Via Magica; Harald Lyche loser oss inn på den magiske veien på en forbilledlig måte i sin utstilling i...
Jeg sitter på toget, det er søndag og stormen Amy har reist videre. Jeg er på vei til Drammens Museum for å treffe kunstneren Harald Lyche. Dette møtet gleder jeg meg til for i mange år har jeg fulgt ham på Facebook hvor han deler både av kunsten sin men også litt om livet og ikke minst sine synspunkter på en verden som er i ubalanse. Kunstneren deler også sin frustrasjon over mangelen på forståelse av hvor viktig kulturen er i dette landet. Men alt dette skal vi komme tilbake til.
Vi (Google Maps og undertegnede) finner lett frem til Lychepaviljongen som er bestemmelsesstedet hvor Harald Lyche tar oss imot. Jeg tar først en runde alene i utstillingen for å ta det hele inn og samtidig ta mine foto. For en opplevelse det er; for første gang skal jeg få oppleve maleriene som har fascinert meg i så mange år «in real life». Jeg er alltid på jakt etter narrativer i en utstilling og siden det er Tone Katrine Lyngstad Nyaas som er kurator, er jeg også sikker på at jeg vil finne noen her, for mange er de utstillingene jeg har både opplevd og skrevet om som er kommet fra hennes hånd. Hun er dyktig og jeg vet også at utstillingene hun kuraterer blir til i et samarbeid med kunstneren, og denne utstillingen er intet unntak.
Etter min sonderingsrunde møtes vi igjen ved hovedbildet til utstillingen; Via Magica (Den magiske veien). Jeg starter med å spørre om tittelen; Via Magica, hvorpå Lyche svarer at det magiske er tett knyttet opp til poesi slik han ser det og minner meg også på hans forrige utstilling som hadde tittelen Maleriets Poetikk. Lyche knytter det magiske opp til Aristoteles som filosoferte rundt hvorfor tekstene til Homer (Iliaden og Odysseen) grep ham mye mer enn tekster fra virkeligheten. Med det mener kunstneren at vi finner det magiske både i poesien og kunsten og at han ønsker å løfte dette frem igjen i kunsten. Harald Lyche fortsetter med å fortelle at han har alltid vært glad i å lese og hadde lenge planer om å skrive, men ble aldri fornøyd med det. I malingen derimot fant han sin plass og som en forlengelse av det ville kunstneren overføre poesien til maleriet, for det handler jo også om poesi, ikke sant sier han og ser direkte på meg. Jeg kunne ikke vært mer enig, for både poesien og maleriene til Harald Lyche er poesi. Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøring; hvordan man ved å sette sammen ulike elementer på en ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og ja, undre seg. Man finner dette ikke minst i poesien men jeg vil også påstå at det poetiske kan også finnes i kunsten og ikke minst i Lyches malerier, for i møte med denne kunsten er det gjort god plass til undring. Et dikt krever ganske mye av leseren i motsetning til en roman, og slik er det også med Lyche sine malerier; de krever ganske mye av betrakter, noe som kjennetegner god kunst og deri ligger mye av magien som også Aristoteles var opptatt av.
Det er mye både rundt oss og inni oss som, til tross for vitenskapen, vi ikke vet; livet er mysteriøst og fantastisk på samme tid mener kunstneren, noe som også skaper en form for magi.
Jeg har tidligere sammenlignet Harald Lyche sine malerier med maleriene til Marc Chagall, de har på samme måte en musikalitet i seg og ikke minst er mange av dem holdt i blåfarger, kontemplasjons farge. Jeg er ikke fullt så sikker når jeg nå befinner meg som betrakter til disse verkene; jo de kaller fremdeles på kontemplasjonen og musikaliteten slik verkene til Chagall gjør, men det er noe mer og det vil jeg finne ut av. Kan det være som med metaforene i poesien, at hvis de blir brukt mange nok ganger mister de styrken som en original metafor har? Er det det som har skjedd med kunsten til Chagall etter den er blitt brukt så mye i plakater med mer, at som med metaforen som blir brukt for mye mister også bildene til Chagall noe av styrken i sin påvirkningskraft?
Ser vi på hovedverket Via Magica lenger oppe er det mye å gripe tak i som med all kunst til Harald Lyche. Maleriet er holdt i blåfarger, kontemplasjonens farge som tidligere nevnt og dermed er det bare å både undre seg og filosofere. Vi blir trukket inn i bildet som en Alice i eventyrland ved hjelp av en diagonal som starter i den litt burnt siennaaktige stokken på tvers nede, eller er det en båt? Uansett om det er en stokk eller båt får vi en følelse av at den er på vei, til hvor? Er det en båt er det lett å lese inn tre personer i båten; en stor og to mindre. Vi kan lese det som «livets seilas» eller/og som «slekt skal følge slekters gang» for å bruke et kjent idiom. Herfra går det en dialog opp til firkanten, i burnt umber? Denne firkanten kan leses på flere måter; som en stor stamme eller som et hus. Velger vi det første alternativet er det noe tidløst over det, som et arnested hvor alt liv vokser ut ifra, som et Yggdrasil i norrøn mytologi. Da vil objektene i den neste diagonalen som går motsatt vei kunne leses som mindre stammer og en fortsettelse på liv. Leser vi det imidlertid som et hus er huset som kjent et symbol på vårt indre. Dette gjelder ikke minst i poesien men også i malerkunsten. Da må elementene i den motsatte diagonalen leses som mennesker. I disse tider er det gjerne naturlig å lese dem som mennesker på flukt, men ser vi etter finner vi et lyst område som strekker seg fra toppen av den brune firkanten og ned mot det første «mennesket» som en «guardian angel». og i magien kan alt skje og i disse dager strekker magien seg helt inn i virkeligheten.
Man finner også flere røde elementer plassert tilsynelatende tilfeldige steder i maleriet. Disse objektene finner vi igjen i flere av Lycke sine malerier og for kunstneren symboliserer det hjerteslag. Men et maleri strekker seg også langt forbi kunstneren og hva man leser inn i det er opp til hver enkelt betrakter, avhengig av den enkeltes kulturfilter. Dette filteret er imidlertid dynamisk og i stadig endring; det man opplever i en gitt situasjon kan endre seg ved neste gang man går i møte med en roman, et dikt, eller som her; et maleri.
Harald Lykke står ofte ute og maler; gjerne ved Drammenselva, gjengitt her i maleriet By The River. Bildet er ikke stort, bare 60x50 cm og malt i 2025. Av den grunn blir han gjerne sammenlignet med impresjonistene som også stod ute og malte for å fange lyset. I tillegg sørget de for at komposisjonen skulle virke tilfeldig, som en slags form for «snapshot». Lyset er for all del til stede også i Harald Lyche sine malerier, men ikke på samme måte som hos impresjonistene, ei heller finner man en komposisjon som får oss til å tenke på «snapshot». Kunstneren kan selv bekrefte at noen impresjonist er han ikke, Lyche ser heller mot ikonmaleriet og ikke minst er Giotto og ungrenessansen blant forbildene til kunstneren. Når man kommer videre ut i renessansen blir det for stivt i følge kunstneren. Når det gjelder ikonmaleriet har de også ganske strenge regler, i tillegg er de malt med eggtempera og de er ikke signert. Kunstneren ser ikke på ikonmaleriet som strengt men som en frihet. Så vidt jeg kjenner til er den eneste ikonmaleren med full utdannelse i ikonmaleriet i Norge i dag Solrunn Nes. Jeg var så heldig å ha henne som foreleser under utdannelsen min, en utrolig dyktig både formidler og ikonmaler.
I 2018 var jeg i Assisi for første gang og besøkte den berømte Basilica di S. Francesco hvor man kan gå i møte med Giotto sine verk, og om Harald Lyche setter Giotto høyt er han for undertegnede den høyeste innen kunsthistorien. At det har blitt flere turer til Assisi etter dette sier seg selv. Giotto er en overgangskunstner mellom middelalderen og renessansen. Med Giotto får vi begynnelsen til det som senere skulle bli Brunelleschi sitt fullt utviklede sentralsperspektiv. og det er akkurat det som er så fascinerende; begynnelsen på noe helt nytt. At Harald Lyche synes at renessansen utviklet seg til å bli for stiv er ikke så rart, for renessanse betyr jo gjenfødelse og det var den klassiske perioden i antikken de prøvde å gjenskape og i den var reglene strenge; Diskoskasteren av Myren kan være et godt eksempel på det.
Selv om Harald Lyche har perioden med Giotto og ungrenessansen som forbilde i tillegg til ikonmaleriet, tar han det videre og knytter det opp til tiden i dag; han gjør det mer «flytende» om man kan si det slik. Likevel er han opptatt av at elementene ikke skal flyte over i hverandre men ha en tydelig adskillelse som et symbol på at alt har lik verdi. Denne symbolikken strekker han videre til også å gjelde mennesker og verden generelt. El Greco er et annet stort forbilde for kunstneren og kanskje kan vi se det i komposisjonene til Lyche, for komposisjonene til El Greco er også litt «flytende». Ikonmaleriet er også noe som knytter dem sammen.
NY og FRIHET
Da kunstneren var syv år gammel ble han påkjørt av en motorsykkel og alvorlig skadet, ikke minst i hodet. Faren fikk lagt ham i bilen og kjørt ham til sykehuset. Under denne bilturen opplevde Harald Lyche en utavkroppen-opplevelse. Han opplevde å sveve over sin egen kropp og se ned på seg selv som lå alvorlig skadet i baksetet på farens bil, skrikende av smerte. Det sier litt om hvor nær han var å gå ut av tiden. Året etter opplevde den lille gutten å miste sin far, det skjedde uten forvarsel, og disse to hendelsene har preget ham resten av livet.
I utstillingen Via Magica finner vi maleriene Ny og Frihet som for undertegnede kan leses som et narrativ om disse to hendelsene.
Tar vi først for oss maleriet Ny finner vi et mørkt felt nederst bare opplyst av et lyst element som ifølge Lyche selv er en fiolin, for selv i det dypeste mørke finnes det lys og man kan glimtvis «høre» hele orkesteret spiller opp i de nydeligste melodier. Går vi lenger opp i maleriet blir det noe lysere og vi kan ane både blomster og ansikter, men selv om denne delen er lysere er det de mørke valørene som dominerer. Det hele gir, for undertegnede, et kaotisk uttrykk. I tillegg til den mørke valøren gir dette tilsammen assosiasjoner både til Hieronymus Bosch og Dantes Inferno. Tittelen på maleriet er imidlertid Ny og da er det ikke vanskelig å tenke at her foregår det en form for katharsis.
Til høyre for Ny finner vi maleriet Fri. Det er malt samme år som Ny og i samme størrelse. Vi finner også her et mørkt område nederst men øverste del av maleriet er både roligere og lysere enn Ny. Helt til høyre i bildet finner vi en abstrahert skikkelse som gjerne kan leses som en ung jente med rød kjole og lyst krøllet hår. Hun befinner seg i det lyseste feltet i maleriet, omringet av gule og grønne farger; det gule som solen og det grønne som starten på nytt liv. I tillegg finner vi noen klart definerte objekter øverst som er en hyllest til Den arabiske våren. Begge maleriene ble til i perioden 1997 og frem til 2012 da de ble ferdigstilt. Selv om den arabiske våren ikke førte til det vi hadde håpet på er den likevel veldig viktig for, som Harald Lyche tilføyer, den ga liv til håpet, håpet om en bedre verden, og håpet om en bedre verden må vi aldri slippe taket i. Maleriet som helhet vil gi de fleste betraktere en positiv opplevelse vil jeg tro. I tillegg forankrer tittelen det hele.
Maleriene lest under ett som et narrativ.
Harald Lyche forteller meg videre at i ung alder opplevde han en livskrise som gjorde at han ble alvorlig psykisk syk; så syk var han at han lenge ikke trodde han skulle komme ut av det. Likevel klarte kunstneren å komme ut av mørket. Han forteller at i alle sine opp- og nedturer i livet har han en spesiell måte å takle det på; han tar det ikke personlig. Med det menes at kunstneren ser på det hele som noe som kommer hans vei og det er ikke ham det er noe feil med. Han må bare takle det.
Det er nærliggende å lese disse to maleriene ved hjelp av en historisk-biografisk metode, som et uttrykk for det kunstneren har vært gjennom, både som liten gutt og sykdommen som ung mann.
Katharsisbegrepet stammer fra Aristoteles og handler om renselse; men for å oppnå den renselsen må man gjennom en tung vei. Vel gjennom disse prøvelsene kommer man ut som Ny slik tittelen på maleriet lyder. Jeg leser derfor dette maleriet som en bearbeiding av kunstnerens vanskelige opplevelser. Maleriet Fri kan da leses som en fortsettelse av denne renselsen, personen føler seg fri etter å ha gjennomgått katharsis. For undertegnede var det en sterk opplevelse å gå i møte med disse to maleriene etter å ha hørt Lyche fortelle om sine opplevelser.
Idet vi inntar neste sal i galleriet er det to malerier som fanger blikket; nemlig maleriene Peace og Trying not to Die. De kan selvfølgelig leses hver for seg men for undertegnede er det naturlig å se dem i sammenheng; som et narrativ. Men la oss først lese dem hver for seg.
Trying Not to Die
Maleriet har en klar todeling hvor man i venstre halvdel finner en klynge med hus og noen mennesker. De er som vanlig delvis abstrahert som de fleste i Harald Lyche sine malerier, men her er de ganske tydelig. Kunstneren ser på seg selv som en figurativ maler men med tegn til abstraksjon for å gjøre det mer magisk, noe vi kan være enige med ham i. På den måten kreves det mer av betrakter slik også poesien gjør. Skapelsen av denne todelingen sørger et gjerde for; gjerdet som metafor for stengslene inni oss.
På høyre side av gjerdet finner vi en mørk figur som kan leses både som et menneske eller en engel. Engler kan være både onde og gode men hvilken form denne engelen har er ikke så lett å avgjøre. Sort forbindes gjerne med sorg i Vesten mens det i andre deler av verden oppfattes som det motsatte. Gitt tittelen på bildet er det gjerne naturlig å lese denne formen som mennesket som prøver å unngå døden. Vi finner også en lys diffus form som strekker seg over gjerdet på begge sider. Leser vi gjerdet som perleporten og venstre side som det jordiske mens høyre side er det himmelske og den lyse formen som strekker seg over begge er i ferd med å forsvinne, er tiden i ferd med å svinne hen for personen som ikke ønsker å dø.
Peace
I Peace finner vi ingen todeling, tvert imot; blåfargen er påført med bevegelser som danner en sirkel og midt i denne sirkelen finner vi et menneske. I Vesten har vi en lineær livsforståelse mens man i hinduismen og buddhismen for eksempel, har en sirkulær livsforståelse symbolisert ved livshjulet. Man tror på gjenfødelse (samsara) og målet er å komme ut av denne gjenfødelsen og bli frelst eller få innsikt i livets skjulte sider for å si det på en enkel måte.
Personen i maleriet holder frem hendene mot to svaner som en Frans av Assisi. At begge svanene er hvite gjør at vi leser dem som et symbol på renhet og kjærlighet. Svanen er ofte også sett på som et symbol på transformasjon og dermed får vi enda et lag i vår lesing av bildet. Vi finner også her mange elementer men de er alle skilt fra hverandre. Foran personen i bildet finner vi et objekt som kan leses som et bål, og dermed bringes varmen inn i maleriet. Fugler er også tilstede; fugler som tegn på frihet? Og enda er det mye mer som trær, stammer etc; er dette en form for Edens hage?
Maleriene lest under ett.
Det første som slår en er at begge maleriene er dominert av blåfargen. Om bruken av blåfargen sier Harald Lyche: «Blåfargen er rundt oss, vi puster den, den er vår mentale navlestreng til universet, den peker på noe som er utenfor kloden».
Blåfargen som sådan har også noe opphøyet over seg, noe kongelig. Vi vet også at i kristendommen er Jomfru Maria fremstilt i blått når hun sitter ved sin fars side i himmelen. Gitt titlene og bruken av blåfargen som den dominerende valøren i begge maleriene må man kunne si at det sakrale er tilstede. Selv sier Lyche at han ikke er religiøs da religion ofte blir misbrukt men han er enig med undertegnede at det sakrale kan være så mye mer enn bare religion.
Når det gjelder mangel på horisonter i maleriene er det fordi en horisont ikke er virkelig samtidig som det låser komposisjonen og derfor velger kunstneren å la himmelen fortsette ned i elven eller sjøen om man vil. På den måten danner det en helhet i bildet.
Ser vi begge verkene i sammenheng som et narrativ blir det naturlig å lese dem fra høyre mot venstre slik man gjør i andre deler av verden. I malerier Trying Not To Die kan det handle om kampen for å unngå en rent fysisk død men det kan også handle om en indre død som kan være mer enn vanskelig. Går vi så til maleriet Peace er kampen over og man har funnet fred. Hva denne freden består i overlater jeg til deg kjære betrakter å filosofere videre rundt.
Vender vi så blikket til motsatt side av rommet møter vi tre store malerier, alle datert 2025.
Jeg velger å lese dem fra venstre mot høyre, dermed er det første vi skal gå i møte Love And Beauty. Her er det ikke blåfargen som er dominerende, det er de varme valørene som gult, rødt og rosa. Går vi nærmere kan vi finne objekter nede i høyre hjørne og et stykke oppover som kan leses som mennesker. I forhold til de røde «flekkene» som vi tidligere var inne på er for kunstneren symboler på hjerteslagene, er menneskene miniatyrer, men kanskje er det slik at i møte med både det vakre og kjærligheten kan den bli overveldende, på en god måte. Uansett, dette malerier sprer gode energier som er gode å ta med seg videre.
I midten finner vi maleriet The Father . Igjen er blåfargen tilbake men i motsetning til mange av verkene vi finner i denne utstillingen er det ikke mye som omgir The Father som har tatt plass midt i senter. Fra avstand virker skikkelsen sort men Lyche sier at han mener han ikke bare malte ham sort. Vi går nærmere og det blir tydelig at kunstneren har rett, jeg foreslår at ultramarin er blandet inn noe kunstneren sier seg enig i. Tittelen kaller på flere lesinger blant annet det religiøse; «faderen sønnen og den hellige ånd» men også flere. Forfattere har også vært opptatt av farsrollen, bare tenk på Bjørnstjerne Bjørnson sin bondefortelling Faderen. Det patriarkalskse kan også være noe å trekke frem men også farsrollen som sådan. Men er denne faderen tilstede i denne verden eller i en annen sfære eller tidsregning, og hva med de små husene? Som vi vet er personene til Lyche alltid utført delvis abstrakte men denne figuren har form av noe mer spøkelsesaktig, eller åndelig? Velger vi å lese også dette verket historisk-biografisk kan det være kunstneren sin sorg over å ha mistet en far alt for tidlig men at det nå ikke får like stor plass, gitt ved de små husene? Selv har jeg også mistet min far men da som voksen, er det derfor dette maleriet virker så sterkt på meg? Jeg vet ikke for jeg er langt fra ferdig med dette verket.
I A Sentimental Journey er det første som fanger blikket den store personen eller er det en isbjørn, som er plassert til høyre i maleriet. Går vi nærmere ser vi et ansikt og etter hvert går det opp for oss at det er en kvinneskikkelse. Så hvor mange personer er det i dette maleriet og hvem er det som tar denne sentimentale reisen, er det kvinnen eller er det den store figuren som like gjerne kan være en isbjørn, eller? Det er opp til betrakter å filosofere rundt. Harald Lyche forteller at dette maleriet er forankret i en tidligere tegning som har sin egen historie. Videre forteller Lyche at han maler med transparent maling men at han også blander inn hvitt for å få dem opake. I dette malerier er det tydelig, man kunne nesten tro at det var malt med akvarellfarger. Nederste del har en nesten aprikosaktig grunnfarge som gir varme i bildet. Som i akvarellbilder flyter fargen over i resten av grunnfargene. Flere elementer eller objekter om man vil finner man tilsynelatende tilfeldig plassert i maleriet, noe som underbygges det flyktige, for er det ikke slik når vi take a walk down the memory lane at vi opplever minnene som flyktige og dette maleriet kan gjerne få flere til å ta turen.
Harald Lyche er et følsomt menneske, men å være følsom er ikke det samme som å være svak, noe han er et godt eksempel på. Han står opp for det han tror på og kjemper for det. Han var en av dem som stod fremst i kampen mot Bjarne Melgaard sitt « house to die in» på Ekely. Dette gikk også inn på kunstneren personlig da oldefaren var venn med Munch, og selv om det var før hans tid er han vokst opp med dette vennskapet som en del av familiehistorien. Rettferdighet er noe Lyche kjemper for og dette fant han mer enn urettferdig for allerede hadde de revet både villaen og kårhuset til Munch og nå ville de helst også rive vinteratelieret hans. Nå var det nok og denne kampen vant de og Harald Lyche er en av dem vi kan takke for det.
Mindre ble ikke kampen mot å rive Y-blokka. Her ble det sagt at den måtte rives fordi den var så skadet, noe som ikke stemte. Å rive Y-blokka med Picassoutsmykningen er også en bekreftelse på hvor lite kunst og kultur betyr i Norge. Kunstneren forteller at vi kan takke Carl Nesjar for at Picasso sin kunst havnet i Norge. Tilfeldighetene spilte en rolle da Nesjar fikk møte Picasso første gang, hvor Picasso hilste ved å si at ham hadde han ventet på i hele sitt liv kan Lyche fortelle. I 17 år hadde Picasso og Nesjar et samarbeid etter deres første møte, men ikke ett av resultatene til dette viktige samarbeidet finnes i Norge, det sier ganske mye om Norges syn på kunst og kultur.
Nå blir også Gamle Munch stengt, Nasjonalgalleriet har vært stengt i det som føles som evigheter og hva som skjer videre med det befinner seg i det blå. Bygget er fredet men som Lyche sier, hva er et nasjonalgalleri uten kunsten? Dette går sterkt inn på ham og mange med ham, men igjen; det sier alt om Norge som fremstår som et u-land når det kommer til kunst og kultur.
Men det er ikke bare kunst og kulturlivet kunstneren kjemper for; all urettferdighet og krig er han ikke redd for å heve stemmen sin mot. Og selvfølgelig kan vi speile det i kunsten hans. Black And Blue kan være et eksempel på det. Å gå i møte med dette verket fremkaller umiddelbart gysninger, det går kaldt nedover ryggen, for hva er det vi ser her? Man kan ikke la være å legge merke til personen helt til høyre i bildet, det er ingen tvil om at vi her er øyenvitne til et menneske som er plassert i galgen og hengt, hele kroppstillingen viser det; hodet fremoverbøyd og kroppen i en spesiell stilling som tilsier at dette mennesket henger i luften. Under ser vi en arm som strekker seg opp mot personen men det er for sent, ingen kan redde vedkommende fra sin grusomme skjebne. Vi finner ytterligere fire personer i bildet, eller i kø for å gå gjennom de samme lidelsene, eller har de allerede lidd samme skjebne?
Dette maleriet ble til som en reaksjon på invasjonen av Ukraina, og det er ett av to malerier som ble malt som et resultat av det. Det andre har tittelen War men det er ikke tilstede i denne utstillingen. Et annet bakteppe til dette maleriet er Billy Holiday sin sang Strange Fruit som ble forbudt. Sangen er opprinnelig et dikt som ble skrevet etter at Abel Meeropol hadde sett et foto av afrikansk-ameriakanske personer som var blitt hengt i trær. Dette fikk han ikke ut av hodet og skrev derfor et dikt som Billy Holliday siden satte musikk til. Bare tittelen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen når vi får vite historien bak det hele. Vi var tidligere inne på Aristoteles som undret seg over hvorfor tekstene til Homer for eksempel virket mye sterkere enn tekst fra vikeligheten og her har vi svaret, poesi er magi på både godt og ondt. For undertegnede går tankene til enda en grusomhet, grusomheten mot jødene under andre verdenskrig, en grusomhet som Gunvor Hofmo fikk kjenne på resten av livet, nazistene tok livet av hennes kjæreste venn som var jøde. Ingen kan vel lese hennes dikt «Det er ingen hverdag mer» uten å få vondt langt inn i sjelen.
Hanna Arent er kjent for begrepet «Onskapens banalitet». Etter krigsoppgjøret av andre verdenskrig skulle hun skrive en rapport om rettssaken mot en av de grusomste personene fra krigen. Hun var selv jøde og det var få som forstod hvordan hun kunne konkludere med at vedkommende ikke var et monster. Ondskapens banalitet går ut på at i gitte situasjoner er mennesker i stand til å utføre de mest grusomme handlinger hvis de har noen over seg som gir kommandoen. Det er skremmende men dette er faktisk forsket på og så er tilfelle. Med all den ondskapen som foregår i dag; ikke minst på Gazastripen og også har foregått opp gjennom historien er Harald Lyche sitt maleri et viktig bidrag i kampen mot ondskapen, slik at den heller ikke kan bli banal. Bildet er holdt i blåtoner hvor fargen er lagt på i heftige strøk, i tillegg henger det mørke skyer over personene. På mange måter kan dette verket sammenlignes med Picasso sitt Guernica noe både kunstner og intervjuer er enige om.
I sin kamp for fred har Harald Lyche fått høre gang på gang at krig har det alltid vært, noe kunstneren er helt uenig i. Han mener at hvis vi går langt nok tilbake vil vi finne en verden der det var fred, og selv om kunstneren sier at han ikke er religiøs peker han på Adam og Eva i Paradis før syndefallet. Lyche har også malt et bilde med tittel Paradisets tilsynekomst hvor engler holder tilbake noe som kan leses som en gardin og dermed åpenbares Paradiset.
For kunstneren er kampen for fred særs viktig og noe han kommer til å fortsette å kjempe for resten av livet og han gjør Picasso sine ord til sine; «Alt jeg har gjort har jeg gjort for fred» og for å få fred må verden igjen komme i balanse. Penger og berømmelse er nemlig ikke det som driver Harald Lyche.
Man finner også mange selvportretter i denne utstillingen som også forteller om kunstneren som person. Et av dem heter Selvportrett som Don Quijote hvor Lyche knytter seg opp til litteraturen, et er kalt Angst som speiler hva kunstneren har opplevd og likeledes Sorg som han malte i Tyrkia da moren døde, og enda er det flere.
Vi skal imidlertid avslutte med et maleri som får oss ut av det mørke hullet forrige kunstverk sendte oss ned i. Maleriet har fått tittelen Memories Of You og det er bestående av sjø, hus, himmel; alt holdt i lyse lette farger. Man får nesten følelsen av å reise rett inn i et idyllisk sommerminne. Men så er det den avbrukne greinen da som forstyrrer det hele. Vi skjønner dermed at denne relasjonen er brutt på en eller annen måte. Det får oss til å tenke på egne relasjoner som ikke lenger finnes. Jeg spør Harald Lyche hvem denne «you» er men får ikke et konkret svar. Og hvorfor skal jeg det, for malerier handler ikke nødvendigvis bare om kunstneren men like mye om betrakter og hva det får frem i hver enkelt. Det er som med poesien, den drar oss inn i den magiske verden, på godt eller vondt. Jeg sier med Aristoteles; det hele virker sterkere på oss.
Fant jeg så ut om kunsten til Harald Lyche kan sammenlignes med Chagall? Den har både blåfargen i seg og musikaliteten, men den har i større grad et sterkere budskap føler jeg. Det kan jo skyldes at noe av effekten til Marc Chagall sine bilder mistet noe i forbindelse med alle plakatene som finnes over alt, men jeg føler ikke at det er avgjørende. Konklusjonen må derfor bli at til en viss grad kan de sammenlignes men ikke i den grad som jeg har kjent på tidligere.
Hovedbildet i dette innlegget er kalt Amber som gir en ambivalens da det både kan være et navn og samtidig det engelske ordet for rav. Resten overlater jeg til deg kjære leser men i nedre høyre hjørne finner du et tog på full fart fremover og det er bare å kaste seg på og bli med inn i Via Magica for dette er en utstilling du bør få med deg.
Utstillingen står ut denne uken
Fra Forkynnaren til Sommer i Kvamsvågen; Annfrid Leikvoll tar betrakteren med på flere reiser gjennom disse to utstillingene.
I april åpnet det nye galleriet Petersplassen i Knarvik kirke. Gallerist er Helge Haugland og som sin første kunstner til å stille ut valgte han kunstneren Annfrid Leikvoll.
Annfrid Leikvoll har lang fartstid bak seg som både kunstner og kursholder. Hun har blant annet gått i lære hos en klassisk læremester i Norge og ikke minst; en italiensk læremester hvor hun har lært den lange prosessen som renessanse-kunstnerne brukte. I tillegg har Leikvoll mange kurs bak seg i forskjellige andre teknikker og hun er aldri redd for å prøve noe nytt. Dette igjen gjør henne til en spennende kunstner. Leikvoll er mest kjent for sin intuitive måte å male på; hun maler fra sjelen. Som kursholder har hun hatt mange kurs både i inn- og utland, mest kjent er hun for sine kurs i et kloster i Italia hvor hun underviser i meditasjon i tillegg til intuitiv maling.
Forkynnaren
Utstillingen i Galleri Petersplassen ble kalt Forkynnaren med utgangspunkt i romanen til hennes sønn; den kjente forfatteren Jan Roar Leikvoll som dessverre gikk ut av tiden så alt for tidlig.
Handlingen i romanen tar for seg en mann som en morgen våkner opp og får et kall. Han forlater både hjem og gård og ror ut i verden for å følge kallet. På veien møter han flere personer som han kommer med et budskap til.
Hovedpersonen har selv mistet konen Ylva og deres barn. En av personene som han møter på er den unge kvinnen Maria som følger ham store deler av veien. Alle personene han møter har imidlertid en ting til felles; de har hver og en opplevd tap og sorg. Roeren, eller Hans om man vil, har et budskap om trøst og hjelp til å gå videre i livet. Denne perlen av en roman er svært poetisk med et sterkt sakralt preg.
Det sier seg selv at å jobbe med denne utstillingen har vært krevende for Annfrid Leikvoll på flere plan, men hun klarte med dette å skape en vakker symbiose mellom romanen til sønnen og sine egne malerier.
Sommer i Kvamsvågen
Hva er vel mer sommerlig enn dette blomsterbildet kalt Overflod. Det er holdt i glade farger, farger som vi gjerne forbinder med sommer. Og dermed er stemningen satt.
Det er langt fra første gang Annfrid Leikvoll stiller ut i Kvamsvågen. Eier av huset som også blir kalt Kleivdalshuset er Helge Haugland og sammen har disse to; Leikvoll og Haugland, jobbet i over tyve år når det gjelder utstillinger av førstnevntes kunst. Kleivdalshuset ligger i vakre omgivelser i Kvamsvågen og sammen med Annfrid Leikvoll sine like vakre malerier skapes det en opplevelse som er helt spesiell, man går alltid fra disse utstillingene med en god følelse til ettertanke. Det er nemlig ikke slik at maleriene til Leikvoll kun er til fornøyelse, kunstneren har alltid en tanke bak sine uttrykk.
Som et eksempel kan vi ta for oss et maleri som har tittelen Såkorn. Det er holdt i varme farger og med mange organiske former. Et såkorn er begynnelsen på liv og vi forbinder det gjerne med alt som skal spire og gro rundt oss, men for kunstneren handler det om så mye mer. Leikvoll er opptatt av hvordan vi som mennesker lever med dem vi har rundt oss og mennesker vi treffer på vår vei. Gir vi dem godhet; behandler vi dem bra, og hva er det vi ønsker å etterlate oss når vi tar skrittet videre; ut av denne reisen? Noe å tenke på for hver og en.
Et maleri som vil fange blikket til de fleste er Havet. Det er et stort maleri med mange elementer; en kvinne, blomster, overflødighetshorn, pyramide, hus; det hele noe abstrakt men det er mye å ta av her når det gjelder tolkning. Det som gjerne er mest iøynefallende er den nydelige blåfargen; kontemplasjonens farge, noe som gir rom for de dype tanker, helt i kunstnerens ånd.
Vi går også i møte med mindre abstrakte kvinner i denne utstillingen, som her; Kristina. Er det en sommerbrud? Vi finner en bue som symboliserer en overgang og i hånden holder hun blomster som er formet som en brudebukett. Hun har et drømmeaktig uttrykk og paletten går i pastellfarger med blåtonen som den mest fremtredende. Dette er et av de maleriene som gjør at undertegnede assosierer noen av bildene til Leikvoll med Chagall. Chagall var også inspirert av musikk noe også denne kunstneren er; hun forteller at hun spiller som regel klassisk musikk når hun maler og da er det gjerne ikke så rart at det blir både drømmende og preget av organiske former. Uansett dette maleriet kan gå rett i hjertet på hvem som helst.
Vi finner også flere malerier som for fullt kaller på sommer, ikke minst Eplehagen, for hva er vel vakrere enn når epletrærne blomstrer? Vaser og krukker er noe Leikvoll ofte bruker, det er stedet alt liv springer ut av i følge kunstneren og går vi tilbake til Eplehagen er det mye optimisme i alt som her springer ut av vasen. Det hele er holdt i lyse, varme farger som kaller på optimismen. Legg merke til fargen på vasen, det er nok ikke tilfeldig.
Gjennom livet møter vi mange mennesker; noen blir med oss en kort tid, noen litt lengre, mens andre gjerne blir med oss hele livet. Uansett er vi alle medvandrarar, og hva og hvordan vi behandler dem vi vandrer sammen med er noe vi alle bør tenke over slik vi tidligere var inne på.
Som en avslutning skal vi ta for oss et maleri fra utstillingen som skiller seg litt ut både i form og uttrykk. Dette for å vise kunstneren sin mangfoldighet. Maleriet er kalt Lengt og hva vi lengter etter kan være opp til hver og en av oss.
Utstillingen Sommer i Kvamsvågen står til og med 1.juni.
Jeg har tidligere skrevet utfyllende om kunstneren Annfrid Leikvoll og ved å følge lenken under kan du lese mer om det:
Annfrid Leikvoll; kunstneren som maler fra sjelen
Du kan også følge henne på Facebook og Instagram
Per Fronth sin utstilling POWER TRILOGY på Fineart er en utstilling du bør få med deg.
Det er en litt grå høstdag og jeg er på vei til Per Fronth sin utstilling på Fineart. Jeg gleder meg til å gå i møte med denne utstillingen for Fronth er en kunstner med en helt egen stil. Kunstneren kombinerer en blanding av foto og maleri på en måte som er helt unik. Til min store glede oppdager jeg at idet jeg ankommer galleriet holder kunstneren på å fortelle om kunsten sin.
Utstillingen er kalt Power Trilogy og består av de tre delene Secretary General, Unicorns, og Sound of Light, hvor det første har et politisk tema, det andre handler om streben etter, eller jakten på økonomiske vinninger, mens det siste handler mer om livet generelt.
Ser vi på hovedbildet i dette innlegget finner vi kunstneren selv som forteller om prosjektet på en interessant måte. I selve verket finner vi x antall menn som nærmest, i en form for rus, strekker seg etter pengesedlene som omgir dem. Tittelen på bildet Tarmac (Learjet) som i norsk sammenheng er oppstillingsplassen for fly. Vi ser også et fly i maleriet, men har det landet eller tar det av? En ting er sikkert, personene i bildet tar helt av. For undertegnede får jeg assosiasjoner til Delacroix sitt ikoniske maleri La Liberté guiding le peuple. Dermed blir dette verket ekstra sterkt å lese, for mens hovedpersonen i Delacroix sitt maleri leder folket til frihet leder hovedpersonen i Fronth sitt maleri folket til galskap. Dette maleriet er fra serien Unicorns.
Per Fronth har bakgrunn som fotograf i VG og han tar derfor alle bildene han bruker selv. Han holder opp sin mobil og forteller at bildene er tatt med denne. Fotoene bruker han i maleriene sine på en helt egen måte, slik at det opprinnelige fotoet ikke lenger er kjennbart. Kunstneren skaper en form for hybrid eller symbiose om man vil, mellom foto og maleri på en måte som er helt spesiell, og ikke minst fascinerende.
Selv om det nå også er kvinner som har fått plass ved maktens bord, er det fremdeles et flertall av menn. Ser vi på dette maleriet, er det ikke mye som er overlatt til medarbeiderne, nemlig kvinnene, etter at de grådige menn har forsynt seg. Man trenger heller ikke lenger lure på om flyet er på vei opp eller ned; det har landet med et brak. Kunstneren snakker om hvordan menn er overtallige innen spesielle maktposisjoner, og dette bildet taler for seg selv. Heldigvis kan vi se en endring i dagens samfunn, men den endringen befinner seg fremdeles langt ute i horisonten dessverre.
Til sin store både overraskelse og glede fikk kunstneren være med daværende Natosjef Jens Stoltenberg på reiser hvor sistnevnte møtte noen av verdens rikeste menn. Som Fronth påpeker; hvilken kunstner er det som får en slik anledning at de får overvære slike møter? Kan noe av grunnen være at kunstneren tidligere hadde vært fotograf for VG? Personlig tror jeg ikke svaret er så enkelt; Stoltenberg kjente nok til Fronth og hvor dyktig han var både som fotograf og kunstner, og at denne sjeldne kombinasjonen kunne være en spennende måte å få frem viktige møter på en annen og spennende måte. Et av resultatene fra disse reisene er Stoltenberg sitt møte med tidligere president Donald Trump i det ovale rom. Fronth har skapt sitt helt eget maleri med utgangspunkt i dette møtet, og på kjent vis fra kunstneren er det en blanding av foto og maleri hvor det realistiske er lagt til side til fordel for det kunstneriske . Rødfargen er dominerende i maleriet; rødfarge som symbol på både liv, død, kjærlighet, men også fare. Personene i bildet er heller ikke helt realistiske; hva har skjedd med ansiktet til Trump blant annet? Her overlater jeg til deg kjære leser å tolke bildet, jeg bare gir deg noen ledetråder……. Legg også merke til alle mikrofonene som har fått en såpass dominerende plass i maleriet.
Vi var tidligere inne på hvordan kunstneren var opptatt av at det var et stort overtall av menn i maktens korridorer; i denne utstillingen har kunstneren med seg et bilde av Theresa May, den tidligere britiske statsministeren som tok på seg den vanskelige jobben å få Storbritannia ut av EU (Brexit). Hun slet imidlertid med å dra i land en skikkelig avtale med EU, noe som førte til at hun trakk seg i 2019. I portrettet av May finner vi en kvinne med nedslåtte øyne som ser litt trist ut, eller oppgitt om man vil. Den mørke linjen vi finner på kinnet kan lett assosieres med en tåre som renner nedover, noe som forsterker det følsomme uttrykket. Theresa May er kjent for å alltid ha et smykke rundt halsen; gjerne et perlekjede, noe vi også finner i Fronth sitt portrett av henne. Det er også med i selve tittelen på bildet som et tillegg. Bakgrunnen er blå; kontemplasjonens farge, noe som kaller på de dype tanker, gjerne også hos betrakter?
I bildet Sand Burial er det mye liv og positivitet. Vi finner en del ungdommer som nyter en solskinnsdag på stranden med typisk lek og moro som blant annet å begrave en av personene i sanden. Per Fronth snakker blant annet om hvor viktig ungdommen er, noe vi kan si oss enige i, for er det ikke ungdommen som er fremtiden vår? Vi kan vel hver og en lengte tilbake til de lyse solfylte sommerdager når vi nå går mot mørkere tider for dette bildet er fylt av optimisme som kan gi betrakter en god følelse.
Men ungdomslivet er ikke bare lek og moro. Ser vi på bildet Armeria Maritima er ansiktet dekket av en helt vanlig «facemask» som man kan få kjøpt hvor som helst. Kanskje får man vakker hud ved å bruke slike masker, men man må kunne lese mye mer inn i dette portrettet; nemlig det symbolske. I dagens samfunn med sosiale medier og ikke minst bloggere som poster bilder av seg selv, nysminket og gjerne med flere operasjoner bak seg for å se flottest mulig ut, er det mange som har slike forbilder som sliter. Det de ikke tenker på er at de bare ser en polert overflate og i mange tilfeller et like «polert» innhold. Dette er en farlig trend som motarbeider og undergraver ungdommer med sunne og ikke minst viktige interesser. Det finnes for all del dem også på sosiale medier men de får gjerne ikke like stor oppmerksomhet. For undertegnede er dette et sterkt portrett som leses rett inn i denne ambivalensen.
I serien Sound Of Light finner vi flere bilder som er satt sammen av flere elementer hvor gjerne ett av dem har hovedrollen mens de andre som er mye mindre tar plass for eksempel under hovedbildet slik som her i Afternoon. At disse verkene har fått kaleidoskop i parentes i tillegg til tittelen er ikke så rart, for som i kaleidoskopene har hovedbildet i verket sterk lyssetting som skinner, akkurat som i kaleidoskopene vi lekte med som barn. I tillegg må man gå på en form for oppdagelsesjakt for å finne de andre elementene. Flere av de små bildene i disse verkene får gjerne hovedrollen i et annet verk. Dermed endrer kunstneren konteksten fullstendig og dermed også narrativiteten. I Afternoon får vi en lett følelse ved å se på hovedbildet, men idet vi tar de små bildene i nærmere øyesyn forandrer det seg. Bildet nummer to fra høyre kaller på det uhyggelige og fremstår som en kontrast til hovedelementet, og dermed er vi i gang og må lese det hele om igjen.
Et annet eksempel fra denne serien er TwinSunrise hvor kunstneren forteller at han satt og ventet på soloppgangen, og da den kom, knipset han den flere ganger og kunne dermed skape to soloppganger i samme bildet. Vi møter igjen kunstneren sin form for «kaleidoskop» og hvordan et tilsynelatende vakkert bilde på grunn av miniatyrbildene i underkant endrer uttrykket og dermed også det narrative totalt.
Vi skal avslutte med et maleri fra Unicorns-serien som er kalt HORIZON. Det er et ganske estetisk verk med en avstemt fargeskala og klar komposisjon. Hovedfokus i bildet er de mange bøkene som er stablet oppå hverandre; bøker som symbol på kunnskap? De er gamle og slitte noe som i første omgang kan gi inntrykk av at de er godt brukt, men det er elementer som forstyrrer dette; både i måten de er plassert på, den ene er på vei utfor kanten, de andre mer eller mindre tilfeldig plassert oppå hverandre. I tillegg er de omgitt av noe hvitt som kan leses som snø og andre elementer som ser ut som rester av garn, etc. I bakgrunnen finner vi Borøya hvor lyset har tatt plass. Når vi i tillegg vet at dette verket tilhører Unicorns-serien er det lett å lese det som om kunnskapen er gått tapt, men i det fjerne finner vi lyset og dermed også håpet. Setter vi det i tillegg inn i dagens situasjon med alle de menneskelige lidelsene som finner sted, kan dette håpet som vi leser inn i dette kunstverket til Fronth også være noe vi tar med oss inn i dagens situasjon, for håpet må vi aldri miste, selv i den mørkeste natt.
Hva er det så som gjør denne utstillingen til Per Fronth så spesiell og fascinerende? Det er mange grunner til det. For det første er det metoden; det er mange som kombinerer foto og maleri, men jeg har aldri sett noe lignende til måten denne kunstneren utfører det på. For det andre er alle foto tatt av kunstneren selv og han har derfor vært på alle de stedene som gjengis i verkene. I tillegg fremmer kunstneren aktuelle tema og setter dem inn i en sammenheng som skaper kontraster; både når det gjelder «koleidoskopene» men også de enkelte verk satt opp mot hverandre. Eksempel på det kan være hovedbildet i dette innlegget; Tarmac, satt opp mot Sand Burial og som kjent; kontraster forsterker hverandre.
Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøringen i kunsten, hvordan man ved å sette ulike elementer sammen på en ny og noe ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og undre seg. Per Fronth klarer så absolutt å skape underliggjøring gjennom verkene sine og derfor sitter også kunsten hans igjen i lang tid etter man har gått den i møte.
Det er også utgitt en bok i forbindelse med denne store utstillingen, og undertegnede gleder seg til å dukke ned i den.
Utstillingen står til 3.11. så har du ikke fått den med deg enda har du enda muligheten.
Leif Nyland serverer de besøkende balsam for sjelen i sin nye utstilling på Vedholmen Galleri
Det er lørdag 17. august og værgudene har tatt en pust i bakken når vi er på vei til Vedholmen Galleri hvor Leif Nyland har sin tredje separatutstilling i dette vakre galleriet med de like vakre omgivelsene. Selv sier han at det er som å komme hjem, noe undertegnede ikke har noen problemer med å forstå. Dette er et av de galleriene hvor jeg stadig vender tilbake. Vibeke Harild og Peter Marron som selv er kunstnere, driver galleriet og det er alltid like hyggelig å treffe dem og ha en inspirerende kunstprat.
Owen Weaver setter stemningen med sin vakre musikk. Det er bare å nyte mens man lar blikket vandre langs de vakre maleriene; tilsammen skaper dette en vakker symbiose. Utstillingen er kalt STILLE ØYEBLIKK og er det noe vi trenger i disse turbulente tider så er det å ta oss tid til å stoppe opp og bare nyte øyeblikket i stillhet, for Leif Nyland serverer oss balsam for sjelen gjennom sine bilder.
Jeg har tidligere skrevet om Leif Nyland her på Samtidskunst.com i forbindelse med hans forrige utstilling på Vedholmen Galleri. Der tar jeg for meg bakgrunnen hans og hvordan han har vært tro mot sitt uttrykk til tross for at han, som så mange andre som malte slik som ikke var "in" på den tiden, fikk høre at "vi lager ikke slik kunst her". Det gjelder imidlertid ikke å "go with the flow" for det er da du skaper noe unikt, noe Leif Nyland er et godt eksempel på.
Da jeg for noen år siden for første gang gikk i møte med Leif Nyland sin kunst, ble jeg bergtatt av kunstnerens bruk av lyset. Ikke som i barokken der man får det sterke lyset som lyser opp de viktige elementene i bildet (clair obscure eller tenebroso om man vil), men heller som en form for kontraster; kontraster mellom lys og skygge. Sterke kontraster blir det også når Nyland kobler inn kontrastfargene i bildene sine, som i maleriet Bukta. På samme måte som lys og skygge forsterker hverandre, gjør kontrastfargene det samme. I tillegg finner vi en stram komposisjon som gjør at det hele til sammen skaper en balanse.
Med modernismen ble formen viktigere enn innholdet. Selv om Leif Nyland ikke er modernist, er han i hvert fall både en formalist og kolorist. Den strenge komposisjon får meg noen ganger til å tenke på Piet Mondrian, og jeg tar meg i å lure på om atelieret til Nyland er like ryddig og organisert som bilder vi har sett av Mondrian i sitt atelier. En ting har de i hvert fall til felles; det er bilder man kan hvile øynene på når alt rundt en er kaos.
Med så strenge komposisjoner er hvert minste element avgjørende, og i vår samtale tok kunstneren opp akkurat dette og pekte på en liten oransje strek på toppen av et fjell og hvordan den var med å bære store deler av komposisjonen. Ser vi på maleriet Ned mot sjøen III finner vi igjen noe av dette. Se på det oransje elementet i sjøen; er det en fjær eller hva er det? At det er med på å skape balanse i komposisjonen er i hvert fall sikkert: bare prøv å holde noe over den og du vil se hvordan komposisjonen faller fra hverandre. Igjen er komplementærfarger brukt, men her med et par unntak som skaper en spenning i bildet. Verd å merke seg er også at i Vesten hvor vi leser en tekst fra venstre til høyre tåler vi mer tyngde i venstre halvdel av et bilde, men i land der teksten blir lest fra høyre til venstre er det motsatt. Dette er noe kunstnerne er klar over og flytter du blikket ditt tilbake til Ned mot sjøen III vil du se at det stemmer. Bortsett fra de rent kubistiske formene ser vi hvordan det også blir skapt en diagonal i bildet ved hjelp av de to organiske formene. Dette kan gjerne gi oss assosiasjoner til Gauguin sitt kjente maleri Jakobs kamp med engelen hvor akkurat diagonalen har en fremtredende rolle i de fleste analyser og tolkninger. Vi skal ikke gå videre inn med analyse av Ned mot sjøen III og hva diagonalen kan gjøre i en analyse og tolkning, det overlater jeg til deg kjære leser.
Fordi jeg vet at Edward Hopper er blant favorittene til Leif Nyland fikk jeg en aha-opplevelse med en gang jeg gikk i møte med maleriet Kveldslys. Assosiasjonen spant selvfølgelig avgårde til Hopper sitt kjente maleri Nighthawks. Selv om både paletten som er brukt er annerledes og vi finner mer organiske former i Nyland sitt maleri, ei heller mennesker, er det noe med vinduene og den stramme formen som avgjør det hele for undertegnede. En annen mulighet er jo min egen fascinasjon for Hopper, og kanskje at Hopper i andre malerier brukte en lignende palett som Nyland har brukt i sitt.
Selv om man gjerne kjenner stilen til Leif Nyland; det være seg lyssetting, palett, og ikke minst det stramme formspråket, er det ett maleri som skiller seg ut for undertegnede, og det er Mot låven. Det har riktignok en klar om ikke like sterk lyssetting som ellers, men paletten har en mye varmere tone, og i tillegg er det de organiske formene som dominerer, bortsett fra i låven. Disse formene flyter på mange måter over i hverandre og er ikke like tydelig avgrenset som i de fleste maleriene til kunstneren.
Forskjellen blir tydelig når vi setter det opp mot Huset ved havet. Vi kjenner nå igjen den strenge formen og også paletten som spiller mye på primærfargene men også her med enkelte innslag av sekundærfarger. Vi vet at de fleste motivene til Leif Nyland er hentet fra omgivelsene han lever i, men disse er bare utgangspunktet. Ut i fra det jobber kunstneren videre og skaper sine helt egne uttrykk. Med bakgrunn i sin lange utdannelse kan kunstneren alt om både form, komposisjon, fargelære og lyssetting, men ut ifra det prøver kunstneren stadig ut nye ting. Maleriet blir på mange måter til underveis. På den måten stiller Nyland i rekken sammen med mange kunstnere, både tidligere og nålevende, som inntar en rolle som forsker; de forsker på nye muligheter innenfor maleriet. De bruker de samme motivene gang på gang men sluttresultatene blir forskjellige.
Vi var tidligere inne på at det ikke befinner seg mennesker i maleriene til Leif Nyland, og da heller ikke motivene er gjenkjennelige, motiver som ofte består av hus, blir det som jeg skrev i mitt forrige innlegg om kunstneren; "Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted:" Dette gjelder også de motivene som bare består av en form for landskap, heller ikke her finner vi mennesker.
I mitt forrige innlegg om Leif Nyland går jeg dypere inn i selve kunsten hans, og jeg sammenligner ham både med Cézanne, Rothko, Ida Lorentzen, og Eva Harr som så alt for tidlig har gått ut av tiden.Før jeg besøkte denne utstillingen har jeg fundert på hvorfor Leif Nyland også er opptatt av Giorgio Morandi, og plutselig så jeg det for meg; Morandi er ikke minst kjent for sine stilleben, gjerne med flasker o.l., og for undertegnede skaper Leif Nyland sine stilleben med hus og landskap som motiv. Jeg tror han ble litt overrasket da jeg sa det til ham, men kanskje når han får tenkt litt over det, er det ikke så fjernt?
Uansett; det er noe helt spesielt med Leif Nyland sine malerier, man får nesten en sakral følelse når man går i møte med dem. Det er noe kantianskt; litt uforklarlig hva det er man opplever, men en ting er sikkert; det gir balsam for sjelen.
Utstillingen står til 22.09.24. og jeg anbefaler den på det varmeste.
Lenke til mitt tidligere innlegg om Leif Nyland:
https://samtidskunst.com/2022/08/
Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som...
Vedholmen galleri ligger vakkert til, helt i sjøkanten, litt utenfor Bergen. Det er alltid en glede å besøke dette galleriet, både fordi det er et galleri hvor du alltid føler deg velkommen og fordi de har mange spennende kunstnere i stallen sin.
Denne gangen tok vi turen fordi det var festspillutstilling med Line S. Hvoslef, en kunstner jeg virkelig har fått øynene opp for; både fordi hun er en dyktig kunstner men også fordi hun tar deg med inn i en spennende verden gjennom bildene sine.
Utstillingen har fått tittel etter et sitat fra Kurt Johannessen; "Det underlege som gror der det å sjå. men ikkje forstå, møter det å forstå, men ikkje sjå". En bedre tittel til denne utstillingen kunne ikke blitt valgt. Kurt Johannessen er kjent både som performancekunstner, men like mye for sine bøker med forunderlige formuleringer som ikke nødvendigvis følger den naturlige syntaksen, ei heller når det kommer til det innholdsmessige. Dermed begynner leseren å undre seg over hva dette egentlig betyr. Ja, det er absolutt en aforisme, men en særs komplisert aforisme og det er akkurat det som fascinerer. Undertegnede har selv mange av bøkene hans, og det er alltid koselig å ta en prat med ham når jeg møter ham på Bergen Art Book Fair.
På samme måte kan vi si at Line S. Hvoslef får betrakter til å undre seg i møte med hennes bilder, for også her er det mye å undre seg over. Den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskij snakket om hvordan underliggjørelsen er det som skiller kunst og litteratur fra alt annet. Han trakk blant annet frem Tolstoj som brukte en hest som forteller i en av sine tekster. (Moderne litteraturteori; en antologi s. 16 og 17.) Dette har fulgt meg helt siden studietiden, og det er akkurat det Kurt Johannessen og Line S. Hvoslef gjør i sine henholdsvis tekster og malerier; de skaper en underliggjøring som får leser/betrakter til å undre seg, noe vi trenger, ikke minst i disse tider. Ser vi på bildet Historie II er det mange detaljer som tilsammen skaper et hele. Bildet er holdt i til dels duse farger, men det har en klar todeling med jordfarger nederst og blåtoner i den øverste delen. "So far so good", på den måten vil man gjerne ved første øyekast oppfatte det som et landskapsbilde men ved hjelp av alle elementene som er plassert i dette "landskapsbildet" blir vi forundret, og det er her underliggjøringen kommer inn. Så er det opp til hver enkelt betrakter å undre seg og skape sin historie i møte med dette verket.
Går vi så videre treffer vi på maleriet Fabel. Det er et nydelig maleri i vakkert avstemte farger; ikke minst flere variasjoner av blått, en farge som kaller på kontemplasjonen. Dermed er vi i gang; jordfargene og fjellformasjonene sørger for at vi ikke tar helt av, men tittelen oppfordrer oss til å fabulere så da er det bare å la seg rive med. På mange måter får man en følelse av å tre inn i en litt annen form for "Alice i eventyrland" i møte med Hvoslef sine bilder, noe som gjør det hele så fascinerende.
Til slutt skal vi ta for oss bildet Natt. Bildet er holdt i grønntoner, en farge som vi gjerne forbinder med natur. I senter av maleriet finner vi et lysere element som nesten har form av det vi forbinder med en vulkan. Bakgrunnen er holdt i en mørkere tone og ser vi etter finner vi antydninger til hus. Det er mange måter å lese dette bildet på; som en hyllest til naturen, en natur vi må ta vare på. I det ligger et miljømessig perspektiv. Det er imidlertid så mye mer å oppdage også i dette verket, det er derfor verd å bruke tid, først da kan du som betrakter oppnå den fulle kommunikasjonen som et maleri alltid innehar. Resultatet; ja det er som tidligere nevnt; helt opp til deg som betrakter å finne ut av.
Til slutt er det bare å oppfordre deg til å ta turen til Vedholmen Galleri for å oppleve denne vidunderlige virkelighetsflukten som Line S. Hvoslef tar deg med på gjennom kunsten sin. Utstillingen står til 23.06.
For mer om utstillingen: https://www.vedholmen-galleri.net/festspillutstilling2024-line-s-hvoslef
Tittel på hovedbildet: -Som gror
Litteratur som det er henvist til: Universitetsforlaget 1998: Moderne Litteraturteori; en antologi: Kittang, Linneberg, Melberg og Skei.
Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium
7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.
Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.
Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.
La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.
Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.
Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.
For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.
Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.
Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?
La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.
Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.
I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.
Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.
Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?
Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.
I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.
Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.
Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.
Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.
Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........
Siren Blytt: TAKE ME HOME – Minneutstilling på Vedholmen Galleri
Jeg gleder meg alltid når jeg tar turen til Vedholmen Galleri, dette vakre galleriet som ligger helt i sjøkanten et stykke utenfor Bergen. Jeg har tidligere skrevet om flere av utstillingene som har vært her, men denne gangen er det en spesiell utstilling som venter.
Kunstneren Siren Blytt har i flere år stått på listen min over kunstnere jeg har ønsket å skrive om, både fordi hun var en dyktig kunstner med utdannelse både fra Vestlandets Kunstakademi og Kunsthøgskolen i Bergen, men også fordi hun skapte bilder som appellerte til meg. Jeg fikk aldri den samtalen som jeg hadde sett frem til, da kunstneren gikk ut av tiden en av de siste dagene i februar i år. Jeg har så vidt hilst på henne i forbindelse med at jeg skrev om en annen kunstner som da hadde atelier i samme fellesskap. Det er derfor med stor ydmykhet jeg ankommer Vedholmen Galleri denne septemberdagen. (mer…)
Vestfossen kunstlaboratorium: TIL DEG, en kunstopplevelse skapt til akkurat deg, og deg, og deg……
I 2017 kunne man søke Sparebankstiftelsen DNB om en kunstgave for perioden 2018 - 2020. Det var elleve søkere og valget falt på Vestfossen Kunstlaboratorium. VKL er et viktig sted for både nasjonal og internasjonal samtidskunst, og i tillegg har de atelier hvor kunstnerne kunne få mulighet til å jobbe i løpet av denne prosessen.
Allerede i søknaden var noen av navnene til tenkte kunstnere med, mens andre kom til etter hvert. I samtale med Morten Viskum forteller han litt om prosessen med å finne kunstnere som skulle være med i prosjektet. I perioden 1986 - 2003 samlet han selv kunst som nå finnes i bokform, men mens han da lot hjertet styre valgene, måtte han tenke mer strategisk i denne prosessen; det måtte være noen kjente kunstnere, men også nye. Bjarne Melgaard i samarbeid med Sverre Bjertnæs var de eneste som ble spurt på forhånd, for, som Viskum poengterte; hvem vil ønske å bli spurt om å være med på et spennende prosjekt som i neste runde kanskje ikke ville bli noe av?
"En viktig del av prosjektet, utover innkjøp av kunstverk, er samarbeid med produserende kunstnere og å knytte disse til vårt gjesteatelier i Vestfossen" skriver Lars-Andreas T. Kristiansen, daglig leder i VKL, i forordet til boken som er laget til utstillingen. Det er resultatet av dette de nå, gjennom utstillingen TIL DEG, ønsker at akkurat du skal få gleden av; gleden av å gå i møte med all denne kunsten som de har valgt med omhu, slik at det skal være noe for enhver smak; det hele spenner fra Kjartan Slettemark, Marianne Heske, og Aase Texmon Rygh til Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnæs sitt samarbeid, og videre til kunstnere som Maria Pasenau, Ahmed Umar og mange mange fler.
I dag er det Lars-Andreas T. Kristiansen som er daglig leder for VKL som tidligere nevnt, mens Morten Viskum har ansvar for det kunstneriske og er den som har hatt hovedansvaret for valg av kunstnere til utstillingen, dog i samarbeid med Kristiansen. . I sitt forord tar Lars Andreas T. Kristiansen også opp hvordan det produseres mye kunst som går tapt med tiden men som gjerne ville hatt en plass i kunsthistorien i fremtiden, eller også kunne by på fruktbare møter med publikum i den samme fremtid. Han går videre ved å poengtere at VKL er opptatt av å presentere kunst som jevnlig produseres og som "står for viktige ytringer i samfunnet".
Akkurat dette er som musikk i undertegnedes ører, for er det en viktig kommunikasjon i samfunnet som er til de grader underkjent så er det nettopp dette. Som jeg har skrevet om igjen og igjen; all kunst er en form for kommunikasjon, på lik linje med annen kommunikasjon, den er bare ikke verdsatt nok, noe som er et stort feilgrep. Som pedagog i tillegg til å være kunsthistoriker har jeg gang på gang opplevd når jeg tar elever med på de såkalte "vanskelige utstillinger", som ofte samtidskunst blir kalt, at det er gjerne nettopp da refleksjonen og de gode samtalene oppstår.
La meg så ta deg med på en liten forsmak av hva du møter når du besøker Vestfossen Kunstlaboratorium og kunstgaven TIL DEG.
Du skal ikke gå langt før du treffer på en gammel kjenning; Kjartan Slettemark (1932 - 2008). Med Slettemark nådde også den nye formen for kunst Norge og som så mange steder før skapte dette sterke reaksjoner, for kunsten skal jo behage, skal den ikke? Langt ifra, kunsten skal i noen tilfeller behage men den skal også bevege og hva den beveger kan være så mangt; de gode følelsene, de vanskelige, glede, sinne, i det hele tatt..... Lenger oppe tok vi for oss viktigheten av kunstens kommunikasjon; og da Slettemark entret kunstarenaen ble denne kommunikasjonen av det sterke slaget, ikke minst med hans Vietnambilde fra 1965. Dette var kunstneren sitt bidrag til den verdensomspennende protesten mot den meningsløse krigen i Vietnam hvor mange uskyldige mennesker ble drept, også barn. Vi finner blant annet et amerikansk flagg stenket med blod, og det handler om hvordan barn dør av brennende napalm. Du kan lese mer om dette ikoniske verket her. Verket befinner seg i dag i Nasjonalmuseet sine samlinger. Om ikke du treffer dette verket på VKL er det flere av de kjente verkene som går deg i møte; blant annet de kjente Nixonbildene.
Slettemark var også kjent for å ikle seg forskjellige identiteter og på VKL finner du ham som Marilyn Monroe i forskjellige varianter. Dette peker direkte tilbake til Andy Warhol sin kjente serie av Marilyn Monroe som mange kunstnere i ettertid har brukt som utgangspunkt for sine verk. Morten Viskum er en av dem; i kjent stil har han brukt en av sine "pensler" som er en avkuttet hånd og malt over med blod. Slettemark tar imidlertid et skritt videre når han plasserer seg selv i den rollen ved å bytte ut Monroe sitt ansikt med sitt eget. Hva oppnår så kunstneren med dette? Satt inn i dagens kontekst med sosiale medier hvor man nærmest kan utgi seg for noe helt annet enn det virkeligheten tilsier, er det lett å kunne bruke dette som en samtale for nettopp det, men er det hva kunstneren ønsket å oppnå?
Marilyn Monroe var et ikon for datidens skjønnhet i vesten, noe som gjorde at hun hadde innpass i de innerste kretser i den politiske verden. Hennes tidlige død er omspunnet av mystikk; var det selvmord, ble hun drept, og eventuelt av hvem og hvorfor; visste hun for mye, etc. På samme måte som Marilyn Monroe befant seg i en kontekst hun egentlig ikke helt hørte til i, må Kjartan Slettemark ha kjent enda mer på fremmedfølelsen da han satte sin samfunnskritikk på dagsorden gjennom sine bilder, videoer og performance, for Norge lå langt etter Europa hvor blant annet Yves Klein hadde slept kvinner over blåmaling i sine performance. "Jeg ser jeg ser/jeg er visst kommet på feil klode" Ved å ikle seg parykk som Marilyn Monroe, men beholde eget ansikt kan man lese det på flere måter; både i forhold til det ikonet på skjønnhet Monroe var, i kontrast til Slettemark? Eller skal vi lese det i forholdt til Andy Warhol sitt utgangspunkt som handlet om masseproduksjon, eller som en kritikk mot det hele? Bildene som er gjengitt her er fra henholdsvis 2003 0g 2007.
Kjartan Slettemark brukte også objekter som plast, tomme colabokser o.l. i sin kunst og dermed er han lett å plassere i postmodernismen hvor alt hadde lik verdi. Vi må likevel kunne se på denne bruken av slike elementer som enda en protest mot det samfunnet vi lever i.
Vi finner et bord med mange objekter i utstillingen og et av dem er en colaboks som har tatt form av en blomst. Tittelen på verket er Kjartan-rose. Det er ikke første gang undertegnede treffer på "rosene" til Slettemark. I forbindelse med høstutstillingen i Bergen i år 2000 kunne vi også gå i møte med tre av disse rosene, da med tittelen "La fleurs du mal" (Ondskapens blomster). Da spilte kunstneren på den kjente diktsamlingen til Charles Baudelaire som ble inndratt da den kom ut i 1857 på grunn av sitt innhold. Igjen ser vi hvordan kunstneren knytter seg også opp til tidligere avantgardister; denne gangen til Baudelaire som sammen med Gustave Flaubert må kunne sies å være en foregangsmann innen litteratur i datidens Frankrike, for avantgardist må vi så absolutt kunne kalle Kjartan Slettemark.
Utsnitt
Går du så videre vil dine øyne automatisk trekkes mot skulpturen som har fått plass foran de store vinduene som vender ut mot elven og den vakre naturen. Kunstneren bak denne noe truende skulpturen som står i sterk kontrast til omgivelsene er Maria Pasenau. 
Kunstneren er gjerne først og fremst kjent som fotokunstner men her møter vi som sagt også en av hennes skulpturer; "A SKULPTURE I MADE IN THE MIDDLE OF A BRAKE UP/THE INVUSIBUL WOMEN" fra 2020. Hvor vidt denne kvinnen er ubrukelig eller ikke, er ikke godt å si, men vi kan nærmest kjenne raseriet når vi stiller oss foran denne kraftfulle sinte kvinnen, og kanskje kan vi kjenne oss litt igjen, for hvem ønsker å være ubrukelig, det være seg i kjærlighetsforhold eller ellers i livet?
Kunstneren er kjent for å by på seg selv, og i fotografiet Member of the Crewteenz fra 2016 har hun iscenesatt seg selv. Bildet er fullt av kontraster hvor man i bakgrunnen og delvis utover gulvet finner et tøystykke med motiver fra den lille havfruen. Som en sterk kontrast til dette finner vi Pasenau selv sittende i en positur og med en bekledning som kan henspeile på både prostitusjon og menneskehandel. Blikket er direkte og intenst, noe som gjør at du som betrakter er nødt til å forholde deg til det.
Beveger man seg en trapp opp er det ikke til å unngå å legge merke til Anja Carr sin installasjon while watching you. Ved første øyekast kan man lure på om man er kommet inn i en leketøysbutikk. Både den søte apekatten som i utgangspunktet ser uskyldig på deg mens den sutter på tommeltotten slik små barn gjør, og omgivelsene av en grønn plen og bilde av en like grønn skog i bakkant forsterker dette førsteinntrykket. Det går imidlertid ikke lang tid før man tar inn over seg at det hele foregår inne i et bur og dermed er uskyldigheten som blåst bort, for hva er det egentlig Carr vil kommunisere med oss? Innenfor psykoanalysen gjorde Carl Gustav Jung seg bruk av buret som en metafor og den irske kunstneren Francis Bacon er ikke minst kjent for sitt maleri Study after Velázquez´s Portrait of Pope Innocent X fra 1953 hvor han tar utgangspunkt i Velázquez sitt maleri og transformerer det inn i en kontekst som gjør det til et portrett av en person som går i total oppløsning. Dette får han til ved å plassere paven i et bur og med et skrikende ansiktsutrykk som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på flere.
Om ikke det er den skrikende paven som er plassert i Anja Carr sitt bur, så er det noe urovekkende ved det hele, for i tillegg til buret oppdager man at øynene på denne, i utgangspunktet uskyldige apekatten, beveger seg. Går man så tilbake til tittelen while watching you, kan man lure på hvem som betrakter hvem. Francis Bacon sitt maleri er og forblir noen av de mest kjente kunstverk gjennom tidene, men selv om ikke Carr sin installasjon skulle oppnå samme berømmelse, så må vi huske på at kontraster forsterker hverandre, noe kunstneren nok selv er fullt klar over, og derfor kan denne installasjonen ha en ganske så stor kraft i seg, hvis man bare stopper opp og gir seg tid, noe som vil sitte i lenge.
Anja Carr er født i 1985 og for denne generasjonen var det ikke minst lykketroll, ponnier med mer som var en del av lekene. Mye av dette har kunstneren tatt med seg inn i kunsten sin, for går vi videre treffer vi på et gigantisk lykketroll som skal være like høyt som kunstneren selv. Tittelen på skulpturen er imidlertid Lykketoll og dermed har Carr gitt betrakteren en pekepinn på veien inn i kommunikasjonen med dette spennende kunstverket; det handler om noe mer enn barndommens lykketroll.
Hvem ønsker seg en froskesuppe ut ifra dette bildet?
På veggen i bakgrunn finner vi imidlertid et helt annet uttrykk; en serie med foto kalt soup etterfulgt av hva denne suppen inneholder. På 90-tallet kom det som blir kalt for abjekt inn i kunsten. Det er mange former for abjekt, men en fellesnevner kan være nedrighet. Det handler om jo hesligere jo bedre. Den amerikanske kunstneren Paul McCarthy kan være et eksempel, Cindy Sherman et annet. Ser vi nærmere på fotoene til Anja Carr, forstår man gjerne litt mer av hva som menes. Det er ikke akkurat reklamebilder for forskjellige former for suppe vi ser her. Men igjen ser vi hvordan kunstneren bruker rosa og gult; farger som gjerne assosieres med noe uskyldig, som en kontrast i bildet og dets innhold.
For å lese mer om abjekt; se hovedfagsoppgaven min; Rotten på korset om Morten Viskum sin kunst som du også finner på dette nettstedet.
HIGEN 1979-90
For å roe det hele ned kan vi gå tilbake hvor vi finner skulpturene til Aase Texmon Rygh. (1925-2019). Flere av dem er klart modernistiske hvor form ble viktigere enn innholdet, i tillegg til at det skulle være nyskapende.
AEON 1983
Og nyskapende var så absolutt Aase Texmon Rygh. I tillegg er verkene hennes så estetiske at det hele er en ren nytelse.
LANGSOM VALS 1981
Videre kommentar er opp til deg som betrakter, men disse bør oppleves "live". For noen vil nok skulpturen Higen få tankene hen på Alberto Giacometti (1901-1966) sine gripende skulpturer.
Ane Djuvan Winnje: African Queen 2008
Del av et triptykon
Vi finner også Ane Djuvan Winnje, en spennende kunstner som er verd å merke seg i denne etasjen, og enda er det mer.....
La oss så bevege oss opp til øverste etasje hvor vi treffer på kunsten til en kunstner som har betydd utrolig mye i norsk kunsthistorie; jeg snakker selvfølgelig om Marianne Heske. Om ikke man hadde hørt om henne før, så fikk gjerne de fleste med seg diskusjonen om hvor vidt Nasjonalmuseet skulle kjøpe inn "løen" eller ikke. "Man blir ikke profet i eget land" heter det, og nettopp det fikk vi en bekreftelse på i denne saken. De fleste innen kunstsfæren protesterte høylydt da Nasjonalmuseet takket nei til å kjøpe det ikoniske verket for det man må kalle en symbolsk sum. Gjerdeløa er såvidt jeg vet det første konseptuelle verket i Norge, og har høstet stor internasjonal oppmerksomhet, ikke minst da det ble utstilt på Pompidousenteret i Paris i 1980. Siden denne avgjørelsen fremdeles opprører undertegnede, kan du lese kronikken til Gro Steinsland for å sette deg mer inn i denne saken som viser hva som kan skje når de som er satt til å ta viktige avgjørelser svikter.
Mountains of the Mind 2009
På VKL vet de imidlertid å sette pris på en så viktig kunstner. Vi finner riktignok ikke Prosjekt Gjerdeløa her, men er det noen som kan tenke seg hvor avantgardistisk Marianne Heske var da hun skapte sine digitale bilder på 80-tallet? PC hadde ikke sett dagens lys, IBM og ikke Apple var de store navn, og det Heske gjorde med datidens teknologi for å skape kunst viser bare for en immanent kunstner hun er. På VKL vises bilder som er skapt i nyere tid, men nettopp Nasjonalmuseet innehar et bilde som ble til i 1988. Tittelen på bildet er Mountains of the Mind, det samme som bildene vi finner i tredje etasje på VKL er titulert, noe som bør skape refleksjoner hos noen og enhver. Ikke alle bildene har denne tittelen, men de er skapt på samme måte, noe som i seg selv er imponerende.
Orgonhus 1996
Man finner også noen store objekter som ved første øyekast er vanskelig å forstå. Vi var tidligere inne på Kant i forbindelse med buret, han var elev av Sigmund Freud; psykoanalysens far, men mens Freud var opptatt av id, ego og super-ego (det, jeg og overjeget) var Jung kjent for sine arketyper. En annen elev av Freud var Wilhelm Reich som hadde en teori om en ukjent energi, kalt orgon. Og det er nettopp det disse objektene handler om; de er da også kalt orgonhus og er fra 1996. Meningen er at man kan sette seg i et slikt hus og få tilført energi. At Reich sin orgonteori siden ble avvist er en annen sak, men disse husene er bygget lag på lag både av organisk og uorganisk elementer, så hvem vet?
Marianne Heske er også kjent for sine dukkehoder, og man treffer også på et av dem her. Disse dukkehodene er det mye symbolikk i og Heske har uttalt seg til media flere ganger om tanken bak dem, men et intervju som ble gjort av Mette Dybvad Torstensen for magasinet KUNST i 2014 forklarer det på en god måte.
Uten tittel 2018
Første gang jeg hørte om samarbeidet til Sverre Bjertnæs og Bjarne Melgaard lurte jeg på hvordan i all verden det kunne bli, men det har blitt en positiv overraskelse; en vellykket symbiose. Mens Bjarne Melgaard må kunne sies å være rebellen av de to, i hvert fall når vi ser uttrykkene i kunsten hans, er Sverre Bjertnæs den sindige, rolige, både i sin fremferd og i kunsten. Jeg vet ikke hvordan de jobber men jeg ser for meg at først går Melgaard i gang som den ekspresjonisten han er og så kommer Bjertnæs og roer det hele ned. Dermed har man den perfekte kunstneriske match. Det er viet stor plass til disse to kunstnerne så det er vel verd å ta seg god tid.
Mathew Quentin Midtskau
Det er selvfølgelig også mer å se her, som Matthew Quentin Midtskau sine installasjoner med mer, men intet bilde kan rettferdiggjøre dem, de må oppleves. Du får likevel en liten forsmak ved dette bildet.
Sist men ikke minst skal vi ta turen ned i kjelleren som hver gang er like spennende; for hva befinner seg her i år?
Tidligere i år delte jeg et intervju som Grace Tabea Tenga gjorde for NBK med kunstneren Ahmed Umar. Lite visste jeg da at det var kunsten til Umar som skulle møte meg da jeg gikk ned i kjelleren på VKL. Uten å overdrive ble dette et sterkt møte, men la oss først ta et steg tilbake.
Ahmed Umar, født 1988, kom til Norge i 2008 som politisk flyktning fra Sudan. Han er muslim og som muslim har det ikke vært lett å stå frem som homofil. I tillegg har han i oppveksten måtte forholde seg til to former for islam. De fleste muslimer tilhører sunni som betyr sedvane mens en mindre del tilhører sjia. Dette er de to hovedretningene innen islam som går tilbake til da Muhammed døde og det skulle velges hans etterfølger, uten at vi skal gå mer inn på det her. Det finnes imidlertid flere former for islam og en av dem er sufismen som Umar sin familie tilhører. Den handler om den islamske mystikken og den indre vei. En annen retning som kunstneren måtte forholde seg til da familien flyttet og han begynte på en annen skole var wahhabisme, en streng reformbevegelse innen islam som Hanbaliskolen, den minste og strengeste av lovskolene i islam står bak, og som er den offisielle ideologien i Saudi-Arabia. Wahhabisme fordømmer blant annet sufismen. Som barn å vokse opp som muslim handler det om å bli et best mulig menneske, så å vokse opp i denne krysningen om hva som er rett eller galt må ha vært veldig vanskelig for Ahmed Umar. Gjennom kunsten sin bearbeider han noe av dette.
Så tilbake til Ahmed Umar sine vanskeligheter med å stå frem som homofil. Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. De stammer alle tre tilbake fra Abraham og blir derfor ofte kalt de abrahamittiske religionene. Ingen av disse religionene sier noe direkte om homofili. I Koranen finner man i sure fire, som omhandler kvinner, en beskrivelse av ekteskapet; et ekteskap som består av kvinne og mann. Det sier imidlertid ikke noe om homofili. Det har i liten grad vært tema innenfor islam, ei heller i de andre religionene, men de som fordømmer homofili henviser til historien om Sodoma og Gomorra og profeten Noah som forkynte mot homoseksuell praksis der.
I 2011 vant SMUG (Sexual Minorities Uganda) ved Frank Mugisha, som er direktør for SMUG, Raftoprisen. Mugisha er katolsk men slet like mye i Uganda fordi det var "un-African" og "un-Christian" å være homofil. Raftoprisen deles ut hvert år til personer eller grupper som kjemper for menneskerettigheter. Flere av dem som har vunnet prisen har i etterkant fått Fredsprisen.
Det er med denne bakgrunnen; både som politisk flyktning, å være fra Afrika, som barn å måtte forholde seg til to motsetninger innen islam, og sist men ikke minst; ta skrittet ut å stå frem som homofil med alt det som ville komme og har kommet i kjølvannet av det, Ahmed Umar skaper sin kunst: "Det kan ta et minutt å lage verket, men 20 år med refleksjon og smerte til å komme frem til det punktet du lager det" uttaler Umar i intervjuet som er omtalt og lenket til lenger oppe.
Så til selve kunsten vi går i møte i kjelleren på VKL:
Det første vi treffer på er tre vegger fylt med objekter, objekter som vi lett kan knytte mot det afrikanske, og ganske riktig; i følge boken som er laget til utstillingen er disse objektene laget i materialer som turistene kjøper som suvenirer med alt det negative som ligger i kjølvannet. Vi har vel alle sett dokumentarer fra Afrika om ulovlig tilegnelser av slike materialer.
Men det er mer som ligger bak dette prosjekter; da Ahmed Umar gikk på skole i Saudi-Arabia var måten å telle bønner på å bruke fingrene og leddene og ikke et bønnekjede. (Boken TIL DEG) Her er nok et eksempel på hvordan kunstneren bruker forhistorien sin i sine uttrykk. Verket Glowing Phalanges; prayer beads 33 fra 2021 er Umar sin versjon av et bønnekjede.
Det er sterkt å gå i møte med dette kunstverket, selv om man ikke vet historien bak, men enda sterkere blir det når man får den i tillegg. Uansett oppstår en sterk kommunikasjon med betrakter vil jeg tro, uansett betrakters bakgrunn. Her vises to vegger og noen av objektene enkeltvis, men det er også en tredje vegg og man må oppleve det også "live" for å forstå hva jeg mener, for her er det kommunikasjon på mange nivåer.
Mindre sterkt blir det ikke når vi beveger oss inn i det andre rommet og treffer på skulpturen What Lasts (Sarcophagus) fra 2016. Dette verket er omtalt i intervjuet som jeg har lenket til lenger oppe og i boken som er laget til utstillingen, men la oss vente litt før vi går inn i bakgrunnen for skulpturen.
En sarkofag bringer tankene tilbake til det gamle Egypt som bestod av en sterk dødekultur. Dødsriket var like viktig som livet på denne siden. Faraoene hadde en spesiell viktig rolle da de ble sett på som guddommelig fordi de var menneskets bindeledd til gudene. Det var derfor viktig at de ble bevart for evig tid når de døde. Dette gjorde de ved å balsamere dem for så å plassere dem i en sarkofag. Men det var ikke bare faraoene som ble behandlet på den måten, også vanlige folk som hadde råd til det. Sarkofagen var formet etter personen som skulle ligge i den og da gjerne med en relieff av personen på lokket.
Mennesket har til alle tider grunnet på livet etter døden; finnes det? Ikke alle er like sikker som de gamle egypterne, men de fleste har vært innom tanken vil jeg tro. I møte med dette verket vil nok mange tanker, assosiasjoner, med mer dukke opp. Å forholde seg likegyldig til det vil nok bli vanskelig.
Går vi så tilbake til kunstneren bak verket; Ahmed Umar, forstår vi også at han ser tilbake, ikke til det gamle Egypt, men til kongeriket Kush, den Nubiske sivilisasjonen i Sudan som var en av de eldste sivilisasjonene utenfor Egypt. De hadde også sine faraoer og dette er bakgrunnen når Umar skaper skulpturen. Dette kunstverket er fra 2016, etter kunstneren stod frem som homofil, og i følge boken til utstillingen har han fortalt at på skolen lærte han at det var fem måter å ta livet av en homofil på, den ene verre enn den andre. De skulle heller ikke få noen grav sammen med andre muslimer. I islam er en av trosartiklene troen på livet etter døden. Studerer vi sarkofagen igjen ser vi at vi finner et avtrykk av kunstnerens hode, vendt til høyre som en god muslim skal, og i tillegg det meste av overkroppen. Nederst finner vi bena som er plassert litt lekent for å underbygge Umar sin personlighet i følge kunstneren. At det blir brukt blått er som kjent kontemplasjonens farge, så her er det bare å trekke frem de dype tanker, men det er også fargen for det kongelige og det guddommelige. Vi kan gjerne ut fra dette trekke konklusjonen at med dette verket fjerner Umar seg fra det han lærte på skolen om manglende verdi av homofile muslimer og at han nå for fullt står opp for den han er; med alt det innebærer. Ahmed Umar er også en viktig talsmann for en ny generasjon i Norge som tørr å stå for den de er.
Vi finner også Anders Eiebakke sitt spennende prosjekt her nede, men det overlater jeg til deg å oppdage.
Konklusjon:
Mitt mantra er og forblir, som tidligere nevnt, viktigheten av den kommunikasjonen som kunsten skaper, en alt for nedprioritert kommunikasjon. "Ja men jeg kan ikke noe om kunst" hører jeg mange si, hva så? Det spiller ingen rolle, enhver betrakter vil kunne oppnå en kommunikasjon, om ikke med alle kunstverk, så med noen. Tar man seg tid, studerer kunstverkene, grubler litt over hva kunstneren vil kommunisere med deg gjennom kunsten sin, tenke litt over hva som skjer og har skjedd i verden, ja så er du i gang, enten du er kunsthistoriker eller ikke. Undertegnede kan ingenting om å lage dokumentarer, nyhetssendinger etc. men får veldig mye ut av det likevel. Utstillingen på VKL er kalt TIL DEG og det er akkurat det den er; til deg, og deg og deg...... Jeg har tatt deg med på en liten forsmak, nå er det opp til deg å besøke Vestfossen og virkelig få med deg denne utstillingen, enten du er fagmenneske innen kunst eller ikke.
Som vanlig, når ikke annet er oppgitt, er fotoene tatt av undertegnede.
Mikael Persbrandt tilbake i Galleri Nygaten; nå med sin første separatutstilling i Norge
Etter å ha åpnet den store utstillingen til Helge Segrov i Jølstramuseet høsten 2018, rakk undertegnede akkurat å stikke innom Galleri Nygaten på veien hjem. De mest interessante kunstopplevelsene har en tendens til å komme oppå hverandre, og dette var intet unntak. I Galleri Nygaten var det Pop-up utstilling med Ari Behn, Espen Eiborg og Mikael Persbrandt, alle tre spennende kunstnere, men når man oppdager at den ene kunstneren tydeligvis er opptatt av Francis Bacon stiger interessen for denne kunstneren enda noen hakk. Heldigvis skulle det vise seg at Mikael Persbrandt skulle sette kurs for Bergen og Galleri Nygaten enda en gang, og ikke nok med det; det skulle bli hans første separatutstilling i Norge. (mer…)
KUBATANA: Kunsten som selv taler for Afrika
Det er første lørdag i mai i det Herrens år 2019. Fra perrongen i Vestfossen starter mange mennesker noe som ser ut som et 17.mai-tog. Sakte beveger toget seg gjennom det lille sentrum som Vestfossen er. Men dette er ikke noe 17.mai-tog, det er folk på vei til sesongåpning på Vestfossen Kunstlaboratorium. (mer…)