IMG_2832

CONTEMPORARY CHAOS – Vestfossen Kunstlaboratorium

Comments (0) Demetrio Paparoni, Kurator, Norsk, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Fra åpningen: Demetrio Paparoni nummer to fra høyre.

Fra åpningen: Demetrio Paparoni nummer to fra høyre.

Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium har fått tittelen CONTEMPORARY CHAOS og er kuratert av Demetrio Paparoni. Paparoni bor i Milano, men er opprinnelig fra Syracuse, også i Italia. Han er både kunstkritiker og forfatter, og har gitt ut mange bøker på forlaget SKIRA. Nylig kom boken om den norske kunstneren Vibeke Slyngstad. Morten Viskum er en annen norsk kunstner som har vekket forfatterens interesse, og i 2016 kom boken om Viskum, en bok som tidligere har vært presentert her på  Samtidskunst.com. 

 Samtidskunsten er den kunsten som blir skapt i vår samtid, og derfor speiler den også tiden vi lever i. Av den grunn er den viktig som en av mange kanaler som kommuniserer og gjerne også debatterer tiden vi lever i. I mange tilfeller kan den i utgangspunktet virke svært krevende, så da gjelder det å være villig til å ta seg tid i møte med denne kunsten. Da er det utrolig hvor mye man kan få ut av den.

I årets utstilling på Vestfossen, er det som tittelen tilsier, kaoset Paparoni prøver å vise oss. I og med at denne kunsten blir skapt «as we speak», er det vanskelig å lage noen oversikt, og det er dette Demetrio Paparoni indikerer med tittelen på utstillingen. I tillegg til tittelen understreker Paparoni det også i sin kuratering; verkene er satt sammen på en måte som gjør at man gjerne i noen tilfeller blir både overrasket og litt forvirret. At vi finner flere italienske kunstnere er naturlig, men de er på ingen måte dominerende. Vi finner et vidt spekter av kunstnere både fra inn- og utland.

KUNSTEN

IMG_1707Som tidligere nevnt speiler denne utstillingen noe av mangfoldet i samtidskunsten, og vi merker det omtrent med det samme vi entrer den. Ser vi på bildet, er det ikke vanskelig å forstå hva som menes; vi går fra Alessandro Mendini sine Two Columns med sine fargerike mønstre som skal henspeile på diamanter, til Valeria Manzi og Barnaba Fornasetti sitt verk Handmade. I bakgrunnen kan vi skimte et av Ljubodrag Andric sine bilder, China 9, mens vi helt til høyre; også litt i bakgrunnen, finner Espen Dietrichson sitt verk Faint Light #9.

Vi skal her prøve å se nærmere på noen av verkene. De som her blir presentert er valgt ut for å vise mangfoldet i uttrykkene, og ikke ut i fra noen form for vurdering fra undertegnede utover det.

Valeria Manzi og Barnaba Fornasetti

IMG_1710Etter å ha studert Two Columns trekkes gjerne  blikket mot installasjonen Handmade av de italienske kunstnerne Valeria Manzi og Barnaba Fornasetti. Det er vakkert plassert foran de to vinduene som er vendt ut mot fossen. Dermed er lyset med på å skape en spesiell stemning. På begge endeveggene finner vi et kvinneansikt. Det ene kommer delvis til syne, som om det er et bilde hvor deler av ansiktet er fjernet ved å bli revet bort, mens det andre ser vi bare deler av fordi det er plassert inne i en hånd. Ansiktet, som ser ut til å være veldig vakkert, viser seg å være Lina Cavalieri (1874-1944), en italiensk operasanger og skuespillerinne. Hun ble regnet som den vakreste kvinne i verden i sin tid, og ingen var så mye avbildet som henne i denne perioden.

IMG_1709Ansiktet ble på mange måter et ikon på kvinnelig skjønnhet, men hvordan ble dette ikonet skapt? Ser vi på tittelen; Handmade og betrakter alle hendende som henger ned fra taket, tilsynelatende tilfeldig plassert, kan vi lese dem som skaperkraften?

Går vi så tilbake til de to ansiktene, kan vi lese det uferdige som et utgangspunkt for resultatet vi finner på den andre siden. Verd å merke seg er at det ferdige ansikt befinner seg inne i en hånd som tidligere nevnt, og dermed kjenner vi gjerne litt på det klaustrofobiske, dette har ikke fått utvikle seg fritt.

På 1960-tallet var Twiggy med sin tynne nesten androgyne kropp et forbilde for mange unge jenter, med tragiske utfall for enkelte som sultet seg til døde for å oppnå den samme kroppen. Likevel er det gjerne ansiktet med de store sminkede øynene og det korte håret, man husker best, men det som gjorde Twiggy så populær var et kunstig konstruert ansikt, konstruert ved hjelp av mye sminke og skyggelegging for å fremheve enkelte partier. Det ble skapt for å passe inn i tiden det ble til i og på den måten ble det ikonisk. Er det noe lignende som skjer her?

På denne linken kan man lese om Piero Fornasetti; Barnaba Fornasetti sin avdøde far sin fascinasjon for Lina Cavalieri sitt ansikt, og dermed faller brikkene på plass. Denne installasjonen er klart knyttet opp til Piero Fornasetti sitt prosjekt, hvor man i en reproduksjon fremmer det som behager en selv og gjerne også tiden det blir til i. En portrettmaler eller fotograf velger ut det hun/han vil vektlegge i sine portretter. Her i Norge kan Håkon Gullvåg og Morten Krogvold stå som gode eksempler på det; Gullvåg som maleren og Krogvold som fotografen. På samme måte valgte Piero Fornasetti ut hva han ville vektlegge i alle bildene som ble skapt av Lina Cavalieri. Dette kunstverket kan derfor leses som selve symboliseringen på denne formen for transformasjon med utgangspunkt i det ufullstendige ansiktet, hendene og det ferdige produkt, som gjerne ikke er så ferdig likevel?

Et kunstverk må likevel kunne leses utover kunstnernes intensjon, og i dagens samfunn med sosiale medier hvor alle vil fremstå som perfekte, finner vi også de «perfekte» mennesker. De smiler eller har et interessant uttrykk; på jakt etter arketypen for det perfekte menneske? Med det i bakhodet, kan denne installasjonen få hver og en til å tenke over hva som er viktigst; det ekte eller det kunstig skapte; skapt for å oppnå et ideal?

Lars Elling

SAMSUNG CSC

Lars Elling: Babylon

Den norske kunstneren Lars Elling sine bilder har ofte en sterk ambivalens i seg. De fremstår som noe som kunne vært veldig behagelig å se på, men så har bildet en sterk undertone som skaper ubehag. Det kan være gitt ved elementer som er tilføyd, eller vakre elementer som er delvis hvisket ut og malt over med tilsynelatende heftige og ikke intenderte strøk, strøk som gir inntrykk av at noe går i stykker. I slike tilfeller kan vi lese dem som sterkt ekspresjonistiske, som en søken etter ro, en ro kunstneren ikke finner. Det kan også være betrakter Lars Elling henvender seg til med disse virkemidlene. I så tilfelle må det leses som kunstnerens forsøk på å riste betrakter ut av sitt velbehag; «våkn opp og se hva som skjer rundt deg og gjør noe.» Da blir det en form for visualisering av Arnulf Øverland sitt dikt «Du må ikke sove».

På denne utstillingen er Lars Elling representert med Babel fra 2017. Med tittelen kaller Elling på det sakrale. Vi kjenner til historien fra bibelen om Babels tårn som vi finner i første Mosebok, da menneskene prøvde å bygge et tårn som skulle nå like inn i himmelen. Dette likte ikke Gud og det er bakgrunnen for at menneskene snakker forskjellige språk slik at de ikke skal forstå hverandre.

La oss også ha det i bakhodet når vi studerer maleriet til Elling. I utgangspunktet kan det se ut som et maleri fra romantikken hvor det handlet om «Sturm und Drang» og hvor naturen ble romantisert. Vi finner den hvite hesten, hesten som symbol på kraft og fargen som symbol på renhet og fred, men den er delvis visket ut og dermed er det ikke mye hverken kraft eller fred igjen. Vi ser også en rev med en blodig rygg og en hånd som peker befalende uten at det ser ut som reven forstår noe av det. Evnen til kommunikasjon er falt sammen, akkurat som i Babels tårn. Den hvite hesten kan også knyttes opp til folkeeventyrene. Th. Kittelsen malte flere versjoner av nøkken som hvit hest, og dermed tilføres enda et element av ambivalens inn i bildet.

Kontraster forsterker hverandre som kjent, og ved at Lars Elling skaper et maleri som i utgangspunktet har referanser til både romantikken og også folkeeventyr, som begge er folkekjære elementer, for så å tilføre destruktive elementer som den delvis utviskede hesten, reven med blod på ryggen, blir følelsen av det destruktive ekstra sterkt.

Det har lenge vært fokus på hvordan vi ødelegger jordkloden vår gjennom miljøet, og i tillegg har vi Syriakrigen friskt i minne som en uendelig ødeleggelse av både mennesker og natur. Tar vi så tittelen med i denne lesingen, har menneskene helt mistet evnen til å kommunisere for å finne en løsning; «…Du må ikke tåle så inderlig vel/den urett som ikke rammer deg selv/Jeg roper med siste pust av min stemme:/Du har ikke lov til å gå der og glemme.» (Arnulf Øverland: «Du må ikke sove»)

Aristoteles delte naturen inn i tre kategorier hvor menneskene skilte seg ut fra både planter og dyr ved at de hadde intellekt og evne til å danne begreper. At mange i dag ikke ser ut til å kunne bruke dette på en fornuftig måte hadde fått selv Aristoteles til å bli fortvilet vil jeg tro.

Daniel og Geo Fuchs

IMG_1729Det tyske kunstnerparet Daniel og Geo Fuchs er på denne utstillingen representert med verket Explotion I som er et diptykon. Det er estetisk vakkert samtidig som det handler om en eksplosjon og dermed oppstår ambivalensen og spenningen i verket. Dette diptykonet har tidligere vært omtalt her på Samtidskunst.com i forbindelse med utstillingen på Haugar Kunstmuseum, en utstilling du kan lese mer om ved å trykke her. 

Wang Qingsong

IMG_1778Idet undertegnede ankom øverste etasje av utstillingen var det som om Hieronymus Bosh hadde inntatt scenen, men hva i all verden hadde bildene til denne kunstneren som levde for mange hundre år siden å gjøre med samtidskunsten? Ikke noe viste det seg, for det var den kinesiske kunstneren Wang Qingsong sitt verk The Blood of the World som hadde gitt slike assosiasjoner. Det så ut som den slagmarken det skulle forestille, noe vi skal komme tilbake til.

IMG_1779Ser vi nærmere på et utsnitt  av bildet, ser vi at det er en person som står med noe som kan oppfattes som en mikrofon , mens mennesker ligger spredd utover, nakne og tilsynelatende dehumanisert i forskjellige vridde stillinger, omringet av kadavre. I senter av det store bildet ser vi en person stå oppreist med noe som ligner et flagg, noe som kan få oss til å assosiere det med Delacroix sitt kjente bilde La Liberté guidant le peuple (Friheten leder folket). Det tar gjerne en stund før man oppdager spotlightene i taket, og dermed skjønner man at dette er en iscenesatt situasjon og at kameramannen og personen med det vi i første gang oppfattet som en mikrofon, regisserer det hele. . Før man blir klar over det kan man tenke på det hele som en reportasje fra en av de grusomme hendelser som finner sted i verden til enhver tid.

Wang Qingsong selv prøver imidlertid å gjenskape et tidligere verk av en tiltenkt slagmark og som også kunne knyttes opp til nevnte Delacroix sitt maleri. Uansett; dette bildet som fyller nesten en hel vegg kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver, for man kan ikke unngå å tenke på alle de mennesker som har lidd og fremdeles lider i verden i dag: «Du må ikke tåle så inderlig vel….»

Nicola Verlato

IMG_1726I den postmodernistiske ånd spiller Nicola Verlato på kunsthistorien i sitt verk The Cave IV. Det som umiddelbart slår undertegnede er hvordan hovedpersonen i bildet kan gi assosiasjoner til Caravaggio sitt maleri; Peters korsfestelse. Men ulikhetene er større enn likhetene. Hovedpersonen i dette bildet skal ikke korsfestes, det er tvert i mot en cowboy som prøver å ta livet av ham. Den forfulgte skal ha ansiktet til Raphael mens cowboyen skal kunne knyttes opp til Jackson Pollock; renessansen møter abstrakt ekspresjonisme med andre ord.

IMG_1727Man kan lese mye ut av dette bildet og tar man seg tid er det flere lag å ta av.

Det er også vel verd å se på alle detaljene.

Anne Samat

IMG_1772Fra Malaysia kommer kunstneren Anne Samat, her representert med verket Freedom 8…. For Every Person to Worship. På avstand ser det veldig estetisk ut med sine klare former og avstemte farger; farger vi gjerne forbinder med noe positivt. Det er lett å knytte det opp til urbefolkning som samer, indianere, aboriginere, osv. sin estetikk, gitt ved både form og fargevalg.

IMG_1773Går vi nærmere vil gjerne de fleste få seg en overraskelse, for selve verket er bygget opp av objekter som vi gjerne forventer å finne på kjøkkenet eller i hagen. Vi finner flere former for river, dørslag, etc. etc.. Dette er hverdagslige ting; bruksting som vi gjerne ikke tillegger så mye verdi, men som er gode hjelpemidler. Anne Samat tar disse objektene ut av sin naturlige kontekst og setter dem sammen til et estetisk kunstverk.

Hva er det så Samat ønsker å uttrykke med dette kunstverket kan vi undre. For undertegnede gikk tankene umiddelbart til den russiske kunstneren Ilya Kabakow som mente at det som var søppel for noen var dyrebare skatter for andre, og dermed løftet han det hverdagslige inn i kunsten. En annen assosiasjon man kan få er Duchamp og hans «readymades», og i denne sammenheng gjerne stativet til å tørke flasker på.

Men det er andre tema Anne Samat er opptatt av viser det seg. Samat er opptatt av både diskriminering og religiøs undertrykkelse. Det gjelder ikke bare det som angår en selv, men også det som foregår andre steder i verden. Med det i bakhodet er det lett å lese verket symbolskt. Hvis alle mennesker får lik verdi og dogmene forsvinner, kan enhver bli til noe vakkert uansett utgangspunkt.

Ghazaleh Avarzamani

SAMSUNG CSC

Ghazaleh Avarzamani: Game of Goose

Ghazaleh Avarzamani er fra Iran men bor og arbeider i dag i Canada. På denne utstillingen er Avarzamani representert med verket Game of Goose. Det er et stort kunstverk på hele 258 x 198cm og som tittelen tilsier handler dette om et spill. Det er et av de eldste brettspillene som finnes, og det har lagt grunnlag for videre utvikling av lignende spill. Spillereglene er litt forskjellige men de har også hatt en oppdragende hensikt.

IMG_1704I dette spillet kan brettene ha forskjellig utforming, og Avarzamani sin utgave er rikt illustrert med et mønster som kan assosieres med persiske mønstre, noe som tilfører det en ekstra dimensjon da de persiske mønstrene ansees som særlig vakre. Fargene er holdt i hvitt og blått, hvitt mønster på blå bunn som består av 180 tøystykker. Dette er egentlig vaskekluter som brukes til å vaske vekk flekker og lignende med. Vi finner dermed en ambivalens i bildet, det vakre mønsteret som lett kan forsvinne hvis vaskeklutene går tilbake til sin egentlige  funksjon. På samme måten er et spill like usikkert som oppdragelsesfunksjonen dette spillet også har vært brukt til; den som sitter med makten og skal oppdra kan gjerne selv bli oppdratt. Makt er en usikker kraft som skal brukes med ydmykhet og rettferdighet, for maktbalansen kan fort snu, akkurat som vinnere og tapere i et spill.

Paola Angelini

IMG_1718Paola Angelini er italiensk, men i 2016 oppholdt hun seg på Nordisk Kunstnarsenter Dale. Kunstneren ble inspirert av det norske under oppholdet, og verket La storia che mi ha raccontato mio padre (Historien fortalt av min far) er et resultat av dette. Det er et stort lerret med enda et litt mindre utenpå. Tegningene er nesten litt naivistiske og fargene forsterker dette litt barnslige uttrykket. Ser vi nærmere etter finner vi også en ambivalens i dette kunstverket, så er det opp til hver og en betrakter, alt etter hvilket kulturfilter man har, å finne ut hva denne ambivalensen består av.

Konklusjon

Til tross for at det er mange flere kunstverk som burde vært løftet frem her, har det vært, som tidligere nevnt, undertegnede sin intensjon å vise mangfoldet i utstillingen, for å underbygge tittelen Contemporary Chaos. I utgangspunktet er det gjerne det man kjenner på; at man kommer inn i et kaos hvor alle de forskjellige uttrykkene slår mot en og man blir helt overveldet, men tar man seg tid, og tar for seg ett og ett kunstverk, for så å se det hele i en form for sammenheng, blir det hele mye lettere. Hvis vi skal prøve å finne  en form for sammenheng ut i fra kunstverkene som her er omtalt, må det være at alle, på hver sin måte kommenterer hva som skjer i verden i dag, og da gjerne med en indirekte  kritikk mot systemer med undertrykkelser, miljøkrise, krig, etc. Vi finner også i flere verk en form for en lengten tilbake; tilbake til tiden før man ble så voksen at man ble klar over all uretten som finnes i verden i dag? En ting er imidlertid sikkert; ved å avfeie samtidskunsten som noe uforståelig, har man gått glipp av en viktig stemme i samfunnsdebatten, både nasjonalt og internasjonalt.

Med kunstverket til Paola Angelini er ringen mellom Italia og Norge sluttet for denne gang; Angelini som skaper kunst inspirert og laget i Norge, og ikke minst Demetrio Paparoni som kurator for utstillingen og Morten Viskum som kunstnerisk ansvarlig for Vestfossen Kunstlaboratorium.

Utstillingen står til 23.09. og det er laget en utfyllende katalog som tar for seg de forskjellige verkene og kunstnerne bak dem.

I tillegg finner man både Østlandsutstillingen og utstillingen NOE MAA GAA I STYKKER med Sverre Bjertnæs og Bjarne Melgaard på VKL.

Utover egne kunnskaper har jeg støttet meg til utstillingskatalogen i denne teksten.

Som alltid når ikke annet er oppgitt; egne foto.

 

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *