Per Fronth sin utstilling POWER TRILOGY på Fineart er en utstilling du bør få med deg.
Det er en litt grå høstdag og jeg er på vei til Per Fronth sin utstilling på Fineart. Jeg gleder meg til å gå i møte med denne utstillingen for Fronth er en kunstner med en helt egen stil. Kunstneren kombinerer en blanding av foto og maleri på en måte som er helt unik. Til min store glede oppdager jeg at idet jeg ankommer galleriet holder kunstneren på å fortelle om kunsten sin.
Utstillingen er kalt Power Trilogy og består av de tre delene Secretary General, Unicorns, og Sound of Light, hvor det første har et politisk tema, det andre handler om streben etter, eller jakten på økonomiske vinninger, mens det siste handler mer om livet generelt.
Ser vi på hovedbildet i dette innlegget finner vi kunstneren selv som forteller om prosjektet på en interessant måte. I selve verket finner vi x antall menn som nærmest, i en form for rus, strekker seg etter pengesedlene som omgir dem. Tittelen på bildet Tarmac (Learjet) som i norsk sammenheng er oppstillingsplassen for fly. Vi ser også et fly i maleriet, men har det landet eller tar det av? En ting er sikkert, personene i bildet tar helt av. For undertegnede får jeg assosiasjoner til Delacroix sitt ikoniske maleri La Liberté guiding le peuple. Dermed blir dette verket ekstra sterkt å lese, for mens hovedpersonen i Delacroix sitt maleri leder folket til frihet leder hovedpersonen i Fronth sitt maleri folket til galskap. Dette maleriet er fra serien Unicorns.
Per Fronth har bakgrunn som fotograf i VG og han tar derfor alle bildene han bruker selv. Han holder opp sin mobil og forteller at bildene er tatt med denne. Fotoene bruker han i maleriene sine på en helt egen måte, slik at det opprinnelige fotoet ikke lenger er kjennbart. Kunstneren skaper en form for hybrid eller symbiose om man vil, mellom foto og maleri på en måte som er helt spesiell, og ikke minst fascinerende.
Selv om det nå også er kvinner som har fått plass ved maktens bord, er det fremdeles et flertall av menn. Ser vi på dette maleriet, er det ikke mye som er overlatt til medarbeiderne, nemlig kvinnene, etter at de grådige menn har forsynt seg. Man trenger heller ikke lenger lure på om flyet er på vei opp eller ned; det har landet med et brak. Kunstneren snakker om hvordan menn er overtallige innen spesielle maktposisjoner, og dette bildet taler for seg selv. Heldigvis kan vi se en endring i dagens samfunn, men den endringen befinner seg fremdeles langt ute i horisonten dessverre.
Til sin store både overraskelse og glede fikk kunstneren være med daværende Natosjef Jens Stoltenberg på reiser hvor sistnevnte møtte noen av verdens rikeste menn. Som Fronth påpeker; hvilken kunstner er det som får en slik anledning at de får overvære slike møter? Kan noe av grunnen være at kunstneren tidligere hadde vært fotograf for VG? Personlig tror jeg ikke svaret er så enkelt; Stoltenberg kjente nok til Fronth og hvor dyktig han var både som fotograf og kunstner, og at denne sjeldne kombinasjonen kunne være en spennende måte å få frem viktige møter på en annen og spennende måte. Et av resultatene fra disse reisene er Stoltenberg sitt møte med tidligere president Donald Trump i det ovale rom. Fronth har skapt sitt helt eget maleri med utgangspunkt i dette møtet, og på kjent vis fra kunstneren er det en blanding av foto og maleri hvor det realistiske er lagt til side til fordel for det kunstneriske . Rødfargen er dominerende i maleriet; rødfarge som symbol på både liv, død, kjærlighet, men også fare. Personene i bildet er heller ikke helt realistiske; hva har skjedd med ansiktet til Trump blant annet? Her overlater jeg til deg kjære leser å tolke bildet, jeg bare gir deg noen ledetråder……. Legg også merke til alle mikrofonene som har fått en såpass dominerende plass i maleriet.
Vi var tidligere inne på hvordan kunstneren var opptatt av at det var et stort overtall av menn i maktens korridorer; i denne utstillingen har kunstneren med seg et bilde av Theresa May, den tidligere britiske statsministeren som tok på seg den vanskelige jobben å få Storbritannia ut av EU (Brexit). Hun slet imidlertid med å dra i land en skikkelig avtale med EU, noe som førte til at hun trakk seg i 2019. I portrettet av May finner vi en kvinne med nedslåtte øyne som ser litt trist ut, eller oppgitt om man vil. Den mørke linjen vi finner på kinnet kan lett assosieres med en tåre som renner nedover, noe som forsterker det følsomme uttrykket. Theresa May er kjent for å alltid ha et smykke rundt halsen; gjerne et perlekjede, noe vi også finner i Fronth sitt portrett av henne. Det er også med i selve tittelen på bildet som et tillegg. Bakgrunnen er blå; kontemplasjonens farge, noe som kaller på de dype tanker, gjerne også hos betrakter?
I bildet Sand Burial er det mye liv og positivitet. Vi finner en del ungdommer som nyter en solskinnsdag på stranden med typisk lek og moro som blant annet å begrave en av personene i sanden. Per Fronth snakker blant annet om hvor viktig ungdommen er, noe vi kan si oss enige i, for er det ikke ungdommen som er fremtiden vår? Vi kan vel hver og en lengte tilbake til de lyse solfylte sommerdager når vi nå går mot mørkere tider for dette bildet er fylt av optimisme som kan gi betrakter en god følelse.
Men ungdomslivet er ikke bare lek og moro. Ser vi på bildet Armeria Maritima er ansiktet dekket av en helt vanlig «facemask» som man kan få kjøpt hvor som helst. Kanskje får man vakker hud ved å bruke slike masker, men man må kunne lese mye mer inn i dette portrettet; nemlig det symbolske. I dagens samfunn med sosiale medier og ikke minst bloggere som poster bilder av seg selv, nysminket og gjerne med flere operasjoner bak seg for å se flottest mulig ut, er det mange som har slike forbilder som sliter. Det de ikke tenker på er at de bare ser en polert overflate og i mange tilfeller et like «polert» innhold. Dette er en farlig trend som motarbeider og undergraver ungdommer med sunne og ikke minst viktige interesser. Det finnes for all del dem også på sosiale medier men de får gjerne ikke like stor oppmerksomhet. For undertegnede er dette et sterkt portrett som leses rett inn i denne ambivalensen.
I serien Sound Of Light finner vi flere bilder som er satt sammen av flere elementer hvor gjerne ett av dem har hovedrollen mens de andre som er mye mindre tar plass for eksempel under hovedbildet slik som her i Afternoon. At disse verkene har fått kaleidoskop i parentes i tillegg til tittelen er ikke så rart, for som i kaleidoskopene har hovedbildet i verket sterk lyssetting som skinner, akkurat som i kaleidoskopene vi lekte med som barn. I tillegg må man gå på en form for oppdagelsesjakt for å finne de andre elementene. Flere av de små bildene i disse verkene får gjerne hovedrollen i et annet verk. Dermed endrer kunstneren konteksten fullstendig og dermed også narrativiteten. I Afternoon får vi en lett følelse ved å se på hovedbildet, men idet vi tar de små bildene i nærmere øyesyn forandrer det seg. Bildet nummer to fra høyre kaller på det uhyggelige og fremstår som en kontrast til hovedelementet, og dermed er vi i gang og må lese det hele om igjen.
Et annet eksempel fra denne serien er TwinSunrise hvor kunstneren forteller at han satt og ventet på soloppgangen, og da den kom, knipset han den flere ganger og kunne dermed skape to soloppganger i samme bildet. Vi møter igjen kunstneren sin form for «kaleidoskop» og hvordan et tilsynelatende vakkert bilde på grunn av miniatyrbildene i underkant endrer uttrykket og dermed også det narrative totalt.
Vi skal avslutte med et maleri fra Unicorns-serien som er kalt HORIZON. Det er et ganske estetisk verk med en avstemt fargeskala og klar komposisjon. Hovedfokus i bildet er de mange bøkene som er stablet oppå hverandre; bøker som symbol på kunnskap? De er gamle og slitte noe som i første omgang kan gi inntrykk av at de er godt brukt, men det er elementer som forstyrrer dette; både i måten de er plassert på, den ene er på vei utfor kanten, de andre mer eller mindre tilfeldig plassert oppå hverandre. I tillegg er de omgitt av noe hvitt som kan leses som snø og andre elementer som ser ut som rester av garn, etc. I bakgrunnen finner vi Borøya hvor lyset har tatt plass. Når vi i tillegg vet at dette verket tilhører Unicorns-serien er det lett å lese det som om kunnskapen er gått tapt, men i det fjerne finner vi lyset og dermed også håpet. Setter vi det i tillegg inn i dagens situasjon med alle de menneskelige lidelsene som finner sted, kan dette håpet som vi leser inn i dette kunstverket til Fronth også være noe vi tar med oss inn i dagens situasjon, for håpet må vi aldri miste, selv i den mørkeste natt.
