Bli bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes viktige formidling gjennom kunsten.
Det er en fin sommerdag og jeg er på vei for å besøke kunstneren Calina Pandele Yttredal i hennes atelier i Oslo. Dette er et møte jeg har gledet meg til og kunstneren møter meg på en måte som gjør at jeg føler meg velkommen. Det går heller ikke lang tid før vi er på bølgelengde.
Calina Pandele Yttredal er en allsidig kunstner som uttrykker seg gjennom malerier, tegninger, grafiske verk, og skulpturer. I tillegg holder hun foredrag og har gitt ut flere bøker. En av dem; I verden, er et samarbeid med blant annet forsker Lars-Otto Reiersen som er marinbiolog og tidligere leder for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP), og Solveig Andresen fra Utenriksdepartementet hvor hun tilhører Seksjon for energi, klima og matsikkerhet. Dette er områder Yttredal er særs opptatt av, og som hun skriver om i forordet til boken I verden; her et lite utdrag:
"I dag er vi vitner til forskyvninger av habitater, dyrearter som trues av utrydning, inkludert mennesker. De store menneskemassene på flukt i dag kan sammenlignes med utrydningstruede dyr; begge mister sitt habitat. Det viser hvordan alt henger sammen og at vi er avhengige av hverandre og våre omgivelser. I ulike kulturtradisjoner har mennesket gjennom årtusener dyrket et nært forhold til naturen og levd i pakt med den."
I vårt møte forteller kunstneren at hun alltid har vært opptatt av lyset og hvordan det danner en dybde i bildet. Hun trekker blant annet frem Tizian og hvordan det mørke også har et lys i seg som danner denne dybden. Hun forteller videre om en opplevelse hun hadde da hun bare var fire år gammel og var med moren på Nasjonalmuseet. De gikk i møte med et maleri av Rembrandt hvor det blant annet befant seg en kvinne med gylden, rikt modellert kjole. Liten som hun var så hun ikke stort mer enn skjørtekanten som, på grunn av alle lagene med maling og lys, fremsto for henne som tredimensjonal. Mens Brunelleschi oppfant sentralperspektivet i renessansen og gjorde dermed kunstnere som Leonardo Da Vinci i stand til å danne dybde i maleriene sine, er Yttredal mer opptatt av hvordan lys og skygge, og lag på lag, skaper dybde.
Som liten kunne kunstneren også sitte alene ute i naturen og bare studere livet som rørte seg der; det være seg insekter, men også større vesener. Hun var fascinert av hvordan de var bygd, hvordan de beveget seg og forandret farge i ulike vinkler takket være det iriserende fenomenet. Gjennom lyset, farge, kunst, forstod hun livet, verden. Dette er elementer hun har tatt med seg videre og som vi finner igjen i forskjellige uttrykk i kunsten hennes. Med en så stor interesse for naturen er det ikke overraskende at kunstneren er en viktig stemme når det kommer til miljøvern. Kunstneren er opptatt av fremtiden som for de fleste bør være skremmende med tanke på miljøet, men for å forstå fremtiden må man også se til fortiden, og være bevisst nåtiden, alt henger sammen ifølge kunstneren.
Det er mye av dette kunsten til Yttredal handler om; slik som i verket Hvor er jeg? Ved første øyekast er det et nydelig nesten litt eventyraktig motiv, men noe skurrer. Vi ser en isbjørn plassert i en jungel, så hva har skjedd? I boken I verden trekker Lars-Otto Reiersen inn de to siste verselinjene fra Sigbjørn Obstfelder sitt kjente dikt "Jeg ser" ; "Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig." Diktet ble skrevet på 1890-tallet da urbaniseringen gikk i et forrykende tempo, og mens noen jublet over fremgangen ble andre bekymret. Vi kan trekke trådene frem til i dag; synet på miljøkrisen er som synet på urbaniseringen for over hundre år siden; den er todelt. Noen mener det er krise og at vi må handle mye raskere mens andre mener at det ikke er så farlig. Reiersen holder seg til fakta som den fagpersonen han er og skriver at "De siste 20 årene har havisen i nord blitt kraftig redusert både i tykkelse og utbredelse, hvilket gjør at færre solstråler reflekteres ut i verdensrommet." Som et resultat av dette, fortsetter Reiersen og henviser til nye data i 2021; "stiger temperaturen tre ganger hurtigere enn resten av kloden." Vi står med andre ord i fare for at våre etterkommere skal lure på hvilken klode vi har etterlatt dem. Dette bør få flere enn isbjørnen til Calina Pandele Yttredal til å lure på hvor de er og om de er kommet på feil klode......
Koalaen er en dyreart som er truet. Den står riktignok ikke på listen til WWF over de mest truede dyrearter, men med alle skogbrannene som har herjet i Australia hvor den holder til, blir livsgrunnlaget borte. Den lever blant annet i eukalyptustrærne hvor den henter vann fra bladene. Igjen finner vi et maleri som kan appellere til de gode følelsene, men det er ikke det som er utgangspunktet til Yttredal som vi nå vet. Hun vil få betrakter til å tenke. Vi ser hvordan kunstneren bruker lys, skygge og lag på lag for å danne dybde i bildet slik vi tidligere var inne på.
Hvis vi går til det neste maleriet, ser vi en elefant som står ute i et vann, omgitt av tilsynelatende vakker natur. Vi vet at elefanten er en av de klokeste dyrene og samtidig et dyr med en utrolig hukommelse. I hinduismen finner vi guden Ganesha, som er sønn av Shiva, en av de tre hovedgudene i hinduismen (Trimurti). I sin vrede kuttet Shiva hodet av sønnen sin, og hodet ble i etterkant erstattet med et elefanthode. Dette var fordi Ganesha var full av godhet, ærlighet og rettferdighetssans. Det er derfor mange hinduer som dyrker Ganesha som sin gud.
Går vi tilbake til maleriet Varsel blir det ekstra sterkt at Calina Pandele Yttredal har valgt nettopp elefanten som sitt hovedelement i dette maleriet. Igjen kan vi se hvordan kunstneren bruker lyset. I barokken, som blant annet Rembrandt tilhørte, var de også opptatt av lyset. I Rembrandt sine malerier vil du finne et sterkt lys som gir enorm kontrast mellom lys og skygge uten at man helt skjønner hvor det kommer fra (clair obscure). For betrakter blir det veldig enkelt å skjønne hvilke elementer; det være seg mennesker, dyr, eller objekter, som er det viktigste i verket. I Yttredal sitt maleri ser vi derfor at det er elefanten som har fått hedersplassen. Det er noe sakralt over det hele, da lyset kommer ovenfra; er det en foss eller er det et himmelsk lys? Det er opp til deg kjære betrakter å spinne videre på. Det som er sikkert er at dette er et varsel om hva som kan skje hvis vi ikke nå tar miljøkatastrofen på alvor.
Kunstneren fortalte videre om et besøk til Ground Zero da hun var i New York. Da oppdaget hun et tre som hadde blitt stående igjen og vokst videre etter den grusomme terrorhandlingen. Jeg har selv besøkt dette sterke minnestedet og skjønner hva hun snakker om; i alt det grusomme og triste, gir treet et håp. Dette er bakgrunnen for maleriet Naturens vei. Det er på mange måter et dystopisk bilde for det er ingen mennesker igjen, men naturen har klart å komme tilbake. Lest inn i miljøkampen kan man gjerne skjønne hvor viktig naturen er for oss, for uten natur intet liv, så hvorfor tar vi ikke bedre vare på den? Vi finner mange blåfarger i dette bildet; kontemplasjonens farge, så kanskje vi skal ta oss tid til de dype tankene og finne ut hvordan vi best mulig skal ta vare på den fantastiske naturen og spiren til alt liv, på en best mulig måte? Før levde menneskene i pakt med naturen, hva er det som har gått så galt at vi ikke lenger skjønner hvor viktig det er?
Aristoteles delte alt levende inn i tre nivåer; i laveste nivå finner vi alt som vokser. Her finner vi planter, dyr og mennesker. På det mellomste nivået finner vi dyrene og menneskene, for både dyr og mennesker kan både føle og kjenne på behov, som for eksempel det å bli redd, frustrert, glad, og det å spise når man er sulten. På høyeste nivå finner vi bare menneskene for de kan danne begreper, noe som igjen gjør at menneskene kan sette i gang og endre hendelser med mer. Så kan man spørre seg, når man ser på situasjonen i verden i dag; hvorfor blir disse kunnskapene av noen brukt på krig og elendighet i stedet for å verne om naturen; naturen som også involverer mennesket?
Vi finner også trær i mange av verkene til Yttredal; ikke så rart kanskje med tanke på hennes oppfordring om å leve mer i pakt med naturen. I alle sine utstillinger er hun opptatt av konteksten utstillingen befinner seg i og i forbindelse med utstillingen på Jeløya hvor boken I verden ble lansert, bar hun inn vedstubber som hun fant på stedet og brakte inn i utstillingslokalet. Trær har stor symbolsk verdi. Det første som gjerne faller oss i tankene er treet Yggdrasil fra norrøn mytologi, dette verdenstreet som alltid er grønt og strekker seg over hele verden. Utover det blir gjerne trær sett på som noe positivt; det har dype røtter, røtter som fører til vekst, men treet kan også være et symbol på både kunnskap og evig liv. Alle kunstverkene til Calina Pandele Yttredal er sterkt personlige, men det røde treet som er tegnet med pasteller på papir og har fått tittelen Så nær deg som min egen pust er meg, er i en særklasse da det handler om sorg, tap og en uendelig kjærlighet.
Ser vi på det andre verket ; I en annen verden I er vi kommet mye nærmere et tre, nærmere bestemt befinner vi oss ved foten av det. Hele tegningen er holdt i lyse farger, men midt imot finner vi et parti i form av en trekant som er mørkere. Igjen ser vi hvordan kunstneren skaper dybde ved hjelp av farger og lyssetting. Mens vi helt nede ved foten av treet finner en blåfarge som går over i fiolett, blir fargen mørkere og mer jordaktig, gitt ved brunfargen, jo høyere vi kommer i den "trekantete" formen. Dette skaper en dybde og vi får følelsen av at vi går innover og ikke oppover, det er noe grotteaktig over det hele, noe som gjør oss nysgjerrige. Vi finner også et lysere parti som med tanke på tittelen forsterker følelsen av å gå inn i en annen verden. Hvis vi i tillegg ser på formen som en pyramideform, kan vi lese enda mer inn i det. Men som vanlig er det opp til den enkelte betrakter og dennes kulturfilter å finne ut av det.
Kunstneren har tegnet to versjoner av I en annen verden og nummerert dem som 1 og 2. Begge versjonene er tegnet med tørrpastell og pastellblyant på Canson papir, men mens det i den første utgaven er brukt en versjon med grov struktur, nesten som i et lerret, har kunstneren valgt en versjon med en glattere struktur i nummer 2. Her finner vi ikke på samme måte et mørkt parti slik som i nummer 1 men derimot et lyst parti i bakgrunnen. I dette partiet er det brukt en palett som kan assosieres med våren, og det kan lett leses som et symbol på paradis slik kunsteren og undertegnede filosoferte rundt. Ser vi nærmere på tegningen, finner vi til høyre i bildet en del av et tre hvor stammen og de kraftige grenene bare er skisset opp, hva kan vi så lese ut av dette? Det kan være et tegn på at naturen har forlatt oss men det kan også være et symbol på at det er opp til oss å fylle det med innhold. Her ligger fremtiden og spørsmålet handler om hva vi kommer til å fylle denne fremtiden med. Røttene i tegningen er kraftige, men også røtter kan bli ødelagt.
For ikke lenge siden hadde kunstneren en stor utstilling i Ålesund; KHÅK Kunsthall, en hall som måler 400 kvm. Dette var en utstilling som jeg dessverre ikke hadde anledning til å besøke, men bilder fra utstillingen gjorde meg likevel interessert, for dette var spesielt. Heldigvis fikk jeg nå anledning til å gå i møte med noen av disse kunstverkene.
Det som virkelig fanget min interesse da jeg så bildene fra utstillingen i Ålesund var den store portalen som måler 3 x 4m. Riktignok mangler et par deler av den da jeg går i møte med den i atelieret, men det er ikke vanskelig å forstå hvor viktig den var i nevnte utstilling. Det er mye symbolikk knyttet til en portal, noe vi skal komme tilbake til, men først; la oss ta en nærmere titt på deler av den.
Ser vi på utsnittet som her er vist av Portalen, er det ikke vanskelig å se at både lyset og en sammensmelting av fortid og fremtid her er på plass. Hele portalen er skapt i et gjennomsiktig materiale, som ved første øyekast ser ut til å ha hentet motiv fra middelalderen og da gjerne stavkirkene. Flere har knyttet portalen til Hylestadportalen, hvor vi blant annet finner Sigurd Fåvnesbane fremstilt. Navnet fikk han på grunn av at han klarte å drepe den uhyggelige dragen Fåvne. Heltene blir i de gamle sagnene fremstilt med mot og krefter som overgår alt, og selv om vi ikke finner Sigurd Fåvnesbane i Yttredal sin portal, er det andre helter som er enda viktigere; nemlig de utrydningstruede dyreartene som koalaen vi ser i utsnittet og som vi også traff på i maleriet Redd. Mye av ornamentikken vil likevel gi oss assosiasjoner til stavkirkene, og på den måten knytter kunstneren sammen fortid og nåtid slik at det blir en form for symbiose. Mye av ornamentikken i stavkirkene handlet om kampen mellom det gode og det onde, og når det gjelder de truede dyreartene er det også en kamp mellom det gode og det onde men i et miljømessig perspektiv.
I tillegg til det transparente materialet som denne portalen er laget av, er motivene malt med blant annet iriserende maling, i en egen teknikk som Yttredal har forsket i og utviklet. Det gjør at fargene skifter, avhengig av lys og bevegelse, i likhet med fargeeffekten som vi blant annet finner igjen hos enkelte insekter.
En portal har også i egenskap av å være portal, mye symbolikk knyttet til seg som nevnt tidligere. Man går gjennom portalen; legger noe bak seg og går i møte med noe nytt og bedre; som en form for katarsis. I følge Aristoteles var det gjerne en hard prøvelse, men man kom ut "renset" og med ny giv. Og kanskje er det slik når det gjelder miljøkampen også; for at vi skal kunne vinne den og kunne gi våre etterkommere et sted hvor det er godt å leve, må vi gjerne gjøre en innsats som krever sitt for å klare det.
Vi har tidligere vært inne på for en allsidig kunstner Calina Pandele Yttredal er, og det er en kunstner som ikke er redd for å utfordre seg selv. Flere av skulpturene hennes krever både mot og innsikt for å kunne gjennomføres. Når det gjelder lysskulpturen som ble laget til 150-års-jubileet til Tranøy fyr i 2014, Wind-Eye, ble selve glasskulen laget på Hadeland glassverk og det var den største glasskulen de noensinne hadde laget. Det var derfor knyttet stor spenning til om dette skulle gå bra, men det gjorde det heldigvis. Yttredal er opptatt av at kunsten hennes skal ha en tilknytning til stedet den opptrer i som tidligere nevnt, og lysskulpturen på Tranøy er intet unntak. I dagslys gjengir kulen omgivelsene mens den i mørket lyser opp omgivelsene. At den er knyttet opp til det gamle historiske fyret gjør at fortid og nåtid knyttes sammen, noe kunstneren som kjent er opptatt av. Dette er langt fra den eneste lysskulpturen, tar du turen til Slemmestad brygge vil du treffe på den 5 meter høye Seahorse, sjøhesten hvor ledlysene skifter farge i takt med naturen rundt. Og enda er det så mye mer denne allsidige kunstneren har gjennomført og hun hviler ikke på laurbærene; i disse tider holder kunstneren på med en stor lysskulptur som skal avdukes mot slutten av dette året. Jeg har sett arbeidstegningene og dette kommer til å bli spektakulært; det er bare å glede seg.
Selv om det var mye mer å velge mellom, som blant annet silketrykkene hvor hvert trykk var håndkolorert i etterkant, velger jeg Budbringer som et siste bilde i denne teksten. Det er fordi Yttredal selv er en budbringer; hun får oss til å reflektere over de viktige eksistensielle tema som alle handler om natur, for med Aristoteles sin definisjon er vi alle natur.
Mitt besøk i atelieret til Calina Pandele Yttredal har gitt meg mye; et møte med et fint menneske og en spennende samtalepartner i en kontekst med vakker kunst som formidler et viktig budskap. Jeg har hele mitt liv vært opptatt av menneskets forhold til naturen og hvor viktig det er. Ved urbaniseringen og den industrielle revolusjonen fjernet mennesket seg mer og mer fra naturen, og kanskje akkurat derfor var det lettere å ikke bry seg så mye om den. Men for å overleve må vi ta naturen på alvor og ikke minst tenke på dem som kommer etter oss; for hvilken arv vil vi gi dem? Dette kommuniserer Yttredal på en utmerket måte gjennom kunsten sin.
For å bli enda bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes kunst, noe jeg anbefaler, legger jeg her ved linken til hennes hjemmeside: https://www.calinapandeleyttredal.com/ Her kan du også bestille noen av bøkene hun har gitt ut; blant annet I verden som har vært omtalt i denne teksten. I tillegg finner du også videoer av kunstnersamtaler, utstillinger med mer.
NB Der ikke annet er oppgitt er det som vanlig undertegnede som er fotograf.
Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium
I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.
Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.
I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?
Døden
Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.
I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?
I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.
Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......
Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.
I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.
I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.
I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.
På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?
I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.
Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.
LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM
Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.
I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.
Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.
Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.
Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.
I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.
Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.
Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.
Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.
Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.
MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.
En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?
Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.
Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.
Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.
Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.
Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.
Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.
Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.
Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.
MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.
Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.
Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004
LENKER:
Annfrid Leikvoll; kunstneren som maler fra sjelen
Kunstneren Annfrid Leikvoll i klosteret Il Convento, Italia. Foto: Christine Leikvoll
Det er lørdag 31. august 2019 og jeg er på vei til Isdalstø nord for Bergen for å treffe kunstneren Annfrid Leikvoll i Galleri Songfuglen. Jeg ble kjent med henne da jeg deltok på et kurs i hennes regi i et kloster i Italia. Jeg blir tatt vel i mot og idet jeg går inn i galleriet blir jeg møtt av hennes fargerike malerier som gir meg en god følelse.
Annfrid Leikvoll er en allsidig kunstner med lang fartstid i kunstverden. I tillegg til selv å skape kunst, underviser hun i intuitiv maling, gjerne knyttet opp til meditasjon. Noen av meditasjonene hennes er også utgitt på CD. Kunstneren underviser både i inn- og utland, noe vi skal komme tilbake til. (mer…)
En samtale om døden med Morten Viskum høsten 2002
Under mitt arbeid med Rotten på korset gjorde jeg et intervju med Morten Viskum hvor vi også tok for oss temaet døden. Hvem som til slutt intervjuet hvem ble etter hvert ganske uklart, da det hele bar mer preg av en samtale. Jeg bestemte meg i ettertid for at denne samtalen trengte en annen kontekst enn det som var naturlig i avhandlingen, og at den også skulle få en egen plass på nettstedet mitt, helt uavhengig av Rotten på korset. For en videre lesing av temaet, henviser jeg allikevel til Rotten på korset kapittel 6:4, hvor jeg ser på muligheter for at tematisering av døden i samtidskunsten fremkaller slike sterke reaksjoner som det av og til gjør. (mer…)