Via Magica; Harald Lyche loser oss inn på den magiske veien på en forbilledlig måte i sin utstilling i...
Jeg sitter på toget, det er søndag og stormen Amy har reist videre. Jeg er på vei til Drammens Museum for å treffe kunstneren Harald Lyche. Dette møtet gleder jeg meg til for i mange år har jeg fulgt ham på Facebook hvor han deler både av kunsten sin men også litt om livet og ikke minst sine synspunkter på en verden som er i ubalanse. Kunstneren deler også sin frustrasjon over mangelen på forståelse av hvor viktig kulturen er i dette landet. Men alt dette skal vi komme tilbake til.
Vi (Google Maps og undertegnede) finner lett frem til Lychepaviljongen som er bestemmelsesstedet hvor Harald Lyche tar oss imot. Jeg tar først en runde alene i utstillingen for å ta det hele inn og samtidig ta mine foto. For en opplevelse det er; for første gang skal jeg få oppleve maleriene som har fascinert meg i så mange år «in real life». Jeg er alltid på jakt etter narrativer i en utstilling og siden det er Tone Katrine Lyngstad Nyaas som er kurator, er jeg også sikker på at jeg vil finne noen her, for mange er de utstillingene jeg har både opplevd og skrevet om som er kommet fra hennes hånd. Hun er dyktig og jeg vet også at utstillingene hun kuraterer blir til i et samarbeid med kunstneren, og denne utstillingen er intet unntak.
Etter min sonderingsrunde møtes vi igjen ved hovedbildet til utstillingen; Via Magica (Den magiske veien). Jeg starter med å spørre om tittelen; Via Magica, hvorpå Lyche svarer at det magiske er tett knyttet opp til poesi slik han ser det og minner meg også på hans forrige utstilling som hadde tittelen Maleriets Poetikk. Lyche knytter det magiske opp til Aristoteles som filosoferte rundt hvorfor tekstene til Homer (Iliaden og Odysseen) grep ham mye mer enn tekster fra virkeligheten. Med det mener kunstneren at vi finner det magiske både i poesien og kunsten og at han ønsker å løfte dette frem igjen i kunsten. Harald Lyche fortsetter med å fortelle at han har alltid vært glad i å lese og hadde lenge planer om å skrive, men ble aldri fornøyd med det. I malingen derimot fant han sin plass og som en forlengelse av det ville kunstneren overføre poesien til maleriet, for det handler jo også om poesi, ikke sant sier han og ser direkte på meg. Jeg kunne ikke vært mer enig, for både poesien og maleriene til Harald Lyche er poesi. Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøring; hvordan man ved å sette sammen ulike elementer på en ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og ja, undre seg. Man finner dette ikke minst i poesien men jeg vil også påstå at det poetiske kan også finnes i kunsten og ikke minst i Lyches malerier, for i møte med denne kunsten er det gjort god plass til undring. Et dikt krever ganske mye av leseren i motsetning til en roman, og slik er det også med Lyche sine malerier; de krever ganske mye av betrakter, noe som kjennetegner god kunst og deri ligger mye av magien som også Aristoteles var opptatt av.
Det er mye både rundt oss og inni oss som, til tross for vitenskapen, vi ikke vet; livet er mysteriøst og fantastisk på samme tid mener kunstneren, noe som også skaper en form for magi.
Jeg har tidligere sammenlignet Harald Lyche sine malerier med maleriene til Marc Chagall, de har på samme måte en musikalitet i seg og ikke minst er mange av dem holdt i blåfarger, kontemplasjons farge. Jeg er ikke fullt så sikker når jeg nå befinner meg som betrakter til disse verkene; jo de kaller fremdeles på kontemplasjonen og musikaliteten slik verkene til Chagall gjør, men det er noe mer og det vil jeg finne ut av. Kan det være som med metaforene i poesien, at hvis de blir brukt mange nok ganger mister de styrken som en original metafor har? Er det det som har skjedd med kunsten til Chagall etter den er blitt brukt så mye i plakater med mer, at som med metaforen som blir brukt for mye mister også bildene til Chagall noe av styrken i sin påvirkningskraft?
Ser vi på hovedverket Via Magica lenger oppe er det mye å gripe tak i som med all kunst til Harald Lyche. Maleriet er holdt i blåfarger, kontemplasjonens farge som tidligere nevnt og dermed er det bare å både undre seg og filosofere. Vi blir trukket inn i bildet som en Alice i eventyrland ved hjelp av en diagonal som starter i den litt burnt siennaaktige stokken på tvers nede, eller er det en båt? Uansett om det er en stokk eller båt får vi en følelse av at den er på vei, til hvor? Er det en båt er det lett å lese inn tre personer i båten; en stor og to mindre. Vi kan lese det som «livets seilas» eller/og som «slekt skal følge slekters gang» for å bruke et kjent idiom. Herfra går det en dialog opp til firkanten, i burnt umber? Denne firkanten kan leses på flere måter; som en stor stamme eller som et hus. Velger vi det første alternativet er det noe tidløst over det, som et arnested hvor alt liv vokser ut ifra, som et Yggdrasil i norrøn mytologi. Da vil objektene i den neste diagonalen som går motsatt vei kunne leses som mindre stammer og en fortsettelse på liv. Leser vi det imidlertid som et hus er huset som kjent et symbol på vårt indre. Dette gjelder ikke minst i poesien men også i malerkunsten. Da må elementene i den motsatte diagonalen leses som mennesker. I disse tider er det gjerne naturlig å lese dem som mennesker på flukt, men ser vi etter finner vi et lyst område som strekker seg fra toppen av den brune firkanten og ned mot det første «mennesket» som en «guardian angel». og i magien kan alt skje og i disse dager strekker magien seg helt inn i virkeligheten.
Man finner også flere røde elementer plassert tilsynelatende tilfeldige steder i maleriet. Disse objektene finner vi igjen i flere av Lycke sine malerier og for kunstneren symboliserer det hjerteslag. Men et maleri strekker seg også langt forbi kunstneren og hva man leser inn i det er opp til hver enkelt betrakter, avhengig av den enkeltes kulturfilter. Dette filteret er imidlertid dynamisk og i stadig endring; det man opplever i en gitt situasjon kan endre seg ved neste gang man går i møte med en roman, et dikt, eller som her; et maleri.
Harald Lykke står ofte ute og maler; gjerne ved Drammenselva, gjengitt her i maleriet By The River. Bildet er ikke stort, bare 60x50 cm og malt i 2025. Av den grunn blir han gjerne sammenlignet med impresjonistene som også stod ute og malte for å fange lyset. I tillegg sørget de for at komposisjonen skulle virke tilfeldig, som en slags form for «snapshot». Lyset er for all del til stede også i Harald Lyche sine malerier, men ikke på samme måte som hos impresjonistene, ei heller finner man en komposisjon som får oss til å tenke på «snapshot». Kunstneren kan selv bekrefte at noen impresjonist er han ikke, Lyche ser heller mot ikonmaleriet og ikke minst er Giotto og ungrenessansen blant forbildene til kunstneren. Når man kommer videre ut i renessansen blir det for stivt i følge kunstneren. Når det gjelder ikonmaleriet har de også ganske strenge regler, i tillegg er de malt med eggtempera og de er ikke signert. Kunstneren ser ikke på ikonmaleriet som strengt men som en frihet. Så vidt jeg kjenner til er den eneste ikonmaleren med full utdannelse i ikonmaleriet i Norge i dag Solrunn Nes. Jeg var så heldig å ha henne som foreleser under utdannelsen min, en utrolig dyktig både formidler og ikonmaler.
I 2018 var jeg i Assisi for første gang og besøkte den berømte Basilica di S. Francesco hvor man kan gå i møte med Giotto sine verk, og om Harald Lyche setter Giotto høyt er han for undertegnede den høyeste innen kunsthistorien. At det har blitt flere turer til Assisi etter dette sier seg selv. Giotto er en overgangskunstner mellom middelalderen og renessansen. Med Giotto får vi begynnelsen til det som senere skulle bli Brunelleschi sitt fullt utviklede sentralsperspektiv. og det er akkurat det som er så fascinerende; begynnelsen på noe helt nytt. At Harald Lyche synes at renessansen utviklet seg til å bli for stiv er ikke så rart, for renessanse betyr jo gjenfødelse og det var den klassiske perioden i antikken de prøvde å gjenskape og i den var reglene strenge; Diskoskasteren av Myren kan være et godt eksempel på det.
Selv om Harald Lyche har perioden med Giotto og ungrenessansen som forbilde i tillegg til ikonmaleriet, tar han det videre og knytter det opp til tiden i dag; han gjør det mer «flytende» om man kan si det slik. Likevel er han opptatt av at elementene ikke skal flyte over i hverandre men ha en tydelig adskillelse som et symbol på at alt har lik verdi. Denne symbolikken strekker han videre til også å gjelde mennesker og verden generelt. El Greco er et annet stort forbilde for kunstneren og kanskje kan vi se det i komposisjonene til Lyche, for komposisjonene til El Greco er også litt «flytende». Ikonmaleriet er også noe som knytter dem sammen.
NY og FRIHET
Da kunstneren var syv år gammel ble han påkjørt av en motorsykkel og alvorlig skadet, ikke minst i hodet. Faren fikk lagt ham i bilen og kjørt ham til sykehuset. Under denne bilturen opplevde Harald Lyche en utavkroppen-opplevelse. Han opplevde å sveve over sin egen kropp og se ned på seg selv som lå alvorlig skadet i baksetet på farens bil, skrikende av smerte. Det sier litt om hvor nær han var å gå ut av tiden. Året etter opplevde den lille gutten å miste sin far, det skjedde uten forvarsel, og disse to hendelsene har preget ham resten av livet.
I utstillingen Via Magica finner vi maleriene Ny og Frihet som for undertegnede kan leses som et narrativ om disse to hendelsene.
Tar vi først for oss maleriet Ny finner vi et mørkt felt nederst bare opplyst av et lyst element som ifølge Lyche selv er en fiolin, for selv i det dypeste mørke finnes det lys og man kan glimtvis «høre» hele orkesteret spiller opp i de nydeligste melodier. Går vi lenger opp i maleriet blir det noe lysere og vi kan ane både blomster og ansikter, men selv om denne delen er lysere er det de mørke valørene som dominerer. Det hele gir, for undertegnede, et kaotisk uttrykk. I tillegg til den mørke valøren gir dette tilsammen assosiasjoner både til Hieronymus Bosch og Dantes Inferno. Tittelen på maleriet er imidlertid Ny og da er det ikke vanskelig å tenke at her foregår det en form for katharsis.
Til høyre for Ny finner vi maleriet Fri. Det er malt samme år som Ny og i samme størrelse. Vi finner også her et mørkt område nederst men øverste del av maleriet er både roligere og lysere enn Ny. Helt til høyre i bildet finner vi en abstrahert skikkelse som gjerne kan leses som en ung jente med rød kjole og lyst krøllet hår. Hun befinner seg i det lyseste feltet i maleriet, omringet av gule og grønne farger; det gule som solen og det grønne som starten på nytt liv. I tillegg finner vi noen klart definerte objekter øverst som er en hyllest til Den arabiske våren. Begge maleriene ble til i perioden 1997 og frem til 2012 da de ble ferdigstilt. Selv om den arabiske våren ikke førte til det vi hadde håpet på er den likevel veldig viktig for, som Harald Lyche tilføyer, den ga liv til håpet, håpet om en bedre verden, og håpet om en bedre verden må vi aldri slippe taket i. Maleriet som helhet vil gi de fleste betraktere en positiv opplevelse vil jeg tro. I tillegg forankrer tittelen det hele.
Maleriene lest under ett som et narrativ.
Harald Lyche forteller meg videre at i ung alder opplevde han en livskrise som gjorde at han ble alvorlig psykisk syk; så syk var han at han lenge ikke trodde han skulle komme ut av det. Likevel klarte kunstneren å komme ut av mørket. Han forteller at i alle sine opp- og nedturer i livet har han en spesiell måte å takle det på; han tar det ikke personlig. Med det menes at kunstneren ser på det hele som noe som kommer hans vei og det er ikke ham det er noe feil med. Han må bare takle det.
Det er nærliggende å lese disse to maleriene ved hjelp av en historisk-biografisk metode, som et uttrykk for det kunstneren har vært gjennom, både som liten gutt og sykdommen som ung mann.
Katharsisbegrepet stammer fra Aristoteles og handler om renselse; men for å oppnå den renselsen må man gjennom en tung vei. Vel gjennom disse prøvelsene kommer man ut som Ny slik tittelen på maleriet lyder. Jeg leser derfor dette maleriet som en bearbeiding av kunstnerens vanskelige opplevelser. Maleriet Fri kan da leses som en fortsettelse av denne renselsen, personen føler seg fri etter å ha gjennomgått katharsis. For undertegnede var det en sterk opplevelse å gå i møte med disse to maleriene etter å ha hørt Lyche fortelle om sine opplevelser.
Idet vi inntar neste sal i galleriet er det to malerier som fanger blikket; nemlig maleriene Peace og Trying not to Die. De kan selvfølgelig leses hver for seg men for undertegnede er det naturlig å se dem i sammenheng; som et narrativ. Men la oss først lese dem hver for seg.
Trying Not to Die
Maleriet har en klar todeling hvor man i venstre halvdel finner en klynge med hus og noen mennesker. De er som vanlig delvis abstrahert som de fleste i Harald Lyche sine malerier, men her er de ganske tydelig. Kunstneren ser på seg selv som en figurativ maler men med tegn til abstraksjon for å gjøre det mer magisk, noe vi kan være enige med ham i. På den måten kreves det mer av betrakter slik også poesien gjør. Skapelsen av denne todelingen sørger et gjerde for; gjerdet som metafor for stengslene inni oss.
På høyre side av gjerdet finner vi en mørk figur som kan leses både som et menneske eller en engel. Engler kan være både onde og gode men hvilken form denne engelen har er ikke så lett å avgjøre. Sort forbindes gjerne med sorg i Vesten mens det i andre deler av verden oppfattes som det motsatte. Gitt tittelen på bildet er det gjerne naturlig å lese denne formen som mennesket som prøver å unngå døden. Vi finner også en lys diffus form som strekker seg over gjerdet på begge sider. Leser vi gjerdet som perleporten og venstre side som det jordiske mens høyre side er det himmelske og den lyse formen som strekker seg over begge er i ferd med å forsvinne, er tiden i ferd med å svinne hen for personen som ikke ønsker å dø.
Peace
I Peace finner vi ingen todeling, tvert imot; blåfargen er påført med bevegelser som danner en sirkel og midt i denne sirkelen finner vi et menneske. I Vesten har vi en lineær livsforståelse mens man i hinduismen og buddhismen for eksempel, har en sirkulær livsforståelse symbolisert ved livshjulet. Man tror på gjenfødelse (samsara) og målet er å komme ut av denne gjenfødelsen og bli frelst eller få innsikt i livets skjulte sider for å si det på en enkel måte.
Personen i maleriet holder frem hendene mot to svaner som en Frans av Assisi. At begge svanene er hvite gjør at vi leser dem som et symbol på renhet og kjærlighet. Svanen er ofte også sett på som et symbol på transformasjon og dermed får vi enda et lag i vår lesing av bildet. Vi finner også her mange elementer men de er alle skilt fra hverandre. Foran personen i bildet finner vi et objekt som kan leses som et bål, og dermed bringes varmen inn i maleriet. Fugler er også tilstede; fugler som tegn på frihet? Og enda er det mye mer som trær, stammer etc; er dette en form for Edens hage?
Maleriene lest under ett.
Det første som slår en er at begge maleriene er dominert av blåfargen. Om bruken av blåfargen sier Harald Lyche: «Blåfargen er rundt oss, vi puster den, den er vår mentale navlestreng til universet, den peker på noe som er utenfor kloden».
Blåfargen som sådan har også noe opphøyet over seg, noe kongelig. Vi vet også at i kristendommen er Jomfru Maria fremstilt i blått når hun sitter ved sin fars side i himmelen. Gitt titlene og bruken av blåfargen som den dominerende valøren i begge maleriene må man kunne si at det sakrale er tilstede. Selv sier Lyche at han ikke er religiøs da religion ofte blir misbrukt men han er enig med undertegnede at det sakrale kan være så mye mer enn bare religion.
Når det gjelder mangel på horisonter i maleriene er det fordi en horisont ikke er virkelig samtidig som det låser komposisjonen og derfor velger kunstneren å la himmelen fortsette ned i elven eller sjøen om man vil. På den måten danner det en helhet i bildet.
Ser vi begge verkene i sammenheng som et narrativ blir det naturlig å lese dem fra høyre mot venstre slik man gjør i andre deler av verden. I malerier Trying Not To Die kan det handle om kampen for å unngå en rent fysisk død men det kan også handle om en indre død som kan være mer enn vanskelig. Går vi så til maleriet Peace er kampen over og man har funnet fred. Hva denne freden består i overlater jeg til deg kjære betrakter å filosofere videre rundt.
Vender vi så blikket til motsatt side av rommet møter vi tre store malerier, alle datert 2025.
Jeg velger å lese dem fra venstre mot høyre, dermed er det første vi skal gå i møte Love And Beauty. Her er det ikke blåfargen som er dominerende, det er de varme valørene som gult, rødt og rosa. Går vi nærmere kan vi finne objekter nede i høyre hjørne og et stykke oppover som kan leses som mennesker. I forhold til de røde «flekkene» som vi tidligere var inne på er for kunstneren symboler på hjerteslagene, er menneskene miniatyrer, men kanskje er det slik at i møte med både det vakre og kjærligheten kan den bli overveldende, på en god måte. Uansett, dette malerier sprer gode energier som er gode å ta med seg videre.
I midten finner vi maleriet The Father . Igjen er blåfargen tilbake men i motsetning til mange av verkene vi finner i denne utstillingen er det ikke mye som omgir The Father som har tatt plass midt i senter. Fra avstand virker skikkelsen sort men Lyche sier at han mener han ikke bare malte ham sort. Vi går nærmere og det blir tydelig at kunstneren har rett, jeg foreslår at ultramarin er blandet inn noe kunstneren sier seg enig i. Tittelen kaller på flere lesinger blant annet det religiøse; «faderen sønnen og den hellige ånd» men også flere. Forfattere har også vært opptatt av farsrollen, bare tenk på Bjørnstjerne Bjørnson sin bondefortelling Faderen. Det patriarkalskse kan også være noe å trekke frem men også farsrollen som sådan. Men er denne faderen tilstede i denne verden eller i en annen sfære eller tidsregning, og hva med de små husene? Som vi vet er personene til Lyche alltid utført delvis abstrakte men denne figuren har form av noe mer spøkelsesaktig, eller åndelig? Velger vi å lese også dette verket historisk-biografisk kan det være kunstneren sin sorg over å ha mistet en far alt for tidlig men at det nå ikke får like stor plass, gitt ved de små husene? Selv har jeg også mistet min far men da som voksen, er det derfor dette maleriet virker så sterkt på meg? Jeg vet ikke for jeg er langt fra ferdig med dette verket.
I A Sentimental Journey er det første som fanger blikket den store personen eller er det en isbjørn, som er plassert til høyre i maleriet. Går vi nærmere ser vi et ansikt og etter hvert går det opp for oss at det er en kvinneskikkelse. Så hvor mange personer er det i dette maleriet og hvem er det som tar denne sentimentale reisen, er det kvinnen eller er det den store figuren som like gjerne kan være en isbjørn, eller? Det er opp til betrakter å filosofere rundt. Harald Lyche forteller at dette maleriet er forankret i en tidligere tegning som har sin egen historie. Videre forteller Lyche at han maler med transparent maling men at han også blander inn hvitt for å få dem opake. I dette malerier er det tydelig, man kunne nesten tro at det var malt med akvarellfarger. Nederste del har en nesten aprikosaktig grunnfarge som gir varme i bildet. Som i akvarellbilder flyter fargen over i resten av grunnfargene. Flere elementer eller objekter om man vil finner man tilsynelatende tilfeldig plassert i maleriet, noe som underbygges det flyktige, for er det ikke slik når vi take a walk down the memory lane at vi opplever minnene som flyktige og dette maleriet kan gjerne få flere til å ta turen.
Harald Lyche er et følsomt menneske, men å være følsom er ikke det samme som å være svak, noe han er et godt eksempel på. Han står opp for det han tror på og kjemper for det. Han var en av dem som stod fremst i kampen mot Bjarne Melgaard sitt « house to die in» på Ekely. Dette gikk også inn på kunstneren personlig da oldefaren var venn med Munch, og selv om det var før hans tid er han vokst opp med dette vennskapet som en del av familiehistorien. Rettferdighet er noe Lyche kjemper for og dette fant han mer enn urettferdig for allerede hadde de revet både villaen og kårhuset til Munch og nå ville de helst også rive vinteratelieret hans. Nå var det nok og denne kampen vant de og Harald Lyche er en av dem vi kan takke for det.
Mindre ble ikke kampen mot å rive Y-blokka. Her ble det sagt at den måtte rives fordi den var så skadet, noe som ikke stemte. Å rive Y-blokka med Picassoutsmykningen er også en bekreftelse på hvor lite kunst og kultur betyr i Norge. Kunstneren forteller at vi kan takke Carl Nesjar for at Picasso sin kunst havnet i Norge. Tilfeldighetene spilte en rolle da Nesjar fikk møte Picasso første gang, hvor Picasso hilste ved å si at ham hadde han ventet på i hele sitt liv kan Lyche fortelle. I 17 år hadde Picasso og Nesjar et samarbeid etter deres første møte, men ikke ett av resultatene til dette viktige samarbeidet finnes i Norge, det sier ganske mye om Norges syn på kunst og kultur.
Nå blir også Gamle Munch stengt, Nasjonalgalleriet har vært stengt i det som føles som evigheter og hva som skjer videre med det befinner seg i det blå. Bygget er fredet men som Lyche sier, hva er et nasjonalgalleri uten kunsten? Dette går sterkt inn på ham og mange med ham, men igjen; det sier alt om Norge som fremstår som et u-land når det kommer til kunst og kultur.
Men det er ikke bare kunst og kulturlivet kunstneren kjemper for; all urettferdighet og krig er han ikke redd for å heve stemmen sin mot. Og selvfølgelig kan vi speile det i kunsten hans. Black And Blue kan være et eksempel på det. Å gå i møte med dette verket fremkaller umiddelbart gysninger, det går kaldt nedover ryggen, for hva er det vi ser her? Man kan ikke la være å legge merke til personen helt til høyre i bildet, det er ingen tvil om at vi her er øyenvitne til et menneske som er plassert i galgen og hengt, hele kroppstillingen viser det; hodet fremoverbøyd og kroppen i en spesiell stilling som tilsier at dette mennesket henger i luften. Under ser vi en arm som strekker seg opp mot personen men det er for sent, ingen kan redde vedkommende fra sin grusomme skjebne. Vi finner ytterligere fire personer i bildet, eller i kø for å gå gjennom de samme lidelsene, eller har de allerede lidd samme skjebne?
Dette maleriet ble til som en reaksjon på invasjonen av Ukraina, og det er ett av to malerier som ble malt som et resultat av det. Det andre har tittelen War men det er ikke tilstede i denne utstillingen. Et annet bakteppe til dette maleriet er Billy Holiday sin sang Strange Fruit som ble forbudt. Sangen er opprinnelig et dikt som ble skrevet etter at Abel Meeropol hadde sett et foto av afrikansk-ameriakanske personer som var blitt hengt i trær. Dette fikk han ikke ut av hodet og skrev derfor et dikt som Billy Holliday siden satte musikk til. Bare tittelen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen når vi får vite historien bak det hele. Vi var tidligere inne på Aristoteles som undret seg over hvorfor tekstene til Homer for eksempel virket mye sterkere enn tekst fra vikeligheten og her har vi svaret, poesi er magi på både godt og ondt. For undertegnede går tankene til enda en grusomhet, grusomheten mot jødene under andre verdenskrig, en grusomhet som Gunvor Hofmo fikk kjenne på resten av livet, nazistene tok livet av hennes kjæreste venn som var jøde. Ingen kan vel lese hennes dikt «Det er ingen hverdag mer» uten å få vondt langt inn i sjelen.
Hanna Arent er kjent for begrepet «Onskapens banalitet». Etter krigsoppgjøret av andre verdenskrig skulle hun skrive en rapport om rettssaken mot en av de grusomste personene fra krigen. Hun var selv jøde og det var få som forstod hvordan hun kunne konkludere med at vedkommende ikke var et monster. Ondskapens banalitet går ut på at i gitte situasjoner er mennesker i stand til å utføre de mest grusomme handlinger hvis de har noen over seg som gir kommandoen. Det er skremmende men dette er faktisk forsket på og så er tilfelle. Med all den ondskapen som foregår i dag; ikke minst på Gazastripen og også har foregått opp gjennom historien er Harald Lyche sitt maleri et viktig bidrag i kampen mot ondskapen, slik at den heller ikke kan bli banal. Bildet er holdt i blåtoner hvor fargen er lagt på i heftige strøk, i tillegg henger det mørke skyer over personene. På mange måter kan dette verket sammenlignes med Picasso sitt Guernica noe både kunstner og intervjuer er enige om.
I sin kamp for fred har Harald Lyche fått høre gang på gang at krig har det alltid vært, noe kunstneren er helt uenig i. Han mener at hvis vi går langt nok tilbake vil vi finne en verden der det var fred, og selv om kunstneren sier at han ikke er religiøs peker han på Adam og Eva i Paradis før syndefallet. Lyche har også malt et bilde med tittel Paradisets tilsynekomst hvor engler holder tilbake noe som kan leses som en gardin og dermed åpenbares Paradiset.
For kunstneren er kampen for fred særs viktig og noe han kommer til å fortsette å kjempe for resten av livet og han gjør Picasso sine ord til sine; «Alt jeg har gjort har jeg gjort for fred» og for å få fred må verden igjen komme i balanse. Penger og berømmelse er nemlig ikke det som driver Harald Lyche.
Man finner også mange selvportretter i denne utstillingen som også forteller om kunstneren som person. Et av dem heter Selvportrett som Don Quijote hvor Lyche knytter seg opp til litteraturen, et er kalt Angst som speiler hva kunstneren har opplevd og likeledes Sorg som han malte i Tyrkia da moren døde, og enda er det flere.
Vi skal imidlertid avslutte med et maleri som får oss ut av det mørke hullet forrige kunstverk sendte oss ned i. Maleriet har fått tittelen Memories Of You og det er bestående av sjø, hus, himmel; alt holdt i lyse lette farger. Man får nesten følelsen av å reise rett inn i et idyllisk sommerminne. Men så er det den avbrukne greinen da som forstyrrer det hele. Vi skjønner dermed at denne relasjonen er brutt på en eller annen måte. Det får oss til å tenke på egne relasjoner som ikke lenger finnes. Jeg spør Harald Lyche hvem denne «you» er men får ikke et konkret svar. Og hvorfor skal jeg det, for malerier handler ikke nødvendigvis bare om kunstneren men like mye om betrakter og hva det får frem i hver enkelt. Det er som med poesien, den drar oss inn i den magiske verden, på godt eller vondt. Jeg sier med Aristoteles; det hele virker sterkere på oss.
Fant jeg så ut om kunsten til Harald Lyche kan sammenlignes med Chagall? Den har både blåfargen i seg og musikaliteten, men den har i større grad et sterkere budskap føler jeg. Det kan jo skyldes at noe av effekten til Marc Chagall sine bilder mistet noe i forbindelse med alle plakatene som finnes over alt, men jeg føler ikke at det er avgjørende. Konklusjonen må derfor bli at til en viss grad kan de sammenlignes men ikke i den grad som jeg har kjent på tidligere.
Hovedbildet i dette innlegget er kalt Amber som gir en ambivalens da det både kan være et navn og samtidig det engelske ordet for rav. Resten overlater jeg til deg kjære leser men i nedre høyre hjørne finner du et tog på full fart fremover og det er bare å kaste seg på og bli med inn i Via Magica for dette er en utstilling du bør få med deg.
Utstillingen står ut denne uken
Fra Forkynnaren til Sommer i Kvamsvågen; Annfrid Leikvoll tar betrakteren med på flere reiser gjennom disse to utstillingene.
I april åpnet det nye galleriet Petersplassen i Knarvik kirke. Gallerist er Helge Haugland og som sin første kunstner til å stille ut valgte han kunstneren Annfrid Leikvoll.
Annfrid Leikvoll har lang fartstid bak seg som både kunstner og kursholder. Hun har blant annet gått i lære hos en klassisk læremester i Norge og ikke minst; en italiensk læremester hvor hun har lært den lange prosessen som renessanse-kunstnerne brukte. I tillegg har Leikvoll mange kurs bak seg i forskjellige andre teknikker og hun er aldri redd for å prøve noe nytt. Dette igjen gjør henne til en spennende kunstner. Leikvoll er mest kjent for sin intuitive måte å male på; hun maler fra sjelen. Som kursholder har hun hatt mange kurs både i inn- og utland, mest kjent er hun for sine kurs i et kloster i Italia hvor hun underviser i meditasjon i tillegg til intuitiv maling.
Forkynnaren
Utstillingen i Galleri Petersplassen ble kalt Forkynnaren med utgangspunkt i romanen til hennes sønn; den kjente forfatteren Jan Roar Leikvoll som dessverre gikk ut av tiden så alt for tidlig.
Handlingen i romanen tar for seg en mann som en morgen våkner opp og får et kall. Han forlater både hjem og gård og ror ut i verden for å følge kallet. På veien møter han flere personer som han kommer med et budskap til.
Hovedpersonen har selv mistet konen Ylva og deres barn. En av personene som han møter på er den unge kvinnen Maria som følger ham store deler av veien. Alle personene han møter har imidlertid en ting til felles; de har hver og en opplevd tap og sorg. Roeren, eller Hans om man vil, har et budskap om trøst og hjelp til å gå videre i livet. Denne perlen av en roman er svært poetisk med et sterkt sakralt preg.
Det sier seg selv at å jobbe med denne utstillingen har vært krevende for Annfrid Leikvoll på flere plan, men hun klarte med dette å skape en vakker symbiose mellom romanen til sønnen og sine egne malerier.
Sommer i Kvamsvågen
Hva er vel mer sommerlig enn dette blomsterbildet kalt Overflod. Det er holdt i glade farger, farger som vi gjerne forbinder med sommer. Og dermed er stemningen satt.
Det er langt fra første gang Annfrid Leikvoll stiller ut i Kvamsvågen. Eier av huset som også blir kalt Kleivdalshuset er Helge Haugland og sammen har disse to; Leikvoll og Haugland, jobbet i over tyve år når det gjelder utstillinger av førstnevntes kunst. Kleivdalshuset ligger i vakre omgivelser i Kvamsvågen og sammen med Annfrid Leikvoll sine like vakre malerier skapes det en opplevelse som er helt spesiell, man går alltid fra disse utstillingene med en god følelse til ettertanke. Det er nemlig ikke slik at maleriene til Leikvoll kun er til fornøyelse, kunstneren har alltid en tanke bak sine uttrykk.
Som et eksempel kan vi ta for oss et maleri som har tittelen Såkorn. Det er holdt i varme farger og med mange organiske former. Et såkorn er begynnelsen på liv og vi forbinder det gjerne med alt som skal spire og gro rundt oss, men for kunstneren handler det om så mye mer. Leikvoll er opptatt av hvordan vi som mennesker lever med dem vi har rundt oss og mennesker vi treffer på vår vei. Gir vi dem godhet; behandler vi dem bra, og hva er det vi ønsker å etterlate oss når vi tar skrittet videre; ut av denne reisen? Noe å tenke på for hver og en.
Et maleri som vil fange blikket til de fleste er Havet. Det er et stort maleri med mange elementer; en kvinne, blomster, overflødighetshorn, pyramide, hus; det hele noe abstrakt men det er mye å ta av her når det gjelder tolkning. Det som gjerne er mest iøynefallende er den nydelige blåfargen; kontemplasjonens farge, noe som gir rom for de dype tanker, helt i kunstnerens ånd.
Vi går også i møte med mindre abstrakte kvinner i denne utstillingen, som her; Kristina. Er det en sommerbrud? Vi finner en bue som symboliserer en overgang og i hånden holder hun blomster som er formet som en brudebukett. Hun har et drømmeaktig uttrykk og paletten går i pastellfarger med blåtonen som den mest fremtredende. Dette er et av de maleriene som gjør at undertegnede assosierer noen av bildene til Leikvoll med Chagall. Chagall var også inspirert av musikk noe også denne kunstneren er; hun forteller at hun spiller som regel klassisk musikk når hun maler og da er det gjerne ikke så rart at det blir både drømmende og preget av organiske former. Uansett dette maleriet kan gå rett i hjertet på hvem som helst.
Vi finner også flere malerier som for fullt kaller på sommer, ikke minst Eplehagen, for hva er vel vakrere enn når epletrærne blomstrer? Vaser og krukker er noe Leikvoll ofte bruker, det er stedet alt liv springer ut av i følge kunstneren og går vi tilbake til Eplehagen er det mye optimisme i alt som her springer ut av vasen. Det hele er holdt i lyse, varme farger som kaller på optimismen. Legg merke til fargen på vasen, det er nok ikke tilfeldig.
Gjennom livet møter vi mange mennesker; noen blir med oss en kort tid, noen litt lengre, mens andre gjerne blir med oss hele livet. Uansett er vi alle medvandrarar, og hva og hvordan vi behandler dem vi vandrer sammen med er noe vi alle bør tenke over slik vi tidligere var inne på.
Som en avslutning skal vi ta for oss et maleri fra utstillingen som skiller seg litt ut både i form og uttrykk. Dette for å vise kunstneren sin mangfoldighet. Maleriet er kalt Lengt og hva vi lengter etter kan være opp til hver og en av oss.
Utstillingen Sommer i Kvamsvågen står til og med 1.juni.
Jeg har tidligere skrevet utfyllende om kunstneren Annfrid Leikvoll og ved å følge lenken under kan du lese mer om det:
Annfrid Leikvoll; kunstneren som maler fra sjelen
Du kan også følge henne på Facebook og Instagram
Rolling, Action…. Paint! Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboriatorium er en spennende symbiose mellom film og bilde.
Som vanlig viser værgudene seg fra sin beste side når det er sesongåpning på VKL. Denne sesongen har mye spennende å by på, noe vi skal komme tilbake til, men her skal vi konsentrere oss først og fremst om hovedutstillingen; Rolling, Action…. Paint! Kurator er Paul Carey-Kent og Jari Lager, begge kjent fra VKL tidligere. Mens de begge hadde en finger med i utstillingen Girl Meets Girl, var også Lager kurator sammen med Sunhee Choi i den Sør-Koreanske utstillingen Please return to Busan Port i 2016. Begge utstillingene kan du lese mer om her på Samtidskunst.com, se lenke lenger nede.
Hva er det så som gjør det spesielt at man kombinerer film og bilde? Det kan være mange grunner til det; både film og bilde er bygget opp av mye av de samme elementene. Det handler om lys, komposisjon, fargevalg med mer. Mens film har flere muligheter som lyd, kameraføring, klipping med mer i tillegg, kan man se på et bilde; det være seg maleri, foto m.m.,som en form for still-bilde. Det er derfor flere kunstnere som kombinerer dette. I tillegg blir mange maleri og foto satt sammen og bearbeidet digitalt; mulighetene er derfor mange, men la oss derfor ta for oss noen av verkene som vi møter i denne spennende utstillingen.
De fleste av oss har vel beundret noen av Ørnulf Opdahl sine malerier, som her; Mountain at Night I fra 2024. Dette er imidlertid et ferdig resultat som viser lite av alle de valgene kunstneren har tatt underveis; både når det kommer til komposisjon, palett, lys/mørke, og vi kan bare fortsette. I denne utstillingen får vi et lite innblikk i hva som foregår når et maleri blir til ved at kunstneren blir filmet mens han jobber med et av sine majestetiske malerier som vi blir så grepet av, for Opdahl sine malerier handler om den mektige naturen hentet fra landskapet han er vokst opp i.
Opdahl i ferd med å skape et av sine malerier.
ROSE WYLIE
Rose Wylie er en kunstner på 91 år som jeg fikk presentert av en annen kjent kunstner for flere år siden. I begynnelsen forstod jeg ikke helt hva det var med denne kunstneren og ikke minst verkene hennes som var så interessante. På mange måter er det lett å plassere disse verkene i naivismen men jeg kjente at det skurret litt. Etter som tiden har gått har det vært mange møter med verkene til Wylie og også med videoer med intervjuer etc. av kunstneren. Og så skjer det som gjerne er det mest interessante i møte med kunst; den begynner å kommunisere med deg og dermed er det gjort. Det første som traff meg i denne nyoppståtte kommunikasjonen var selve kunstneren, hennes måte å gripe an kunsten på med en energi, innlevelse og en frihet som ikke er mange forunt. Her synes det meste av regler både når det gjelder form og materialer til å være kastet over bord. Resultatet har derfor gjerne som tidligere nevnt et preg av naivistisk stil, men la deg ikke lure, denne kunstneren har mye mer å formidle, og det var ved oppdagelsen av det undertegnede begynte å se verkene i et nytt lys. I utstillingen Girl Meets Girl på VKL i 2022 var tittelen en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt tidligere verk med tittel Girl Now Meets Girl Than. På denne utstillingen kunne vi gå i møte med blandt annet hennes verk SNAKE som måler hele 182 x 1530 cm. Du kan lese mer om denne utstillingen ved å følge lenken under.
På denne utstillingen møter vi resultatet av et samarbeid mellom Wylie og Ben Rivers. Mens Rivers har skapt en film av og rundt fabrikken Sack Barrow har Wylie skapt sine uttrykk knyttet opp til dette temaet. Vi får også møte Wylie i en video hvor hun jobber med kreative ideer og prøver ut hvordan sluttresultatet skal bli. På den måten kommer vi som betrakter nærmere kunstneren, vi blir på en måte kjent med henne på en god måte. Det hele er et spennende møte mellom Rose Wylie og Ben Rivers som du bør få med deg.
KRISTIAN EVJU
Å gå i møte med Kristian Evju sine to malerier er spennende. For undertegnede gikk automatisk assosiasjonene til Film Noir, gitt både ved fargebruken og lyssettingen som gir en spesiell stemning i maleriene, men også de noe absurde elementene, inkludert personene.
La oss gå nærmere inn på maleriet The Project II. Vi finner tre kvinner i bildet i et rom som bærer litt preg av det barokke, mens kvinnene selv kan plasseres rundt midten av 1900-tallet, men hva i all verden er det de foretar seg? Den ene sitter på huk med en slange i munnen som blir holdt oppe av kvinne nummer to og ført videre inn i en maskin. Kvinnen i døråpningen står med overkroppen vendt mot utsikten mens fra livet og ned er hun vendt innover i rommet. Det hele virker ganske så absurd men når vi får vite tittelen på dette prosjektet; Freud´s Vienna, faller det hele på plass.
Sigmund Freud blir regnet som psykoanalysens far og han praktiserte i Wien. Selv sier Evju at han aldri har vært i Wien, men ved hjelp av blant annet kunstig intelligens har han prøvd å gjenskape byen og interiøret slik det var på Freud sin tid. I tillegg skal det grønne som dominerer i hele maleriet være med å underbygge det dysfunksjonelle i uttrykket. Freud delte menneskets personlighet opp i tre deler id, ego, og superego. Jeg skal spare dere for en utdypelse av Freud sin teori her, bare konstatere at id står for den ubevisste delen av personligheten, noe som ofte kommer til uttrykk i drømmer. Som vi vet er disse ofte både absurde og surrealistiske, men ved å tyde dem oppnår man en større forståelse ifølge Freud.
Freud sine teorier har hatt stor påvirkning, også på forfattere. Det er nok å nevne Knut Hamsun sitt foredrag «Fra det ubevisste sjeleliv» som han praktiserte i den kjente romane Sult utgitt i 1890. Et annet eksempel kan være kuturradikalismen som kom noe senere. Arnulf Øverland og Sigurd Hoel med flere stod på den ene siden ved å fremme Freud sine teorier om seksualitet blant annet noe som fikk Fredrik Ramm som stod på den andre siden til å skrive den ikoniske teksten «En skitten strøm flyter utover landet» i 1931.
Selv om mye har skjedd siden Ramm skrev denne teksten lever psykoanalysen i beste velgående også i dag, selv om den har gjennomgått enkelte forandringer. Det var derfor interessant for undertegnede at Freud sine teorier igjen kommer til uttrykk, nå i form av Kristian Evju sine malerier. Med denne bakgrunnen vil du kunne få mer ut av maleriene til kunstneren. I tillegg til maleriene er det også video knyttet til prosjektet.
MATTHEW STONE
Matthew Stone er en spennende kunstner som kombinerer video, maleri og det digitale som til sammen skaper spennende uttrykk. Det er et spennende fargerikt verk som møter oss når vi går i møte med denne kunsten. Vi ser fire personer utføre moderne dans. De er fargerike men ved nærmere øyesyn ser vi at deler av kroppene er borte. På den måten leker kunstneren seg og får frem spennende uttrykk. I videoen møter vi flere personer i fri bevegelse, noe som knytter det hele sammen.
Som tidligere nevnt er Matthew Stone en spennende kunstner for akkurat idet du tror du har forstått hva denne kunstneren skaper, lurer du på om du er kommet på en Matisseutstilling. Men nei, dette er kunstneren sin måte å riste litt i deg som betrakter for her trekker Stone oss inn i kunsthistorien. Jeg får en følelse av at både Matisse og Bertolt Brecht klapper meg på skulderen……..
JEN ORPIN sammen med GRACE LONG YUNG YU
Mens Jen Orpin maler tomme motorveier med broer som her i We Left Nothing Behind, filmer Grace Long Yung Yu henne i sitt studio blant annet når hun forteller om bakgrunnen for disse verkene. De ble til i forbindelse med at faren ble rammet av slag i 2016 og hun dro jevnlig for å besøke ham. På veien møtte hun mange av disse broene langs motorveien.
En bro kan symbolisere så mangt og med tittelen på dette bildet kan man lese det både som et brudd men også som en fortsettelse. Vi skal ikke gå dypere inn i det her, men for undertegnede skapte dette maleriet en umiddelbar assosiasjon til Mies van der Rohe sin Barcelonapaviljong og dermed en helt annen tolkning.
Det er mye mer å oppleve på denne utstillingen som du bør få med deg. I tillegg får du oppleve Roger Ballen sine foto som til de grader går inn i margen på deg, og ikke minst Hans Heyerdahl sine vakre stemningsfulle malerier. Flere kjente verk får du også muligheten til å hilse på da det er gjort plass til noen av verkene i VKL sin samling. Nytt i denne samlingen er Trude Viken sitt verk Old Viewers Watching New Scenes.
Med andre ord; Vestfossen Kunstlaboratorium har mye spennende å by på, også i år.
Det finnes en fyldig utstillingskatalog til hovedutstillingen som jeg har hentet et par fakta fra. I tillegg finner du også en katalog i forbindelse med utstillingen om Hans Heyerdahl.
Hovedbilde: Kristian Evju: The Project 2024
LENKER:
Per Fronth sin utstilling POWER TRILOGY på Fineart er en utstilling du bør få med deg.
Det er en litt grå høstdag og jeg er på vei til Per Fronth sin utstilling på Fineart. Jeg gleder meg til å gå i møte med denne utstillingen for Fronth er en kunstner med en helt egen stil. Kunstneren kombinerer en blanding av foto og maleri på en måte som er helt unik. Til min store glede oppdager jeg at idet jeg ankommer galleriet holder kunstneren på å fortelle om kunsten sin.
Utstillingen er kalt Power Trilogy og består av de tre delene Secretary General, Unicorns, og Sound of Light, hvor det første har et politisk tema, det andre handler om streben etter, eller jakten på økonomiske vinninger, mens det siste handler mer om livet generelt.
Ser vi på hovedbildet i dette innlegget finner vi kunstneren selv som forteller om prosjektet på en interessant måte. I selve verket finner vi x antall menn som nærmest, i en form for rus, strekker seg etter pengesedlene som omgir dem. Tittelen på bildet Tarmac (Learjet) som i norsk sammenheng er oppstillingsplassen for fly. Vi ser også et fly i maleriet, men har det landet eller tar det av? En ting er sikkert, personene i bildet tar helt av. For undertegnede får jeg assosiasjoner til Delacroix sitt ikoniske maleri La Liberté guiding le peuple. Dermed blir dette verket ekstra sterkt å lese, for mens hovedpersonen i Delacroix sitt maleri leder folket til frihet leder hovedpersonen i Fronth sitt maleri folket til galskap. Dette maleriet er fra serien Unicorns.
Per Fronth har bakgrunn som fotograf i VG og han tar derfor alle bildene han bruker selv. Han holder opp sin mobil og forteller at bildene er tatt med denne. Fotoene bruker han i maleriene sine på en helt egen måte, slik at det opprinnelige fotoet ikke lenger er kjennbart. Kunstneren skaper en form for hybrid eller symbiose om man vil, mellom foto og maleri på en måte som er helt spesiell, og ikke minst fascinerende.
Selv om det nå også er kvinner som har fått plass ved maktens bord, er det fremdeles et flertall av menn. Ser vi på dette maleriet, er det ikke mye som er overlatt til medarbeiderne, nemlig kvinnene, etter at de grådige menn har forsynt seg. Man trenger heller ikke lenger lure på om flyet er på vei opp eller ned; det har landet med et brak. Kunstneren snakker om hvordan menn er overtallige innen spesielle maktposisjoner, og dette bildet taler for seg selv. Heldigvis kan vi se en endring i dagens samfunn, men den endringen befinner seg fremdeles langt ute i horisonten dessverre.
Til sin store både overraskelse og glede fikk kunstneren være med daværende Natosjef Jens Stoltenberg på reiser hvor sistnevnte møtte noen av verdens rikeste menn. Som Fronth påpeker; hvilken kunstner er det som får en slik anledning at de får overvære slike møter? Kan noe av grunnen være at kunstneren tidligere hadde vært fotograf for VG? Personlig tror jeg ikke svaret er så enkelt; Stoltenberg kjente nok til Fronth og hvor dyktig han var både som fotograf og kunstner, og at denne sjeldne kombinasjonen kunne være en spennende måte å få frem viktige møter på en annen og spennende måte. Et av resultatene fra disse reisene er Stoltenberg sitt møte med tidligere president Donald Trump i det ovale rom. Fronth har skapt sitt helt eget maleri med utgangspunkt i dette møtet, og på kjent vis fra kunstneren er det en blanding av foto og maleri hvor det realistiske er lagt til side til fordel for det kunstneriske . Rødfargen er dominerende i maleriet; rødfarge som symbol på både liv, død, kjærlighet, men også fare. Personene i bildet er heller ikke helt realistiske; hva har skjedd med ansiktet til Trump blant annet? Her overlater jeg til deg kjære leser å tolke bildet, jeg bare gir deg noen ledetråder……. Legg også merke til alle mikrofonene som har fått en såpass dominerende plass i maleriet.
Vi var tidligere inne på hvordan kunstneren var opptatt av at det var et stort overtall av menn i maktens korridorer; i denne utstillingen har kunstneren med seg et bilde av Theresa May, den tidligere britiske statsministeren som tok på seg den vanskelige jobben å få Storbritannia ut av EU (Brexit). Hun slet imidlertid med å dra i land en skikkelig avtale med EU, noe som førte til at hun trakk seg i 2019. I portrettet av May finner vi en kvinne med nedslåtte øyne som ser litt trist ut, eller oppgitt om man vil. Den mørke linjen vi finner på kinnet kan lett assosieres med en tåre som renner nedover, noe som forsterker det følsomme uttrykket. Theresa May er kjent for å alltid ha et smykke rundt halsen; gjerne et perlekjede, noe vi også finner i Fronth sitt portrett av henne. Det er også med i selve tittelen på bildet som et tillegg. Bakgrunnen er blå; kontemplasjonens farge, noe som kaller på de dype tanker, gjerne også hos betrakter?
I bildet Sand Burial er det mye liv og positivitet. Vi finner en del ungdommer som nyter en solskinnsdag på stranden med typisk lek og moro som blant annet å begrave en av personene i sanden. Per Fronth snakker blant annet om hvor viktig ungdommen er, noe vi kan si oss enige i, for er det ikke ungdommen som er fremtiden vår? Vi kan vel hver og en lengte tilbake til de lyse solfylte sommerdager når vi nå går mot mørkere tider for dette bildet er fylt av optimisme som kan gi betrakter en god følelse.
Men ungdomslivet er ikke bare lek og moro. Ser vi på bildet Armeria Maritima er ansiktet dekket av en helt vanlig «facemask» som man kan få kjøpt hvor som helst. Kanskje får man vakker hud ved å bruke slike masker, men man må kunne lese mye mer inn i dette portrettet; nemlig det symbolske. I dagens samfunn med sosiale medier og ikke minst bloggere som poster bilder av seg selv, nysminket og gjerne med flere operasjoner bak seg for å se flottest mulig ut, er det mange som har slike forbilder som sliter. Det de ikke tenker på er at de bare ser en polert overflate og i mange tilfeller et like «polert» innhold. Dette er en farlig trend som motarbeider og undergraver ungdommer med sunne og ikke minst viktige interesser. Det finnes for all del dem også på sosiale medier men de får gjerne ikke like stor oppmerksomhet. For undertegnede er dette et sterkt portrett som leses rett inn i denne ambivalensen.
I serien Sound Of Light finner vi flere bilder som er satt sammen av flere elementer hvor gjerne ett av dem har hovedrollen mens de andre som er mye mindre tar plass for eksempel under hovedbildet slik som her i Afternoon. At disse verkene har fått kaleidoskop i parentes i tillegg til tittelen er ikke så rart, for som i kaleidoskopene har hovedbildet i verket sterk lyssetting som skinner, akkurat som i kaleidoskopene vi lekte med som barn. I tillegg må man gå på en form for oppdagelsesjakt for å finne de andre elementene. Flere av de små bildene i disse verkene får gjerne hovedrollen i et annet verk. Dermed endrer kunstneren konteksten fullstendig og dermed også narrativiteten. I Afternoon får vi en lett følelse ved å se på hovedbildet, men idet vi tar de små bildene i nærmere øyesyn forandrer det seg. Bildet nummer to fra høyre kaller på det uhyggelige og fremstår som en kontrast til hovedelementet, og dermed er vi i gang og må lese det hele om igjen.
Et annet eksempel fra denne serien er TwinSunrise hvor kunstneren forteller at han satt og ventet på soloppgangen, og da den kom, knipset han den flere ganger og kunne dermed skape to soloppganger i samme bildet. Vi møter igjen kunstneren sin form for «kaleidoskop» og hvordan et tilsynelatende vakkert bilde på grunn av miniatyrbildene i underkant endrer uttrykket og dermed også det narrative totalt.
Vi skal avslutte med et maleri fra Unicorns-serien som er kalt HORIZON. Det er et ganske estetisk verk med en avstemt fargeskala og klar komposisjon. Hovedfokus i bildet er de mange bøkene som er stablet oppå hverandre; bøker som symbol på kunnskap? De er gamle og slitte noe som i første omgang kan gi inntrykk av at de er godt brukt, men det er elementer som forstyrrer dette; både i måten de er plassert på, den ene er på vei utfor kanten, de andre mer eller mindre tilfeldig plassert oppå hverandre. I tillegg er de omgitt av noe hvitt som kan leses som snø og andre elementer som ser ut som rester av garn, etc. I bakgrunnen finner vi Borøya hvor lyset har tatt plass. Når vi i tillegg vet at dette verket tilhører Unicorns-serien er det lett å lese det som om kunnskapen er gått tapt, men i det fjerne finner vi lyset og dermed også håpet. Setter vi det i tillegg inn i dagens situasjon med alle de menneskelige lidelsene som finner sted, kan dette håpet som vi leser inn i dette kunstverket til Fronth også være noe vi tar med oss inn i dagens situasjon, for håpet må vi aldri miste, selv i den mørkeste natt.
Hva er det så som gjør denne utstillingen til Per Fronth så spesiell og fascinerende? Det er mange grunner til det. For det første er det metoden; det er mange som kombinerer foto og maleri, men jeg har aldri sett noe lignende til måten denne kunstneren utfører det på. For det andre er alle foto tatt av kunstneren selv og han har derfor vært på alle de stedene som gjengis i verkene. I tillegg fremmer kunstneren aktuelle tema og setter dem inn i en sammenheng som skaper kontraster; både når det gjelder «koleidoskopene» men også de enkelte verk satt opp mot hverandre. Eksempel på det kan være hovedbildet i dette innlegget; Tarmac, satt opp mot Sand Burial og som kjent; kontraster forsterker hverandre.
Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøringen i kunsten, hvordan man ved å sette ulike elementer sammen på en ny og noe ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og undre seg. Per Fronth klarer så absolutt å skape underliggjøring gjennom verkene sine og derfor sitter også kunsten hans igjen i lang tid etter man har gått den i møte.
Det er også utgitt en bok i forbindelse med denne store utstillingen, og undertegnede gleder seg til å dukke ned i den.
Utstillingen står til 3.11. så har du ikke fått den med deg enda har du enda muligheten.
Leif Nyland serverer de besøkende balsam for sjelen i sin nye utstilling på Vedholmen Galleri
Det er lørdag 17. august og værgudene har tatt en pust i bakken når vi er på vei til Vedholmen Galleri hvor Leif Nyland har sin tredje separatutstilling i dette vakre galleriet med de like vakre omgivelsene. Selv sier han at det er som å komme hjem, noe undertegnede ikke har noen problemer med å forstå. Dette er et av de galleriene hvor jeg stadig vender tilbake. Vibeke Harild og Peter Marron som selv er kunstnere, driver galleriet og det er alltid like hyggelig å treffe dem og ha en inspirerende kunstprat.
Owen Weaver setter stemningen med sin vakre musikk. Det er bare å nyte mens man lar blikket vandre langs de vakre maleriene; tilsammen skaper dette en vakker symbiose. Utstillingen er kalt STILLE ØYEBLIKK og er det noe vi trenger i disse turbulente tider så er det å ta oss tid til å stoppe opp og bare nyte øyeblikket i stillhet, for Leif Nyland serverer oss balsam for sjelen gjennom sine bilder.
Jeg har tidligere skrevet om Leif Nyland her på Samtidskunst.com i forbindelse med hans forrige utstilling på Vedholmen Galleri. Der tar jeg for meg bakgrunnen hans og hvordan han har vært tro mot sitt uttrykk til tross for at han, som så mange andre som malte slik som ikke var "in" på den tiden, fikk høre at "vi lager ikke slik kunst her". Det gjelder imidlertid ikke å "go with the flow" for det er da du skaper noe unikt, noe Leif Nyland er et godt eksempel på.
Da jeg for noen år siden for første gang gikk i møte med Leif Nyland sin kunst, ble jeg bergtatt av kunstnerens bruk av lyset. Ikke som i barokken der man får det sterke lyset som lyser opp de viktige elementene i bildet (clair obscure eller tenebroso om man vil), men heller som en form for kontraster; kontraster mellom lys og skygge. Sterke kontraster blir det også når Nyland kobler inn kontrastfargene i bildene sine, som i maleriet Bukta. På samme måte som lys og skygge forsterker hverandre, gjør kontrastfargene det samme. I tillegg finner vi en stram komposisjon som gjør at det hele til sammen skaper en balanse.
Med modernismen ble formen viktigere enn innholdet. Selv om Leif Nyland ikke er modernist, er han i hvert fall både en formalist og kolorist. Den strenge komposisjon får meg noen ganger til å tenke på Piet Mondrian, og jeg tar meg i å lure på om atelieret til Nyland er like ryddig og organisert som bilder vi har sett av Mondrian i sitt atelier. En ting har de i hvert fall til felles; det er bilder man kan hvile øynene på når alt rundt en er kaos.
Med så strenge komposisjoner er hvert minste element avgjørende, og i vår samtale tok kunstneren opp akkurat dette og pekte på en liten oransje strek på toppen av et fjell og hvordan den var med å bære store deler av komposisjonen. Ser vi på maleriet Ned mot sjøen III finner vi igjen noe av dette. Se på det oransje elementet i sjøen; er det en fjær eller hva er det? At det er med på å skape balanse i komposisjonen er i hvert fall sikkert: bare prøv å holde noe over den og du vil se hvordan komposisjonen faller fra hverandre. Igjen er komplementærfarger brukt, men her med et par unntak som skaper en spenning i bildet. Verd å merke seg er også at i Vesten hvor vi leser en tekst fra venstre til høyre tåler vi mer tyngde i venstre halvdel av et bilde, men i land der teksten blir lest fra høyre til venstre er det motsatt. Dette er noe kunstnerne er klar over og flytter du blikket ditt tilbake til Ned mot sjøen III vil du se at det stemmer. Bortsett fra de rent kubistiske formene ser vi hvordan det også blir skapt en diagonal i bildet ved hjelp av de to organiske formene. Dette kan gjerne gi oss assosiasjoner til Gauguin sitt kjente maleri Jakobs kamp med engelen hvor akkurat diagonalen har en fremtredende rolle i de fleste analyser og tolkninger. Vi skal ikke gå videre inn med analyse av Ned mot sjøen III og hva diagonalen kan gjøre i en analyse og tolkning, det overlater jeg til deg kjære leser.
Fordi jeg vet at Edward Hopper er blant favorittene til Leif Nyland fikk jeg en aha-opplevelse med en gang jeg gikk i møte med maleriet Kveldslys. Assosiasjonen spant selvfølgelig avgårde til Hopper sitt kjente maleri Nighthawks. Selv om både paletten som er brukt er annerledes og vi finner mer organiske former i Nyland sitt maleri, ei heller mennesker, er det noe med vinduene og den stramme formen som avgjør det hele for undertegnede. En annen mulighet er jo min egen fascinasjon for Hopper, og kanskje at Hopper i andre malerier brukte en lignende palett som Nyland har brukt i sitt.
Selv om man gjerne kjenner stilen til Leif Nyland; det være seg lyssetting, palett, og ikke minst det stramme formspråket, er det ett maleri som skiller seg ut for undertegnede, og det er Mot låven. Det har riktignok en klar om ikke like sterk lyssetting som ellers, men paletten har en mye varmere tone, og i tillegg er det de organiske formene som dominerer, bortsett fra i låven. Disse formene flyter på mange måter over i hverandre og er ikke like tydelig avgrenset som i de fleste maleriene til kunstneren.
Forskjellen blir tydelig når vi setter det opp mot Huset ved havet. Vi kjenner nå igjen den strenge formen og også paletten som spiller mye på primærfargene men også her med enkelte innslag av sekundærfarger. Vi vet at de fleste motivene til Leif Nyland er hentet fra omgivelsene han lever i, men disse er bare utgangspunktet. Ut i fra det jobber kunstneren videre og skaper sine helt egne uttrykk. Med bakgrunn i sin lange utdannelse kan kunstneren alt om både form, komposisjon, fargelære og lyssetting, men ut ifra det prøver kunstneren stadig ut nye ting. Maleriet blir på mange måter til underveis. På den måten stiller Nyland i rekken sammen med mange kunstnere, både tidligere og nålevende, som inntar en rolle som forsker; de forsker på nye muligheter innenfor maleriet. De bruker de samme motivene gang på gang men sluttresultatene blir forskjellige.
Vi var tidligere inne på at det ikke befinner seg mennesker i maleriene til Leif Nyland, og da heller ikke motivene er gjenkjennelige, motiver som ofte består av hus, blir det som jeg skrev i mitt forrige innlegg om kunstneren; "Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted:" Dette gjelder også de motivene som bare består av en form for landskap, heller ikke her finner vi mennesker.
I mitt forrige innlegg om Leif Nyland går jeg dypere inn i selve kunsten hans, og jeg sammenligner ham både med Cézanne, Rothko, Ida Lorentzen, og Eva Harr som så alt for tidlig har gått ut av tiden.Før jeg besøkte denne utstillingen har jeg fundert på hvorfor Leif Nyland også er opptatt av Giorgio Morandi, og plutselig så jeg det for meg; Morandi er ikke minst kjent for sine stilleben, gjerne med flasker o.l., og for undertegnede skaper Leif Nyland sine stilleben med hus og landskap som motiv. Jeg tror han ble litt overrasket da jeg sa det til ham, men kanskje når han får tenkt litt over det, er det ikke så fjernt?
Uansett; det er noe helt spesielt med Leif Nyland sine malerier, man får nesten en sakral følelse når man går i møte med dem. Det er noe kantianskt; litt uforklarlig hva det er man opplever, men en ting er sikkert; det gir balsam for sjelen.
Utstillingen står til 22.09.24. og jeg anbefaler den på det varmeste.
Lenke til mitt tidligere innlegg om Leif Nyland:
https://samtidskunst.com/2022/08/
Bli bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes viktige formidling gjennom kunsten.
Det er en fin sommerdag og jeg er på vei for å besøke kunstneren Calina Pandele Yttredal i hennes atelier i Oslo. Dette er et møte jeg har gledet meg til og kunstneren møter meg på en måte som gjør at jeg føler meg velkommen. Det går heller ikke lang tid før vi er på bølgelengde.
Calina Pandele Yttredal er en allsidig kunstner som uttrykker seg gjennom malerier, tegninger, grafiske verk, og skulpturer. I tillegg holder hun foredrag og har gitt ut flere bøker. En av dem; I verden, er et samarbeid med blant annet forsker Lars-Otto Reiersen som er marinbiolog og tidligere leder for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP), og Solveig Andresen fra Utenriksdepartementet hvor hun tilhører Seksjon for energi, klima og matsikkerhet. Dette er områder Yttredal er særs opptatt av, og som hun skriver om i forordet til boken I verden; her et lite utdrag:
"I dag er vi vitner til forskyvninger av habitater, dyrearter som trues av utrydning, inkludert mennesker. De store menneskemassene på flukt i dag kan sammenlignes med utrydningstruede dyr; begge mister sitt habitat. Det viser hvordan alt henger sammen og at vi er avhengige av hverandre og våre omgivelser. I ulike kulturtradisjoner har mennesket gjennom årtusener dyrket et nært forhold til naturen og levd i pakt med den."
I vårt møte forteller kunstneren at hun alltid har vært opptatt av lyset og hvordan det danner en dybde i bildet. Hun trekker blant annet frem Tizian og hvordan det mørke også har et lys i seg som danner denne dybden. Hun forteller videre om en opplevelse hun hadde da hun bare var fire år gammel og var med moren på Nasjonalmuseet. De gikk i møte med et maleri av Rembrandt hvor det blant annet befant seg en kvinne med gylden, rikt modellert kjole. Liten som hun var så hun ikke stort mer enn skjørtekanten som, på grunn av alle lagene med maling og lys, fremsto for henne som tredimensjonal. Mens Brunelleschi oppfant sentralperspektivet i renessansen og gjorde dermed kunstnere som Leonardo Da Vinci i stand til å danne dybde i maleriene sine, er Yttredal mer opptatt av hvordan lys og skygge, og lag på lag, skaper dybde.
Som liten kunne kunstneren også sitte alene ute i naturen og bare studere livet som rørte seg der; det være seg insekter, men også større vesener. Hun var fascinert av hvordan de var bygd, hvordan de beveget seg og forandret farge i ulike vinkler takket være det iriserende fenomenet. Gjennom lyset, farge, kunst, forstod hun livet, verden. Dette er elementer hun har tatt med seg videre og som vi finner igjen i forskjellige uttrykk i kunsten hennes. Med en så stor interesse for naturen er det ikke overraskende at kunstneren er en viktig stemme når det kommer til miljøvern. Kunstneren er opptatt av fremtiden som for de fleste bør være skremmende med tanke på miljøet, men for å forstå fremtiden må man også se til fortiden, og være bevisst nåtiden, alt henger sammen ifølge kunstneren.
Det er mye av dette kunsten til Yttredal handler om; slik som i verket Hvor er jeg? Ved første øyekast er det et nydelig nesten litt eventyraktig motiv, men noe skurrer. Vi ser en isbjørn plassert i en jungel, så hva har skjedd? I boken I verden trekker Lars-Otto Reiersen inn de to siste verselinjene fra Sigbjørn Obstfelder sitt kjente dikt "Jeg ser" ; "Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig." Diktet ble skrevet på 1890-tallet da urbaniseringen gikk i et forrykende tempo, og mens noen jublet over fremgangen ble andre bekymret. Vi kan trekke trådene frem til i dag; synet på miljøkrisen er som synet på urbaniseringen for over hundre år siden; den er todelt. Noen mener det er krise og at vi må handle mye raskere mens andre mener at det ikke er så farlig. Reiersen holder seg til fakta som den fagpersonen han er og skriver at "De siste 20 årene har havisen i nord blitt kraftig redusert både i tykkelse og utbredelse, hvilket gjør at færre solstråler reflekteres ut i verdensrommet." Som et resultat av dette, fortsetter Reiersen og henviser til nye data i 2021; "stiger temperaturen tre ganger hurtigere enn resten av kloden." Vi står med andre ord i fare for at våre etterkommere skal lure på hvilken klode vi har etterlatt dem. Dette bør få flere enn isbjørnen til Calina Pandele Yttredal til å lure på hvor de er og om de er kommet på feil klode......
Koalaen er en dyreart som er truet. Den står riktignok ikke på listen til WWF over de mest truede dyrearter, men med alle skogbrannene som har herjet i Australia hvor den holder til, blir livsgrunnlaget borte. Den lever blant annet i eukalyptustrærne hvor den henter vann fra bladene. Igjen finner vi et maleri som kan appellere til de gode følelsene, men det er ikke det som er utgangspunktet til Yttredal som vi nå vet. Hun vil få betrakter til å tenke. Vi ser hvordan kunstneren bruker lys, skygge og lag på lag for å danne dybde i bildet slik vi tidligere var inne på.
Hvis vi går til det neste maleriet, ser vi en elefant som står ute i et vann, omgitt av tilsynelatende vakker natur. Vi vet at elefanten er en av de klokeste dyrene og samtidig et dyr med en utrolig hukommelse. I hinduismen finner vi guden Ganesha, som er sønn av Shiva, en av de tre hovedgudene i hinduismen (Trimurti). I sin vrede kuttet Shiva hodet av sønnen sin, og hodet ble i etterkant erstattet med et elefanthode. Dette var fordi Ganesha var full av godhet, ærlighet og rettferdighetssans. Det er derfor mange hinduer som dyrker Ganesha som sin gud.
Går vi tilbake til maleriet Varsel blir det ekstra sterkt at Calina Pandele Yttredal har valgt nettopp elefanten som sitt hovedelement i dette maleriet. Igjen kan vi se hvordan kunstneren bruker lyset. I barokken, som blant annet Rembrandt tilhørte, var de også opptatt av lyset. I Rembrandt sine malerier vil du finne et sterkt lys som gir enorm kontrast mellom lys og skygge uten at man helt skjønner hvor det kommer fra (clair obscure). For betrakter blir det veldig enkelt å skjønne hvilke elementer; det være seg mennesker, dyr, eller objekter, som er det viktigste i verket. I Yttredal sitt maleri ser vi derfor at det er elefanten som har fått hedersplassen. Det er noe sakralt over det hele, da lyset kommer ovenfra; er det en foss eller er det et himmelsk lys? Det er opp til deg kjære betrakter å spinne videre på. Det som er sikkert er at dette er et varsel om hva som kan skje hvis vi ikke nå tar miljøkatastrofen på alvor.
Kunstneren fortalte videre om et besøk til Ground Zero da hun var i New York. Da oppdaget hun et tre som hadde blitt stående igjen og vokst videre etter den grusomme terrorhandlingen. Jeg har selv besøkt dette sterke minnestedet og skjønner hva hun snakker om; i alt det grusomme og triste, gir treet et håp. Dette er bakgrunnen for maleriet Naturens vei. Det er på mange måter et dystopisk bilde for det er ingen mennesker igjen, men naturen har klart å komme tilbake. Lest inn i miljøkampen kan man gjerne skjønne hvor viktig naturen er for oss, for uten natur intet liv, så hvorfor tar vi ikke bedre vare på den? Vi finner mange blåfarger i dette bildet; kontemplasjonens farge, så kanskje vi skal ta oss tid til de dype tankene og finne ut hvordan vi best mulig skal ta vare på den fantastiske naturen og spiren til alt liv, på en best mulig måte? Før levde menneskene i pakt med naturen, hva er det som har gått så galt at vi ikke lenger skjønner hvor viktig det er?
Aristoteles delte alt levende inn i tre nivåer; i laveste nivå finner vi alt som vokser. Her finner vi planter, dyr og mennesker. På det mellomste nivået finner vi dyrene og menneskene, for både dyr og mennesker kan både føle og kjenne på behov, som for eksempel det å bli redd, frustrert, glad, og det å spise når man er sulten. På høyeste nivå finner vi bare menneskene for de kan danne begreper, noe som igjen gjør at menneskene kan sette i gang og endre hendelser med mer. Så kan man spørre seg, når man ser på situasjonen i verden i dag; hvorfor blir disse kunnskapene av noen brukt på krig og elendighet i stedet for å verne om naturen; naturen som også involverer mennesket?
Vi finner også trær i mange av verkene til Yttredal; ikke så rart kanskje med tanke på hennes oppfordring om å leve mer i pakt med naturen. I alle sine utstillinger er hun opptatt av konteksten utstillingen befinner seg i og i forbindelse med utstillingen på Jeløya hvor boken I verden ble lansert, bar hun inn vedstubber som hun fant på stedet og brakte inn i utstillingslokalet. Trær har stor symbolsk verdi. Det første som gjerne faller oss i tankene er treet Yggdrasil fra norrøn mytologi, dette verdenstreet som alltid er grønt og strekker seg over hele verden. Utover det blir gjerne trær sett på som noe positivt; det har dype røtter, røtter som fører til vekst, men treet kan også være et symbol på både kunnskap og evig liv. Alle kunstverkene til Calina Pandele Yttredal er sterkt personlige, men det røde treet som er tegnet med pasteller på papir og har fått tittelen Så nær deg som min egen pust er meg, er i en særklasse da det handler om sorg, tap og en uendelig kjærlighet.
Ser vi på det andre verket ; I en annen verden I er vi kommet mye nærmere et tre, nærmere bestemt befinner vi oss ved foten av det. Hele tegningen er holdt i lyse farger, men midt imot finner vi et parti i form av en trekant som er mørkere. Igjen ser vi hvordan kunstneren skaper dybde ved hjelp av farger og lyssetting. Mens vi helt nede ved foten av treet finner en blåfarge som går over i fiolett, blir fargen mørkere og mer jordaktig, gitt ved brunfargen, jo høyere vi kommer i den "trekantete" formen. Dette skaper en dybde og vi får følelsen av at vi går innover og ikke oppover, det er noe grotteaktig over det hele, noe som gjør oss nysgjerrige. Vi finner også et lysere parti som med tanke på tittelen forsterker følelsen av å gå inn i en annen verden. Hvis vi i tillegg ser på formen som en pyramideform, kan vi lese enda mer inn i det. Men som vanlig er det opp til den enkelte betrakter og dennes kulturfilter å finne ut av det.
Kunstneren har tegnet to versjoner av I en annen verden og nummerert dem som 1 og 2. Begge versjonene er tegnet med tørrpastell og pastellblyant på Canson papir, men mens det i den første utgaven er brukt en versjon med grov struktur, nesten som i et lerret, har kunstneren valgt en versjon med en glattere struktur i nummer 2. Her finner vi ikke på samme måte et mørkt parti slik som i nummer 1 men derimot et lyst parti i bakgrunnen. I dette partiet er det brukt en palett som kan assosieres med våren, og det kan lett leses som et symbol på paradis slik kunsteren og undertegnede filosoferte rundt. Ser vi nærmere på tegningen, finner vi til høyre i bildet en del av et tre hvor stammen og de kraftige grenene bare er skisset opp, hva kan vi så lese ut av dette? Det kan være et tegn på at naturen har forlatt oss men det kan også være et symbol på at det er opp til oss å fylle det med innhold. Her ligger fremtiden og spørsmålet handler om hva vi kommer til å fylle denne fremtiden med. Røttene i tegningen er kraftige, men også røtter kan bli ødelagt.
For ikke lenge siden hadde kunstneren en stor utstilling i Ålesund; KHÅK Kunsthall, en hall som måler 400 kvm. Dette var en utstilling som jeg dessverre ikke hadde anledning til å besøke, men bilder fra utstillingen gjorde meg likevel interessert, for dette var spesielt. Heldigvis fikk jeg nå anledning til å gå i møte med noen av disse kunstverkene.
Det som virkelig fanget min interesse da jeg så bildene fra utstillingen i Ålesund var den store portalen som måler 3 x 4m. Riktignok mangler et par deler av den da jeg går i møte med den i atelieret, men det er ikke vanskelig å forstå hvor viktig den var i nevnte utstilling. Det er mye symbolikk knyttet til en portal, noe vi skal komme tilbake til, men først; la oss ta en nærmere titt på deler av den.
Ser vi på utsnittet som her er vist av Portalen, er det ikke vanskelig å se at både lyset og en sammensmelting av fortid og fremtid her er på plass. Hele portalen er skapt i et gjennomsiktig materiale, som ved første øyekast ser ut til å ha hentet motiv fra middelalderen og da gjerne stavkirkene. Flere har knyttet portalen til Hylestadportalen, hvor vi blant annet finner Sigurd Fåvnesbane fremstilt. Navnet fikk han på grunn av at han klarte å drepe den uhyggelige dragen Fåvne. Heltene blir i de gamle sagnene fremstilt med mot og krefter som overgår alt, og selv om vi ikke finner Sigurd Fåvnesbane i Yttredal sin portal, er det andre helter som er enda viktigere; nemlig de utrydningstruede dyreartene som koalaen vi ser i utsnittet og som vi også traff på i maleriet Redd. Mye av ornamentikken vil likevel gi oss assosiasjoner til stavkirkene, og på den måten knytter kunstneren sammen fortid og nåtid slik at det blir en form for symbiose. Mye av ornamentikken i stavkirkene handlet om kampen mellom det gode og det onde, og når det gjelder de truede dyreartene er det også en kamp mellom det gode og det onde men i et miljømessig perspektiv.
I tillegg til det transparente materialet som denne portalen er laget av, er motivene malt med blant annet iriserende maling, i en egen teknikk som Yttredal har forsket i og utviklet. Det gjør at fargene skifter, avhengig av lys og bevegelse, i likhet med fargeeffekten som vi blant annet finner igjen hos enkelte insekter.
En portal har også i egenskap av å være portal, mye symbolikk knyttet til seg som nevnt tidligere. Man går gjennom portalen; legger noe bak seg og går i møte med noe nytt og bedre; som en form for katarsis. I følge Aristoteles var det gjerne en hard prøvelse, men man kom ut "renset" og med ny giv. Og kanskje er det slik når det gjelder miljøkampen også; for at vi skal kunne vinne den og kunne gi våre etterkommere et sted hvor det er godt å leve, må vi gjerne gjøre en innsats som krever sitt for å klare det.
Vi har tidligere vært inne på for en allsidig kunstner Calina Pandele Yttredal er, og det er en kunstner som ikke er redd for å utfordre seg selv. Flere av skulpturene hennes krever både mot og innsikt for å kunne gjennomføres. Når det gjelder lysskulpturen som ble laget til 150-års-jubileet til Tranøy fyr i 2014, Wind-Eye, ble selve glasskulen laget på Hadeland glassverk og det var den største glasskulen de noensinne hadde laget. Det var derfor knyttet stor spenning til om dette skulle gå bra, men det gjorde det heldigvis. Yttredal er opptatt av at kunsten hennes skal ha en tilknytning til stedet den opptrer i som tidligere nevnt, og lysskulpturen på Tranøy er intet unntak. I dagslys gjengir kulen omgivelsene mens den i mørket lyser opp omgivelsene. At den er knyttet opp til det gamle historiske fyret gjør at fortid og nåtid knyttes sammen, noe kunstneren som kjent er opptatt av. Dette er langt fra den eneste lysskulpturen, tar du turen til Slemmestad brygge vil du treffe på den 5 meter høye Seahorse, sjøhesten hvor ledlysene skifter farge i takt med naturen rundt. Og enda er det så mye mer denne allsidige kunstneren har gjennomført og hun hviler ikke på laurbærene; i disse tider holder kunstneren på med en stor lysskulptur som skal avdukes mot slutten av dette året. Jeg har sett arbeidstegningene og dette kommer til å bli spektakulært; det er bare å glede seg.
Selv om det var mye mer å velge mellom, som blant annet silketrykkene hvor hvert trykk var håndkolorert i etterkant, velger jeg Budbringer som et siste bilde i denne teksten. Det er fordi Yttredal selv er en budbringer; hun får oss til å reflektere over de viktige eksistensielle tema som alle handler om natur, for med Aristoteles sin definisjon er vi alle natur.
Mitt besøk i atelieret til Calina Pandele Yttredal har gitt meg mye; et møte med et fint menneske og en spennende samtalepartner i en kontekst med vakker kunst som formidler et viktig budskap. Jeg har hele mitt liv vært opptatt av menneskets forhold til naturen og hvor viktig det er. Ved urbaniseringen og den industrielle revolusjonen fjernet mennesket seg mer og mer fra naturen, og kanskje akkurat derfor var det lettere å ikke bry seg så mye om den. Men for å overleve må vi ta naturen på alvor og ikke minst tenke på dem som kommer etter oss; for hvilken arv vil vi gi dem? Dette kommuniserer Yttredal på en utmerket måte gjennom kunsten sin.
For å bli enda bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes kunst, noe jeg anbefaler, legger jeg her ved linken til hennes hjemmeside: https://www.calinapandeleyttredal.com/ Her kan du også bestille noen av bøkene hun har gitt ut; blant annet I verden som har vært omtalt i denne teksten. I tillegg finner du også videoer av kunstnersamtaler, utstillinger med mer.
NB Der ikke annet er oppgitt er det som vanlig undertegnede som er fotograf.
Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som...
Vedholmen galleri ligger vakkert til, helt i sjøkanten, litt utenfor Bergen. Det er alltid en glede å besøke dette galleriet, både fordi det er et galleri hvor du alltid føler deg velkommen og fordi de har mange spennende kunstnere i stallen sin.
Denne gangen tok vi turen fordi det var festspillutstilling med Line S. Hvoslef, en kunstner jeg virkelig har fått øynene opp for; både fordi hun er en dyktig kunstner men også fordi hun tar deg med inn i en spennende verden gjennom bildene sine.
Utstillingen har fått tittel etter et sitat fra Kurt Johannessen; "Det underlege som gror der det å sjå. men ikkje forstå, møter det å forstå, men ikkje sjå". En bedre tittel til denne utstillingen kunne ikke blitt valgt. Kurt Johannessen er kjent både som performancekunstner, men like mye for sine bøker med forunderlige formuleringer som ikke nødvendigvis følger den naturlige syntaksen, ei heller når det kommer til det innholdsmessige. Dermed begynner leseren å undre seg over hva dette egentlig betyr. Ja, det er absolutt en aforisme, men en særs komplisert aforisme og det er akkurat det som fascinerer. Undertegnede har selv mange av bøkene hans, og det er alltid koselig å ta en prat med ham når jeg møter ham på Bergen Art Book Fair.
På samme måte kan vi si at Line S. Hvoslef får betrakter til å undre seg i møte med hennes bilder, for også her er det mye å undre seg over. Den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskij snakket om hvordan underliggjørelsen er det som skiller kunst og litteratur fra alt annet. Han trakk blant annet frem Tolstoj som brukte en hest som forteller i en av sine tekster. (Moderne litteraturteori; en antologi s. 16 og 17.) Dette har fulgt meg helt siden studietiden, og det er akkurat det Kurt Johannessen og Line S. Hvoslef gjør i sine henholdsvis tekster og malerier; de skaper en underliggjøring som får leser/betrakter til å undre seg, noe vi trenger, ikke minst i disse tider. Ser vi på bildet Historie II er det mange detaljer som tilsammen skaper et hele. Bildet er holdt i til dels duse farger, men det har en klar todeling med jordfarger nederst og blåtoner i den øverste delen. "So far so good", på den måten vil man gjerne ved første øyekast oppfatte det som et landskapsbilde men ved hjelp av alle elementene som er plassert i dette "landskapsbildet" blir vi forundret, og det er her underliggjøringen kommer inn. Så er det opp til hver enkelt betrakter å undre seg og skape sin historie i møte med dette verket.
Går vi så videre treffer vi på maleriet Fabel. Det er et nydelig maleri i vakkert avstemte farger; ikke minst flere variasjoner av blått, en farge som kaller på kontemplasjonen. Dermed er vi i gang; jordfargene og fjellformasjonene sørger for at vi ikke tar helt av, men tittelen oppfordrer oss til å fabulere så da er det bare å la seg rive med. På mange måter får man en følelse av å tre inn i en litt annen form for "Alice i eventyrland" i møte med Hvoslef sine bilder, noe som gjør det hele så fascinerende.
Til slutt skal vi ta for oss bildet Natt. Bildet er holdt i grønntoner, en farge som vi gjerne forbinder med natur. I senter av maleriet finner vi et lysere element som nesten har form av det vi forbinder med en vulkan. Bakgrunnen er holdt i en mørkere tone og ser vi etter finner vi antydninger til hus. Det er mange måter å lese dette bildet på; som en hyllest til naturen, en natur vi må ta vare på. I det ligger et miljømessig perspektiv. Det er imidlertid så mye mer å oppdage også i dette verket, det er derfor verd å bruke tid, først da kan du som betrakter oppnå den fulle kommunikasjonen som et maleri alltid innehar. Resultatet; ja det er som tidligere nevnt; helt opp til deg som betrakter å finne ut av.
Til slutt er det bare å oppfordre deg til å ta turen til Vedholmen Galleri for å oppleve denne vidunderlige virkelighetsflukten som Line S. Hvoslef tar deg med på gjennom kunsten sin. Utstillingen står til 23.06.
For mer om utstillingen: https://www.vedholmen-galleri.net/festspillutstilling2024-line-s-hvoslef
Tittel på hovedbildet: -Som gror
Litteratur som det er henvist til: Universitetsforlaget 1998: Moderne Litteraturteori; en antologi: Kittang, Linneberg, Melberg og Skei.
Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans
I 2003 åpnet Vestfossen Kunstlaboratorium og for undertegnede er det rart å tenke tilbake; ikke minst på hvor utrolig modig jeg syntes Morten Viskum var som startet det hele. Det har imidlertid rent mye vann i bekken siden den gang og VKL har utviklet seg til det viktige stedet for samtidskunst som det er i dag.
Som regel har hovedutstillingen, som på tradisjonelt vis blir omtalt på Samtidskunst.com, bestått av tema og samlinger; det være seg fra et geografisk område som Sør-Korea eller Afrika for eksempel, fra bedrifter sine samlinger, VKL sin egen samling, etc. Nytt av året er at det er en kunstner som fyller hele hovedutstillingen, og det er ikke en hvilken som helst kunstner.
Sverre Bjertnæs blir i dag regnet blant de viktigste kunstnere i Norge. For undertegnede har det vært spennende å følge ham mer eller mindre fra den spede begynnelse. Han har lang fartstid og har hatt utstillinger både i inn- og utland. Han har også samarbeidet med flere kjente kunstnere; en av dem er Håkon Bleken. Dette samarbeidet har båret mange både spennende og vakre frukter, blant annet utstillingen i Hvelvet på Oseana utenfor Bergen for noen år tilbake. Bjarne Melgaard er en annen kunstner han har samarbeidet med, også noe som har vært særs vellykket. Men i år ble det et noe spesielt samarbeid som oppstod; nærmere bestemt i forbindelse med årets hovedutstilling på VKL.
Årets utstillingen på VKL er kalt Hjem. Det er imidlertid ikke Bjertnæs som er kommet hjem, ei heller kunsten hans. Tittelen er hentet fra en serie som gikk på NRK i perioden 2012-2013. Som jeg sa til Morten Viskum; kunsten fører meg i de forunderligste retninger, og i dette tilfellet ble jeg sittende og se på en gammel såpeserie som handler om tre kvinner som etter at den lokale countrykongens død får vite at de er halvsøsken, og dermed er storyen i gang med alle de forviklinger en såpe innehar. Hvorfor har så utstillingen til Sverre Bjertnæs tatt navnet fra denne såpen? Grunnen er at hele serien er innspilt i Vestfossen og dermed kan man gjerne strekke det til at det viser en form for det mangfoldet av kultur Vestfossen innehar.
I tillegg ligger VKL i Vestfossen som navnet tilsier og er på en måte hjemstedet til arenaen som huser utstillingen. Enda en grunn er at ikke kuratoren men den som har "hengt opp" utstillingen er den kjente kunstneren Fredrik Værslev som selv har atelier i Vestfossen. Takket være Morten Viskum som er kunstnerisk ansvarlig på VKL skulle disse to kunstnerne; Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev sammen jobbe frem denne mektige utstillingen. At to kunstnere med så forskjellige uttrykk skulle samarbeide uten å kjenne hverandre fra før, må ha vært utfordrende, noe Bjertnæs også ga uttrykk for i talen sin ved åpningen. Han la imidlertid til at det har fått ham til å tenke nytt om enkelte ting, noe han vil ta med seg videre.
SÅ TIL SELVE UTSTILLINGEN
Det var en nydelig dag, solen skinte som den ofte har for vane når VKL åpner årets sesong. De som var tidlig ute fikk servert pølser i brød av Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev, for i Vestfossen har de noe de kaller for "Dobbel i dyne" som består av to pølser i brød med lompe over. Dette blir også omtalt flere ganger i tidligere nevnte såpe. Serveringen av pølser var også en del av utstillingen.
Det var som vanlig taler av både direktøren for VKL; Lars-Andreas T. Kristiansen, ordfører i kommunen; Adrian Tollefsen, direktøren for Nasjonalmuseet; Ingrid Røynesdal, som også åpnet utstillingen, men også kunstneren selv; Sverre Bjertnæs. I sin tale går han, som tidligere nevnt, inn på det noe problematiske men vellykkede samarbeidet med Fredrik Værslev hvor han måtte kaste alt av egne planer over bord i møte med Værslev. Med Fredrik Værslev sin festspillutstilling i Bergen noen år tilbake i minne, kan jeg levelig se det for meg. Dette er to kunstnere med helt forskjellige uttrykk; Sverre Bjertnæs som heller mer mot det klassiske, mens Fredrik Værslev har et mye røffere uttrykk.
Samtidig trakk Bjertnæs frem sin mor; Randi Koren Bjertnæs, som også var kunstner men som nå var gått ut av tiden. Han fortalte hvor mye hun har betydd for ham. I denne utstillingen hedrer han henne ved å trekke frem flere av hennes skulpturer hvor han har videreutviklet dem med egne elementer; sammen blir det en vakker symbiose mellom mor og sønn.
LAKSESKATTEN
Hovedverket i denne utstillingen må kunne sies å være Lakseskatten, et maleri som måler hele 24 meter i lengde og befinner seg i toppetasjen. Ved første øyekast ser det ut som et vakkert maleri i avstemte farger, men dette kunstverket handler om så mye mer enn det. Vi skal derfor gå inn på deler av verket og dvele litt ved dem.
Det første som gjerne fanger blikket vårt er det norske flagget i rødt hvitt og blått; men det er ingen grunn til å kjenne på noen form for stolthet over "vi ere en nasjon vi med" når vi går nærmere. Dette handler så langt fra "Smaaguttenes nasjonalsang" eller Henrik Wergeland for den saks skyld, som det går an å komme. Vi leser "KLASEBOMBER, "LANDMINER", ATOMVÅPEN" med mer og vi kjenner det går kaldt nedover ryggen. Vi begynner å ane hva dette kunstverket handler om. Ser vi på tittelen, LAKSESKATTEN, begynner verket å ta form når det gjelder innhold. Men først; la oss gå videre.
Ser vi på neste utsnitt, finner vi "Gartnerstaten", sammen med tittelen på verket får vi automatisk assosiasjoner til all den forgiftede laksen som har rømt og er en stor trussel i naturen. Likevel får de som driver med lakseoppdrett holde på. Men det handler ikke bare om det. Vi leser også begreper som "Vergerådsloven", "Er rasemessig av mindre kvalitet", "Løsgjengerloven", "Finnefondet" og "Sigøyner fritt". Det handler med andre ord ikke bare om laksen, men mennesker som har vært utsatt for umenneskelig urettferdighet i dette landet. Så hvem er det som har ansvar for at alle skal ha like rettigheter og være like mye verd?
I det neste utsnittet ser vi et liggende hode mens en arm med innskriften "FREEMANS METODE" stikker en syl inn i øyet på den som ligger nede. Vi snakker med andre ord om den mye brukte metoden lobotomering, en grufull metode som mer eller mindre ødela mennesket som ble utsatt for dette. Hvem husker vel ikke filmen "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, hvis man har levd en stund.
Ser vi på neste utsnitt kan vi lese at antall overdose dødsfall er doblet etter at politiet ryddet "Plata", som er et kjent sted for narkomane i Oslo. Men hvor ble det av dem som ikke døde av overdose? Selv smerter det langt inn i hjerteroten når jeg passerer Storgata sittende på trikken og ser alle dem som er falt ut av samfunnet stå eller sitte utslitt på fortauet utenfor. De er hver og en av dem et menneske på lik linje med oss som har vært litt heldigere i livet, men også de høyt oppe i systemet som ikke klarer eller vil hjelpe dem ved å prioritere dem. Om man rydder "Plata" så forsvinner ikke problemene til dem det gjelder, det bare tar seg litt penere ut for alle andre. Jeg tenker mye på historien til hver og en av dem man møter som er falt utenfor; hva var det som gjorde at det gikk så utrolig galt for akkurat deg?
Sverre Bjertnæs trekker også inn følgende; tidsskriftet Mot dag, som var et revolusjonært tidsskrift tidlig i forrige århundre, Marcus Thrane som de fleste i Arbeiderpartiet bare kan drømme om å nå opp til når det kommer til hans kamp for rettferdighet og for å unngå sosiale ulikheter, og enda er det mer.
Ser vi så tilbake på tittelen; LAKSESKATTEN, kan vi lese den på mange måter. Norge er også en nasjon rik på olje; for som helhet handler det vel om en nasjon som har rikdommene på sin side men som kanskje burde lære seg å bruke dem på en mer rettferdig måte. Mot dag ville fremstå som en revolusjonær intellektuell elite men det er lite intellektuelt over nasjonen Norge når vi, som Sverre Bjertnæs viser oss i dette viktige verket, både ser tilbake på historien og tenker over dagens situasjon. Dette kunstverket er for undertegnede noe av det viktigste verk jeg har opplevd, og etter å ha fordøyd det en stund, skal jeg tilbake til VKL for å gå gjennom det enda en gang. Det bør føye seg inn i rekken til de mest ikoniske kunstverk i Norge gjennom tidende, og aller helst få en plass i det offentlige rom som en påminnelse for oss alle.
ANDRE KUNSTVERK
At Sverre Bjertnæs er, i tillegg til å være en dyktig kunstmaler, også er en dyktig skulptør er en kjent sak, og vi skal nå se på noen av skulpturene. Innledningsvis nevnte vi at kunstneren hyllet sin kjære mor; Randi Koren Bjertnæs, som nå er gått ut av tiden, og mange av skulpturene vi møter på utstillingen er et samarbeid og en hyllest til Bjertnæs sin mor som tidligere omtalt.
Et eksempel kan være denne vakre treskulpturen som har fått tilført et element som skiller seg ut fra selve skulpturen med sine organiske former. Det skaper en kontrast som gjør det spennende, for hvordan skal vi lese dette verket? Treet kan være et symbol på selve livet, men også som statisk grobunn for noe trygt som vokser seg stort. Leser vi treskulpturen som selve livet, kan det tilførte elementet leses som spiren til liv med alle de prøvelser som måtte komme i ens vei; litt som Welhavens kjente dikt "Det tornede tre", gitt ved "tornene" som stikker ut. Uansett er denne skulpturen en vakker og samtidig spennende symbiose.
Allerede i første etasje treffer vi på flere skulpturer; idet vi kommer inn døren går vi i møte med en stor svart skulptur som er kalt "Slik forlater du et bål", se hovedbildet. En skulptur som imidlertid undertegnede måtte gå i møte med flere ganger er en høy skulptur i tre med et mindre objekt i sort med innslag av røde, hvite og blåe striper som krysser hverandre. Dette er også signert Randi Koren Bjertnæs/Sverre Bjertnæs. Skulpturen er delvis abstrahert men vi kan lett assosiere den til mor og barn, og med tanke på hvor mye moren til Sverre Bjertnæs har betydd for ham er det lett å lese skulpturen som et vakkert uttrykk for nettopp det. Får du som jeg en sakral opplevelse når du hviler øynene dine på denne skulpturen, kan vi gjerne trekke det enda lenger til Maria og Jesusbarnet. Lest metaforisk kan man også trekke inn at det er gjerne mange som trenger en trygg favn når det stormer som verst rundt en. Uansett, denne skulpturen må oppleves, så er det opp til hver og en betrakter, alt etter eget kulturfilter, hva en får ut av den. Uberørt tror jeg ingen vil kunne bli.
Vi møter også malerier i denne etasjen som en kommentar til samfunnet; "Den svake krona" er et av dem. De fleste har vel vært opptatt av den svake krona som har ført til at alt har blitt dyrere, for ikke å snakke om de høye rentene. Det er blitt trangere tider for de fleste, men de som roper høyest er gjerne ikke de som sliter mest?
Vi innledet med "Dobbel i dyne" - plakaten/bildet hvor Sverre Bjertnæs fikk en oppfordring kort tid før utstillingen om å male et maleri som er kalt "Dobbel i dyne" fra "opphengeren" og så ble gjort. I tillegg ville Værslev at kunstneren skulle sette inn «Dobbel i dyne» på et allerede ferdig maleri og dermed var tittelen gitt. Det er et vakkert sensuelt maleri i avstemte farger som kan leses på så mange måter; hvilken er opp til deg som betrakter.
Som en avslutning kan det passe med skulpturen "Slik forlater du et bål II" av Sverre Bjertnæs mens det i bakgrunnen henger malerier med påskriften HJEM som er tittelen på utstillingen og samarbeidsprosjektet mellom de to kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev.
Vi begynte med å snakke om at denne utstillingen ikke hadde en kurator men var "hengt opp" av Fredrik Værslev. Med andre ord var det et pågående samarbeid mellom Bjertnæs og Værslev, etter forslag fra Morten Viskum. Mens Værslev og Bjertnæs ikke kjente hverandre fra før, kjente Viskum dem begge godt. Han må ha sett en mulighet som de to det gjaldt ikke hadde kunnet sett for seg, og resultatet? Særs vellykket!
For å lese mer om utstillingen; gå inn på http://Vestfossen.com. Der finner du mer om både utstillingen og kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev. I tillegg finner du omtale av de andre utstillingene, men aller helst bør du ta turen til Vestfossen og VKL.
Morten Viskum; en samtale om døden, livet og Vestfossen Kunstlaboratorium
I 2002 foregikk det en samtale om døden i et bedehus i Nedre Eiker mellom kunstneren Morten Viskum og undertegnede. Dette var i forbindelse med mitt arbeid på ROTTEN PÅ KORSET (Hovedfagsoppgave UIB 2004, Wenche Henriksen) som handlet om Morten Viskum og hans kunst. Tittelen peker til hans ikoniske verk "Kjærlighet fra gud" som er grundig omtalt i oppgaven.
Samtalen om døden ble imidlertid en selvstendig tekst da den ikke passet helt inn i ROTTEN PÅ KORSET. Årene har gått men det har hele tiden vært en plan om å følge opp denne samtalen, så hva er vel bedre enn å gjøre det samtidig som VKL feirer sitt 20-års jubileum. Selv om vi starter med døden, vil denne teksten utvide det hele til også å handle om livet. I den forbindelse er det også naturlig å ta med VKL som har vært, og fortsatt er; Viskum sitt store og viktige prosjekt.
I dag er bedehuset solgt, mens VKL er blitt en kjent arena for samtidskunst både nasjonalt og internasjonalt. La oss likevel trekke tråden fra 2002 og starte med døden; har Morten Viskum fått et annerledes syn på døden etter alle disse årene?
Døden
Døden er ofte tema i Morten Viskum sin kunst, som her i et tidligere selvportrett hvor han opptrer som Jesus. Tittelen på verket er Imagio Dei (Guds bilde) og er fra 2006. Vi ser at i den ene hånden holder han en hodeskalle mens vi finner et inntørket hode i den andre, så døden er også tilstede her. I tillegg trekker kunstneren inn det sakrale og kristendommen, gitt ved Jesus-skikkelsen.
I den forrige samtalen om døden blir det tatt med hvordan forskjellige religioner og kulturer ser på døden, i tillegg til rent fysiske beskrivelser av hva som skjer med et menneske når de dør. Dette skal vi ikke gå så mye inn på her, men det rent fysiske kjenner også Viskum godt til som han sier, men hva med det som ikke har med det fysiske å gjøre; har det inkarnerte mennesket en sjel, og forlater sjelen det inkarnerte mennesket når døden inntreffer?
I hinduismen har mennesket en sjel (atman) som går videre når man dør, mens man i buddhismen ikke finner noen sjel (anatman), men likevel er det noe som går videre, så hva er det da? I begge religionene er målet å komme ut av samsara (gjenfødelsen) hvor man i hinduismen skal bli i ett med Brahman (verdensguden), mens man i buddhismen skal komme til Nirvana.
Platon hadde ikke mye til overs for det inkarnerte mennesket, han var opptatt av idéverden, og selv om dette er en filosofisk verden og ikke en religiøs verden, ser vi at også hos de store filosofene finner vi denne dualismen. Hva Platon syntes om kunstnerne kan vi bare tenke oss; kunstneren som skaper en kopi av kopien av idéen......
Jeg minner Viskum på vår tidligere samtale hvor han snakket om en i klassen som mente at det ikke fantes noe etter døden; døden som noe endelig, noe han ikke kunne si seg enig i. Hvordan stiller han seg til det i dag, har noe forandret seg? Ikke i forhold til synet på at det finnes noe etter døden, men det har fått en annen dimensjon siden sist. Den store forskjellen er at Morten Viskum nå har gått inn i Frimurerlosjen og er blitt frimurer. Dette har betydd mye for ham, både i synet på livet men også døden. Han legger til at dette er en veldig fin skole. Han fortsetter med at det ikke nødvendigvis passer for alle men at det passer for ham. Både faren og bestefaren var frimurere og det at han selv nå er frimurer gjør at han på en måte også kommer nærmere dem. Han går videre med å snakke om hvordan det har vært snakket mye om hemmeligholdet og at man nå kan lese mye på nettet om de forskjellige gradene men at han velger å ikke gjøre det. Han ser på det hele som en form for utvikling.
I kombinasjon med at han er blitt frimurer gjør det at man blir eldre, har erfart mye, og ikke minst tenkt mye, også at han nå er mer avslappet og rolig i forhold til at man skal dø en gang. Han forteller videre om en samtale med en forfatter han traff for ikke lenge siden hvor han henviste til vår samtale i bedehuset og hvor de diskuterte om det å være kristen som en utdøende rase. Jeg ber ham utdype og Viskum fortsetter med å snakke om at det blir færre og færre kristne og flere og flere ateister, noe vi må si oss enige i da det er ganske opplagt at vi lever i en mer sekularisert verden. Allerede på 1500-tallet med vitenskapene og det vi gjerne regner som begynnelsen på den moderne tid, begynte sekulariseringen. Viskum legger til at han har forståelse for den utviklingen og at det er forskjell på å tro og å håpe, og han må innrømme at han gjerne plasserer seg selv mest i det siste. At man også kan ha opplevd noe i livet som kan forsterke dette håpet, er gjerne noe flere enn ham som kan bekrefte, men å utdype hva han mener er kunstneren ikke komfortabel med, i fare for å bli sammenlignet med en type alternative mennesker som han ikke føler seg "connected" med.
I vår tidligere samtale snakket vi også om energier, hvordan energier av et menneske kan være tilstede selv etter man er død, men at det forsvinner litt etter litt ettersom tiden går. Morten Viskum var da interessert i å høre om jeg mente at en kunstner ved hjelp av sine kunstverk er lenger tilstede enn en som ikke har skapt kunst.
I 2002 hadde Morten Viskum en utstilling i Christian Dam galleri i Oslo som han kalte Ars Longa Vita Brevis (Fritt oversatt: Kunsten varer evig mens livet er kort). Et av kunstverkene er en likskuffe med en krans med sløyfe på. På sløyfen står det Arsl Longa Vita Brevis og Morten. Vi finner et lite passfoto på veggen bak som viser seg å være bestefaren som startet kunst i skolen og har betydd mye for kunstneren i hans utvikling som kunstner. Brevene som er plassert på gulvet rundt likskuffen tilhører også bestefaren som på det tidspunktet var gått bort. Symbolikken er ikke vanskelig å oppfatte.
På mange måter er dette verket et svar på hva Viskum tenker rundt hans spørsmål om energier, men er det slik?
I dag er Morten Viskum selv blitt bestefar, en rolle han nyter til fulle. Livet hans handler derfor også om det; livet som videreføres. "Det handler jo gjerne også om det å få barn og barnebarn" og han fortsetter: "Den komiske biten er jo at man skjønner at det er best å få barn når man er yngre for det kan jo være en håndfull". Her sikter han til barnebarna, og som to besteforeldre får vi oss en god latter, for hvem ønsker seg ikke mer energi for å holde tritt med barnebarna. Vi snakker videre om hvor heldig man er som har barnebarn, da besteforeldre på mange måter bare kan "skumme fløten" og gjerne skjemme dem bort litt. Han innrømmer også det vi alle har skjønt; at eldste barnebarnet snurrer ham rundt lillefingeren. Jeg har truffet Kaja flere ganger og hun er også tilstede en liten stund, så det er ikke vanskelig å forstå, en andreklassing full av sjarm. Jeg minner ham også på Zuluene som ser på barn og barnebarn som en forlengelse av seg selv og hvor døden ikke har særlig betydning.
Som besteforeldre er man enda et skritt videre på livets vei, noe som kan være spesielt. Kunstneren ser på det som både vemodig og trist, men sier at man må jo fortrenge det og se på det gode og fine med det. Viskum er heller ikke eldste generasjon da han har sin veldig oppegående mor som betyr veldig mye for ham. Av den grunn ser han på det som at han har mange gode år fremfor seg.
LIVET OG VESTFOSSEN KUNSTLABORATORIUM
Når vi nå skal gå over til å snakke om livet, er det naturlig å ta med Vestfossen Kunstlaboratorium (VKL) samtidig siden det er en så stor del av livet til Morten Viskum. Men først ville jeg ta Viskum tilbake til tiden da han gikk med munnbind, hadde mørke krøller og opererte med døde dyr på formalin og hadde tusen baller i luften. Han hadde en enorm drivkraft og tro på det han gjorde, og noe av grunnen var at faren døde tidlig. Dermed ble det til en drivkraft å få gjort det man ønsket mens man fremdeles levde. Jeg spør ham hvordan det er med den drivkraften i dag og han svarer at på mange måter har han fått til det han ønsket; det handler mer om å ikke være helt fornøyd og strekke seg litt lenger dag for dag.
I tillegg til drivkraften har Morten Viskum også vist stort mot for å kunne realisere drømmene sine, som da han med familie og små barn var nesten ferdig med veterinærstudiet og hoppet over på Kunstakademiet fordi han fant ut at det var det estetiske som fascinerte ham i veterinærstudiet. Han følte også på en uro eller lengsel som opphørte da han gikk over til kunsten. På skulpturavdelingen studerte han under professor Michael O´Donnell som skulle komme til å bety mye for ham.
Motet og drivkraften var nok utgangspunktet for at han satte i gang med VKL også, det er ikke hvilken som helst person som kunne gjort noe lignende. På spørsmål om hvor dette pågangsmotet kommer fra, svarer kunstneren at det vet han ikke, men han regner med at litt er fra mor og litt fra far.
Selv om undertegnede har hatt jevnlig kontakt med Morten Viskum opp gjennom årene og visst noe av slitet det har vært for å klare å opprettholde VKL, er det først nå, etter å ha lest jubileumsboken at det til fulle har gått opp for meg hvor mye jobb det har vært for å holde det gående.
Ved å oppleve denne jubileumsutstillingen trer man på en måte tilbake i tid, og for dem som har opplevd mange av disse utstillingene er det en vandring som gir gode minner. Samtidig viser denne utstillingen hvilket høyt både nasjonalt og internasjonalt nivå VKL holder i sin formidling av samtidskunst.
I mange år ønsket Morten Viskum seg en daglig leder, slik at han kunne konsentrere seg fullt og helt om det kunstneriske, men av økonomiske grunner skulle det ta lang tid før dette skulle bli en mulighet. Lars Andreas T. Kristiansen som har en lang utdannelse bak seg og som også er kunstner, innfridde det ønsket til Viskum da han i 2018 overtok som daglig leder. VKL var langt fra ukjent for ham, da han hadde jobbet der i mange år og var godt kjent med hva VKL handlet om.
Undertegnede skriver bare om hovedutstillingene på VKL på dette nettstedet, men det er langt fra alt man opplever når man tar turen til Vestfossen og VKL. Man finner både Galleri Star som i år viser historisk glasskunst, noe man bør få med seg, og som det også er laget en bok til. I tillegg har vi utstillingshallen hvor det i år blir vist en utstilling som omhandler jernalderen, og som om ikke det er nok finner man prosjektrommet som også i år viser historien til Vestfossen Cellulosefabrikk. I år er det også et bilde av Morten Viskum med sine ikoniske rotter på formalin.
Utstillingshallen presenterer ofte spennende kunstnere og hvem kan vel glemme Trude Viken som rystet oss langt inn i sjelen med sine mer eller mindre forvrengte personligheter, men som jeg sa til henne; tar man seg tid så kommuniserer de på en god måte. Mindre krevende ble det da Erik Wessel inntok de samme lokalene i fjor med sine fotografier; de er sterke, noen er brutale, men mest av alt er de vakre og sakrale.
Ser vi på bildet over kan det på mange måter illustrere dette; vi finner i front Osang Gwon sin Metabo fra hovedutstillingen 2015, mens man til høyre ser Tiril Hasselknippe sin S(yellow/turquoise/blue) fra hovedutstillingen i 2014, og helt til venstre finner vi Erik Wessel sitt sakrale bilde fra utstillingshallen i 2022.
Vi går så over til å snakke om selve livet og jeg spør Viskum om hva som gjør ham lykkelig. For dem som har truffet kunstneren er det ikke vanskelig å skjønne at til tross for motgang har denne mannen mye i livet sitt som gjør ham lykkelig.
MV: "For å ta det enkleste først; jeg blir lykkelig når vi drar til Gausdal". Vi som følger ham, har fått med oss mange bilder som omhandler Gausdal og jeg ber ham derfor utdype litt mer om dette stedet som betyr så mye for ham. Viskum starter med å fortelle om et skogsområde som har tilhørt familien i syv generasjoner, og som skal fortsette å gå i arv. Det finnes imidlertid ikke noen hytte eller bygning der. Faren, som var arkitekt, tegnet en hytte men den ble aldri oppført. For en del år siden ble det til salgs et lite gårdsbruk, ikke langt fra skogsområdet. Det ble kjøpt av familien, og i dag eier Viskum det sammen med sin bror. Selv om han eier det sammen med sin bror, er planen å kjøpe ham ut etter hvert fordi broren har andre ønsker. Han legger også til at Thomas, til tross for deres forskjellige interesser, trives i Gausdal, noe Viskum er glad for.(Thomas Van Bau Harbakk er MV sin samboer, og også personen som driver Café Cellulose med de avanserte dekorasjonene på VKL). Kunstneren forteller videre at han finner en helt annen type ro der enn i leiligheten på Majorstua, men også på Vestfossen. Planen er å bruke det enda mer over tid og også bygge atelier der.
En annen ting som gjør Morten Viskum lykkelig er å kjøre "over bygda" og vite at han skal til VKL, kontoret, vinterhagen og ikke minst; barnebarna som bor i nærheten. Viskum trives også med å ikke vite hva som skjer i morgen; hva han skal gjøre. Er det litt av akkurat dette vi finner som et element til at kunstneren tidligere gikk ut i det ukjente, både da han kastet sikre veivalg over skulderen for å satse på kunsten, for ikke å snakke om da han kjøpte det som skulle bli til Vestfossen Kunstlaboratorium?
Vi går så over til å snakke om hva som gjør kunstneren trist, og på spørsmål fra undertegnede svarer han, uten å tenke seg om; samfunnsutviklingen. Ikke noe overraskende svar med tanke på alle "selvportrettene" hvor han plasserer en avstøpning av seg selv inn i forskjellige roller; ofte som en kritikk av hendelser i verdenssamfunnet. I år var det Putin sin tur; "Putin" plassert på enden av et langt bord, med en hodeskalle i midten og en stol i enden. Nærmest "Putin" finner vi blant annet en flaske med vodka og en flaske med døde rotter på formalin. Symbolikken er tydelig, og det hele blir forsterket av hodeskallen man finner midt på bordet. Stolen i enden er enda et symbol, så blir det opp til den enkelte å legge mening i det.
Den 27.08 utførte Morten Viskum en performance ved hjelp av denne installasjonen utenfor Det Norske Videnskaps-Akademi i Drammensveien, rett ved siden av den russiske ambassaden. I den forbindelse var det lagt ut en protokoll som også tilskuerne kunne skrive i, men først ut var kunstneren selv. Det hele startet ved at han gikk bort til protokollen, derfra opp til "Putin" hvor han viste ham fingeren, for så å gå tilbake til protokollen og skrive "Peace Please". Derfra tok han protokollen med seg og viste det hele til "Putin" og gikk så tilbake til enden av bordet og la den fra seg. Deretter var det fritt frem for publikum å skrive det de måtte ønske.
Det er ikke første gang Morten Viskum bruker "selvportrettene" som sin måte å uttrykke sin samfunnskritikk på, som tidligere nevnt. Det være seg nasjonalt eller internasjonalt og mange av dem kan du finne på dette nettstedet da jeg skrev om mange av dem i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.
Morten Viskum fortsetter om samfunnskritikken: "Det startet lenge før Trump, med den skittkastingen og negativiteten, snikende inn over alt, og mye på grunn av sosiale medier." Av den grunn legger han nå bare ut innlegg på Instagram, selv om de også går automatisk til Facebook. Ingen regel uten unntak, og han innrømmer at han av og til er inne på Facebook, men unngår å vikle seg inn i ting som han verken har tid eller lyst til . I begynnelsen tenkte han at stikker man hodet frem så får man tåle det, men med alle nett-trollene har han trukket seg tilbake på det området. Ofte vet man heller ikke hvem som er i den andre enden legger han til. I forbindelse med Putin-annonsen fikk kunstneren også kritikk; hvordan kunne han tulle med noe så alvorlig. Heller ikke her svarte han, da han vet at de som kjenner til ham og kunsten hans vet at kunstneren ikke tuller med alvorlige ting, noe også performancen viste.
Som om ikke Morten Viskum har nok baller i luften til å plukke ned, er han i dag også involvert i det norske designbyrået Krafted. Det hele begynte med at han ble kjent med Lars Ernst Hole fra Krafted i forbindelse med jobb. Det skulle vise seg at dette var et positivt møte, for siden har det utviklet seg til et samarbeid. Viskum har alltid vært opptatt av design; ikke så rart kanskje med en far som jobbet for et arkitektkontor i Helsingør med forbindelser til den finske og verdenskjente arkitekten og designeren Alvar Aalto (1898-1976). Han forteller at både moren og faren var interessert i design, og i den grad de hadde mulighet, kjøpte de designobjekter. Dette fortsatte de med etter de flyttet til Norge og inn i det arkitekttegnede huset som faren hadde tegnet. Viskum har med andre ord alltid vært omgitt av design.
Det var derfor ikke unaturlig for Morten Viskum å fatte interesse for Krafted og designen, men mens Hole er en designer som også maler, er Viskum en kunstner som nå også designer. Kunstneren er nøye på skilnaden innen de forskjellige fagkretsene; mange kan male både fine og interessante malerier, men man er ikke en kunstner av den grunn. På samme måte er en kunstner ikke en designer, for hva har utdannelsen å si da? Da blir akademiet som en folkehøyskole, uten at det behøver være noe negativet, legger han til. Derfor designer Viskum teppene som kunstner, ikke som designer i følge ham selv.
Da undertegnede ble kjent med Morten Viskum, ble han av mange regnet som ung og lovende. I dag nærmer kunstneren seg 60 om et par år, og jeg spør ham derfor om han gjør seg noen tanker rundt det. Til svar får jeg at det handler jo bare om at man er en dag eldre enn i går, og at alder som sådan ikke opptar ham.
Jeg skyter inn at jeg synes han er blitt mildere med tiden, noe som får Viskum til å tenke seg om.
MV: "Både ja og nei, i utgangspunktet lager jeg mer eller mindre det jeg alltid har gjort, men man er blitt mer vant til det. Folk er blitt mer opplyst". Han fortsetter med å si at han selv er blitt spurt om hva han blir provosert av, både nå og tidligere, og svaret er det samme: "dårlig kunst" , noe som får både kunstneren og undertegnede til å bryte ut i latter, for hva i all verden er det som definerer dårlig kunst. Viskum legger til at å lage kunst for å provosere har aldri, verken før eller siden, vært hans hensikt, og selv om noen vil sette akkurat det i halsen, vil de som kjenner kunstneren vite at så er tilfelle. Det har for Morten Viskum alltid handlet om å få folk til å våkne og å sette spørsmålstegn eller tenke over ting som skjer i samfunnet. Det være seg hans protest mot krigen i Ukraina hvor han skapte installasjonen med Putin ved hjelp av selvportrettet, eller da han skapte verket "Kjærlighet fra Gud" som var en protest mot å ikke tenke over at man sang salmen "Kjærlighet fra Gud" i begravelsen til en person som stod ham nær og døde alt for tidlig.
Som en avslutning kan man si at noe svar på hva som skjer etter døden er vanskelig, men ettersom man blir eldre finner man gjerne andre måter å forholde seg til døden på. For Morten Viskum sin del er det helt tydelig at det å bli frimurer har gjort at kunstneren har fått et mye mer avslappet forhold til døden.
Hovedbildet på dette innlegget er fra utstillingen Immortal i Moss Kunstgalleri 2004
LENKER:
Bli bedre kjent med kunstneren Hakan Yaşar gjennom utstillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe
Det er kulturnatt i byen mellom de syv fjell og undertegnede er på vei til en utstilling som jeg har gledet meg til. I lengre tid har jeg fulgt med kunstneren Hakan Yaşar og kunsten hans, og endelig skal jeg få se en hel utstilling. Det går strake veien til Kunsthuset Wendelboe hvor Egill Wendelboe Aarø tar imot oss med et smil og en katalog hvor vi får en oversikt av de enkelte kunstverk. Kunstneren selv er til stede og det er kjekt å endelig få hilse på ham. Det blir en liten prat, etterfulgt av flere, noe vi skal komme tilbake til.
I sin åpningstale trekker Egill Wendelboe Aarø frem litt av Hakan Yaşar sin bakgrunn; hvordan han som tyrkisk kurder kom til Norge i 1990, og hvordan han som gourmetkokk etter hvert eide flere restauranter. Men det viste seg at veien videre skulle føre til kunsten, og noe av resultatet finner vi på Kunsthuset Wendelboe i kveld.
Hakan Yaşar selv fremhever at han er kurder og at han i tillegg alltid har vært en kvinneforkjemper, noe som også speiler seg i ett av hovedverkene som vi skal se nærmere på etter hvert.
Det er mange mennesker tilstede, også familie og venner av kunstneren. De vakre maleriene er med på å sette stemningen, sammen med vakker sang fra Marianne Helen Lindter.
Odd Nerdrum er en stor inspirasjonskilde for Hakan Yaşar, og selv om han selv ikke har gått i lære hos Nerdrum, har han fått sin lærdom av en tidlig Nerdrum-elev, nemlig Eser Afacan. Som sin læremester lager også Hakan Yaşar sin egen maling og i tillegg lager han alle rammene selv.
Noe som umiddelbart fanger vår interesse er maleriet Woman and God. I min samtale med Hakan Yaşar lurer jeg på hvordan han bygger opp motivene og hvor de kommer fra. Han forklarer at først har han en historie og deretter begynner selve prosessen. Kunstneren forteller videre at han på mange måter jobber motsatt av Nerdrum ved at han selv begynner å jobbe grovt for så å bygge videre mot det fine.
Så hva er historien bak Woman and God? Vi ser en kvinne i senter omgitt av to menn som bøyer seg mer eller mindre i støvet. Selv står kvinnen på kne med utstrakte armer og et fortvilet blikk. Både armer og blikk er vendt oppover. Det er noe sakralt over komposisjonen, da den bærer preg av et triptykon. Tittelen er med på å forsterke den sakrale følelsen.
Tenker vi tilbake til Yaşar som kvinneforkjemper må dette maleriet være det ultimate uttrykket par excellence når det gjelder det, noe kunstneren også bekrefter. I vår samtale sier han at selv om kvinneundertrykkelse ikke er et stort problem i Norge, er det helt annerledes i de områdene han kommer fra. I maleriet kaller kvinnen på Gud i sin fortvilelse over kvinneundertrykkelsen mens de to mennene bøyer seg i skam over tingenes tilstand. Ser vi på mannen til venstre i bildet er det et selvportrett av kunstneren selv som sitter bøyd, noe som understreker hva han synes om tema.
Selvportrett er noe Hakan Yaşar bruker mye i sine bilder. Et eksempel ser vi i kunstverket Three Face of Justice. Historien handler om straff forklarer kunstneren; hvis du har gjort noe galt blir du straffet, alt i forhold til alvorlighetsgraden. Igjen finner vi denne tredelte komposisjonen, men denne gangen er det tre menn eller dommere om man vil, som møter oss. Noen kan gjerne få assosiasjoner til de tre vise menn, men det får bli opp til hver enkelt. Blir man kjent skyldig må man sitte på stokken forklarer Yaşar; noe som får det til å gå kaldt nedover ryggen på undertegnede. Hvorfor? I min hovedfagsoppgave Rotten på korset som handler om kunstneren Morten Viskum, går jeg grundig inn på hvordan man i tidligere tider ikke nødvendigvis ble korsfestet, men satt på en stokk med alt av smerter det førte med seg. Noen forskere mener også at det var det som skjedde med Jesus. Du finner Rotten på korset i sin helhet på dette nettstedet.
I tillegg til den tredelte komposisjonen finner vi også en bakgrunn som ligner på bakgrunnen i det forrige bildet. Vi får et inntrykk av å befinne oss på kanten av jordkloden med en vakker solnedgang, eller er det soloppgang? Hva vi velger gir en helt forskjellig lesing av verket; velger vi solnedgangen er vi ved "veis ende"; dommedag, men velger vi å lese det som en soloppgang er det håp. Som kjent er Hakan Yaşar tyrkisk kurder, med røtter tilbake til det gamle Mesopotamia, og i den forbindelse er det ikke så stor forskjell uansett hva man leser bildet som, for i det gamle Mesopotamia hadde man ikke den samme lineære historieforståelsen av verden som i de monoteistiske religionene. Derimot hadde man et mer sirkulært syn hvor den ene verden avløste den andre, helt frem til den fullkomne er skapt. (SNL) Vi kjenner også denne tankegangen fra hinduismen og trimurti. Med det i tankene kan vi uansett lese det som et håp om en bedre fremtid hvor godhet og rettferdighet fyldes. Samtidig gjør bakgrunnen at det hele er tatt ut av tid og rom, og dermed gjelder det også for alle tider.
Hakan Yaşar står med en fot i den tyrkisk- kurdiske kulturen og den andre i den norske, noe som speiler seg i maleriene hans. Vi var inne på selvportrettene hans; kunstneren bruker alltid seg selv når han maler mannen, men ingen regler uten unntak, og her ser vi det eneste untaket i maleriet Mann med pels i følge Yaşar. Mannen har en pels lagt over den ene skulderen, i tillegg til et typisk nordisk utseende. Både positur og uttrykk gir undertegnede assosiasjoner til norrøn mytologi. Samtidig er øynene lukket og vi vet at i gresk mytologi var det de blinde som var de kloke og "så" alt. Uansett; at det er noe mytologisk og høvisk over denne figuren kan vi vel alle være enige om.
Et helt annet uttrykk finner vi i maleriet Far Away. Det er en kvinne med et vakkert sjal over hodet og et sørgmodig uttrykk. Bildet gjør et sterkt inntrykk på hver og en vil jeg tro. Å få frem så mye sorg i et ansikt er godt gjort. Tittelen på bildet, Far Away, forsterker det hele samtidig som det gjør oss nysgjerrig, for hva er det som har skjedd? Vi legger merke til rødfargen som renner ned fra venstre topp av bildet; rødt som symbol på liv, men også vold, død og smerte.
Det er lett å knytte dette maleriet opp til alt som skjer i Ukraina og andre steder i verden hvor folk lider og er på flukt. Med tanke på Hakan Yaşar sin bakgrunn som kurder er det også lett å knytte det opp til kurderne sin kamp for en egen stat og all forfølgelse og urettferdighet det kurdiske folk har vært utsatt for. På spørsmål fra undertegnede om det røde symboliserer blod, bekreftet kunstneren det og legger til; verden blør, noe vi kan være enige i.
Ser vi på maleriet Mother Earth ; denne kvinnen som representerer Moder Jord på en slik tilsynelatende rolig og verdig måte, får vi et helt annet inntrykk. Hun sitter nærmest i lotusstilling og det meditative blir forsterket av uttrykket i ansiktet hennes. Armene er plassert som om hun holder en usynlig baby; varsomt, slik man holder babyer. Og gjerne er det slik med jorden også; den er skjør og det skal så lite til før den blir skadet, så vi må passe på den som om den er babyen vår. Vi finner mye mer i bildet som blant annet fargen på kjolen og hodeplagget, det røde til venstre for kvinnen, med mer, men det lar jeg være opp til deg som betrakter å tolke.
Det er som vi tidligere har vært inne på, mye uro i verden, og vi håper vel alle på at krigen i Ukraina skal ta slutt, men det foregår hele tiden kriger også andre steder, men denne krigen er kommet så nærme oss og derfor blir det ekstra sterkt. Maleriet Fredsdue er et viktig bidrag i så henseende. Vi ser en kvinne i senter med kjole i jordfarger og med et hodeplagg som ser ut til å være like langt som kjolen. I hånden holder kvinnen en hvit due, symbolet på fred. Som i maleriet Far Away finner vi også i dette bildet striper med rødt oppe i venstre hjørne. I tillegg er hodeplagget rødt men vinner kvinnen og duen kan rødfargen her stå som et symbol for liv.
Vi skal avslutte denne lille vandringen i kunsten til Hakan Yaşar med maleriet Håp. Vi ser et lite barneansikt som vender blikket og hodet oppover med et gripende uttrykk hvor tittelen forsterker det hele.
Som vi tidligere var inne på begynner alltid kunstverkene til Hakan Yaşar med selve historien eller det narrative om man vil. Utstillingen heter Inside Out; med andre ord deler kunstneren sine indre tanker og følelser med betrakter; det oppstår en visuell kommunikasjon mellom kunstner og betrakter. Ser vi disse kunstverkene i sammenheng, kan vi lese dem som en kamp for kvinnefrigjøring; noe kunstneren selv fortalte at han var opptatt av. Men ikke bare det, flere av maleriene handler om at man må ta vare på jorden; noe flere og flere er blitt opptatt av, et ønske om fred og rettferdighet er også tema som kommer til uttrykk, men henger ikke alt dette sammen da? Det tror jeg Hakan Yaşar vil være enig i.
Så er det slik at kunstverk må kunne leses utover kunstnerens intensjon, noe jeg vil påstå at disse kunstverkene kan; det handler om hvilken kontekst de blir plassert i, og ikke minst betrakters kulturfilter.
Skal vi plassere Hakan Yaşar kunsthistorisk , er det lett å plassere ham i barokken, men også i renessansen, gitt ved fargebruken som stort sett handler om jordfarger, men også blått og rødt. Mens renessansemalere som Leonardo da Vinci hadde få spor av penselstrøk, en tydelig lyssetting og klare definerte former, hadde barokkmalere som Caravaggio heftige penselstrøk som var synlige og en udefinert lyssetting, kalt tenebroso eller claire obscure om man vil. Det var de viktige elementene i bildet som ble opplyst under barokken, men hvor lyskilden kom fra, var umulig å si. I tillegg var ikke formene like avgrenset. Hakan Yaşar sine malerier kan plasseres litt i begge kategorier; noen ganger er formene klart avgrenset, som i Fredsdue, noen ganger ikke, som i Woman and God. Det samme gjelder lyssettingen og penselstrøkene.
Maleriet Meg, Hakan, som er hovedbildet i dette innlegget, gjør at kunstneren også plasserer seg tematisk i romantikken, da kunstnerne ble sett på som genier, de som så ting som andre ikke oppfattet. Og kanskje er det slik, undertegnede har gjentatt gang på gang at kunsten er en kommunikasjon som er alt for undervurdert, for kunstnerne speiler tiden vi lever i og har mye å komme med, noe som vi i vår materialistiske verden gjerne ikke oppfatter i en hektisk hverdag.
I dag bor Hakan Yaşar i Sandnes hvor han har sitt eget galleri og atelier, og hvor han også underviser. Slik kan andre kunstnerspirer med tiden føye seg inn i den realistiske figurative og klassiske tradisjonen som Hakan Yaşar og mange norske kunstnere befinner seg i, blant annet Odd Nerdrum, Memorosagruppen, Vebjørn Sand, Kaja Norum med flere.
Ustillingen Inside Out i Kunsthuset Wendelboe står ut september og har du mulighet så ta turen for å til fulle få oppleve kunsten til Hakan Yaşar.
For mer om kunstneren; se hans hjemmeside https://www.atelierhakan.com