Hva er det så som gjør denne utstillingen til Per Fronth så spesiell og fascinerende? Det er mange grunner til det. For det første er det metoden; det er mange som kombinerer foto og maleri, men jeg har aldri sett noe lignende til måten denne kunstneren utfører det på. For det andre er alle foto tatt av kunstneren selv og han har derfor vært på alle de stedene som gjengis i verkene. I tillegg fremmer kunstneren aktuelle tema og setter dem inn i en sammenheng som skaper kontraster; både når det gjelder «koleidoskopene» men også de enkelte verk satt opp mot hverandre. Eksempel på det kan være hovedbildet i dette innlegget; Tarmac, satt opp mot Sand Burial og som kjent; kontraster forsterker hverandre.
Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøringen i kunsten, hvordan man ved å sette ulike elementer sammen på en ny og noe ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og undre seg. Per Fronth klarer så absolutt å skape underliggjøring gjennom verkene sine og derfor sitter også kunsten hans igjen i lang tid etter man har gått den i møte.
Det er også utgitt en bok i forbindelse med denne store utstillingen, og undertegnede gleder seg til å dukke ned i den.
Utstillingen står til 3.11. så har du ikke fått den med deg enda har du enda muligheten.
Leif Nyland serverer de besøkende balsam for sjelen i sin nye utstilling på Vedholmen Galleri
Det er lørdag 17. august og værgudene har tatt en pust i bakken når vi er på vei til Vedholmen Galleri hvor Leif Nyland har sin tredje separatutstilling i dette vakre galleriet med de like vakre omgivelsene. Selv sier han at det er som å komme hjem, noe undertegnede ikke har noen problemer med å forstå. Dette er et av de galleriene hvor jeg stadig vender tilbake. Vibeke Harild og Peter Marron som selv er kunstnere, driver galleriet og det er alltid like hyggelig å treffe dem og ha en inspirerende kunstprat.
Owen Weaver setter stemningen med sin vakre musikk. Det er bare å nyte mens man lar blikket vandre langs de vakre maleriene; tilsammen skaper dette en vakker symbiose. Utstillingen er kalt STILLE ØYEBLIKK og er det noe vi trenger i disse turbulente tider så er det å ta oss tid til å stoppe opp og bare nyte øyeblikket i stillhet, for Leif Nyland serverer oss balsam for sjelen gjennom sine bilder.
Jeg har tidligere skrevet om Leif Nyland her på Samtidskunst.com i forbindelse med hans forrige utstilling på Vedholmen Galleri. Der tar jeg for meg bakgrunnen hans og hvordan han har vært tro mot sitt uttrykk til tross for at han, som så mange andre som malte slik som ikke var "in" på den tiden, fikk høre at "vi lager ikke slik kunst her". Det gjelder imidlertid ikke å "go with the flow" for det er da du skaper noe unikt, noe Leif Nyland er et godt eksempel på.
Da jeg for noen år siden for første gang gikk i møte med Leif Nyland sin kunst, ble jeg bergtatt av kunstnerens bruk av lyset. Ikke som i barokken der man får det sterke lyset som lyser opp de viktige elementene i bildet (clair obscure eller tenebroso om man vil), men heller som en form for kontraster; kontraster mellom lys og skygge. Sterke kontraster blir det også når Nyland kobler inn kontrastfargene i bildene sine, som i maleriet Bukta. På samme måte som lys og skygge forsterker hverandre, gjør kontrastfargene det samme. I tillegg finner vi en stram komposisjon som gjør at det hele til sammen skaper en balanse.
Med modernismen ble formen viktigere enn innholdet. Selv om Leif Nyland ikke er modernist, er han i hvert fall både en formalist og kolorist. Den strenge komposisjon får meg noen ganger til å tenke på Piet Mondrian, og jeg tar meg i å lure på om atelieret til Nyland er like ryddig og organisert som bilder vi har sett av Mondrian i sitt atelier. En ting har de i hvert fall til felles; det er bilder man kan hvile øynene på når alt rundt en er kaos.
Med så strenge komposisjoner er hvert minste element avgjørende, og i vår samtale tok kunstneren opp akkurat dette og pekte på en liten oransje strek på toppen av et fjell og hvordan den var med å bære store deler av komposisjonen. Ser vi på maleriet Ned mot sjøen III finner vi igjen noe av dette. Se på det oransje elementet i sjøen; er det en fjær eller hva er det? At det er med på å skape balanse i komposisjonen er i hvert fall sikkert: bare prøv å holde noe over den og du vil se hvordan komposisjonen faller fra hverandre. Igjen er komplementærfarger brukt, men her med et par unntak som skaper en spenning i bildet. Verd å merke seg er også at i Vesten hvor vi leser en tekst fra venstre til høyre tåler vi mer tyngde i venstre halvdel av et bilde, men i land der teksten blir lest fra høyre til venstre er det motsatt. Dette er noe kunstnerne er klar over og flytter du blikket ditt tilbake til Ned mot sjøen III vil du se at det stemmer. Bortsett fra de rent kubistiske formene ser vi hvordan det også blir skapt en diagonal i bildet ved hjelp av de to organiske formene. Dette kan gjerne gi oss assosiasjoner til Gauguin sitt kjente maleri Jakobs kamp med engelen hvor akkurat diagonalen har en fremtredende rolle i de fleste analyser og tolkninger. Vi skal ikke gå videre inn med analyse av Ned mot sjøen III og hva diagonalen kan gjøre i en analyse og tolkning, det overlater jeg til deg kjære leser.
Fordi jeg vet at Edward Hopper er blant favorittene til Leif Nyland fikk jeg en aha-opplevelse med en gang jeg gikk i møte med maleriet Kveldslys. Assosiasjonen spant selvfølgelig avgårde til Hopper sitt kjente maleri Nighthawks. Selv om både paletten som er brukt er annerledes og vi finner mer organiske former i Nyland sitt maleri, ei heller mennesker, er det noe med vinduene og den stramme formen som avgjør det hele for undertegnede. En annen mulighet er jo min egen fascinasjon for Hopper, og kanskje at Hopper i andre malerier brukte en lignende palett som Nyland har brukt i sitt.
Selv om man gjerne kjenner stilen til Leif Nyland; det være seg lyssetting, palett, og ikke minst det stramme formspråket, er det ett maleri som skiller seg ut for undertegnede, og det er Mot låven. Det har riktignok en klar om ikke like sterk lyssetting som ellers, men paletten har en mye varmere tone, og i tillegg er det de organiske formene som dominerer, bortsett fra i låven. Disse formene flyter på mange måter over i hverandre og er ikke like tydelig avgrenset som i de fleste maleriene til kunstneren.
Forskjellen blir tydelig når vi setter det opp mot Huset ved havet. Vi kjenner nå igjen den strenge formen og også paletten som spiller mye på primærfargene men også her med enkelte innslag av sekundærfarger. Vi vet at de fleste motivene til Leif Nyland er hentet fra omgivelsene han lever i, men disse er bare utgangspunktet. Ut i fra det jobber kunstneren videre og skaper sine helt egne uttrykk. Med bakgrunn i sin lange utdannelse kan kunstneren alt om både form, komposisjon, fargelære og lyssetting, men ut ifra det prøver kunstneren stadig ut nye ting. Maleriet blir på mange måter til underveis. På den måten stiller Nyland i rekken sammen med mange kunstnere, både tidligere og nålevende, som inntar en rolle som forsker; de forsker på nye muligheter innenfor maleriet. De bruker de samme motivene gang på gang men sluttresultatene blir forskjellige.
Vi var tidligere inne på at det ikke befinner seg mennesker i maleriene til Leif Nyland, og da heller ikke motivene er gjenkjennelige, motiver som ofte består av hus, blir det som jeg skrev i mitt forrige innlegg om kunstneren; "Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted:" Dette gjelder også de motivene som bare består av en form for landskap, heller ikke her finner vi mennesker.
I mitt forrige innlegg om Leif Nyland går jeg dypere inn i selve kunsten hans, og jeg sammenligner ham både med Cézanne, Rothko, Ida Lorentzen, og Eva Harr som så alt for tidlig har gått ut av tiden.Før jeg besøkte denne utstillingen har jeg fundert på hvorfor Leif Nyland også er opptatt av Giorgio Morandi, og plutselig så jeg det for meg; Morandi er ikke minst kjent for sine stilleben, gjerne med flasker o.l., og for undertegnede skaper Leif Nyland sine stilleben med hus og landskap som motiv. Jeg tror han ble litt overrasket da jeg sa det til ham, men kanskje når han får tenkt litt over det, er det ikke så fjernt?
Uansett; det er noe helt spesielt med Leif Nyland sine malerier, man får nesten en sakral følelse når man går i møte med dem. Det er noe kantianskt; litt uforklarlig hva det er man opplever, men en ting er sikkert; det gir balsam for sjelen.
Utstillingen står til 22.09.24. og jeg anbefaler den på det varmeste.
Lenke til mitt tidligere innlegg om Leif Nyland:
https://samtidskunst.com/2022/08/
Bli bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes viktige formidling gjennom kunsten.
Det er en fin sommerdag og jeg er på vei for å besøke kunstneren Calina Pandele Yttredal i hennes atelier i Oslo. Dette er et møte jeg har gledet meg til og kunstneren møter meg på en måte som gjør at jeg føler meg velkommen. Det går heller ikke lang tid før vi er på bølgelengde.
