Leif Nyland serverer de besøkende balsam for sjelen i sin nye utstilling på Vedholmen Galleri
Det er lørdag 17. august og værgudene har tatt en pust i bakken når vi er på vei til Vedholmen Galleri hvor Leif Nyland har sin tredje separatutstilling i dette vakre galleriet med de like vakre omgivelsene. Selv sier han at det er som å komme hjem, noe undertegnede ikke har noen problemer med å forstå. Dette er et av de galleriene hvor jeg stadig vender tilbake. Vibeke Harild og Peter Marron som selv er kunstnere, driver galleriet og det er alltid like hyggelig å treffe dem og ha en inspirerende kunstprat.
Owen Weaver setter stemningen med sin vakre musikk. Det er bare å nyte mens man lar blikket vandre langs de vakre maleriene; tilsammen skaper dette en vakker symbiose. Utstillingen er kalt STILLE ØYEBLIKK og er det noe vi trenger i disse turbulente tider så er det å ta oss tid til å stoppe opp og bare nyte øyeblikket i stillhet, for Leif Nyland serverer oss balsam for sjelen gjennom sine bilder.
Jeg har tidligere skrevet om Leif Nyland her på Samtidskunst.com i forbindelse med hans forrige utstilling på Vedholmen Galleri. Der tar jeg for meg bakgrunnen hans og hvordan han har vært tro mot sitt uttrykk til tross for at han, som så mange andre som malte slik som ikke var "in" på den tiden, fikk høre at "vi lager ikke slik kunst her". Det gjelder imidlertid ikke å "go with the flow" for det er da du skaper noe unikt, noe Leif Nyland er et godt eksempel på.
Da jeg for noen år siden for første gang gikk i møte med Leif Nyland sin kunst, ble jeg bergtatt av kunstnerens bruk av lyset. Ikke som i barokken der man får det sterke lyset som lyser opp de viktige elementene i bildet (clair obscure eller tenebroso om man vil), men heller som en form for kontraster; kontraster mellom lys og skygge. Sterke kontraster blir det også når Nyland kobler inn kontrastfargene i bildene sine, som i maleriet Bukta. På samme måte som lys og skygge forsterker hverandre, gjør kontrastfargene det samme. I tillegg finner vi en stram komposisjon som gjør at det hele til sammen skaper en balanse.
Med modernismen ble formen viktigere enn innholdet. Selv om Leif Nyland ikke er modernist, er han i hvert fall både en formalist og kolorist. Den strenge komposisjon får meg noen ganger til å tenke på Piet Mondrian, og jeg tar meg i å lure på om atelieret til Nyland er like ryddig og organisert som bilder vi har sett av Mondrian i sitt atelier. En ting har de i hvert fall til felles; det er bilder man kan hvile øynene på når alt rundt en er kaos.
Med så strenge komposisjoner er hvert minste element avgjørende, og i vår samtale tok kunstneren opp akkurat dette og pekte på en liten oransje strek på toppen av et fjell og hvordan den var med å bære store deler av komposisjonen. Ser vi på maleriet Ned mot sjøen III finner vi igjen noe av dette. Se på det oransje elementet i sjøen; er det en fjær eller hva er det? At det er med på å skape balanse i komposisjonen er i hvert fall sikkert: bare prøv å holde noe over den og du vil se hvordan komposisjonen faller fra hverandre. Igjen er komplementærfarger brukt, men her med et par unntak som skaper en spenning i bildet. Verd å merke seg er også at i Vesten hvor vi leser en tekst fra venstre til høyre tåler vi mer tyngde i venstre halvdel av et bilde, men i land der teksten blir lest fra høyre til venstre er det motsatt. Dette er noe kunstnerne er klar over og flytter du blikket ditt tilbake til Ned mot sjøen III vil du se at det stemmer. Bortsett fra de rent kubistiske formene ser vi hvordan det også blir skapt en diagonal i bildet ved hjelp av de to organiske formene. Dette kan gjerne gi oss assosiasjoner til Gauguin sitt kjente maleri Jakobs kamp med engelen hvor akkurat diagonalen har en fremtredende rolle i de fleste analyser og tolkninger. Vi skal ikke gå videre inn med analyse av Ned mot sjøen III og hva diagonalen kan gjøre i en analyse og tolkning, det overlater jeg til deg kjære leser.
Fordi jeg vet at Edward Hopper er blant favorittene til Leif Nyland fikk jeg en aha-opplevelse med en gang jeg gikk i møte med maleriet Kveldslys. Assosiasjonen spant selvfølgelig avgårde til Hopper sitt kjente maleri Nighthawks. Selv om både paletten som er brukt er annerledes og vi finner mer organiske former i Nyland sitt maleri, ei heller mennesker, er det noe med vinduene og den stramme formen som avgjør det hele for undertegnede. En annen mulighet er jo min egen fascinasjon for Hopper, og kanskje at Hopper i andre malerier brukte en lignende palett som Nyland har brukt i sitt.
Selv om man gjerne kjenner stilen til Leif Nyland; det være seg lyssetting, palett, og ikke minst det stramme formspråket, er det ett maleri som skiller seg ut for undertegnede, og det er Mot låven. Det har riktignok en klar om ikke like sterk lyssetting som ellers, men paletten har en mye varmere tone, og i tillegg er det de organiske formene som dominerer, bortsett fra i låven. Disse formene flyter på mange måter over i hverandre og er ikke like tydelig avgrenset som i de fleste maleriene til kunstneren.
Forskjellen blir tydelig når vi setter det opp mot Huset ved havet. Vi kjenner nå igjen den strenge formen og også paletten som spiller mye på primærfargene men også her med enkelte innslag av sekundærfarger. Vi vet at de fleste motivene til Leif Nyland er hentet fra omgivelsene han lever i, men disse er bare utgangspunktet. Ut i fra det jobber kunstneren videre og skaper sine helt egne uttrykk. Med bakgrunn i sin lange utdannelse kan kunstneren alt om både form, komposisjon, fargelære og lyssetting, men ut ifra det prøver kunstneren stadig ut nye ting. Maleriet blir på mange måter til underveis. På den måten stiller Nyland i rekken sammen med mange kunstnere, både tidligere og nålevende, som inntar en rolle som forsker; de forsker på nye muligheter innenfor maleriet. De bruker de samme motivene gang på gang men sluttresultatene blir forskjellige.
Vi var tidligere inne på at det ikke befinner seg mennesker i maleriene til Leif Nyland, og da heller ikke motivene er gjenkjennelige, motiver som ofte består av hus, blir det som jeg skrev i mitt forrige innlegg om kunstneren; "Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted:" Dette gjelder også de motivene som bare består av en form for landskap, heller ikke her finner vi mennesker.
I mitt forrige innlegg om Leif Nyland går jeg dypere inn i selve kunsten hans, og jeg sammenligner ham både med Cézanne, Rothko, Ida Lorentzen, og Eva Harr som så alt for tidlig har gått ut av tiden.Før jeg besøkte denne utstillingen har jeg fundert på hvorfor Leif Nyland også er opptatt av Giorgio Morandi, og plutselig så jeg det for meg; Morandi er ikke minst kjent for sine stilleben, gjerne med flasker o.l., og for undertegnede skaper Leif Nyland sine stilleben med hus og landskap som motiv. Jeg tror han ble litt overrasket da jeg sa det til ham, men kanskje når han får tenkt litt over det, er det ikke så fjernt?
Uansett; det er noe helt spesielt med Leif Nyland sine malerier, man får nesten en sakral følelse når man går i møte med dem. Det er noe kantianskt; litt uforklarlig hva det er man opplever, men en ting er sikkert; det gir balsam for sjelen.
Utstillingen står til 22.09.24. og jeg anbefaler den på det varmeste.
Lenke til mitt tidligere innlegg om Leif Nyland:
https://samtidskunst.com/2022/08/
Bli bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes viktige formidling gjennom kunsten.
Det er en fin sommerdag og jeg er på vei for å besøke kunstneren Calina Pandele Yttredal i hennes atelier i Oslo. Dette er et møte jeg har gledet meg til og kunstneren møter meg på en måte som gjør at jeg føler meg velkommen. Det går heller ikke lang tid før vi er på bølgelengde.
Calina Pandele Yttredal er en allsidig kunstner som uttrykker seg gjennom malerier, tegninger, grafiske verk, og skulpturer. I tillegg holder hun foredrag og har gitt ut flere bøker. En av dem; I verden, er et samarbeid med blant annet forsker Lars-Otto Reiersen som er marinbiolog og tidligere leder for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP), og Solveig Andresen fra Utenriksdepartementet hvor hun tilhører Seksjon for energi, klima og matsikkerhet. Dette er områder Yttredal er særs opptatt av, og som hun skriver om i forordet til boken I verden; her et lite utdrag:
"I dag er vi vitner til forskyvninger av habitater, dyrearter som trues av utrydning, inkludert mennesker. De store menneskemassene på flukt i dag kan sammenlignes med utrydningstruede dyr; begge mister sitt habitat. Det viser hvordan alt henger sammen og at vi er avhengige av hverandre og våre omgivelser. I ulike kulturtradisjoner har mennesket gjennom årtusener dyrket et nært forhold til naturen og levd i pakt med den."
I vårt møte forteller kunstneren at hun alltid har vært opptatt av lyset og hvordan det danner en dybde i bildet. Hun trekker blant annet frem Tizian og hvordan det mørke også har et lys i seg som danner denne dybden. Hun forteller videre om en opplevelse hun hadde da hun bare var fire år gammel og var med moren på Nasjonalmuseet. De gikk i møte med et maleri av Rembrandt hvor det blant annet befant seg en kvinne med gylden, rikt modellert kjole. Liten som hun var så hun ikke stort mer enn skjørtekanten som, på grunn av alle lagene med maling og lys, fremsto for henne som tredimensjonal. Mens Brunelleschi oppfant sentralperspektivet i renessansen og gjorde dermed kunstnere som Leonardo Da Vinci i stand til å danne dybde i maleriene sine, er Yttredal mer opptatt av hvordan lys og skygge, og lag på lag, skaper dybde.
Som liten kunne kunstneren også sitte alene ute i naturen og bare studere livet som rørte seg der; det være seg insekter, men også større vesener. Hun var fascinert av hvordan de var bygd, hvordan de beveget seg og forandret farge i ulike vinkler takket være det iriserende fenomenet. Gjennom lyset, farge, kunst, forstod hun livet, verden. Dette er elementer hun har tatt med seg videre og som vi finner igjen i forskjellige uttrykk i kunsten hennes. Med en så stor interesse for naturen er det ikke overraskende at kunstneren er en viktig stemme når det kommer til miljøvern. Kunstneren er opptatt av fremtiden som for de fleste bør være skremmende med tanke på miljøet, men for å forstå fremtiden må man også se til fortiden, og være bevisst nåtiden, alt henger sammen ifølge kunstneren.
Det er mye av dette kunsten til Yttredal handler om; slik som i verket Hvor er jeg? Ved første øyekast er det et nydelig nesten litt eventyraktig motiv, men noe skurrer. Vi ser en isbjørn plassert i en jungel, så hva har skjedd? I boken I verden trekker Lars-Otto Reiersen inn de to siste verselinjene fra Sigbjørn Obstfelder sitt kjente dikt "Jeg ser" ; "Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig." Diktet ble skrevet på 1890-tallet da urbaniseringen gikk i et forrykende tempo, og mens noen jublet over fremgangen ble andre bekymret. Vi kan trekke trådene frem til i dag; synet på miljøkrisen er som synet på urbaniseringen for over hundre år siden; den er todelt. Noen mener det er krise og at vi må handle mye raskere mens andre mener at det ikke er så farlig. Reiersen holder seg til fakta som den fagpersonen han er og skriver at "De siste 20 årene har havisen i nord blitt kraftig redusert både i tykkelse og utbredelse, hvilket gjør at færre solstråler reflekteres ut i verdensrommet." Som et resultat av dette, fortsetter Reiersen og henviser til nye data i 2021; "stiger temperaturen tre ganger hurtigere enn resten av kloden." Vi står med andre ord i fare for at våre etterkommere skal lure på hvilken klode vi har etterlatt dem. Dette bør få flere enn isbjørnen til Calina Pandele Yttredal til å lure på hvor de er og om de er kommet på feil klode......
Koalaen er en dyreart som er truet. Den står riktignok ikke på listen til WWF over de mest truede dyrearter, men med alle skogbrannene som har herjet i Australia hvor den holder til, blir livsgrunnlaget borte. Den lever blant annet i eukalyptustrærne hvor den henter vann fra bladene. Igjen finner vi et maleri som kan appellere til de gode følelsene, men det er ikke det som er utgangspunktet til Yttredal som vi nå vet. Hun vil få betrakter til å tenke. Vi ser hvordan kunstneren bruker lys, skygge og lag på lag for å danne dybde i bildet slik vi tidligere var inne på.
Hvis vi går til det neste maleriet, ser vi en elefant som står ute i et vann, omgitt av tilsynelatende vakker natur. Vi vet at elefanten er en av de klokeste dyrene og samtidig et dyr med en utrolig hukommelse. I hinduismen finner vi guden Ganesha, som er sønn av Shiva, en av de tre hovedgudene i hinduismen (Trimurti). I sin vrede kuttet Shiva hodet av sønnen sin, og hodet ble i etterkant erstattet med et elefanthode. Dette var fordi Ganesha var full av godhet, ærlighet og rettferdighetssans. Det er derfor mange hinduer som dyrker Ganesha som sin gud.
Går vi tilbake til maleriet Varsel blir det ekstra sterkt at Calina Pandele Yttredal har valgt nettopp elefanten som sitt hovedelement i dette maleriet. Igjen kan vi se hvordan kunstneren bruker lyset. I barokken, som blant annet Rembrandt tilhørte, var de også opptatt av lyset. I Rembrandt sine malerier vil du finne et sterkt lys som gir enorm kontrast mellom lys og skygge uten at man helt skjønner hvor det kommer fra (clair obscure). For betrakter blir det veldig enkelt å skjønne hvilke elementer; det være seg mennesker, dyr, eller objekter, som er det viktigste i verket. I Yttredal sitt maleri ser vi derfor at det er elefanten som har fått hedersplassen. Det er noe sakralt over det hele, da lyset kommer ovenfra; er det en foss eller er det et himmelsk lys? Det er opp til deg kjære betrakter å spinne videre på. Det som er sikkert er at dette er et varsel om hva som kan skje hvis vi ikke nå tar miljøkatastrofen på alvor.
Kunstneren fortalte videre om et besøk til Ground Zero da hun var i New York. Da oppdaget hun et tre som hadde blitt stående igjen og vokst videre etter den grusomme terrorhandlingen. Jeg har selv besøkt dette sterke minnestedet og skjønner hva hun snakker om; i alt det grusomme og triste, gir treet et håp. Dette er bakgrunnen for maleriet Naturens vei. Det er på mange måter et dystopisk bilde for det er ingen mennesker igjen, men naturen har klart å komme tilbake. Lest inn i miljøkampen kan man gjerne skjønne hvor viktig naturen er for oss, for uten natur intet liv, så hvorfor tar vi ikke bedre vare på den? Vi finner mange blåfarger i dette bildet; kontemplasjonens farge, så kanskje vi skal ta oss tid til de dype tankene og finne ut hvordan vi best mulig skal ta vare på den fantastiske naturen og spiren til alt liv, på en best mulig måte? Før levde menneskene i pakt med naturen, hva er det som har gått så galt at vi ikke lenger skjønner hvor viktig det er?
Aristoteles delte alt levende inn i tre nivåer; i laveste nivå finner vi alt som vokser. Her finner vi planter, dyr og mennesker. På det mellomste nivået finner vi dyrene og menneskene, for både dyr og mennesker kan både føle og kjenne på behov, som for eksempel det å bli redd, frustrert, glad, og det å spise når man er sulten. På høyeste nivå finner vi bare menneskene for de kan danne begreper, noe som igjen gjør at menneskene kan sette i gang og endre hendelser med mer. Så kan man spørre seg, når man ser på situasjonen i verden i dag; hvorfor blir disse kunnskapene av noen brukt på krig og elendighet i stedet for å verne om naturen; naturen som også involverer mennesket?
Vi finner også trær i mange av verkene til Yttredal; ikke så rart kanskje med tanke på hennes oppfordring om å leve mer i pakt med naturen. I alle sine utstillinger er hun opptatt av konteksten utstillingen befinner seg i og i forbindelse med utstillingen på Jeløya hvor boken I verden ble lansert, bar hun inn vedstubber som hun fant på stedet og brakte inn i utstillingslokalet. Trær har stor symbolsk verdi. Det første som gjerne faller oss i tankene er treet Yggdrasil fra norrøn mytologi, dette verdenstreet som alltid er grønt og strekker seg over hele verden. Utover det blir gjerne trær sett på som noe positivt; det har dype røtter, røtter som fører til vekst, men treet kan også være et symbol på både kunnskap og evig liv. Alle kunstverkene til Calina Pandele Yttredal er sterkt personlige, men det røde treet som er tegnet med pasteller på papir og har fått tittelen Så nær deg som min egen pust er meg, er i en særklasse da det handler om sorg, tap og en uendelig kjærlighet.
Ser vi på det andre verket ; I en annen verden I er vi kommet mye nærmere et tre, nærmere bestemt befinner vi oss ved foten av det. Hele tegningen er holdt i lyse farger, men midt imot finner vi et parti i form av en trekant som er mørkere. Igjen ser vi hvordan kunstneren skaper dybde ved hjelp av farger og lyssetting. Mens vi helt nede ved foten av treet finner en blåfarge som går over i fiolett, blir fargen mørkere og mer jordaktig, gitt ved brunfargen, jo høyere vi kommer i den "trekantete" formen. Dette skaper en dybde og vi får følelsen av at vi går innover og ikke oppover, det er noe grotteaktig over det hele, noe som gjør oss nysgjerrige. Vi finner også et lysere parti som med tanke på tittelen forsterker følelsen av å gå inn i en annen verden. Hvis vi i tillegg ser på formen som en pyramideform, kan vi lese enda mer inn i det. Men som vanlig er det opp til den enkelte betrakter og dennes kulturfilter å finne ut av det.
Kunstneren har tegnet to versjoner av I en annen verden og nummerert dem som 1 og 2. Begge versjonene er tegnet med tørrpastell og pastellblyant på Canson papir, men mens det i den første utgaven er brukt en versjon med grov struktur, nesten som i et lerret, har kunstneren valgt en versjon med en glattere struktur i nummer 2. Her finner vi ikke på samme måte et mørkt parti slik som i nummer 1 men derimot et lyst parti i bakgrunnen. I dette partiet er det brukt en palett som kan assosieres med våren, og det kan lett leses som et symbol på paradis slik kunsteren og undertegnede filosoferte rundt. Ser vi nærmere på tegningen, finner vi til høyre i bildet en del av et tre hvor stammen og de kraftige grenene bare er skisset opp, hva kan vi så lese ut av dette? Det kan være et tegn på at naturen har forlatt oss men det kan også være et symbol på at det er opp til oss å fylle det med innhold. Her ligger fremtiden og spørsmålet handler om hva vi kommer til å fylle denne fremtiden med. Røttene i tegningen er kraftige, men også røtter kan bli ødelagt.
For ikke lenge siden hadde kunstneren en stor utstilling i Ålesund; KHÅK Kunsthall, en hall som måler 400 kvm. Dette var en utstilling som jeg dessverre ikke hadde anledning til å besøke, men bilder fra utstillingen gjorde meg likevel interessert, for dette var spesielt. Heldigvis fikk jeg nå anledning til å gå i møte med noen av disse kunstverkene.
Det som virkelig fanget min interesse da jeg så bildene fra utstillingen i Ålesund var den store portalen som måler 3 x 4m. Riktignok mangler et par deler av den da jeg går i møte med den i atelieret, men det er ikke vanskelig å forstå hvor viktig den var i nevnte utstilling. Det er mye symbolikk knyttet til en portal, noe vi skal komme tilbake til, men først; la oss ta en nærmere titt på deler av den.
Ser vi på utsnittet som her er vist av Portalen, er det ikke vanskelig å se at både lyset og en sammensmelting av fortid og fremtid her er på plass. Hele portalen er skapt i et gjennomsiktig materiale, som ved første øyekast ser ut til å ha hentet motiv fra middelalderen og da gjerne stavkirkene. Flere har knyttet portalen til Hylestadportalen, hvor vi blant annet finner Sigurd Fåvnesbane fremstilt. Navnet fikk han på grunn av at han klarte å drepe den uhyggelige dragen Fåvne. Heltene blir i de gamle sagnene fremstilt med mot og krefter som overgår alt, og selv om vi ikke finner Sigurd Fåvnesbane i Yttredal sin portal, er det andre helter som er enda viktigere; nemlig de utrydningstruede dyreartene som koalaen vi ser i utsnittet og som vi også traff på i maleriet Redd. Mye av ornamentikken vil likevel gi oss assosiasjoner til stavkirkene, og på den måten knytter kunstneren sammen fortid og nåtid slik at det blir en form for symbiose. Mye av ornamentikken i stavkirkene handlet om kampen mellom det gode og det onde, og når det gjelder de truede dyreartene er det også en kamp mellom det gode og det onde men i et miljømessig perspektiv.
I tillegg til det transparente materialet som denne portalen er laget av, er motivene malt med blant annet iriserende maling, i en egen teknikk som Yttredal har forsket i og utviklet. Det gjør at fargene skifter, avhengig av lys og bevegelse, i likhet med fargeeffekten som vi blant annet finner igjen hos enkelte insekter.
En portal har også i egenskap av å være portal, mye symbolikk knyttet til seg som nevnt tidligere. Man går gjennom portalen; legger noe bak seg og går i møte med noe nytt og bedre; som en form for katarsis. I følge Aristoteles var det gjerne en hard prøvelse, men man kom ut "renset" og med ny giv. Og kanskje er det slik når det gjelder miljøkampen også; for at vi skal kunne vinne den og kunne gi våre etterkommere et sted hvor det er godt å leve, må vi gjerne gjøre en innsats som krever sitt for å klare det.
Vi har tidligere vært inne på for en allsidig kunstner Calina Pandele Yttredal er, og det er en kunstner som ikke er redd for å utfordre seg selv. Flere av skulpturene hennes krever både mot og innsikt for å kunne gjennomføres. Når det gjelder lysskulpturen som ble laget til 150-års-jubileet til Tranøy fyr i 2014, Wind-Eye, ble selve glasskulen laget på Hadeland glassverk og det var den største glasskulen de noensinne hadde laget. Det var derfor knyttet stor spenning til om dette skulle gå bra, men det gjorde det heldigvis. Yttredal er opptatt av at kunsten hennes skal ha en tilknytning til stedet den opptrer i som tidligere nevnt, og lysskulpturen på Tranøy er intet unntak. I dagslys gjengir kulen omgivelsene mens den i mørket lyser opp omgivelsene. At den er knyttet opp til det gamle historiske fyret gjør at fortid og nåtid knyttes sammen, noe kunstneren som kjent er opptatt av. Dette er langt fra den eneste lysskulpturen, tar du turen til Slemmestad brygge vil du treffe på den 5 meter høye Seahorse, sjøhesten hvor ledlysene skifter farge i takt med naturen rundt. Og enda er det så mye mer denne allsidige kunstneren har gjennomført og hun hviler ikke på laurbærene; i disse tider holder kunstneren på med en stor lysskulptur som skal avdukes mot slutten av dette året. Jeg har sett arbeidstegningene og dette kommer til å bli spektakulært; det er bare å glede seg.
Selv om det var mye mer å velge mellom, som blant annet silketrykkene hvor hvert trykk var håndkolorert i etterkant, velger jeg Budbringer som et siste bilde i denne teksten. Det er fordi Yttredal selv er en budbringer; hun får oss til å reflektere over de viktige eksistensielle tema som alle handler om natur, for med Aristoteles sin definisjon er vi alle natur.
Mitt besøk i atelieret til Calina Pandele Yttredal har gitt meg mye; et møte med et fint menneske og en spennende samtalepartner i en kontekst med vakker kunst som formidler et viktig budskap. Jeg har hele mitt liv vært opptatt av menneskets forhold til naturen og hvor viktig det er. Ved urbaniseringen og den industrielle revolusjonen fjernet mennesket seg mer og mer fra naturen, og kanskje akkurat derfor var det lettere å ikke bry seg så mye om den. Men for å overleve må vi ta naturen på alvor og ikke minst tenke på dem som kommer etter oss; for hvilken arv vil vi gi dem? Dette kommuniserer Yttredal på en utmerket måte gjennom kunsten sin.
For å bli enda bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes kunst, noe jeg anbefaler, legger jeg her ved linken til hennes hjemmeside: https://www.calinapandeleyttredal.com/ Her kan du også bestille noen av bøkene hun har gitt ut; blant annet I verden som har vært omtalt i denne teksten. I tillegg finner du også videoer av kunstnersamtaler, utstillinger med mer.
NB Der ikke annet er oppgitt er det som vanlig undertegnede som er fotograf.