Per Fronth sin utstilling POWER TRILOGY på Fineart er en utstilling du bør få med deg.
Det er en litt grå høstdag og jeg er på vei til Per Fronth sin utstilling på Fineart. Jeg gleder meg til å gå i møte med denne utstillingen for Fronth er en kunstner med en helt egen stil. Kunstneren kombinerer en blanding av foto og maleri på en måte som er helt unik. Til min store glede oppdager jeg at idet jeg ankommer galleriet holder kunstneren på å fortelle om kunsten sin.
Utstillingen er kalt Power Trilogy og består av de tre delene Secretary General, Unicorns, og Sound of Light, hvor det første har et politisk tema, det andre handler om streben etter, eller jakten på økonomiske vinninger, mens det siste handler mer om livet generelt.
Ser vi på hovedbildet i dette innlegget finner vi kunstneren selv som forteller om prosjektet på en interessant måte. I selve verket finner vi x antall menn som nærmest, i en form for rus, strekker seg etter pengesedlene som omgir dem. Tittelen på bildet Tarmac (Learjet) som i norsk sammenheng er oppstillingsplassen for fly. Vi ser også et fly i maleriet, men har det landet eller tar det av? En ting er sikkert, personene i bildet tar helt av. For undertegnede får jeg assosiasjoner til Delacroix sitt ikoniske maleri La Liberté guiding le peuple. Dermed blir dette verket ekstra sterkt å lese, for mens hovedpersonen i Delacroix sitt maleri leder folket til frihet leder hovedpersonen i Fronth sitt maleri folket til galskap. Dette maleriet er fra serien Unicorns.
Per Fronth har bakgrunn som fotograf i VG og han tar derfor alle bildene han bruker selv. Han holder opp sin mobil og forteller at bildene er tatt med denne. Fotoene bruker han i maleriene sine på en helt egen måte, slik at det opprinnelige fotoet ikke lenger er kjennbart. Kunstneren skaper en form for hybrid eller symbiose om man vil, mellom foto og maleri på en måte som er helt spesiell, og ikke minst fascinerende.
Selv om det nå også er kvinner som har fått plass ved maktens bord, er det fremdeles et flertall av menn. Ser vi på dette maleriet, er det ikke mye som er overlatt til medarbeiderne, nemlig kvinnene, etter at de grådige menn har forsynt seg. Man trenger heller ikke lenger lure på om flyet er på vei opp eller ned; det har landet med et brak. Kunstneren snakker om hvordan menn er overtallige innen spesielle maktposisjoner, og dette bildet taler for seg selv. Heldigvis kan vi se en endring i dagens samfunn, men den endringen befinner seg fremdeles langt ute i horisonten dessverre.
Til sin store både overraskelse og glede fikk kunstneren være med daværende Natosjef Jens Stoltenberg på reiser hvor sistnevnte møtte noen av verdens rikeste menn. Som Fronth påpeker; hvilken kunstner er det som får en slik anledning at de får overvære slike møter? Kan noe av grunnen være at kunstneren tidligere hadde vært fotograf for VG? Personlig tror jeg ikke svaret er så enkelt; Stoltenberg kjente nok til Fronth og hvor dyktig han var både som fotograf og kunstner, og at denne sjeldne kombinasjonen kunne være en spennende måte å få frem viktige møter på en annen og spennende måte. Et av resultatene fra disse reisene er Stoltenberg sitt møte med tidligere president Donald Trump i det ovale rom. Fronth har skapt sitt helt eget maleri med utgangspunkt i dette møtet, og på kjent vis fra kunstneren er det en blanding av foto og maleri hvor det realistiske er lagt til side til fordel for det kunstneriske . Rødfargen er dominerende i maleriet; rødfarge som symbol på både liv, død, kjærlighet, men også fare. Personene i bildet er heller ikke helt realistiske; hva har skjedd med ansiktet til Trump blant annet? Her overlater jeg til deg kjære leser å tolke bildet, jeg bare gir deg noen ledetråder……. Legg også merke til alle mikrofonene som har fått en såpass dominerende plass i maleriet.
Vi var tidligere inne på hvordan kunstneren var opptatt av at det var et stort overtall av menn i maktens korridorer; i denne utstillingen har kunstneren med seg et bilde av Theresa May, den tidligere britiske statsministeren som tok på seg den vanskelige jobben å få Storbritannia ut av EU (Brexit). Hun slet imidlertid med å dra i land en skikkelig avtale med EU, noe som førte til at hun trakk seg i 2019. I portrettet av May finner vi en kvinne med nedslåtte øyne som ser litt trist ut, eller oppgitt om man vil. Den mørke linjen vi finner på kinnet kan lett assosieres med en tåre som renner nedover, noe som forsterker det følsomme uttrykket. Theresa May er kjent for å alltid ha et smykke rundt halsen; gjerne et perlekjede, noe vi også finner i Fronth sitt portrett av henne. Det er også med i selve tittelen på bildet som et tillegg. Bakgrunnen er blå; kontemplasjonens farge, noe som kaller på de dype tanker, gjerne også hos betrakter?
I bildet Sand Burial er det mye liv og positivitet. Vi finner en del ungdommer som nyter en solskinnsdag på stranden med typisk lek og moro som blant annet å begrave en av personene i sanden. Per Fronth snakker blant annet om hvor viktig ungdommen er, noe vi kan si oss enige i, for er det ikke ungdommen som er fremtiden vår? Vi kan vel hver og en lengte tilbake til de lyse solfylte sommerdager når vi nå går mot mørkere tider for dette bildet er fylt av optimisme som kan gi betrakter en god følelse.
Men ungdomslivet er ikke bare lek og moro. Ser vi på bildet Armeria Maritima er ansiktet dekket av en helt vanlig «facemask» som man kan få kjøpt hvor som helst. Kanskje får man vakker hud ved å bruke slike masker, men man må kunne lese mye mer inn i dette portrettet; nemlig det symbolske. I dagens samfunn med sosiale medier og ikke minst bloggere som poster bilder av seg selv, nysminket og gjerne med flere operasjoner bak seg for å se flottest mulig ut, er det mange som har slike forbilder som sliter. Det de ikke tenker på er at de bare ser en polert overflate og i mange tilfeller et like «polert» innhold. Dette er en farlig trend som motarbeider og undergraver ungdommer med sunne og ikke minst viktige interesser. Det finnes for all del dem også på sosiale medier men de får gjerne ikke like stor oppmerksomhet. For undertegnede er dette et sterkt portrett som leses rett inn i denne ambivalensen.
I serien Sound Of Light finner vi flere bilder som er satt sammen av flere elementer hvor gjerne ett av dem har hovedrollen mens de andre som er mye mindre tar plass for eksempel under hovedbildet slik som her i Afternoon. At disse verkene har fått kaleidoskop i parentes i tillegg til tittelen er ikke så rart, for som i kaleidoskopene har hovedbildet i verket sterk lyssetting som skinner, akkurat som i kaleidoskopene vi lekte med som barn. I tillegg må man gå på en form for oppdagelsesjakt for å finne de andre elementene. Flere av de små bildene i disse verkene får gjerne hovedrollen i et annet verk. Dermed endrer kunstneren konteksten fullstendig og dermed også narrativiteten. I Afternoon får vi en lett følelse ved å se på hovedbildet, men idet vi tar de små bildene i nærmere øyesyn forandrer det seg. Bildet nummer to fra høyre kaller på det uhyggelige og fremstår som en kontrast til hovedelementet, og dermed er vi i gang og må lese det hele om igjen.
Et annet eksempel fra denne serien er TwinSunrise hvor kunstneren forteller at han satt og ventet på soloppgangen, og da den kom, knipset han den flere ganger og kunne dermed skape to soloppganger i samme bildet. Vi møter igjen kunstneren sin form for «kaleidoskop» og hvordan et tilsynelatende vakkert bilde på grunn av miniatyrbildene i underkant endrer uttrykket og dermed også det narrative totalt.
Vi skal avslutte med et maleri fra Unicorns-serien som er kalt HORIZON. Det er et ganske estetisk verk med en avstemt fargeskala og klar komposisjon. Hovedfokus i bildet er de mange bøkene som er stablet oppå hverandre; bøker som symbol på kunnskap? De er gamle og slitte noe som i første omgang kan gi inntrykk av at de er godt brukt, men det er elementer som forstyrrer dette; både i måten de er plassert på, den ene er på vei utfor kanten, de andre mer eller mindre tilfeldig plassert oppå hverandre. I tillegg er de omgitt av noe hvitt som kan leses som snø og andre elementer som ser ut som rester av garn, etc. I bakgrunnen finner vi Borøya hvor lyset har tatt plass. Når vi i tillegg vet at dette verket tilhører Unicorns-serien er det lett å lese det som om kunnskapen er gått tapt, men i det fjerne finner vi lyset og dermed også håpet. Setter vi det i tillegg inn i dagens situasjon med alle de menneskelige lidelsene som finner sted, kan dette håpet som vi leser inn i dette kunstverket til Fronth også være noe vi tar med oss inn i dagens situasjon, for håpet må vi aldri miste, selv i den mørkeste natt.
Hva er det så som gjør denne utstillingen til Per Fronth så spesiell og fascinerende? Det er mange grunner til det. For det første er det metoden; det er mange som kombinerer foto og maleri, men jeg har aldri sett noe lignende til måten denne kunstneren utfører det på. For det andre er alle foto tatt av kunstneren selv og han har derfor vært på alle de stedene som gjengis i verkene. I tillegg fremmer kunstneren aktuelle tema og setter dem inn i en sammenheng som skaper kontraster; både når det gjelder «koleidoskopene» men også de enkelte verk satt opp mot hverandre. Eksempel på det kan være hovedbildet i dette innlegget; Tarmac, satt opp mot Sand Burial og som kjent; kontraster forsterker hverandre.
Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøringen i kunsten, hvordan man ved å sette ulike elementer sammen på en ny og noe ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og undre seg. Per Fronth klarer så absolutt å skape underliggjøring gjennom verkene sine og derfor sitter også kunsten hans igjen i lang tid etter man har gått den i møte.
Det er også utgitt en bok i forbindelse med denne store utstillingen, og undertegnede gleder seg til å dukke ned i den.
Utstillingen står til 3.11. så har du ikke fått den med deg enda har du enda muligheten.
HALLAIEN BERGEN; kunstneren Bente Halvorsen stiller ut Bergensbilder i Galleri Nøstegaten, en utstilling du bør få med deg.
Kunstneren Bente Halvorsen er fra Bergen men bor store deler av året i Spania hvor hun har hus med stort atelier. Her både maler hun, holder kurs og har av og til andre kjente kunstnere som også holder kurs her. I tillegg har hun vært daglig leder for whatELSEisnew på Hop sammen med kunstneren Hilde Johanne Ingebrigtsen. I tillegg til selv å male laget de kunstopplevelser for bedrifter, klubber, etc. Her ble det skapt et sosialt samvær i kunstens ånd hvor man fikk male med nogot attåt. Dette var i mange år et svært populært opplegg.
I flere år har kunstneren jobbet med det store Bergensbildet. Det har vært mye research da kunstneren har ønsket å ta med elementer fra før i tiden. Det er derfor de gamle Perle og Bruse som er gjengitt i maleriet blant annet.
Buekorpsene er et kjent vårtegn i Bergen; det trommes og marsjeres gjennom gatene. Rævedilteren er den minste i korpset og går alltid bakerst; bak «ræven» på alle de andre.
De fleste turister som kommer til Bergen tar turen til Fløyen, dette stedet hvor man ved hjelp av Fløybanen kan komme raskt opp og få utsikt over hele byen. På Fløyen har de geiter som har egne navn og er blitt kjendiser.
Dette tok kunstneren tak i og laget sin helt spesielle versjon av de populære geitene. Hun kledde dem opp i finstas og ga dem menneskelige egenskaper; en form for antropomorfisme. I antikken hadde man kentaurer; skapninger som var halvt menneske og halvt dyr. På en måte har Bente Halvorsen også gjort geitene på Fløyen til kentaurer, men motsatt fra antikken da det her er hodene som gjengir geitene på en realistisk måte. Ferdinand er den stolte geiten i blå dress, mens vi finner Pippi i bakgrunnen leende av sine egne vitser. Ved siden av Ferdinand finner vi Gucci som nettopp har tatt selfie med mobilen sin og har såklart med seg sin Gucci-veske. Og slik fortsetter fortellingen om geitene på Fløyen. Kunstneren har samarbeidet med personalet på Fløyen i forbindelse med dette kunstverket og de bekrefter at hun har fått frem de forskjellige geitene sine personligheter på en utmerket måte.
Alle Bergensere «…tok sin nystemte….» på Ulrikens topp, denne toppen som sammen med Fløyen er det store kjennemerket i byen mellom de syv fjell. Bente Halvorsen har malt to versjoner av Ulriken og dette er den siden man møter når man går over vidden. Her viser kunstneren sine ferdigheter når det gjelder å male lyset. For undertegnede fikk jeg med dette maleriet assosiasjoner til den franske impresjonismen og kunstneren Pierre-Auguste Renoir, selv om han malte mennesker og Halvorsen har malt naturen. Halvorsen kan så absolutt måle seg med Renoir når det gjelder lyssetting i dette maleriet. Det er også så realistisk at man nesten får følelsen av å befinne seg på vidden, og med den lyssettingen er det bare å drømme seg bort.
Bente Halvorsen har malt mange versjoner av Bryggen i Bergen; den berømte Bryggen som er på UNESCO sin liste. Den kan føres helt tilbake til Olav Kyrre som anla bryggen og i Hansatiden foregikk handelsvirksomhet med tyskerne. I dette maleriet er det ikke bare bryggen som er gjengitt men også Bergensernes store stolthet Statsraad Lehmkuhl.
Portrettene:
Kunstneren Audun Hetland var en kjent Bergenskunstner som gjennom sin kunst skapte Bergensbilder som fremdeles er veldig populære. Mange er de Bergenserne som har et Hetlandbilde på veggen. De fleste verkene hadde en humoristisk vri og man blir i godt humør når man ser et bilde skapt av kunstneren Hetland. Bente Halvorsen forteller at Hetland har vært en stor inspirasjon når det gjelder serien med Bergensbilder og det er derfor ikke overraskende at hun har malt et portrett av ham. Her får kunstneren frem det lekne i uttrykket på en god måte.
Helge Jordal trenger vel ingen nærmere presentasjon. Han er en av Bergens mest kjente skuespillere og er det noen man kan kalle «erkebergenser» så er det vel ham.
Like bortenfor Galleri Nøstegaten ligger den Bergenske «Walk of fame» hvor det er lagt ned steiner med navn på kjente personer. For en kort tid tilbake ble det lagt ned en stein som skapte store diskusjoner, og vår allés kjære «erkebergenser» var blant de mest høylytte. Halvorsen har imidlertid portrettert Jordal med et uttrykk vi alle assosierer ham med; et smilende ansikt fullt av liv.
Bente Halvorsen har malt mange portretter, og du finner flere av dem på utstillingen, men vi må til slutt ta med portrettet av professor Frank Aarebrot. Hvem har ikke gledet seg over Aarebrot sine foredrag om tema som i utgangspunktet for mange ikke var så interessant, men ved hjelp av den fantastiske pedagogen han var, ble de fleste engasjert.
I dette portrettet får Halvorsen frem det milde men samtidig bestemte og kloke uttrykket som vi forbinder med Frank Aarebrot.
Det er mye mer å se på denne utstillingen til Bente Halvorsen, kun et fåtall er tatt med her. Men før du tar turen til utstillingen kan du øve deg på Bergensuttrykk for hva er Bergen uten alle uttrykkene.
Utstillingen har åpent lørdag 26.10 og søndag 27.10 som er siste utstillingsdag; begge dager kl. 12-17.
For mer informasjon om kunstneren Bente Halvorsen sjekk ut hennes Facebook-profil (Bente Halvorsen) eller Instagramprofil (bente_halvorsen)
I tillegg har kunstneren en egen hjemmeside som er helt oppdatert: http://bentehalvorsen.com