Calina Pandele Yttredal er en allsidig kunstner som uttrykker seg gjennom malerier, tegninger, grafiske verk, og skulpturer. I tillegg holder hun foredrag og har gitt ut flere bøker. En av dem; I verden, er et samarbeid med blant annet forsker Lars-Otto Reiersen som er marinbiolog og tidligere leder for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP), og Solveig Andresen fra Utenriksdepartementet hvor hun tilhører Seksjon for energi, klima og matsikkerhet. Dette er områder Yttredal er særs opptatt av, og som hun skriver om i forordet til boken I verden; her et lite utdrag:
"I dag er vi vitner til forskyvninger av habitater, dyrearter som trues av utrydning, inkludert mennesker. De store menneskemassene på flukt i dag kan sammenlignes med utrydningstruede dyr; begge mister sitt habitat. Det viser hvordan alt henger sammen og at vi er avhengige av hverandre og våre omgivelser. I ulike kulturtradisjoner har mennesket gjennom årtusener dyrket et nært forhold til naturen og levd i pakt med den."
I vårt møte forteller kunstneren at hun alltid har vært opptatt av lyset og hvordan det danner en dybde i bildet. Hun trekker blant annet frem Tizian og hvordan det mørke også har et lys i seg som danner denne dybden. Hun forteller videre om en opplevelse hun hadde da hun bare var fire år gammel og var med moren på Nasjonalmuseet. De gikk i møte med et maleri av Rembrandt hvor det blant annet befant seg en kvinne med gylden, rikt modellert kjole. Liten som hun var så hun ikke stort mer enn skjørtekanten som, på grunn av alle lagene med maling og lys, fremsto for henne som tredimensjonal. Mens Brunelleschi oppfant sentralperspektivet i renessansen og gjorde dermed kunstnere som Leonardo Da Vinci i stand til å danne dybde i maleriene sine, er Yttredal mer opptatt av hvordan lys og skygge, og lag på lag, skaper dybde.
Som liten kunne kunstneren også sitte alene ute i naturen og bare studere livet som rørte seg der; det være seg insekter, men også større vesener. Hun var fascinert av hvordan de var bygd, hvordan de beveget seg og forandret farge i ulike vinkler takket være det iriserende fenomenet. Gjennom lyset, farge, kunst, forstod hun livet, verden. Dette er elementer hun har tatt med seg videre og som vi finner igjen i forskjellige uttrykk i kunsten hennes. Med en så stor interesse for naturen er det ikke overraskende at kunstneren er en viktig stemme når det kommer til miljøvern. Kunstneren er opptatt av fremtiden som for de fleste bør være skremmende med tanke på miljøet, men for å forstå fremtiden må man også se til fortiden, og være bevisst nåtiden, alt henger sammen ifølge kunstneren.
Det er mye av dette kunsten til Yttredal handler om; slik som i verket Hvor er jeg? Ved første øyekast er det et nydelig nesten litt eventyraktig motiv, men noe skurrer. Vi ser en isbjørn plassert i en jungel, så hva har skjedd? I boken I verden trekker Lars-Otto Reiersen inn de to siste verselinjene fra Sigbjørn Obstfelder sitt kjente dikt "Jeg ser" ; "Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig." Diktet ble skrevet på 1890-tallet da urbaniseringen gikk i et forrykende tempo, og mens noen jublet over fremgangen ble andre bekymret. Vi kan trekke trådene frem til i dag; synet på miljøkrisen er som synet på urbaniseringen for over hundre år siden; den er todelt. Noen mener det er krise og at vi må handle mye raskere mens andre mener at det ikke er så farlig. Reiersen holder seg til fakta som den fagpersonen han er og skriver at "De siste 20 årene har havisen i nord blitt kraftig redusert både i tykkelse og utbredelse, hvilket gjør at færre solstråler reflekteres ut i verdensrommet." Som et resultat av dette, fortsetter Reiersen og henviser til nye data i 2021; "stiger temperaturen tre ganger hurtigere enn resten av kloden." Vi står med andre ord i fare for at våre etterkommere skal lure på hvilken klode vi har etterlatt dem. Dette bør få flere enn isbjørnen til Calina Pandele Yttredal til å lure på hvor de er og om de er kommet på feil klode......
Koalaen er en dyreart som er truet. Den står riktignok ikke på listen til WWF over de mest truede dyrearter, men med alle skogbrannene som har herjet i Australia hvor den holder til, blir livsgrunnlaget borte. Den lever blant annet i eukalyptustrærne hvor den henter vann fra bladene. Igjen finner vi et maleri som kan appellere til de gode følelsene, men det er ikke det som er utgangspunktet til Yttredal som vi nå vet. Hun vil få betrakter til å tenke. Vi ser hvordan kunstneren bruker lys, skygge og lag på lag for å danne dybde i bildet slik vi tidligere var inne på.
Hvis vi går til det neste maleriet, ser vi en elefant som står ute i et vann, omgitt av tilsynelatende vakker natur. Vi vet at elefanten er en av de klokeste dyrene og samtidig et dyr med en utrolig hukommelse. I hinduismen finner vi guden Ganesha, som er sønn av Shiva, en av de tre hovedgudene i hinduismen (Trimurti). I sin vrede kuttet Shiva hodet av sønnen sin, og hodet ble i etterkant erstattet med et elefanthode. Dette var fordi Ganesha var full av godhet, ærlighet og rettferdighetssans. Det er derfor mange hinduer som dyrker Ganesha som sin gud.
Går vi tilbake til maleriet Varsel blir det ekstra sterkt at Calina Pandele Yttredal har valgt nettopp elefanten som sitt hovedelement i dette maleriet. Igjen kan vi se hvordan kunstneren bruker lyset. I barokken, som blant annet Rembrandt tilhørte, var de også opptatt av lyset. I Rembrandt sine malerier vil du finne et sterkt lys som gir enorm kontrast mellom lys og skygge uten at man helt skjønner hvor det kommer fra (clair obscure). For betrakter blir det veldig enkelt å skjønne hvilke elementer; det være seg mennesker, dyr, eller objekter, som er det viktigste i verket. I Yttredal sitt maleri ser vi derfor at det er elefanten som har fått hedersplassen. Det er noe sakralt over det hele, da lyset kommer ovenfra; er det en foss eller er det et himmelsk lys? Det er opp til deg kjære betrakter å spinne videre på. Det som er sikkert er at dette er et varsel om hva som kan skje hvis vi ikke nå tar miljøkatastrofen på alvor.
Kunstneren fortalte videre om et besøk til Ground Zero da hun var i New York. Da oppdaget hun et tre som hadde blitt stående igjen og vokst videre etter den grusomme terrorhandlingen. Jeg har selv besøkt dette sterke minnestedet og skjønner hva hun snakker om; i alt det grusomme og triste, gir treet et håp. Dette er bakgrunnen for maleriet Naturens vei. Det er på mange måter et dystopisk bilde for det er ingen mennesker igjen, men naturen har klart å komme tilbake. Lest inn i miljøkampen kan man gjerne skjønne hvor viktig naturen er for oss, for uten natur intet liv, så hvorfor tar vi ikke bedre vare på den? Vi finner mange blåfarger i dette bildet; kontemplasjonens farge, så kanskje vi skal ta oss tid til de dype tankene og finne ut hvordan vi best mulig skal ta vare på den fantastiske naturen og spiren til alt liv, på en best mulig måte? Før levde menneskene i pakt med naturen, hva er det som har gått så galt at vi ikke lenger skjønner hvor viktig det er?
Aristoteles delte alt levende inn i tre nivåer; i laveste nivå finner vi alt som vokser. Her finner vi planter, dyr og mennesker. På det mellomste nivået finner vi dyrene og menneskene, for både dyr og mennesker kan både føle og kjenne på behov, som for eksempel det å bli redd, frustrert, glad, og det å spise når man er sulten. På høyeste nivå finner vi bare menneskene for de kan danne begreper, noe som igjen gjør at menneskene kan sette i gang og endre hendelser med mer. Så kan man spørre seg, når man ser på situasjonen i verden i dag; hvorfor blir disse kunnskapene av noen brukt på krig og elendighet i stedet for å verne om naturen; naturen som også involverer mennesket?
Vi finner også trær i mange av verkene til Yttredal; ikke så rart kanskje med tanke på hennes oppfordring om å leve mer i pakt med naturen. I alle sine utstillinger er hun opptatt av konteksten utstillingen befinner seg i og i forbindelse med utstillingen på Jeløya hvor boken I verden ble lansert, bar hun inn vedstubber som hun fant på stedet og brakte inn i utstillingslokalet. Trær har stor symbolsk verdi. Det første som gjerne faller oss i tankene er treet Yggdrasil fra norrøn mytologi, dette verdenstreet som alltid er grønt og strekker seg over hele verden. Utover det blir gjerne trær sett på som noe positivt; det har dype røtter, røtter som fører til vekst, men treet kan også være et symbol på både kunnskap og evig liv. Alle kunstverkene til Calina Pandele Yttredal er sterkt personlige, men det røde treet som er tegnet med pasteller på papir og har fått tittelen Så nær deg som min egen pust er meg, er i en særklasse da det handler om sorg, tap og en uendelig kjærlighet.
Ser vi på det andre verket ; I en annen verden I er vi kommet mye nærmere et tre, nærmere bestemt befinner vi oss ved foten av det. Hele tegningen er holdt i lyse farger, men midt imot finner vi et parti i form av en trekant som er mørkere. Igjen ser vi hvordan kunstneren skaper dybde ved hjelp av farger og lyssetting. Mens vi helt nede ved foten av treet finner en blåfarge som går over i fiolett, blir fargen mørkere og mer jordaktig, gitt ved brunfargen, jo høyere vi kommer i den "trekantete" formen. Dette skaper en dybde og vi får følelsen av at vi går innover og ikke oppover, det er noe grotteaktig over det hele, noe som gjør oss nysgjerrige. Vi finner også et lysere parti som med tanke på tittelen forsterker følelsen av å gå inn i en annen verden. Hvis vi i tillegg ser på formen som en pyramideform, kan vi lese enda mer inn i det. Men som vanlig er det opp til den enkelte betrakter og dennes kulturfilter å finne ut av det.
Kunstneren har tegnet to versjoner av I en annen verden og nummerert dem som 1 og 2. Begge versjonene er tegnet med tørrpastell og pastellblyant på Canson papir, men mens det i den første utgaven er brukt en versjon med grov struktur, nesten som i et lerret, har kunstneren valgt en versjon med en glattere struktur i nummer 2. Her finner vi ikke på samme måte et mørkt parti slik som i nummer 1 men derimot et lyst parti i bakgrunnen. I dette partiet er det brukt en palett som kan assosieres med våren, og det kan lett leses som et symbol på paradis slik kunsteren og undertegnede filosoferte rundt. Ser vi nærmere på tegningen, finner vi til høyre i bildet en del av et tre hvor stammen og de kraftige grenene bare er skisset opp, hva kan vi så lese ut av dette? Det kan være et tegn på at naturen har forlatt oss men det kan også være et symbol på at det er opp til oss å fylle det med innhold. Her ligger fremtiden og spørsmålet handler om hva vi kommer til å fylle denne fremtiden med. Røttene i tegningen er kraftige, men også røtter kan bli ødelagt.
For ikke lenge siden hadde kunstneren en stor utstilling i Ålesund; KHÅK Kunsthall, en hall som måler 400 kvm. Dette var en utstilling som jeg dessverre ikke hadde anledning til å besøke, men bilder fra utstillingen gjorde meg likevel interessert, for dette var spesielt. Heldigvis fikk jeg nå anledning til å gå i møte med noen av disse kunstverkene.
Det som virkelig fanget min interesse da jeg så bildene fra utstillingen i Ålesund var den store portalen som måler 3 x 4m. Riktignok mangler et par deler av den da jeg går i møte med den i atelieret, men det er ikke vanskelig å forstå hvor viktig den var i nevnte utstilling. Det er mye symbolikk knyttet til en portal, noe vi skal komme tilbake til, men først; la oss ta en nærmere titt på deler av den.
Ser vi på utsnittet som her er vist av Portalen, er det ikke vanskelig å se at både lyset og en sammensmelting av fortid og fremtid her er på plass. Hele portalen er skapt i et gjennomsiktig materiale, som ved første øyekast ser ut til å ha hentet motiv fra middelalderen og da gjerne stavkirkene. Flere har knyttet portalen til Hylestadportalen, hvor vi blant annet finner Sigurd Fåvnesbane fremstilt. Navnet fikk han på grunn av at han klarte å drepe den uhyggelige dragen Fåvne. Heltene blir i de gamle sagnene fremstilt med mot og krefter som overgår alt, og selv om vi ikke finner Sigurd Fåvnesbane i Yttredal sin portal, er det andre helter som er enda viktigere; nemlig de utrydningstruede dyreartene som koalaen vi ser i utsnittet og som vi også traff på i maleriet Redd. Mye av ornamentikken vil likevel gi oss assosiasjoner til stavkirkene, og på den måten knytter kunstneren sammen fortid og nåtid slik at det blir en form for symbiose. Mye av ornamentikken i stavkirkene handlet om kampen mellom det gode og det onde, og når det gjelder de truede dyreartene er det også en kamp mellom det gode og det onde men i et miljømessig perspektiv.
I tillegg til det transparente materialet som denne portalen er laget av, er motivene malt med blant annet iriserende maling, i en egen teknikk som Yttredal har forsket i og utviklet. Det gjør at fargene skifter, avhengig av lys og bevegelse, i likhet med fargeeffekten som vi blant annet finner igjen hos enkelte insekter.
En portal har også i egenskap av å være portal, mye symbolikk knyttet til seg som nevnt tidligere. Man går gjennom portalen; legger noe bak seg og går i møte med noe nytt og bedre; som en form for katarsis. I følge Aristoteles var det gjerne en hard prøvelse, men man kom ut "renset" og med ny giv. Og kanskje er det slik når det gjelder miljøkampen også; for at vi skal kunne vinne den og kunne gi våre etterkommere et sted hvor det er godt å leve, må vi gjerne gjøre en innsats som krever sitt for å klare det.
Vi har tidligere vært inne på for en allsidig kunstner Calina Pandele Yttredal er, og det er en kunstner som ikke er redd for å utfordre seg selv. Flere av skulpturene hennes krever både mot og innsikt for å kunne gjennomføres. Når det gjelder lysskulpturen som ble laget til 150-års-jubileet til Tranøy fyr i 2014, Wind-Eye, ble selve glasskulen laget på Hadeland glassverk og det var den største glasskulen de noensinne hadde laget. Det var derfor knyttet stor spenning til om dette skulle gå bra, men det gjorde det heldigvis. Yttredal er opptatt av at kunsten hennes skal ha en tilknytning til stedet den opptrer i som tidligere nevnt, og lysskulpturen på Tranøy er intet unntak. I dagslys gjengir kulen omgivelsene mens den i mørket lyser opp omgivelsene. At den er knyttet opp til det gamle historiske fyret gjør at fortid og nåtid knyttes sammen, noe kunstneren som kjent er opptatt av. Dette er langt fra den eneste lysskulpturen, tar du turen til Slemmestad brygge vil du treffe på den 5 meter høye Seahorse, sjøhesten hvor ledlysene skifter farge i takt med naturen rundt. Og enda er det så mye mer denne allsidige kunstneren har gjennomført og hun hviler ikke på laurbærene; i disse tider holder kunstneren på med en stor lysskulptur som skal avdukes mot slutten av dette året. Jeg har sett arbeidstegningene og dette kommer til å bli spektakulært; det er bare å glede seg.
Selv om det var mye mer å velge mellom, som blant annet silketrykkene hvor hvert trykk var håndkolorert i etterkant, velger jeg Budbringer som et siste bilde i denne teksten. Det er fordi Yttredal selv er en budbringer; hun får oss til å reflektere over de viktige eksistensielle tema som alle handler om natur, for med Aristoteles sin definisjon er vi alle natur.
Mitt besøk i atelieret til Calina Pandele Yttredal har gitt meg mye; et møte med et fint menneske og en spennende samtalepartner i en kontekst med vakker kunst som formidler et viktig budskap. Jeg har hele mitt liv vært opptatt av menneskets forhold til naturen og hvor viktig det er. Ved urbaniseringen og den industrielle revolusjonen fjernet mennesket seg mer og mer fra naturen, og kanskje akkurat derfor var det lettere å ikke bry seg så mye om den. Men for å overleve må vi ta naturen på alvor og ikke minst tenke på dem som kommer etter oss; for hvilken arv vil vi gi dem? Dette kommuniserer Yttredal på en utmerket måte gjennom kunsten sin.
For å bli enda bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes kunst, noe jeg anbefaler, legger jeg her ved linken til hennes hjemmeside: https://www.calinapandeleyttredal.com/ Her kan du også bestille noen av bøkene hun har gitt ut; blant annet I verden som har vært omtalt i denne teksten. I tillegg finner du også videoer av kunstnersamtaler, utstillinger med mer.
NB Der ikke annet er oppgitt er det som vanlig undertegnede som er fotograf.
Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som...
Vedholmen galleri ligger vakkert til, helt i sjøkanten, litt utenfor Bergen. Det er alltid en glede å besøke dette galleriet, både fordi det er et galleri hvor du alltid føler deg velkommen og fordi de har mange spennende kunstnere i stallen sin.
Denne gangen tok vi turen fordi det var festspillutstilling med Line S. Hvoslef, en kunstner jeg virkelig har fått øynene opp for; både fordi hun er en dyktig kunstner men også fordi hun tar deg med inn i en spennende verden gjennom bildene sine.
Utstillingen har fått tittel etter et sitat fra Kurt Johannessen; "Det underlege som gror der det å sjå. men ikkje forstå, møter det å forstå, men ikkje sjå". En bedre tittel til denne utstillingen kunne ikke blitt valgt. Kurt Johannessen er kjent både som performancekunstner, men like mye for sine bøker med forunderlige formuleringer som ikke nødvendigvis følger den naturlige syntaksen, ei heller når det kommer til det innholdsmessige. Dermed begynner leseren å undre seg over hva dette egentlig betyr. Ja, det er absolutt en aforisme, men en særs komplisert aforisme og det er akkurat det som fascinerer. Undertegnede har selv mange av bøkene hans, og det er alltid koselig å ta en prat med ham når jeg møter ham på Bergen Art Book Fair.
På samme måte kan vi si at Line S. Hvoslef får betrakter til å undre seg i møte med hennes bilder, for også her er det mye å undre seg over. Den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskij snakket om hvordan underliggjørelsen er det som skiller kunst og litteratur fra alt annet. Han trakk blant annet frem Tolstoj som brukte en hest som forteller i en av sine tekster. (Moderne litteraturteori; en antologi s. 16 og 17.) Dette har fulgt meg helt siden studietiden, og det er akkurat det Kurt Johannessen og Line S. Hvoslef gjør i sine henholdsvis tekster og malerier; de skaper en underliggjøring som får leser/betrakter til å undre seg, noe vi trenger, ikke minst i disse tider. Ser vi på bildet Historie II er det mange detaljer som tilsammen skaper et hele. Bildet er holdt i til dels duse farger, men det har en klar todeling med jordfarger nederst og blåtoner i den øverste delen. "So far so good", på den måten vil man gjerne ved første øyekast oppfatte det som et landskapsbilde men ved hjelp av alle elementene som er plassert i dette "landskapsbildet" blir vi forundret, og det er her underliggjøringen kommer inn. Så er det opp til hver enkelt betrakter å undre seg og skape sin historie i møte med dette verket.
Går vi så videre treffer vi på maleriet Fabel. Det er et nydelig maleri i vakkert avstemte farger; ikke minst flere variasjoner av blått, en farge som kaller på kontemplasjonen. Dermed er vi i gang; jordfargene og fjellformasjonene sørger for at vi ikke tar helt av, men tittelen oppfordrer oss til å fabulere så da er det bare å la seg rive med. På mange måter får man en følelse av å tre inn i en litt annen form for "Alice i eventyrland" i møte med Hvoslef sine bilder, noe som gjør det hele så fascinerende.
Til slutt skal vi ta for oss bildet Natt. Bildet er holdt i grønntoner, en farge som vi gjerne forbinder med natur. I senter av maleriet finner vi et lysere element som nesten har form av det vi forbinder med en vulkan. Bakgrunnen er holdt i en mørkere tone og ser vi etter finner vi antydninger til hus. Det er mange måter å lese dette bildet på; som en hyllest til naturen, en natur vi må ta vare på. I det ligger et miljømessig perspektiv. Det er imidlertid så mye mer å oppdage også i dette verket, det er derfor verd å bruke tid, først da kan du som betrakter oppnå den fulle kommunikasjonen som et maleri alltid innehar. Resultatet; ja det er som tidligere nevnt; helt opp til deg som betrakter å finne ut av.
Til slutt er det bare å oppfordre deg til å ta turen til Vedholmen Galleri for å oppleve denne vidunderlige virkelighetsflukten som Line S. Hvoslef tar deg med på gjennom kunsten sin. Utstillingen står til 23.06.
For mer om utstillingen: https://www.vedholmen-galleri.net/festspillutstilling2024-line-s-hvoslef
Tittel på hovedbildet: -Som gror
Litteratur som det er henvist til: Universitetsforlaget 1998: Moderne Litteraturteori; en antologi: Kittang, Linneberg, Melberg og Skei.
Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans
I 2003 åpnet Vestfossen Kunstlaboratorium og for undertegnede er det rart å tenke tilbake; ikke minst på hvor utrolig modig jeg syntes Morten Viskum var som startet det hele. Det har imidlertid rent mye vann i bekken siden den gang og VKL har utviklet seg til det viktige stedet for samtidskunst som det er i dag.
Som regel har hovedutstillingen, som på tradisjonelt vis blir omtalt på Samtidskunst.com, bestått av tema og samlinger; det være seg fra et geografisk område som Sør-Korea eller Afrika for eksempel, fra bedrifter sine samlinger, VKL sin egen samling, etc. Nytt av året er at det er en kunstner som fyller hele hovedutstillingen, og det er ikke en hvilken som helst kunstner.
Sverre Bjertnæs blir i dag regnet blant de viktigste kunstnere i Norge. For undertegnede har det vært spennende å følge ham mer eller mindre fra den spede begynnelse. Han har lang fartstid og har hatt utstillinger både i inn- og utland. Han har også samarbeidet med flere kjente kunstnere; en av dem er Håkon Bleken. Dette samarbeidet har båret mange både spennende og vakre frukter, blant annet utstillingen i Hvelvet på Oseana utenfor Bergen for noen år tilbake. Bjarne Melgaard er en annen kunstner han har samarbeidet med, også noe som har vært særs vellykket. Men i år ble det et noe spesielt samarbeid som oppstod; nærmere bestemt i forbindelse med årets hovedutstilling på VKL.
Årets utstillingen på VKL er kalt Hjem. Det er imidlertid ikke Bjertnæs som er kommet hjem, ei heller kunsten hans. Tittelen er hentet fra en serie som gikk på NRK i perioden 2012-2013. Som jeg sa til Morten Viskum; kunsten fører meg i de forunderligste retninger, og i dette tilfellet ble jeg sittende og se på en gammel såpeserie som handler om tre kvinner som etter at den lokale countrykongens død får vite at de er halvsøsken, og dermed er storyen i gang med alle de forviklinger en såpe innehar. Hvorfor har så utstillingen til Sverre Bjertnæs tatt navnet fra denne såpen? Grunnen er at hele serien er innspilt i Vestfossen og dermed kan man gjerne strekke det til at det viser en form for det mangfoldet av kultur Vestfossen innehar.
I tillegg ligger VKL i Vestfossen som navnet tilsier og er på en måte hjemstedet til arenaen som huser utstillingen. Enda en grunn er at ikke kuratoren men den som har "hengt opp" utstillingen er den kjente kunstneren Fredrik Værslev som selv har atelier i Vestfossen. Takket være Morten Viskum som er kunstnerisk ansvarlig på VKL skulle disse to kunstnerne; Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev sammen jobbe frem denne mektige utstillingen. At to kunstnere med så forskjellige uttrykk skulle samarbeide uten å kjenne hverandre fra før, må ha vært utfordrende, noe Bjertnæs også ga uttrykk for i talen sin ved åpningen. Han la imidlertid til at det har fått ham til å tenke nytt om enkelte ting, noe han vil ta med seg videre.
SÅ TIL SELVE UTSTILLINGEN
Det var en nydelig dag, solen skinte som den ofte har for vane når VKL åpner årets sesong. De som var tidlig ute fikk servert pølser i brød av Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev, for i Vestfossen har de noe de kaller for "Dobbel i dyne" som består av to pølser i brød med lompe over. Dette blir også omtalt flere ganger i tidligere nevnte såpe. Serveringen av pølser var også en del av utstillingen.
Det var som vanlig taler av både direktøren for VKL; Lars-Andreas T. Kristiansen, ordfører i kommunen; Adrian Tollefsen, direktøren for Nasjonalmuseet; Ingrid Røynesdal, som også åpnet utstillingen, men også kunstneren selv; Sverre Bjertnæs. I sin tale går han, som tidligere nevnt, inn på det noe problematiske men vellykkede samarbeidet med Fredrik Værslev hvor han måtte kaste alt av egne planer over bord i møte med Værslev. Med Fredrik Værslev sin festspillutstilling i Bergen noen år tilbake i minne, kan jeg levelig se det for meg. Dette er to kunstnere med helt forskjellige uttrykk; Sverre Bjertnæs som heller mer mot det klassiske, mens Fredrik Værslev har et mye røffere uttrykk.
Samtidig trakk Bjertnæs frem sin mor; Randi Koren Bjertnæs, som også var kunstner men som nå var gått ut av tiden. Han fortalte hvor mye hun har betydd for ham. I denne utstillingen hedrer han henne ved å trekke frem flere av hennes skulpturer hvor han har videreutviklet dem med egne elementer; sammen blir det en vakker symbiose mellom mor og sønn.
LAKSESKATTEN
Hovedverket i denne utstillingen må kunne sies å være Lakseskatten, et maleri som måler hele 24 meter i lengde og befinner seg i toppetasjen. Ved første øyekast ser det ut som et vakkert maleri i avstemte farger, men dette kunstverket handler om så mye mer enn det. Vi skal derfor gå inn på deler av verket og dvele litt ved dem.
Det første som gjerne fanger blikket vårt er det norske flagget i rødt hvitt og blått; men det er ingen grunn til å kjenne på noen form for stolthet over "vi ere en nasjon vi med" når vi går nærmere. Dette handler så langt fra "Smaaguttenes nasjonalsang" eller Henrik Wergeland for den saks skyld, som det går an å komme. Vi leser "KLASEBOMBER, "LANDMINER", ATOMVÅPEN" med mer og vi kjenner det går kaldt nedover ryggen. Vi begynner å ane hva dette kunstverket handler om. Ser vi på tittelen, LAKSESKATTEN, begynner verket å ta form når det gjelder innhold. Men først; la oss gå videre.
Ser vi på neste utsnitt, finner vi "Gartnerstaten", sammen med tittelen på verket får vi automatisk assosiasjoner til all den forgiftede laksen som har rømt og er en stor trussel i naturen. Likevel får de som driver med lakseoppdrett holde på. Men det handler ikke bare om det. Vi leser også begreper som "Vergerådsloven", "Er rasemessig av mindre kvalitet", "Løsgjengerloven", "Finnefondet" og "Sigøyner fritt". Det handler med andre ord ikke bare om laksen, men mennesker som har vært utsatt for umenneskelig urettferdighet i dette landet. Så hvem er det som har ansvar for at alle skal ha like rettigheter og være like mye verd?
I det neste utsnittet ser vi et liggende hode mens en arm med innskriften "FREEMANS METODE" stikker en syl inn i øyet på den som ligger nede. Vi snakker med andre ord om den mye brukte metoden lobotomering, en grufull metode som mer eller mindre ødela mennesket som ble utsatt for dette. Hvem husker vel ikke filmen "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, hvis man har levd en stund.
Ser vi på neste utsnitt kan vi lese at antall overdose dødsfall er doblet etter at politiet ryddet "Plata", som er et kjent sted for narkomane i Oslo. Men hvor ble det av dem som ikke døde av overdose? Selv smerter det langt inn i hjerteroten når jeg passerer Storgata sittende på trikken og ser alle dem som er falt ut av samfunnet stå eller sitte utslitt på fortauet utenfor. De er hver og en av dem et menneske på lik linje med oss som har vært litt heldigere i livet, men også de høyt oppe i systemet som ikke klarer eller vil hjelpe dem ved å prioritere dem. Om man rydder "Plata" så forsvinner ikke problemene til dem det gjelder, det bare tar seg litt penere ut for alle andre. Jeg tenker mye på historien til hver og en av dem man møter som er falt utenfor; hva var det som gjorde at det gikk så utrolig galt for akkurat deg?
Sverre Bjertnæs trekker også inn følgende; tidsskriftet Mot dag, som var et revolusjonært tidsskrift tidlig i forrige århundre, Marcus Thrane som de fleste i Arbeiderpartiet bare kan drømme om å nå opp til når det kommer til hans kamp for rettferdighet og for å unngå sosiale ulikheter, og enda er det mer.
Ser vi så tilbake på tittelen; LAKSESKATTEN, kan vi lese den på mange måter. Norge er også en nasjon rik på olje; for som helhet handler det vel om en nasjon som har rikdommene på sin side men som kanskje burde lære seg å bruke dem på en mer rettferdig måte. Mot dag ville fremstå som en revolusjonær intellektuell elite men det er lite intellektuelt over nasjonen Norge når vi, som Sverre Bjertnæs viser oss i dette viktige verket, både ser tilbake på historien og tenker over dagens situasjon. Dette kunstverket er for undertegnede noe av det viktigste verk jeg har opplevd, og etter å ha fordøyd det en stund, skal jeg tilbake til VKL for å gå gjennom det enda en gang. Det bør føye seg inn i rekken til de mest ikoniske kunstverk i Norge gjennom tidende, og aller helst få en plass i det offentlige rom som en påminnelse for oss alle.
ANDRE KUNSTVERK
At Sverre Bjertnæs er, i tillegg til å være en dyktig kunstmaler, også er en dyktig skulptør er en kjent sak, og vi skal nå se på noen av skulpturene. Innledningsvis nevnte vi at kunstneren hyllet sin kjære mor; Randi Koren Bjertnæs, som nå er gått ut av tiden, og mange av skulpturene vi møter på utstillingen er et samarbeid og en hyllest til Bjertnæs sin mor som tidligere omtalt.
Et eksempel kan være denne vakre treskulpturen som har fått tilført et element som skiller seg ut fra selve skulpturen med sine organiske former. Det skaper en kontrast som gjør det spennende, for hvordan skal vi lese dette verket? Treet kan være et symbol på selve livet, men også som statisk grobunn for noe trygt som vokser seg stort. Leser vi treskulpturen som selve livet, kan det tilførte elementet leses som spiren til liv med alle de prøvelser som måtte komme i ens vei; litt som Welhavens kjente dikt "Det tornede tre", gitt ved "tornene" som stikker ut. Uansett er denne skulpturen en vakker og samtidig spennende symbiose.
Allerede i første etasje treffer vi på flere skulpturer; idet vi kommer inn døren går vi i møte med en stor svart skulptur som er kalt "Slik forlater du et bål", se hovedbildet. En skulptur som imidlertid undertegnede måtte gå i møte med flere ganger er en høy skulptur i tre med et mindre objekt i sort med innslag av røde, hvite og blåe striper som krysser hverandre. Dette er også signert Randi Koren Bjertnæs/Sverre Bjertnæs. Skulpturen er delvis abstrahert men vi kan lett assosiere den til mor og barn, og med tanke på hvor mye moren til Sverre Bjertnæs har betydd for ham er det lett å lese skulpturen som et vakkert uttrykk for nettopp det. Får du som jeg en sakral opplevelse når du hviler øynene dine på denne skulpturen, kan vi gjerne trekke det enda lenger til Maria og Jesusbarnet. Lest metaforisk kan man også trekke inn at det er gjerne mange som trenger en trygg favn når det stormer som verst rundt en. Uansett, denne skulpturen må oppleves, så er det opp til hver og en betrakter, alt etter eget kulturfilter, hva en får ut av den. Uberørt tror jeg ingen vil kunne bli.
Vi møter også malerier i denne etasjen som en kommentar til samfunnet; "Den svake krona" er et av dem. De fleste har vel vært opptatt av den svake krona som har ført til at alt har blitt dyrere, for ikke å snakke om de høye rentene. Det er blitt trangere tider for de fleste, men de som roper høyest er gjerne ikke de som sliter mest?
Vi innledet med "Dobbel i dyne" - plakaten/bildet hvor Sverre Bjertnæs fikk en oppfordring kort tid før utstillingen om å male et maleri som er kalt "Dobbel i dyne" fra "opphengeren" og så ble gjort. I tillegg ville Værslev at kunstneren skulle sette inn «Dobbel i dyne» på et allerede ferdig maleri og dermed var tittelen gitt. Det er et vakkert sensuelt maleri i avstemte farger som kan leses på så mange måter; hvilken er opp til deg som betrakter.
Som en avslutning kan det passe med skulpturen "Slik forlater du et bål II" av Sverre Bjertnæs mens det i bakgrunnen henger malerier med påskriften HJEM som er tittelen på utstillingen og samarbeidsprosjektet mellom de to kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev.
Vi begynte med å snakke om at denne utstillingen ikke hadde en kurator men var "hengt opp" av Fredrik Værslev. Med andre ord var det et pågående samarbeid mellom Bjertnæs og Værslev, etter forslag fra Morten Viskum. Mens Værslev og Bjertnæs ikke kjente hverandre fra før, kjente Viskum dem begge godt. Han må ha sett en mulighet som de to det gjaldt ikke hadde kunnet sett for seg, og resultatet? Særs vellykket!
For å lese mer om utstillingen; gå inn på http://Vestfossen.com. Der finner du mer om både utstillingen og kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev. I tillegg finner du omtale av de andre utstillingene, men aller helst bør du ta turen til Vestfossen og VKL.
Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium
I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.
Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.
I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?
Døden
Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.
I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?
I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.
Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......
Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.
I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.
I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.
I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.
På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?
I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.
Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.
LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM
Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.
I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.
Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.
Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.
Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.
I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.
Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.
Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.
Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.
Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.
MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.
En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?
Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.
Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.
Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.
Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.
Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.
Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.
Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.
Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.
MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.
Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.
Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004
LENKER:
Bli bedre kjent med kunstneren Hakan Yaşar gjennom utstillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe
Det er kulturnatt i byen mellom de syv fjell og undertegnede er på vei til en utstilling som jeg har gledet meg til. I lengre tid har jeg fulgt med kunstneren Hakan Yaşar og kunsten hans, og endelig skal jeg få se en hel utstilling. Det går strake veien til Kunsthuset Wendelboe hvor Egill Wendelboe Aarø tar imot oss med et smil og en katalog hvor vi får en oversikt av de enkelte kunstverk. Kunstneren selv er til stede og det er kjekt å endelig få hilse på ham. Det blir en liten prat, etterfulgt av flere, noe vi skal komme tilbake til.
I sin åpningstale trekker Egill Wendelboe Aarø frem litt av Hakan Yaşar sin bakgrunn; hvordan han som tyrkisk kurder kom til Norge i 1990, og hvordan han som gourmetkokk etter hvert eide flere restauranter. Men det viste seg at veien videre skulle føre til kunsten, og noe av resultatet finner vi på Kunsthuset Wendelboe i kveld.
Hakan Yaşar selv fremhever at han er kurder og at han i tillegg alltid har vært en kvinneforkjemper, noe som også speiler seg i ett av hovedverkene som vi skal se nærmere på etter hvert.
Det er mange mennesker tilstede, også familie og venner av kunstneren. De vakre maleriene er med på å sette stemningen, sammen med vakker sang fra Marianne Helen Lindter.
Odd Nerdrum er en stor inspirasjonskilde for Hakan Yaşar, og selv om han selv ikke har gått i lære hos Nerdrum, har han fått sin lærdom av en tidlig Nerdrum-elev, nemlig Eser Afacan. Som sin læremester lager også Hakan Yaşar sin egen maling og i tillegg lager han alle rammene selv.
Noe som umiddelbart fanger vår interesse er maleriet Woman and God. I min samtale med Hakan Yaşar lurer jeg på hvordan han bygger opp motivene og hvor de kommer fra. Han forklarer at først har han en historie og deretter begynner selve prosessen. Kunstneren forteller videre at han på mange måter jobber motsatt av Nerdrum ved at han selv begynner å jobbe grovt for så å bygge videre mot det fine.
Så hva er historien bak Woman and God? Vi ser en kvinne i senter omgitt av to menn som bøyer seg mer eller mindre i støvet. Selv står kvinnen på kne med utstrakte armer og et fortvilet blikk. Både armer og blikk er vendt oppover. Det er noe sakralt over komposisjonen, da den bærer preg av et triptykon. Tittelen er med på å forsterke den sakrale følelsen.
Tenker vi tilbake til Yaşar som kvinneforkjemper må dette maleriet være det ultimate uttrykket par excellence når det gjelder det, noe kunstneren også bekrefter. I vår samtale sier han at selv om kvinneundertrykkelse ikke er et stort problem i Norge, er det helt annerledes i de områdene han kommer fra. I maleriet kaller kvinnen på Gud i sin fortvilelse over kvinneundertrykkelsen mens de to mennene bøyer seg i skam over tingenes tilstand. Ser vi på mannen til venstre i bildet er det et selvportrett av kunstneren selv som sitter bøyd, noe som understreker hva han synes om tema.
Selvportrett er noe Hakan Yaşar bruker mye i sine bilder. Et eksempel ser vi i kunstverket Three Face of Justice. Historien handler om straff forklarer kunstneren; hvis du har gjort noe galt blir du straffet, alt i forhold til alvorlighetsgraden. Igjen finner vi denne tredelte komposisjonen, men denne gangen er det tre menn eller dommere om man vil, som møter oss. Noen kan gjerne få assosiasjoner til de tre vise menn, men det får bli opp til hver enkelt. Blir man kjent skyldig må man sitte på stokken forklarer Yaşar; noe som får det til å gå kaldt nedover ryggen på undertegnede. Hvorfor? I min hovedfagsoppgave Rotten på korset som handler om kunstneren Morten Viskum, går jeg grundig inn på hvordan man i tidligere tider ikke nødvendigvis ble korsfestet, men satt på en stokk med alt av smerter det førte med seg. Noen forskere mener også at det var det som skjedde med Jesus. Du finner Rotten på korset i sin helhet på dette nettstedet.
I tillegg til den tredelte komposisjonen finner vi også en bakgrunn som ligner på bakgrunnen i det forrige bildet. Vi får et inntrykk av å befinne oss på kanten av jordkloden med en vakker solnedgang, eller er det soloppgang? Hva vi velger gir en helt forskjellig lesing av verket; velger vi solnedgangen er vi ved "veis ende"; dommedag, men velger vi å lese det som en soloppgang er det håp. Som kjent er Hakan Yaşar tyrkisk kurder, med røtter tilbake til det gamle Mesopotamia, og i den forbindelse er det ikke så stor forskjell uansett hva man leser bildet som, for i det gamle Mesopotamia hadde man ikke den samme lineære historieforståelsen av verden som i de monoteistiske religionene. Derimot hadde man et mer sirkulært syn hvor den ene verden avløste den andre, helt frem til den fullkomne er skapt. (SNL) Vi kjenner også denne tankegangen fra hinduismen og trimurti. Med det i tankene kan vi uansett lese det som et håp om en bedre fremtid hvor godhet og rettferdighet fyldes. Samtidig gjør bakgrunnen at det hele er tatt ut av tid og rom, og dermed gjelder det også for alle tider.
Hakan Yaşar står med en fot i den tyrkisk- kurdiske kulturen og den andre i den norske, noe som speiler seg i maleriene hans. Vi var inne på selvportrettene hans; kunstneren bruker alltid seg selv når han maler mannen, men ingen regler uten unntak, og her ser vi det eneste untaket i maleriet Mann med pels i følge Yaşar. Mannen har en pels lagt over den ene skulderen, i tillegg til et typisk nordisk utseende. Både positur og uttrykk gir undertegnede assosiasjoner til norrøn mytologi. Samtidig er øynene lukket og vi vet at i gresk mytologi var det de blinde som var de kloke og "så" alt. Uansett; at det er noe mytologisk og høvisk over denne figuren kan vi vel alle være enige om.
Et helt annet uttrykk finner vi i maleriet Far Away. Det er en kvinne med et vakkert sjal over hodet og et sørgmodig uttrykk. Bildet gjør et sterkt inntrykk på hver og en vil jeg tro. Å få frem så mye sorg i et ansikt er godt gjort. Tittelen på bildet, Far Away, forsterker det hele samtidig som det gjør oss nysgjerrig, for hva er det som har skjedd? Vi legger merke til rødfargen som renner ned fra venstre topp av bildet; rødt som symbol på liv, men også vold, død og smerte.
Det er lett å knytte dette maleriet opp til alt som skjer i Ukraina og andre steder i verden hvor folk lider og er på flukt. Med tanke på Hakan Yaşar sin bakgrunn som kurder er det også lett å knytte det opp til kurderne sin kamp for en egen stat og all forfølgelse og urettferdighet det kurdiske folk har vært utsatt for. På spørsmål fra undertegnede om det røde symboliserer blod, bekreftet kunstneren det og legger til; verden blør, noe vi kan være enige i.
Ser vi på maleriet Mother Earth ; denne kvinnen som representerer Moder Jord på en slik tilsynelatende rolig og verdig måte, får vi et helt annet inntrykk. Hun sitter nærmest i lotusstilling og det meditative blir forsterket av uttrykket i ansiktet hennes. Armene er plassert som om hun holder en usynlig baby; varsomt, slik man holder babyer. Og gjerne er det slik med jorden også; den er skjør og det skal så lite til før den blir skadet, så vi må passe på den som om den er babyen vår. Vi finner mye mer i bildet som blant annet fargen på kjolen og hodeplagget, det røde til venstre for kvinnen, med mer, men det lar jeg være opp til deg som betrakter å tolke.
Det er som vi tidligere har vært inne på, mye uro i verden, og vi håper vel alle på at krigen i Ukraina skal ta slutt, men det foregår hele tiden kriger også andre steder, men denne krigen er kommet så nærme oss og derfor blir det ekstra sterkt. Maleriet Fredsdue er et viktig bidrag i så henseende. Vi ser en kvinne i senter med kjole i jordfarger og med et hodeplagg som ser ut til å være like langt som kjolen. I hånden holder kvinnen en hvit due, symbolet på fred. Som i maleriet Far Away finner vi også i dette bildet striper med rødt oppe i venstre hjørne. I tillegg er hodeplagget rødt men vinner kvinnen og duen kan rødfargen her stå som et symbol for liv.
Vi skal avslutte denne lille vandringen i kunsten til Hakan Yaşar med maleriet Håp. Vi ser et lite barneansikt som vender blikket og hodet oppover med et gripende uttrykk hvor tittelen forsterker det hele.
Som vi tidligere var inne på begynner alltid kunstverkene til Hakan Yaşar med selve historien eller det narrative om man vil. Utstillingen heter Inside Out; med andre ord deler kunstneren sine indre tanker og følelser med betrakter; det oppstår en visuell kommunikasjon mellom kunstner og betrakter. Ser vi disse kunstverkene i sammenheng, kan vi lese dem som en kamp for kvinnefrigjøring; noe kunstneren selv fortalte at han var opptatt av. Men ikke bare det, flere av maleriene handler om at man må ta vare på jorden; noe flere og flere er blitt opptatt av, et ønske om fred og rettferdighet er også tema som kommer til uttrykk, men henger ikke alt dette sammen da? Det tror jeg Hakan Yaşar vil være enig i.
Så er det slik at kunstverk må kunne leses utover kunstnerens intensjon, noe jeg vil påstå at disse kunstverkene kan; det handler om hvilken kontekst de blir plassert i, og ikke minst betrakters kulturfilter.
Skal vi plassere Hakan Yaşar kunsthistorisk , er det lett å plassere ham i barokken, men også i renessansen, gitt ved fargebruken som stort sett handler om jordfarger, men også blått og rødt. Mens renessansemalere som Leonardo da Vinci hadde få spor av penselstrøk, en tydelig lyssetting og klare definerte former, hadde barokkmalere som Caravaggio heftige penselstrøk som var synlige og en udefinert lyssetting, kalt tenebroso eller claire obscure om man vil. Det var de viktige elementene i bildet som ble opplyst under barokken, men hvor lyskilden kom fra, var umulig å si. I tillegg var ikke formene like avgrenset. Hakan Yaşar sine malerier kan plasseres litt i begge kategorier; noen ganger er formene klart avgrenset, som i Fredsdue, noen ganger ikke, som i Woman and God. Det samme gjelder lyssettingen og penselstrøkene.
Maleriet Meg, Hakan, som er hovedbildet i dette innlegget, gjør at kunstneren også plasserer seg tematisk i romantikken, da kunstnerne ble sett på som genier, de som så ting som andre ikke oppfattet. Og kanskje er det slik, undertegnede har gjentatt gang på gang at kunsten er en kommunikasjon som er alt for undervurdert, for kunstnerne speiler tiden vi lever i og har mye å komme med, noe som vi i vår materialistiske verden gjerne ikke oppfatter i en hektisk hverdag.
I dag bor Hakan Yaşar i Sandnes hvor han har sitt eget galleri og atelier, og hvor han også underviser. Slik kan andre kunstnerspirer med tiden føye seg inn i den realistiske figurative og klassiske tradisjonen som Hakan Yaşar og mange norske kunstnere befinner seg i, blant annet Odd Nerdrum, Memorosagruppen, Vebjørn Sand, Kaja Norum med flere.
Ustillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe står ut september og har du mulighet så ta turen for å til fulle få oppleve kunsten til Hakan Yaşar.
For mer om kunstneren; se hans hjemmeside https://www.atelierhakan.com
Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium
7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.
Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.
Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.
La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.
Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.
Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.
For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.
Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.
Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?
La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.
Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.
I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.
Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.
Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?
Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.
I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.
Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.
Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.
Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.
Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........
Siren Blytt: TAKE ME HOME – Minneutstilling på Vedholmen Galleri
Jeg gleder meg alltid når jeg tar turen til Vedholmen Galleri, dette vakre galleriet som ligger helt i sjøkanten et stykke utenfor Bergen. Jeg har tidligere skrevet om flere av utstillingene som har vært her, men denne gangen er det en spesiell utstilling som venter.
Kunstneren Siren Blytt har i flere år stått på listen min over kunstnere jeg har ønsket å skrive om, både fordi hun var en dyktig kunstner med utdannelse både fra Vestlandets Kunstakademi og Kunsthøgskolen i Bergen, men også fordi hun skapte bilder som appellerte til meg. Jeg fikk aldri den samtalen som jeg hadde sett frem til, da kunstneren gikk ut av tiden en av de siste dagene i februar i år. Jeg har så vidt hilst på henne i forbindelse med at jeg skrev om en annen kunstner som da hadde atelier i samme fellesskap. Det er derfor med stor ydmykhet jeg ankommer Vedholmen Galleri denne septemberdagen. (mer…)
Arvid Pettersen: TIL SKUE; utstillingen du bør få med deg.
Det skjer mye i byen mellom de syv fjell for tiden, og en av de store begivenhetene er Arvid Pettersen sin store utstilling TIL SKUE som du finner på Kode 2.
Arvid Pettersen er ett av ikonene i norsk kunsthistorie med et kunstnerisk virke som har vart i over femti år, noe kunstneren lar oss som betraktere få ta del i, i denne store og omfattende utstillingen. I tillegg til selv å være utøvende kunstner har Pettersen også pedagogisk erfaring; blant annet som professor ved Statens kunstakademi i Oslo fra 1993 - 2003 innen maleri, og som rektor ved akademiet i perioden 1996 - 1999. Da jeg nylig hadde en samtale med Morten Viskum i forbindelse med utstillingen på VKL, kunne han så absolutt huske Pettersen fra akademiet.
1995-96: Tett i pappen - Stor i kjeften II
Noe av det første som fanget undertegnede sin interesse var noe som minnet om søppelspann (boss-spann på bergensk) av typen hvor man trykker med foten og så spretter lokket opp.
1995-96 Tett i pappen - Stor i kjeften III
Greit nok, men da man leser tittelen trer den bergenske humoren frem; Tett i pappen stor i kjeften II og III, alt etter hvor mange "spann" som befinner seg på bildet.
2021: Folk som ikke eksisterer I-XII
Går vi så videre kommer vi inn i avlukket hvor man blir omkranset av mennesker som ikke finnes. I følge videoene forklarer Arvid Pettersen at han ikke bruker modeller når han maler, men erindringer. Med andre ord kan disse menneskene som ikke finnes ha trekk fra flere forskjellige personer kunstneren har møtt; enten i virkeligheten eller gjennom drømmer, reportasjer etc. For å ta en digresjon; har du noen gang opplevd å være på et sted hvor du ser personer som virker kjent, men samtidig er du sikker på at du ikke har møtt den personen før? En gang på en kunstreise i Berlin, skjedde det flere ganger på en og samme dag for undertegnede; en form for deja vu? Uansett er det mye som finnes i erindringen og ser vi videre på erindringsmenneskene til Pettersen er de alle forskjellige; seks kvinner og seks menn, forskjellige i både alder og etnisitet.
2021: Folk som ikke eksisterer I-XII
Leser man dem narrativt kan man lett lage en historie om hver og en av dem. På den måten drar kunstneren oss inn i selve kunsten, ikke på lik linje med Yoko Ono da hun lot betrakterne klippe klærne av seg, men likevel som en medspiller. Og kanskje kjenner du deg igjen i noen av dem, eller de minner om noen?
1981: Bok og kniv
Arvid Pettersen er en person som er i stadig utvikling og som tørr å gå nye veier og prøve ut nye metoder. Et ganske så radikalt eksempel fikk vi i 1981 da kunstneren valgte å kutte opp flere motiver for så å sette dem sammen igjen på en ny måte. Maleriet Bok og kniv kan være et godt eksempel på dette. Vi får dermed en forskyvning i bildet; en form for dissonans som skaper spenning og nærmest tvinger betrakter til å se det på en ny måte.
Jacques Derrida (1930-2004) regnes som opphavsmannen til dekonstruksjonen, så vi kan si at mens Derrida nærmest rev teksten fra hverandre, for å bruke et billedlig språk, og satte den sammen igjen på en ny måte, er det akkurat det samme Pettersen gjør med maleriene sine her; og dermed oppstår ny mening.
2021:
THE USUAL SUSPECT I-VI
Går vi så tilbake til de senere malerier finner vi en serie med stoler; alle forskjellige men med det til felles at de er velbrukte. Denne serien kan leses på så mange måter; stolene er tomme, men i og med at de er slitte har det satt mennesker i dem; og dermed er vi i gang igjen; hvilke mennesker har satt i hvilken stol, og hvilken kontekst har stolen befunnet seg i? Kan valg av stol si noe om mennesket og dets identitet? Hvilken stol ville for eksempel du velge og ut i fra hva; for å vise din personlighet og identitet, eller rett og slett velge den stolen som ser mest behagelig ut?
1973: De nye broen
At Arvid Pettersen også har vært samfunnskritisk i sine bilder, er det ingen tvil om. Ser vi på Den nye broen fra 1973, hvor trær er merket for å hugges ned for så å bane vei for det urbane liv kan det være et eksempel. Dermed fjerner mennesket seg fra naturen til tross for at Aristoteles har lært oss at mennesket er natur.
2000: On Lafayette
At kunstneren også er en habil abstrakt maler kan On Lafayette fra 2000 være et eksempel på.
2015: The Bog - The View of the Fugitive
I maleriet The Bog - the View of the Fugitive fra 2015 finner vi en figurasjon som tenderer mot det abstrakte. Tankene går lett til Kitty Kielland, som til tross for at hun bodde en periode i Tyskland etterfulgt av det urbane Paris sammen med kunstneren Harriet Backer, stadig vendte tilbake til myrene på Jæren i sine motiver. Pettersen sin myr er som nevnt mer abstrakt, men til tross for det gir den undertegnede mye av den samme følelsen, en følelse av å tre inn i naturen og det opprinnelige.
THE MOMENT OF CHANGE utsnitt
Helt til slutt skal vi ta for oss det som for undertegnede er hovedverket i den store utstillingen og som av den grunn er brukt som fremhevet bilde i teksten. Maleriet er kalt THE MOMENT OF CHANGE og er fra 2021. For kunstneren handler det om når livet går mot slutten og erindringene fra livet som har vært. Fargevalget er holdt i lyse toner hvor gult; lysets og solens farge, og blått; kontemplasjonens farge, dominerer.
THE MOMENT OF CHANGE utsnitt
Det har et klart sentralperspektiv, noe som trekker blikket til betrakter innover. Dette er et verk man bør studere nøye, for det er bygget opp av utallige elementer, noen figurative og noen mer abstrakte. Vi finner selvfølgelig huset som symboliserer vårt indre, men også så mye mye mer.
Dette er bare et lite utvalg fra den store utstillingen og intet foto eller beskrivelse kan gjengi følelsen det gir å gå i møte med så mange kunstverk, så har du anledning bør denne utstillingen stå på listen din over "what to do this summer".
Til slutt vil jeg igjen minne om at et kunstverk må kommunisere utover kunstners intensjon, alt etter betrakters ståsted og kulturfilter, noe Arvid Pettersen klarer på en utmerket måte. All kunst handler om kommunikasjon som all annen kommunikasjon uten at jeg skal gå dypere inn i det her, det ble gjort i forrige innlegg om VKL sin hovedutstilling.
Til utstillingen er det også laget en bok som tar for seg Arvid Pettersen sitt kunstnerskap på en god måte og også en video fra atelieret til kunstneren og et intervju med Petter Snare, nåværende direktør for KODE. Jeg har gjort meg bruk av disse videoene i noen få tilfeller i denne teksten, ellers er som vanlig foto når ikke annet er oppgitt undertegnedes egne.
Lenke til video i atelieret:
https://www.youtube.com/watch?v=xFum25nOX7k
Lenke til samtale med Petter Snare: