Jarl Goli: Hjarta kan fly
Jarl Goli Foto: Nelly del Arbo
De fleste kjenner Jarl Goli fra Portveien 2, men det har rent mye vann i bekken siden den gang. Goli har alltid vært opptatt av å kunne male, og i sin tid søkte han både på Kunstakademiet og Teaterhøyskolen. Han kom inn på sistnevnte og dermed ble penselen lagt vekk. Men det var dengang... (mer…)
Mikael Persbrandt tilbake i Galleri Nygaten; nå med sin første separatutstilling i Norge
Etter å ha åpnet den store utstillingen til Helge Segrov i Jølstramuseet høsten 2018, rakk undertegnede akkurat å stikke innom Galleri Nygaten på veien hjem. De mest interessante kunstopplevelsene har en tendens til å komme oppå hverandre, og dette var intet unntak. I Galleri Nygaten var det Pop-up utstilling med Ari Behn, Espen Eiborg og Mikael Persbrandt, alle tre spennende kunstnere, men når man oppdager at den ene kunstneren tydeligvis er opptatt av Francis Bacon stiger interessen for denne kunstneren enda noen hakk. Heldigvis skulle det vise seg at Mikael Persbrandt skulle sette kurs for Bergen og Galleri Nygaten enda en gang, og ikke nok med det; det skulle bli hans første separatutstilling i Norge. (mer…)
KUBATANA: Kunsten som selv taler for Afrika
Det er første lørdag i mai i det Herrens år 2019. Fra perrongen i Vestfossen starter mange mennesker noe som ser ut som et 17.mai-tog. Sakte beveger toget seg gjennom det lille sentrum som Vestfossen er. Men dette er ikke noe 17.mai-tog, det er folk på vei til sesongåpning på Vestfossen Kunstlaboratorium. (mer…)
Ingunn Oma Tvedt: FARGER FRA MITT HJERTE
Fra åpningstalen, Ingunn Oma Tvedt t.h.
Lørdag 2. mars hadde undertegnede gleden av å åpne utstillingen til kunstneren Ingunn Oma Tvedt i Lille Atelier i Bergen. Det var da ganske nøyaktig et halvt år siden jeg traff henne for første gang i et kloster i Italia. Vi befant oss på en ukes meditasjon- og malekurs under ledelse av Annfrid Leikvoll. Ingunn Oma Tvedt sitt engasjement når det kom til å utfolde seg i det kunstneriske imponerte. Det ble malt med heftige strøk, forsiktige strøk, tørket av, fylt på, hele tiden på store lerreter som gjerne ble snudd på hodet, for så å bli snudd tilbake igjen; alt med en energi man skal lete lenge etter. Resultatene uteble heller ikke, spennende malerier fikk bli med hjem til Norge og befinner seg i disse dager på utstillingen Farger fra mitt hjerte i Lille Atelier. "Jeg vil bli kunstner" utbrøt hun flere ganger under oppholdet i Italia, men som undertegnede poengterte i åpningstalen 2. mars; "Man kan ikke bli noe man allerede er", for Ingunn Oma Tvedt er allerede en kunstner, og det har hun vært lenge.
Ingunn Oma Tvedt
Ingunn Oma Tvedt kommer fra en kreativ familie, så det kunstneriske har hun mer eller mindre fått inn med morsmelken. Tidlig ble hun bedt om å holde arbeidsstue i bygden Hordvik hvor hun vokste opp. Etter videregående begynte hun på grafisk design hvor hun fikk toppkarakterer. Til tross for gode resultater fant Tvedt ut at det ikke var det rette for henne. Veien gikk så videre til lærerhøyskolen og grunnkurs i kunst og håndverk.
Ingunn Oma Tvedt i Italia hvor hun forklarer prosessen med bildene som hun malte i løpet av uken på klosteret høsten 2018.
Til tross for at det hele tiden var kunstner Ingunn Oma Tvedt ønsket å bli, utdannet hun seg til ergoterapeut. Likevel skulle denne retningen vise seg å føre Tvedt tilbake til det kunstneriske, for da hun begynte å jobbe som ergoterapeut innen psykiatrien kom penselen frem igjen. Siden gikk det slag i slag, hun gikk på flere kurs, men holdt også selv kurs. Våren 2017 var hun på et helgekurs hos Annfrid Leikvoll og det var kanskje da uttrykket som vi i dag ser i mange av bildene til Oma Tvedt ble til. Annfrid Leikvoll er en kjent kunstner innen intuitive maleteknikker, og mange av bildene til Ingunn Oma Tvedt bærer i dag preg av denne fremgangsmåten, noe hun selv bekrefter: "Bildene mine har de siste årene beveget seg over i mer intuitive retninger der jeg forteller ulike historier gjennom fargerike bilder. Jeg maler også personers livsreiser der jeg ønsker å male inn håp for fremtiden med et åndelig perspektiv." Kunstneren har videre fortalt at idet hun begynner på et bilde har hun ikke alltid det klart for seg hvor hun skal, men når bildet er ferdig oppdager hun hvilken historie som skulle fortelles. Uansett hvilken historie som blir fortalt handler det om tro, håp og kjærlighet; kjærlighet til livet, våre medmennesker, og troen på og håpet om en fremtid fylt av den samme kjærligheten.
Farger fra mitt hjerte
Kunstneren klar til å klippe snoren
Ingunn Oma Tvedt har vært med på flere kollektivutstillinger; blant annet har hun deltatt på Heartfestivalen både i 2017 0g 2018 sammen med andre kunstnere og artister. I tillegg var hun høsten 2018 med på Kiwani-utstillingen. Farger fra mitt hjerte er imidlertid kunstnerens første soloutstilling.
Da vi kom frem til Lille Atelier den første lørdagen i mars, ble vi hilst velkommen av en smilende og litt spent kunstner som var klar til å klippe snoren kl. 12. Som tidligere nevnt stod undertegnede for åpningstalen mens Ingunn Oma Tvedt stod selv for den musikalske underholdningen sammen med to andre musikere. Galleriet var mer eller mindre fylt til randen, for lokalene lever opp til sitt navn, det er et lite men veldig koselig galleri.
At Ingunn Oma Tvedt har kalt sin første utstilling Farger fra mitt hjerte er ikke så rart, kunstneren er overhodet ikke redd for å bruke farger, noe man kan se allerede i det man går i møte med de første kunstverkene. Og hjertet til kunstneren, ja det er der det skal være, opptatt av godhet og kjærlighet.
Stupeklar
På grunn av den rike fargebruken kan det gjerne være lett å plassere kunstneren i ekspresjonismen, men ekspresjonister som Emil Nolde og ikke minst de tyske ekspresjonistene sitt forbilde; Edvard Munch, brukte hovedsaklig primærfarger lagt på i heftige strøk. Her kan vi nevne Emil Nolde sitt bilde Dansen rundt gullkalven fra 1910 og Munch sitt Skrik fra 1893 som eksempler på dette. Selv om også Ingunn Oma Tvedt bruker en del primærfarger i bildene sine, er fargene noe neddempet. Flere av bildene er også holdt i blåtoner, og da beveger vi oss så absolutt bort fra ekspresjonistene som gjerne brukte rødt og gult som de fremtredene fargene.
Som nevnt i mange tidligere innlegg, er blåfargen kontemplasjonens farge, og maner derfor til ro og ettertanke. Ser vi på bildet Stupeklar er det ikke mye som minner om ekspresjonisme. Blåtonen er dominerende og vi finner en person med oppstrakte armer, klar til å stupe, stupe ut i hva? Her er det opp til hver enkel betrakter å finne svaret. Nederste del av kroppen er holdt i blåtoner, mens øverste del er holdt i en rosatone som tenderer mot det røde. Det er mye følelser ute og går her, gitt ved den varme toneskalaen i øverste del av kroppen. Vi finner også flere elementer som fyrtårnet som lyser opp veien, seilskipet som symbol på livets reise, og ikke minst ansiktet i profil. Det er i blåtoner som står i kontrast til overkroppen. Kontraster forsterker hverandre som kjent og dermed skaper det en ambivalens i bildet. Vi finner også flere elementer, blant annet flere personer og vi kjenner litt på det surrealistiske. Dermed vandrer gjerne tankene våre til andre surrealister som Chagall for eksempel. Chagall sine bilder er gjerne holdt i blåtoner og fremstår både drømmeaktige og surrealistiske. For undertegnede er flere av bildene til Tvedt mer naturlig å koble opp mot denne kunstneren. Likevel er en kunstner alltid først og fremst sitt eget uttrykk, men man vil som regel kunne se påvirkninger fra andre kunstnere, og selv om vi kan finne flere inspirasjonskilder i bildene til Tvedt, skal vi la det ligge i denne omgang.
Selv uttaler kunstneren seg om fargene på denne måten:
Kongen Kommer
Videre går kunstneren inn på rosafargen som en spirituell farge, som gir rom for ro og åndelighet, mens det lilla symboliserer lavendel som igjen symboliserer harmoni. Ser vi på maleriet Kongen Kommer er det gjerne naturlig å lese kongen som Gud. Til tross for ar han bærer en rød kappe som kan symbolisere kjærlighet, er blåtonene dominerende.Jeg elsker fargen blå, jeg har alltid likt å kle meg i, og omgi meg med blåfarger. Jeg liker hvordan fargen kan reflektere til både himmel og hav, men også melankoli og tristhet, skumringens time og litt dypere tanker enn skummet på overflaten av livet. Men for meg er blågrønn min hjertefarge, den som reflekterer hjerterom og kjærlighet. Når jeg tenker på Vår Far i himmelen, har han alltid vært veldig kongeblå for meg. Blå er også drømmenes og håpets farge. Noe jeg ønsker skal skinne ut fra bildene er at det er håp selv i kaos og melankoli.
Nytt Håp
Som tidligere nevnt maler også Ingunn Oma Tvedt personers livsreiser, hvor hun maler inn håp for fremtiden. Ser vi på Nytt Håp er det livsreisen til fire kvinner vi ser fremstilt her. Kunstneren har i tillegg til tittel også en liten tekst til hvert bilde, og når det gjelder disse livreisene lyder teksten som følger:
Fire kvinner / Opprørt i hjertet / følelsesløs / Mistroisk / i kaos og sorg / Jeg velger å gi dem / Glede / tillit / Fred / Og trøst / Og ber dem / beskytte hjertene / for livet vokser / ut av dem
Ser vi igjen på bildet ser vi helt nede de fire kvinnene som ikke har det bra, mens transformasjonen er skjedd i ansiktene over, ved hjelp av hjertene som de holder inntil seg. Det handler, som i mange av bildene til kunstneren, om kjærlighetens livgivende kraft.
Jordbærpikens Visdom
Til slutt i dette innlegget skal vi ta med Jordbærpikens visdom, denne fargeklatten som oser av styrke og selvtillit i all sin fargeprakt. I følge kunstneren er også dette en person som "... gir håp og trøst til stengte hjerter". Ser vi godt etter finner vi utallige ansikter i dette bildet, og med all hjertevarmen som jordbærpiken utstråler er det håp for dem alle.
Utstillingen Farger fra mitt hjerte varer ut mars måned, så har du lyst på en fargerik og spennende kunstreise er det bare å ta turen til Lille Atelier like bortenfor Fløybanen i Bergen. Ingunn holder åpent onsdag, torsdag, lørdag og søndag kl. 12-17.
FLAT ACRYLIC: Ole Jørgen Ness sin utstrakte presens er nå blitt preteritum
Fernissage
Igjen befinner undertegnede seg i Tårnsalen på Kode3, denne gangen for å ta farvel med Ole Jørgen Ness sitt prosjekt FLAT ACRYLIC. Menneskene står tett i tett under den nydelige kuppelen, men nå er det ikke lenger mulig å tre inn på den store flaten som kunstverket er. Ole Jørgen Ness har sittet og penslet ut organiske former i blåtoner i førti dager, noe som er blitt transformert til et mesterverk. Men nå skal det se sitt endelikt, eller skal det ikke det? (mer…)
Helge Segrov sin store utstilling på Jølstramuseet
Lørdag 27.10. var det duket for den store utstillingen til Helge Segrov på Jølstramuseet. Det har vært store forventninger til denne utstillingen, da Helge Segrov sammen med Oddvar Torsheim er de mest betydningfulle nålevende kunstnerne i fylket.
Vi setter oss i bilen med kurs for Jølstramuseet tidlig denne lørdags morgenen. Det er som om værgudene har bestemt seg for å gjøre sitt beste for å lyse opp dagen, for solen skinner fra en skyfri himmel i det vi forlater regnbyen.
Etter noen timer ankommer vi Jølstramuseet og det er som å tre inn i en annen tid. Rundt hovedhuset finner vi et tun med mange småhus som alle har eget navn, blant annet Borghildstova, Jølstrunnstova, Eldhuset, og ikke minst Ludvigstova, for å ha nevnt noen. Sistnevnte har fått navnet fordi Ludvig Eikaas bodde her når han var i Jølster. I tillegg finner vi den store låven, som er både selskapslokale og kunstgalleri, og det er her vi også finner utstillingen til Helge Segrov. Vi blir tatt godt i mot av Heidi Fossheim Årdal som er innehaver av Jølstramuseet og bamseklemmene til Helge Segrov. (mer…)
LANDSKAP I UROENS TID: Eva Harr tilbake i Vedholmen Galleri
Regn og vind kjemper om å ha overtaket i byen mellom de syv fjell denne lørdagen da Eva Harr skal åpne utstilling i Vedholmen Galleri. Harr er en populær kunstner, noe vi får bekreftet i det vi ankommer galleriet. Det er så vidt vi kommer innenfor dørene, så fullt er det av personer som vil få med seg denne åpningen.
Vibeke Harild ønsker som vanlig velkommen før Mohammed Al-Majzoub og Manar Alhashemi overtar med nydelig musikk, omgitt av vakre og stemningsfulle bilder. Andreas Grieg står for åpningstalen og dermed er regn og vind glemt, det er bare å være i stunden og ta inn over seg det hele. (mer…)
Yngve Henriksen er tilbake i Galleri Langegården
Lørdag 29. september var det igjen duket for utstilling med Yngve Henriksen i Galleri Langegården i Bergen. Det er tredje gang kunstneren stiller ut i disse gamle ærverdige lokalene. Ikke så rart kanskje at kunstneren ønsker å stille ut i Bergen, siden han har bodd flere år i byen.
Yngve Henriksen har sin utdannelse fra Statens Høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen (1988-90). I tillegg hadde Yngve Henriksen allerede gjenomført Grunnutdanning for Billedkunstnere og Kunsthåndverkere i Kabelvåg i årene 1983-86. Det er med andre ord en kunstner med en grundig kunstutdannelse vi møter i Galleri Langegården en regnfull lørdag i september.
Kunstneren Yngve Henriksen står i døråpningen mellom de to rommene som henger sammen i galleriet. Anne Sofie Bertelsen, innehaver av Galleri Langegården, har nettopp ønsket ham velkommen. Rundt kunstneren befinner vi, betrakterne, oss, mens kunstverkene rammer inn det hele. Kunstneren ønsker å innlede utstillingen med å fortelle litt om tankene bak kunsten han skaper. Som kunstnere flest, er det gjennom kunsten de kommuniserer, og å kommunisere på denne måten, ved å fortelle med ord hva kunstverkene handler om, er en lite komfortabel situasjon for de fleste kunstnere. Dette poengterer også Yngve Henriksen, men likevel ønsker han å dele tankene bak det hele med oss. På den måten får vi, betrakterne, bli litt mer kjent med denne spennende kunstneren som skaper bilder som i mange år har fascinert undertegnede, noe vi skal komme tilbake til.
På en lavmælt måte snakker Yngve Henriksen om de store tema i livet. Det handler blant annet om identitet; kunstneren sin søken etter egen identitet. Han er født og har sine røtter fra Svolvær. Dette er tydeligvis et kjært sted for kunstneren og i dag er det her han bor og har atelieret sitt. Naturen er viktig for ham, og for dem som er kjent med denne delen av landet, vet vi at kontrastene er store. Helt fra det vakre, stille havet som ligger badet i midnattssol omkranset av vakre fjell, til de sterke vinterstormer i mørketida, hvor selv fjellene virker truende. At dette er en del av kunstnerens kulturfilter, og dermed også hans identitet, sier seg selv, noe vi også kan speile i bildene.
Kunsten
Selv om vi finner mye blått og rødt i bildene til Yngve Henriksen, finner vi også bilder med helt andre fargevalører, som bildet vi her ser. Bildet går i gul- og gråtoner. Med tanke på de høye fjellene vi finner i Lofoten, og som på mange måter er den sterkeste identitetsmarkøren for området, er det lett å lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen. Det er en natur som ligger badet i lyset, gitt ved gulfargen. Solen skinner, de vakre fjellene viser seg fra sin beste side, og da er det lett å ønske seg i ett med naturen. I følge Aristoteles er alt natur, også menneskene, så hvorfor skal man ikke da ønske å bli i ett med den.
Yngve Henriksen snakker også om lys og mørke; både det ytre og det indre. Det er denne vekselvirkningen mellom det ytre og det indre landskap kunstneren prøver å kommunisere til betrakter gjennom kunsten sin. For dem som har fulgt kunstneren en stund, vil nok mange huske husene som ofte var med i bildene. Riktignok noe abstrahert, men lett gjenkjennelig. Hus kan leses som et symbol for indre landskap, men i Henriksen sitt tilfelle må det kunne leses som et symbol både på det ytre og det indre landskap.
Husene er imidlertid stort sett fraværende på denne utstillingen som består av malerier som er skapt gjennom de to siste årene. Kunstneren forklarer det med at han er på vei til et mer abstrakt uttrykk, og nå prøver å skape kunst for kunstens skyld. Med det trer han rett inn i kunsthistorien på 1800-tallet da de første avantgardister kunngjorde lárt pour lárt (kunst for kunstens skyld).
Yngve Henriksen er også opptatt av å forske på kunsten som en egen form for kommunikasjon gitt ved et eget språk. På den måten ser også kunstneren på seg selv som en type forsker. Ikke vanskelig å følge ham i denne tankerekken, for kunsten har en egen måte å kommunisere på ved hjelp av de forskjellige elementene som til sammen danner en koherens. Med det dannes kunstens språk og språk er viktig for all kommunikasjon.
Et bilde sier mer enn tusen ord, er en kjent klisjé for mange. Det visuelle har som regel større kraft, noe man må ha i minne når man skaper kunst. I ekspresjonismen ble dette utnyttet til det fulle ved bruk av primærfarger lagt på i heftige strøk og gjerne med en forvrengt komposisjon og form. Ved at Yngve Henriksen vier "språket" i kunsten mye oppmerksomhet kan han også til en viss grad forutsi betrakters reaksjon, og på den måten oppnå ønsket kommunikasjon. I tillegg ønsker kunstneren at kunsten hans skal skape samtaler. Flere av bildene domineres av blåtoner, kontemplasjonens farge. Vi kan derfor anta at det gjerne er de dype samtalene kunstneren ønsker at kunsten hans skal sette i gang.
Noen utvalgte verk fra utstillingen.
I det man går inn i det første rommet, blir man møtt av et verk som måler 160 ganger 140 cm. Som alle de andre bildene er det uten tittel. Den blå fargen er dominerende i bildet og maner til ro og kontemplasjon. I tillegg skaper den en sakral følelse. Komposisjonen er stram med mer eller mindre definerte felt. Likevel finner vi noen fargeklatter som ser ut til å leve sitt eget liv. Vi finner noen røde områder oppe i det blå feltet som ser ut til å være tilfeldig plassert. Rødt er fargen for liv, fare, død, men i denne sammenheng kan man lese det som en energi som skaper en kontrast til det klart definerte.
Bildet er, som resten av maleriene, malt med olje- og temperamaling. Dette for å skape en kontrast mellom den glatte overflaten som oljemalingen gir, og det tørre, gitt ved temperamalingen. Sistnevnte blander han selv ved hjelp av fargepigmenter, egg og linolje. Tempera er en gammel maleteknikk, og i ikonmaleriene er det tempera som blir brukt i tillegg til gullet. Studerer vi bildene til Yngve Henriksen nøye, er det lett å få øye på kombinasjonen av de to typene med maling. I tillegg kan man se at det er brukt palettkniv eller lignende for å få frem ekstra tekstur.
En venn av kunstneren lurte på hvilket maleri vi likte best, og min følgesvenn forklarte at dette var en av favorittene. Da denne vennen lurte på hvorfor, var svaret at det ble skapt mye kreativitet og energi i bildet, men innenfor definerte rammer. Og slik er vel livet også; det er viktig at vi både er kreative og føler oss frie, men visse rammer vil alltid være tilstede, så er det opp til oss å definere dem.
Som tidligere nevnt, er husene stort sett fraværende på denne utstillingen, men vi finner unntak. Bildet vi her ser er 50 ganger 50 cm. og uten tittel. Hvis vi holder fast på huset, er det et sterkt abstrahert hus vi finner i bildet. Det tar imidlertid stor plass og fargene sjatterer i rødt og blått. I feltet som omkranser det finner vi et lite mørkt felt nede til venstre, mens resten har blått som den dominerende fargen, dog ispedd noe rødt.
Det er mange måter å lese dette bildet på, og siden det er uten tittel som de andre verkene, gir ikke kunstneren oss noen hjelpemidler med på veien. Det vi imidlertid vet er at Yngve Henriksen snakker om ytre og indre landskap og at kunstneren knytter den nord-norske naturen tett opp til egen identitet. Med det som bakgrunn kan man både lese bildet som en abstrahert gjengivelse av naturen vi finner i Lofoten, og hva som rører seg i det indre hos kunstneren. Vi finner både det blå som symbol for de dype filosofiske tanker, og det røde som kan symbolisere liv, smerte, energi. Vi finner mørke men også lys, kontraster som forsterker hverandre. Leser vi det som en abstrahert natur fra Lofoten, er huset stedet man varmer seg når vinterstormene kommer. Som et bilde på indre landskap, speiler det på mange måter livet, slik de fleste opplever det; med opp- og nedturer, glede og smerte, og mye følelser, men også ro, symbolisert ved blåfargen.
Til slutt skal vi ta for oss et av verkene som skiller seg litt ut. Det er stort; 160 ganger 140 cm og har en klar todeling ved den horisontale linjen som er plassert litt ovenfor midten av bildet. Øvre del av bildet er mørkest, men med en form oppe til venstre som kan minne om hodet og halsen til en lundefugl. I den lysere nedre del finner vi en mørkere form som ved første øyekast kan leses som en sko, men ved nærmere iakttagelse også kan leses som hodet og halsen på lundefuglen lenger oppe i bildet. I så tilfelle er livet over gitt ved det røde båndet rundt halsen, rødfargen her som et symbol på lidelse og død.
Det har vært mye snakk om boring i Lofoten og hvordan det vil ødelegge miljøet. I tillegg kan vi lese om hvordan mange fuglearter vil kunne dø ut på grunn av all plasten vi kaster i naturen. Lundefuglen holder til i blant annet Lofoten, og med dette i bakhodet er det lett å lese dette bildet som en protest mot miljøforurensing av naturen, naturen som betyr så uendelig mye og er en stor del av identiteten til kunstneren Yngve Henriksen.
Vi kan lese all kunst ut ifra en historisk-biografisk metode, og det kan være interessant nok, men kunsten må også kunne leses utover disse grensene. Først da får kunsten sin fulle styrke. Vi så også at Ynge Henriksen var opptatt av kunsten som kommunikasjon, og flere vil vel kunne kjenne på at noen av bildene "snakker" med en på denne utstillingen. I tillegg vil mange av dem gjerne kunne skape samtaler mellom betrakterne, og da er kommunikasjon på flere plan i gang.
Jeg nevnte lenger oppe at jeg skulle komme tilbake til hvorfor jeg har fulgt denne kunstneren i flere år, og det er nettopp denne kombinasjonen av det ytre og det indre liv som kommer slik frem i bildene som fascinerer meg. I tillegg kaller han både på det sakrale og kontemplasjonen i sin fargebruk og sine komposisjoner. Slike bilder gir undertegnede de pustehullene som trengs i en hektisk hverdag.
Utstillingen står til 21. oktober; ta turen til Galleri Langegården i Bergen, og kjenn på hvordan bildene kommuniserer med akkurat deg, kanskje du også får kjenne litt på disse pustehullene som vi alle trenger.
For mer om kunstneren Yngve Henriksen, sjekk ut hjemmesiden hans ved å trykke her.
Ellen Hegg i Moster Amfi
Ellen Hegg er en kunstner jeg har fulgt i flere år. Grunnen er enkel men samtidig sammensatt; det er en kunstner med mange forskjellige uttrykk, og ikke mindre variert er virksomheten til kunstneren. Da undertegnede så at Ellen Hegg skulle ha utstilling i Moster Amfi på Bømlo, stedet hvor halve sjelen til undertegnede bor, var det bare å sette et stort kryss i kalenderen. (mer…)
Fake News? Morten Viskum som Kim Jong-un
Hvert år på sin bursdag 2. februar reiser Morten Viskum til Paris og lager en avstøpning av seg selv som han senere ikler en annens identitet. Flere av selvportrettene har tidligere vært omtalt her på Samtidskunst.com og da Viskum i 2016 forestilte Donald Trump tok det helt av. Ingen kunne forestille seg at Trump skulle bli valgt til presidentkandidat, og overhodet ikke til president, ei heller Morten Viskum som hadde valgt Trump som årets utgave av selvportrettene. Viskum som Donald Trump kan du lese om her på Samtidskunst.com, en artikkel som også finnes på engelsk og som Arte Al Limite oversatte til spansk og publiserte på hjemmesiden sin.
Undertegnede har antydet at kunstneren har en egen glasskule hvor han forutser hendelser som på mange måter er utenkelige, og i år har visst Viskum sett i glasskulen sin igjen, for i år er det Kim Jong-un som er årets skulptur, og tittelen er Fake News? noe vi skal komme tilbake til.
Kim Jong-un
Kim Jong-un har vært Nord-Koreas leder siden farens død i 2011. Kim Jong-un som person kjenner vi ikke så mye til. Dette gjelder også hva som egentlig skjer i Nord-Korea for fra 1946 har Nord-Korea vært en mer eller mindre lukket stat hvor få har fått innblikk. I 1948 ble Korea delt i to; Nord-Korea og Sør-Korea. Korea-krigen som varte fra 1951 - 1953 er imidlertid aldri blitt skikkelig avsluttet, og det har derfor vært et spent forhold mellom de to statene. Et viktig steg i riktig retning ble tatt da Nord- og Sør-Korea gikk sammen og stod frem som en stat under Vinter-OL i Sør-Korea i år, og dermed har man igjen fått håp om at det skal bli satt sluttstrek for Koreakrigen på skikkelig vis. Dermed kan man i Sør-Korea puste lettet ut, ikke minst etter Nord-Koreas våpenprogram som har lagt som en mørk sky over forholdet mellom de to stater. For mer om Koreas historie, se min artikkel om Choi & Lager sin hovedutstillingen på Vesfossen i 2016; Please Return To Busan Port .
Møtet mellom Donald Trump og Kim Jong-un
Aldri før har en leder fra Nord-Korea møtt en amerikansk president, men etter mye frem og tilbake med harde uttalelser fra begge sider, ser det nå ut til at møtet mellom Donald Trump og Kim Jong-un kommer til å finne sted 12. juni 2018 på øya Sentosa utenfor Singapore. Begge lederne er i skrivende stund ankommet Singapore. Selv har Trump uttalt til media at han i løpet av et minutt vil finne ut om han vil like Kim Jong-un eller ikke og om det vil komme noe positivt ut av møtet.
Trump kommer direkte fra G7-toppmøtet hvor han skrev under på en sluttavtale som han underveis til Singapore trakk tilbake og skjelte ut Canadas statsminister Justin Trudeau på grunn av uttalelser han kom med etter møtet. Det er derfor mange som krysser fingrene for at han skal være i bedre humør før møtet med Nord-Koreas leder.
Det er uansett en stor sensasjon at møtet finner sted, og bare timer før møtet skal starte synes det som begge parter er positive. Det blir også spennende å lese Donald Trump sine twitter-meldinger i etterkant av møtet, da Trump er kjent for å være veldig subjektiv i sine Tweets. Atomnedrustningen står på dagsorden, noe som berører veldig mange mennesker. Mens Donald Trump før har uttalt at Nord-Korea må inngå en avtale om full nedrustning alt i dette møtet, er det nå endret til at hvis møtet bærer frukter, er det en begynnelse på flere møter.
Morten Viskum som Kim Jong-un
Som tidligere nevnt har undertegnede antydet til Morten Viskum at han må ha en glasskule som han ser viktige hendelser i verden som vil komme når han bestemmer seg for årets selvportrett, og selvportrettet for 2018 er intet unntak. Som tidligere nevnt lager kunstneren denne avstøpningen hvert år på sin bursdag i februar, og først i påsken i år ble det klart at det muligens ville skje et toppmøte mellom Donald Trump og Kim Jong-un.
Å skape en skulptur som skal forestille en statsleder man knapt kjenner til, kan ikke være lett. Mens Kim Jong-un har fremstått som en diktator som har kjørt en hard linje, har den siste tiden vist en noe mildere utgave av Kim, men hvordan han egentlig er som menneske er det få som vet, ut over det som fremkommer i mediene.
Vi kjenner alle til Nord-Koreas atomprogram som virker mer og mer faretruende; men bortsett fra prøvesprengninger og uttalelser og ordkrig mellom Kim Jong-un og Donald Trump kan vi ikke være sikker på hvor langt de er kommet i atomprogrammet sitt. Hva er Real News og hva er Fake News?
Er det noe av dette Morten Viskum har hatt i tankene da han kalte årets selvportrett av Kim Jong-un for Fake News? Det viser selvfølgelig til Donald Trump og hans til tider hyppige bruk av begrepet, men vi må ikke glemme at Viskum har satt et spørsmålstegn bak. Med det kan man spørre seg om kunstneren gjør nettopp det, stiller spørsmål til atomprogrammet til Nord-Korea; om det virkelig finnes, og hvor langt de egentlig er kommet. Som vi husker ble Irak-krigen startet på bakgrunn av falske opplysninger om at landet hadde atomvåpen, noe de selv nektet hardnakket på, og som siden viste seg å være sant. I dette tilfellet er imidlertid det hele snudd på hodet, for her er det Nord-Korea selv med sin leder som hevder at så er tilfelle, men igjen; hvor langt de er kommet i programmet sitt vet ingen noe om med sikkerhet, utenom den indre krets i Nord-Korea.
Vi finner en sterk ambivalens i det non-verbale uttrykket i årets skulptur. Viskum har valgt å ikle Kim Jong-un drakten fra Star Trek; et science fiction univers som er fremstilt både i filmer, TV-serier, bøker og dataspill. Dette universet ble i sin tid, på 60-tallet, skapt av Gene Roddenberry. Ved å ikle Kim Jong-un en slik drakt, tilfører kunstneren en optimisme, da dette universet er en utopi hvor alle sykdommer, kriger og elendighet er overvunnet, og alle lever i fred og fordragelighet med hverandre.
Den store ambivalensen består imidlertid i at skulpturen viser fingeren, et sterkt negativt ladet uttrykk. Opprinnelig hadde det en seksuell betydning, men i dag betyr det mer eller mindre å be folk dra "pokker i vold" på godt norsk, eller som i store deler av verden; enkelt og brutalt "Fuck off". I noen land, som for eksempel De forente Arabiske Emirater er det direkte straffbart å vise fingeren.
Med denne ambivalensen får kunstneren frem et ønske om fred, gitt ved drakten fra Star Trek, samtidig som han uttrykker hvor vanskelig det kan være, ved å vise fingeren. Å vise fingeren kan også stå som et symbol på den harde ordkrigen vi har opplevd mellom de to statslederne; en ordkrig man må kunne si man skal lete lenge etter i historisk sammenheng.
Hvordan er det for kunstneren Morten Viskum å fremstille seg selv som Kim Jong-un eller Donald Trump?
Også i årets utgave av selvportrettene er det håret som gjør at man umiddelbart assosierer det med Kim Jong-un. I likhet med Donald Trump har også Kim en frisyre som gjør ham lett gjenkjennelig. Morten Viskum selv har uttalt når det gjelder Make America Great Again, hvor det er Viskum som Donald Trump vi møter, at han kjenner på et ubehag når han står ansikt til ansikt med installasjonen. Når det gjelder Kim Jong-un føler ikke kunstneren det samme, noe som skyldes at han ikke vet så mye om ham, og at han derfor blir en mye mer fjern person.
Det Morten Viskum gjør i disse selvportrettene har også vært omtalt før, men man kan også se på det fra en skuespillers perspektiv. En skuespiller må sette seg inn i de karakterene de skal spille, og de må gjerne hente opp sider ved seg selv for å kunne fylle rollen, også sider som man gjerne ikke alltid setter like mye pris på. På samme måte kan man si at Viskum bruker seg selv for å skape en annen karakter, om enn på en litt annen måte. Kunstneren lager avstøpninger av seg selv som han siden tilfører identitetsmarkører man gjerne forbinder med personen det endelige produkt skal forestille. På den måten kjenner gjerne både skuespilleren og kunstneren på sider som kan skape ubehag, eller glede når det er en karakter som man forbinder med noe positivt som blir skapt.
Så får vi krysse fingrene og håpe at årets toppmøte bringer gode nyheter fra Singapore.
Hos Blomqvist er både "Donald Trump" og "Kim Jong-un" utstilt frem til 19.06, sistnevnte med en jordklode ved sine føtter. De er utstilt i hver sin etasje, så er det opp til hver enkelt å legge det de vil i symbolikken av både jordkloden og plasseringen av de to installasjonene.