Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium
I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.
Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.
I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?
Døden
Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.
I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?
I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.
Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......
Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.
I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.
I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.
I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.
På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?
I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.
Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.
LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM
Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.
I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.
Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.
Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.
Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.
I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.
Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.
Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.
Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.
Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.
MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.
En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?
Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.
Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.
Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.
Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.
Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.
Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.
Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.
Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.
MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.
Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.
Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004
LENKER:
Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium
7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.
Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.
Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.
La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.
Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.
Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.
For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.
Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.
Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?
La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.
Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.
I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.
Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.
Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?
Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.
I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.
Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.
Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.
Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.
Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........
Vestfossen kunstlaboratorium: TIL DEG, en kunstopplevelse skapt til akkurat deg, og deg, og deg……
I 2017 kunne man søke Sparebankstiftelsen DNB om en kunstgave for perioden 2018 - 2020. Det var elleve søkere og valget falt på Vestfossen Kunstlaboratorium. VKL er et viktig sted for både nasjonal og internasjonal samtidskunst, og i tillegg har de atelier hvor kunstnerne kunne få mulighet til å jobbe i løpet av denne prosessen.
Allerede i søknaden var noen av navnene til tenkte kunstnere med, mens andre kom til etter hvert. I samtale med Morten Viskum forteller han litt om prosessen med å finne kunstnere som skulle være med i prosjektet. I perioden 1986 - 2003 samlet han selv kunst som nå finnes i bokform, men mens han da lot hjertet styre valgene, måtte han tenke mer strategisk i denne prosessen; det måtte være noen kjente kunstnere, men også nye. Bjarne Melgaard i samarbeid med Sverre Bjertnæs var de eneste som ble spurt på forhånd, for, som Viskum poengterte; hvem vil ønske å bli spurt om å være med på et spennende prosjekt som i neste runde kanskje ikke ville bli noe av?
"En viktig del av prosjektet, utover innkjøp av kunstverk, er samarbeid med produserende kunstnere og å knytte disse til vårt gjesteatelier i Vestfossen" skriver Lars-Andreas T. Kristiansen, daglig leder i VKL, i forordet til boken som er laget til utstillingen. Det er resultatet av dette de nå, gjennom utstillingen TIL DEG, ønsker at akkurat du skal få gleden av; gleden av å gå i møte med all denne kunsten som de har valgt med omhu, slik at det skal være noe for enhver smak; det hele spenner fra Kjartan Slettemark, Marianne Heske, og Aase Texmon Rygh til Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs sitt samarbeid, og videre til kunstnere som Maria Pasenau, Ahmed Umar og mange mange fler.
I dag er det Lars-Andreas T. Kristiansen som er daglig leder for VKL som tidligere nevnt, mens Morten Viskum har ansvar for det kunstneriske og er den som har hatt hovedansvaret for valg av kunstnere til utstillingen, dog i samarbeid med Kristiansen. . I sitt forord tar Lars Andreas T. Kristiansen også opp hvordan det produseres mye kunst som går tapt med tiden men som gjerne ville hatt en plass i kunsthistorien i fremtiden, eller også kunne by på fruktbare møter med publikum i den samme fremtid. Han går videre ved å poengtere at VKL er opptatt av å presentere kunst som jevnlig produseres og som "står for viktige ytringer i samfunnet".
Akkurat dette er som musikk i undertegnedes ører, for er det en viktig kommunikasjon i samfunnet som er til de grader underkjent så er det nettopp dette. Som jeg har skrevet om igjen og igjen; all kunst er en form for kommunikasjon, på lik linje med annen kommunikasjon, den er bare ikke verdsatt nok, noe som er et stort feilgrep. Som pedagog i tillegg til å være kunsthistoriker har jeg gang på gang opplevd når jeg tar elever med på de såkalte "vanskelige utstillinger", som ofte samtidskunst blir kalt, at det er gjerne nettopp da refleksjonen og de gode samtalene oppstår.
La meg så ta deg med på en liten forsmak av hva du møter når du besøker Vestfossen Kunstlaboratorium og kunstgaven TIL DEG.
Du skal ikke gå langt før du treffer på en gammel kjenning; Kjartan Slettemark (1932 - 2008). Med Slettemark nådde også den nye formen for kunst Norge og som så mange steder før skapte dette sterke reaksjoner, for kunsten skal jo behage, skal den ikke? Langt ifra, kunsten skal i noen tilfeller behage men den skal også bevege og hva den beveger kan være så mangt; de gode følelsene, de vanskelige, glede, sinne, i det hele tatt..... Lenger oppe tok vi for oss viktigheten av kunstens kommunikasjon; og da Slettemark entret kunstarenaen ble denne kommunikasjonen av det sterke slaget, ikke minst med hans Vietnambilde fra 1965. Dette var kunstneren sitt bidrag til den verdensomspennende protesten mot den meningsløse krigen i Vietnam hvor mange uskyldige mennesker ble drept, også barn. Vi finner blant annet et amerikansk flagg stenket med blod, og det handler om hvordan barn dør av brennende napalm. Du kan lese mer om dette ikoniske verket her. Verket befinner seg i dag i Nasjonalmuseet sine samlinger. Om ikke du treffer dette verket på VKL er det flere av de kjente verkene som går deg i møte; blant annet de kjente Nixonbildene.
Slettemark var også kjent for å ikle seg forskjellige identiteter og på VKL finner du ham som Marilyn Monroe i forskjellige varianter. Dette peker direkte tilbake til Andy Warhol sin kjente serie av Marilyn Monroe som mange kunstnere i ettertid har brukt som utgangspunkt for sine verk. Morten Viskum er en av dem; i kjent stil har han brukt en av sine "pensler" som er en avkuttet hånd og malt over med blod. Slettemark tar imidlertid et skritt videre når han plasserer seg selv i den rollen ved å bytte ut Monroe sitt ansikt med sitt eget. Hva oppnår så kunstneren med dette? Satt inn i dagens kontekst med sosiale medier hvor man nærmest kan utgi seg for noe helt annet enn det virkeligheten tilsier, er det lett å kunne bruke dette som en samtale for nettopp det, men er det hva kunstneren ønsket å oppnå?
Marilyn Monroe var et ikon for datidens skjønnhet i vesten, noe som gjorde at hun hadde innpass i de innerste kretser i den politiske verden. Hennes tidlige død er omspunnet av mystikk; var det selvmord, ble hun drept, og eventuelt av hvem og hvorfor; visste hun for mye, etc. På samme måte som Marilyn Monroe befant seg i en kontekst hun egentlig ikke helt hørte til i, må Kjartan Slettemark ha kjent enda mer på fremmedfølelsen da han satte sin samfunnskritikk på dagsorden gjennom sine bilder, videoer og performance, for Norge lå langt etter Europa hvor blant annet Yves Klein hadde slept kvinner over blåmaling i sine performance. "Jeg ser jeg ser/jeg er visst kommet på feil klode" Ved å ikle seg parykk som Marilyn Monroe, men beholde eget ansikt kan man lese det på flere måter; både i forhold til det ikonet på skjønnhet Monroe var, i kontrast til Slettemark? Eller skal vi lese det i forholdt til Andy Warhol sitt utgangspunkt som handlet om masseproduksjon, eller som en kritikk mot det hele? Bildene som er gjengitt her er fra henholdsvis 2003 0g 2007.
Kjartan Slettemark brukte også objekter som plast, tomme colabokser o.l. i sin kunst og dermed er han lett å plassere i postmodernismen hvor alt hadde lik verdi. Vi må likevel kunne se på denne bruken av slike elementer som enda en protest mot det samfunnet vi lever i.
Vi finner et bord med mange objekter i utstillingen og et av dem er en colaboks som har tatt form av en blomst. Tittelen på verket er Kjartan-rose. Det er ikke første gang undertegnede treffer på "rosene" til Slettemark. I forbindelse med høstutstillingen i Bergen i år 2000 kunne vi også gå i møte med tre av disse rosene, da med tittelen "La fleurs du mal" (Ondskapens blomster). Da spilte kunstneren på den kjente diktsamlingen til Charles Baudelaire som ble inndratt da den kom ut i 1857 på grunn av sitt innhold. Igjen ser vi hvordan kunstneren knytter seg også opp til tidligere avantgardister; denne gangen til Baudelaire som sammen med Gustave Flaubert må kunne sies å være en foregangsmann innen litteratur i datidens Frankrike, for avantgardist må vi så absolutt kunne kalle Kjartan Slettemark.
Utsnitt
Går du så videre vil dine øyne automatisk trekkes mot skulpturen som har fått plass foran de store vinduene som vender ut mot elven og den vakre naturen. Kunstneren bak denne noe truende skulpturen som står i sterk kontrast til omgivelsene er Maria Pasenau. 
Kunstneren er gjerne først og fremst kjent som fotokunstner men her møter vi som sagt også en av hennes skulpturer; "A SKULPTURE I MADE IN THE MIDDLE OF A BRAKE UP/THE INVUSIBUL WOMEN" fra 2020. Hvor vidt denne kvinnen er ubrukelig eller ikke, er ikke godt å si, men vi kan nærmest kjenne raseriet når vi stiller oss foran denne kraftfulle sinte kvinnen, og kanskje kan vi kjenne oss litt igjen, for hvem ønsker å være ubrukelig, det være seg i kjærlighetsforhold eller ellers i livet?
Kunstneren er kjent for å by på seg selv, og i fotografiet Member of the Crewteenz fra 2016 har hun iscenesatt seg selv. Bildet er fullt av kontraster hvor man i bakgrunnen og delvis utover gulvet finner et tøystykke med motiver fra den lille havfruen. Som en sterk kontrast til dette finner vi Pasenau selv sittende i en positur og med en bekledning som kan henspeile på både prostitusjon og menneskehandel. Blikket er direkte og intenst, noe som gjør at du som betrakter er nødt til å forholde deg til det.
Beveger man seg en trapp opp er det ikke til å unngå å legge merke til Anja Carr sin installasjon while watching you. Ved første øyekast kan man lure på om man er kommet inn i en leketøysbutikk. Både den søte apekatten som i utgangspunktet ser uskyldig på deg mens den sutter på tommeltotten slik små barn gjør, og omgivelsene av en grønn plen og bilde av en like grønn skog i bakkant forsterker dette førsteinntrykket. Det går imidlertid ikke lang tid før man tar inn over seg at det hele foregår inne i et bur og dermed er uskyldigheten som blåst bort, for hva er det egentlig Carr vil kommunisere med oss? Innenfor psykoanalysen gjorde Carl Gustav Jung seg bruk av buret som en metafor og den irske kunstneren Francis Bacon er ikke minst kjent for sitt maleri Study after Velázquez´s Portrait of Pope Innocent X fra 1953 hvor han tar utgangspunkt i Velázquez sitt maleri og transformerer det inn i en kontekst som gjør det til et portrett av en person som går i total oppløsning. Dette får han til ved å plassere paven i et bur og med et skrikende ansiktsutrykk som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på flere.
Om ikke det er den skrikende paven som er plassert i Anja Carr sitt bur, så er det noe urovekkende ved det hele, for i tillegg til buret oppdager man at øynene på denne, i utgangspunktet uskyldige apekatten, beveger seg. Går man så tilbake til tittelen while watching you, kan man lure på hvem som betrakter hvem. Francis Bacon sitt maleri er og forblir noen av de mest kjente kunstverk gjennom tidene, men selv om ikke Carr sin installasjon skulle oppnå samme berømmelse, så må vi huske på at kontraster forsterker hverandre, noe kunstneren nok selv er fullt klar over, og derfor kan denne installasjonen ha en ganske så stor kraft i seg, hvis man bare stopper opp og gir seg tid, noe som vil sitte i lenge.
Anja Carr er født i 1985 og for denne generasjonen var det ikke minst lykketroll, ponnier med mer som var en del av lekene. Mye av dette har kunstneren tatt med seg inn i kunsten sin, for går vi videre treffer vi på et gigantisk lykketroll som skal være like høyt som kunstneren selv. Tittelen på skulpturen er imidlertid Lykketoll og dermed har Carr gitt betrakteren en pekepinn på veien inn i kommunikasjonen med dette spennende kunstverket; det handler om noe mer enn barndommens lykketroll.
Hvem ønsker seg en froskesuppe ut ifra dette bildet?
På veggen i bakgrunn finner vi imidlertid et helt annet uttrykk; en serie med foto kalt soup etterfulgt av hva denne suppen inneholder. På 90-tallet kom det som blir kalt for abjekt inn i kunsten. Det er mange former for abjekt, men en fellesnevner kan være nedrighet. Det handler om jo hesligere jo bedre. Den amerikanske kunstneren Paul McCarthy kan være et eksempel, Cindy Sherman et annet. Ser vi nærmere på fotoene til Anja Carr, forstår man gjerne litt mer av hva som menes. Det er ikke akkurat reklamebilder for forskjellige former for suppe vi ser her. Men igjen ser vi hvordan kunstneren bruker rosa og gult; farger som gjerne assosieres med noe uskyldig, som en kontrast i bildet og dets innhold.
For å lese mer om abjekt; se hovedfagsoppgaven min; Rotten på korset om Morten Viskum sin kunst som du også finner på dette nettstedet.
HIGEN 1979-90
For å roe det hele ned kan vi gå tilbake hvor vi finner skulpturene til Aase Texmon Rygh. (1925-2019). Flere av dem er klart modernistiske hvor form ble viktigere enn innholdet, i tillegg til at det skulle være nyskapende.
AEON 1983
Og nyskapende var så absolutt Aase Texmon Rygh. I tillegg er verkene hennes så estetiske at det hele er en ren nytelse.
LANGSOM VALS 1981
Videre kommentar er opp til deg som betrakter, men disse bør oppleves "live". For noen vil nok skulpturen Higen få tankene hen på Alberto Giacometti (1901-1966) sine gripende skulpturer.
Ane Djuvan Winnje: African Queen 2008
Del av et triptykon
Vi finner også Ane Djuvan Winnje, en spennende kunstner som er verd å merke seg i denne etasjen, og enda er det mer.....
La oss så bevege oss opp til øverste etasje hvor vi treffer på kunsten til en kunstner som har betydd utrolig mye i norsk kunsthistorie; jeg snakker selvfølgelig om Marianne Heske. Om ikke man hadde hørt om henne før, så fikk gjerne de fleste med seg diskusjonen om hvor vidt Nasjonalmuseet skulle kjøpe inn "løen" eller ikke. "Man blir ikke profet i eget land" heter det, og nettopp det fikk vi en bekreftelse på i denne saken. De fleste innen kunstsfæren protesterte høylydt da Nasjonalmuseet takket nei til å kjøpe det ikoniske verket for det man må kalle en symbolsk sum. Gjerdeløa er såvidt jeg vet det første konseptuelle verket i Norge, og har høstet stor internasjonal oppmerksomhet, ikke minst da det ble utstilt på Pompidousenteret i Paris i 1980. Siden denne avgjørelsen fremdeles opprører undertegnede, kan du lese kronikken til Gro Steinsland for å sette deg mer inn i denne saken som viser hva som kan skje når de som er satt til å ta viktige avgjørelser svikter.
Mountains of the Mind 2009
På VKL vet de imidlertid å sette pris på en så viktig kunstner. Vi finner riktignok ikke Prosjekt Gjerdeløa her, men er det noen som kan tenke seg hvor avantgardistisk Marianne Heske var da hun skapte sine digitale bilder på 80-tallet? PC hadde ikke sett dagens lys, IBM og ikke Apple var de store navn, og det Heske gjorde med datidens teknologi for å skape kunst viser bare for en immanent kunstner hun er. På VKL vises bilder som er skapt i nyere tid, men nettopp Nasjonalmuseet innehar et bilde som ble til i 1988. Tittelen på bildet er Mountains of the Mind, det samme som bildene vi finner i tredje etasje på VKL er titulert, noe som bør skape refleksjoner hos noen og enhver. Ikke alle bildene har denne tittelen, men de er skapt på samme måte, noe som i seg selv er imponerende.
Orgonhus 1996
Man finner også noen store objekter som ved første øyekast er vanskelig å forstå. Vi var tidligere inne på Kant i forbindelse med buret, han var elev av Sigmund Freud; psykoanalysens far, men mens Freud var opptatt av id, ego og super-ego (det, jeg og overjeget) var Jung kjent for sine arketyper. En annen elev av Freud var Wilhelm Reich som hadde en teori om en ukjent energi, kalt orgon. Og det er nettopp det disse objektene handler om; de er da også kalt orgonhus og er fra 1996. Meningen er at man kan sette seg i et slikt hus og få tilført energi. At Reich sin orgonteori siden ble avvist er en annen sak, men disse husene er bygget lag på lag både av organisk og uorganisk elementer, så hvem vet?
Marianne Heske er også kjent for sine dukkehoder, og man treffer også på et av dem her. Disse dukkehodene er det mye symbolikk i og Heske har uttalt seg til media flere ganger om tanken bak dem, men et intervju som ble gjort av Mette Dybvad Torstensen for magasinet KUNST i 2014 forklarer det på en god måte.
Uten tittel 2018
Første gang jeg hørte om samarbeidet til Sverre Bjertnæs og Bjarne Melgaard lurte jeg på hvordan i all verden det kunne bli, men det har blitt en positiv overraskelse; en vellykket symbiose. Mens Bjarne Melgaard må kunne sies å være rebellen av de to, i hvert fall når vi ser uttrykkene i kunsten hans, er Sverre Bjertnæs den sindige, rolige, både i sin fremferd og i kunsten. Jeg vet ikke hvordan de jobber men jeg ser for meg at først går Melgaard i gang som den ekspresjonisten han er og så kommer Bjertnæs og roer det hele ned. Dermed har man den perfekte kunstneriske match. Det er viet stor plass til disse to kunstnerne så det er vel verd å ta seg god tid.
Mathew Quentin Midtskau
Det er selvfølgelig også mer å se her, som Matthew Quentin Midtskau sine installasjoner med mer, men intet bilde kan rettferdiggjøre dem, de må oppleves. Du får likevel en liten forsmak ved dette bildet.
Sist men ikke minst skal vi ta turen ned i kjelleren som hver gang er like spennende; for hva befinner seg her i år?
Tidligere i år delte jeg et intervju som Grace Tabea Tenga gjorde for NBK med kunstneren Ahmed Umar. Lite visste jeg da at det var kunsten til Umar som skulle møte meg da jeg gikk ned i kjelleren på VKL. Uten å overdrive ble dette et sterkt møte, men la oss først ta et steg tilbake.
Ahmed Umar, født 1988, kom til Norge i 2008 som politisk flyktning fra Sudan. Han er muslim og som muslim har det ikke vært lett å stå frem som homofil. I tillegg har han i oppveksten måtte forholde seg til to former for islam. De fleste muslimer tilhører sunni som betyr sedvane mens en mindre del tilhører sjia. Dette er de to hovedretningene innen islam som går tilbake til da Muhammed døde og det skulle velges hans etterfølger, uten at vi skal gå mer inn på det her. Det finnes imidlertid flere former for islam og en av dem er sufismen som Umar sin familie tilhører. Den handler om den islamske mystikken og den indre vei. En annen retning som kunstneren måtte forholde seg til da familien flyttet og han begynte på en annen skole var wahhabisme, en streng reformbevegelse innen islam som Hanbaliskolen, den minste og strengeste av lovskolene i islam står bak, og som er den offisielle ideologien i Saudi-Arabia. Wahhabisme fordømmer blant annet sufismen. Som barn å vokse opp som muslim handler det om å bli et best mulig menneske, så å vokse opp i denne krysningen om hva som er rett eller galt må ha vært veldig vanskelig for Ahmed Umar. Gjennom kunsten sin bearbeider han noe av dette.
Så tilbake til Ahmed Umar sine vanskeligheter med å stå frem som homofil. Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. De stammer alle tre tilbake fra Abraham og blir derfor ofte kalt de abrahamittiske religionene. Ingen av disse religionene sier noe direkte om homofili. I Koranen finner man i sure fire, som omhandler kvinner, en beskrivelse av ekteskapet; et ekteskap som består av kvinne og mann. Det sier imidlertid ikke noe om homofili. Det har i liten grad vært tema innenfor islam, ei heller i de andre religionene, men de som fordømmer homofili henviser til historien om Sodoma og Gomorra og profeten Noah som forkynte mot homoseksuell praksis der.
I 2011 vant SMUG (Sexual Minorities Uganda) ved Frank Mugisha, som er direktør for SMUG, Raftoprisen. Mugisha er katolsk men slet like mye i Uganda fordi det var "un-African" og "un-Christian" å være homofil. Raftoprisen deles ut hvert år til personer eller grupper som kjemper for menneskerettigheter. Flere av dem som har vunnet prisen har i etterkant fått Fredsprisen.
Det er med denne bakgrunnen; både som politisk flyktning, å være fra Afrika, som barn å måtte forholde seg til to motsetninger innen islam, og sist men ikke minst; ta skrittet ut å stå frem som homofil med alt det som ville komme og har kommet i kjølvannet av det, Ahmed Umar skaper sin kunst: "Det kan ta et minutt å lage verket, men 20 år med refleksjon og smerte til å komme frem til det punktet du lager det" uttaler Umar i intervjuet som er omtalt og lenket til lenger oppe.
Så til selve kunsten vi går i møte i kjelleren på VKL:
Det første vi treffer på er tre vegger fylt med objekter, objekter som vi lett kan knytte mot det afrikanske, og ganske riktig; i følge boken som er laget til utstillingen er disse objektene laget i materialer som turistene kjøper som suvenirer med alt det negative som ligger i kjølvannet. Vi har vel alle sett dokumentarer fra Afrika om ulovlig tilegnelser av slike materialer.
Men det er mer som ligger bak dette prosjekter; da Ahmed Umar gikk på skole i Saudi-Arabia var måten å telle bønner på å bruke fingrene og leddene og ikke et bønnekjede. (Boken TIL DEG) Her er nok et eksempel på hvordan kunstneren bruker forhistorien sin i sine uttrykk. Verket Glowing Phalanges; prayer beads 33 fra 2021 er Umar sin versjon av et bønnekjede.
Det er sterkt å gå i møte med dette kunstverket, selv om man ikke vet historien bak, men enda sterkere blir det når man får den i tillegg. Uansett oppstår en sterk kommunikasjon med betrakter vil jeg tro, uansett betrakters bakgrunn. Her vises to vegger og noen av objektene enkeltvis, men det er også en tredje vegg og man må oppleve det også "live" for å forstå hva jeg mener, for her er det kommunikasjon på mange nivåer.
Mindre sterkt blir det ikke når vi beveger oss inn i det andre rommet og treffer på skulpturen What Lasts (Sarcophagus) fra 2016. Dette verket er omtalt i intervjuet som jeg har lenket til lenger oppe og i boken som er laget til utstillingen, men la oss vente litt før vi går inn i bakgrunnen for skulpturen.
En sarkofag bringer tankene tilbake til det gamle Egypt som bestod av en sterk dødekultur. Dødsriket var like viktig som livet på denne siden. Faraoene hadde en spesiell viktig rolle da de ble sett på som guddommelig fordi de var menneskets bindeledd til gudene. Det var derfor viktig at de ble bevart for evig tid når de døde. Dette gjorde de ved å balsamere dem for så å plassere dem i en sarkofag. Men det var ikke bare faraoene som ble behandlet på den måten, også vanlige folk som hadde råd til det. Sarkofagen var formet etter personen som skulle ligge i den og da gjerne med en relieff av personen på lokket.
Mennesket har til alle tider grunnet på livet etter døden; finnes det? Ikke alle er like sikker som de gamle egypterne, men de fleste har vært innom tanken vil jeg tro. I møte med dette verket vil nok mange tanker, assosiasjoner, med mer dukke opp. Å forholde seg likegyldig til det vil nok bli vanskelig.
Går vi så tilbake til kunstneren bak verket; Ahmed Umar, forstår vi også at han ser tilbake, ikke til det gamle Egypt, men til kongeriket Kush, den Nubiske sivilisasjonen i Sudan som var en av de eldste sivilisasjonene utenfor Egypt. De hadde også sine faraoer og dette er bakgrunnen når Umar skaper skulpturen. Dette kunstverket er fra 2016, etter kunstneren stod frem som homofil, og i følge boken til utstillingen har han fortalt at på skolen lærte han at det var fem måter å ta livet av en homofil på, den ene verre enn den andre. De skulle heller ikke få noen grav sammen med andre muslimer. I islam er en av trosartiklene troen på livet etter døden. Studerer vi sarkofagen igjen ser vi at vi finner et avtrykk av kunstnerens hode, vendt til høyre som en god muslim skal, og i tillegg det meste av overkroppen. Nederst finner vi bena som er plassert litt lekent for å underbygge Umar sin personlighet i følge kunstneren. At det blir brukt blått er som kjent kontemplasjonens farge, så her er det bare å trekke frem de dype tanker, men det er også fargen for det kongelige og det guddommelige. Vi kan gjerne ut fra dette trekke konklusjonen at med dette verket fjerner Umar seg fra det han lærte på skolen om manglende verdi av homofile muslimer og at han nå for fullt står opp for den han er; med alt det innebærer. Ahmed Umar er også en viktig talsmann for en ny generasjon i Norge som tørr å stå for den de er.
Vi finner også Anders Eiebakke sitt spennende prosjekt her nede, men det overlater jeg til deg å oppdage.
Konklusjon:
Mitt mantra er og forblir, som tidligere nevnt, viktigheten av den kommunikasjonen som kunsten skaper, en alt for nedprioritert kommunikasjon. "Ja men jeg kan ikke noe om kunst" hører jeg mange si, hva så? Det spiller ingen rolle, enhver betrakter vil kunne oppnå en kommunikasjon, om ikke med alle kunstverk, så med noen. Tar man seg tid, studerer kunstverkene, grubler litt over hva kunstneren vil kommunisere med deg gjennom kunsten sin, tenke litt over hva som skjer og har skjedd i verden, ja så er du i gang, enten du er kunsthistoriker eller ikke. Undertegnede kan ingenting om å lage dokumentarer, nyhetssendinger etc. men får veldig mye ut av det likevel. Utstillingen på VKL er kalt TIL DEG og det er akkurat det den er; til deg, og deg og deg...... Jeg har tatt deg med på en liten forsmak, nå er det opp til deg å besøke Vestfossen og virkelig få med deg denne utstillingen, enten du er fagmenneske innen kunst eller ikke.
Som vanlig, når ikke annet er oppgitt, er fotoene tatt av undertegnede.
KUBATANA: Kunsten som selv taler for Afrika
Det er første lørdag i mai i det Herrens år 2019. Fra perrongen i Vestfossen starter mange mennesker noe som ser ut som et 17.mai-tog. Sakte beveger toget seg gjennom det lille sentrum som Vestfossen er. Men dette er ikke noe 17.mai-tog, det er folk på vei til sesongåpning på Vestfossen Kunstlaboratorium. (mer…)
Demetrio Paparoni: Contemporary Chaos at Vestfossen Kunstlaboratorium
From the opening: Demetrio Paparoni number two from the right.
This year's main exhibition at Vestfossen Kunstlaboratorium is CONTEMPORARY CHAOS and it is curated by Demetrio Paparoni. Paparoni comes from Syracuse in Italy, but today he is living in Milano. He is an art critic and an author in addition to be a curator. He has written many art books which have been published at the well known publish house SKIRA. Recently the book about the Norwegian artist Vibeke Slyngstad was published, written by Paparoni. Morten Viskum is another Norwegian artist who the author found interesting, and in 2016 the book about the artist was published. This book you can read more about here at Samtidskunst.com. (mer…)
CONTEMPORARY CHAOS – Vestfossen Kunstlaboratorium
Fra åpningen: Demetrio Paparoni nummer to fra høyre.
Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium har fått tittelen CONTEMPORARY CHAOS og er kuratert av Demetrio Paparoni. Paparoni bor i Milano, men er opprinnelig fra Syracuse, også i Italia. Han er både kunstkritiker og forfatter, og har gitt ut mange bøker på forlaget SKIRA. Nylig kom boken om den norske kunstneren Vibeke Slyngstad. Morten Viskum er en annen norsk kunstner som har vekket forfatterens interesse, og i 2016 kom boken om Viskum, en bok som tidligere har vært presentert her på Samtidskunst.com. (mer…)
Meeting Nordic Contemporary Art at Vestfossen Kunstlaboratorium in Norway
Morten Viskum and Göran Christenson at the opening of this year's exhibition
This year's main exhibition at Vestfossen Kunstlaboratorium is called: IF YOU DON'T LIKE ART, GOODBYE, FUCK OFF, GO HOME..... The title is a rewriting of the Danish group SUPERFLEX's work from 2008: "If you don't like Danmark /good bye / fuck off /Go home...". No need to go home though, it's a lot of interesting art works to meet, some of them will maybe bring you back in time, while others will put a smile on your face. You will also meet art that communicate in a more serious way, as said many times before; art is a form of communication.
First of all, here are some facts about this multifarious art. The curator for this exhibition is Göran Christenson. For 25 years (from 1987-2012) he was the director of Malmö Konstmuseum (Malmö Art Museum) and he is still a very important man when it comes to contemporary art. From 2013 - 2015 he has, on behalf of private individuals, created a collection of Nordic contemporary art. He himself could decide what to collect, and the criteria he chose were that the artist in one way or another had an attachment to The Nordic. In addition he were looking for artists in the beginning of their career, not having received so much attention. This is in some ways comparable to what Charles Saatchi did in the 90s when he helped many artists that haven't become famous yet to be just that. The artists we are talking about became known under the name of Young British Artists (YBAs), but today many of them are among the most famous artists in the world. Among them we find name like Damien Hirst, Tracey Enim, and Marc Quinn, just to mention a few. Saatchi bought art from them which he exhibited in the very famous exhibition Sensation in The Royal Academy, back in 1997. The difference between Saatchi and Christenson is that when Saatchi bought art with his own money, Göran Christenson bought art on behalf of other people's money. This tells how much they trusted him. The collection is named NORDIC CONTEMPORARY ART COLLECTION abbreviated to NoCo. In spite of Christenson's searching for unknown artists, we also find well known artists in the collection, like Olafur Eliasson, Elmgreen & Dragset, Fredrik Værslev, Bjarne Melgaard , Sofia Hultén, just to mention a few. This, together with the collection being only a few years old, is what makes it so interesting. As the first place to show this collection, Göran Christenson has chosen Vestfossen Kunstlaboratorium, an hour with train from Oslo in Norway. He sees this place as the most important place for contemporary art in the Nordic, according to an interview in the Norwegian newspaper Drammens Tidende 12.04.17 . (mer…)
Å gå i møte med nordisk samtidskunst – Vestfossen kunstlaboratorium
Morten Viskum og Göran Christenson under åpningen av årets utstilling
Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium har den spesielle tittelen: IF YOU DON'T LIKE ART, GOODBYE, FUCK OFF, GO HOME..... Tittelen er en lett omskriving av den danske kunstnergruppen SUPERFLEX sitt verk : If you don't like Danmark good bye fuck off Go home... fra 2008. Det er imidlertid ingen grunn til å vende nesen hjemover, for her er det mye å forholde seg til; noen steder vil minner strømme på, mens andre steder vil man gjerne trekke på smilebåndet. Det er også verk som kommuniserer på en mer alvorlig måte, for som kjent er også kunst en form for kommunikasjon.
Så til noen rene fakta før vi går i møte med denne mangfoldige kunsten. Kurator for utstillingen er Göran Christenson. Han har blant annet 25 år bak seg som direktør for Malmø kunstmuseum og er en tungvekter innen samtidskunsten. Fra 2013 - 2015 har han på vegne av privatpersoner laget en samling bestående av nordisk samtidskunst. Han har hatt helt frie tøyler og kriteriene han har brukt har vært at kunstnerne på en eller annen måte har tilknytning til Norden. I tillegg har han gjerne sett etter kunstnere som er helt i begynnerfasen og ikke har fått særlig oppmerksomhet enda. Dette kan på mange måter sammenlignes med Charles Saatchi da han på 90-tallet fikk frem mange, til da ukjente kunstnere, som gikk under samlenavnet Young British Artists (YBAs), men som i dag er verdenskjente. Her kan nevnes navn som Damien Hirst, Tracey Enim, Marc Quinn med flere. Han kjøpte kunst av dem og stilte dem ut i 1997 i den banebrytende utstillingen Sensation i The Royal Academy. Forskjellen på Saatchi og Christenson er imidlertid at mens Saatchi kjøpte kunst med egne midler, kjøpte Göran Christenson kunst på vegne av andres midler. Det sier litt om hvilke tillit han har hos oppdragsgiverne. Samlingen har fått navnet NORDIC CONTEMPORARY ART COLLECTION forkortet til NoCo. Den inneholder også velkjente navn som Olafur Eliasson, Elmgreen & Dragset, Fredrik Værslev, Bjarne Melgaard , Sofia Hultén, med flere, men også mindre kjente kunstnere, og det er akkurat det som gjør den så spennende. Som første visningssted har Göran Christenson valgt Vestfossen Kunstlaboratorium som utstillingsvindu for denne spennende samlingen. Han uttalte i et intervju med Drammens Tidende 12.04.17 at Vestfossen er Nordens viktigste sted for samtidskunst og at å velge VKL som det første visningsstedet for NoCo ikke var vanskelig. (mer…)
Meeting South-Korean art at Vestfossen Kunstlaboratorium in Norway
For norsk trykk her.PLEASE RETURN TO BUSAN PORT
In the main exhibition of the year at Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL); PLEASE RETURN TO BUSAN PORT, we are going to meet 21 artists from South Korea. Therefore it may be interesting to ask if we can find a common identity which is expressed in their works, and how do we approach this art? (mer…)
En samtale om døden med Morten Viskum høsten 2002
Under mitt arbeid med Rotten på korset gjorde jeg et intervju med Morten Viskum hvor vi også tok for oss temaet døden. Hvem som til slutt intervjuet hvem ble etter hvert ganske uklart, da det hele bar mer preg av en samtale. Jeg bestemte meg i ettertid for at denne samtalen trengte en annen kontekst enn det som var naturlig i avhandlingen, og at den også skulle få en egen plass på nettstedet mitt, helt uavhengig av Rotten på korset. For en videre lesing av temaet, henviser jeg allikevel til Rotten på korset kapittel 6:4, hvor jeg ser på muligheter for at tematisering av døden i samtidskunsten fremkaller slike sterke reaksjoner som det av og til gjør. (mer…)