korean-cropped

Å gå i møte med sørkoreansk kunst

Comments (0) Hyperrealisme, Kunstnere, Norsk, Samtidskunst, Sør-Korea, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

For English press here.

PLEASE RETURN TO BUSAN PORT

IMG_0110I årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL); PLEASE RETURN TO BUSAN PORT,  møter vi 21 sørkoreanske kunstnere. Det kan derfor være interessant å stille spørsmålet; finnes det en felles identitet hos disse koreanske kunstnerne som kommer til uttrykk i verkene deres, og hvordan skal vi gå i møte med denne kunsten?

Choi & Lager

Den suksessfulle duoen Choi & Lager, som består av Jari Lager og sørkoreanske Sunhee Choi er kuratorer for utstillingen. De har jobbet sammen i mange år for å fremme sørkoreansk samtidskunst, noe som gjør det ekstra interessant å gå denne kunsten i møte. Tittelen på utstillingen er hentet fra en sang som alle sørkoreanere vil kjenne igjen, i tillegg til at det er tittelen på et av verkene i utstillingen. 21 kunstnere er, som tidligere nevnt, representert, og selv om de har veldig forskjellige uttrykk, har de, i følge kuratorene, et felles ønske om å vende blikket hjemover igjen etter lengre tid i den internasjonal kunstverden.

Sør-Korea

Korea ble delt i 1948, men før det hadde de i lang tid vært okkupert av Japan. Sør-Korea var støttet av USA, og antikommunismen sto i høysetet. Jakten på kommunister og eventuelle spioner fra Nord-Korea som hadde Sovjetunionen med kommunismen i ryggen, førte til mange uroligheter, og de fleste kjenner til Korea-krigen som varte fra 1950-1953. Etter Korea-krigen fulgte en urolig tid for Sør-Korea, man gikk en tid i møte med stadig skiftende lederskap. I 1960 fikk vi det som kalles  ”April-revolusjonen” hvor studentene gjorde opprør mot det demokratiløse styret i republikken. Flere uroligheter fulgte og først fra 1987 kan vi si at Sør-Korea har hatt et demokrati, da med det som kalles den sjette republikk. Sør-Korea sin urbanisering og økonomiske vekst skjøt etter hvert fart, og i dag er Sør-Korea et rikt industriland helt i verdenstoppen; et G20-land. På 1980-tallet ble det også satset på kultur og man fikk flere museum; herunder også museum for samtidskunst. OL i Seoul i 1988 er også gjerne noe som de fleste har i bakhodet når det gjelder Sør-Korea.

Kunstnerne

Så hva med kunstnerne som er representert på VKL? Selv om disse kunstnerne ikke har vokst opp under alle urolighetene, har de vokst opp i etterdønningene av dem; og ikke minst har de opplevd den store økonomiske utviklingen som noen hevder er blitt Sør-Koreas identitet. Kunstnerne har imidlertid levd og virket i forskjellige deler av verden, og dermed vil store deler av kulturfilteret  deres være forskjellig, og dermed også hva de identifiserer seg med, så la oss se på noen av verkene som er med i utstillingen.

Choi Xooangs

IMG_0001Det første som gjerne fanger oppmerksomheten når vi entrer utstillingen er Choi Xooangs sin skulptur Walk. Skulpturen viser en person lett bakoverlent med armene hengene slapt ned mens tyngden hviler på den bakre foten. Hode, skjorte, bukse med tilhørende belte og arm med klokke er tåkelagt, som om det er dekket av en usynlig hinne; som et symbol for ”Mayas slør”,  mens føttene er hyperrealistiske; nesten så man kunne tro at Tony Matelli hadde hatt en finger med i spillet. Disse hyperrealistiske føttene står i sterk kontrast til resten av kroppen, så hvordan skal man som betrakter lese dette?

IMG_0002”Mayas slør” stammer fra hinduismen og vi kan oversette det med illusjon; det man ser er ikke den hele og fulle virkeligheten. Så hva er det man ikke ser her; er det betrakteren som ikke ser, eller er det skulpturen som holder noe skjult? Og hva med føttene som ser ut som de er forfrosset? Representerer skulpturen det fremmedgjorte mennesket som ikke klarer å tilpasse seg den globaliserte verden, eller den turbulente utviklingen hjemlandet til kunstneren har gjennomgått?

Vi finner flere av skulpturene til Choi Xooang i utstillingen, og alle kommuniserer de med oss på en sublim måte; de er hyperrealistiske, noe som gjør dem fascinerende, samtidig som deler har en form for abstraksjon.

Yu Jinyoung

IMG_0008Yu Jinyoung er en annen kunstner som er representert med flere skulpturer, hvor kroppen er laget av pvc, noe som gjør den gjennomsiktig. Ansiktet har et trist uttrykk. Kontrasten består i bruk av muntre mønstre og opake fargerike kjæledyr som en form for attributt. Kunstneren er opptatt av de ”usynlige” menneskene, mennesker som man ikke legger merke til. Hvordan er det å være et slikt menneske, og kan vi kjenne oss igjen?

Også denne kunstneren er representert med flere installasjoner som vi møter andre steder i utstillingen.

Parada-Kim Helena

IMG_0026Parada-Kim Helena er en annen kunstner vi møter på utstillingen. Hun skiller seg litt fra de andre kunstnerne når det gjelder bakgrunn og oppvekst; hun er halvt koreansk og halvt spansk og vokste opp i Tyskland. Vi må allikevel møte kunsten hennes med de samme brillene på siden hun her er en representant i en kontekst som omhandler sørkoreansk kunst. Maleriene hennes er en form for portretter hvor personene bærer kjente koreanske drakter, mens ansiktene deres er delvis eller helt tatt ut i abstraksjonen.

Shin Meekyoung

IMG_0021Shin Meekyoung er fra Sør-Korea men bor og jobber mest i London. Hun er representert med vakre skulpturer laget av såpe, og man kjenner en nydelig såpeduft i møte med disse verkene. Her finner man kinesiske krukker; ikke i porselen men såpe. Buddha er også representert, og i buddhismen er alt forgjengelig; selv mennesket som er fanget i samsara til det blir oppvåkt og kan gå inn i Nirvana, er forgjengelig. Ikke engang sjelen er udødelig (anatman) slik som i andre religioner, og siden såpe også er et forgjengelig materiale, passer det godt inn i buddhismen.

Ji Yeo

SAMSUNG CSC

Ji Yeo er en kunstner som på mange måter dokumenterer et internasjonalt fenomen; plastisk kirurgi. Vi møter bilder av operasjonssaler og personer som er i rekonvalesensperioden; en smertefull og naken periode; alt i jakten på det perfekte utseendet. Er det antikkens idealer de søker, der proporsjonene var gitt i en matematisk formel?

Kwon Jukhee

SAMSUNG CSC

Kwon Jukhee viser flere installasjoner hvor boken, som utgangspunkt for innsikt og viten, er makulert og flommer utover som et overflødighetshorn; og dermed er kanskje både kunnskap og viten gått tapt? Installasjonene har mange uttrykk; et sted

SAMSUNG CSC

flommer det ut fra øynene på en vakker porselensmaske og treffer knust speil; en maske skjuler noe, og hva det knuste speilet symboliserer kan man bare tenke seg. Igjen kjenner man på den sublime følelsen, her gitt av kontrastene mellom den vakre masken og det knuste speilet, og ikke minst det som er gått tapt, her symbolisert ved hjelp av makuleringsstrimler.

Lee Byungchan

SAMSUNG CSC

I det vi entrer øverste etasje lurer man på om det er Louis Bourgois sin edderkopp som ønsker oss velkommen, og i et kort øyeblikk blir man mentalt forberedt på å vandre videre inn i hennes klaustrofobiske rom. Det er imidlertid  Lee Byungchan sin installasjon det handler om. Kunstneren bruker plastposer og andre gjenstander for å skape sitt kinetiske verk; det blir fylt med luft slik at det blåser seg opp, for deretter å trekke seg sammen fordi luften blir sugd ut igjen. Det er mørkt ved første blikk, men når det blåser seg opp kommer fargeglad plast til syne, noe som gir verket et ambivalent uttrykk. Å bruke søppelgjenstander, slik Byungchan er kjent for å gjøre i sine verk, og kalle det for kunst, har vært gjort utallige ganger før; Robert Rauschenberg og Jasper Johns var blant dem som banet vei, men det fungerer utmerket også her.

Andre kunstnere

SAMSUNG CSCVi møter mange flere kunstnere i utstillingen; som Kwon Soonhak med sin interessante dokumentarvegg med klare referanser til Koreakrigen, sett fra den britiske soldaten David Kamsler MBE, som deltok i krigen, sitt perspektiv. IMG_0115Lee Hyungkoo med sine tegneserieskulpturer, som gjerne ikke er akkurat det? Na Hyun som er opptatt av å belyse sosiale og økologiske temaer,
IMG_0009Lee Yongbaek med blant annet videoen Angel Soldier som starter med blomster; blomster som viser seg å skjule soldater. Stella Sujin har referanser til Michel Foucaults tankegods mens Kim Ayooung blant annet står for hovedverket og er opptatt av hvordan historien ikke blir husket slik den var, og enda er det flere.

Så tilbake til spørsmålet; hvordan skal vi gå i møte med den koreanske kunsten man møter på årets hovedutstilling på VKL, og kan vi, uten å gå i stereotypiens fallgruve, finne en form for felles identitet som kommer til uttrykk i verkene?

Ser vi på de omtalte verkene er det lett å finne en fellesnevner; det er verk som alle på en eller annen måte utfordrer sin betrakter, slik all god kunst gjør;

IMG_0038Choi Xooangs med sine skulpturer som vi sliter med å få tak på; de fanger oss i sin hyperrealisme, men hva er det kunstneren kommuniserer med oss gjennom sine skulpturer? Den hurtigvoksende økonomiske utviklingen blir av mange sett på som en del av Sør-Koreas identitet, men kanskje er det ikke like lett for alle å glede seg i like stor grad over denne utviklingen; er det noe av dette kunstnerne prøver å kommunisere med oss?

IMG_0005Hva med Yu Jinyoung sine ”usynlige” skulpturer med de triste ansiktene som får oss til å lure på hva denne usynligheten symboliserer,

SAMSUNG CSCShin Meekyoung sine skulpturer i såpe som ikke skal brukes til såpens formål?

IMG_0030

Parada-Kim Helena lager malerier med personer iført koreanske drakter hvor ansiktene abstraheres og gjør på en måte personene identitetsløse; det er bare identitetsmarkørene som står igjen;

IMG_0010Ji Yeo  dokumenterer plastisk kirurgi i sin kunst; hva skjer med identiteten da; er det en annen form for abstraksjon?

SAMSUNG CSC

Hva så med Kwon Jukhee som lager installasjoner av makulerte bøker; hvor blir det av innholdet i bøkene; hva går tapt? Det knuste speilet  som er brukt i den ene installasjonen forsterker uttrykket.

Til slutt møtte vi Lee Byungchan sin installasjon som fikk oss til å føle at vi var havnet i Louis Bourgois sitt klaustrofobiske univers, men også her ligger det en skjult agenda som vi som betrakter må bruke tid på å forstå. (se også video av verket nederst i innlegget)

Dette er en utstilling som kan leses på mange plan; med det sørkoreanske bakteppet kan man si at med den turbulente og rivende utviklingen Sør-Korea har vært gjennom  etter delingen; Koreakrigen; og den hurtige økonomiske veksten, er det gjerne ekstra viktig å søke etter sin identitet, og kanskje er det ikke alltid like lett å finne den. Vi ser at de fleste kunstnerne har en fellesnevner som vi gjerne kan kalle Mayas slør; det ligger noe udefinert; noe man ikke helt får tak på i de fleste verkene, men om dette er et bevisst eller ubevisst uttrykk fra kunstnerne om søken etter identitet er ikke gitt; Yu Jinyoung;  har uttalt til media at hun ofte både føler seg og ønsker å være den usynlige personen i sosiale sammenhenger som skulpturene hennes uttrykker, noe noen og en hver av og til kan kjenne seg igjen i, men kanskje er det også vanskelig å definere sin identitet i forhold til hjemlandet til disse kunstnerne; et land som hele tiden er i en slik stor forandring. Munch malte Skrik som et ekspresjonistisk uttrykk for fremmedfølelsen som grep om seg i Norge da dette landet opplevde store forandringer med urbanisering og industrialisering mot slutten av 1800-tallet, mens Obstfelder uttrykte det i diktet ”Jeg ser”; er utrykkene til disse kunstnerne et annet uttrykk for fremmedfølelse, og i så tilfelle er fremmedfølelsen en del av en felles identitet? Vi så at kuratorene uttalte at det kunstnerne hadde felles var en søken om å vende tilbake; men hva om det man ønsker å vende tilbake til ikke er det samme som det man dro ifra?

For at kunst skal være interessant må den gå utover rammene og konteksten den blir plassert i, noe også denne kunsten gjør; den fungerer også utmerket som internasjonale uttrykk i en globalisert verden; de plastiske operasjonene  fungerer fint som et utrykk for jakten på det perfekte utseende vi finner overalt i verden i dag, mens skulpturen Walk fungerer like godt som et bilde på den urbane tilsynelatende vellykkete globale mann; som uttrykk for en undring over hvordan han egentlig har det bakom det vellykkete ytre. I en globalisert verden i stadig endring vil alltid kunnskap gå tapt; hva denne kunnskapen består i kan være så mangt; den er bare ikke verdsatt høyt nok til å følge med i utviklingen akkurat der og da, og kanskje går noe i stykker underveis. Lee Byungchan sin installasjon kan leses med klare referanser til miljøkampen, hvem bestemmer hva som er søppel og hvordan kan vi minske mengden søppel i verden i dag,  mens Shin Meekyoung sine skulpturer av såpe kan få oss til å tenke på Kant og ”das ding für mich und das ding an sich”.

Så hvordan skal man gå i møte med den koreanske kunsten? Den krever som tidligere nevnt mye av sin betrakter, man bør derfor være innstilt på å bruke god tid; se på detaljene; undre, reflektere, kommunisere med verkene. I tillegg bør man ta på de kulturrelativistiske brillene og legge tanken om den problematiske samtidskunsten igjen hjemme, for her er det mye å hente; ikke minst får man gjerne lyst å sette seg enda mer inn i den sørkoreanske historien og kulturen, og da må man vel kunne si at både kunstnere og kuratorer har gjort jobben sin.

 

Lee Buyngchan: Urban Creature

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *