Bjørn Krogstad; et ikon i norsk kunstsammenheng stiller ut i Trafo Kunsthall
I forbindelse med sin 80-årsdag stiller Bjørn Krogstad nå ut i Trafo Kunsthall i Asker. Kunstneren har selv vært en av dem som sørget for etableringen av Kunsthallen, det sier seg derfor selv at dette er et spesielt møte mellom kunstner og Kunsthall.
Bjørn Krogstad er en kunstner med et helt eget språk og uttrykk som bør fascinere de fleste. Kunstneren tematiserer det eksistensielle, identitet og fremmedfølelse. Det handler også om det formale, i tillegg til farge og rytme, noe vi skal komme tilbake til når vi går i møte med noen av kunstverkene du møter på utstillingen.
Jeg har fulgt Bjørn Krogstad på sosiale medier, både på Facebook og Instagram hvor han er flink å legge ut kunsten sin. For noen år siden var jeg også så heldig å møte ham og konen Liv Karin Krogstad på Vestfossen, men det er første gang jeg fikk oppleve selve kunsten "live" da jeg i går tok turen til Asker og Trafo Kunsthall. Jeg hadde store forventninger og utstillingen sto til forventningene og mer til. Jeg oppdaget mye med kunstverkene som bilder ikke kan gjengi; blant annet det håndverksmessige som kom tydelig frem.
Det første vi møter på før vi egentlig entrer selve hallen er maleriet Trofeer i lampelys. Vi ser en kvinne som er lett å assosiere med det afrikanske, gitt både ved fargesetting men også ved ringene rundt halsen som vi finne i noen afrikanske kulturer. Men er det egentlig det? Vi ser at personen er i profil og på motsatt side finner vi et dyr i form av en ku eller okse? Fargemessig speiler de hverandre så hva er det da vi egentlig ser? Trekker vi på det eksistensielle som Bjørn Krogstad er opptatt av kan det være en kvinne som søker sin indre kraft? Vi ser at komposisjonen bygger på det strengt formale og fargene spiller på hverandre i harmoni.
For dem som har fulgt Bjørn Krogstad er det tydelig at uttrykket de senere år har forandret seg, fra det mer figurative til det mer symbolske. Maskene har blant annet blitt en viktig del av maleriene og det narrative. Går vi imidlertid tilbake til tidligere arbeider kan vi blant annet se på noen av innkjøpene til Nasjonalmuseet at dette har vært en prosess; ansiktsformen på verket Kirurgi fra 1979 kjenner vi igjen i verket Tvilsomme speilinger som er hovedbildet til denne teksten. Krogstad er også innkjøpt av flere museer og offentlige samlinger i tillegg til Nasjonalmuseet.
Går vi litt tettere inn på Tvilsomme speilinger består verket av fire deler som tilsammen måler 200 x 400 cm og som ble til over flere år; 2014 - 2020. Tenker vi på tittelen og studerer de forskjellige deler, ser vi at hver del har en form for todeling, gitt ved den tilsynelatende horisontale linjen. Ved første øyekast kan det se ut som det er personen i øverste del som blir speilet i nedre del, men ved nærmere øyesyn ser vi at det ikke stemmer. Dette varier ; i den røde delen får vi det mer eller mindre til å stemme men det er et felt i overgangen som kan få oss til å stusse. Dette er en av delene hvor profilen minner om tidligere verk som nevnt over.
Går vi imidlertid videre til den grønne delen, godtar vi ikke at det er en reell speiling ved første øyekast en gang. Overdel og underdel er totalt forskjellig. I denne delen er ansiktet en face, altså det er vendt mot betrakter. Øverste del er et ansikt med lukkede øyne, på mange måter ser det ut som personen har kontakt med sitt indre, så hva er det så dette "indre" består av. Ut i fra nedre del er det ikke et godt sted å være. Det er så mye å lese ut av dette gripende verket; det både fascinerer og griper deg med en styrke som går rett inn i sjelen. Som tidligere nevnt er Bjørn Krogstad opptatt av det eksistensielle, og leser vi det inn i kunstverket kan vi se på det som et narrativ som handler om det enkelte mennesket og hvordan man gjennom livet går gjennom perioder hvor man er i balanse men også perioder hvor ubalansen tar over.
Knut Hamsun tok opp dette i "Det ubevisste sjeleliv" og romanen Sult mens Munch malte Skrik hvor han også har skrevet om angsten som kom over ham og som er bakgrunnen for det kjente maleriet. Selv om dette var i 1890-årene, er det lett å assosiere noe av dette inn i verket til Krogstad. Er det ikke et annet uttrykk for Munch sitt Skrik vi finner i den grønne delen som jeg kaller den, selv om den langt ifra bare består av det grønne. Dette er et verk man kan lese om igjen og om igjen og stadig finne noe nytt, for vi som mennesker endrer oss også og det som treffer oss en dag er ikke nødvendigvis det samme som treffer oss en annen gang; kulturfilteret vårt er stadig i endring.
