Guardians  of the sea

Eser Afacan tilbake i Galleri Nygaten med jubileumsutstilling

Comments (2) Eser Afacan, Galleri Nygaten, Nerdrum elever, Norsk

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Afacan signerer plakater på åpningen

Afacan signerer plakater på åpningen

Fra åpningen, Reidar Osen til høyre i bildet

Fra åpningen, Reidar Osen til høyre i bildet

Etter mange år i Canada og Tyrkia er Eser Afacan tilbake i Norge. 26. november åpnet han sin 25-års jubileumsutstilling i Galleri Nygaten i Bergen, men la oss først ta et skritt tilbake for å bli bedre kjent med denne eminente kunstneren. Eser Afacan er født i Tyrkia i 1953. Hans far var skulptør men det var ikke kunstnerstien som lokket Afacan mest, selv om han fjusket litt i faget. Han studerte helt andre fag og etter flere år med universitetsstudier i England, kom han i 1978 til Norge for å studere matematikk og fysikk på Universitet i Bergen. I den forbindelse ble han oppmerksom på Odd Nerdrum sitt mye omtalte maleri Drapet på Andreas Baader og dermed var det gjort. Han la studiene på hyllen for å bli maler, til familien sin fortvilelse. Spesielt var moren skeptisk mens faren som selv var skulptør hadde mer forståelse for valget. Å gå fra en utdannelse som med tiden ville gi en sikker jobb for å bevege seg ut i det usikre landskapet som en kunstnertilværelse er, kan få noen og enhver til å lure på hvor lurt det egentlig er.

Fra akademikerliv til kunstnerliv.

Som tidligere nevnt skjedde det noe med Afacan da han oppdaget Nerdrum sitt maleri Drapet på Andreas Baader. Nerdrum malte bildet i 1978 og det skapte oppstandelse på flere måter. Andreas Baader og Ulrike Meinhof tilhørte den venstreekstriministiske terrorgruppen Rote Armee Fraktion, for de fleste bare kjent som Baader/Meinhofgruppen. De stod blant annet bak mange flykapringer uten at vi skal gå videre inn på det her. Det ble hevdet at Andreas Baader tok sitt eget liv i fengselet, men i sitt maleri gjør Nerdrum ham til martyr. Med dette trer Nerdrum for alvor inn i rekken av kunstnere som trekker det politiske inn i kunstsfæren. Nedrum har gjerne latt seg inspirere av Jaques-Lois David sitt maleri La Mort de Marat (Drapet på Marat) fra 1793. David har gjengitt drapet på den revolusjonære lederen under den franske revolusjonen, Jean-Paul Marat, som ble drept i badekaret av Charlotte Corday. Til tross for at David fremstilte ham som martyr, hadde også han mange liv på samvittigheten, uten at man skal dra sammenligningen mellom ham og Andreas Baader lengre, eller Nerdrum og David for den saks skyld. Når det gjelder malerstil er det mer naturlig å koble Nerdrum opp mot barokkmaleriet med Caravaggio og hans  Peters korsfestelse fra 1601 for eksempel. Også det maleriet skapte oppstandelse som mye annet når det gjaldt Caravaggio, ikke minst fordi i bildet blir Peter korsfestet med hodet ned, og i tillegg er det ikke mye høvisk over skikkelsen. Barokkmaleriet er kjent for sine jordfarger og ikke minst lyssettingen; tenebroso, hvor det viktigste i bildet blir opplyst av en lyskilde som ser ut til å komme fra intet. Dette finner vi også i Nerdrum sitt maleri.

Afacan sin egenlaget maling

Afacan sin egenproduserte maling

Hva var det så som gjorde at Afacan ble så betatt av dette bildet at han la studiene på hylla og bestemte seg for å satse på maleriet for fullt? I intervju med undertegnede fortalte han at det var første gang han så et originalt maleri på denne måten og da så han med en gang at det var flere lag under som til sammen skapte dybden i bildet, og han ville finne ut hva «dette under» var for noe. Det skulle vise seg at det var temperamaling, en maling som har lange tradisjoner tilbake i tid. I ikonmaleriene blir det fremdeles brukt temperamaling hvor det er iblandet egg; den såkalte eggtemperaen. Denne malingen er tynnere enn oljemaling og i dag lager Afacan sin egen temperamaling.

Afacan:

Afacan: Surviver

Etter noen usikre år etter å ha forlatt studiene på universitetet, ble Afacan antatt som elev hos Odd Nerdrum i 1984 og i 1986 ble han norsk statsborger. Han studerte hos Nerdrum i ett år. Det har ofte vært snakk om Nerdrum-elevene, ofte i en litt nedlatende tone, at de er mer eller mindre en vellykket kopi av Nerdrum  selv og hans verk. Afacan stiller seg imidlertid kritisk til dette da han mener at i begynnelsen vil man gjerne male likt sin læremester, men deretter fortsetter man og utvikler sin egen stil. Som han sa; «Det jeg gjør i dag har jeg brukt tredve år på å lære meg» og det betviles ikke når man ser på maleriene hans. Undertegnede har med egne øyne sett utviklingen til Afacan og kan derfor bare være enig med kunstneren.

Ser vi på bildet Surviver kan man gjerne forstå at noen mener det kan ligne på Nerdrum sine verk; vi finner de klassiske jordfargene vi gjerne knytter opp til renessanse og barokkmaleriet, og i tillegg et landskap som er udefinerbart både når det gjelder tid og sted. Personene er også ubestemmelige når det gjelder alder og tidsperiode ikke minst, slik vi gjerne kan se i noen av Nerdrum sine malerier også. Ingen av personene har hår på hodet og de skuer oppover mot noe vi ikke kan se. Går vi til tittelen på maleriet blir det nesten dystopisk; hva er det personene har overlevd? Dermed leser vi angsten inn i ansiktene og maleriet blir da til ettertanke når det gjelder verden vi lever i og hvordan vi behandler den.

Afacan:

Afacan: Deserving the dream – utsnitt

Som et motstykke til disse ansiktene finner vi blant annet portrettet som vi kjenner igjen som en detalj fra det kjente maleriet Deserving the dream hvor ansiktet er definert ned til den minste detalj. Vi ser en kvinne med skaut på hodet, men heller ikke denne kvinnen kan plasseres i tid. Det er gjerne lett å tenke på Veermer og hans kvinner like mye som Nerdrum sine kvinner i dette tilfellet. Med dette viser også Afacan at han ikke bare har en stil som i noen tilfeller har fellestrekk med Nerdrum, men at han også har forskjellige uttrykk innenfor eget kunstnerskap. Gjennom alle tider har kunstnere vært påvirket av andre kunstnere, vi finner det gjennom hele kunsthistorien, og å bare knytte Afacan opp mot Odd Nerdrum blir for snevert.

Guardians of the sea

Guardians of the sea

Ser vi så på hovedbildet i dette innlegget; Guardians of the sea er det ikke mye igjen av det øde landskapet. De tre kvinnene er plassert i en kontekst som kan minne om skagensmalerne som Peder Krøyer, Christian Krogh, eller Anna og Michael Anker bare for å nevne noen. De oppholdt seg på  Skagen mot slutten av 1800-tallet hvor de var opptatt av å male lyset, og i mange tilfeller var himmel og hav med i bildene; ikke minst hos Krøyer. Kvinnene til Afacan er imidlertid nakne og dermed trekker kunstneren på det som på engelsk blir kalt Nude og som er umulig å oversette til norsk for det har så mye mer i seg enn nakenhet. I gresk mytologi var det Poseidon som var havets vokter og ikke minst skapte problemer for Odyssevs da han skulle hjem til Penelope etter krigen i Troya. Afacan har imidlertid valgt å la havets voktere være kvinner og dermed blir de til en form for gallionsfigurer . Bildet som sådan kan stå for mange forskjellige tolkninger, avhengig av betrakter; som gallionsfigurer bringer de hell og lykke men de kan også sees på som en form for krigere klar til å kjempe mot forurensingen i havet. Dette kan underbygges ved at kvinnen helt til venstre i bildet har en form for hjelm på seg. På den måten finner vi en ambivalens i bildet.

Afacan selv knytter maleriet opp mot religioner og kvinners plass i den forbindelse og hvordan de nå sier at nok er nok. Med det i tankene er det lett å se at kvinnen i midten symboliserer kristendommen gjennom korset.

Reidar Osen sitt møte med Afacan sin kunst.

SISTER OF THE WINDDet var ganske tilfeldig at  Reidar Osen skulle komme i kontakt med Afacan og hans kunst. Osen fikk se noen litografier  og et maleri som han kjøpte og dermed var det gjort. Dette var begynnelsen på et godt og nært samarbeid som lever i beste velgående den dag i dag. Afacan sier selv at Reidar Osen er som familie. Det var også Reidar Osen som fikk Afacan tilbake til Bergen, som igjen har ført til jubileumsutstillingen i Galleri Nygaten. Men la oss også her gå tilbake i tid. Da Osen oppdaget Afacan var han en fattig kunstner, og Reidar Osen ble fra nå av hans mentor.

I 1992 tok Reidar Osen med noe av kunsten til Eser Afacan til Artexpo i New York og sommeren samme år kunne man se maleriet Sister of the Wind (Se bildet gjengitt med tillatelse fra Afacan) på forsiden av kunstmagasinet Manhattan Arts. Blant kunstnere fra hele verden var det Afacan som vant forsiden til kunstmagasinet, og med dette fikk Afacan mye både oppmerksomhet og positiv omtale. Diana Roberts skriver blant annet inne i magasinet: «Like his Norwegian predecessor Edvard Munch, whose painting The Scream is instantly recognized worldwide, the universal appeal of Mr. Afacan’s subject matter transcends language barriers.»

Fra utstillingen i Galleri Nygaten

Fra utstillingen i Galleri Nygaten

Som et resultat av samarbeidet med Afacan, åpnet Reidar Osen i 1992 Galleri Nygaten i Bergen, hvor første utstiller selvfølgelig var Afacan. Selve galleriet er som skapt for Afacan sine bilder, med sin røffe nesten grotteaktige arkitektur, ispedd klassiske skulpturer og stilmøbler. At det kunne være plass til en kunstner som Pushwagner, som tidligere er omtalt her på Samtidskunst.com, var vanskelig å forestille seg, men overraskende nok, fungerte også det. Men ingenting kan måle seg med en Afacan-utstilling i disse lokalene, og det var godt å se kunsten hans nå fylle hele galleriet i forbindelse med 25-års jubileumsutstillingen.

Eser Afacan om noen av verkene

Eser Afacan i atelieret

Eser Afacan i atelieret

I vårt møte i atelieret fortalte Afacan meg at han var opptatt av naturen, og hvor viktig den er. På staffeliet stod et stort maleri med en hest og en kvinne oppå. Det spesielle var imidlertid at kvinnen hadde bakbundet hender og bind for øynene. Jeg stusset litt på dette, men Afacan fortalte at bildet het Blind Destination og grunnen var enkel: Kvinner drømmer om  prinsen på den hvite hesten, og når hun blir plassert oppå en hvit hest tror hun at det er for å treffe, ja nettopp; prinsen. Hesten finner imidlertid gresset og dermed også naturen, og det er i naturen man finner seg selv og dermed også, metaforisk, prinsen. Med den forklaringen forstår man også både bindet for øynene og de bakbundete hendene, det er lett å trå feil i søken etter lykke.

24313138_307740219632228_6808477435885155296_oDet frie mennesket er noe som Afacan er opptatt av. Den dagen jeg var i atelieret hadde kunstneren postet et bilde på Facebook som jeg fikk lov å gjengi. Maleriet finner man også på utstillingen. Det er holdt i jordfarger og selve motivet er holdt innenfor en sirkel som er lett å lese som Circle of life, eller for å understreke symbiosen som dette motivet er. Kvinnen ser kjærlig ned på barnet som ser tilbake, fornøyd etter å ha blitt matet fra brystet som fremdeles er bart. Selv om barnet ligger trygt i fanget til kvinnen, legger vi merke til at hendene ikke holder rundt barnet, de er åpnet opp. Dette, i følge Afacan, er fordi det skal symbolisere at moren setter barnet fri; det skal vokse opp som et fritt menneske, få gå sine egne veier, finne ut av eget liv og bli til et sterkt menneske, det frie mennesket. En fin tanke til et nydelig bilde som nok vil røre de fleste betraktere langt inn i sjelen.

På spørsmål fra undertegnede om hva kunstneren synes om at den figurative kunsten ikke blir særlig verdsatt i Norge, svarer han at det gjelder ikke bare i Norge, men i hele verden. Afacan sier det så godt; «De forskjellige kunstretninger er forskjellige profesjoner som burde kunne leve side ved side og bli respektert for det.» Selv har kunstneren ikke noe imot andre former for kunst, men selv har han valgt det figurative uttrykket og spesialisert seg gjennom 30 år på det.

De senere år

Etter Afacan ble oppdaget av Reidar Osen og fikk mye omtale internasjonalt ved hjelp av gjennombruddet i New York som er omtalt lenger oppe, ble han en av de mest kjente kunstnerne i Norge. Om det var janteloven som innhentet kunstneren er vanskelig å si, men i forbindelse med at han prøvde ut nye grafiske teknikker, ble det publisert mye usannheter om ham i media. Dette gikk til slutt så inn på ham at han i 2003 forlot Norge og flyttet til Canada. Etter flere år i Canada reiste han tilbake til Tyrkia, men til slutt fikk hans gode venn Osen overtalt ham til å komme tilbake til Norge. De siste to årene har han bodd i Bergen og i dag er det kunsten som opptar omtrent all tid; Afacan lever og ånder for kunsten sin. Jubileumsutstillingen er et resultat av hans tilbakekomst til Bergen, og neste år er det flere utstillinger i utlandet som venter; blant annet Chicago og Paris. På mange måter kan vi si at ringen er sluttet med Eser Afacan sin jubileumsutstilling, men den er på ingen måte lukket.

Tusen takk til Eser Afacan og Reidar Osen for godt samarbeid og hjelp underveis.

I forbindelse med jubileumsutstillingen er det fri adgang og utstillingen står til 22.12.

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

2 Responses to Eser Afacan tilbake i Galleri Nygaten med jubileumsutstilling

  1. Else Klingen sier:

    Fantastisk og veldig lærerikt skrevet Wenche – Du er suveren og vi ser på.kunsten og kunstneren med nye blikk – Du kan virkelig faget ditt Wenche.Takk at du finnes

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *