Willas Contemporary: Rose Wylie «The Curator is Present»
På Willas Contemporary i Oslo finner vi utstillingen Rose Wylie "The Curator is Present". La oss derfor ta en nærmere titt både på Rose Wylie og kuratoren.
Rose Wylie
Rose Wylie er en engelsk kunstner som i godt voksen alder opplever internasjonal berømmelse. Hun er født i 1934 i Kent hvor hun i dag også bor og jobber. I 1957 giftet hun seg med kunstneren Roy Oxlade, og da barna kom til la hun kunsten på hylla. Først på 80-tallet gjenopptok hun kunsten, og i 2010 ble hun kåret til "Britains's hottest new artist" av The Guardian. Siden har det bare tatt av; hun har etter dette fått den ene utmerkelsen etter den andre.
Kuratoren
Denne utstillingen er kuratert av Morten Viskum og det er også hans alter ego vi møter på utstillingen; nå som kurator. Viskum er kjent for sine selvportretter, hvorav flere av dem er omtalt her på Samtidskunst.com. I denne utstillingen møter vi selvportrettet fra 2013; The Collector. I dette tilfellet fremstiller Morten Viskum seg som seg selv. Portrettet ble laget til ti-års-jubileet for Vestfossen Kunstlaboratorium, som ble startet av Viskum selv, og hvor han i dag er direktør. Ved siden av å være utøvende kunstner, er Viskum også kunstsamler, og i forbindelse med jubileet på Vestfossen var det kunstneren sin egen samling som var hovedutstillingen det året.
Det er ingen hemmelighet at Morten Viskum er fascinert av Rose Wylie, og i 2012 kjøpte han sitt første maleri av henne. På spørsmål fra undertegnede om hva som fascinerer ham med kunsten til Wylie, kunne han fortelle at det er fordi den virker så ekte. På mange måter er alt "feil" når det gjelder perspektiver og proporsjoner, og dermed er det fargene og motivet som blir essensen i bildet, avsluttet han.
Det er ikke første gang Morten Viskum kuraterer en utstilling med Rose Wylie sin kunst; i 2015 kuraterte han en utstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium. Den gang, da han viste undertegnede rundt, pekte han på overgangen mellom utstillingen til Wylie, og Kunst på landet som befant seg i rommet ved siden av, hvor barn kan komme til laboratoriet og uttrykke sin kreativitet. Det var ikke vanskelig å få øye på sammenhengen; barn er ekte og ærlige i sine uttrykk. Formene er også gjerne forenklet, og det er litt av dette man også må kunne si å finne i Rose Wylie sin kunst; det ekte, det genuine, gitt ved et forenklet formspråk.
Samarbeidet mellom disse to kunstnerne har ført til et godt vennskap, og på utstillingen på Willas finner vi Rose Wylie sitt portrett av Morten Viskum. I følge Viskum er han den eneste personen Wylie har portrettert utenom sin ektemann, så det sier seg selv at dette er stort for ham.
Kunsten
Kaster vi et blikk på portrettet av Morten Viskum, ligner det ikke så mye på et vanlig portrett. Det eneste håndfaste å gripe tak i er brillene som Viskum bruker. Her ser vi det forenklede formspråket som minner om barnets. Det vi ser her er ikke en fotografisk gjengivelse av kunstneren Morten Viskum, det er Rose Wylie sin gjengivelse av sin oppfattelse av Viskum. Hun ser ham for seg foran en mur, og muren er lett gjenkjennelig, eller er den det? Det okerfargete feltet gir oss et inntrykk av en ramme, og her peker Wylie tilbake til de historiske portrettbildene som ble hengt sirlig på veggen med store tunge rammer; gjerne gullforgylt.
Hvordan skal man lese et slikt bilde? Ved at man kan si at det peker tilbake til de historiske portrettene, vet vi at det ikke var hvem som helst som ble portrettert, og dermed kan man lese inn at Viskum er en verdsatt person. Muren som vi gjerne leser i bakgrunnen kan vi lese som et symbol på noe bestandig, altså er ikke Morten Viskum noen døgnflue, dette er en kunstner som vil sette spor etter seg. Ser vi på selve ansiktet er det lyst, noe som gjerne kan speile et noe lyst sinn? Dette til tross for at vi vet at Morten Viskum beveger seg innenfor de tunge tema i kunsten sin. Man kan allikevel ha et lyst sinn, selv om man er opptatt av de store tema i livet.
Selv om Rose Wylie har sin helt egen stil, er det ikke uvanlig at portretter blir fremstilt på en annen måte enn forventet; tenk bare på all diskusjonen rundt Håkon Gullvåg sine portretter av kongeparet. De som ikke reagerte, var kongeparet selv, for de kjente til Gullvåg sine uttrykk.
Ser vi på neste bilde som er en sammensetting av flere, finner vi nede i høyre hjørne et ansikt med teksten "KNOW YOURSELF. Her peker Wylie tilbake til antikken og de greske tragedier, som gikk ut på at man måtte kjenne seg selv og sitt eget opphav, ellers gikk det ikke så bra og man måtte gjerne gjennom en form for katarsis. Kong Ødipus kan stå som et eksempel på dette, da han endte opp med å drepe sin far og ha sex med sin mor.
Det kan også leses inn i samtiden hvor man er så opptatt av å "finne seg sjæl" og ikke minst realisere seg selv.
Det er imidlertid ikke bare de greske tragedier Rose Wylie peker tilbake på. Ser vi på neste bilde finner vi en person med en mindre person i fanget. Teksten i bildet er delvis dekket av personen, men vi ser klart "After Goya". Man kan enkelt lese dette bildet som "mor og barn", men på grunn av teksten leser man det gjerne som noe mer enn det. Den spanske maleren Francisco Goya (1746-1828) var kjent for å gå sine egne veier. Hans ikoniske bilde "Henrettelsen 3. mai 1808" viser henrettelsen av de spanske soldatene i forbindelse med krigen mellom Spania og Frankrike. Vi ser en noe forenklet form i uttrykket, men det helt spesielle er at Goya griper øyeblikket da henrettelsen pågår. Goya var også hoffmaler og malte mange portretter av kongefamilien, hvor han lot sine egne meninger om de forskjellige personene skinne gjennom i portrettene. Kanskje Rose Wylie kjenner seg litt igjen i Goya i forhold til at han ikke fulgte de akademiske rammer?
Legger vi til Goya i vår lesing av bildet til Rose Wylie, kan vi lese det på et mye dypere plan.
Rose Wylie har flere ganger uttalt seg i media at hun er opptatt av filmstjerner, fotballspillere, tennisspillere bare for å nevne noen. I et intervju med Sir Nicholas Serota (https://vimeo.com/170019473) snakker hun om hvordan dette er noe som de fleste er opptatt av, noe som forener mennesker. Ved å bruke dette i kunsten, kommuniserer kunstneren med betrakter på tvers av skillelinjene. Og hvem ønsker ikke å ligge og slikke sol på stranden som en nymfe? Flere vil kunne kjenne seg igjen i bildet Tube Girls fra 2016
I bildet The Manor ser vi at kunstneren retter en finger til overklassen. Også dette bildet er i et enkelt formspråk. Både svømmebassenget, brudesløret og bowlerhatten er på plass, men ellers ser det ikke ut til å stå så bra til.
Naivisme
I naivistisk kunst er det gjerne former som vi forbinder med barn vi i første omgang tenker på. Den franske maleren Henri Rousseau (1844-1910) regnes som den første naivistiske maleren. Fokus på barnet som det ekte, er noe som fører oss tilbake til opplysningstiden og filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). Han var den første som satte barnet i fokus og som er en foregangsmann for senere fokus på barn. Med Jean-Jacques Rousseau som bakteppe i møte med Rose Wylies kunst blir det genuine og ekte ytterligere forsterket.
Graffiti
Noen velger å knytte Rose Wylie opp mot graffiti. Ikke så rart gjerne, ved de sammensatte uttrykkene som består både av figurer og tekst. Graffiti har sin bakgrunn i den amerikanske subkulturen for kunst, med personer som Jean Michel Basquiet (1960-1988), som siden ble tatt inn i varmen av Andy Warhol. Det er imidlertid litt problematisk å plassere Wylie innen denne grenen, da graffiti egentlig skal være uttrykk vi finner på gaten, noe som gjør at begrepet "Street Art" blir et slags synonym for graffiti. Selv om Andy Warhol tok Basquiet inn i varmen, og vi har kunnet gå på Dolk-utstillinger i galleriene blant annet, er det for undertegnede problematisk å plassere kunstneren her. Det har med formen og uttrykket å gjøre; mens vi kan plassere Wylie innenfor den naivistiske stilen, er det få graffiti-verk som innehar denne formen.
Veien blir til mens man går
Dette uttrykket kan passe godt når vi ser og leser intervjuer med Rose Wylie. Det virker ikke som hun på forhånd har bestemt hvordan det endelige resultatet på kunsten hun skaper skal se ut. Ofte jobber hun med flere bilder samtidig, og hun er også kjent for å bruke store lerret som ikke er spent opp slik man vanligvis gjør. Hun prøver seg også frem, og er det noe hun ikke er fornøyd med plasserer hun noe annet over det, slik vi ser i verket Pink Girls, Yellow Girls. Her ser vi helt tydelig at det er lag på lag, spesielt gjelder dette rundt munnen. Det er også mye å lese inn i dette tilsynelatende blide ansiktet som er en face med en beundrer (?) i profil. Med flere lag over munnen kan det trigge vår narrative sjel.
Konklusjon
Jeg vet jeg gjentar meg selv, men all kunst er en form for kommunikasjon, og i følge Rose Wylie kommuniserer hun gjennom tema som de fleste kjenner seg igjen i og er opptatt av. Hun gjør det også gjennom et naivistisk uttrykk, men under et naivistisk uttrykk ligger det også noe mer, og det er vel der Rose Wylie sin styrke ligger; hun bruker et formspråk som kan leses på flere plan, så er det opp til betrakter hvilket plan man ønsker å bruke i møte med kunsten hennes.
Utstillingen står til 8. oktober
Hovedfoto: Jeanett Økland gjengitt med tillatelse fra Willas Contemporary