FORKYNNAREN – et fotoprosjekt av Morten Sæle basert på Jan Roar Leikvoll sin roman med samme navn.
Det er søndag ettermiddag og undertegnede er på vei til Galleri Songfuglen, litt nord for Bergen, hvor fotograf Morten Sæle har en utstilling med fotoprosjektet Forkynnaren. Det regner og blåser det meste av kjøreturen, men av og til titter solen frem, kanskje som et tegn på at vi har noe vakkert i vente.
Dette er et galleri undertegnede kjenner godt, det er galleriet til kunstneren Annfrid Leikvoll, men denne helgen er det en annen kunstner som står for innholdet.

Idet jeg trer inn i galleriet får jeg øye på et bilde av Jan Roar Leikvoll, forfatteren til selve romanen Forkynnaren. Han var en lovprist forfatter med kjente romaner som Songfuglen, Bovara, og Fiolinane bak seg. Dessverre gikk han ut av tiden i 2014, bare 40 år gammel. Forkynnaren ble utgitt etter hans bortgang.
Jeg har aldri møtt fotograf Morten Sæle før og spør derfor om hvilket forhold han hadde til Jan Roar Leikvoll. Han kan fortelle at de var barndomskamerater og hadde et nært forhold. Dermed blir dette prosjektet enda sterkere.
I 2015 hadde Sæle en fotoutstilling i Galleri Songfuglen og i den forbindelse hadde han tatt et bilde av bestefaren til Jan Roar; Johannes Leikvoll, som han ville gi i gave til familien. Det førte til at han forstod fullt ut hvor tette bånd Jan Roar hadde hatt til bestefaren sin, og dermed begynte ideene å komme. Resultatet får vi oppleve i dag. Kunstprosjektet består av foto, en kunstfilm med foto og sitater fra Forkynnaren, og et foredrag hvor Morten Sæle forteller om prosjektet.
Alle veggene i galleriet er fylt opp med kunstfotografier. Bortsett fra ett er alle bildene i sort/hvitt. Sæle forteller at det er Johannes Leikvoll, bestefaren til Jan Roar som er på bildene. Morten Sæle kan videre fortelle at bestefaren var 89 år gammel på det tidspunktet bildene ble tatt. Likevel rodde han i evigheter for at Sæle skulle kunne fange sine magiske blinkskudd med kamera.

Ikke bare var Johannes Leikvoll en god bidragsyter i form av å være modell, men han kom også med innspill. I forbindelse med bildet under kunne Sæle fortelle at de egentlig var ferdig med å fotografere under trærne, men så mente Leikvoll at de burde ta noen bilder hvor han så til siden. Så ble gjort og resultatet overgikk fotografen sine ideer, til sistnevntes store glede. På den måten er bestefaren også med i selve prosjektet avslutter Sæle med varme i stemmen.

Har man lest boken så kjenner man igjen det narrative gjennom denne bildeserien, men de kan også leses hver for seg. Ser man på bildet under; Gjennom porten, ligger det mye symbolikk her. Å gå gjennom en port kan som her, forestille det rent fysiske i handlingen , men det ligger også mye mer i nettopp det, og det er som kjent; opp til hver betrakter å lese inn i bildet.

Til slutt skal vi legge til bildet Åredrypp som føyer seg inn i fortellingen om Hans som står opp fra sykesengen fordi han får et kall og ror til forskjellige steder for å gjennomføre kallet sitt. Men det kan også stå helt for seg selv som det kunstfotografiet det er.

Fotograf Morten Sæle har kalt dette prosjektet for et fotoprosjekt, noe som det også er; men ikke minst er det et kunstprosjekt.
Sæle er utdannet både fotograf og journalist og har blant annet jobbet som nyhetsleder; både som journalist og fotograf i Avisa Nordhordland fra 2012 - 2019. Han har også flere offentlige oppdrag som fotograf men driver også egen virksomhet ved siden av. Og det er her man gjerne møter kunstfotografen.
Gjennom dette prosjektet har Morten Sæle hedret sin barndomsvenn ved å ta utgangspunkt i den vakreste romanen Jan Roar Leikvoll har skrevet, ja den er ren poesi med alle sine vakre beskrivelser. I tillegg har han brukt bestefaren til Jan Roar som modell i bildene. I sitt foredrag kalte Sæle romanen til Leikvoll for et smykke, og det er ikke et mindre smykke Morten Sæle selv har skapt med dette fotoprosjektet. Til sammen er det blitt en vakker symbiose mellom to barndomskamerater, like vakkert som solen ga tegn om da den viste seg på min vei til utstillingen.
Heldigvis kan Morten Sæle bekrefte mitt ønske om at dette prosjektet må inn i DKS (Den kulturelle skolesekken). I første omgang er det Alver Kommune som har gjort avtale med Sæle, men mitt ønske er at dette må videre ut i den norske skole.
Dette kunstprosjektet vil bli vist på Flatøy i slutten av oktober og deretter på Mjømna. Det er stedene forkynneren kommer til, med andre ord; utstillingen følger det narrative, og det er en utstilling du absolutt bør få med deg. Bildene i dette innlegget yter ikke fotografen rettferdighet, da det er undertegnede som har fotografert rett fra vegg, så jeg anbefaler å se dem i virkeligheten
For mer informasjon både om prosjektet og fotograf Morten Sæle kan du få ved å trykke på følgende lenke: www.saele.no
MOT VIKANE; Lyset og Leif Nyland er tilbake i Vedholmen Galleri
Det er lørdag 13. august og Vårherre har tatt en pause fra den overivirige vaskingen av byen mellom de syv fjell. I dag titter solen frem og hva kan vel passe bedre når Leif Nyland; kunstneren som man gjerne forbinder med lyset, skal åpne utstilling i vakre Vedholmen Galleri litt utenfor Bergen.

Det er allerede kommet en del mennesker ved ankomst, men ikke mer enn at undertegnede får en oversikt over utstillingen. Dette er en utstilling jeg har gledet meg lenge til, og forventningene innfrir. Kunstverkene er satt sammen på en forbilledlig måte slik at det til sammen skaper en helhet. Jeg får også en prat med Leif Nyland før Vibeke Harild åpner det hele. Det er andre gang Nyland har seperatutstilling i Vedholmen Galleri, og Harild er takknemlig for at kunstneren er tilbake. Hun har mange lovord å si om kunsten til Leif Nyland og hun avslutter med et utdrag fra Tommy Olsson sin beskrivelse i Klassekampen om kunsten til Nyland.
Kunstneren Leif Nyland
Leif Nyland har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo innen grafikk og visuell kunst. Da han studerte fikk han høre at "vi lager ikke slik kunst her", men heldigvis har kunstneren vært tro mot sitt uttrykk selv om det stadig er i forandring. Som Yngve Henriksen, inntar også Nyland en form for forskerrolle i skaperprosessen, noe vi skal komme tilbake til.
Utstillingen er kalt Mot Vikane, stedet der Leif Nyland bor og skaper sin kunst. Det er en liten plass utenfor Fredrikstad og de fleste motiv er hentet herfra. Det finnes imidlertid visse unntak; ved forrige utstilling på Vedholmen malte han et par motiv som var hentet derfra, men det ble ikke det samme kunne han fortelle. Å slippe opp for motiv virker som et utopisk scenario for kunstneren. For det er her forskeren i Nyland kommer frem; maleriene gjengir ikke motivene slik de norske romantikerne som blant annet Tiedemann og Gude gjorde da de satt i Tyskland og malte Brudeferden i Hardanger, full i hjemlengsel. Nei, kunsten til Leif Nyland handler om noe helt annet, så la oss se nærmere på noen av disse kunstverkene som har fanget så mange.

Kunsten
Ser vi på maleriet Den lille holmen begynner vi å ane hvorfor kunstneren og forskeren ikke trenger så store områder for å finne motiver. Ja, det kan være fra Vikane, men samtidig kan det være hvor som helst, noe som skyldes at motivet er tatt ned til ren form. Av den grunn kan vi trekke trådene helt tilbake til Cezanne. På samme måte som Leif Nyland bruker motivene om og om igjen for sine maleriske undersøkelser, gjorde Cezanne det samme. Hvor mange versjoner han malte av Mount Sainte-Victoire husker jeg ikke, men det var ikke få. Hos begge kunstnerne finner vi kubistiske former hvor motivene mer eller mindre er tatt ned til et minimum.

På spørsmål fra undertegnede om han maler intuitivt, tenker Nyland seg litt om før han svarer. Han vet hvor han skal når han begynner, men ting blir til underveis. Så var tilfelle med bildet Den blå skogen. Selv om man som kunstner kan komposisjon er det av og til at det ikke stemmer likevel. Plutselig var det noe som ikke stemte, men etter en stund kom den blå skogen på plass og dermed var komposisjonen i balanse.

