Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium

Kommentarer er skrudd av for Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium Rose Wylie, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.

Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.

Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.

Rose Wylie; SNAKE

La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.

Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.

Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.

For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.

Aurora Reinhard: Artist & Curator (Artist and David Elliot) 2017

Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.

Aurora Reinhard: Martyr 2019

Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?

La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.

Martine Poppe: High Up, Overspill, Today sett fra høyre, 2022


Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.

I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.

Cornelia Baltes; Miet, Jeg, Mina, lest fra venstre.


Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.

Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?

Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.

Yu Jinyoung: Me & Them #5 2014


I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.

Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.

Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.

Frances B. Johnston from the series RESURFACE II, 2019

Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.

Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Comments are closed.