Image-1

KUBATANA: Kunsten som selv taler for Afrika

Comments (0) Afrika, Kristin Hjellegjerde, Kubatana, Morten Viskum, Norsk, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Det er første lørdag i mai i det Herrens år 2019. Fra perrongen i Vestfossen starter mange mennesker noe som ser ut som et 17.mai-tog. Sakte beveger toget seg gjennom det lille sentrum som Vestfossen er. Men dette er ikke noe 17.mai-tog, det er folk på vei til sesongåpning på Vestfossen Kunstlaboratorium.

For undertegnede er dette årets store kunstopplevelse; forventningene er som vanlig skyhøye og til nå har de alltid blitt innfridd. At stedet også har en spesiell plass i hjertet skyldes nok at man har fulgt med og opplevd stedet helt fra prosessen da det ble til. Morten Viskum var tøffere enn toget da han i sin tid turde å satse på dette prosjektet, og det er godt å få bekreftet at han har lykkes fullt ut. Fra og med i fjor var det Lars-Andreas T. Kristiansen som overtok direktørstolen, men Morten Viskum er fortsatt kunstnerisk leder.

Åpningstalen blir holdt av Trine Skei Grande som blant annet snakker om kunstens kraft, og kunstens kraft er så absolutt tilstede i årets utstilling på VKL.

 

Kubatana

IMG_8174Idet prosesjonen ankommer Vestfossen Kunstlaboratorium er det første som møter oss et stort gult «teppe» som dekker store deler av fronten på bygget. Det viser seg at det er Serge Attukwei Clottey sitt verk NOKO Y3 DZEN – There’s Something in the World som ønsker oss velkommen. Vi skal imidlertid komme tilbake til denne spennende kunstneren lenger nede.

Kurator for utstillingen er Kristin Hjellegjerde som har reist Afrika på kryss og tvers i lang tid for å finne spennende, interessante og dyktige kunstnere. Vanligvis når afrikansk samtidskunst blir presentert er det ofte kunstnere som har sine røtter i Afrika, men som jobber utenfor kontinentet vi møter. I Kubatana er det kun kunstnere som bor og jobber Afrika som blir presentert, noe som gjør utstillingen spesiell.

Kubatana kommer fra shonaspråket som snakkes i blant annet  Zimbabwe. Det betyr «togetherness» og selv skriver Kristin Hjellegjerde i katalogen for utstillingen at valget på tittel representerer hennes følelse for Afrika. Det handler om hvordan kunstnerne samarbeider og hjelper hverandre, noe vi gjerne ser lite av i Vesten. I Vesten jobber man gjerne hver for seg og i liten grad er man villig til å hjelpe andre ved samarbeid.

Afrika

Når vi hører om Afrika på nyhetene er det som regel katastrofer og sult som blir presentert. Man skal imidlertid ikke nedvurdere noen av disse katastrofene og de menneskelige lidelsene de medfører. I tillegg er apartheid og borgerkriger noe mange har med seg i bagasjen. Men Afrika er også så mye mer enn det. Mange som har besøkt Afrika har uttalt i ettertid at de ønsker sterkt å dra tilbake, og kanskje har dette noe med kulturen og Kubatana å gjøre.

I Vesten har man en tendens til å la etnosentrismen blomstre, men det er utrolig hvor mye rikere man blir hvis kulturrelativismen får en større plass. Da ville man gjerne også oppdage hvor mye man har å hente fra andre kulturer. Med det ville man som menneske bli rikere og stereotypiene og fordommene ville stå for fall.

Den kjente nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie tar opp dette problemet i sitt foredrag The Danger of a Single Story. Undertegnede har selv brukt dette foredraget i undervisning om stereotypier og fordommer . Chimamanda Ngozi Adichie peker på viktigheten av at det er mange historier som tilsammen danner et hele. Det er noe av dette Kristin Hjellegjerde viser oss i utstillingen Kubatana.

I sin tale ved åpningen siterer Hjellegjerde forfatteren Chinua Achebe;

Gjennom hele livet hadde han hørt andre tale om Afrika;

Nå trengte han å høre Afrika tale for seg selv

Og det er nettopp det Kristin Hjellegjerde gjør med denne utstillingen: lar de afrikanske kunstnerne selv tale for Afrika gjennom kunsten sin.

Serge Attukwei Clottey:

IMG_8169

Serge Attukwei Clottey: NOKO Y3 DZEN-There’s Something in the World, 2019

Som tidligere nevnt er det første som møter oss når vi ankommer VKL verket til Serge Attukwei Clottey(1985-) NOKO Y3 DZEN – There’s Something in the World. Det dekker nesten en tredjedel av fronten på bygget; fra topp til bunn. Med både sin gulfarge og ikke minst størrelse er det et blikkfang. Man får en følelse av allerede å være kunsten. Fargen kan symbolisere solen, noe som gjerne sprer glede. Samtidig vet vi at uten solen hadde det ikke vært «liv laga» på denne jorden, og uten den afrikanske kunsten hadde kunstsfæren gjerne ikke vært like mye «liv laga».

Serge Attukwei Clottey er fra Ghana og han er en mangfoldig kunstner med mange uttrykksformer. Han er kjent for å bruke dagligdagse objekter som han transformerer til kunstverk, det foregår en form for metamorfose. Med dette kan vi trekke tråder tilbake til både Robert Rauschenberg, Jasper Johns, og ikke minst Andy Warhol. Den store forskjellen er imidlertid at mens vi i deres verk kan speile den amerikanske kulturen, er det den afrikanske som gjør seg gjeldende i Serge Attukwei Clottey sine verk.

Verket NOKO Y3 DZEN – There’s Something in the World er spesielt laget til denne utstillingen og består  av uendelig mange biter fra vannflasker, kjent under begrepet Kufuor gallon  i Afrika. Kunstneren deler det hele opp i små biter som blir bearbeidet og satt sammen igjen til et kunstverk som skal symbolisere de afrikanske fiskegarnene. At dette er et nitidig arbeid som krever både tålmodighet og store faglige kunnskaper sier seg selv.  Ved å la verket symbolisere fiskegarnet, trekker kunstneren oss på mange måter inn i dagliglivet i Afrika; vi kan se for oss fiskerne som kaster ut garnene sine for siden å trekke dem opp i håp om at man har fått fangst. Det er noe ikonisk over dette, for hvor enn du kommer i verden, kjenner de fleste til fiskegarn og betydningen av det, ganske enkelt fordi mat tilhører basalbehovene våre.

Velger man imidlertid å lese verket metaforisk, er det uante muligheter å lese inn i det, det er helt opp til den enkelte betrakter og dens kulturfilter. Miljøkampen er et ganske nærliggende tema i disse tider, men også andre muligheter er absolutt tilstede ved dette verket.

Armand Boua

IMG_8194

Armand Boua: Untitled (diptych), 2016

Armand Boua (1978-) er fra Abidjan på Elfenbenskysten og stiller med det sterke verket som er et diptykon uten tittel. Det går en stund før undertegnede skjønner hvorfor akkurat dette verket gjør så sterkt inntrykk.

Armand Boua er opptatt av gatebarna som er et resultat av de grusomme opptøyene som fant sted etter presidentvalget i 2010, og han uttaler:

IMG_8199

Utsnitt

«Jeg ønsker å skildre hvordan de overlever, hvordan de lider, slik at mennesker endelig blir konfrontert med den smertelige virkeligheten de later som de ikke ser.» (Sitat hentet fra katalogen til utstillingen) Ser vi nærmere på bildet, ser vi ansikter som delvis er skjult, noen ser ut som de har et tørkle trukket opp til øynene, noe som får oss til å tenke på gjengmentalitet, mens andre vender hodet mot oss og ser direkte på oss med et skeptisk blikk. Ved å gjøre personene uklare får Boua frem hvordan disse gatebarna må kjenne på usynliggjøringen av dem hver eneste dag når de kjemper for å overleve; «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv» (Arnulf Øverland)

Armand Boua er både ekspressiv og appelerende i sine utrykk; appelerende i den forstand at han spiller på patos.

I katalogen blir Armand Boua satt i sammenheng med flere kjente kunstnere, og det er vel og bra, men det er ikke andre billedkunstnere som har fått undertegnede til å reagere så sterkt. Sakte kommer det glidende frem til fremste del av harddisken; det er en bok jeg har lest, en bok av en afrikansk forfatter som beskriver elendigheten til afrikanske gatebarn på en så brutal måte at man aldri vil glemme den. Boken er oversatt til norsk og heter Jeg har sett mørkets indre og er skrevet av Kabelo Sello Duiker, en fantastisk forfatter som dessverre valgte å gå ut av tiden så alt for tidlig. Arman Bouas visualisering av samme tema er nesten like sterkt, til tross for helt forskjellige formspråk.

Gonçalo Mabunda

IMG_8321

Gonçalo Mabunda: The Throne of Intelligence, 2016

Gonçalo Mabunda (1975-) er fra Mosambik og har fått tildelt, for undertegnede, den vakreste plassen i bygget, nemlig karnappet ut mot fossen i første etasje. Også skulpturene, som blant annet består av en stol og en benk er vakre, men det er helt til man tar dem nærmere i øyesyn. Da kommer gufset krypende oppover ryggen og man kjenner på den sterke ambivalensen.

IMG_8316

Gonçalo Mabunda: The Throne of the Shining Dream, 2016

Materialene som er brukt i skulpturene er rester fra våpen, brukt i den grusomme borgerkrigen som herjet i Mosambik mellom 1977-1992. Å vokse opp under slike omstendigheter vil prege et menneske resten av livet. Ved å skape noe som i utganspunktet ser vakkert ut, transformerer kunstneren objektene fra deres opprinnelige betydning og over til noe vakkert, og dermed ufarliggjør han dem. På samme måte kan det kanskje være en måte å bearbeide og i noen grad ufarliggjøre vonde minner. Det blir likevel noe sublimt over det hele, også gitt ved titlene «tronen» som kan leses som et maktspill.

Eddy Kamuanga Ilunga

IMG_8215

Eddy Kamuanga Ilunga: Entre Nous, 2015

Eddy Kamuanga Ilunga (1991-) er fra Den Demokratiske Republikken Kongo og er representert med det fargerike maleriet Entre nous som er laget i 2015. Komposisjonen har en klar pyramideform med en sittende kvinne og den andre stående halvt bøyd over den andre.

Til tross for at komposisjonen er forskjellig, er det lett å la tankene fly tilbake til Paris. Året er 1866 og Eduard Manet stiller ut sitt maleri Olympia . Bildet skapte kraftige reaksjoner, ikke fordi Manet mer eller mindre hadde stjålet sin idé fra Tizian, nei det var fordi at både navnet og personen som lå ublyg på sengen, tydeligvis var gjenkjennelig som en av datidens løse fugler. Ikke noe nytt når det gjaldt Manet det, Frokost i det grønne var allerede et kjent maleri.

Utsnitt

Utsnitt

Kamuanga Ilunga sitt maleri vil nok ikke skape særlige protester, men mens det kan sies at Manet klarte å fange det moderne før det var definert, har Ilunga tatt moderne elementer fra den digitaliserte verden, og satt det sammen med elementer som refererer til tradisjonell afrikansk kultur, gitt ved stoffene og hodeplaggene til personene på bildet. Så mens vi kan plassere Eduard Manet i tidlig modernisme er Eddy Kamuanga Ilunga en klar postmodernist.

Amina Agueznay

IMG_8305

Amina Agueznay: Aouinates #1, 2016

Amina Agueznay (1963-) er fra Marokko. Å gå i møte med hennes kunst som består av to høyder med mange små deler av heklede objekter, er som å komme hjem, hjem til det trygge, det lune, det som alltid har vært. Samtidig gir det assosiasjoner til folklore.

IMG_8306

Utsnitt

Agueznay har bachelorgrad i arkitektur, og er også smykkedesigner. I sine installasjoner, som verket på Vestfossen er, viser kunstneren hvordan man ved å sette sammen kunst og håndverk kan skape nye uttrykk med ny betydning.

Konklusjon

Aldri før har det vært så vanskelig å begrense seg ved å skrive om en utstilling, for denne utstillingen har krøpet under huden på undertegnede. Kanskje skyldes det at jeg i lang tid har kjent på at Afrika veldig ofte blir feilt fremstilt, som en stereotypi som har lite rot i virkeligheten. Ja, det finnes grusomheter som konflikter, sult og menneskelige tragedier, men det finnes også så mye mer slik Chimamanda Ngozi Adichie problematiserer i foredraget sitt; faren ved å bare ha en fortelling.

Med utstillingen Kubatana har Kristin Hjellegjerde klart å få frem denne pluralismen på en utmerket måte. I dette innlegget er bare ytterst få av verkene tatt med, plukket ut for å vise litt av mangfoldet i denne utstillingen. Jeg oppfordrer hver og en som har mulighet til det å ta turen til Vestfossen, både for å oppleve denne utstillingen og de to andre som her ikke er omtalt. Selv skal undertegnede ta turen bort igjen og bruke lang, lang tid for igjen å kunne kjenne på alt som er å hente i årets utstilling. Kunst er som jeg til det kjedsommelige gjentar kommunikasjon, på lik linje med annen form for kommunikasjon. Som sender har Hjellegjerde vært bevisst sin mottaker og dermed lykkes med å få frem budskapet.

Idet vi forlater Vestfossen har vi fått en større forståelse om hva afrikansk samtidskunst handler om, en forståelse som er god å ta med seg videre.

Kilder: Når det gjelder opplysninger om den enkelte kunstner og deres verk har jeg støttet meg til den utførlige katalogen, så har du ikke anledning til å dra til Vestfossen i sommer kan katalogen være et plaster på såret.

Utstillingene står til 22. september.

For mer informasjon, se Vestfossen Kunstlaboratorium.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *