Utstilling
Category

Utstillingen SOM EIN DRAUM SOKK SKUGGANE I JORDA på Gamle Munch med kunstnerne Markus Brendmoe, Anne-Lise Stenseth og Titus...

Kommentarer er skrudd av for Utstillingen SOM EIN DRAUM SOKK SKUGGANE I JORDA på Gamle Munch med kunstnerne Markus Brendmoe, Anne-Lise Stenseth og Titus Boguslaw er noe du bør få med deg. Anne-Lise Stenseth, Gamle Munch, Markus Brendmoe, Titus Boguslaw, Tone Kathrine Lyngstad Nyaas

Denne utstillingen er kuratert av Tone Kathrine Lyngstad Nyaas, noe som var nok til å fange min interesse. Jeg har både sett og skrevet om flere av utstillingene hun har kuratert tidligere, og for en uke siden var det min tur til å gå i møte med denne spennende utstillingen.

Å sette sammen en utstilling med tre så forskjellige kunstnere som Markus Brendmoe, Anne-Lise Stenseth og Titus Boguslaw kan ikke ha vært lett, noe vi skal komme tilbake til. La oss først filosofere litt rundt tittelen på utstillingen; Som ein draum sokk skuggane i jorda. Det er lett å lese tittelen som en allusjon til Olav H. Hauge sitt ikoniske dikt; Det er den draumen. Og kanskje er det slik at når "skuggane sokk i jorda" kan vi "ein morgonstund glida inn på ein våg me ikkje har visst um".

Markus Brendmoe: k

Det første som møter oss når vi entrer utstillingen er to små portretter av Markus Brendmoe hvor det ene trekker meg mot seg på en suggererende måte. Hva er det med dette portrettet som taler slik til meg? Det er et koloristisk maleri med en palett som kan minne om våren. Men det er øynene som griper fatt i meg; de er uttrykksfulle med en sårhet og kanskje oppgitthet, som går inn i sjelen. Tittelen på maleriet er k og på spørsmål fra meg kan Markus Brendmoe fortelle at det er et fotografi som er utgangspunktet, men som vi senere skal komme inn på "forsvinner" likheten innen maleriet er ferdig. Med andre ord; vi kan ikke ut fra dette maleriet se hvem som var på selve fotografiet.

Jeg går videre med en form for melankoli inni meg. Jeg treffer så på Brendmoe sine portretter av Edvard Munch.

Utgangspunktet for disse er et fotografi som Beer Wilse tok av Munch i 1940. Brendmoe gjør slike portretter til sitt eget, som vi tidligere var inne på, og her får vi flere forskjellige varianter. Mens noen av tegningene har klare trekk men med forskjellige uttrykk, forsvinner nærmest Munch i versjonen som er gjengitt her. Det er mange måter å lese denne serien på. I buddhismen er alt forgjengelig og ser vi det fra dette perspektivet, er også mennesket forgjengelig. Er det noe av det vi kan lese i denne serien?

Markus Brendmoe: Munch; variasjon etter fotografiet til Beer Wilse
Anne-Lise Stenseth: Svevestøv

Går vi videre treffer vi på Anne-Lise Stenseth sitt videoverk; Svevestøv. På forhånd hadde jeg sett frem til denne videoen, da den blant annet var filmet i Tblisi i Georgia. Dette er et sted jeg har besøkt; vi bodde fem dager i Tblisi mens vi reiste rundt i Georgia. En fantastisk by som man bare blir glad i.

Videoen til Stenseth handler om den norske forfatteren Dagny Juel Przybyszewska som ble skutt og drept på et hotell i Tblisi. Det er "hennes stemme" fra graven vi hører. "Filmen kan fortolkes som en transcendental reise gjennom tid og rom fra forfatterens grav i Tblisi til hennes barndomshjem som nå er kvinnemuseet på Kongsvinger" skriver Lyngstad Nyaas i sin presentasjon av utstillingen. Ja, jeg har vært i Tblisi og nå må jeg besøke kvinnemuseet i Kongsvinger for å få fullt utbytte av denne videoen. Selvfølgelig trenger man ikke det, for uansett kommer forfatteren Dagny Juel Przybyszewska oss nær gjennom denne videoen. Jeg fant ut at det ikke ble et gledelig gjensyn med "mitt" Tblisi, men dog et spennende møte med en forfatter som var gått ut av tiden. Stenseth sin dyktige visualisering gjennom ord og bilde trakk henne tilbake hvor tid og rom smeltet sammen, og jeg var både fornøyd og imponert.

Markus Brendmoe: Lichtträger utsnitt

Markus Brendmoe er en ekspresjonistisk dyktig kolorist i sine malerier, og i det man kommer inn i utstillingshallen trekkes blikket mot maleriet Lichtträger (lysbærer) 2018-2024 selv om det blir gjort noen stopp underveis. Det er sterkt, det er vakkert, det er uhyggelig, og absolutt ingen kan vel gå derifra upåvirket. Det har derfor fått hovedplassen i dette innlegget, men vi skal tillate oss å gå nærmere inn på det.

Det er mange måter å lese "lysbæreren" på. Det latinske navnet på en lysbærer er Lucifer og dermed kjenner vi gjerne på ambivalensen. Selve lysbæreren er hovedsakelig holdt i primærfarger som er typisk for ekspresjonismen, og i tillegg er den figurative skikkelsen grovt bygget opp. I bakgrunnen ser vi antydningen av en figur som kan minne om et skjelett eller et spøkelse om man vil. Vi skal unngå klisjeer men er det to sider av samme "person" vi her er vitne til; det gode versus det onde?

Markus Brendmoe: Lichtträger utsnitt

Går vi så til neste utsnitt som vi finner helt til venstre i bildet er det armod og elendighet som rår. Igjen er fargene holdt mer eller mindre i primærfarger og vi finner en person sittende på kne mens en annen står med en bevegelse som er frastøtende. I bakgrunnen finner vi en figur omhyllet av en grønnaktig cape med et uttrykk som forsterker den uhyggelige stemningen i bildet. Er det fergemannen Kharon som står klar til å frakte den stakkars utarmede kvinnen på kne over til dødsriket? Personen med den frastøtende holdningen har blod på hendene, som igjen underbygger det uhyggelige. Dette er et sterkt maleri som åpner for utallige tolkninger, det hele er opp til den enkelte betrakter, alt etter betrakters kulturfilter å finne ut av.

Markus Brendmoe: Der Alte Pretender 2022-2024

Til tross for at Brendmoe kaller på de mørke sidene i menneskesinnet i flere av sine arbeider, ligger det også mye kjærlighet bak. Som eksempel vil jeg trekke frem dette gripende maleriet; Der Alte Pretender. Maleriet viser en gammel mann som sitter på kne med den ene foten mens den andre peker fremover. Bildet er holdt i primærfargene med innslag av grønt og rosa. Ned fra hver arm henger det et hjerte; den gamle mannen, som vi også kan lese som en av arketypene, er klar for å sende kjærligheten videre til neste arvtaker. Så må vi bare håpe at det står noen klare til å ta imot. Det er et maleri fullt av varme.

Anne-Lise Stenseth: "Veggar som Kviskrar" 2023

Helt innerst, bak et mørkt forheng, møter vi en annen video til Anne-Lise Stenseth, som er kalt "Veggar som kviskrar" fra 2023. Det handler om den østeriske filosofen og forfatteren Helene von Druskowitz

Dette er den samme forfatteren som Stenseth tar for seg i den kjente videoen Pessimistiske Kardinalsetningar fra 2021 og som vi også møter i utstillingen. I den videoen er tittelen hentet fra den siste teksten Druskowitz skrev. Forfatteren var lesbisk og Pessimistiske Kardinalsetninger er en sterk kritikk til både religion og patriarkatet. Etter denne utgivelsen måtte forfatteren gå med på å aldri mer utgi noe som helst. Hun ble deretter plassert på en anstalt hvor hun ble værende de siste 27 årene av hennes liv. Å være lesbisk og i tillegg kritisk til samfunnet gjennom sine tekster i disse tider kan ikke ha vært enkelt og videoen til Anne-Lise Stenseth får frem hvordan Druskowits blir fremmedgjort gjennom omgivelsene hun blir satt i og de meningsløse oppgavene hun blir satt til. Det er som å lese Samuel Becket sin roman Endgame.

Markus Brendmoe: Variasjon over et selvportrett av Matisse fra 1906 - 2023-2024

Det er ikke bare Edvard Munch sine selvportrett Markus Brendmoe lager variasjoner av. Vi vet nå at selve utgangspunktet bare er en inspirasjon, noe vi ser i serien med ti portretter som har Matisse sitt selvportrett med stripet genser som utgangspunkt. Variasjonen i uttrykkene er store, noe som gjør at de vil kunne kommunisere med mange betraktere. Her er bare ett valgt ut, men det er så mange flere som burde vært med. Markus Brendmoe er en kunstner som er vel bevandret i kunsthistorien, og siden Francis Bacon er en av dem han trekker linjer til, er dette et godt eksempel på det. Personen er "stengt inne" i noe som kan leses som et bur, og uttrykket til personen virker både skeptisk, men også med en bønn om hjelp? Legg merke til øyet. Det er noe jungiansk over det hele og vi finner lignende symbolbruk i Francis Bacon sine kjente malerier av den skrikende paven, som igjen er en ekstrem variasjon av Velazquez sitt pavebilde fra 1650. Uten å gå for mye inn på Carl Jung, mente han at symbolene ofte kom til syne i drømmer, og vi har vel alle opplevd drømmer med forskjellige symboler som i første omgang ikke gir noen mening. Ved å bruke symboler i kunsten blir det gjerne tydeligere og får oss til å tenke over hva de betyr. Går vi tilbake til maleriet til Brendmoe kan det leses som en oppfordring til frigjørelse, frigjørelse fra indre stengsler og inngrodde vaner? Mulighetene er mange, avhengig av den enkelte betrakter og dens kulturfilter. Kulturfilteret er imidlertid dynamisk, slik at den følelsen vi får en gang i møte med et kunstverk, kan ved neste møte være helt annerledes. Dette er også kontekstavhengig, i hvilken sammenheng kunstverket opptrer i.

Markus Brendmoe: Variasjon over Munchs selvportrett med sigarett 2011

Hvordan konteksten kan spille en et puss fikk undertegnede selv oppleve på denne utstillingen. Et av maleriene på utstillingen handler om en variasjon av Munch sitt selvportrett i helvete. Med dette i bakhodet klarte jeg å overføre det til Brendmoes variasjon av Munch sitt selvportrett med sigarett. Automatisk leste jeg alle ringene som ringene i helvete i Dantes Guddommelige komedie. Ikke minst var selve ansiktet med på å forsterke dette, og jeg har fremdeles problemer med å lese dette verket annerledes. Dette til tross for at nevnte verk om helvete er stilt sammen med maleriet Kindertotenlieder II (barnedødssanger II) som er så sterkt at det gjør vondt langt inn i sjelen.

Markus Brendmoe: Kindertotenlieder II 2016-2024

Dette maleriet er vel det sterkeste vi finner på denne utstillingen. Vi ser en far, knust av sorg, holde sitt døde barn i armene. Deler av håret til faren kan også leses som blodstriper. Med tanke på alle de grusomme bildene vi får fra krigen i Gaza, blir dette verket ekstra sterkt. Brendmoe visualiserer virkelige hendelser i all sin gru i dette helt spesielle maleriet. Vi kan også knytte det opp til tidligere ritualer hvor jenter ikke hadde noen verdi og ble satt ut for å dø. Dette var gjerne fedrene sin jobb, men vi skal ikke gå noe videre med det her, dette maleriet er så sterkt at jeg skal ikke legge enda flere føringer for lesingen av det.

Titus Boguslaw: Feff Damar 2024

Etter noen av Markus Brendmoe sine sterke malerier, kan det være godt å hvile øynene og sansene på Titus Boguslaw sin serie kalt Feff Damar. Det er hans helt ferske verk fra 2024 og de gir oss alle en ro i sjelen, gitt ved blåfargen som kaller på kontemplasjonen.

Titus Boguslaw blir gjerne knyttet opp til tachismen som var en motreaksjon til kubismen. Her handler det om å lage en form for flyt gjennom tilsynelatende tilfeldige penselstrøk som igjen kaller på det sanselige og det meditative. Og det er akkurat det sanselige Boguslaw er opptatt av. Tidligere arbeider som jeg har sett av kunstneren har vært mer fargerik, men i denne konteksten var det helt nydelig å puste ut og kanskje meditere litt ved hjelp av Titus Boguslaw sine malerier. Men la deg ikke lure, det er mye mer ved disse maleriene enn ved første øyekast, men det overlater jeg til deg kjære betrakter å finne ut av.

UTSTILLINGEN LEST SOM EN HELHET.

Jeg har tidligere uttalt at Tone Kathrine Lyngstad Nyaas gjennom denne utstillingen med tre så forskjellige kunstnere klarer å skape en narrativitet og en helhet gjennom sin kuratering, men hvordan klarte hun det?

Selv skriver Lyngstad Nyaas hvordan hun bygger relasjoner, resonans, og omdreiningspunkter i utstillingen og på den måten har hun klart å knytte det hele sammen. Og både relasjoner og resonans finnes det mange av. Går vi tilbake nesten til begynnelsen av denne teksten hvor vi gikk i møte med Brendmoe sine variasjoner av Edvard Munch, er det mer som knytter Munch sammen med Dagny Juel Przybyszewska enn at de er gått ut av tiden. Przybyszewska var en fri noe omstridt kvinne, ikke minst på grunn av tekstene sine, men også levemåten kanskje? Edvard Munch var imidlertid en av dem som støttet henne. Dermed blir det skapt både en relasjon og et narrativ. Videre gir Markus Brendmoe sin variasjon av Munch sitt selvportrett i helvete gjenklang i Anne-Lise Stenseth sin video Vegger som kviskrar som igjen står i relasjon til Stenseth sin video Pessimistiske Kardinalsetningar da det handler om litteraturen til forfatteren Helene von Druskowitz. Videre kan det gi gjenklang i Titus Boguslaw sin serie Feff Damar som handler om sanser på forskjellige plan, og slik kan vi fortsette.

Selv om flere av Markus Brendmoe sine verk er de som gjerne først fanger oppmerksomheten, er det ikke mindre sterkt å se videoene til Anne-Lise Stenseth; spesielt de som omhandler forfatteren Helene von Druskowitz, men også Svevestøv som handler om Dagny Juel Przybyszewska. Det handler om identitet, fremmedgjøring, marginalisering med mer. Selv om dette handler om personer langt tilbake i tid, er tema like aktuelt i dag.

Når det gjelder Markus Brendmoe finner vi også eksistensielle tema i flere av maleriene. I portrettene er kunstneren ikke opptatt av likhet med fotografiet som er utgangspunktet for dem, men heller assosiasjoner husker vi. Det er lett å koble dette opp til dagens selfier som florerer på sosiale media; for hvor langt fra utgangspunktet er egentlig det som blir fremstilt med et perfekt ytre. Når det gjelder kunstverkene som helhet er Brendmoe også opptatt av kontekst slik vi tidligere var inne på; og også rekontekstualisering. Gir forskjellige kontekster forskjellig mening til det enkelte verk? Og hva hvis det i tillegg får nytt navn, eller blir det hengende fast i tidligere tolkninger? Når det gjelder kontekst har vel undertegnede vist hvordan den kan påvirke et verk ved å nesten gi både nytt navn og ny tolkning til Brendmoe sin variasjon av Munch med sigarett, alt på grunn av at variasjonen av Munch i helvete var med på samme utstilling. Det kunne også vært spennende å sette disse to kunstverkene opp mot hverandre; vi vet at mange som røyker får kols, noe som kan føles som et helvete for dem som nesten ikke får puste. Vi skal imidlertid ikke ta det videre her, bare antyde......

Når det kommer til selve tilblivelsen av et maleri sier Brendmoe at det er konstruksjoner på flere plan hvor de formale problemene driver bildet fremover mens tallrike spørsmål kommer til underveis. Den tjekkiske litteraturforskeren og kunstfilosofen Jan Mukařovský tar for seg intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i en artikkel fra 1943. Det handler om den bevisste og den ubevisste intensjonen til en kunstner. I tillegg tar Mukařovský for seg hvordan kunstneren selv blir betrakter til eget verk når det er ferdig. Med andre ord vil gjerne kunstneren selv som betrakter oppdage nye sider i eget kunstverk. Jeg er sikker på at også Markus Brendmoe har opplevd dette, og når rekonstekstualiseringen kommer i tillegg er det enda et element som spiller inn. Dette vil jeg påstå er noe av det som kan gjøre et kunstverk tidløst.

For undertegnede ble opplevelsen av denne utstillingen noe som jeg sent vil glemme; å vandre rundt i disse historiene som til sammen skapte en form for helhet gjorde et sterkt inntrykk. Tone Kathrine Lyngstad Nyaas som klarte å skape denne helheten ut av tre slike forskjellige kunstnere med helt forskjellige uttrykksformer imponerer. Og på veien ut måtte jeg igjen dvele ved k og jeg håper vi treffes igjen og at skuggane skal søkkje i jorda så vi igjen kan glida inn på ein våg som me ikkje visste um.

Utstillingen står til 14.07.24

Lenke til mer om utstillingen: https://www.gamlemunch.no/program/som-ein-draum-sokk-skuggane-i-jorda

Jan Mukařovský "Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i kunsten" - Moderne litteraturteori / Kittang, Linneberg, Melberg og Skei - Universitetsforlaget 1998

Read more

Arvid Pettersen: TIL SKUE; utstillingen du bør få med deg.

Kommentarer er skrudd av for Arvid Pettersen: TIL SKUE; utstillingen du bør få med deg. Arvid Pettersen, KODE, Kunstnere, Norsk, Utstilling

Det skjer mye i byen mellom de syv fjell for tiden, og en av de store begivenhetene er Arvid Pettersen sin store utstilling TIL SKUE som du finner på Kode 2.

Arvid Pettersen er ett av ikonene i norsk kunsthistorie med et kunstnerisk virke som har vart i over femti år,  noe kunstneren lar oss som betraktere få ta del i, i denne store og omfattende utstillingen. I tillegg til selv å være utøvende kunstner har Pettersen også pedagogisk erfaring; blant annet som professor ved Statens kunstakademi i Oslo fra 1993 - 2003 innen maleri, og som rektor ved akademiet i perioden 1996 - 1999. Da jeg nylig hadde en samtale med Morten Viskum i forbindelse med utstillingen på VKL, kunne han så absolutt huske Pettersen fra akademiet.

1995-96: Tett i pappen - Stor i kjeften II

1995-96: Tett i pappen - Stor i kjeften II

Noe av det første som fanget undertegnede sin interesse var noe som minnet om søppelspann (boss-spann på bergensk) av typen hvor man trykker med foten og så spretter lokket opp.

1995-96 Tett i pappen - Stor i kjeften III

1995-96 Tett i pappen - Stor i kjeften III

Greit nok, men da man leser tittelen trer den bergenske humoren frem; Tett i pappen stor i kjeften II og III, alt etter hvor mange "spann" som befinner seg på bildet.

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

Går vi så videre kommer vi inn i avlukket hvor man blir omkranset av mennesker som ikke finnes. I følge videoene forklarer Arvid Pettersen at han ikke bruker modeller når han maler, men erindringer. Med andre ord kan disse menneskene som ikke finnes ha trekk fra flere forskjellige personer kunstneren har møtt; enten i virkeligheten eller gjennom drømmer, reportasjer etc. For å ta en digresjon; har du noen gang opplevd å være på et sted hvor du ser personer som virker kjent, men samtidig er du sikker på at du ikke har møtt den personen før? En gang på en kunstreise i Berlin, skjedde det flere ganger på en og samme dag for undertegnede; en form for deja vu? Uansett er det mye som finnes i erindringen og ser vi videre på erindringsmenneskene til Pettersen er de alle forskjellige; seks kvinner og seks menn, forskjellige i både alder og etnisitet.

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

2021: Folk som ikke eksisterer I-XII

Leser man dem narrativt kan man lett lage en historie om hver og en av dem. På den måten drar kunstneren oss inn i selve kunsten, ikke på lik linje med Yoko Ono da hun lot betrakterne klippe klærne av seg, men likevel som en medspiller. Og kanskje kjenner du deg igjen i noen av dem, eller de minner om noen?

1981: Bok og kniv

1981: Bok og kniv

Arvid Pettersen er en person som er i stadig utvikling og som tørr å gå nye veier og prøve ut nye metoder. Et ganske så radikalt eksempel fikk vi i 1981 da kunstneren valgte å kutte opp flere motiver for så å sette dem sammen igjen på en ny måte. Maleriet Bok og kniv kan være et godt eksempel på dette. Vi får dermed en forskyvning i bildet; en form for dissonans som skaper spenning og nærmest tvinger betrakter til å se det på en ny måte.

Jacques Derrida (1930-2004) regnes som opphavsmannen til dekonstruksjonen, så vi kan si at mens Derrida nærmest rev teksten fra hverandre, for å bruke et billedlig språk, og satte den sammen igjen på en ny måte, er det akkurat det samme Pettersen gjør med maleriene sine her; og dermed oppstår ny mening.

2021: THE USUAL SUSPECT I-VI

2021:
THE USUAL SUSPECT I-VI

Går vi så tilbake til de senere malerier finner vi en serie med stoler; alle forskjellige men med det til felles at de er velbrukte. Denne serien kan leses på så mange måter; stolene er tomme, men i og med at de er slitte har det satt mennesker i dem; og dermed er vi i gang igjen; hvilke mennesker har satt i hvilken stol, og hvilken kontekst har stolen befunnet seg i? Kan valg av stol si noe om mennesket og dets identitet? Hvilken stol ville for eksempel du velge og ut i fra hva; for å vise din personlighet og identitet, eller rett og slett velge den stolen som ser mest behagelig ut?

1973: De nye broen

1973: De nye broen

At Arvid Pettersen også har vært samfunnskritisk i sine bilder, er det ingen tvil om. Ser vi på Den nye broen  fra 1973, hvor trær er merket for å hugges ned for så å bane vei for det urbane liv kan det være et eksempel. Dermed fjerner mennesket seg fra naturen til tross for at Aristoteles har lært oss at mennesket er natur.

2000: On Lafayette

2000: On Lafayette

At kunstneren også er en habil abstrakt maler kan  On Lafayette fra 2000 være et eksempel på.

2015: The Bog - The view of the Figutive

2015: The Bog - The View of the Fugitive

I maleriet The Bog - the View of the Fugitive fra 2015 finner vi en figurasjon som tenderer mot det abstrakte. Tankene går lett til Kitty Kielland, som til tross for at hun bodde en periode i Tyskland etterfulgt av det urbane Paris sammen med kunstneren Harriet Backer, stadig vendte tilbake til myrene på Jæren i sine motiver.  Pettersen sin myr er som nevnt mer abstrakt, men til tross for det gir den undertegnede mye av den samme følelsen, en følelse av å tre inn i naturen og det opprinnelige.

The Bog utsnitt

THE MOMENT OF CHANGE utsnitt

Helt til slutt skal vi ta for oss det som for undertegnede er hovedverket i den store utstillingen og som av den grunn er brukt som fremhevet bilde i teksten. Maleriet er kalt THE MOMENT OF CHANGE og er fra 2021. For kunstneren handler det om når livet går mot slutten og erindringene fra livet som har vært. Fargevalget er holdt i lyse toner hvor gult; lysets og solens farge, og blått; kontemplasjonens farge, dominerer.

the Bog utsnitt

THE MOMENT OF CHANGE utsnitt

Det har et klart  sentralperspektiv, noe som trekker blikket til betrakter innover. Dette er et verk man bør studere nøye, for det er bygget opp av utallige elementer, noen figurative og noen mer abstrakte. Vi finner selvfølgelig huset som symboliserer vårt indre, men også så mye mye mer.

Dette er bare et lite utvalg fra den store utstillingen og intet foto eller beskrivelse kan gjengi følelsen det gir å gå i møte med så mange kunstverk, så har du anledning bør denne utstillingen stå på listen din over "what to do this summer".

Til slutt vil jeg igjen minne om at et kunstverk må kommunisere utover kunstners intensjon, alt etter betrakters ståsted og kulturfilter, noe Arvid Pettersen klarer på en utmerket måte. All kunst handler om kommunikasjon som all annen kommunikasjon uten at jeg skal gå dypere inn i det her, det ble gjort i forrige innlegg om VKL sin hovedutstilling.

Til utstillingen er det også laget en bok som tar for seg Arvid Pettersen sitt kunstnerskap på en god måte og også en video fra atelieret til kunstneren og et intervju med Petter Snare, nåværende direktør for KODE. Jeg har gjort meg bruk av disse videoene i noen få tilfeller i denne teksten, ellers er som vanlig foto når ikke annet er oppgitt undertegnedes egne.

Lenke til video i atelieret:

https://www.youtube.com/watch?v=xFum25nOX7k

Lenke til samtale med Petter Snare:

https://www.youtube.com/watch?v=cnX0G0NMG_0

       

Read more

Ingunn Oma Tvedt: FARGER FRA MITT HJERTE

Comments (0) Ingunn Oma Tvedt, Kunstnere, Lille Atelier, Norsk, Utstilling

IMG_6731

Fra åpningstalen, Ingunn Oma Tvedt t.h.

Lørdag 2. mars hadde undertegnede gleden av å åpne utstillingen til kunstneren Ingunn Oma Tvedt i Lille Atelier i Bergen. Det var da ganske nøyaktig et halvt år siden jeg traff henne for første gang i et kloster i Italia. Vi befant oss på en ukes meditasjon- og malekurs under ledelse av Annfrid Leikvoll. Ingunn Oma Tvedt sitt engasjement når det kom til  å utfolde seg i det kunstneriske imponerte. Det ble malt med heftige strøk, forsiktige strøk, tørket av, fylt på, hele tiden på store lerreter som gjerne ble snudd på hodet, for så å bli snudd tilbake igjen; alt med en energi man skal lete lenge etter. Resultatene uteble heller ikke, spennende malerier fikk bli med hjem til Norge og befinner seg i disse dager på utstillingen Farger fra mitt hjerte i Lille Atelier.  "Jeg vil bli kunstner" utbrøt hun flere ganger under oppholdet i Italia, men som undertegnede poengterte i åpningstalen 2. mars; "Man kan ikke bli noe man allerede er", for Ingunn Oma Tvedt er allerede en kunstner, og det har hun vært lenge.

Ingunn Oma Tvedt

Ingunn Oma Tvedt kommer fra en kreativ familie, så det kunstneriske har hun mer eller mindre fått inn med morsmelken. Tidlig ble hun bedt om å holde arbeidsstue i bygden Hordvik hvor hun vokste opp. Etter videregående begynte hun på grafisk design hvor hun fikk toppkarakterer. Til tross for gode resultater fant Tvedt ut at det ikke var det rette for henne. Veien gikk så videre til lærerhøyskolen og grunnkurs i kunst og håndverk.

Ingunn Oma Tvedt i Italia hvor hun forklarer prosessen med bildene som hun malte i løpet av uken på klosteret høsten 2018.

Ingunn Oma Tvedt i Italia hvor hun forklarer prosessen med bildene som hun malte i løpet av uken på klosteret høsten 2018.

Til tross for at det hele tiden var kunstner Ingunn Oma Tvedt ønsket å bli, utdannet hun seg til ergoterapeut. Likevel skulle denne retningen vise seg å føre Tvedt tilbake til det kunstneriske, for da hun begynte å jobbe som ergoterapeut innen psykiatrien kom penselen frem igjen. Siden gikk det slag i slag, hun gikk på flere kurs, men holdt også selv kurs. Våren 2017 var hun på et helgekurs hos Annfrid Leikvoll og det var kanskje da uttrykket som vi i dag ser i mange av bildene til Oma Tvedt ble til. Annfrid Leikvoll er en kjent kunstner innen intuitive maleteknikker, og mange av bildene til Ingunn Oma Tvedt bærer i dag preg av denne fremgangsmåten, noe hun selv bekrefter: "Bildene mine har de siste årene beveget seg over i mer intuitive retninger der jeg forteller ulike historier gjennom fargerike bilder. Jeg maler også personers livsreiser der jeg ønsker å male inn håp for fremtiden med et åndelig perspektiv." Kunstneren har videre fortalt at idet hun  begynner på et bilde har hun ikke alltid det klart for seg hvor hun skal, men når bildet er ferdig oppdager hun hvilken historie som skulle fortelles. Uansett hvilken historie som blir fortalt handler det om tro, håp og kjærlighet; kjærlighet til livet, våre medmennesker, og troen på og håpet om en fremtid fylt av den samme  kjærligheten.

Farger fra mitt hjerte

Kunstneren klar til å klippe snoren

Kunstneren klar til å klippe snoren

Ingunn Oma Tvedt har vært med på flere kollektivutstillinger; blant annet har hun deltatt på Heartfestivalen både i 2017 0g 2018 sammen med andre kunstnere og artister. I tillegg var hun høsten 2018 med på Kiwani-utstillingen. Farger fra mitt hjerte er imidlertid kunstnerens første soloutstilling.

Da vi kom frem til Lille Atelier den første lørdagen i mars, ble vi hilst velkommen av en smilende og litt spent kunstner som var klar til å klippe snoren kl. 12. Som tidligere nevnt stod undertegnede for åpningstalen mens Ingunn Oma Tvedt stod selv for den musikalske underholdningen sammen med to andre musikere. Galleriet var mer eller mindre fylt til randen, for lokalene lever opp til sitt navn, det er et lite men veldig koselig galleri.

At Ingunn Oma Tvedt har kalt sin første utstilling Farger fra mitt hjerte er ikke så rart, kunstneren er overhodet ikke redd for å bruke farger, noe man kan se allerede i det man går i møte med de første kunstverkene. Og hjertet til kunstneren, ja det er der det skal være, opptatt av godhet og kjærlighet.

IMG_6740

Stupeklar

På grunn av den rike fargebruken kan det gjerne være lett å plassere kunstneren i ekspresjonismen, men ekspresjonister som Emil Nolde og ikke minst de tyske ekspresjonistene sitt forbilde; Edvard Munch, brukte hovedsaklig primærfarger lagt på i heftige strøk. Her kan vi nevne Emil Nolde sitt bilde Dansen rundt gullkalven fra 1910 og Munch sitt Skrik fra 1893 som eksempler på dette. Selv om også Ingunn Oma Tvedt bruker en del primærfarger i bildene sine, er fargene noe neddempet. Flere av bildene er også holdt i blåtoner, og da beveger vi oss så absolutt bort fra ekspresjonistene som gjerne brukte rødt og gult som de fremtredene fargene.

Som nevnt i mange tidligere innlegg, er blåfargen kontemplasjonens farge, og maner derfor til ro og ettertanke.  Ser vi på bildet Stupeklar er det ikke mye som minner om ekspresjonisme. Blåtonen er dominerende og vi finner en person med oppstrakte armer, klar til å stupe, stupe ut i hva? Her er det opp til hver enkel betrakter å finne svaret. Nederste del av kroppen er holdt i blåtoner, mens øverste del er holdt i en rosatone som tenderer mot det røde. Det er mye følelser ute og går her, gitt ved den varme toneskalaen i øverste del av kroppen. Vi finner også flere elementer som fyrtårnet som lyser opp veien, seilskipet som symbol på livets reise, og ikke minst ansiktet i profil. Det er i blåtoner som står i kontrast til overkroppen. Kontraster forsterker hverandre som kjent og dermed skaper det en ambivalens i bildet. Vi finner også flere elementer, blant annet flere personer og vi kjenner litt på det surrealistiske. Dermed vandrer gjerne tankene våre til andre surrealister som Chagall for eksempel. Chagall sine bilder er gjerne holdt i blåtoner og fremstår både drømmeaktige og surrealistiske. For undertegnede er flere av bildene til Tvedt mer naturlig å koble opp mot denne kunstneren. Likevel er en kunstner alltid først og fremst sitt eget uttrykk, men man vil som regel kunne se påvirkninger fra andre kunstnere, og selv om vi kan finne flere inspirasjonskilder i bildene til Tvedt, skal vi la det ligge i denne omgang.

Selv uttaler kunstneren seg om fargene på denne måten:
Kongen Kommer

Kongen Kommer

Jeg elsker fargen blå, jeg har alltid likt å kle meg i, og omgi meg med blåfarger.  Jeg liker hvordan fargen kan reflektere til både himmel og hav, men også melankoli og tristhet, skumringens time og litt dypere tanker enn skummet på overflaten av livet. Men for meg er blågrønn min hjertefarge, den som reflekterer hjerterom og kjærlighet. Når jeg tenker på Vår Far i himmelen, har han alltid vært veldig kongeblå for meg. Blå er også drømmenes og håpets farge. Noe jeg ønsker skal skinne ut fra bildene er at det er håp selv i kaos og melankoli.

Videre går kunstneren inn på rosafargen som en spirituell farge, som gir rom for ro og åndelighet, mens det lilla symboliserer lavendel som igjen symboliserer harmoni. Ser vi på maleriet Kongen Kommer er det gjerne naturlig å lese kongen som Gud. Til tross for ar han bærer en rød kappe som kan symbolisere kjærlighet, er blåtonene dominerende.
Nytt Håp

Nytt Håp

Som tidligere nevnt maler også Ingunn Oma Tvedt personers livsreiser, hvor hun maler inn håp for fremtiden. Ser vi på Nytt Håp er det livsreisen til fire kvinner vi ser fremstilt her. Kunstneren har i tillegg til tittel også en liten tekst til hvert bilde, og når det gjelder disse livreisene lyder teksten som følger:

Fire kvinner / Opprørt i hjertet / følelsesløs / Mistroisk / i kaos og sorg / Jeg velger å gi dem / Glede / tillit / Fred / Og trøst / Og ber dem / beskytte hjertene / for livet vokser / ut av dem

Ser vi igjen på bildet ser vi helt nede de fire kvinnene som ikke har det bra, mens transformasjonen er skjedd i ansiktene over, ved hjelp av hjertene som de holder inntil seg. Det handler, som i mange av bildene til kunstneren, om kjærlighetens livgivende kraft.

Jordbærpikens Visdom

Jordbærpikens Visdom

Til slutt i dette innlegget skal vi ta med Jordbærpikens visdom, denne  fargeklatten som oser av styrke og selvtillit i all sin fargeprakt. I følge kunstneren er også dette en person som "... gir håp og trøst til stengte hjerter". Ser vi godt etter finner vi utallige ansikter i dette bildet, og med all hjertevarmen som jordbærpiken utstråler er det håp for dem alle.

Utstillingen Farger fra mitt hjerte varer ut mars måned, så har du lyst på en fargerik og spennende kunstreise er det bare å ta turen til Lille Atelier like bortenfor Fløybanen i Bergen. Ingunn holder åpent onsdag, torsdag, lørdag og søndag kl. 12-17.

     

Read more

Guernica – en ny vending: Vebjørn Sand som historieforteller

Comments (0) Guernica, Norsk, Pedagogikk, Utstilling, Vebjørn Sand

Vebjørn Sand forteller om Guernica og hans måte å fortelle historien på gjennom bildene sine på Fineart

Vebjørn Sand på Fineart

26, april 1937 blir den baskiske byen Guernica bombet sønder og sammen. Det var markedsdag og mange mennesker ute. Grusomme scener utspant seg og frykten og grusomhetene er for alltid foreviget i Picasso sitt store maleri med tittelen Guernica. Picasso malte dette bildet kort tid etter hendelsen, og frykten og grusomhetene får han frem gjennom forvridde ansikter, dyr og en komposisjon som underbygger kaoset. At bildet har historiemaleriet sitt format med sine 3,5 meter i høyde og 7,80 meter i bredde gjør det også overveldende. I tillegg er de forvrengte figurene til Picasso  og det lavmælte fargevalget som holder seg i hvit-, sort- og gråtoner med på å forsterke de grusomme hendelsene; Picasso abstraherte grusomhetene på en måte som får betrakter til å gyse.

Hvordan kan da Vebjørn Sand tro at han kan gå inn og formidle denne hendelsen på en bedre måte enn Picasso? Sand velger en helt annen innfallsvinkel; han blir historieforteller.

(mer…)

Read more