Guernica – en ny vending: Vebjørn Sand som historieforteller
26, april 1937 blir den baskiske byen Guernica bombet sønder og sammen. Det var markedsdag og mange mennesker ute. Grusomme scener utspant seg og frykten og grusomhetene er for alltid foreviget i Picasso sitt store maleri med tittelen Guernica. Picasso malte dette bildet kort tid etter hendelsen, og frykten og grusomhetene får han frem gjennom forvridde ansikter, dyr og en komposisjon som underbygger kaoset. At bildet har historiemaleriet sitt format med sine 3,5 meter i høyde og 7,80 meter i bredde gjør det også overveldende. I tillegg er de forvrengte figurene til Picasso og det lavmælte fargevalget som holder seg i hvit-, sort- og gråtoner med på å forsterke de grusomme hendelsene; Picasso abstraherte grusomhetene på en måte som får betrakter til å gyse.
Hvordan kan da Vebjørn Sand tro at han kan gå inn og formidle denne hendelsen på en bedre måte enn Picasso? Sand velger en helt annen innfallsvinkel; han blir historieforteller.
Fra scener fra andre verdenskrig til Guernica
I 2015 stilte Vebjørn Sand ut bilder med scener fra andre verdenskrig på Fineart og høstet god respons, også fra kunstkritikerne. Han var allerede da begynt å gjøre research om Guernica og grusomhetene som fant sted der. Totalt har Vebjørn Sand besøkt Guernica tre ganger; lest alt han har kommet over av historisk materiale, intervjuet et tidsvitne som vi skal komme tilbake til, og studert bilder fra hendelsen. Noen av bildene har han også brukt som inspirasjon i sine malerier , slik som hovedbildet i dette innlegget hvor vi ser en mor og et barn som prøver å flykte fra bombingen med skrekken risset inn i ansiktene. Et annet maleri er "Gutt med røkelseskar" som er vist her.
At Vebjørn Sand har kalt utstillingen "Guernica - en ny vending" har ikke noe med Picasso sitt maleri å gjøre, men at dette var første gang en hel by ble jevnet med jorden, og det på bare noen få timer. Med dette kom en ny vending inn i krigshandlinger og skapte en ny angst for at dette kunne skje igjen, et annet sted i en annen krig eller konflikt. Det skulle dessverre vise seg at angsten ikke var ubegrunnet; vi kan nevne Dresden som ble bombet sønder og sammen av engelskmennene da krigen egentlig var over , mens atombomben over Hiroshima kan være et annet eksempel, grusomme handlinger som førte til ubeskrivelige lidelser. Begge disse ødeleggelsene og lidelsene kunne vært unngått, da tyskerne allerede hadde tapt krigen i det første tilfellet, og det andre gjaldt utprøving av den forferdelige atombomben. Mange av bildene fra disse byene er skremmende lik de bildene vi i dag ser fra Aleppo blant annet.
Hva var det egentlig som skjedde denne dagen i 1937 i Guernica?
Guernica er baskernes hellige by, og i 1937 befinner vi oss midt i den spanske borgerkrigen som varte fra 1936 til 1939. Franco vant til slutt denne krigen, ikke minst ved hjelp fra både Italia og Tyskland, og det var hovedsaklig fra Tyskland Franco fikk hjelp til å ødelegge Guernica, selv om også noen italienske fly var med.
At tyskerne ble med skyldes at Luftwaffe så det som en unik mulighet til å prøve ut sine nye krigsfly med tanke på krigen som så ut til å komme. De kom i flere omganger og til slutt fløy de lavt med fly som var påmontert maskingevær så de kunne skyte på mennesker som flyktet; det være seg kvinner og barn like mye som menn, grusomhetene hadde ingen grenser.
Hvor mange mennesker som ble drept den dagen i Guernica er usikkert, men det er snakk om over 1600, selv om de offisielle tallene ligger mye lavere. Dette kan skyldes at mange mennesker ble nærmest begravd i ruinene, mens andre døde etter skader de ble påført.
Vebjørn Sand som historieforteller
Vebjørn Sand er først og fremst en kunstner som er kjent for sine figurative bilder. At han i forbindelse med utstillingen om Guernica også snakker om bildene sine blir som en sekundær historie og forklaring til bildene, for det er gjennom bildene historien blir fortalt.Vi var tidligere inne på at Vebjørn Sand også hadde truffet et tidsvitne; Luis Iriondo, som var fjorten år da bombingen skjedde. Som en hyllest til Iriondo har Vebjørn Sand malt et portrett av ham, og han har valgt å plassere ham i en kontekst som kan assosieres med bombingen. Iriondo ser på skrå oppover og ser også tankefull ut, og med det får Sand frem et uttrykk som viser en eldre mann som ser tilbake, tilbake til grusomheter som har preget hele livet hans.
Som vi tidligere var inne på kom angrepene i flere omganger, og nonnene i Karmelittklosteret gikk opp på taket for å speide etter bombeflyene. Dette har Vebjørn Sand gjengitt i maleriet "På taket av Karmelittklosteret". Bildet viser nonner som speider etter krigsflyene. Til venstre ser vi tre nonner hvor den ene ser ut til å være klar til å ringe med klokken, selv om vi ikke ser selve klokken. Alle er kledd i svart, mens de to nonnene lenger til høyre i bildet er kledd i hvitt som munken vi ser helt til høyre i bildet. Den ene nonnen i hvitt sitter nede med en kikkert; hun er barbent og skoene ligger foran henne som for å understreke et slags kaos, mens den andre nonnen står oppreist bak henne og speider ut i luften. Munken har bøyd hode med den ene hånden foran seg på en måte som kan tyde på at han holder på å korse seg. Det hvite står i kontrast til det sorte og deler på en måte bildet i to; de som speider og ber, og de sortkledde som utfører ringingen i klokken og varsler at grusomhetene og sorgen er i gang.. I bakgrunnen finner vi den fine naturen som enda ikke er ødelagt. Det er et sterkt bilde Vebjørn Sand skaper her; det er ikke selve bombingen men spenningen og frykten rett før vi er vitne til.
Kontraster har Sand gjort seg bruk av på flere måter i denne utstillingen. Vi vet at kontraster forsterker hverandre, og for å få frem grusomhetene ved hjelp av kontraster finner vi bilder preget av angst og forferdelse; noen av dem også i sort/hvitt, mens andre bilder er preget av festivitas og glade farger. Det var nemlig slik at Göring skulle overrekke et bilde av et utbombet Guernica på Hitlers fødselsdag for å vise hvor effektive de nye krigsflyene til Luftwaffe var, og denne grusomme kontrasten mellom feiring i Tyskland og grusomhetene som utspant seg i Guernica har Vebjørn Sand grepet tak i. Kunstneren har latt seg inspirere av de franske impresjonistene som Monet og Renoir i måten han har malt festlighetene som foregikk i Tyskland på. Impresjonistene brukte stort sett primærfarger, i tillegg var de veldig opptatt av lyset, og bildet ble "skåret" på en måte som skulle gi inntrykk av at de fanget øyeblikket. Det er bilder som absolutt "behager", men satt opp mot grusomhetene i Guernica blir de til en forsterking av det forferdelige.
Som en kontrast til festlighetene i Tyskland finner vi maleriet "Mor og barn". Her har Vebjørn Sand latt seg inspirere av utbruddet til Vesuv i år 79 som gjorde at hele den romerske byen Pompeii ble begravd i aske fra lavaen. Byen er siden blitt gravd frem, og man har funnet blant annet veggmalerier og merker etter hvordan mennesker ble fanget i den glødene asken som veltet over byen. På samme måte ble mange mennesker fanget i Guernica med døden til følge; ikke nødvendigvis av glødende aske men av bombefly og maskingeværer som var montert på noen av flyene.
Går vi igjen tilbake til maleriet "Mor og barn" er det et sterkt uttrykk. Bare tittelen er full av patos, og ser vi på de to barna i bildet er det små forsvarsløse barn, helt avhengige av sin mor. Moren er plassert som en diagonal i bildet, vendt mot barna som vi finner i nedre del, mens det i øvre del er antydning av himmel og noe som kan leses som svidde trestammer. Bortsett fra blåfargen som kan antyde himmel slik vi var inne på, er bildet holdt i gråtoner. Både mor og barn bærer preg av å være "frosset" i en bevegelse. Det er et sterkt bilde som går rett inn i hjerterøttene på de fleste betraktere vil jeg tro.
Bombingen av Guernica ble forsinket i forhold til bursdagen til Hitler som var 20. april, men han fikk sin gave i forbindelse med fødselsdagsparaden den 26. april. Her har Sand latt seg inspirere av Edvard Munch sine tre kvinner i "Livets dans" hvor den røde er den forførende , den hvite den uskyldige og den sorte den sørgende. Vi kjenner også her igjen trekk fra impresjonismen når det gjelder fargevalg, lyssetting og komposisjon.
Som en kontrast til dette maleriet kan vi sette opp "Andre bølge". Bildet viser et menneske som sitter på huk med ansiktet vendt oppover i angst og venter på hva som skal komme. Vi finner også rødfargen her, men her symboliserer den grusomheter og blodsutgytelse; det er ingen forførelse i en slik situasjon.
Hannah Arendt og ondskapens banalitet
Hannah Arend (1906-75) var en tysk-amerikansk politisk filosof. Hun hadde selv jødisk bakgrunn så da hun skulle dekke rettssaken mot SS-offiseren Adolf Eichmann, kom hun til en helt annen konklusjon enn forventet. Arendt kom til den konklusjon at Eichmann sin ondskap, til tross for alle grusomhetene han stod bak i andre verdenskrig, ikke var dypsindig i sitt vesen, men at Eichmann fornektet det menneskelige både når det gjaldt ofrene og ham selv. Han utførte bare jobben han var satt til uten å tenke over hva han gjorde. Dehumanisering og omskriving av hva som virkelig hendte ligger også innenfor dette, uten at vi skal gå videre inn på det her, men heri ligger det som Hannah Arendt kalte for ondskapens banalitet; mennesket blir styrt av en slags plikt til å utføre det man er satt til, uten å tenke videre over handlingen i seg selv. Selvfølgelig fikk hun mye kritikk for konklusjonen sin, men går vi tilbake til bombingen av Guernica, kan man sette spørsmålstegn rundt hvordan et menneske som Wolfram von Richthofen, som var strategen bak bombingen, kunne kjøre sin nye BMW sportsbil opp på en høyde for å bivåne grusomhetene og notere om strategien fungerte uten tilsynelatende å bli berørt av hva som egentlig foregikk.
Sand har også vært opptatt av Hannah Arendt i denne prosessen og kunstneren har valgt å gjøre maleriet av Richthofen ekstra livlig når det gjelder fargebruk og lyssetting, og i tillegg finner vi en smilende person i bilen med lyst hår. Igjen spillere Vebjørn Sand på kontrastene; her innenfor selve bildet som blir en stor kontrast til handlingen.
Askesøvn
Vebjørn Sand har for første gang brukt sand i bildene sine; vi ser det i bildet "Bombefly på vei" som viser krigflyene som er på vei til Guernica. Dette maleriet er også det mest abstrakte undertegnede har sett fra denne kunstnerens hånd. I ett maleri har Vebjørn Sand imidlertid brukt aske. Bildet heter "Askesøvn" og kunstneren regner bildet som det beste han noensinne har laget. Det viser tre personer side om side. Vi ser med en gang at det ikke forestiller tre levende mennesker. De er også forskjellig i uttrykket; mens personen i midten har et ganske definert ansikt, flyter de andre mer eller mindre utover. Ser vi hendene er også her forskjellen helt klar. På bakgrunn av alle menneskene som man regner med ble begravet under bombingen, og setter det sammen med tittelen, er det sannsynlig at dette bildet forestiller prosessen disse menneskene gjennomgikk etter døden hadde inntruffet. Foran bildet var det plassert et glass med rester av asken som var brukt i maleriet, som vi også ser på det store bildet her.
Konklusjon
Totalt har Vebjørn Sand skapt 70 malerier for å fortelle historien om Guernica; de fleste i format tilhørende historiemaleriet, men også noen mindre. Med andre ord er det uendelig mange flere bilder som gjør historien mer komplett enn det som har fått plass i dette innlegget. Sand har uttalt at dette er en pedagogisk utstilling, og som både kunsthistoriker og pedagog kan jeg sette tre streker under det.
Etter at utstillingen på Fineart var ferdig har Vebjørn Sand reist rundt i Norges land med Pop-up utstillinger, hvor også andre bilder fra kunstnerens hånd har fått være med. I disse dager er det Bergen som står for tur. Her er utstillingen inne i sin andre uke hos Vault Studios, men det er enda muligheter for å se den. siste dag er søndag 26.11.
Kilder:
Foruten egne kunnskaper og historien som Vebjørn Sand fortalte på Fineart, har jeg støttet meg til SNL og Wikipedia når det gjaldt selve bombingen av Guernica. Når det gjelder Hannah Arendt er det innenfor mitt fagområde og noe jeg underviser i. Bildene er tatt i forbindelse med utstillingen på Fineart.