Sonja Krohn sin retrospektive utstilling MENNESKETS LODD på Gamle Munch tar deg med på en gripende reise du sent...
Det er med store forventninger jeg ankommer Gamle Munch og utstillingen Menneskets lodd med den kjente kunstneren Sonja Krohn.
Til min store glede ser jeg at Sonja Krohn selv er tilstede i det jeg ankommer utstillingen. Dette er en retrospektiv utstilling hvor hele sal B er fylt opp av Krohn sine portretter og tilblivelsen av disse verkene strekker seg over mange tiår.
Det er gjerne ikke tilfeldig at Sonja Krohn er blitt en kjent kunstner da både faren; Oleg Krohn, og bestefaren; Xan Krohn, var anerkjente kunstnere, men veien frem har ikke vært noen dans på roser for kunstneren. Den amerikanske kunsthistorikeren Linda Nochlin skrev i 1971 essayet «Why Have There Been No Great Women Artists». Essayet er fremdeles å få tak i, og det sier litt om hvor aktuelt det også er i dag.
Putrido på plate 1974
Ser vi på selvportrettet Nå eller aldri fra 1974, er det en besluttsom kvinne som møter oss med blikket. Fargepaletten er holdt i avstemte jordfarger, noe som blir en form for kontrast til det gripende blikket. Krohn ble tidlig gift og fikk sønnen Oleg, oppkalt etter hennes far som etter å ha gått inn i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig ble skutt ned av Gestapo.
Hun var bare 21 år gammel da hun kom inn på Statens Kunstakademi, men da hun søkte på UKS kom hun ikke inn, noe som gikk sterkt inn på henne og som hun også tok opp i vår samtale. Hun fikk høre av en mannlig nålevende og kjent kunstner at «Vi trenger ikke husmødre her». Med det i bakhodet forstår vi blikket enda bedre i hennes selvportrett.
Mange av personene kunstneren har portrettert er kvinner, men vi finner også menn. Selv vokste Krohn opp med sin mor, og på utstillingen finner vi flere portretter av henne. Et av dem er det gripende og vakre portrettet ; Min mor Bodil, nå som gammel. Både skjørtet og sjalet er i en vakker rødfarge; kjærlighetens farge, noe som sier mye om hva moren har betydd for kunstneren. Hendene er foldet og hun ser på oss betraktere på en litt undrende måte; hvem er du liksom. Dette gjør at også vi kommer tett på personen. Undertegnede ble så grepet av dette maleriet at jeg måtte gå tilbake flere ganger. I tillegg til at det er en hyllest til moren, tar det også inn det vakre i det å bli gammel. Vi kan også lese inn i dette portrettet en protest mot tankegangen som vi her i Vesten ikke har skjønt enda; at eldre mennesker sitter på enorm visdom, en visdom som man alltid har visst å dra nytte av i andre kulturer. Selv er Sonja Krohn nå 83 år gammel så hun vet hva hun snakker om; både når det gjelder det å bli eldre men også hvor galt det bærer av sted i verden vi lever i, i dag. Kanskje vi hadde blitt litt klokere hvis vi hadde hørt på dem som sitter på stor og viktig visdom etter å ha levd et langt liv.
Mot slutten av 1800-tallet kom industrialiseringen og urbaniseringen for alvor i Europa, og mens noen tok imot det med åpne armer og nærmest hyllet det, var det andre som ikke helt klarte å følge med, de følte seg fremmedgjort, noe som også kom frem i kunsten og litteraturen. Obstfelder sitt kjente dikt; Jeg ser fra 1893 og Munch sitt Skrik fra samme tid kan være eksempler på det. Når jeg går i møte med Krohn sitt maleri Prøvekjøring fra 1981 er det imidlertid Fernand Legér og hans malerier av maskiner på begynnelsen av 1900-tallet jeg assosierer det med. Selv om maleriet Prøvekjøring ikke har den fulle karakteristiske kubistiske formen som Léger brukte, er det både stramt i formen og ikke så ulikt når det kommer til fargepaletten, derav min assosiasjon. Maleriet er innkjøpt av Fagforeningen.
Opp gjennom årene har maskinene gjort at mennesker har blitt overflødige, noe som har ført til oppsigelser, som igjen har gjort at viktig kunnskap har gått tapt. I maleriet Oppsigelsen fra 1981 ser vi mange mennesker som har mottatt det fryktede brev. Sentralt i bildet finner vi en hovedperson iført kjeledress mens han leser brevet. Uttrykket er alvorlig; ikke rart, for det er utryggheten som venter. Komposisjonen har en form for diagonal som drar blikket vårt bakover hvor vi finner flere personer, mer eller mindre abstrahert. Maleriet er holdt i blåtoner; kontemplasjonens farge, så kanskje vi kan stoppe opp og tenke de dype tanker om all visdom som er gått tapt og hvordan vi i dag er helt hjelpeløse hvis ikke maskinene virker. Maleriet befinner seg i dag i Fellesforbundet.
Sonja Krohn er en samfunnsengasjert kunstner, noe hun alltid har vært. Hun var i sin tid med i kunstnergruppen Gras som i likhet med forfatterne som var med i Profil tilhørte den venstreradikale siden som var i mot Vietnamkrigen. Hun har også vært sterkt engasjert i Kvinnefronten og senere skulle hun også gå aktivt inn i Palestinakomiteen. I den forbindelse reiste hun til Vestbredden hvor hun besøkte flere kvinneklinikker. Gjennom denne utstillingen får vi være med på den historiske reisen. At kunstneren er dagsaktuell ser vi i verket Stop the genocide NOW! I går fikk vi gjennom alle nyhetssendinger høre at Amnesty International konkluderer i sin rapport at Israel begår et folkemord i Gaza. Ikke overraskende går USA imot denne konklusjonen. Selv om vi alle bør være klar over konklusjonen til Amnesty, er det sterkt å få det bekreftet enda en gang. Spørsmålet er bare; hvor lenge skal Israel få holde på før resten av verden setter en stopper for det? I tresnittet Stop the genocide NOW! møter vi en kvinne i senter med et lite barn liggende på fanget. Kvinnen er kledd i blått; kontemplasjonens farge, mens det lille barnet er kledd i hvitt; uskyldens og renhetens farge. Komposisjonen har form av en Pietà. På samme måte som Jomfru Maria holder sin døde sønn Jesus, holder kvinnen i Gaza sitt døde barn. Rundt kvinnen finner vi flere barn på begge sider men de er fargeløse og kan representere alle de barn som har blitt drept på de mest grufulle måter i løpet av Israel sin forferdelige krigføring. Skriften er holdt i rødt og her må man lese rødfargen som en forsterkelse av oppropet, nemlig at de blodige grusomhetene må stoppe; DE MÅ STOPPE NÅ!!!
Et annet verk er Mor med barn i Ramallah fra 2009 og som er innkjøpt til H.M. Dronning Sonjas samling. Vi ser kvinnen som sitter med den nyfødte på fanget mens jordmoren står rakt ved siden av med hendene samlet. Kvinnen med barnet har et bekymret uttrykk, mens jordmoren til høyre kan assosieres med en bauta, og dermed skaper trygghet.
Sonja Krohn er mangfoldig i sine uttrykk, noe som viser for en eminent kunstner hun er. Hun forteller at menneskene hun portretterer er personer hun møter på gaten e.l. I vår samtale utdyper hun at disse møtene betyr mye og som hun sier; «du aner ikke hvor mye jeg får vite om disse menneskene». I løpet av tiden det tar å skape portrettet blir hun godt kjent med dem og hver og en av dem betyr mye for henne. Et eksempel på disse møtene kan være Ingeborg med sigarett fra 2004. Vi møter en eldre kvinne, lett fremoverlent med en sigarett i hånden. Bildet bærer preg av å være en croquis, noe som tilfører kvinnen energi. Hun ser på oss med et skrått blikk på en måte som får oss til å føle at vi må stå skolerett i møte med henne; hun er skeptisk til oss, noe hun sikkert har all grunn til.
Det er imidlertid ikke bare ukjente personer som blir portrettert. For undertegnede var det en fin opplevelse å møte på en av mine favorittkunstnere; nemlig Ingerid Kuiters i utstillingen. Jeg møtte henne for noen år siden på Bergen Art Book Fair og fikk en fin samtale med henne. For en kunstner og for et fint menneske. På Høstutstillingen i år fikk jeg igjen gleden av å gå i møte med ett av kunstverkene hennes. For meg representerer hun en vakker forbindelse mellom fortid og nåtid i verkene sine som går langt inn i sjelen. I portrettet til Sonja Krohn møter vi en tankefull Kuiters, men møter du henne i dag, nå 85 år gammel, får du et annet inntrykk av henne. Dette portrettet grep meg med hele sin uttrykksfullhet.
Vi var tidligere inne på at de fleste portrettene handler om kvinner, men vi finner også menn i denne utstillingen og et eksempel kan være portrettet av kunstneren Helge Fromreide. Vi ser at stilen er røff med et nesten ekspresjonistisk uttrykk. Personen sitter stødig med den ene foten over den andre og med begge hendene plassert i siden. Det er en selvsikker person vi her møter. Igjen finner vi et sterkt ansiktsuttrykk som i alle portrettene til Krohn.
Ikke mindre ekspresjonistisk er portrettet av Tine, både i strøk og fargevalg. Krohn forteller meg at dette var en person som var veldig utålmodig og dermed måtte det hele skje fort. Videre forteller kunstneren at dette maleriet ble skapt i løpet av veldig kort tid. På den måten får Krohn frem denne utålmodigheten til kvinnen i måten portrettet er malt. For undertegnede fikk jeg en umiddelbar assosiasjon til både Frances Bacon og de tyske ekspresjonister.
Som en avslutning finner vi igjen et portrett av moren til Sonja Krohn, her sammen med hunden Mira. Det er en yngre utgave av moren, men blikket er like fast som i det portrettet vi først gikk i møte. I tillegg fikk jeg kunstneren til å stille opp ved siden av dette maleriet, slik at de to sterke kvinnene tilsammen skaper en symbiose, en symbiose som gjelder både mor og datter, men også den kvinnelige kraft.
Mitt møte med denne utstillingen og ikke minst kunstneren Sonja Krohn vil for alltid være et minne jeg tar med meg videre. Med all sin erfaring, kunnskap og sitt fremdeles sterke engasjement for hva som skjer i verden fikk undertegnede oppleve en gripende utstilling og en sjelden meningsfull samtale som jeg ofte savner. Mye av det som Krohn er opptatt av faller sammen med mine egne synspunkter; både når det gjelder den grusomme nedslaktningen av mennesker, og ikke minst barn i Gaza som er så grusomt at for undertegnede er det uforklarlig at det får holde på. Dessverre har jeg for lengst mistet mitt Palestinasjerf, men kanskje det er på tide å skaffe seg et nytt. Vi diskuterte også mediene sin ensidige dekning av Ukrainakrigen. Bestefaren til Krohn, den kjente kunstneren Xan Krohn, som egentlig het Christian Cornelius Krohn, men i fare for å bli forvekslet med Christian Krogh, tok han kunstnernavnet Xan, arbeidet mange år i Russland, mens bestemoren var fra Ukraina. Faren hennes, Oleg Krohn som også var en kjent kunstner men som døde så alt for tidlig, fikk av den grunn et russisk navn. Det har Krohn ført videre ved å kalle sin egen sønn Oleg. Av den grunn kjenner Sonja Krohn en sterk tilknytning til både Russland og Ukraina, og har et mye mer nyansert syn på det som foregår i den krigen enn Vesten. Hun har heller ikke mye til overs for USA og var i sin tid med i bevegelsen Norge ut av Nato. Undertegnede har vært både på Krim, i Moskva og også i Georgia hvor det nå foregår store protester i Tblisi, og har derfor også et mer nyansert syn på denne krigen, men det var her vi stod et stykke fra hverandre.
På hovedbildet ser du Sonja Krohn stå midt mellom to verk; på den ene siden det store verket som er innkjøpt av H.K. Dronning Sonjas samlinger; OK-KUP-PASJON som også har påskrevet NORGE UT AV IRAK og er fra 2005. Merk deg hvordan tittelen er skrevet. Gjennom dette verket viser igjen kunstneren sitt viktige engasjement som hun uttrykker gjennom kunsten. På den andre siden finner vi Moderne Madonna fra 2004. Kunstneren fortalte meg at det var en norsk kvinne som ikke var muslim hun portretterte men valgte å ikle henne muslimsk antrekk. På den måten smelter Krohn sammen to kulturer på en utrolig vakker måte.
Utstillingen er kalt MENNESKETS LODD noe som bør få hver og en til å stoppe opp og tenke over hvor heldige vi er som bor i et fritt land med våre primærbehov dekket. Slik er det ikke for alle, over hele verden foregår det kriger og mennesker lider. Det som foregår i Gaza er et folkemord og man spør seg selv; hvordan kan verden og ikke minst USA la dette skje, for som Øverland skrev i sitt dikt «Du må ikke sove» i 1937 da han skjønte hva som kom til å skje:»DU MÅ IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL /DEN URETT SOM IKKE RAMMER DEG SELV!
Utstillingen står frem til og med 14.12. hvor det er finnissage kl. 16. Ikke la denne unike muligheten til å oppleve denne utstillingen gå fra deg hvis du har anledning, jeg anbefaler den på det varmeste, og mest sannsynlig treffer du også Sonja Krohn når du tar turen til Gamle Munch og utstillingen MENNESKETS LODD.
Fredag 6. desember kl. 18 blir det performance av MIKA HIBIKI som er kalt STOP GENOCIDE IN GAZA NOW! foran tresnittet med samme tittel.
Onsdag 11. desember vil hun vise performancen NO ATOM BOMBS!
For å lese mer om utstillingen; gå inn på Gamle Munch sin nettside.