Leif Nyland serverer de besøkende balsam for sjelen i sin nye utstilling på Vedholmen Galleri
Det er lørdag 17. august og værgudene har tatt en pust i bakken når vi er på vei til Vedholmen Galleri hvor Leif Nyland har sin tredje separatutstilling i dette vakre galleriet med de like vakre omgivelsene. Selv sier han at det er som å komme hjem, noe undertegnede ikke har noen problemer med å forstå. Dette er et av de galleriene hvor jeg stadig vender tilbake. Vibeke Harild og Peter Marron som selv er kunstnere, driver galleriet og det er alltid like hyggelig å treffe dem og ha en inspirerende kunstprat.
Owen Weaver setter stemningen med sin vakre musikk. Det er bare å nyte mens man lar blikket vandre langs de vakre maleriene; tilsammen skaper dette en vakker symbiose. Utstillingen er kalt STILLE ØYEBLIKK og er det noe vi trenger i disse turbulente tider så er det å ta oss tid til å stoppe opp og bare nyte øyeblikket i stillhet, for Leif Nyland serverer oss balsam for sjelen gjennom sine bilder.
Jeg har tidligere skrevet om Leif Nyland her på Samtidskunst.com i forbindelse med hans forrige utstilling på Vedholmen Galleri. Der tar jeg for meg bakgrunnen hans og hvordan han har vært tro mot sitt uttrykk til tross for at han, som så mange andre som malte slik som ikke var "in" på den tiden, fikk høre at "vi lager ikke slik kunst her". Det gjelder imidlertid ikke å "go with the flow" for det er da du skaper noe unikt, noe Leif Nyland er et godt eksempel på.
Da jeg for noen år siden for første gang gikk i møte med Leif Nyland sin kunst, ble jeg bergtatt av kunstnerens bruk av lyset. Ikke som i barokken der man får det sterke lyset som lyser opp de viktige elementene i bildet (clair obscure eller tenebroso om man vil), men heller som en form for kontraster; kontraster mellom lys og skygge. Sterke kontraster blir det også når Nyland kobler inn kontrastfargene i bildene sine, som i maleriet Bukta. På samme måte som lys og skygge forsterker hverandre, gjør kontrastfargene det samme. I tillegg finner vi en stram komposisjon som gjør at det hele til sammen skaper en balanse.
Med modernismen ble formen viktigere enn innholdet. Selv om Leif Nyland ikke er modernist, er han i hvert fall både en formalist og kolorist. Den strenge komposisjon får meg noen ganger til å tenke på Piet Mondrian, og jeg tar meg i å lure på om atelieret til Nyland er like ryddig og organisert som bilder vi har sett av Mondrian i sitt atelier. En ting har de i hvert fall til felles; det er bilder man kan hvile øynene på når alt rundt en er kaos.
Med så strenge komposisjoner er hvert minste element avgjørende, og i vår samtale tok kunstneren opp akkurat dette og pekte på en liten oransje strek på toppen av et fjell og hvordan den var med å bære store deler av komposisjonen. Ser vi på maleriet Ned mot sjøen III finner vi igjen noe av dette. Se på det oransje elementet i sjøen; er det en fjær eller hva er det? At det er med på å skape balanse i komposisjonen er i hvert fall sikkert: bare prøv å holde noe over den og du vil se hvordan komposisjonen faller fra hverandre. Igjen er komplementærfarger brukt, men her med et par unntak som skaper en spenning i bildet. Verd å merke seg er også at i Vesten hvor vi leser en tekst fra venstre til høyre tåler vi mer tyngde i venstre halvdel av et bilde, men i land der teksten blir lest fra høyre til venstre er det motsatt. Dette er noe kunstnerne er klar over og flytter du blikket ditt tilbake til Ned mot sjøen III vil du se at det stemmer. Bortsett fra de rent kubistiske formene ser vi hvordan det også blir skapt en diagonal i bildet ved hjelp av de to organiske formene. Dette kan gjerne gi oss assosiasjoner til Gauguin sitt kjente maleri Jakobs kamp med engelen hvor akkurat diagonalen har en fremtredende rolle i de fleste analyser og tolkninger. Vi skal ikke gå videre inn med analyse av Ned mot sjøen III og hva diagonalen kan gjøre i en analyse og tolkning, det overlater jeg til deg kjære leser.
Fordi jeg vet at Edward Hopper er blant favorittene til Leif Nyland fikk jeg en aha-opplevelse med en gang jeg gikk i møte med maleriet Kveldslys. Assosiasjonen spant selvfølgelig avgårde til Hopper sitt kjente maleri Nighthawks. Selv om både paletten som er brukt er annerledes og vi finner mer organiske former i Nyland sitt maleri, ei heller mennesker, er det noe med vinduene og den stramme formen som avgjør det hele for undertegnede. En annen mulighet er jo min egen fascinasjon for Hopper, og kanskje at Hopper i andre malerier brukte en lignende palett som Nyland har brukt i sitt.
Selv om man gjerne kjenner stilen til Leif Nyland; det være seg lyssetting, palett, og ikke minst det stramme formspråket, er det ett maleri som skiller seg ut for undertegnede, og det er Mot låven. Det har riktignok en klar om ikke like sterk lyssetting som ellers, men paletten har en mye varmere tone, og i tillegg er det de organiske formene som dominerer, bortsett fra i låven. Disse formene flyter på mange måter over i hverandre og er ikke like tydelig avgrenset som i de fleste maleriene til kunstneren.
Forskjellen blir tydelig når vi setter det opp mot Huset ved havet. Vi kjenner nå igjen den strenge formen og også paletten som spiller mye på primærfargene men også her med enkelte innslag av sekundærfarger. Vi vet at de fleste motivene til Leif Nyland er hentet fra omgivelsene han lever i, men disse er bare utgangspunktet. Ut i fra det jobber kunstneren videre og skaper sine helt egne uttrykk. Med bakgrunn i sin lange utdannelse kan kunstneren alt om både form, komposisjon, fargelære og lyssetting, men ut ifra det prøver kunstneren stadig ut nye ting. Maleriet blir på mange måter til underveis. På den måten stiller Nyland i rekken sammen med mange kunstnere, både tidligere og nålevende, som inntar en rolle som forsker; de forsker på nye muligheter innenfor maleriet. De bruker de samme motivene gang på gang men sluttresultatene blir forskjellige.
Vi var tidligere inne på at det ikke befinner seg mennesker i maleriene til Leif Nyland, og da heller ikke motivene er gjenkjennelige, motiver som ofte består av hus, blir det som jeg skrev i mitt forrige innlegg om kunstneren; "Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted:" Dette gjelder også de motivene som bare består av en form for landskap, heller ikke her finner vi mennesker.
I mitt forrige innlegg om Leif Nyland går jeg dypere inn i selve kunsten hans, og jeg sammenligner ham både med Cézanne, Rothko, Ida Lorentzen, og Eva Harr som så alt for tidlig har gått ut av tiden.Før jeg besøkte denne utstillingen har jeg fundert på hvorfor Leif Nyland også er opptatt av Giorgio Morandi, og plutselig så jeg det for meg; Morandi er ikke minst kjent for sine stilleben, gjerne med flasker o.l., og for undertegnede skaper Leif Nyland sine stilleben med hus og landskap som motiv. Jeg tror han ble litt overrasket da jeg sa det til ham, men kanskje når han får tenkt litt over det, er det ikke så fjernt?
Uansett; det er noe helt spesielt med Leif Nyland sine malerier, man får nesten en sakral følelse når man går i møte med dem. Det er noe kantianskt; litt uforklarlig hva det er man opplever, men en ting er sikkert; det gir balsam for sjelen.
Utstillingen står til 22.09.24. og jeg anbefaler den på det varmeste.
Lenke til mitt tidligere innlegg om Leif Nyland:
https://samtidskunst.com/2022/08/
MOT VIKANE; Lyset og Leif Nyland er tilbake i Vedholmen Galleri
Det er lørdag 13. august og Vårherre har tatt en pause fra den overivirige vaskingen av byen mellom de syv fjell. I dag titter solen frem og hva kan vel passe bedre når Leif Nyland; kunstneren som man gjerne forbinder med lyset, skal åpne utstilling i vakre Vedholmen Galleri litt utenfor Bergen.
Det er allerede kommet en del mennesker ved ankomst, men ikke mer enn at undertegnede får en oversikt over utstillingen. Dette er en utstilling jeg har gledet meg lenge til, og forventningene innfrir. Kunstverkene er satt sammen på en forbilledlig måte slik at det til sammen skaper en helhet. Jeg får også en prat med Leif Nyland før Vibeke Harild åpner det hele. Det er andre gang Nyland har seperatutstilling i Vedholmen Galleri, og Harild er takknemlig for at kunstneren er tilbake. Hun har mange lovord å si om kunsten til Leif Nyland og hun avslutter med et utdrag fra Tommy Olsson sin beskrivelse i Klassekampen om kunsten til Nyland.
Kunstneren Leif Nyland
Leif Nyland har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo innen grafikk og visuell kunst. Da han studerte fikk han høre at "vi lager ikke slik kunst her", men heldigvis har kunstneren vært tro mot sitt uttrykk selv om det stadig er i forandring. Som Yngve Henriksen, inntar også Nyland en form for forskerrolle i skaperprosessen, noe vi skal komme tilbake til.
Utstillingen er kalt Mot Vikane, stedet der Leif Nyland bor og skaper sin kunst. Det er en liten plass utenfor Fredrikstad og de fleste motiv er hentet herfra. Det finnes imidlertid visse unntak; ved forrige utstilling på Vedholmen malte han et par motiv som var hentet derfra, men det ble ikke det samme kunne han fortelle. Å slippe opp for motiv virker som et utopisk scenario for kunstneren. For det er her forskeren i Nyland kommer frem; maleriene gjengir ikke motivene slik de norske romantikerne som blant annet Tiedemann og Gude gjorde da de satt i Tyskland og malte Brudeferden i Hardanger, full i hjemlengsel. Nei, kunsten til Leif Nyland handler om noe helt annet, så la oss se nærmere på noen av disse kunstverkene som har fanget så mange.
Kunsten
Ser vi på maleriet Den lille holmen begynner vi å ane hvorfor kunstneren og forskeren ikke trenger så store områder for å finne motiver. Ja, det kan være fra Vikane, men samtidig kan det være hvor som helst, noe som skyldes at motivet er tatt ned til ren form. Av den grunn kan vi trekke trådene helt tilbake til Cezanne. På samme måte som Leif Nyland bruker motivene om og om igjen for sine maleriske undersøkelser, gjorde Cezanne det samme. Hvor mange versjoner han malte av Mount Sainte-Victoire husker jeg ikke, men det var ikke få. Hos begge kunstnerne finner vi kubistiske former hvor motivene mer eller mindre er tatt ned til et minimum.
På spørsmål fra undertegnede om han maler intuitivt, tenker Nyland seg litt om før han svarer. Han vet hvor han skal når han begynner, men ting blir til underveis. Så var tilfelle med bildet Den blå skogen. Selv om man som kunstner kan komposisjon er det av og til at det ikke stemmer likevel. Plutselig var det noe som ikke stemte, men etter en stund kom den blå skogen på plass og dermed var komposisjonen i balanse.
At kunstneren ikke er redd for å slippe opp for motiver har vi allerede nevnt, og av og til kommer bare motivene til ham kunne han fortelle. Et eksempel var da han var ute og fisket og kom over motivet som over er gjengitt. Som vi ser heter maleriet Gammelt badehus I, altså finnes det i flere versjoner. Sammen med en annen betrakter ble undertegnede stående og se på fargesammensettingen i dette maleriet. At Leif Nyland også er en dyktig kolorist, noe som kan gi assosiasjoner til de amerikanske kolorister som Mark Rothko; begge med et skarpt blikk for fargekombinasjoner, hersker det ingen tvil om, men her setter kunstneren inn en lillafarge som vi hang oss opp i, og dermed har kunstneren skapt et ekstra blikkfang. Om det fungerer? Javisst.
Ser vi på Ned mot sjøen III finner vi igjen de kubistiske formene, men her blir også Brunelleschi sitt sentralperspektiv tydelig, understreket ved veien eller stien om man vil, som fører ned til sjøen.
Som i alle de andre bildene er lyset og skyggene sentrale, og i dette bildet er lyssettingen nesten litt barokkaktig; en lyssetting som man ikke helt skjønner hvor kommer fra; en slags clair-obscure, eller tenebroso om man vil.
Ser vi deretter på Ned mot sjøen II finner vi igjen de geometriske formene, lyset og skyggene, men her er flere detaljer tatt med. På spørsmål fra undertegnede om dette var en litt ny retning kunstneren var på vei mot, fikk jeg til svar at det var bare nye utprøvinger, igjen trer forskeren frem..
Hva er det så med disse tomme hus og landskaper helt fri for mennesker som fascinerer både kunstnere og betraktere?
Ida Lorentzen maler de indre rom i hus; også hun med en sterk lyssetting men fri for mennesker. Eva Harr maler de tomme og forlatte hus fra utsiden, riktignok med en mørkere lyssetting enn Leif Nyland, men den er ikke mindre markert av den grunn, og alle fanger de oppmerksomheten og fascinasjonen til uendelig mange betraktere.
Det ligger mye symbolikk i hus, huset som noe fysisk og funksjonelt, men huset er også symbolet på vårt indre. Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted. Samtidig får kunstneren oss til å tenke på hvordan vi vil fylle huset vårt; vårt indre hus. Selv har undertegnede Eva Harr sitt Ventende hus på veggen som hver dag skal minne meg på at livet må fylles med noe verdifullt.
Naturen spiller også en stor rolle i Nyland sine verk, og som nevnt så mange ganger før; Aristoteles plasserte menneskene som en del av naturen, og har ikke de fleste av oss en form for lengsel til natur? Dermed finner vi enda et element i kunsten til Leif Nyland som tiltrekker oss som betraktere. I tillegg er kunstneren melankolsk av natur, noe vi kan speile i kunsten; denne vidunderlige melankolien som har preget så mange kjente kunstnere. Munch har til og med et kjent verk som er kalt Melankoli; hvem har ikke beundret akkurat det verket mange ganger? Vi trenger det melankolske i vår hektiske verden.
Selv uttrykker Leif Nyland seg slik om kunsten; gjengitt på Vedholmen Galleri sin omtale av utstillingen: "Å bevege seg inn i landskap blir som å lage en scene. Et rom. Intimiteten skal være tilstede. Det handler ikke om lange eller korte skygger, bare følelsen. Ikke av skyggen, men kanskje bare lyset. Udefinerbart blir det, selv om det kan virke tydelig nok. Det er rommet i bildeflaten, hvor du skal kunne høre ekko av klangene."
Og klangen av Leif Nyland sin kunst vil fortsette å bli hørt; også langt utenfor landets grenser.
Utstillingen varer til 11.09. og har du mulighet så få med deg denne utstillingen.