Vi nevnte før bruken Krogstad gjør seg av masker i maleriene sine, et symbol som kan tolkes på så mange måter. Vi forbinder gjerne masker med Harlekinfiguren i det italienske Commedia dellárte, som gjerne tok form av en satirisk tilnærming til samfunnet. Men masker kan være så mangt. Et av maleriene vi treffer på i utstillingen i Trafo Kunsthall er Puppenspiel II. Om det handler om et dukketeater som tittelen tilsier kan bli opp til hver og en betrakter å tolke. For undertegnede handler dette om så mye mer. Leser vi det opp mot dagens samfunn med et evig jag etter å bli et såkalt "perfekt" menneske, både når det kommer til familie, jobb, og ikke minst i sosiale medier, er det gjerne lett å miste seg selv. Med andre ord blir vi fremmedgjort i forhold til oss selv, noe kunstneren selv har gitt uttrykk for å være opptatt av og tematiserer i maleriene sine. Det er her sårheten i bildet kommer frem , den du virkelig er symbolisert ved det lille barnet og den du er blitt, symbolisert ved det voksne mennesket. Masken kan ha en ambivalent symbolikk; som det egentlige jeget, eller som det fremmedgjorte selvet. Denne ambivalensen skaper en spenning i uttrykket og så er det opp til den enkelte betrakter å tolke det hele. Vi ser i tillegg også her hvor fremtredende det formelle og fargespillet som tilsammen skaper en rytme i bildet er. Kunstneren selv kaller det poesi, og visst kan Bjørn Krogstad skape poesi i maleriene sine.
Jegeren drømmer er et mektig verk på hele 170x250 cm. Igjen finner vi masken som svever over jegeren mens troféet i form av en hest har hodet vendt mot jegeren. Det hele er svært estetisk i vakker avstemt fargeskala. Vi finner mange organiske former som er behagelig å se på men dog avbrutt av mer kubistiske former som skaper spenning i komposisjonen. Krogstad oppgir Cezanne som et av sine forbilder, kunstneren som var særs opptatt av form og på mange måter banet vei for både Picasso og Braque da de noen tiår senere beveget seg over i kubismen. Dette kunstverket er så vakkert at jeg overlater til deg som betrakter å bare nyte det for deretter å gjerne lese mer inn i det.
Maleriet Trofé og fugl er på hele 195x230 cm, men selv om det er majestetisk i størrelse er det et lavmælt bilde. Hvorfor? Det er for det første en behagelig komposisjon i duse avstemte farger. Selve motivet består av en fugl med all den positive symbolikken den bringer til bords og selve troféet i form av et litt ubestemmelig dyr. Også her er kunstverket delt inn i tydelige former, mange av dem organiske.
Vi skal avslutte denne lille turen inn i noen av bildene til Bjørn Krogstad som er utstilt i Trafo Kunsthall med maleriet Dyrehoder og trær I fra 2023. Et tre kan være symbol på vekst og dermed noe positivt, men i norrøn mytologi hadde treet Yggdrasil en mer uhyggelig symbolikk. Dyrehodene i bildet har en slags skyggevirkning ved at det ene er lysere og mer diffust enn det andre; to sider av samme levning? Ofte når jeg studerer noen av maleriene til Bjørn Krogstad får jeg assosiasjoner til noe jungiansk, da med tanke på arketypene, for menneskene, dyrene osv som blir fremstilt er mer typer og tenderer mer og mer mot det tidløse. Og det er det tidløse kunstneren tematiserer i sine verk; de eksistensielle verdier, identitet, fremmedfølelse både ovenfor seg selv og verden generelt. På samme måte er Krogstad opptatt av det tidlig modernistiske formspråk som han prøver å aktualisere, men på ett punkt tar kunstneren fullstendig feil; det er når han sier at hans kunstuttrykk og problemstillinger er uinteressant for de unge i dag. De unge i dag både er og bør være opptatt av de problemstillinger Bjørn Krogstad fremmer i kunsten sin og han burde hatt en mye mer fremtredende plass i dagens kunstfelt.
Krogstad var også med i den radikale kunstnergruppen GRAS på 70-tallet som hevdet sine politiske meninger gjennom protester og plakater. De hadde også tett kontakt med tidsskriftet Profil som stod for den litterære siden. I dag ser vi igjen at man protesterer mot det politiske, også i kunsten. Ett eksempel kan være Terje Grimen sitt verk Anonym sjøsamisk aktivist som man finner på årsutstillingen til Kunsthåndverkerne på Nasjonalmuseet og som er omtalt i mitt forrige innlegg.
Som en konklusjon vil jeg si at vi skal være glade for at det fremdeles finnes kunstere som kaller på kontemplasjonen gjennom sine kunstverk samtidig som de holder fast på problematikken mens gjerne andre "go with the flow". Bjørn Krogstad er en kunstner som man i dag burde både høre og se mer til i det offentlige rom for han er som tittelen på dette innlegget tilsier; et ikon i den norsk kunstsammenheng.
Det er siste helg for utstillingen i Trafo Kunsthall så har du mulighet bør du ta turen til Asker denne helgen.
Du finner Bjørn Krogstad både på Facebook og Instagram.
