tidligere verk som nevnt over.

Tvilsomme speilinger, utsnitt

Går vi imidlertid videre til den grønne delen, godtar vi ikke at det er en reell speiling ved første øyekast en gang. Overdel og underdel er totalt forskjellig. I denne delen er ansiktet en face, altså det er vendt mot betrakter. Øverste del er et ansikt med lukkede øyne, på mange måter ser det ut som personen har kontakt med sitt indre, så hva er det så dette "indre" består av. Ut i fra nedre del er det ikke et godt sted å være. Det er så mye å lese ut av dette gripende verket; det både fascinerer og griper deg med en styrke som går rett inn i sjelen. Som tidligere nevnt er Bjørn Krogstad opptatt av det eksistensielle, og leser vi det inn i kunstverket kan vi se på det som et narrativ som handler om det enkelte mennesket og hvordan man gjennom livet går gjennom perioder hvor man er i balanse men også perioder hvor ubalansen tar over.

Knut Hamsun tok opp dette i "Det ubevisste sjeleliv" og romanen Sult mens Munch malte Skrik hvor han også har skrevet om angsten som kom over ham og som er bakgrunnen for det kjente maleriet. Selv om dette var i 1890-årene, er det lett å assosiere noe av dette inn i verket til Krogstad. Er det ikke et annet uttrykk for Munch sitt Skrik vi finner i den grønne delen som jeg kaller den, selv om den langt ifra bare består av det grønne. Dette er et verk man kan lese om igjen og om igjen og stadig finne noe nytt, for vi som mennesker endrer oss også og det som treffer oss en dag er ikke nødvendigvis det samme som treffer oss en annen gang; kulturfilteret vårt er stadig i endring.

Puppenspiel II 2015-2022

Vi nevnte før bruken Krogstad gjør seg av masker i maleriene sine, et symbol som kan tolkes på så mange måter. Vi forbinder gjerne masker med Harlekinfiguren i det italienske Commedia dellárte, som gjerne tok form av en satirisk tilnærming til samfunnet. Men masker kan være så mangt. Et av maleriene vi treffer på i utstillingen i Trafo Kunsthall er Puppenspiel II. Om det handler om et dukketeater som tittelen tilsier kan bli opp til hver og en betrakter å tolke. For undertegnede handler dette om så mye mer. Leser vi det opp mot dagens samfunn med et evig jag etter å bli et såkalt "perfekt" menneske, både når det kommer til familie, jobb, og ikke minst i sosiale medier, er det gjerne lett å miste seg selv. Med andre ord blir vi fremmedgjort i forhold til oss selv, noe kunstneren selv har gitt uttrykk for å være opptatt av og tematiserer i maleriene sine. Det er her sårheten i bildet kommer frem , den du virkelig er symbolisert ved det lille barnet og den du er blitt, symbolisert ved det voksne mennesket. Masken kan ha en ambivalent symbolikk; som det egentlige jeget, eller som det fremmedgjorte selvet. Denne ambivalensen skaper en spenning i uttrykket og så er det opp til den enkelte betrakter å tolke det hele. Vi ser i tillegg også her hvor fremtredende det formelle og fargespillet som tilsammen skaper en rytme i bildet er. Kunstneren selv kaller det poesi, og visst kan Bjørn Krogstad skape poesi i maleriene sine.

Jegeren drømmer 2015-2019

Jegeren drømmer er et mektig verk på hele 170x250 cm. Igjen finner vi masken som svever over jegeren mens troféet i form av en hest har hodet vendt mot jegeren. Det hele er svært estetisk i vakker avstemt fargeskala. Vi finner mange organiske former som er behagelig å se på men dog avbrutt av mer kubistiske former som skaper spenning i komposisjonen. Krogstad oppgir Cezanne som et av sine forbilder, kunstneren som var særs opptatt av form og på mange måter banet vei for både Picasso og Braque da de noen tiår senere beveget seg over i kubismen. Dette kunstverket er så vakkert at jeg overlater til deg som betrakter å bare nyte det for deretter å gjerne lese mer inn i det.

Trofé og fugl 21

Maleriet Trofé og fugl er på hele 195x230 cm, men selv om det er majestetisk i størrelse er det et lavmælt bilde. Hvorfor? Det er for det første en behagelig komposisjon i duse avstemte farger. Selve motivet består av en fugl med all den positive symbolikken den bringer til bords og selve troféet i form av et litt ubestemmelig dyr. Også her er kunstverket delt inn i tydelige former, mange av dem organiske.

Dyrehoder og trær I - 2023

Vi skal avslutte denne lille turen inn i noen av bildene til Bjørn Krogstad som er utstilt i Trafo Kunsthall med maleriet Dyrehoder og trær I fra 2023. Et tre kan være symbol på vekst og dermed noe positivt, men i norrøn mytologi hadde treet Yggdrasil en mer uhyggelig symbolikk. Dyrehodene i bildet har en slags skyggevirkning ved at det ene er lysere og mer diffust enn det andre; to sider av samme levning? Ofte når jeg studerer noen av maleriene til Bjørn Krogstad får jeg assosiasjoner til noe jungiansk, da med tanke på arketypene, for menneskene, dyrene osv som blir fremstilt er mer typer og tenderer mer og mer mot det tidløse. Og det er det tidløse kunstneren tematiserer i sine verk; de eksistensielle verdier, identitet, fremmedfølelse både ovenfor seg selv og verden generelt. På samme måte er Krogstad opptatt av det tidlig modernistiske formspråk som han prøver å aktualisere, men på ett punkt tar kunstneren fullstendig feil; det er når han sier at hans kunstuttrykk og problemstillinger er uinteressant for de unge i dag. De unge i dag både er og bør være opptatt av de problemstillinger Bjørn Krogstad fremmer i kunsten sin og han burde hatt en mye mer fremtredende plass i dagens kunstfelt.

Krogstad var også med i den radikale kunstnergruppen GRAS på 70-tallet som hevdet sine politiske meninger gjennom protester og plakater. De hadde også tett kontakt med tidsskriftet Profil som stod for den litterære siden. I dag ser vi igjen at man protesterer mot det politiske, også i kunsten. Ett eksempel kan være Terje Grimen sitt verk Anonym sjøsamisk aktivist som man finner på årsutstillingen til Kunsthåndverkerne på Nasjonalmuseet og som er omtalt i mitt forrige innlegg.

Som en konklusjon vil jeg si at vi skal være glade for at det fremdeles finnes kunstere som kaller på kontemplasjonen gjennom sine kunstverk samtidig som de holder fast på problematikken mens gjerne andre "go with the flow". Bjørn Krogstad er en kunstner som man i dag burde både høre og se mer til i det offentlige rom for han er som tittelen på dette innlegget tilsier; et ikon i den norsk kunstsammenheng.

Det er siste helg for utstillingen i Trafo Kunsthall så har du mulighet bør du ta turen til Asker denne helgen.

Du finner Bjørn Krogstad både på Facebook og Instagram.

Read more

Ahmed Umar og Glowing Phalanges i Bergen Kunsthall

Kommentarer er skrudd av for Ahmed Umar og Glowing Phalanges i Bergen Kunsthall Ahmed Umar, Bergen Kunsthall

Første gang jeg gikk i møte med kunstneren Ahmed Umar sin kunst var på Vestfossen i 2022. Jeg ble helt bergtatt og siden har jeg fulgt kunstneren både i sosiale medier og ved å oppleve noen av utstillingene hans.

Jeg pleier å skrive om hovedutstillingene på VKL og det året var intet unntak. Det året het hovedutstillingen TIL DEG, noe som bygget på Sparebankstiftelsen DNB sin kunstgave. Det var første gang jeg fikk oppleve Ahmed Umar sin kunst som nevnt, og i denne utstillingen bestod Glowing Phalanges av 33 objekter pluss What Lasts (Sarcophagus) fra 2016 som nå er innkjøpt av VKL. Umar sin kunst fikk selvfølgelig stor plass i omtalen av utstillingen og jeg tillater meg herved å kopiere inn noe av det som da ble skrevet:

Ahmed Umar, født 1988, kom til Norge i 2008 som politisk flyktning fra Sudan. Han er muslim og som muslim har det ikke vært lett å stå frem som homofil. I tillegg har han i oppveksten måtte forholde seg til to former for islam. De fleste muslimer tilhører sunni som betyr sedvane mens en mindre del tilhører sjia. Dette er de to hovedretningene innen islam som går tilbake til da Muhammed døde og det skulle velges hans etterfølger, uten at vi skal gå nærmere inn på det her. Det finnes imidlertid flere former for islam og en av dem er sufismen som Umar sin familie tilhører. Den handler om den islamske mystikken og den indre vei. En annen retning som kunstneren måtte forholde seg til da familien flyttet og han begynte på en annen skole var wahhabisme, en streng reformbevegelse innen islam som Hanbaliskolen, den minste og strengeste av lovskolene i islam, står bak og som er den offisielle ideologien i Saudi-Arabia. Wahhabisme fordømmer blant annet sufismen. Som barn å vokse opp som muslim handler om å bli et best mulig menneske, så å vokse opp i denne krysningen om hva som er rett eller galt må ha vært veldig vanskelig for Ahmed Umar. Gjennom kunsten sin bearbeider han noe av dette.

Forbidden Prayers - detail

Tidligere i år ble 99 Glowing Phalanges utstilt i Kunstnernes Hus; en utstilling som flere enn undertegnede ble grepet av. Da jeg så fikk vite at utstillingen skulle gjenoppstå i Bergen Kunsthall ble jeg veldig spent på hvordan de ville løse det hele. Lokalene er velkjent, men hva ville de plassere hvor. Spesielt spent var jeg på hvor de ville plassere hvalskjelettet som var så vakkert plassert i Kunstnernes hus. Der gikk vi det i møte i en liten nisje med et stort vindu hvor februarlyset, forsterket av sneen utenfor, kastet et magisk lys over de enkelte delene. På samme måte undret jeg meg over hvordan den store applikasjonen med lydopptak fra moskeen som familien til kunstneren tilhører ville ta seg ut i Kunsthallen. Men det var ingen grunn til bekymring; Bergen Kunsthall har løst oppgaven på en utmerket måte, noe vi skal komme tilbake til.

Forbidden Prayers - detail: Legg merke til hånden som holder kunstverket.

Så til selve kunsten:

Det første som møter oss når vi trer inn i første sal er vakre objekter, objekter som de fleste lett kan knytte opp mot det afrikanske. Ikke så rart kanskje med tanke på at Ahmed Umar er fra Sudan, men dette er noe helt annet enn man er vant til å se. De er laget i samme materialer som det turistene kjøper, men med et helt annet formål. Objektene som turistene kjøper som suvenirer har mye negativt liggende i kjølvannet. Vi har vel alle sett dokumentarer fra Afrika om ulovlig tilegnelser av slike materialer. Objektene som Umar skaper er utrolig vakre, og de blir alle på en eller annen måte holdt fast med en hvit avstøpning av en hånd. Denne hånden er en avstøpning av kunstnerens høyre hånd som regnes som den rene. Bevegelsene på fingrene er knyttet opp til bønnene, for det er mer som ligger bak dette prosjekter. Da Ahmed Umar gikk på skole i Saudi-Arabia var måten å telle bønner på å bruke fingrene og leddene og ikke et bønnekjede. Verket Glowing Phalanges; prayer beads 99 er Umar sin versjon av et bønnekjede. I Utstillingen på VKL talte det 33 objekter, nå teller det 99 og målet er 1000. Det skulle gjøre at leddene skulle lyse opp når man ved livets ende skulle stå foran Allah. I islam er det to engler som følger deg gjennom livet, hvor den ene samler de gode gjerninger og den andre de dårlige. Selv om det er aller mest av de gode gjerningene er det til slutt Allah som bestemmer hvilken vei det skal gå. Det er i denne sammenhengen man må se Glowing Phalanges.

Forbidden Prayers - detail

I 2015 stod Ahmed Umar frem som homofil, til tross for de vanskelighetene det ville medføre, og de lot ikke vente på seg. Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. De stammer alle tre tilbake fra Abraham og blir derfor ofte kalt de abrahamittiske religionene. Ingen av disse religionene sier noe direkte om homofili. I Koranen finner man i sure fire, som omhandler kvinner, en beskrivelse av ekteskapet; et ekteskap som består av kvinne og mann. Det sier imidlertid ikke noe om homofili. Det har i liten grad vært tema innenfor islam, ei heller i de andre religionene, men de som fordømmer homofili henviser til historien om Sodoma og Gomorra og profeten Noah som forkynte mot homoseksuell praksis der.

Applikasjon/broderi på egyptisk bomull

Det er med denne bakgrunnen; både som politisk flyktning, å være fra Afrika, som barn å måtte forholde seg til to motsetninger innen islam, og sist men ikke minst; ta skrittet ut og stå frem som homofil med alt det som ville komme og har kommet i kjølvannet av det, Ahmed Umar skaper sin kunst. Likevel er han veldig glad i hjemlandet sitt, og det er en viktig del av kunstnerens identitet. Går vi inn i rommet med applikasjonen i taket, hører vi samtidig et lydopptak som stammer fra moskeen til hans familie. I tillegg har Umar skapt sin egen bunad som både kaller på det norske, det sudanske, og ikke minst kunstneren selv.

Hvalskjelett 22-23

Så hvordan løste Bergen Kunsthall hvalskjelettet som hadde hengt så vakkert og lyst med hele sin ambivalens i Kunstnernes Hus. Kunsthallen gikk til det stikk motsatte: de hadde plassert det i det innerste rommet til høyre når man kommer inn og malt veggene helt mørke. Dermed oppnådde de at hvert objekt kom til syne fullt ut. Jeg overlater til deg som betrakter å lese og finne mening i kunstverket.

Det er sterkt å gå i møte med kunsten til Ahmed Umar, uansett om man kjenner til historien bak eller ikke, men enda sterkere blir det når man får den i tillegg. Ahmed Umar er en viktig kunstner både nasjonalt og internasjonalt, og har du ikke blitt oppmerksom på denne kunstneren og kunsten hans, anbefaler jeg deg å ta en tur til Bergen Kunsthall. Har du ikke mulighet så gå inn på lenkene jeg har lagt ved.

Konklusjon:

Denne utstillingen kan til fulle måle seg med da den inntok Kunstnernes Hus tidligere i år. Igjen viser Bergen Kunsthall for en viktig arena de er når det kommer til kunstformidling; de er så mye mer enn Festspillutstillingen. Jeg vet ikke hvor mange hundre av mine elever opp gjennom årene som er blitt glad i samtidskunsten gjennom et besøk til Bergen Kunsthall.

Utstillingen til Ahmed Umar står til 7.01.24.

For å bli bedre kjent med Ahmed Umar legger jeg ved et par lenker.

Lenke til kunstnersamtale med Ahmed Umar i Bergen Kunsthall:

https://www.kunsthall.no/en/media/plattform-a-conversation-with-ahmed-umar/

Lenke til Nrk sin serie Kunstnerliv hvor det handler om Ahmed Umar:

https://tv.nrk.no/serie/kunstnerliv/sesong/1/episode/3

Read more

Hvordan lese Alice Neel, Admir Batlak, Harriet Backer, Ilya Kabakov, og sist men ikke minst; årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere...

Kommentarer er skrudd av for Hvordan lese Alice Neel, Admir Batlak, Harriet Backer, Ilya Kabakov, og sist men ikke minst; årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere i forhold til vår samtid? Admir Batlak, Alice Neel, Harriet Backer, Ilya Kabakov, Norske Kunsthåndverkere, Ove Harder Finseth, Terje Grimen, Uncategorized, Veslemøy Lilleengen

I disse dager har Munchmuseet åpnet en utstilling hvor de setter Munch sammen med Goya og ser på hva som forbinder dem. Dette føyer seg inn i rekken av en serie hvor Munch blir satt i kontekst med andre kunstnere, og også musikere. Da Satyricon ble en del av konteksten var det for undertegnede den perfekte kombinasjon. Musikken var med å forsterke de nøye utvalgte bildene og skapte en helt spesiell stemning som vil bli husket lenge. Jeg ser derfor frem til den nåværende utstillingen i serien, men det skal vi la ligge til en annen gang ,for det er ikke det denne teksten skal handle om.

I uke 46 var jeg en kortere tur på andre siden av fjellet, og siden det av den grunn måtte bli mange utstillinger og inntrykk på en gang, trengte jeg tid til å fordøye det hele. Jeg har gjentatt gang på gang hvor viktig det er å se på kunst som en viktig form for kommunikasjon, og til vanlig på denne siden er det samtidskunsten jeg fremmer da den er et viktig innspill fordi den speiler samfunnet vi lever i. Men med så mange tilsynelatende forskjellige uttrykk som jeg satt igjen med etter rundturen i uke 46, kom tanken om det kunne være interessant å se hva kunsten har å formidle til vår samtid, uavhengig av tiden den ble til i. Vi leser Ibsen og Håvamål fordi de har noe å si oss også i dag, og siden litteraturen også er en form for kunst må jo annen form for kunst kunne gjøre det samme.

Alice Neel

1900 - 1984

Alice Neel fotografert i 1929; fotograf ukjent

Å gå inn i utstillingen HVER PERSON ER ET NYTT UNIVERS er som å gå inn i et historisk univers. At Neel malte mennesker som hun møtte på sin vei gjennom livet, gjør at vi som betrakter får være med på denne reisen. Det er nesten noe sakralt over det hele, gitt ved menneskene hun velger å fremme gjennom å male dem. Det vitner imidlertid også om en sterk kvinne som turde å gå sine egne veier.

Hun menneskene, som den menneskekjenneren hun må ha vært, og vi som betrakter kommer dermed også nærmere inn på personene som er blitt foreviget. Personene på maleriene er alle veldig uttrykksfulle; det være seg trist, glad, likegyldig, avslappet etc. etc., og det gjør noe med oss.

Geoffrey Hendricks og Brian 1978

I 1978 malte Alice Neel kunstnerparet Geoffrey Hendricks og partneren hans Brian Buczak. Førstnevne var en av lederne i den kjente Fluxusbevegelsen som blant annet Yoko Ono var en del av.

Ser vi på bildet finner vi to personer hvor den ene legger armen rundt skuldrene på den andre mens uttrykkene deres ser ganske så avslappet ut. Personene befinner seg hjemme i leiligheten til Neel og utifra det non-verbale kan vi lese at det var et godt sted å være.

På denne tiden var det ikke like lett å være homofil men ved at Alice Neel maler dette homofile paret fremmer hun også de homofile.

Degenerate Madonna 1930

Alice Neel var ikke redd for å vise den mørke siden av samfunnet som her da hun malte den Degenerate Madonna allerede i 1930. Vi finner en kvinne med to barn hvor det ene er plassert på fanget til moren mens det andre mer eller mindre forsvinner i bakgrunnen. Kvinnen har antageligvis nettopp diet barnet på fanget, men utifra formen på brystene har det ikke vært mye melk å hente. Barnet på fanget er også mer eller mindre transparent; delvis tegnet, det er kun armene som har en svak farge. Uttrykket i ansiktet til moren er oppgitt og holdningen forsterker det hele; en fattig mor som ikke er i stand til å gi barna det grunnleggende og dermed er i ferd med å gi opp. Det er et sterkt uttrykk som viser kunstnerens evne til å sette seg inn i andres situasjoner og i tillegg være så dyktig at hun klarer å formidle det til andre gjennom kunsten sin. Det hører med til historien at da det ble utstilt ble det store protester, og til slutt fikk den katolske kirke det fjernet fra utstillingen.

Save Willie McGee 1948

Kunstneren var heller ikke redd for å protestere mot rasismen. Willie McGee var en mann fra sør som hadde en affære med en hvit kvinne med hennes tillatelse. McGee havnet imidlertid i retten og ble dømt for voldtekt fordi kvinnen ikke turde å stå opp for ham. McGee ble dermed henrettet og dette er Alice Neel sin protest på den urettferdigheten som ble gjort mot den svarte del av befolkningen.

Dessverre lever rasismen i beste velgående fremdeles til tross for BLM kampanjen. Man må spørre seg selv hva i all verden det er som gjør at noen mener at et menneske er mer verdt på grunn av hudfarge? Aristoteles delte menneskene inn i tre nivåer i forhold til andre levende vesener, hvor kun menneskene var på det høyeste nivået, men han sa ingenting om hverken hudfarge eller religion.

Death of Mother Bloor ca. 1951

Etter andre verdenskrig da den kalde krigen inntraff ble det å være kommunist sett på som en fare i USA. Dette bunnet i redselen for at vedkommende kunne være spion for Sovjetunionen. Det ble derfor satt i gang en form for heksejakt på kommunistene. På teksten til dette bildet kan vi lese at Alice Neel ble satt under overvåking av FBI i 1951 da de anså hennes leilighet som et oppholdssted for kommunistisk litteratur. Men som den tøffe kvinnen Neel var, malte hun flere bilder av det amerikanske kommunistpartiet. Et av dem er maleriet som er vist her; det er av Ella Reeve Bloor som var en av lederne i kommunistpartiet og kvinneforkjemper.

Ved alle bildene/maleriene i denne utstillingen finner vi små historier som utdyper litt om bakgrunnen for bildene, noe jeg i noen grad har tatt med i denne teksten.

SOLO OSLO - ADMIR BATLAK

I serien SOLO OSLO er det kunstneren Admir Batlak som har fått muligheten til å vise frem kunsten sin. Å tre inn i dette spesielle rommet i tiende etasje hvor vi finner Batlak sin kunst, gir en god følelse. Kunstneren viser seg å være en såkalt "crossover" kunstner. I følge Munchmuseet befinner kunstneren seg i skjæringspunktet mellom mote, skulptur og installasjon. La oss derfor ta en titt på noen av verkene.

Ser vi på to av verkene skjønner vi hva det handler om. I en video forteller kunstneren at strykejernet er hans viktigste redskap, og da beveger vi oss bort fra det man gjerne forbinder med kunst og mer over til det man forbinder med kunsthåndverk. Går vi nærmere inn på det første verket, er det ikke vanskelig å tenke seg at strykejernet er blitt flittig brukt. Verket er bygget opp av ulike former med stoff. Det er vakkert med fine avstemte farger delt opp i x antall rektangulære og kvadratiske felt, bortsett fra topp- og bunnfeltet som er trekantet. Vi får automatisk assosiasjoner til klokkestrengene som for lang tid tilbake hang på veggene i både hus og hytter. Verket kaller dermed på det nostalgiske.

Ser vi på det neste verket er det en skulptur som ved nærmere øyesyn er bygget opp av paljetter. Det er vakkert i utformingen.

Vi skjønner at dette må ha tatt veldig lang tid å skape, når man går enda nærmere ser man hvor utrolig mange paljetter som tilsammen har skapt dette vakre kunstverket. Mens det forrige verket gjerne førte oss tilbake til eldre tider, fører også denne skulpturen oss tilbake i tid, men vandringen vår stopper ved åttitallet. Det var jappetid, discokulene hang i taket og klærne var gjerne dekorert med paljetter.

Vi ser hvordan Admir Batlak tar elementer som vi gjerne forbinder med noe annet og setter det inn i en ny kontekst. Verkene får dermed en ekstra dybde, noe som gjerne kaller på kontemplasjonen. Det skal bli spennende å følge Admir Batlak videre.

Harriet Backer

1845 - 1932

Harriet Backer ved staffeliet

Å gå inn i en utstilling med Harriet Backer er med visse forventninger; vi kjenner til hennes ikoniske malerier som Barnedåp i Tanum kirke, Blått interiør, og ikke minst hennes maleri av Kitty Kielland som hun hadde et nært forhold til både som venn og profesjonelt. Jeg har alltid tenkt på de to som noen tøffe damer, sett ut i fra tiden de levde i. De satset begge på kunsten, mens de fleste kvinner på den tiden gjerne giftet seg og stiftet familie. Mens det var mannen som fikk utvikle og praktisere sine kunnskaper, det være seg som kunstner eller innen andre fagområder, var det ofte kvinnen sin oppgave å ta seg av hjem og barn. Selvfølgelig finnes det unntak som Oda Krogh, Anna Ancher med flere, men de var i tillegg gift med en kunstner. Hverken Backer eller Kielland giftet seg og de dro både til München og Paris på lik linje med mange av sine samtidige mannlige kunstnere. Det er derfor så fint at vi får en slik omfattende utstilling med Harriet Backer, en utstilling som skal reise videre både i inn- og utland når den er ferdig i Nasjonalmuseet. Utstillingen er kalt HVERT ATOM ER FARGE og stammer fra en utstilling i København hvor den norske kunsthistorikeren Andreas Aubert skal ha uttalt dette får vi opplyst. Det skal vise seg at det er langt mer enn de ikoniske verkene vi her får gå i møte og noen av dem skal vi se på her.

Barnedåp i Tanum kirke 1892

Vi skal likevel starte med et av de ikoniske maleriene; Barnedåp i Tanum kirke. Vi ser hvordan både komposisjon og fargevalg flyter sammen til et hele som er både behagelig og vakkert å se på. Perspektivet fører blikket vårt til følget som er i ferd med å ankomme kirken med dåpsbarnet. Til høyre i bildet finner vi en person som snur seg mot dåpsfølget noe som kan være gjenkjennelig; de fleste av oss har gjerne vært tilstede ved en barnedåp, et bryllup, e.l. og kan dermed kjenne seg igjen i den følelsen av spenning når hovdpersonene ankommer. I tillegg til kirkerommet kaller også den tredelte komposisjonen (portalen, den blå veggen og benken med personene til høyre i bildet) på det sakrale.

Soverom, Einabu i Folldal 1920

Hopper vi frem flere tiår finner vi maleriet Soverom, Einabu i Folldal fra 1920. Vi ser hvordan uttrykket har forandret seg, det er ikke like realistisk og fargepaletten er også en helt annen. Dette er en fargepalett som vi både kjenner igjen hos de franske impresjonistene men også i Munch sine senere arbeider. Det er noe befriende over det hele, og kanskje var det også slik at Harriett Backer som nå var en anerkjent kunstner kjente seg friere?

Syende kvinne ved lampelys 1890

Vi skal igjen ta turen lenger tilbake i tid, denne gangen til 1890 og Syende kvinne ved lampelys for å vise for en mester Backer var, ikke bare med farger og komposisjon men også med lyset. Her er det lett å få assosiasjoner til Skagensmalerne som oppholdt seg på Skagen, nettopp for å male lyset. For undertegnede går tankene til tidligere nevnte Anna Ancher som var en del av Skagensmalerne og den eneste som var fra Skagen. Hun var også en dyktig kunstner som blant annet malte mange sydamer med en vakker lyssetting.

Vi kunne holdt på i det uendelige når det gjelder denne utstillingen men ingenting kan rettferdiggjøre selve utstillingen for det er en utstilling som bare oppleves; det er så mye å ta inn, både malerier, tegninger og fotografier.

Ilya Kabakov

1933 - 2023

Del av Kabakov installasjonen

Før undertegnede tok turen inn til den fantastiske årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere oppdaget jeg at Ilya Kabakov sin installasjon Søppelmannen nå var utstilt i Arte Povera avdelingen. Kabakov er en av mine favoritter, og jeg har kun sett noe av kunsten hans da jeg var i Moskva for noen år siden. Denne installasjonen ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 1994 og er dermed en del av samlingen til museet. Installasjonen består av noe som skal forestille en sovjetisk kommunal leilighet som er fylt opp med mer eller mindre "søppel". På vei inn traff jeg en dame som så på meg med et forskrekket uttrykk mens hun utbrøt; it´s crazy inside, hvorpå jeg smilte og svarte; it´s Kabakov.

Noen av elevene mine fikk for noen år siden i oppgave å lage en installasjon inspirert av Kabakov. De skulle gå ut i området og plukke med seg "søppel" i form av ting som personer bare hadde slengt fra seg. Det ble en spennende installasjon som elevene hadde stor glede av.

Del to fra Kabakov installasjonen

Studerer vi de to bildene som bare er en del av det hele, kan vi vel alle forstå kvinnen jeg gikk i møte som syntes det var crazy inside. Man må forstå bakgrunnen for Ilya Kabakov sitt uttrykk. Det hele handler om en opplevelse tidligere i livet da han opplevde at en person hadde, gjennom et helt liv, samlet på det som andre mennesker vil kalle søppel. Men hva er det egentlig som er søppel og hvem er de som skal definere det? Det som er søppel for en person kan være verdifullt for en annen, det er hva som ligger bak som avgjør det hele.

Mer om Ilya Kabakov finner du under Rotten på korset, hovedfagsoppgaven min fra UIB om Morten Viskum, hvor jeg blant annet sammenligner ham med Ilya Kabakov

Årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere

Terje Grimen: anonym sjøsamisk aktivist; utsnitt

Det første som fanger blikket ditt når du entrer utstillingen er Terje Grimen sin anonyme sjøsamiske aktivist. Kunstneren møtte den anonyme aktivisten i forbindelse med protesten "Redd Repparfjorden". Det handler om gruveselskapet Nussir som vil dumpe avfall i Repparfjorden som er en nasjonal laksefjord. (Du kan lese mer om saken på FB hvor de har egen profil) Grimen har skrevet om øyeblikket da dette møtet med aktivisten fant sted. Det er et sterkt bilde som er malt, men hvor deler er brodert (se utsnitt av ansiktet). På den måten får Grimen frem en slags ambivalens i uttrykket hvor det malte viser aktivisten, mens det broderte viser til tradisjoner. I kunstverket finner vi også store tunge lenker, symbolbruken gir seg selv. Det er en grunn til at jeg har valgt dette som hovedbilde, for er det noe samene har måtte oppleve så er det overtramp og urettferdighet. I dag kan Fosen stå som et godt eksempel.

Veslemøy Lilleengen; Kvinnehelse Tour 2023

Ser vi på Veslemøy Lilleengen sitt verk som handler om kvinnehelse, finne vi mange begreper som vi kvinner føler det snakkes alt for lite om. At Lilleengen har valgt å bruke sorte skinnjakker som "lerret" for uttrykkene sine gir assosiasjoner til både Balck Metal og bikermiljøet. Dette gjør at kunstneren legger til en ekstra kraft bak begrepene, noe som i aller høyeste grad trengs.

Ove Harder Finseth; glemte minner

Går vi videre treffer vi på Ove Harder Finseth sitt verk; Gamle minner. Det er nesten som om vi er kommet til en annen avdeling i museet; avdelingen hvor vi finner alle de kongelige kjoler blant annet. Det er et vakkert kjoleliv i nydelige farger. Går vi imidlertid nærmere ser vi at det er vrangen på stoffet og leser vi teksten til Finseth får vi forklaringen; kunstneren filosoferer over hva som skjer med et håndverk når det blir slitt og "ubrukelig". Stoffet til dette vakre verket stammer fra en stol som er blitt kastet. Forsiden er kjent i følge kunstneren mens det er baksiden som viser hvordan håndverkerne jobbet. Han kobler det også opp til Fosenaksjonen hvor aktivistene vrengte koften som et tegn på uenighet. Dette er et vakkert kunstverk ved første øyekast men som ved nærmere øyesyn viser seg å være så mye mer enn det.

Og slik er det med denne fantastiske utstillingen hvor vi kan lese kunstnernes tanker bak verkene de har skapt, og det er dype både tanker og refleksjon som ligger bak. For egen del gleder jeg meg til jeg er tilbake på andre siden av fjellet igjen og kan se det hele en gang til. Dette er bare en brøkdel av hva du får oppleve på denne utstillingen.

Hvordan lese disse utstillingene i forhold til vår samtid?

I disse dager står vi midt oppe i forferdelige grusomheter som foregår på Gazastripen; drap av sivile; også kvinner og barn, og man kan lure på hva lederne som setter i gang dette er laget av. Dette er en reaksjon på Hamas sitt grusomme angrep på Israel 7. oktober, men hendelsene i Gaza går langt over det som kan kalles "å forsvare seg". De som får lide for dette er palestinerne og israelittene.

Disse utstillingene ble imidlertid skapt før denne forferdelige hendelsen, så vi skal lese dem med vekt på samtiden genrelt.

Går vi til Alice Neel finner vi en kvinne som ikke var redd for å stå opp for det hun trodde på. Hun så det gode i menneskene, uansett rase, legning, politisk overbevisning, med mer. Denne utstillingen blir en visuell biografi; vi får igjen møte personer hun møtte gjennom livet, personer kunstneren ønsket å hylle ved å male dem. Hun var en modig kvinne som stod opp for urettferdigheten både når det gjaldt rasisme, homofili, og politikk. Det er lett å bli rørt når vi vandrer gjennom denne utstillingen.

At Alice Neel er en viktig kunstner også i dag er det ingen tvil om; dessverre finner vi alt for mye rasisme i dagens samfunn, og det er alt for mange som kjenner på utenforskap; skal vi aldri lære?

Når det gjelder Harriet Backer kan vi ikke si at hun på samme måte stod opp for sine egne synspunkt på lik linje som Alice Neel, men hun turde å følge drømmen sin om å bli kunstner, noe hun lyktes med. Det må likevel ha kostet; de fleste kvinner på denne tiden giftet seg og fikk familie slik vi tidligere var inne på. Som tidligere nevnt har jeg alltid sett på Harriet Backer som en sterk kvinne som turde akkurat det; å følge drømmen sin. Hun kan dermed være et stort forbilde for mange kvinner også i dag, for er det ikke mange som ikke tør å ta skrittet fullt ut for å følge drømmen sin? Dette gjelder også menn. I tillegg er det som tidligere nevnt mange som kjenner på utenforskap fordi de ikke passer inn i et A4-format og kanskje har de sin drøm, da kan gjerne Harriet Backer være til inspirasjon.

Selv om installasjonen til Ilya Kabakov; Søppelmannen, har referanser til den tidligere Sovjetunionen er Kabakov en kunstner som kan få oss til å tenke over; det som er søppel for noen kan være verdifullt for andre. Samtidig kan det gjerne også få oss til å tenke litt over bruk- og kastmentaliteten som vi i Vesten er alt for flinke til å gjennomføre.

Admir Batlak er som tidligere nevnt en spennende kunstner. Han tar det tradisjonelle og setter det inn i nye kontekster. Vi får oppgitt at han jobber "i skjæringspunktet mellom mote, skulptur og installasjon", noe som speiler seg igjen i verkene hans. Paljettene som vi gjerne forbinder med åttitallet er blitt til flotte skulpturer, mens stoffet er blitt til et monumentalt verk som gir noen av oss assosiasjoner til de tidligere klokkestrengene som var så populære. Sett i lys av samtiden og ved å prøve å lese det symbolskt, kan vi med bakgrunn i denne utstillingen se hvordan Admir Batlak bruker tidligere elementer for å skape noen nytt. På samme måte bør vi ta med oss fortiden for å gå inn i fremtiden.

Årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere er en opplevelse av de sjeldne, det er så mye bra når det gjelder selve kunstnverkene, men også tankene bak som vi som betrakter får ta del i da hver kunster har valgt å dele dem med oss. I denne teksten er det bare tatt med tre av verkene, men de viser hvor samfunnsengasjert kunstnerne er. De tar opp aktuelle tema og lager ambivalente kunstverk av dem som er vakre men med en viktig undertone. Denne utstillingen er en av de viktige visuelle samfunnskommentarene; den speiler samfunnet og belyser ting man bør være opptatt av. Av den grunn bør man ta seg god tid; ikke bare se på kunstverkene men også lese tankene bak dem.

Kan vi så trekke noen sammenhenger hvis vi ser alle utstillingene under ett?

Det som gjerne faller mest naturlig er gjerne å koble noen av Alice Neel sine verk opp mot noen av kunsthåndverkerne. Et eksempel kan være å sette Neel sitt verk Save Willie McGee sammen med Terje Grimen sitt verk Anonym sjøsamisk aktivist. Begge verkene er en protest mot sittende autoriteter. Men hva så med Ilya Kabakov og Søppelmannen, er ikke det like lett å koble opp til Ove Harder Finseth sitt verk Glemte minner siden stoffet som er brukt er fra en gammel stol som ble kastet? Samtidig kan gjerne bruken av stoff få oss til å tenke på Admir Batlak og hans bruk av stoff i sine verk. Harriet Backer er ikke minst kjent for sine interiør- og landskapsbilder, symbolskt kan det leses som landskapet inne i oss. Tenk på Haldis Moren Vesaas sitt dikt Ord over grind., det leser vi automatisk symbolskt, så selv om Harriet Backer ikke hørte til symbolismen er det fullt mulig å lese verkene hennes symbolskt i vår samtid, noe som kan gi dem enda en dimensjon.

Dette er bare noen eksempler, men vi ser hvor lett det er å lese også tidligere kunstnere fra nær fortid som Alice Neel , men også lenger tilbake i tid som Harriet Backer inn i vår samtid. Det er også lett å sette dem sammen med samtidskunstere, vi må bare bruke litt tid. Og tid bør man bruke når man går i møte med kunst, det er da man får mye mer ut av det hele. Derfor skal undertegnede se noen av disse utstillingene en gang til når jeg returnerer til Oslo.

Alice Nel vises i Munchmuseet frem til 26.11.23

Admir Batlak vises i Munchmuseet fram til 04.02.24

Harriet Backer vises i Nasjonalmuseet frem til 14.01.24

Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling vises frem til 30.12.23

Ilya Kabakov er en del av samlingen til Nasjonalmuseet

Read more

Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium

Kommentarer er skrudd av for Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium Artist, Intervju/samtale, Kunstnere, Morten Viskum, Vestfossen Kunstlaboratorium

I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.

Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.

I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?

Selvportrett; Viskum som Jesus

Døden

Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.

I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?

I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.

Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......

Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.

I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.

Ars Longa Vita Brevis

I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.

I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.

På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?

I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.

Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.

LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM

Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.

I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.

Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.

Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.

Fra årets jubileumsutstilling på VKL hvor vi i bakgrunnen blant annet ser Marianne Heske sine Orgonhus fra hovedutstillingen i 2021 og Lee Won-Kyoung sitt verk B-Heart fra 2019.

Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.

I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.

Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.

Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.

Fra årets utstilling.

Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.

Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.

MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.

En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?

Morten Viskum som Putin; årets "selvportrett" Foto: Morten Viskum
Utsnitt Morten Viskum som Putin Foto: Morten Viskum

Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.

Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.

Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.

Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.

Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.

Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.

Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.

Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.

MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.

Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.

Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004

LENKER:

En samtale om døden med Morten Viskum høsten 2002

Morten Viskum og selvportrettene

Read more

FORKYNNAREN – et fotoprosjekt av Morten Sæle basert på Jan Roar Leikvoll sin roman med samme navn.

Kommentarer er skrudd av for FORKYNNAREN – et fotoprosjekt av Morten Sæle basert på Jan Roar Leikvoll sin roman med samme navn. Fotograf Morten Sæle

Det er søndag ettermiddag og undertegnede er på vei til Galleri Songfuglen, litt nord for Bergen, hvor fotograf Morten Sæle har en utstilling med fotoprosjektet Forkynnaren. Det regner og blåser det meste av kjøreturen, men av og til titter solen frem, kanskje som et tegn på at vi har noe vakkert i vente.

Dette er et galleri undertegnede kjenner godt, det er galleriet til kunstneren Annfrid Leikvoll, men denne helgen er det en annen kunstner som står for innholdet.

Jan Roar Leikvoll

Idet jeg trer inn i galleriet får jeg øye på et bilde av Jan Roar Leikvoll, forfatteren til selve romanen Forkynnaren. Han var en lovprist forfatter med kjente romaner som Songfuglen, Bovara, og Fiolinane bak seg. Dessverre gikk han ut av tiden i 2014, bare 40 år gammel. Forkynnaren ble utgitt etter hans bortgang.

Jeg har aldri møtt fotograf Morten Sæle før og spør derfor om hvilket forhold han hadde til Jan Roar Leikvoll. Han kan fortelle at de var barndomskamerater og hadde et nært forhold. Dermed blir dette prosjektet enda sterkere.

I 2015 hadde Sæle en fotoutstilling i Galleri Songfuglen og i den forbindelse hadde han tatt et bilde av bestefaren til Jan Roar; Johannes Leikvoll, som han ville gi i gave til familien. Det førte til at han forstod fullt ut hvor tette bånd Jan Roar hadde hatt til bestefaren sin, og dermed begynte ideene å komme. Resultatet får vi oppleve i dag. Kunstprosjektet består av foto, en kunstfilm med foto og sitater fra Forkynnaren, og et foredrag hvor Morten Sæle forteller om prosjektet.

Alle veggene i galleriet er fylt opp med kunstfotografier. Bortsett fra ett er alle bildene i sort/hvitt. Sæle forteller at det er Johannes Leikvoll, bestefaren til Jan Roar som er på bildene. Morten Sæle kan videre fortelle at bestefaren var 89 år gammel på det tidspunktet bildene ble tatt. Likevel rodde han i evigheter for at Sæle skulle kunne fange sine magiske blinkskudd med kamera.

Skodda bryt

Ikke bare var Johannes Leikvoll en god bidragsyter i form av å være modell, men han kom også med innspill. I forbindelse med bildet under kunne Sæle fortelle at de egentlig var ferdig med å fotografere under trærne, men så mente Leikvoll at de burde ta noen bilder hvor han så til siden. Så ble gjort og resultatet overgikk fotografen sine ideer, til sistnevntes store glede. På den måten er bestefaren også med i selve prosjektet avslutter Sæle med varme i stemmen.

Under trea

Har man lest boken så kjenner man igjen det narrative gjennom denne bildeserien, men de kan også leses hver for seg. Ser man på bildet under; Gjennom porten, ligger det mye symbolikk her. Å gå gjennom en port kan som her, forestille det rent fysiske i handlingen , men det ligger også mye mer i nettopp det, og det er som kjent; opp til hver betrakter å lese inn i bildet.

Gjennom porten

Til slutt skal vi legge til bildet Åredrypp som føyer seg inn i fortellingen om Hans som står opp fra sykesengen fordi han får et kall og ror til forskjellige steder for å gjennomføre kallet sitt. Men det kan også stå helt for seg selv som det kunstfotografiet det er.

Åredrypp

Fotograf Morten Sæle har kalt dette prosjektet for et fotoprosjekt, noe som det også er; men ikke minst er det et kunstprosjekt.

Sæle er utdannet både fotograf og journalist og har blant annet jobbet som nyhetsleder; både som journalist og fotograf i Avisa Nordhordland fra 2012 - 2019. Han har også flere offentlige oppdrag som fotograf men driver også egen virksomhet ved siden av. Og det er her man gjerne møter kunstfotografen.

Gjennom dette prosjektet har Morten Sæle hedret sin barndomsvenn ved å ta utgangspunkt i den vakreste romanen Jan Roar Leikvoll har skrevet, ja den er ren poesi med alle sine vakre beskrivelser. I tillegg har han brukt bestefaren til Jan Roar som modell i bildene. I sitt foredrag kalte Sæle romanen til Leikvoll for et smykke, og det er ikke et mindre smykke Morten Sæle selv har skapt med dette fotoprosjektet. Til sammen er det blitt en vakker symbiose mellom to barndomskamerater, like vakkert som solen ga tegn om da den viste seg på min vei til utstillingen.

Heldigvis kan Morten Sæle bekrefte mitt ønske om at dette prosjektet må inn i DKS (Den kulturelle skolesekken). I første omgang er det Alver Kommune som har gjort avtale med Sæle, men mitt ønske er at dette må videre ut i den norske skole.

Dette kunstprosjektet vil bli vist på Flatøy i slutten av oktober og deretter på Mjømna. Det er stedene forkynneren kommer til, med andre ord; utstillingen følger det narrative, og det er en utstilling du absolutt bør få med deg. Bildene i dette innlegget yter ikke fotografen rettferdighet, da det er undertegnede som har fotografert rett fra vegg, så jeg anbefaler å se dem i virkeligheten

For mer informasjon både om prosjektet og fotograf Morten Sæle kan du få ved å trykke på følgende lenke: www.saele.no

Read more

MOT VIKANE; Lyset og Leif Nyland er tilbake i Vedholmen Galleri

Kommentarer er skrudd av for MOT VIKANE; Lyset og Leif Nyland er tilbake i Vedholmen Galleri Artist, Leif Nyland

Det er lørdag 13. august og Vårherre har tatt en pause fra den overivirige vaskingen av byen mellom de syv fjell. I dag titter solen frem og hva kan vel passe bedre når Leif Nyland; kunstneren som man gjerne forbinder med lyset, skal åpne utstilling i vakre Vedholmen Galleri litt utenfor Bergen.

Vibeke Harild og Leif Nyland under åpningstalen

Det er allerede kommet en del mennesker ved ankomst, men ikke mer enn at undertegnede får en oversikt over utstillingen. Dette er en utstilling jeg har gledet meg lenge til, og forventningene innfrir. Kunstverkene er satt sammen på en forbilledlig måte slik at det til sammen skaper en helhet. Jeg får også en prat med Leif Nyland før Vibeke Harild åpner det hele. Det er andre gang Nyland har seperatutstilling i Vedholmen Galleri, og Harild er takknemlig for at kunstneren er tilbake. Hun har mange lovord å si om kunsten til Leif Nyland og hun avslutter med et utdrag fra Tommy Olsson sin beskrivelse i Klassekampen om kunsten til Nyland.

Kunstneren Leif Nyland

Leif Nyland har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo innen grafikk og visuell kunst. Da han studerte fikk han høre at "vi lager ikke slik kunst her", men heldigvis har kunstneren vært tro mot sitt uttrykk selv om det stadig er i forandring. Som Yngve Henriksen, inntar også Nyland en form for forskerrolle i skaperprosessen, noe vi skal komme tilbake til.

Utstillingen er kalt Mot Vikane, stedet der Leif Nyland bor og skaper sin kunst. Det er en liten plass utenfor Fredrikstad og de fleste motiv er hentet herfra. Det finnes imidlertid visse unntak; ved forrige utstilling på Vedholmen malte han et par motiv som var hentet derfra, men det ble ikke det samme kunne han fortelle. Å slippe opp for motiv virker som et utopisk scenario for kunstneren. For det er her forskeren i Nyland kommer frem; maleriene gjengir ikke motivene slik de norske romantikerne som blant annet Tiedemann og Gude gjorde da de satt i Tyskland og malte Brudeferden i Hardanger, full i hjemlengsel. Nei, kunsten til Leif Nyland handler om noe helt annet, så la oss se nærmere på noen av disse kunstverkene som har fanget så mange.

Den lille holmen

Kunsten

Ser vi på maleriet Den lille holmen begynner vi å ane hvorfor kunstneren og forskeren ikke trenger så store områder for å finne motiver. Ja, det kan være fra Vikane, men samtidig kan det være hvor som helst, noe som skyldes at motivet er tatt ned til ren form. Av den grunn kan vi trekke trådene helt tilbake til Cezanne. På samme måte som Leif Nyland bruker motivene om og om igjen for sine maleriske undersøkelser, gjorde Cezanne det samme. Hvor mange versjoner han malte av Mount Sainte-Victoire husker jeg ikke, men det var ikke få. Hos begge kunstnerne finner vi kubistiske former hvor motivene mer eller mindre er tatt ned til et minimum.

Den blå skogen

På spørsmål fra undertegnede om han maler intuitivt, tenker Nyland seg litt om før han svarer. Han vet hvor han skal når han begynner, men ting blir til underveis. Så var tilfelle med bildet Den blå skogen. Selv om man som kunstner kan komposisjon er det av og til at det ikke stemmer likevel. Plutselig var det noe som ikke stemte, men etter en stund kom den blå skogen på plass og dermed var komposisjonen i balanse.

Gammelt badehus I

At kunstneren ikke er redd for å slippe opp for motiver har vi allerede nevnt, og av og til kommer bare motivene til ham kunne han fortelle. Et eksempel var da han var ute og fisket og kom over motivet som over er gjengitt. Som vi ser heter maleriet Gammelt badehus I, altså finnes det i flere versjoner. Sammen med en annen betrakter ble undertegnede stående og se på fargesammensettingen i dette maleriet. At Leif Nyland også er en dyktig kolorist, noe som kan gi assosiasjoner til de amerikanske kolorister som Mark Rothko; begge med et skarpt blikk for fargekombinasjoner, hersker det ingen tvil om, men her setter kunstneren inn en lillafarge som vi hang oss opp i, og dermed har kunstneren skapt et ekstra blikkfang. Om det fungerer? Javisst.

Ned mot sjøen III

Ser vi på Ned mot sjøen III finner vi igjen de kubistiske formene, men her blir også Brunelleschi sitt sentralperspektiv tydelig, understreket ved veien eller stien om man vil, som fører ned til sjøen.

Som i alle de andre bildene er lyset og skyggene sentrale, og i dette bildet er lyssettingen nesten litt barokkaktig; en lyssetting som man ikke helt skjønner hvor kommer fra; en slags clair-obscure, eller tenebroso om man vil.

Ned mot sjøen II

Ser vi deretter på Ned mot sjøen II finner vi igjen de geometriske formene, lyset og skyggene, men her er flere detaljer tatt med. På spørsmål fra undertegnede om dette var en litt ny retning kunstneren var på vei mot, fikk jeg til svar at det var bare nye utprøvinger, igjen trer forskeren frem..

Hva er det så med disse tomme hus og landskaper helt fri for mennesker som fascinerer både kunstnere og betraktere?

Ida Lorentzen maler de indre rom i hus; også hun med en sterk lyssetting men fri for mennesker. Eva Harr maler de tomme og forlatte hus fra utsiden, riktignok med en mørkere lyssetting enn Leif Nyland, men den er ikke mindre markert av den grunn, og alle fanger de oppmerksomheten og fascinasjonen til uendelig mange betraktere.

Det ligger mye symbolikk i hus, huset som noe fysisk og funksjonelt, men huset er også symbolet på vårt indre. Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted. Samtidig får kunstneren oss til å tenke på hvordan vi vil fylle huset vårt; vårt indre hus. Selv har undertegnede Eva Harr sitt Ventende hus på veggen som hver dag skal minne meg på at livet må fylles med noe verdifullt.

Naturen spiller også en stor rolle i Nyland sine verk, og som nevnt så mange ganger før; Aristoteles plasserte menneskene som en del av naturen, og har ikke de fleste av oss en form for lengsel til natur? Dermed finner vi enda et element i kunsten til Leif Nyland som tiltrekker oss som betraktere. I tillegg er kunstneren melankolsk av natur, noe vi kan speile i kunsten; denne vidunderlige melankolien som har preget så mange kjente kunstnere. Munch har til og med et kjent verk som er kalt Melankoli; hvem har ikke beundret akkurat det verket mange ganger? Vi trenger det melankolske i vår hektiske verden.

Selv uttrykker Leif Nyland seg slik om kunsten; gjengitt på Vedholmen Galleri sin omtale av utstillingen: "Å bevege seg inn i landskap blir som å lage en scene. Et rom. Intimiteten skal være tilstede. Det handler ikke om lange eller korte skygger, bare følelsen. Ikke av skyggen, men kanskje bare lyset. Udefinerbart blir det, selv om det kan virke tydelig nok. Det er rommet i bildeflaten, hvor du skal kunne høre ekko av klangene."

Og klangen av Leif Nyland sin kunst vil fortsette å bli hørt; også langt utenfor landets grenser.

Utstillingen varer til 11.09. og har du mulighet så få med deg denne utstillingen.

Read more

CONOCIENDO MEJOR AL IMPRESIONANTE ARTISTA RAMÓN EDUARDO HAITÍ FILIU

Kommentarer er skrudd av for CONOCIENDO MEJOR AL IMPRESIONANTE ARTISTA RAMÓN EDUARDO HAITÍ FILIU Español, Ramón Eduardo Haití Filiu

IMG_0944

Inauguración de la exposición en la galleria  Wendelboe donde Egill Wendelboe Aarø di0 la bienvenida...

 

Es una noche cultural en la ciudad entre las siete montañas, y en la Gallería de arte Wendelboe se abre la exposición  de Ramón Eduardo Haití. Este es un artista que he estado siguiendo durante algunos años, y esta noche estoy con un buen compañero de trabajo que lo conoce a él y a su buena ayudante, Norunn Kalgraff. Por lo tanto, me presenta a los dos. Es un lugar que está lleno y mientras las coloridas y emocionantes obras de arte y música con ritmos cubanos forman el marco, llego también a un acuerdo con ellos para una visita al estudio. (mer…)

Read more

JARL GOLI: Inferno and Blue Night

Comments (0) English, Jarl Goli

Photo Nelly del Arbo

Jarl Goli is an artist from Norway having a lot of success the last couple of years as a result of hard work. All his life he has been interesting in painting, and for a long time in his youth he was drawing and painting a lot. He had however another skill as well, namely acting. He therefore applied for both The Norwegian Academy of Fine Art and The Academy of Theatre. He came in at the latter and thus the brush was put away. But that was then.... (mer…)

Read more