At kunstneren ikke er redd for å slippe opp for motiver har vi allerede nevnt, og av og til kommer bare motivene til ham kunne han fortelle. Et eksempel var da han var ute og fisket og kom over motivet som over er gjengitt. Som vi ser heter maleriet Gammelt badehus I, altså finnes det i flere versjoner. Sammen med en annen betrakter ble undertegnede stående og se på fargesammensettingen i dette maleriet. At Leif Nyland også er en dyktig kolorist, noe som kan gi assosiasjoner til de amerikanske kolorister som Mark Rothko; begge med et skarpt blikk for fargekombinasjoner, hersker det ingen tvil om, men her setter kunstneren inn en lillafarge som vi hang oss opp i, og dermed har kunstneren skapt et ekstra blikkfang. Om det fungerer? Javisst.

Ser vi på Ned mot sjøen III finner vi igjen de kubistiske formene, men her blir også Brunelleschi sitt sentralperspektiv tydelig, understreket ved veien eller stien om man vil, som fører ned til sjøen.
Som i alle de andre bildene er lyset og skyggene sentrale, og i dette bildet er lyssettingen nesten litt barokkaktig; en lyssetting som man ikke helt skjønner hvor kommer fra; en slags clair-obscure, eller tenebroso om man vil.

Ser vi deretter på Ned mot sjøen II finner vi igjen de geometriske formene, lyset og skyggene, men her er flere detaljer tatt med. På spørsmål fra undertegnede om dette var en litt ny retning kunstneren var på vei mot, fikk jeg til svar at det var bare nye utprøvinger, igjen trer forskeren frem..
Hva er det så med disse tomme hus og landskaper helt fri for mennesker som fascinerer både kunstnere og betraktere?
Ida Lorentzen maler de indre rom i hus; også hun med en sterk lyssetting men fri for mennesker. Eva Harr maler de tomme og forlatte hus fra utsiden, riktignok med en mørkere lyssetting enn Leif Nyland, men den er ikke mindre markert av den grunn, og alle fanger de oppmerksomheten og fascinasjonen til uendelig mange betraktere.
Det ligger mye symbolikk i hus, huset som noe fysisk og funksjonelt, men huset er også symbolet på vårt indre. Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted. Samtidig får kunstneren oss til å tenke på hvordan vi vil fylle huset vårt; vårt indre hus. Selv har undertegnede Eva Harr sitt Ventende hus på veggen som hver dag skal minne meg på at livet må fylles med noe verdifullt.
Naturen spiller også en stor rolle i Nyland sine verk, og som nevnt så mange ganger før; Aristoteles plasserte menneskene som en del av naturen, og har ikke de fleste av oss en form for lengsel til natur? Dermed finner vi enda et element i kunsten til Leif Nyland som tiltrekker oss som betraktere. I tillegg er kunstneren melankolsk av natur, noe vi kan speile i kunsten; denne vidunderlige melankolien som har preget så mange kjente kunstnere. Munch har til og med et kjent verk som er kalt Melankoli; hvem har ikke beundret akkurat det verket mange ganger? Vi trenger det melankolske i vår hektiske verden.
Selv uttrykker Leif Nyland seg slik om kunsten; gjengitt på Vedholmen Galleri sin omtale av utstillingen: "Å bevege seg inn i landskap blir som å lage en scene. Et rom. Intimiteten skal være tilstede. Det handler ikke om lange eller korte skygger, bare følelsen. Ikke av skyggen, men kanskje bare lyset. Udefinerbart blir det, selv om det kan virke tydelig nok. Det er rommet i bildeflaten, hvor du skal kunne høre ekko av klangene."
Og klangen av Leif Nyland sin kunst vil fortsette å bli hørt; også langt utenfor landets grenser.
Utstillingen varer til 11.09. og har du mulighet så få med deg denne utstillingen.
CONOCIENDO MEJOR AL IMPRESIONANTE ARTISTA RAMÓN EDUARDO HAITÍ FILIU

Inauguración de la exposición en la galleria Wendelboe donde Egill Wendelboe Aarø di0 la bienvenida...
Es una noche cultural en la ciudad entre las siete montañas, y en la Gallería de arte Wendelboe se abre la exposición de Ramón Eduardo Haití. Este es un artista que he estado siguiendo durante algunos años, y esta noche estoy con un buen compañero de trabajo que lo conoce a él y a su buena ayudante, Norunn Kalgraff. Por lo tanto, me presenta a los dos. Es un lugar que está lleno y mientras las coloridas y emocionantes obras de arte y música con ritmos cubanos forman el marco, llego también a un acuerdo con ellos para una visita al estudio. (mer…)
JARL GOLI: Inferno and Blue Night
Photo Nelly del Arbo
Jarl Goli is an artist from Norway having a lot of success the last couple of years as a result of hard work. All his life he has been interesting in painting, and for a long time in his youth he was drawing and painting a lot. He had however another skill as well, namely acting. He therefore applied for both The Norwegian Academy of Fine Art and The Academy of Theatre. He came in at the latter and thus the brush was put away. But that was then.... (mer…)
Meet the Cornish Artists Zoe James and Andrew Jago

Andrew Jago and Zoe James
Last summer when I was visiting Cornwall again, I went to an exhibition at the Salthouse Gallery in St. Ives where I met the two Cornish artists Zoe James and Andrew Jago. I found their works very interesting and asked them to talk me through them, and so they did. Zoe James is working with people in different ways in her works, while Andrew Jago is working with landscapes in many ways. (mer…)
Sight from The Skynet: Irene Våtvik and her Art
Irene Våtvik, was born in 1951 in Sandnessjøen, but today she lives in Asker in Norway. As a child she was often ill which led to many hospitalization where she spent a lot of time alone. She therefore created her own fantasy world, a creativity that she has brought along in life. Her own experiences made her curious of other people and their inner world. She developed a strong empathy for suffering people, and as an adult, she educated herself as a nurse and then specialized herself to become a psychiatric nurse. Through her work she became interested in creative treatment in the psychiatry and therefore she began part-time studies at Asker School of Art from 1994 to 1998. (mer…)
DANIEL AND GEO FUCHS – REALITY CHECK
Daniel and Geo Fuchs are a German couple who have been working together since 1992. They are best known for their conceptual photo projects and now we can meet their art at Haugar Vestfold Kunstmuseum in Tønsberg, Norway. (mer…)
Demetrio Paparoni: MORTEN VISKUM Works 1993-2016 – SKIRA Publishing 2016
Morten Viskum made his mark across the country when he in 1995 placed olive glasses with dead rats on formalin in several Norwegian supermarkets. When he some years later made a crucifix and replaced Christ with a dead rat , he received death threats. It was at this time I became acquainted with Morten Viskum, the artist who back then always was wearing a face mask in public places so that one could not recognize him if you met him on the street. Our meeting resulted in the graduate thesis Rotten på korset (The Rat on the Cross) and ever since I have followed his art closely. From our first meeting I have never doubt that Morten Viskum would be one of our foremost artists from our time, and that Love From God will enter the history of art as an icon from our time. I myself have used the art of Morten Viskum both in lessons and lectures, and I always bring "little rat" (a dead rat on formalin) with me, and even if someone have responded in a negative way, it soon has passed away when the background of the art expression has been known. Then the curiosity and the good conversation have taken place. (mer…)
29. oktober kl. 14 åpner Helge Segrov sin utstilling hos Ramme Service i Olav Kyrresgt. 43 Bergen
Helge Segrov Født 1956 i Bergen – oppvokst i Bergen og Dale i Sunnfjord – bor i dag i Dale i Sunnfjord I 1994 begynte Helge Segrov sin kunstnerkarriere, da med skulpturer og tegninger. I 2013 begynte han i lære hos Dag Dammen på Grafikksenteret i Oslo, og i dag er han også en habil grafiker. Utover det er han selvlært; autodidakt. Han skriver også dikt, og i noen tilfeller kombinerer han bilder og tekst, noe man også kan oppleve på utstillingen. (mer…)Death – a conversation with Morten Viskum 2002
During my work with Rotten på korset (The Rat on the Cross) I did an interview with Morten Viskum where we also discussed the theme of death. Whether it was Viskum or myself that eventually were interviewing became unclear because after a while it bar characterized more by a conversation. Later I decided that this conversation needed another context than what was natural in the thesis, and that it also should have a separate space on mye site, independent of Rotten på korset (The Rat on the Cross) but for a further reading of the topic, I refer anyway to Rotten på korset chapter 6:4, where I look at the opportunities that theming the death in contemporary art evokes such strong reactions it sometimes does. (Rotten på korset will be translated into English during autumn and winter) (mer…)