Sonja Krohn sin retrospektive utstilling MENNESKETS LODD på Gamle Munch tar deg med på en gripende reise du sent...
Det er med store forventninger jeg ankommer Gamle Munch og utstillingen Menneskets lodd med den kjente kunstneren Sonja Krohn.
Til min store glede ser jeg at Sonja Krohn selv er tilstede i det jeg ankommer utstillingen. Dette er en retrospektiv utstilling hvor hele sal B er fylt opp av Krohn sine portretter og tilblivelsen av disse verkene strekker seg over mange tiår.
Det er gjerne ikke tilfeldig at Sonja Krohn er blitt en kjent kunstner da både faren; Oleg Krohn, og bestefaren; Xan Krohn, var anerkjente kunstnere, men veien frem har ikke vært noen dans på roser for kunstneren. Den amerikanske kunsthistorikeren Linda Nochlin skrev i 1971 essayet «Why Have There Been No Great Women Artists». Essayet er fremdeles å få tak i, og det sier litt om hvor aktuelt det også er i dag.
Putrido på plate 1974
Ser vi på selvportrettet Nå eller aldri fra 1974, er det en besluttsom kvinne som møter oss med blikket. Fargepaletten er holdt i avstemte jordfarger, noe som blir en form for kontrast til det gripende blikket. Krohn ble tidlig gift og fikk sønnen Oleg, oppkalt etter hennes far som etter å ha gått inn i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig ble skutt ned av Gestapo.
Hun var bare 21 år gammel da hun kom inn på Statens Kunstakademi, men da hun søkte på UKS kom hun ikke inn, noe som gikk sterkt inn på henne og som hun også tok opp i vår samtale. Hun fikk høre av en mannlig nålevende og kjent kunstner at «Vi trenger ikke husmødre her». Med det i bakhodet forstår vi blikket enda bedre i hennes selvportrett.
Mange av personene kunstneren har portrettert er kvinner, men vi finner også menn. Selv vokste Krohn opp med sin mor, og på utstillingen finner vi flere portretter av henne. Et av dem er det gripende og vakre portrettet ; Min mor Bodil, nå som gammel. Både skjørtet og sjalet er i en vakker rødfarge; kjærlighetens farge, noe som sier mye om hva moren har betydd for kunstneren. Hendene er foldet og hun ser på oss betraktere på en litt undrende måte; hvem er du liksom. Dette gjør at også vi kommer tett på personen. Undertegnede ble så grepet av dette maleriet at jeg måtte gå tilbake flere ganger. I tillegg til at det er en hyllest til moren, tar det også inn det vakre i det å bli gammel. Vi kan også lese inn i dette portrettet en protest mot tankegangen som vi her i Vesten ikke har skjønt enda; at eldre mennesker sitter på enorm visdom, en visdom som man alltid har visst å dra nytte av i andre kulturer. Selv er Sonja Krohn nå 83 år gammel så hun vet hva hun snakker om; både når det gjelder det å bli eldre men også hvor galt det bærer av sted i verden vi lever i, i dag. Kanskje vi hadde blitt litt klokere hvis vi hadde hørt på dem som sitter på stor og viktig visdom etter å ha levd et langt liv.
Mot slutten av 1800-tallet kom industrialiseringen og urbaniseringen for alvor i Europa, og mens noen tok imot det med åpne armer og nærmest hyllet det, var det andre som ikke helt klarte å følge med, de følte seg fremmedgjort, noe som også kom frem i kunsten og litteraturen. Obstfelder sitt kjente dikt; Jeg ser fra 1893 og Munch sitt Skrik fra samme tid kan være eksempler på det. Når jeg går i møte med Krohn sitt maleri Prøvekjøring fra 1981 er det imidlertid Fernand Legér og hans malerier av maskiner på begynnelsen av 1900-tallet jeg assosierer det med. Selv om maleriet Prøvekjøring ikke har den fulle karakteristiske kubistiske formen som Léger brukte, er det både stramt i formen og ikke så ulikt når det kommer til fargepaletten, derav min assosiasjon. Maleriet er innkjøpt av Fagforeningen.
Opp gjennom årene har maskinene gjort at mennesker har blitt overflødige, noe som har ført til oppsigelser, som igjen har gjort at viktig kunnskap har gått tapt. I maleriet Oppsigelsen fra 1981 ser vi mange mennesker som har mottatt det fryktede brev. Sentralt i bildet finner vi en hovedperson iført kjeledress mens han leser brevet. Uttrykket er alvorlig; ikke rart, for det er utryggheten som venter. Komposisjonen har en form for diagonal som drar blikket vårt bakover hvor vi finner flere personer, mer eller mindre abstrahert. Maleriet er holdt i blåtoner; kontemplasjonens farge, så kanskje vi kan stoppe opp og tenke de dype tanker om all visdom som er gått tapt og hvordan vi i dag er helt hjelpeløse hvis ikke maskinene virker. Maleriet befinner seg i dag i Fellesforbundet.
Sonja Krohn er en samfunnsengasjert kunstner, noe hun alltid har vært. Hun var i sin tid med i kunstnergruppen Gras som i likhet med forfatterne som var med i Profil tilhørte den venstreradikale siden som var i mot Vietnamkrigen. Hun har også vært sterkt engasjert i Kvinnefronten og senere skulle hun også gå aktivt inn i Palestinakomiteen. I den forbindelse reiste hun til Vestbredden hvor hun besøkte flere kvinneklinikker. Gjennom denne utstillingen får vi være med på den historiske reisen. At kunstneren er dagsaktuell ser vi i verket Stop the genocide NOW! I går fikk vi gjennom alle nyhetssendinger høre at Amnesty International konkluderer i sin rapport at Israel begår et folkemord i Gaza. Ikke overraskende går USA imot denne konklusjonen. Selv om vi alle bør være klar over konklusjonen til Amnesty, er det sterkt å få det bekreftet enda en gang. Spørsmålet er bare; hvor lenge skal Israel få holde på før resten av verden setter en stopper for det? I tresnittet Stop the genocide NOW! møter vi en kvinne i senter med et lite barn liggende på fanget. Kvinnen er kledd i blått; kontemplasjonens farge, mens det lille barnet er kledd i hvitt; uskyldens og renhetens farge. Komposisjonen har form av en Pietà. På samme måte som Jomfru Maria holder sin døde sønn Jesus, holder kvinnen i Gaza sitt døde barn. Rundt kvinnen finner vi flere barn på begge sider men de er fargeløse og kan representere alle de barn som har blitt drept på de mest grufulle måter i løpet av Israel sin forferdelige krigføring. Skriften er holdt i rødt og her må man lese rødfargen som en forsterkelse av oppropet, nemlig at de blodige grusomhetene må stoppe; DE MÅ STOPPE NÅ!!!
Et annet verk er Mor med barn i Ramallah fra 2009 og som er innkjøpt til H.M. Dronning Sonjas samling. Vi ser kvinnen som sitter med den nyfødte på fanget mens jordmoren står rakt ved siden av med hendene samlet. Kvinnen med barnet har et bekymret uttrykk, mens jordmoren til høyre kan assosieres med en bauta, og dermed skaper trygghet.
Sonja Krohn er mangfoldig i sine uttrykk, noe som viser for en eminent kunstner hun er. Hun forteller at menneskene hun portretterer er personer hun møter på gaten e.l. I vår samtale utdyper hun at disse møtene betyr mye og som hun sier; «du aner ikke hvor mye jeg får vite om disse menneskene». I løpet av tiden det tar å skape portrettet blir hun godt kjent med dem og hver og en av dem betyr mye for henne. Et eksempel på disse møtene kan være Ingeborg med sigarett fra 2004. Vi møter en eldre kvinne, lett fremoverlent med en sigarett i hånden. Bildet bærer preg av å være en croquis, noe som tilfører kvinnen energi. Hun ser på oss med et skrått blikk på en måte som får oss til å føle at vi må stå skolerett i møte med henne; hun er skeptisk til oss, noe hun sikkert har all grunn til.
Det er imidlertid ikke bare ukjente personer som blir portrettert. For undertegnede var det en fin opplevelse å møte på en av mine favorittkunstnere; nemlig Ingerid Kuiters i utstillingen. Jeg møtte henne for noen år siden på Bergen Art Book Fair og fikk en fin samtale med henne. For en kunstner og for et fint menneske. På Høstutstillingen i år fikk jeg igjen gleden av å gå i møte med ett av kunstverkene hennes. For meg representerer hun en vakker forbindelse mellom fortid og nåtid i verkene sine som går langt inn i sjelen. I portrettet til Sonja Krohn møter vi en tankefull Kuiters, men møter du henne i dag, nå 85 år gammel, får du et annet inntrykk av henne. Dette portrettet grep meg med hele sin uttrykksfullhet.
Vi var tidligere inne på at de fleste portrettene handler om kvinner, men vi finner også menn i denne utstillingen og et eksempel kan være portrettet av kunstneren Helge Fromreide. Vi ser at stilen er røff med et nesten ekspresjonistisk uttrykk. Personen sitter stødig med den ene foten over den andre og med begge hendene plassert i siden. Det er en selvsikker person vi her møter. Igjen finner vi et sterkt ansiktsuttrykk som i alle portrettene til Krohn.
Ikke mindre ekspresjonistisk er portrettet av Tine, både i strøk og fargevalg. Krohn forteller meg at dette var en person som var veldig utålmodig og dermed måtte det hele skje fort. Videre forteller kunstneren at dette maleriet ble skapt i løpet av veldig kort tid. På den måten får Krohn frem denne utålmodigheten til kvinnen i måten portrettet er malt. For undertegnede fikk jeg en umiddelbar assosiasjon til både Frances Bacon og de tyske ekspresjonister.
Som en avslutning finner vi igjen et portrett av moren til Sonja Krohn, her sammen med hunden Mira. Det er en yngre utgave av moren, men blikket er like fast som i det portrettet vi først gikk i møte. I tillegg fikk jeg kunstneren til å stille opp ved siden av dette maleriet, slik at de to sterke kvinnene tilsammen skaper en symbiose, en symbiose som gjelder både mor og datter, men også den kvinnelige kraft.
Mitt møte med denne utstillingen og ikke minst kunstneren Sonja Krohn vil for alltid være et minne jeg tar med meg videre. Med all sin erfaring, kunnskap og sitt fremdeles sterke engasjement for hva som skjer i verden fikk undertegnede oppleve en gripende utstilling og en sjelden meningsfull samtale som jeg ofte savner. Mye av det som Krohn er opptatt av faller sammen med mine egne synspunkter; både når det gjelder den grusomme nedslaktningen av mennesker, og ikke minst barn i Gaza som er så grusomt at for undertegnede er det uforklarlig at det får holde på. Dessverre har jeg for lengst mistet mitt Palestinasjerf, men kanskje det er på tide å skaffe seg et nytt. Vi diskuterte også mediene sin ensidige dekning av Ukrainakrigen. Bestefaren til Krohn, den kjente kunstneren Xan Krohn, som egentlig het Christian Cornelius Krohn, men i fare for å bli forvekslet med Christian Krogh, tok han kunstnernavnet Xan, arbeidet mange år i Russland, mens bestemoren var fra Ukraina. Faren hennes, Oleg Krohn som også var en kjent kunstner men som døde så alt for tidlig, fikk av den grunn et russisk navn. Det har Krohn ført videre ved å kalle sin egen sønn Oleg. Av den grunn kjenner Sonja Krohn en sterk tilknytning til både Russland og Ukraina, og har et mye mer nyansert syn på det som foregår i den krigen enn Vesten. Hun har heller ikke mye til overs for USA og var i sin tid med i bevegelsen Norge ut av Nato. Undertegnede har vært både på Krim, i Moskva og også i Georgia hvor det nå foregår store protester i Tblisi, og har derfor også et mer nyansert syn på denne krigen, men det var her vi stod et stykke fra hverandre.
På hovedbildet ser du Sonja Krohn stå midt mellom to verk; på den ene siden det store verket som er innkjøpt av H.K. Dronning Sonjas samlinger; OK-KUP-PASJON som også har påskrevet NORGE UT AV IRAK og er fra 2005. Merk deg hvordan tittelen er skrevet. Gjennom dette verket viser igjen kunstneren sitt viktige engasjement som hun uttrykker gjennom kunsten. På den andre siden finner vi Moderne Madonna fra 2004. Kunstneren fortalte meg at det var en norsk kvinne som ikke var muslim hun portretterte men valgte å ikle henne muslimsk antrekk. På den måten smelter Krohn sammen to kulturer på en utrolig vakker måte.
Utstillingen er kalt MENNESKETS LODD noe som bør få hver og en til å stoppe opp og tenke over hvor heldige vi er som bor i et fritt land med våre primærbehov dekket. Slik er det ikke for alle, over hele verden foregår det kriger og mennesker lider. Det som foregår i Gaza er et folkemord og man spør seg selv; hvordan kan verden og ikke minst USA la dette skje, for som Øverland skrev i sitt dikt «Du må ikke sove» i 1937 da han skjønte hva som kom til å skje:»DU MÅ IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL /DEN URETT SOM IKKE RAMMER DEG SELV!
Utstillingen står frem til og med 14.12. hvor det er finnissage kl. 16. Ikke la denne unike muligheten til å oppleve denne utstillingen gå fra deg hvis du har anledning, jeg anbefaler den på det varmeste, og mest sannsynlig treffer du også Sonja Krohn når du tar turen til Gamle Munch og utstillingen MENNESKETS LODD.
Fredag 6. desember kl. 18 blir det performance av MIKA HIBIKI som er kalt STOP GENOCIDE IN GAZA NOW! foran tresnittet med samme tittel.
Onsdag 11. desember vil hun vise performancen NO ATOM BOMBS!
For å lese mer om utstillingen; gå inn på Gamle Munch sin nettside.
Utstillingen SOM EIN DRAUM SOKK SKUGGANE I JORDA på Gamle Munch med kunstnerne Markus Brendmoe, Anne-Lise Stenseth og Titus...
Denne utstillingen er kuratert av Tone Kathrine Lyngstad Nyaas, noe som var nok til å fange min interesse. Jeg har både sett og skrevet om flere av utstillingene hun har kuratert tidligere, og for en uke siden var det min tur til å gå i møte med denne spennende utstillingen.
Å sette sammen en utstilling med tre så forskjellige kunstnere som Markus Brendmoe, Anne-Lise Stenseth og Titus Boguslaw kan ikke ha vært lett, noe vi skal komme tilbake til. La oss først filosofere litt rundt tittelen på utstillingen; Som ein draum sokk skuggane i jorda. Det er lett å lese tittelen som en allusjon til Olav H. Hauge sitt ikoniske dikt; Det er den draumen. Og kanskje er det slik at når "skuggane sokk i jorda" kan vi "ein morgonstund glida inn på ein våg me ikkje har visst um".
Det første som møter oss når vi entrer utstillingen er to små portretter av Markus Brendmoe hvor det ene trekker meg mot seg på en suggererende måte. Hva er det med dette portrettet som taler slik til meg? Det er et koloristisk maleri med en palett som kan minne om våren. Men det er øynene som griper fatt i meg; de er uttrykksfulle med en sårhet og kanskje oppgitthet, som går inn i sjelen. Tittelen på maleriet er k og på spørsmål fra meg kan Markus Brendmoe fortelle at det er et fotografi som er utgangspunktet, men som vi senere skal komme inn på "forsvinner" likheten innen maleriet er ferdig. Med andre ord; vi kan ikke ut fra dette maleriet se hvem som var på selve fotografiet.
Jeg går videre med en form for melankoli inni meg. Jeg treffer så på Brendmoe sine portretter av Edvard Munch.
Utgangspunktet for disse er et fotografi som Beer Wilse tok av Munch i 1940. Brendmoe gjør slike portretter til sitt eget, som vi tidligere var inne på, og her får vi flere forskjellige varianter. Mens noen av tegningene har klare trekk men med forskjellige uttrykk, forsvinner nærmest Munch i versjonen som er gjengitt her. Det er mange måter å lese denne serien på. I buddhismen er alt forgjengelig og ser vi det fra dette perspektivet, er også mennesket forgjengelig. Er det noe av det vi kan lese i denne serien?
Går vi videre treffer vi på Anne-Lise Stenseth sitt videoverk; Svevestøv. På forhånd hadde jeg sett frem til denne videoen, da den blant annet var filmet i Tblisi i Georgia. Dette er et sted jeg har besøkt; vi bodde fem dager i Tblisi mens vi reiste rundt i Georgia. En fantastisk by som man bare blir glad i.
Videoen til Stenseth handler om den norske forfatteren Dagny Juel Przybyszewska som ble skutt og drept på et hotell i Tblisi. Det er "hennes stemme" fra graven vi hører. "Filmen kan fortolkes som en transcendental reise gjennom tid og rom fra forfatterens grav i Tblisi til hennes barndomshjem som nå er kvinnemuseet på Kongsvinger" skriver Lyngstad Nyaas i sin presentasjon av utstillingen. Ja, jeg har vært i Tblisi og nå må jeg besøke kvinnemuseet i Kongsvinger for å få fullt utbytte av denne videoen. Selvfølgelig trenger man ikke det, for uansett kommer forfatteren Dagny Juel Przybyszewska oss nær gjennom denne videoen. Jeg fant ut at det ikke ble et gledelig gjensyn med "mitt" Tblisi, men dog et spennende møte med en forfatter som var gått ut av tiden. Stenseth sin dyktige visualisering gjennom ord og bilde trakk henne tilbake hvor tid og rom smeltet sammen, og jeg var både fornøyd og imponert.
Markus Brendmoe er en ekspresjonistisk dyktig kolorist i sine malerier, og i det man kommer inn i utstillingshallen trekkes blikket mot maleriet Lichtträger (lysbærer) 2018-2024 selv om det blir gjort noen stopp underveis. Det er sterkt, det er vakkert, det er uhyggelig, og absolutt ingen kan vel gå derifra upåvirket. Det har derfor fått hovedplassen i dette innlegget, men vi skal tillate oss å gå nærmere inn på det.
Det er mange måter å lese "lysbæreren" på. Det latinske navnet på en lysbærer er Lucifer og dermed kjenner vi gjerne på ambivalensen. Selve lysbæreren er hovedsakelig holdt i primærfarger som er typisk for ekspresjonismen, og i tillegg er den figurative skikkelsen grovt bygget opp. I bakgrunnen ser vi antydningen av en figur som kan minne om et skjelett eller et spøkelse om man vil. Vi skal unngå klisjeer men er det to sider av samme "person" vi her er vitne til; det gode versus det onde?
Går vi så til neste utsnitt som vi finner helt til venstre i bildet er det armod og elendighet som rår. Igjen er fargene holdt mer eller mindre i primærfarger og vi finner en person sittende på kne mens en annen står med en bevegelse som er frastøtende. I bakgrunnen finner vi en figur omhyllet av en grønnaktig cape med et uttrykk som forsterker den uhyggelige stemningen i bildet. Er det fergemannen Kharon som står klar til å frakte den stakkars utarmede kvinnen på kne over til dødsriket? Personen med den frastøtende holdningen har blod på hendene, som igjen underbygger det uhyggelige. Dette er et sterkt maleri som åpner for utallige tolkninger, det hele er opp til den enkelte betrakter, alt etter betrakters kulturfilter å finne ut av.
Til tross for at Brendmoe kaller på de mørke sidene i menneskesinnet i flere av sine arbeider, ligger det også mye kjærlighet bak. Som eksempel vil jeg trekke frem dette gripende maleriet; Der Alte Pretender. Maleriet viser en gammel mann som sitter på kne med den ene foten mens den andre peker fremover. Bildet er holdt i primærfargene med innslag av grønt og rosa. Ned fra hver arm henger det et hjerte; den gamle mannen, som vi også kan lese som en av arketypene, er klar for å sende kjærligheten videre til neste arvtaker. Så må vi bare håpe at det står noen klare til å ta imot. Det er et maleri fullt av varme.
Helt innerst, bak et mørkt forheng, møter vi en annen video til Anne-Lise Stenseth, som er kalt "Veggar som kviskrar" fra 2023. Det handler om den østeriske filosofen og forfatteren Helene von Druskowitz
Dette er den samme forfatteren som Stenseth tar for seg i den kjente videoen Pessimistiske Kardinalsetningar fra 2021 og som vi også møter i utstillingen. I den videoen er tittelen hentet fra den siste teksten Druskowitz skrev. Forfatteren var lesbisk og Pessimistiske Kardinalsetninger er en sterk kritikk til både religion og patriarkatet. Etter denne utgivelsen måtte forfatteren gå med på å aldri mer utgi noe som helst. Hun ble deretter plassert på en anstalt hvor hun ble værende de siste 27 årene av hennes liv. Å være lesbisk og i tillegg kritisk til samfunnet gjennom sine tekster i disse tider kan ikke ha vært enkelt og videoen til Anne-Lise Stenseth får frem hvordan Druskowits blir fremmedgjort gjennom omgivelsene hun blir satt i og de meningsløse oppgavene hun blir satt til. Det er som å lese Samuel Becket sin roman Endgame.
Det er ikke bare Edvard Munch sine selvportrett Markus Brendmoe lager variasjoner av. Vi vet nå at selve utgangspunktet bare er en inspirasjon, noe vi ser i serien med ti portretter som har Matisse sitt selvportrett med stripet genser som utgangspunkt. Variasjonen i uttrykkene er store, noe som gjør at de vil kunne kommunisere med mange betraktere. Her er bare ett valgt ut, men det er så mange flere som burde vært med. Markus Brendmoe er en kunstner som er vel bevandret i kunsthistorien, og siden Francis Bacon er en av dem han trekker linjer til, er dette et godt eksempel på det. Personen er "stengt inne" i noe som kan leses som et bur, og uttrykket til personen virker både skeptisk, men også med en bønn om hjelp? Legg merke til øyet. Det er noe jungiansk over det hele og vi finner lignende symbolbruk i Francis Bacon sine kjente malerier av den skrikende paven, som igjen er en ekstrem variasjon av Velazquez sitt pavebilde fra 1650. Uten å gå for mye inn på Carl Jung, mente han at symbolene ofte kom til syne i drømmer, og vi har vel alle opplevd drømmer med forskjellige symboler som i første omgang ikke gir noen mening. Ved å bruke symboler i kunsten blir det gjerne tydeligere og får oss til å tenke over hva de betyr. Går vi tilbake til maleriet til Brendmoe kan det leses som en oppfordring til frigjørelse, frigjørelse fra indre stengsler og inngrodde vaner? Mulighetene er mange, avhengig av den enkelte betrakter og dens kulturfilter. Kulturfilteret er imidlertid dynamisk, slik at den følelsen vi får en gang i møte med et kunstverk, kan ved neste møte være helt annerledes. Dette er også kontekstavhengig, i hvilken sammenheng kunstverket opptrer i.
Hvordan konteksten kan spille en et puss fikk undertegnede selv oppleve på denne utstillingen. Et av maleriene på utstillingen handler om en variasjon av Munch sitt selvportrett i helvete. Med dette i bakhodet klarte jeg å overføre det til Brendmoes variasjon av Munch sitt selvportrett med sigarett. Automatisk leste jeg alle ringene som ringene i helvete i Dantes Guddommelige komedie. Ikke minst var selve ansiktet med på å forsterke dette, og jeg har fremdeles problemer med å lese dette verket annerledes. Dette til tross for at nevnte verk om helvete er stilt sammen med maleriet Kindertotenlieder II (barnedødssanger II) som er så sterkt at det gjør vondt langt inn i sjelen.
Dette maleriet er vel det sterkeste vi finner på denne utstillingen. Vi ser en far, knust av sorg, holde sitt døde barn i armene. Deler av håret til faren kan også leses som blodstriper. Med tanke på alle de grusomme bildene vi får fra krigen i Gaza, blir dette verket ekstra sterkt. Brendmoe visualiserer virkelige hendelser i all sin gru i dette helt spesielle maleriet. Vi kan også knytte det opp til tidligere ritualer hvor jenter ikke hadde noen verdi og ble satt ut for å dø. Dette var gjerne fedrene sin jobb, men vi skal ikke gå noe videre med det her, dette maleriet er så sterkt at jeg skal ikke legge enda flere føringer for lesingen av det.
Etter noen av Markus Brendmoe sine sterke malerier, kan det være godt å hvile øynene og sansene på Titus Boguslaw sin serie kalt Feff Damar. Det er hans helt ferske verk fra 2024 og de gir oss alle en ro i sjelen, gitt ved blåfargen som kaller på kontemplasjonen.
Titus Boguslaw blir gjerne knyttet opp til tachismen som var en motreaksjon til kubismen. Her handler det om å lage en form for flyt gjennom tilsynelatende tilfeldige penselstrøk som igjen kaller på det sanselige og det meditative. Og det er akkurat det sanselige Boguslaw er opptatt av. Tidligere arbeider som jeg har sett av kunstneren har vært mer fargerik, men i denne konteksten var det helt nydelig å puste ut og kanskje meditere litt ved hjelp av Titus Boguslaw sine malerier. Men la deg ikke lure, det er mye mer ved disse maleriene enn ved første øyekast, men det overlater jeg til deg kjære betrakter å finne ut av.
UTSTILLINGEN LEST SOM EN HELHET.
Jeg har tidligere uttalt at Tone Kathrine Lyngstad Nyaas gjennom denne utstillingen med tre så forskjellige kunstnere klarer å skape en narrativitet og en helhet gjennom sin kuratering, men hvordan klarte hun det?
Selv skriver Lyngstad Nyaas hvordan hun bygger relasjoner, resonans, og omdreiningspunkter i utstillingen og på den måten har hun klart å knytte det hele sammen. Og både relasjoner og resonans finnes det mange av. Går vi tilbake nesten til begynnelsen av denne teksten hvor vi gikk i møte med Brendmoe sine variasjoner av Edvard Munch, er det mer som knytter Munch sammen med Dagny Juel Przybyszewska enn at de er gått ut av tiden. Przybyszewska var en fri noe omstridt kvinne, ikke minst på grunn av tekstene sine, men også levemåten kanskje? Edvard Munch var imidlertid en av dem som støttet henne. Dermed blir det skapt både en relasjon og et narrativ. Videre gir Markus Brendmoe sin variasjon av Munch sitt selvportrett i helvete gjenklang i Anne-Lise Stenseth sin video Vegger som kviskrar som igjen står i relasjon til Stenseth sin video Pessimistiske Kardinalsetningar da det handler om litteraturen til forfatteren Helene von Druskowitz. Videre kan det gi gjenklang i Titus Boguslaw sin serie Feff Damar som handler om sanser på forskjellige plan, og slik kan vi fortsette.
Selv om flere av Markus Brendmoe sine verk er de som gjerne først fanger oppmerksomheten, er det ikke mindre sterkt å se videoene til Anne-Lise Stenseth; spesielt de som omhandler forfatteren Helene von Druskowitz, men også Svevestøv som handler om Dagny Juel Przybyszewska. Det handler om identitet, fremmedgjøring, marginalisering med mer. Selv om dette handler om personer langt tilbake i tid, er tema like aktuelt i dag.
Når det gjelder Markus Brendmoe finner vi også eksistensielle tema i flere av maleriene. I portrettene er kunstneren ikke opptatt av likhet med fotografiet som er utgangspunktet for dem, men heller assosiasjoner husker vi. Det er lett å koble dette opp til dagens selfier som florerer på sosiale media; for hvor langt fra utgangspunktet er egentlig det som blir fremstilt med et perfekt ytre. Når det gjelder kunstverkene som helhet er Brendmoe også opptatt av kontekst slik vi tidligere var inne på; og også rekontekstualisering. Gir forskjellige kontekster forskjellig mening til det enkelte verk? Og hva hvis det i tillegg får nytt navn, eller blir det hengende fast i tidligere tolkninger? Når det gjelder kontekst har vel undertegnede vist hvordan den kan påvirke et verk ved å nesten gi både nytt navn og ny tolkning til Brendmoe sin variasjon av Munch med sigarett, alt på grunn av at variasjonen av Munch i helvete var med på samme utstilling. Det kunne også vært spennende å sette disse to kunstverkene opp mot hverandre; vi vet at mange som røyker får kols, noe som kan føles som et helvete for dem som nesten ikke får puste. Vi skal imidlertid ikke ta det videre her, bare antyde......
Når det kommer til selve tilblivelsen av et maleri sier Brendmoe at det er konstruksjoner på flere plan hvor de formale problemene driver bildet fremover mens tallrike spørsmål kommer til underveis. Den tjekkiske litteraturforskeren og kunstfilosofen Jan Mukařovský tar for seg intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i en artikkel fra 1943. Det handler om den bevisste og den ubevisste intensjonen til en kunstner. I tillegg tar Mukařovský for seg hvordan kunstneren selv blir betrakter til eget verk når det er ferdig. Med andre ord vil gjerne kunstneren selv som betrakter oppdage nye sider i eget kunstverk. Jeg er sikker på at også Markus Brendmoe har opplevd dette, og når rekonstekstualiseringen kommer i tillegg er det enda et element som spiller inn. Dette vil jeg påstå er noe av det som kan gjøre et kunstverk tidløst.
For undertegnede ble opplevelsen av denne utstillingen noe som jeg sent vil glemme; å vandre rundt i disse historiene som til sammen skapte en form for helhet gjorde et sterkt inntrykk. Tone Kathrine Lyngstad Nyaas som klarte å skape denne helheten ut av tre slike forskjellige kunstnere med helt forskjellige uttrykksformer imponerer. Og på veien ut måtte jeg igjen dvele ved k og jeg håper vi treffes igjen og at skuggane skal søkkje i jorda så vi igjen kan glida inn på ein våg som me ikkje visste um.
Utstillingen står til 14.07.24
Lenke til mer om utstillingen: https://www.gamlemunch.no/program/som-ein-draum-sokk-skuggane-i-jorda
Jan Mukařovský "Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i kunsten" - Moderne litteraturteori / Kittang, Linneberg, Melberg og Skei - Universitetsforlaget 1998