Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans
I 2003 åpnet Vestfossen Kunstlaboratorium og for undertegnede er det rart å tenke tilbake; ikke minst på hvor utrolig modig jeg syntes Morten Viskum var som startet det hele. Det har imidlertid rent mye vann i bekken siden den gang og VKL har utviklet seg til det viktige stedet for samtidskunst som det er i dag.
Som regel har hovedutstillingen, som på tradisjonelt vis blir omtalt på Samtidskunst.com, bestått av tema og samlinger; det være seg fra et geografisk område som Sør-Korea eller Afrika for eksempel, fra bedrifter sine samlinger, VKL sin egen samling, etc. Nytt av året er at det er en kunstner som fyller hele hovedutstillingen, og det er ikke en hvilken som helst kunstner.
Sverre Bjertnæs blir i dag regnet blant de viktigste kunstnere i Norge. For undertegnede har det vært spennende å følge ham mer eller mindre fra den spede begynnelse. Han har lang fartstid og har hatt utstillinger både i inn- og utland. Han har også samarbeidet med flere kjente kunstnere; en av dem er Håkon Bleken. Dette samarbeidet har båret mange både spennende og vakre frukter, blant annet utstillingen i Hvelvet på Oseana utenfor Bergen for noen år tilbake. Bjarne Melgaard er en annen kunstner han har samarbeidet med, også noe som har vært særs vellykket. Men i år ble det et noe spesielt samarbeid som oppstod; nærmere bestemt i forbindelse med årets hovedutstilling på VKL.
Årets utstillingen på VKL er kalt Hjem. Det er imidlertid ikke Bjertnæs som er kommet hjem, ei heller kunsten hans. Tittelen er hentet fra en serie som gikk på NRK i perioden 2012-2013. Som jeg sa til Morten Viskum; kunsten fører meg i de forunderligste retninger, og i dette tilfellet ble jeg sittende og se på en gammel såpeserie som handler om tre kvinner som etter at den lokale countrykongens død får vite at de er halvsøsken, og dermed er storyen i gang med alle de forviklinger en såpe innehar. Hvorfor har så utstillingen til Sverre Bjertnæs tatt navnet fra denne såpen? Grunnen er at hele serien er innspilt i Vestfossen og dermed kan man gjerne strekke det til at det viser en form for det mangfoldet av kultur Vestfossen innehar.
I tillegg ligger VKL i Vestfossen som navnet tilsier og er på en måte hjemstedet til arenaen som huser utstillingen. Enda en grunn er at ikke kuratoren men den som har "hengt opp" utstillingen er den kjente kunstneren Fredrik Værslev som selv har atelier i Vestfossen. Takket være Morten Viskum som er kunstnerisk ansvarlig på VKL skulle disse to kunstnerne; Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev sammen jobbe frem denne mektige utstillingen. At to kunstnere med så forskjellige uttrykk skulle samarbeide uten å kjenne hverandre fra før, må ha vært utfordrende, noe Bjertnæs også ga uttrykk for i talen sin ved åpningen. Han la imidlertid til at det har fått ham til å tenke nytt om enkelte ting, noe han vil ta med seg videre.
SÅ TIL SELVE UTSTILLINGEN
Det var en nydelig dag, solen skinte som den ofte har for vane når VKL åpner årets sesong. De som var tidlig ute fikk servert pølser i brød av Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev, for i Vestfossen har de noe de kaller for "Dobbel i dyne" som består av to pølser i brød med lompe over. Dette blir også omtalt flere ganger i tidligere nevnte såpe. Serveringen av pølser var også en del av utstillingen.
Det var som vanlig taler av både direktøren for VKL; Lars-Andreas T. Kristiansen, ordfører i kommunen; Adrian Tollefsen, direktøren for Nasjonalmuseet; Ingrid Røynesdal, som også åpnet utstillingen, men også kunstneren selv; Sverre Bjertnæs. I sin tale går han, som tidligere nevnt, inn på det noe problematiske men vellykkede samarbeidet med Fredrik Værslev hvor han måtte kaste alt av egne planer over bord i møte med Værslev. Med Fredrik Værslev sin festspillutstilling i Bergen noen år tilbake i minne, kan jeg levelig se det for meg. Dette er to kunstnere med helt forskjellige uttrykk; Sverre Bjertnæs som heller mer mot det klassiske, mens Fredrik Værslev har et mye røffere uttrykk.
Samtidig trakk Bjertnæs frem sin mor; Randi Koren Bjertnæs, som også var kunstner men som nå var gått ut av tiden. Han fortalte hvor mye hun har betydd for ham. I denne utstillingen hedrer han henne ved å trekke frem flere av hennes skulpturer hvor han har videreutviklet dem med egne elementer; sammen blir det en vakker symbiose mellom mor og sønn.
LAKSESKATTEN
Hovedverket i denne utstillingen må kunne sies å være Lakseskatten, et maleri som måler hele 24 meter i lengde og befinner seg i toppetasjen. Ved første øyekast ser det ut som et vakkert maleri i avstemte farger, men dette kunstverket handler om så mye mer enn det. Vi skal derfor gå inn på deler av verket og dvele litt ved dem.
Det første som gjerne fanger blikket vårt er det norske flagget i rødt hvitt og blått; men det er ingen grunn til å kjenne på noen form for stolthet over "vi ere en nasjon vi med" når vi går nærmere. Dette handler så langt fra "Smaaguttenes nasjonalsang" eller Henrik Wergeland for den saks skyld, som det går an å komme. Vi leser "KLASEBOMBER, "LANDMINER", ATOMVÅPEN" med mer og vi kjenner det går kaldt nedover ryggen. Vi begynner å ane hva dette kunstverket handler om. Ser vi på tittelen, LAKSESKATTEN, begynner verket å ta form når det gjelder innhold. Men først; la oss gå videre.
Ser vi på neste utsnitt, finner vi "Gartnerstaten", sammen med tittelen på verket får vi automatisk assosiasjoner til all den forgiftede laksen som har rømt og er en stor trussel i naturen. Likevel får de som driver med lakseoppdrett holde på. Men det handler ikke bare om det. Vi leser også begreper som "Vergerådsloven", "Er rasemessig av mindre kvalitet", "Løsgjengerloven", "Finnefondet" og "Sigøyner fritt". Det handler med andre ord ikke bare om laksen, men mennesker som har vært utsatt for umenneskelig urettferdighet i dette landet. Så hvem er det som har ansvar for at alle skal ha like rettigheter og være like mye verd?
I det neste utsnittet ser vi et liggende hode mens en arm med innskriften "FREEMANS METODE" stikker en syl inn i øyet på den som ligger nede. Vi snakker med andre ord om den mye brukte metoden lobotomering, en grufull metode som mer eller mindre ødela mennesket som ble utsatt for dette. Hvem husker vel ikke filmen "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, hvis man har levd en stund.
Ser vi på neste utsnitt kan vi lese at antall overdose dødsfall er doblet etter at politiet ryddet "Plata", som er et kjent sted for narkomane i Oslo. Men hvor ble det av dem som ikke døde av overdose? Selv smerter det langt inn i hjerteroten når jeg passerer Storgata sittende på trikken og ser alle dem som er falt ut av samfunnet stå eller sitte utslitt på fortauet utenfor. De er hver og en av dem et menneske på lik linje med oss som har vært litt heldigere i livet, men også de høyt oppe i systemet som ikke klarer eller vil hjelpe dem ved å prioritere dem. Om man rydder "Plata" så forsvinner ikke problemene til dem det gjelder, det bare tar seg litt penere ut for alle andre. Jeg tenker mye på historien til hver og en av dem man møter som er falt utenfor; hva var det som gjorde at det gikk så utrolig galt for akkurat deg?
Sverre Bjertnæs trekker også inn følgende; tidsskriftet Mot dag, som var et revolusjonært tidsskrift tidlig i forrige århundre, Marcus Thrane som de fleste i Arbeiderpartiet bare kan drømme om å nå opp til når det kommer til hans kamp for rettferdighet og for å unngå sosiale ulikheter, og enda er det mer.
Ser vi så tilbake på tittelen; LAKSESKATTEN, kan vi lese den på mange måter. Norge er også en nasjon rik på olje; for som helhet handler det vel om en nasjon som har rikdommene på sin side men som kanskje burde lære seg å bruke dem på en mer rettferdig måte. Mot dag ville fremstå som en revolusjonær intellektuell elite men det er lite intellektuelt over nasjonen Norge når vi, som Sverre Bjertnæs viser oss i dette viktige verket, både ser tilbake på historien og tenker over dagens situasjon. Dette kunstverket er for undertegnede noe av det viktigste verk jeg har opplevd, og etter å ha fordøyd det en stund, skal jeg tilbake til VKL for å gå gjennom det enda en gang. Det bør føye seg inn i rekken til de mest ikoniske kunstverk i Norge gjennom tidende, og aller helst få en plass i det offentlige rom som en påminnelse for oss alle.
ANDRE KUNSTVERK
At Sverre Bjertnæs er, i tillegg til å være en dyktig kunstmaler, også er en dyktig skulptør er en kjent sak, og vi skal nå se på noen av skulpturene. Innledningsvis nevnte vi at kunstneren hyllet sin kjære mor; Randi Koren Bjertnæs, som nå er gått ut av tiden, og mange av skulpturene vi møter på utstillingen er et samarbeid og en hyllest til Bjertnæs sin mor som tidligere omtalt.
Et eksempel kan være denne vakre treskulpturen som har fått tilført et element som skiller seg ut fra selve skulpturen med sine organiske former. Det skaper en kontrast som gjør det spennende, for hvordan skal vi lese dette verket? Treet kan være et symbol på selve livet, men også som statisk grobunn for noe trygt som vokser seg stort. Leser vi treskulpturen som selve livet, kan det tilførte elementet leses som spiren til liv med alle de prøvelser som måtte komme i ens vei; litt som Welhavens kjente dikt "Det tornede tre", gitt ved "tornene" som stikker ut. Uansett er denne skulpturen en vakker og samtidig spennende symbiose.
Allerede i første etasje treffer vi på flere skulpturer; idet vi kommer inn døren går vi i møte med en stor svart skulptur som er kalt "Slik forlater du et bål", se hovedbildet. En skulptur som imidlertid undertegnede måtte gå i møte med flere ganger er en høy skulptur i tre med et mindre objekt i sort med innslag av røde, hvite og blåe striper som krysser hverandre. Dette er også signert Randi Koren Bjertnæs/Sverre Bjertnæs. Skulpturen er delvis abstrahert men vi kan lett assosiere den til mor og barn, og med tanke på hvor mye moren til Sverre Bjertnæs har betydd for ham er det lett å lese skulpturen som et vakkert uttrykk for nettopp det. Får du som jeg en sakral opplevelse når du hviler øynene dine på denne skulpturen, kan vi gjerne trekke det enda lenger til Maria og Jesusbarnet. Lest metaforisk kan man også trekke inn at det er gjerne mange som trenger en trygg favn når det stormer som verst rundt en. Uansett, denne skulpturen må oppleves, så er det opp til hver og en betrakter, alt etter eget kulturfilter, hva en får ut av den. Uberørt tror jeg ingen vil kunne bli.
Vi møter også malerier i denne etasjen som en kommentar til samfunnet; "Den svake krona" er et av dem. De fleste har vel vært opptatt av den svake krona som har ført til at alt har blitt dyrere, for ikke å snakke om de høye rentene. Det er blitt trangere tider for de fleste, men de som roper høyest er gjerne ikke de som sliter mest?
Vi innledet med "Dobbel i dyne" - plakaten/bildet hvor Sverre Bjertnæs fikk en oppfordring kort tid før utstillingen om å male et maleri som er kalt "Dobbel i dyne" fra "opphengeren" og så ble gjort. I tillegg ville Værslev at kunstneren skulle sette inn «Dobbel i dyne» på et allerede ferdig maleri og dermed var tittelen gitt. Det er et vakkert sensuelt maleri i avstemte farger som kan leses på så mange måter; hvilken er opp til deg som betrakter.
Som en avslutning kan det passe med skulpturen "Slik forlater du et bål II" av Sverre Bjertnæs mens det i bakgrunnen henger malerier med påskriften HJEM som er tittelen på utstillingen og samarbeidsprosjektet mellom de to kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev.
Vi begynte med å snakke om at denne utstillingen ikke hadde en kurator men var "hengt opp" av Fredrik Værslev. Med andre ord var det et pågående samarbeid mellom Bjertnæs og Værslev, etter forslag fra Morten Viskum. Mens Værslev og Bjertnæs ikke kjente hverandre fra før, kjente Viskum dem begge godt. Han må ha sett en mulighet som de to det gjaldt ikke hadde kunnet sett for seg, og resultatet? Særs vellykket!
For å lese mer om utstillingen; gå inn på http://Vestfossen.com. Der finner du mer om både utstillingen og kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev. I tillegg finner du omtale av de andre utstillingene, men aller helst bør du ta turen til Vestfossen og VKL.
Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium
I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.
Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.
I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?
Døden
Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.
I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?
I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.
Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......
Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.
I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.
I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.
I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.
På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?
I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.
Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.
LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM
Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.
I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.
Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.
Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.
Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.
I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.
Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.
Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.
Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.
Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.
MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.
En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?
Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.
Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.
Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.
Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.
Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.
Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.
Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.
Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.
MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.
Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.
Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004
LENKER:
KUBATANA: Kunsten som selv taler for Afrika
Det er første lørdag i mai i det Herrens år 2019. Fra perrongen i Vestfossen starter mange mennesker noe som ser ut som et 17.mai-tog. Sakte beveger toget seg gjennom det lille sentrum som Vestfossen er. Men dette er ikke noe 17.mai-tog, det er folk på vei til sesongåpning på Vestfossen Kunstlaboratorium. (mer…)
Fake News? Morten Viskum som Kim Jong-un
Hvert år på sin bursdag 2. februar reiser Morten Viskum til Paris og lager en avstøpning av seg selv som han senere ikler en annens identitet. Flere av selvportrettene har tidligere vært omtalt her på Samtidskunst.com og da Viskum i 2016 forestilte Donald Trump tok det helt av. Ingen kunne forestille seg at Trump skulle bli valgt til presidentkandidat, og overhodet ikke til president, ei heller Morten Viskum som hadde valgt Trump som årets utgave av selvportrettene. Viskum som Donald Trump kan du lese om her på Samtidskunst.com, en artikkel som også finnes på engelsk og som Arte Al Limite oversatte til spansk og publiserte på hjemmesiden sin.
Undertegnede har antydet at kunstneren har en egen glasskule hvor han forutser hendelser som på mange måter er utenkelige, og i år har visst Viskum sett i glasskulen sin igjen, for i år er det Kim Jong-un som er årets skulptur, og tittelen er Fake News? noe vi skal komme tilbake til.
Kim Jong-un
Kim Jong-un har vært Nord-Koreas leder siden farens død i 2011. Kim Jong-un som person kjenner vi ikke så mye til. Dette gjelder også hva som egentlig skjer i Nord-Korea for fra 1946 har Nord-Korea vært en mer eller mindre lukket stat hvor få har fått innblikk. I 1948 ble Korea delt i to; Nord-Korea og Sør-Korea. Korea-krigen som varte fra 1951 - 1953 er imidlertid aldri blitt skikkelig avsluttet, og det har derfor vært et spent forhold mellom de to statene. Et viktig steg i riktig retning ble tatt da Nord- og Sør-Korea gikk sammen og stod frem som en stat under Vinter-OL i Sør-Korea i år, og dermed har man igjen fått håp om at det skal bli satt sluttstrek for Koreakrigen på skikkelig vis. Dermed kan man i Sør-Korea puste lettet ut, ikke minst etter Nord-Koreas våpenprogram som har lagt som en mørk sky over forholdet mellom de to stater. For mer om Koreas historie, se min artikkel om Choi & Lager sin hovedutstillingen på Vesfossen i 2016; Please Return To Busan Port .
Møtet mellom Donald Trump og Kim Jong-un
Aldri før har en leder fra Nord-Korea møtt en amerikansk president, men etter mye frem og tilbake med harde uttalelser fra begge sider, ser det nå ut til at møtet mellom Donald Trump og Kim Jong-un kommer til å finne sted 12. juni 2018 på øya Sentosa utenfor Singapore. Begge lederne er i skrivende stund ankommet Singapore. Selv har Trump uttalt til media at han i løpet av et minutt vil finne ut om han vil like Kim Jong-un eller ikke og om det vil komme noe positivt ut av møtet.
Trump kommer direkte fra G7-toppmøtet hvor han skrev under på en sluttavtale som han underveis til Singapore trakk tilbake og skjelte ut Canadas statsminister Justin Trudeau på grunn av uttalelser han kom med etter møtet. Det er derfor mange som krysser fingrene for at han skal være i bedre humør før møtet med Nord-Koreas leder.
Det er uansett en stor sensasjon at møtet finner sted, og bare timer før møtet skal starte synes det som begge parter er positive. Det blir også spennende å lese Donald Trump sine twitter-meldinger i etterkant av møtet, da Trump er kjent for å være veldig subjektiv i sine Tweets. Atomnedrustningen står på dagsorden, noe som berører veldig mange mennesker. Mens Donald Trump før har uttalt at Nord-Korea må inngå en avtale om full nedrustning alt i dette møtet, er det nå endret til at hvis møtet bærer frukter, er det en begynnelse på flere møter.
Morten Viskum som Kim Jong-un
Som tidligere nevnt har undertegnede antydet til Morten Viskum at han må ha en glasskule som han ser viktige hendelser i verden som vil komme når han bestemmer seg for årets selvportrett, og selvportrettet for 2018 er intet unntak. Som tidligere nevnt lager kunstneren denne avstøpningen hvert år på sin bursdag i februar, og først i påsken i år ble det klart at det muligens ville skje et toppmøte mellom Donald Trump og Kim Jong-un.
Å skape en skulptur som skal forestille en statsleder man knapt kjenner til, kan ikke være lett. Mens Kim Jong-un har fremstått som en diktator som har kjørt en hard linje, har den siste tiden vist en noe mildere utgave av Kim, men hvordan han egentlig er som menneske er det få som vet, ut over det som fremkommer i mediene.
Vi kjenner alle til Nord-Koreas atomprogram som virker mer og mer faretruende; men bortsett fra prøvesprengninger og uttalelser og ordkrig mellom Kim Jong-un og Donald Trump kan vi ikke være sikker på hvor langt de er kommet i atomprogrammet sitt. Hva er Real News og hva er Fake News?
Er det noe av dette Morten Viskum har hatt i tankene da han kalte årets selvportrett av Kim Jong-un for Fake News? Det viser selvfølgelig til Donald Trump og hans til tider hyppige bruk av begrepet, men vi må ikke glemme at Viskum har satt et spørsmålstegn bak. Med det kan man spørre seg om kunstneren gjør nettopp det, stiller spørsmål til atomprogrammet til Nord-Korea; om det virkelig finnes, og hvor langt de egentlig er kommet. Som vi husker ble Irak-krigen startet på bakgrunn av falske opplysninger om at landet hadde atomvåpen, noe de selv nektet hardnakket på, og som siden viste seg å være sant. I dette tilfellet er imidlertid det hele snudd på hodet, for her er det Nord-Korea selv med sin leder som hevder at så er tilfelle, men igjen; hvor langt de er kommet i programmet sitt vet ingen noe om med sikkerhet, utenom den indre krets i Nord-Korea.
Vi finner en sterk ambivalens i det non-verbale uttrykket i årets skulptur. Viskum har valgt å ikle Kim Jong-un drakten fra Star Trek; et science fiction univers som er fremstilt både i filmer, TV-serier, bøker og dataspill. Dette universet ble i sin tid, på 60-tallet, skapt av Gene Roddenberry. Ved å ikle Kim Jong-un en slik drakt, tilfører kunstneren en optimisme, da dette universet er en utopi hvor alle sykdommer, kriger og elendighet er overvunnet, og alle lever i fred og fordragelighet med hverandre.
Den store ambivalensen består imidlertid i at skulpturen viser fingeren, et sterkt negativt ladet uttrykk. Opprinnelig hadde det en seksuell betydning, men i dag betyr det mer eller mindre å be folk dra "pokker i vold" på godt norsk, eller som i store deler av verden; enkelt og brutalt "Fuck off". I noen land, som for eksempel De forente Arabiske Emirater er det direkte straffbart å vise fingeren.
Med denne ambivalensen får kunstneren frem et ønske om fred, gitt ved drakten fra Star Trek, samtidig som han uttrykker hvor vanskelig det kan være, ved å vise fingeren. Å vise fingeren kan også stå som et symbol på den harde ordkrigen vi har opplevd mellom de to statslederne; en ordkrig man må kunne si man skal lete lenge etter i historisk sammenheng.
Hvordan er det for kunstneren Morten Viskum å fremstille seg selv som Kim Jong-un eller Donald Trump?
Også i årets utgave av selvportrettene er det håret som gjør at man umiddelbart assosierer det med Kim Jong-un. I likhet med Donald Trump har også Kim en frisyre som gjør ham lett gjenkjennelig. Morten Viskum selv har uttalt når det gjelder Make America Great Again, hvor det er Viskum som Donald Trump vi møter, at han kjenner på et ubehag når han står ansikt til ansikt med installasjonen. Når det gjelder Kim Jong-un føler ikke kunstneren det samme, noe som skyldes at han ikke vet så mye om ham, og at han derfor blir en mye mer fjern person.
Det Morten Viskum gjør i disse selvportrettene har også vært omtalt før, men man kan også se på det fra en skuespillers perspektiv. En skuespiller må sette seg inn i de karakterene de skal spille, og de må gjerne hente opp sider ved seg selv for å kunne fylle rollen, også sider som man gjerne ikke alltid setter like mye pris på. På samme måte kan man si at Viskum bruker seg selv for å skape en annen karakter, om enn på en litt annen måte. Kunstneren lager avstøpninger av seg selv som han siden tilfører identitetsmarkører man gjerne forbinder med personen det endelige produkt skal forestille. På den måten kjenner gjerne både skuespilleren og kunstneren på sider som kan skape ubehag, eller glede når det er en karakter som man forbinder med noe positivt som blir skapt.
Så får vi krysse fingrene og håpe at årets toppmøte bringer gode nyheter fra Singapore.
Hos Blomqvist er både "Donald Trump" og "Kim Jong-un" utstilt frem til 19.06, sistnevnte med en jordklode ved sine føtter. De er utstilt i hver sin etasje, så er det opp til hver enkelt å legge det de vil i symbolikken av både jordkloden og plasseringen av de to installasjonene.
Willas Contemporary: Rose Wylie «The Curator is Present»
På Willas Contemporary i Oslo finner vi utstillingen Rose Wylie "The Curator is Present". La oss derfor ta en nærmere titt både på Rose Wylie og kuratoren. (mer…)
KEISERENS NYE KLÆR – Morten Viskum tar knekken på noe av det skinnhellige i sitt nye selvportrett.
På Samtidskunst.com er flere av selvportrettene til Morten Viskum omtalt, ikke minst i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i fjor. Fjorårets selvportrett med Donald Trump vakte stor interesse, også internasjonalt. Artikkelen om dette kunstverket på Samtidskuns.com ble oversatt til spansk og presentert på Arte Al Limite (AAL) sin hjemmeside blant annet. (mer…)
DANIEL AND GEO FUCHS – REALITY CHECK
Daniel and Geo Fuchs are a German couple who have been working together since 1992. They are best known for their conceptual photo projects and now we can meet their art at Haugar Vestfold Kunstmuseum in Tønsberg, Norway. (mer…)
Audun Eckhoff will NOT Make The Norwegian National Museum Great Again
2017-01-20 Donald Trump was inaugurated as the 45th president of the US, in spite of what many people thought was possible. In that context the Norwegian artist Morten Viskum offered Nasjonalmuseet (The Norwegian National Museum) to buy his well known self-portrait Make America Great Again for $ 1!!! But Audun Eckhoff, the director of Nasjonalmuseet didn't respond to the offer. If you are offering something, common courtesy is either to refuse or to accept. Of course Eckhoff can hide behind the fact that he didn't know about the offer, but the offer abounded in social media throughout 2017-01-20, and such a unique offer the director of the Nasjonalmuseet should know about. (mer…)
Audun Eckhoff will NOT Make Nasjonalmuseet Great Again
Fredag 20. januar 2017 skjedde det som mange trodde var umulig; Donald Trump ble innsatt som USAs 45. president. I den forbindelse tilbød kunstneren Morten Viskum Nasjonalmuseet å få kjøpe hans internasjonale kjente selvportrett Make America Great Again for 1 dollar; ja du leste riktig: 1 dollar! Men Viskum hørte ikke noe fra direktøren ved Nasjonalmuseet; Audun Eckhoff. Vanlig høflighet når man blir tilbudt noe er enten å takke nei, eller å takke ja. Så kan selvfølgelig Eckhoff skjule seg bak at han ikke fikk det med seg, men tilbudet florerte i sosiale medier hele 20.01.17 til ende, og et slikt unikt tilbud burde direktøren ved Nasjonalmuseet fått med seg. (mer…)
Demetrio Paparoni: MORTEN VISKUM Works 1993-2016 – SKIRA forlag 2016
Morten Viskum gjorde seg bemerket over hele landet da han i 1995 plasserte olivenglass med rottelik på formalin i flere norske matvarebutikker. Da han noen år senere skapte et krusifiks hvor Kristusfiguren ble byttet ut med en rotte, gikk det så langt at han ble drapstruet. Det var på denne tiden jeg ble kjent med Morten Viskum, kunstneren som da alltid bar munnbind i det offentlige rom , slik at man ikke kunne kjenne ham igjen om man traff ham på gaten. Vårt møte resulterte i hovedfagsoppgaven min Rotten på korset, og siden har jeg fulgt kunsten hans tett. Jeg har fra vårt første møte aldri vært i tvil om at Morten Viskum kom til å bli stående som en av de fremste kunstnerne fra vår tid, og Kjærlighet fra Gud vil gå inn i kunsthistorien som et ikon fra vår samtid. Jeg har selv brukt Morten Viskum sin kunst både i undervisning og på foredrag, og alltid er "lille rotte" (et rottelik på formalin) med, og selv om noen reagerer med det samme, går det fort over når bakgrunnen for kunstuttrykkene til Viskum blir kjent, og da er det interessen og den gode samtalen som overtar. (mer…)