Sonja Krohn sin retrospektive utstilling MENNESKETS LODD på Gamle Munch tar deg med på en gripende reise du sent...
Det er med store forventninger jeg ankommer Gamle Munch og utstillingen Menneskets lodd med den kjente kunstneren Sonja Krohn.
Til min store glede ser jeg at Sonja Krohn selv er tilstede i det jeg ankommer utstillingen. Dette er en retrospektiv utstilling hvor hele sal B er fylt opp av Krohn sine portretter og tilblivelsen av disse verkene strekker seg over mange tiår.
Det er gjerne ikke tilfeldig at Sonja Krohn er blitt en kjent kunstner da både faren; Oleg Krohn, og bestefaren; Xan Krohn, var anerkjente kunstnere, men veien frem har ikke vært noen dans på roser for kunstneren. Den amerikanske kunsthistorikeren Linda Nochlin skrev i 1971 essayet «Why Have There Been No Great Women Artists». Essayet er fremdeles å få tak i, og det sier litt om hvor aktuelt det også er i dag.
Putrido på plate 1974
Ser vi på selvportrettet Nå eller aldri fra 1974, er det en besluttsom kvinne som møter oss med blikket. Fargepaletten er holdt i avstemte jordfarger, noe som blir en form for kontrast til det gripende blikket. Krohn ble tidlig gift og fikk sønnen Oleg, oppkalt etter hennes far som etter å ha gått inn i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig ble skutt ned av Gestapo.
Hun var bare 21 år gammel da hun kom inn på Statens Kunstakademi, men da hun søkte på UKS kom hun ikke inn, noe som gikk sterkt inn på henne og som hun også tok opp i vår samtale. Hun fikk høre av en mannlig nålevende og kjent kunstner at «Vi trenger ikke husmødre her». Med det i bakhodet forstår vi blikket enda bedre i hennes selvportrett.
Mange av personene kunstneren har portrettert er kvinner, men vi finner også menn. Selv vokste Krohn opp med sin mor, og på utstillingen finner vi flere portretter av henne. Et av dem er det gripende og vakre portrettet ; Min mor Bodil, nå som gammel. Både skjørtet og sjalet er i en vakker rødfarge; kjærlighetens farge, noe som sier mye om hva moren har betydd for kunstneren. Hendene er foldet og hun ser på oss betraktere på en litt undrende måte; hvem er du liksom. Dette gjør at også vi kommer tett på personen. Undertegnede ble så grepet av dette maleriet at jeg måtte gå tilbake flere ganger. I tillegg til at det er en hyllest til moren, tar det også inn det vakre i det å bli gammel. Vi kan også lese inn i dette portrettet en protest mot tankegangen som vi her i Vesten ikke har skjønt enda; at eldre mennesker sitter på enorm visdom, en visdom som man alltid har visst å dra nytte av i andre kulturer. Selv er Sonja Krohn nå 83 år gammel så hun vet hva hun snakker om; både når det gjelder det å bli eldre men også hvor galt det bærer av sted i verden vi lever i, i dag. Kanskje vi hadde blitt litt klokere hvis vi hadde hørt på dem som sitter på stor og viktig visdom etter å ha levd et langt liv.
Mot slutten av 1800-tallet kom industrialiseringen og urbaniseringen for alvor i Europa, og mens noen tok imot det med åpne armer og nærmest hyllet det, var det andre som ikke helt klarte å følge med, de følte seg fremmedgjort, noe som også kom frem i kunsten og litteraturen. Obstfelder sitt kjente dikt; Jeg ser fra 1893 og Munch sitt Skrik fra samme tid kan være eksempler på det. Når jeg går i møte med Krohn sitt maleri Prøvekjøring fra 1981 er det imidlertid Fernand Legér og hans malerier av maskiner på begynnelsen av 1900-tallet jeg assosierer det med. Selv om maleriet Prøvekjøring ikke har den fulle karakteristiske kubistiske formen som Léger brukte, er det både stramt i formen og ikke så ulikt når det kommer til fargepaletten, derav min assosiasjon. Maleriet er innkjøpt av Fagforeningen.
Opp gjennom årene har maskinene gjort at mennesker har blitt overflødige, noe som har ført til oppsigelser, som igjen har gjort at viktig kunnskap har gått tapt. I maleriet Oppsigelsen fra 1981 ser vi mange mennesker som har mottatt det fryktede brev. Sentralt i bildet finner vi en hovedperson iført kjeledress mens han leser brevet. Uttrykket er alvorlig; ikke rart, for det er utryggheten som venter. Komposisjonen har en form for diagonal som drar blikket vårt bakover hvor vi finner flere personer, mer eller mindre abstrahert. Maleriet er holdt i blåtoner; kontemplasjonens farge, så kanskje vi kan stoppe opp og tenke de dype tanker om all visdom som er gått tapt og hvordan vi i dag er helt hjelpeløse hvis ikke maskinene virker. Maleriet befinner seg i dag i Fellesforbundet.
Sonja Krohn er en samfunnsengasjert kunstner, noe hun alltid har vært. Hun var i sin tid med i kunstnergruppen Gras som i likhet med forfatterne som var med i Profil tilhørte den venstreradikale siden som var i mot Vietnamkrigen. Hun har også vært sterkt engasjert i Kvinnefronten og senere skulle hun også gå aktivt inn i Palestinakomiteen. I den forbindelse reiste hun til Vestbredden hvor hun besøkte flere kvinneklinikker. Gjennom denne utstillingen får vi være med på den historiske reisen. At kunstneren er dagsaktuell ser vi i verket Stop the genocide NOW! I går fikk vi gjennom alle nyhetssendinger høre at Amnesty International konkluderer i sin rapport at Israel begår et folkemord i Gaza. Ikke overraskende går USA imot denne konklusjonen. Selv om vi alle bør være klar over konklusjonen til Amnesty, er det sterkt å få det bekreftet enda en gang. Spørsmålet er bare; hvor lenge skal Israel få holde på før resten av verden setter en stopper for det? I tresnittet Stop the genocide NOW! møter vi en kvinne i senter med et lite barn liggende på fanget. Kvinnen er kledd i blått; kontemplasjonens farge, mens det lille barnet er kledd i hvitt; uskyldens og renhetens farge. Komposisjonen har form av en Pietà. På samme måte som Jomfru Maria holder sin døde sønn Jesus, holder kvinnen i Gaza sitt døde barn. Rundt kvinnen finner vi flere barn på begge sider men de er fargeløse og kan representere alle de barn som har blitt drept på de mest grufulle måter i løpet av Israel sin forferdelige krigføring. Skriften er holdt i rødt og her må man lese rødfargen som en forsterkelse av oppropet, nemlig at de blodige grusomhetene må stoppe; DE MÅ STOPPE NÅ!!!
Et annet verk er Mor med barn i Ramallah fra 2009 og som er innkjøpt til H.M. Dronning Sonjas samling. Vi ser kvinnen som sitter med den nyfødte på fanget mens jordmoren står rakt ved siden av med hendene samlet. Kvinnen med barnet har et bekymret uttrykk, mens jordmoren til høyre kan assosieres med en bauta, og dermed skaper trygghet.
Sonja Krohn er mangfoldig i sine uttrykk, noe som viser for en eminent kunstner hun er. Hun forteller at menneskene hun portretterer er personer hun møter på gaten e.l. I vår samtale utdyper hun at disse møtene betyr mye og som hun sier; «du aner ikke hvor mye jeg får vite om disse menneskene». I løpet av tiden det tar å skape portrettet blir hun godt kjent med dem og hver og en av dem betyr mye for henne. Et eksempel på disse møtene kan være Ingeborg med sigarett fra 2004. Vi møter en eldre kvinne, lett fremoverlent med en sigarett i hånden. Bildet bærer preg av å være en croquis, noe som tilfører kvinnen energi. Hun ser på oss med et skrått blikk på en måte som får oss til å føle at vi må stå skolerett i møte med henne; hun er skeptisk til oss, noe hun sikkert har all grunn til.
Det er imidlertid ikke bare ukjente personer som blir portrettert. For undertegnede var det en fin opplevelse å møte på en av mine favorittkunstnere; nemlig Ingerid Kuiters i utstillingen. Jeg møtte henne for noen år siden på Bergen Art Book Fair og fikk en fin samtale med henne. For en kunstner og for et fint menneske. På Høstutstillingen i år fikk jeg igjen gleden av å gå i møte med ett av kunstverkene hennes. For meg representerer hun en vakker forbindelse mellom fortid og nåtid i verkene sine som går langt inn i sjelen. I portrettet til Sonja Krohn møter vi en tankefull Kuiters, men møter du henne i dag, nå 85 år gammel, får du et annet inntrykk av henne. Dette portrettet grep meg med hele sin uttrykksfullhet.
Vi var tidligere inne på at de fleste portrettene handler om kvinner, men vi finner også menn i denne utstillingen og et eksempel kan være portrettet av kunstneren Helge Fromreide. Vi ser at stilen er røff med et nesten ekspresjonistisk uttrykk. Personen sitter stødig med den ene foten over den andre og med begge hendene plassert i siden. Det er en selvsikker person vi her møter. Igjen finner vi et sterkt ansiktsuttrykk som i alle portrettene til Krohn.
Ikke mindre ekspresjonistisk er portrettet av Tine, både i strøk og fargevalg. Krohn forteller meg at dette var en person som var veldig utålmodig og dermed måtte det hele skje fort. Videre forteller kunstneren at dette maleriet ble skapt i løpet av veldig kort tid. På den måten får Krohn frem denne utålmodigheten til kvinnen i måten portrettet er malt. For undertegnede fikk jeg en umiddelbar assosiasjon til både Frances Bacon og de tyske ekspresjonister.
Som en avslutning finner vi igjen et portrett av moren til Sonja Krohn, her sammen med hunden Mira. Det er en yngre utgave av moren, men blikket er like fast som i det portrettet vi først gikk i møte. I tillegg fikk jeg kunstneren til å stille opp ved siden av dette maleriet, slik at de to sterke kvinnene tilsammen skaper en symbiose, en symbiose som gjelder både mor og datter, men også den kvinnelige kraft.
Mitt møte med denne utstillingen og ikke minst kunstneren Sonja Krohn vil for alltid være et minne jeg tar med meg videre. Med all sin erfaring, kunnskap og sitt fremdeles sterke engasjement for hva som skjer i verden fikk undertegnede oppleve en gripende utstilling og en sjelden meningsfull samtale som jeg ofte savner. Mye av det som Krohn er opptatt av faller sammen med mine egne synspunkter; både når det gjelder den grusomme nedslaktningen av mennesker, og ikke minst barn i Gaza som er så grusomt at for undertegnede er det uforklarlig at det får holde på. Dessverre har jeg for lengst mistet mitt Palestinasjerf, men kanskje det er på tide å skaffe seg et nytt. Vi diskuterte også mediene sin ensidige dekning av Ukrainakrigen. Bestefaren til Krohn, den kjente kunstneren Xan Krohn, som egentlig het Christian Cornelius Krohn, men i fare for å bli forvekslet med Christian Krogh, tok han kunstnernavnet Xan, arbeidet mange år i Russland, mens bestemoren var fra Ukraina. Faren hennes, Oleg Krohn som også var en kjent kunstner men som døde så alt for tidlig, fikk av den grunn et russisk navn. Det har Krohn ført videre ved å kalle sin egen sønn Oleg. Av den grunn kjenner Sonja Krohn en sterk tilknytning til både Russland og Ukraina, og har et mye mer nyansert syn på det som foregår i den krigen enn Vesten. Hun har heller ikke mye til overs for USA og var i sin tid med i bevegelsen Norge ut av Nato. Undertegnede har vært både på Krim, i Moskva og også i Georgia hvor det nå foregår store protester i Tblisi, og har derfor også et mer nyansert syn på denne krigen, men det var her vi stod et stykke fra hverandre.
På hovedbildet ser du Sonja Krohn stå midt mellom to verk; på den ene siden det store verket som er innkjøpt av H.K. Dronning Sonjas samlinger; OK-KUP-PASJON som også har påskrevet NORGE UT AV IRAK og er fra 2005. Merk deg hvordan tittelen er skrevet. Gjennom dette verket viser igjen kunstneren sitt viktige engasjement som hun uttrykker gjennom kunsten. På den andre siden finner vi Moderne Madonna fra 2004. Kunstneren fortalte meg at det var en norsk kvinne som ikke var muslim hun portretterte men valgte å ikle henne muslimsk antrekk. På den måten smelter Krohn sammen to kulturer på en utrolig vakker måte.
Utstillingen er kalt MENNESKETS LODD noe som bør få hver og en til å stoppe opp og tenke over hvor heldige vi er som bor i et fritt land med våre primærbehov dekket. Slik er det ikke for alle, over hele verden foregår det kriger og mennesker lider. Det som foregår i Gaza er et folkemord og man spør seg selv; hvordan kan verden og ikke minst USA la dette skje, for som Øverland skrev i sitt dikt «Du må ikke sove» i 1937 da han skjønte hva som kom til å skje:»DU MÅ IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL /DEN URETT SOM IKKE RAMMER DEG SELV!
Utstillingen står frem til og med 14.12. hvor det er finnissage kl. 16. Ikke la denne unike muligheten til å oppleve denne utstillingen gå fra deg hvis du har anledning, jeg anbefaler den på det varmeste, og mest sannsynlig treffer du også Sonja Krohn når du tar turen til Gamle Munch og utstillingen MENNESKETS LODD.
Fredag 6. desember kl. 18 blir det performance av MIKA HIBIKI som er kalt STOP GENOCIDE IN GAZA NOW! foran tresnittet med samme tittel.
Onsdag 11. desember vil hun vise performancen NO ATOM BOMBS!
For å lese mer om utstillingen; gå inn på Gamle Munch sin nettside.
Per Fronth sin utstilling POWER TRILOGY på Fineart er en utstilling du bør få med deg.
Det er en litt grå høstdag og jeg er på vei til Per Fronth sin utstilling på Fineart. Jeg gleder meg til å gå i møte med denne utstillingen for Fronth er en kunstner med en helt egen stil. Kunstneren kombinerer en blanding av foto og maleri på en måte som er helt unik. Til min store glede oppdager jeg at idet jeg ankommer galleriet holder kunstneren på å fortelle om kunsten sin.
Utstillingen er kalt Power Trilogy og består av de tre delene Secretary General, Unicorns, og Sound of Light, hvor det første har et politisk tema, det andre handler om streben etter, eller jakten på økonomiske vinninger, mens det siste handler mer om livet generelt.
Ser vi på hovedbildet i dette innlegget finner vi kunstneren selv som forteller om prosjektet på en interessant måte. I selve verket finner vi x antall menn som nærmest, i en form for rus, strekker seg etter pengesedlene som omgir dem. Tittelen på bildet Tarmac (Learjet) som i norsk sammenheng er oppstillingsplassen for fly. Vi ser også et fly i maleriet, men har det landet eller tar det av? En ting er sikkert, personene i bildet tar helt av. For undertegnede får jeg assosiasjoner til Delacroix sitt ikoniske maleri La Liberté guiding le peuple. Dermed blir dette verket ekstra sterkt å lese, for mens hovedpersonen i Delacroix sitt maleri leder folket til frihet leder hovedpersonen i Fronth sitt maleri folket til galskap. Dette maleriet er fra serien Unicorns.
Per Fronth har bakgrunn som fotograf i VG og han tar derfor alle bildene han bruker selv. Han holder opp sin mobil og forteller at bildene er tatt med denne. Fotoene bruker han i maleriene sine på en helt egen måte, slik at det opprinnelige fotoet ikke lenger er kjennbart. Kunstneren skaper en form for hybrid eller symbiose om man vil, mellom foto og maleri på en måte som er helt spesiell, og ikke minst fascinerende.
Selv om det nå også er kvinner som har fått plass ved maktens bord, er det fremdeles et flertall av menn. Ser vi på dette maleriet, er det ikke mye som er overlatt til medarbeiderne, nemlig kvinnene, etter at de grådige menn har forsynt seg. Man trenger heller ikke lenger lure på om flyet er på vei opp eller ned; det har landet med et brak. Kunstneren snakker om hvordan menn er overtallige innen spesielle maktposisjoner, og dette bildet taler for seg selv. Heldigvis kan vi se en endring i dagens samfunn, men den endringen befinner seg fremdeles langt ute i horisonten dessverre.
Til sin store både overraskelse og glede fikk kunstneren være med daværende Natosjef Jens Stoltenberg på reiser hvor sistnevnte møtte noen av verdens rikeste menn. Som Fronth påpeker; hvilken kunstner er det som får en slik anledning at de får overvære slike møter? Kan noe av grunnen være at kunstneren tidligere hadde vært fotograf for VG? Personlig tror jeg ikke svaret er så enkelt; Stoltenberg kjente nok til Fronth og hvor dyktig han var både som fotograf og kunstner, og at denne sjeldne kombinasjonen kunne være en spennende måte å få frem viktige møter på en annen og spennende måte. Et av resultatene fra disse reisene er Stoltenberg sitt møte med tidligere president Donald Trump i det ovale rom. Fronth har skapt sitt helt eget maleri med utgangspunkt i dette møtet, og på kjent vis fra kunstneren er det en blanding av foto og maleri hvor det realistiske er lagt til side til fordel for det kunstneriske . Rødfargen er dominerende i maleriet; rødfarge som symbol på både liv, død, kjærlighet, men også fare. Personene i bildet er heller ikke helt realistiske; hva har skjedd med ansiktet til Trump blant annet? Her overlater jeg til deg kjære leser å tolke bildet, jeg bare gir deg noen ledetråder……. Legg også merke til alle mikrofonene som har fått en såpass dominerende plass i maleriet.
Vi var tidligere inne på hvordan kunstneren var opptatt av at det var et stort overtall av menn i maktens korridorer; i denne utstillingen har kunstneren med seg et bilde av Theresa May, den tidligere britiske statsministeren som tok på seg den vanskelige jobben å få Storbritannia ut av EU (Brexit). Hun slet imidlertid med å dra i land en skikkelig avtale med EU, noe som førte til at hun trakk seg i 2019. I portrettet av May finner vi en kvinne med nedslåtte øyne som ser litt trist ut, eller oppgitt om man vil. Den mørke linjen vi finner på kinnet kan lett assosieres med en tåre som renner nedover, noe som forsterker det følsomme uttrykket. Theresa May er kjent for å alltid ha et smykke rundt halsen; gjerne et perlekjede, noe vi også finner i Fronth sitt portrett av henne. Det er også med i selve tittelen på bildet som et tillegg. Bakgrunnen er blå; kontemplasjonens farge, noe som kaller på de dype tanker, gjerne også hos betrakter?
I bildet Sand Burial er det mye liv og positivitet. Vi finner en del ungdommer som nyter en solskinnsdag på stranden med typisk lek og moro som blant annet å begrave en av personene i sanden. Per Fronth snakker blant annet om hvor viktig ungdommen er, noe vi kan si oss enige i, for er det ikke ungdommen som er fremtiden vår? Vi kan vel hver og en lengte tilbake til de lyse solfylte sommerdager når vi nå går mot mørkere tider for dette bildet er fylt av optimisme som kan gi betrakter en god følelse.
Men ungdomslivet er ikke bare lek og moro. Ser vi på bildet Armeria Maritima er ansiktet dekket av en helt vanlig «facemask» som man kan få kjøpt hvor som helst. Kanskje får man vakker hud ved å bruke slike masker, men man må kunne lese mye mer inn i dette portrettet; nemlig det symbolske. I dagens samfunn med sosiale medier og ikke minst bloggere som poster bilder av seg selv, nysminket og gjerne med flere operasjoner bak seg for å se flottest mulig ut, er det mange som har slike forbilder som sliter. Det de ikke tenker på er at de bare ser en polert overflate og i mange tilfeller et like «polert» innhold. Dette er en farlig trend som motarbeider og undergraver ungdommer med sunne og ikke minst viktige interesser. Det finnes for all del dem også på sosiale medier men de får gjerne ikke like stor oppmerksomhet. For undertegnede er dette et sterkt portrett som leses rett inn i denne ambivalensen.
I serien Sound Of Light finner vi flere bilder som er satt sammen av flere elementer hvor gjerne ett av dem har hovedrollen mens de andre som er mye mindre tar plass for eksempel under hovedbildet slik som her i Afternoon. At disse verkene har fått kaleidoskop i parentes i tillegg til tittelen er ikke så rart, for som i kaleidoskopene har hovedbildet i verket sterk lyssetting som skinner, akkurat som i kaleidoskopene vi lekte med som barn. I tillegg må man gå på en form for oppdagelsesjakt for å finne de andre elementene. Flere av de små bildene i disse verkene får gjerne hovedrollen i et annet verk. Dermed endrer kunstneren konteksten fullstendig og dermed også narrativiteten. I Afternoon får vi en lett følelse ved å se på hovedbildet, men idet vi tar de små bildene i nærmere øyesyn forandrer det seg. Bildet nummer to fra høyre kaller på det uhyggelige og fremstår som en kontrast til hovedelementet, og dermed er vi i gang og må lese det hele om igjen.
Et annet eksempel fra denne serien er TwinSunrise hvor kunstneren forteller at han satt og ventet på soloppgangen, og da den kom, knipset han den flere ganger og kunne dermed skape to soloppganger i samme bildet. Vi møter igjen kunstneren sin form for «kaleidoskop» og hvordan et tilsynelatende vakkert bilde på grunn av miniatyrbildene i underkant endrer uttrykket og dermed også det narrative totalt.
Vi skal avslutte med et maleri fra Unicorns-serien som er kalt HORIZON. Det er et ganske estetisk verk med en avstemt fargeskala og klar komposisjon. Hovedfokus i bildet er de mange bøkene som er stablet oppå hverandre; bøker som symbol på kunnskap? De er gamle og slitte noe som i første omgang kan gi inntrykk av at de er godt brukt, men det er elementer som forstyrrer dette; både i måten de er plassert på, den ene er på vei utfor kanten, de andre mer eller mindre tilfeldig plassert oppå hverandre. I tillegg er de omgitt av noe hvitt som kan leses som snø og andre elementer som ser ut som rester av garn, etc. I bakgrunnen finner vi Borøya hvor lyset har tatt plass. Når vi i tillegg vet at dette verket tilhører Unicorns-serien er det lett å lese det som om kunnskapen er gått tapt, men i det fjerne finner vi lyset og dermed også håpet. Setter vi det i tillegg inn i dagens situasjon med alle de menneskelige lidelsene som finner sted, kan dette håpet som vi leser inn i dette kunstverket til Fronth også være noe vi tar med oss inn i dagens situasjon, for håpet må vi aldri miste, selv i den mørkeste natt.
Hva er det så som gjør denne utstillingen til Per Fronth så spesiell og fascinerende? Det er mange grunner til det. For det første er det metoden; det er mange som kombinerer foto og maleri, men jeg har aldri sett noe lignende til måten denne kunstneren utfører det på. For det andre er alle foto tatt av kunstneren selv og han har derfor vært på alle de stedene som gjengis i verkene. I tillegg fremmer kunstneren aktuelle tema og setter dem inn i en sammenheng som skaper kontraster; både når det gjelder «koleidoskopene» men også de enkelte verk satt opp mot hverandre. Eksempel på det kan være hovedbildet i dette innlegget; Tarmac, satt opp mot Sand Burial og som kjent; kontraster forsterker hverandre.
Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøringen i kunsten, hvordan man ved å sette ulike elementer sammen på en ny og noe ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og undre seg. Per Fronth klarer så absolutt å skape underliggjøring gjennom verkene sine og derfor sitter også kunsten hans igjen i lang tid etter man har gått den i møte.
Det er også utgitt en bok i forbindelse med denne store utstillingen, og undertegnede gleder seg til å dukke ned i den.
Utstillingen står til 3.11. så har du ikke fått den med deg enda har du enda muligheten.
HALLAIEN BERGEN; kunstneren Bente Halvorsen stiller ut Bergensbilder i Galleri Nøstegaten, en utstilling du bør få med deg.
Kunstneren Bente Halvorsen er fra Bergen men bor store deler av året i Spania hvor hun har hus med stort atelier. Her både maler hun, holder kurs og har av og til andre kjente kunstnere som også holder kurs her. I tillegg har hun vært daglig leder for whatELSEisnew på Hop sammen med kunstneren Hilde Johanne Ingebrigtsen. I tillegg til selv å male laget de kunstopplevelser for bedrifter, klubber, etc. Her ble det skapt et sosialt samvær i kunstens ånd hvor man fikk male med nogot attåt. Dette var i mange år et svært populært opplegg.
I flere år har kunstneren jobbet med det store Bergensbildet. Det har vært mye research da kunstneren har ønsket å ta med elementer fra før i tiden. Det er derfor de gamle Perle og Bruse som er gjengitt i maleriet blant annet.
Buekorpsene er et kjent vårtegn i Bergen; det trommes og marsjeres gjennom gatene. Rævedilteren er den minste i korpset og går alltid bakerst; bak «ræven» på alle de andre.
De fleste turister som kommer til Bergen tar turen til Fløyen, dette stedet hvor man ved hjelp av Fløybanen kan komme raskt opp og få utsikt over hele byen. På Fløyen har de geiter som har egne navn og er blitt kjendiser.
Dette tok kunstneren tak i og laget sin helt spesielle versjon av de populære geitene. Hun kledde dem opp i finstas og ga dem menneskelige egenskaper; en form for antropomorfisme. I antikken hadde man kentaurer; skapninger som var halvt menneske og halvt dyr. På en måte har Bente Halvorsen også gjort geitene på Fløyen til kentaurer, men motsatt fra antikken da det her er hodene som gjengir geitene på en realistisk måte. Ferdinand er den stolte geiten i blå dress, mens vi finner Pippi i bakgrunnen leende av sine egne vitser. Ved siden av Ferdinand finner vi Gucci som nettopp har tatt selfie med mobilen sin og har såklart med seg sin Gucci-veske. Og slik fortsetter fortellingen om geitene på Fløyen. Kunstneren har samarbeidet med personalet på Fløyen i forbindelse med dette kunstverket og de bekrefter at hun har fått frem de forskjellige geitene sine personligheter på en utmerket måte.
Alle Bergensere «…tok sin nystemte….» på Ulrikens topp, denne toppen som sammen med Fløyen er det store kjennemerket i byen mellom de syv fjell. Bente Halvorsen har malt to versjoner av Ulriken og dette er den siden man møter når man går over vidden. Her viser kunstneren sine ferdigheter når det gjelder å male lyset. For undertegnede fikk jeg med dette maleriet assosiasjoner til den franske impresjonismen og kunstneren Pierre-Auguste Renoir, selv om han malte mennesker og Halvorsen har malt naturen. Halvorsen kan så absolutt måle seg med Renoir når det gjelder lyssetting i dette maleriet. Det er også så realistisk at man nesten får følelsen av å befinne seg på vidden, og med den lyssettingen er det bare å drømme seg bort.
Bente Halvorsen har malt mange versjoner av Bryggen i Bergen; den berømte Bryggen som er på UNESCO sin liste. Den kan føres helt tilbake til Olav Kyrre som anla bryggen og i Hansatiden foregikk handelsvirksomhet med tyskerne. I dette maleriet er det ikke bare bryggen som er gjengitt men også Bergensernes store stolthet Statsraad Lehmkuhl.
Portrettene:
Kunstneren Audun Hetland var en kjent Bergenskunstner som gjennom sin kunst skapte Bergensbilder som fremdeles er veldig populære. Mange er de Bergenserne som har et Hetlandbilde på veggen. De fleste verkene hadde en humoristisk vri og man blir i godt humør når man ser et bilde skapt av kunstneren Hetland. Bente Halvorsen forteller at Hetland har vært en stor inspirasjon når det gjelder serien med Bergensbilder og det er derfor ikke overraskende at hun har malt et portrett av ham. Her får kunstneren frem det lekne i uttrykket på en god måte.
Helge Jordal trenger vel ingen nærmere presentasjon. Han er en av Bergens mest kjente skuespillere og er det noen man kan kalle «erkebergenser» så er det vel ham.
Like bortenfor Galleri Nøstegaten ligger den Bergenske «Walk of fame» hvor det er lagt ned steiner med navn på kjente personer. For en kort tid tilbake ble det lagt ned en stein som skapte store diskusjoner, og vår allés kjære «erkebergenser» var blant de mest høylytte. Halvorsen har imidlertid portrettert Jordal med et uttrykk vi alle assosierer ham med; et smilende ansikt fullt av liv.
Bente Halvorsen har malt mange portretter, og du finner flere av dem på utstillingen, men vi må til slutt ta med portrettet av professor Frank Aarebrot. Hvem har ikke gledet seg over Aarebrot sine foredrag om tema som i utgangspunktet for mange ikke var så interessant, men ved hjelp av den fantastiske pedagogen han var, ble de fleste engasjert.
I dette portrettet får Halvorsen frem det milde men samtidig bestemte og kloke uttrykket som vi forbinder med Frank Aarebrot.
Det er mye mer å se på denne utstillingen til Bente Halvorsen, kun et fåtall er tatt med her. Men før du tar turen til utstillingen kan du øve deg på Bergensuttrykk for hva er Bergen uten alle uttrykkene.
Utstillingen har åpent lørdag 26.10 og søndag 27.10 som er siste utstillingsdag; begge dager kl. 12-17.
For mer informasjon om kunstneren Bente Halvorsen sjekk ut hennes Facebook-profil (Bente Halvorsen) eller Instagramprofil (bente_halvorsen)
I tillegg har kunstneren en egen hjemmeside som er helt oppdatert: http://bentehalvorsen.com
Leif Nyland serverer de besøkende balsam for sjelen i sin nye utstilling på Vedholmen Galleri
Det er lørdag 17. august og værgudene har tatt en pust i bakken når vi er på vei til Vedholmen Galleri hvor Leif Nyland har sin tredje separatutstilling i dette vakre galleriet med de like vakre omgivelsene. Selv sier han at det er som å komme hjem, noe undertegnede ikke har noen problemer med å forstå. Dette er et av de galleriene hvor jeg stadig vender tilbake. Vibeke Harild og Peter Marron som selv er kunstnere, driver galleriet og det er alltid like hyggelig å treffe dem og ha en inspirerende kunstprat.
Owen Weaver setter stemningen med sin vakre musikk. Det er bare å nyte mens man lar blikket vandre langs de vakre maleriene; tilsammen skaper dette en vakker symbiose. Utstillingen er kalt STILLE ØYEBLIKK og er det noe vi trenger i disse turbulente tider så er det å ta oss tid til å stoppe opp og bare nyte øyeblikket i stillhet, for Leif Nyland serverer oss balsam for sjelen gjennom sine bilder.
Jeg har tidligere skrevet om Leif Nyland her på Samtidskunst.com i forbindelse med hans forrige utstilling på Vedholmen Galleri. Der tar jeg for meg bakgrunnen hans og hvordan han har vært tro mot sitt uttrykk til tross for at han, som så mange andre som malte slik som ikke var "in" på den tiden, fikk høre at "vi lager ikke slik kunst her". Det gjelder imidlertid ikke å "go with the flow" for det er da du skaper noe unikt, noe Leif Nyland er et godt eksempel på.
Da jeg for noen år siden for første gang gikk i møte med Leif Nyland sin kunst, ble jeg bergtatt av kunstnerens bruk av lyset. Ikke som i barokken der man får det sterke lyset som lyser opp de viktige elementene i bildet (clair obscure eller tenebroso om man vil), men heller som en form for kontraster; kontraster mellom lys og skygge. Sterke kontraster blir det også når Nyland kobler inn kontrastfargene i bildene sine, som i maleriet Bukta. På samme måte som lys og skygge forsterker hverandre, gjør kontrastfargene det samme. I tillegg finner vi en stram komposisjon som gjør at det hele til sammen skaper en balanse.
Med modernismen ble formen viktigere enn innholdet. Selv om Leif Nyland ikke er modernist, er han i hvert fall både en formalist og kolorist. Den strenge komposisjon får meg noen ganger til å tenke på Piet Mondrian, og jeg tar meg i å lure på om atelieret til Nyland er like ryddig og organisert som bilder vi har sett av Mondrian i sitt atelier. En ting har de i hvert fall til felles; det er bilder man kan hvile øynene på når alt rundt en er kaos.
Med så strenge komposisjoner er hvert minste element avgjørende, og i vår samtale tok kunstneren opp akkurat dette og pekte på en liten oransje strek på toppen av et fjell og hvordan den var med å bære store deler av komposisjonen. Ser vi på maleriet Ned mot sjøen III finner vi igjen noe av dette. Se på det oransje elementet i sjøen; er det en fjær eller hva er det? At det er med på å skape balanse i komposisjonen er i hvert fall sikkert: bare prøv å holde noe over den og du vil se hvordan komposisjonen faller fra hverandre. Igjen er komplementærfarger brukt, men her med et par unntak som skaper en spenning i bildet. Verd å merke seg er også at i Vesten hvor vi leser en tekst fra venstre til høyre tåler vi mer tyngde i venstre halvdel av et bilde, men i land der teksten blir lest fra høyre til venstre er det motsatt. Dette er noe kunstnerne er klar over og flytter du blikket ditt tilbake til Ned mot sjøen III vil du se at det stemmer. Bortsett fra de rent kubistiske formene ser vi hvordan det også blir skapt en diagonal i bildet ved hjelp av de to organiske formene. Dette kan gjerne gi oss assosiasjoner til Gauguin sitt kjente maleri Jakobs kamp med engelen hvor akkurat diagonalen har en fremtredende rolle i de fleste analyser og tolkninger. Vi skal ikke gå videre inn med analyse av Ned mot sjøen III og hva diagonalen kan gjøre i en analyse og tolkning, det overlater jeg til deg kjære leser.
Fordi jeg vet at Edward Hopper er blant favorittene til Leif Nyland fikk jeg en aha-opplevelse med en gang jeg gikk i møte med maleriet Kveldslys. Assosiasjonen spant selvfølgelig avgårde til Hopper sitt kjente maleri Nighthawks. Selv om både paletten som er brukt er annerledes og vi finner mer organiske former i Nyland sitt maleri, ei heller mennesker, er det noe med vinduene og den stramme formen som avgjør det hele for undertegnede. En annen mulighet er jo min egen fascinasjon for Hopper, og kanskje at Hopper i andre malerier brukte en lignende palett som Nyland har brukt i sitt.
Selv om man gjerne kjenner stilen til Leif Nyland; det være seg lyssetting, palett, og ikke minst det stramme formspråket, er det ett maleri som skiller seg ut for undertegnede, og det er Mot låven. Det har riktignok en klar om ikke like sterk lyssetting som ellers, men paletten har en mye varmere tone, og i tillegg er det de organiske formene som dominerer, bortsett fra i låven. Disse formene flyter på mange måter over i hverandre og er ikke like tydelig avgrenset som i de fleste maleriene til kunstneren.
Forskjellen blir tydelig når vi setter det opp mot Huset ved havet. Vi kjenner nå igjen den strenge formen og også paletten som spiller mye på primærfargene men også her med enkelte innslag av sekundærfarger. Vi vet at de fleste motivene til Leif Nyland er hentet fra omgivelsene han lever i, men disse er bare utgangspunktet. Ut i fra det jobber kunstneren videre og skaper sine helt egne uttrykk. Med bakgrunn i sin lange utdannelse kan kunstneren alt om både form, komposisjon, fargelære og lyssetting, men ut ifra det prøver kunstneren stadig ut nye ting. Maleriet blir på mange måter til underveis. På den måten stiller Nyland i rekken sammen med mange kunstnere, både tidligere og nålevende, som inntar en rolle som forsker; de forsker på nye muligheter innenfor maleriet. De bruker de samme motivene gang på gang men sluttresultatene blir forskjellige.
Vi var tidligere inne på at det ikke befinner seg mennesker i maleriene til Leif Nyland, og da heller ikke motivene er gjenkjennelige, motiver som ofte består av hus, blir det som jeg skrev i mitt forrige innlegg om kunstneren; "Ved å male tomme hus tar Leif Nyland motivet ut av tid, rom og sted:" Dette gjelder også de motivene som bare består av en form for landskap, heller ikke her finner vi mennesker.
I mitt forrige innlegg om Leif Nyland går jeg dypere inn i selve kunsten hans, og jeg sammenligner ham både med Cézanne, Rothko, Ida Lorentzen, og Eva Harr som så alt for tidlig har gått ut av tiden.Før jeg besøkte denne utstillingen har jeg fundert på hvorfor Leif Nyland også er opptatt av Giorgio Morandi, og plutselig så jeg det for meg; Morandi er ikke minst kjent for sine stilleben, gjerne med flasker o.l., og for undertegnede skaper Leif Nyland sine stilleben med hus og landskap som motiv. Jeg tror han ble litt overrasket da jeg sa det til ham, men kanskje når han får tenkt litt over det, er det ikke så fjernt?
Uansett; det er noe helt spesielt med Leif Nyland sine malerier, man får nesten en sakral følelse når man går i møte med dem. Det er noe kantianskt; litt uforklarlig hva det er man opplever, men en ting er sikkert; det gir balsam for sjelen.
Utstillingen står til 22.09.24. og jeg anbefaler den på det varmeste.
Lenke til mitt tidligere innlegg om Leif Nyland:
https://samtidskunst.com/2022/08/
Bli bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes viktige formidling gjennom kunsten.
Det er en fin sommerdag og jeg er på vei for å besøke kunstneren Calina Pandele Yttredal i hennes atelier i Oslo. Dette er et møte jeg har gledet meg til og kunstneren møter meg på en måte som gjør at jeg føler meg velkommen. Det går heller ikke lang tid før vi er på bølgelengde.
Calina Pandele Yttredal er en allsidig kunstner som uttrykker seg gjennom malerier, tegninger, grafiske verk, og skulpturer. I tillegg holder hun foredrag og har gitt ut flere bøker. En av dem; I verden, er et samarbeid med blant annet forsker Lars-Otto Reiersen som er marinbiolog og tidligere leder for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP), og Solveig Andresen fra Utenriksdepartementet hvor hun tilhører Seksjon for energi, klima og matsikkerhet. Dette er områder Yttredal er særs opptatt av, og som hun skriver om i forordet til boken I verden; her et lite utdrag:
"I dag er vi vitner til forskyvninger av habitater, dyrearter som trues av utrydning, inkludert mennesker. De store menneskemassene på flukt i dag kan sammenlignes med utrydningstruede dyr; begge mister sitt habitat. Det viser hvordan alt henger sammen og at vi er avhengige av hverandre og våre omgivelser. I ulike kulturtradisjoner har mennesket gjennom årtusener dyrket et nært forhold til naturen og levd i pakt med den."
I vårt møte forteller kunstneren at hun alltid har vært opptatt av lyset og hvordan det danner en dybde i bildet. Hun trekker blant annet frem Tizian og hvordan det mørke også har et lys i seg som danner denne dybden. Hun forteller videre om en opplevelse hun hadde da hun bare var fire år gammel og var med moren på Nasjonalmuseet. De gikk i møte med et maleri av Rembrandt hvor det blant annet befant seg en kvinne med gylden, rikt modellert kjole. Liten som hun var så hun ikke stort mer enn skjørtekanten som, på grunn av alle lagene med maling og lys, fremsto for henne som tredimensjonal. Mens Brunelleschi oppfant sentralperspektivet i renessansen og gjorde dermed kunstnere som Leonardo Da Vinci i stand til å danne dybde i maleriene sine, er Yttredal mer opptatt av hvordan lys og skygge, og lag på lag, skaper dybde.
Som liten kunne kunstneren også sitte alene ute i naturen og bare studere livet som rørte seg der; det være seg insekter, men også større vesener. Hun var fascinert av hvordan de var bygd, hvordan de beveget seg og forandret farge i ulike vinkler takket være det iriserende fenomenet. Gjennom lyset, farge, kunst, forstod hun livet, verden. Dette er elementer hun har tatt med seg videre og som vi finner igjen i forskjellige uttrykk i kunsten hennes. Med en så stor interesse for naturen er det ikke overraskende at kunstneren er en viktig stemme når det kommer til miljøvern. Kunstneren er opptatt av fremtiden som for de fleste bør være skremmende med tanke på miljøet, men for å forstå fremtiden må man også se til fortiden, og være bevisst nåtiden, alt henger sammen ifølge kunstneren.
Det er mye av dette kunsten til Yttredal handler om; slik som i verket Hvor er jeg? Ved første øyekast er det et nydelig nesten litt eventyraktig motiv, men noe skurrer. Vi ser en isbjørn plassert i en jungel, så hva har skjedd? I boken I verden trekker Lars-Otto Reiersen inn de to siste verselinjene fra Sigbjørn Obstfelder sitt kjente dikt "Jeg ser" ; "Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig." Diktet ble skrevet på 1890-tallet da urbaniseringen gikk i et forrykende tempo, og mens noen jublet over fremgangen ble andre bekymret. Vi kan trekke trådene frem til i dag; synet på miljøkrisen er som synet på urbaniseringen for over hundre år siden; den er todelt. Noen mener det er krise og at vi må handle mye raskere mens andre mener at det ikke er så farlig. Reiersen holder seg til fakta som den fagpersonen han er og skriver at "De siste 20 årene har havisen i nord blitt kraftig redusert både i tykkelse og utbredelse, hvilket gjør at færre solstråler reflekteres ut i verdensrommet." Som et resultat av dette, fortsetter Reiersen og henviser til nye data i 2021; "stiger temperaturen tre ganger hurtigere enn resten av kloden." Vi står med andre ord i fare for at våre etterkommere skal lure på hvilken klode vi har etterlatt dem. Dette bør få flere enn isbjørnen til Calina Pandele Yttredal til å lure på hvor de er og om de er kommet på feil klode......
Koalaen er en dyreart som er truet. Den står riktignok ikke på listen til WWF over de mest truede dyrearter, men med alle skogbrannene som har herjet i Australia hvor den holder til, blir livsgrunnlaget borte. Den lever blant annet i eukalyptustrærne hvor den henter vann fra bladene. Igjen finner vi et maleri som kan appellere til de gode følelsene, men det er ikke det som er utgangspunktet til Yttredal som vi nå vet. Hun vil få betrakter til å tenke. Vi ser hvordan kunstneren bruker lys, skygge og lag på lag for å danne dybde i bildet slik vi tidligere var inne på.
Hvis vi går til det neste maleriet, ser vi en elefant som står ute i et vann, omgitt av tilsynelatende vakker natur. Vi vet at elefanten er en av de klokeste dyrene og samtidig et dyr med en utrolig hukommelse. I hinduismen finner vi guden Ganesha, som er sønn av Shiva, en av de tre hovedgudene i hinduismen (Trimurti). I sin vrede kuttet Shiva hodet av sønnen sin, og hodet ble i etterkant erstattet med et elefanthode. Dette var fordi Ganesha var full av godhet, ærlighet og rettferdighetssans. Det er derfor mange hinduer som dyrker Ganesha som sin gud.
Går vi tilbake til maleriet Varsel blir det ekstra sterkt at Calina Pandele Yttredal har valgt nettopp elefanten som sitt hovedelement i dette maleriet. Igjen kan vi se hvordan kunstneren bruker lyset. I barokken, som blant annet Rembrandt tilhørte, var de også opptatt av lyset. I Rembrandt sine malerier vil du finne et sterkt lys som gir enorm kontrast mellom lys og skygge uten at man helt skjønner hvor det kommer fra (clair obscure). For betrakter blir det veldig enkelt å skjønne hvilke elementer; det være seg mennesker, dyr, eller objekter, som er det viktigste i verket. I Yttredal sitt maleri ser vi derfor at det er elefanten som har fått hedersplassen. Det er noe sakralt over det hele, da lyset kommer ovenfra; er det en foss eller er det et himmelsk lys? Det er opp til deg kjære betrakter å spinne videre på. Det som er sikkert er at dette er et varsel om hva som kan skje hvis vi ikke nå tar miljøkatastrofen på alvor.
Kunstneren fortalte videre om et besøk til Ground Zero da hun var i New York. Da oppdaget hun et tre som hadde blitt stående igjen og vokst videre etter den grusomme terrorhandlingen. Jeg har selv besøkt dette sterke minnestedet og skjønner hva hun snakker om; i alt det grusomme og triste, gir treet et håp. Dette er bakgrunnen for maleriet Naturens vei. Det er på mange måter et dystopisk bilde for det er ingen mennesker igjen, men naturen har klart å komme tilbake. Lest inn i miljøkampen kan man gjerne skjønne hvor viktig naturen er for oss, for uten natur intet liv, så hvorfor tar vi ikke bedre vare på den? Vi finner mange blåfarger i dette bildet; kontemplasjonens farge, så kanskje vi skal ta oss tid til de dype tankene og finne ut hvordan vi best mulig skal ta vare på den fantastiske naturen og spiren til alt liv, på en best mulig måte? Før levde menneskene i pakt med naturen, hva er det som har gått så galt at vi ikke lenger skjønner hvor viktig det er?
Aristoteles delte alt levende inn i tre nivåer; i laveste nivå finner vi alt som vokser. Her finner vi planter, dyr og mennesker. På det mellomste nivået finner vi dyrene og menneskene, for både dyr og mennesker kan både føle og kjenne på behov, som for eksempel det å bli redd, frustrert, glad, og det å spise når man er sulten. På høyeste nivå finner vi bare menneskene for de kan danne begreper, noe som igjen gjør at menneskene kan sette i gang og endre hendelser med mer. Så kan man spørre seg, når man ser på situasjonen i verden i dag; hvorfor blir disse kunnskapene av noen brukt på krig og elendighet i stedet for å verne om naturen; naturen som også involverer mennesket?
Vi finner også trær i mange av verkene til Yttredal; ikke så rart kanskje med tanke på hennes oppfordring om å leve mer i pakt med naturen. I alle sine utstillinger er hun opptatt av konteksten utstillingen befinner seg i og i forbindelse med utstillingen på Jeløya hvor boken I verden ble lansert, bar hun inn vedstubber som hun fant på stedet og brakte inn i utstillingslokalet. Trær har stor symbolsk verdi. Det første som gjerne faller oss i tankene er treet Yggdrasil fra norrøn mytologi, dette verdenstreet som alltid er grønt og strekker seg over hele verden. Utover det blir gjerne trær sett på som noe positivt; det har dype røtter, røtter som fører til vekst, men treet kan også være et symbol på både kunnskap og evig liv. Alle kunstverkene til Calina Pandele Yttredal er sterkt personlige, men det røde treet som er tegnet med pasteller på papir og har fått tittelen Så nær deg som min egen pust er meg, er i en særklasse da det handler om sorg, tap og en uendelig kjærlighet.
Ser vi på det andre verket ; I en annen verden I er vi kommet mye nærmere et tre, nærmere bestemt befinner vi oss ved foten av det. Hele tegningen er holdt i lyse farger, men midt imot finner vi et parti i form av en trekant som er mørkere. Igjen ser vi hvordan kunstneren skaper dybde ved hjelp av farger og lyssetting. Mens vi helt nede ved foten av treet finner en blåfarge som går over i fiolett, blir fargen mørkere og mer jordaktig, gitt ved brunfargen, jo høyere vi kommer i den "trekantete" formen. Dette skaper en dybde og vi får følelsen av at vi går innover og ikke oppover, det er noe grotteaktig over det hele, noe som gjør oss nysgjerrige. Vi finner også et lysere parti som med tanke på tittelen forsterker følelsen av å gå inn i en annen verden. Hvis vi i tillegg ser på formen som en pyramideform, kan vi lese enda mer inn i det. Men som vanlig er det opp til den enkelte betrakter og dennes kulturfilter å finne ut av det.
Kunstneren har tegnet to versjoner av I en annen verden og nummerert dem som 1 og 2. Begge versjonene er tegnet med tørrpastell og pastellblyant på Canson papir, men mens det i den første utgaven er brukt en versjon med grov struktur, nesten som i et lerret, har kunstneren valgt en versjon med en glattere struktur i nummer 2. Her finner vi ikke på samme måte et mørkt parti slik som i nummer 1 men derimot et lyst parti i bakgrunnen. I dette partiet er det brukt en palett som kan assosieres med våren, og det kan lett leses som et symbol på paradis slik kunsteren og undertegnede filosoferte rundt. Ser vi nærmere på tegningen, finner vi til høyre i bildet en del av et tre hvor stammen og de kraftige grenene bare er skisset opp, hva kan vi så lese ut av dette? Det kan være et tegn på at naturen har forlatt oss men det kan også være et symbol på at det er opp til oss å fylle det med innhold. Her ligger fremtiden og spørsmålet handler om hva vi kommer til å fylle denne fremtiden med. Røttene i tegningen er kraftige, men også røtter kan bli ødelagt.
For ikke lenge siden hadde kunstneren en stor utstilling i Ålesund; KHÅK Kunsthall, en hall som måler 400 kvm. Dette var en utstilling som jeg dessverre ikke hadde anledning til å besøke, men bilder fra utstillingen gjorde meg likevel interessert, for dette var spesielt. Heldigvis fikk jeg nå anledning til å gå i møte med noen av disse kunstverkene.
Det som virkelig fanget min interesse da jeg så bildene fra utstillingen i Ålesund var den store portalen som måler 3 x 4m. Riktignok mangler et par deler av den da jeg går i møte med den i atelieret, men det er ikke vanskelig å forstå hvor viktig den var i nevnte utstilling. Det er mye symbolikk knyttet til en portal, noe vi skal komme tilbake til, men først; la oss ta en nærmere titt på deler av den.
Ser vi på utsnittet som her er vist av Portalen, er det ikke vanskelig å se at både lyset og en sammensmelting av fortid og fremtid her er på plass. Hele portalen er skapt i et gjennomsiktig materiale, som ved første øyekast ser ut til å ha hentet motiv fra middelalderen og da gjerne stavkirkene. Flere har knyttet portalen til Hylestadportalen, hvor vi blant annet finner Sigurd Fåvnesbane fremstilt. Navnet fikk han på grunn av at han klarte å drepe den uhyggelige dragen Fåvne. Heltene blir i de gamle sagnene fremstilt med mot og krefter som overgår alt, og selv om vi ikke finner Sigurd Fåvnesbane i Yttredal sin portal, er det andre helter som er enda viktigere; nemlig de utrydningstruede dyreartene som koalaen vi ser i utsnittet og som vi også traff på i maleriet Redd. Mye av ornamentikken vil likevel gi oss assosiasjoner til stavkirkene, og på den måten knytter kunstneren sammen fortid og nåtid slik at det blir en form for symbiose. Mye av ornamentikken i stavkirkene handlet om kampen mellom det gode og det onde, og når det gjelder de truede dyreartene er det også en kamp mellom det gode og det onde men i et miljømessig perspektiv.
I tillegg til det transparente materialet som denne portalen er laget av, er motivene malt med blant annet iriserende maling, i en egen teknikk som Yttredal har forsket i og utviklet. Det gjør at fargene skifter, avhengig av lys og bevegelse, i likhet med fargeeffekten som vi blant annet finner igjen hos enkelte insekter.
En portal har også i egenskap av å være portal, mye symbolikk knyttet til seg som nevnt tidligere. Man går gjennom portalen; legger noe bak seg og går i møte med noe nytt og bedre; som en form for katarsis. I følge Aristoteles var det gjerne en hard prøvelse, men man kom ut "renset" og med ny giv. Og kanskje er det slik når det gjelder miljøkampen også; for at vi skal kunne vinne den og kunne gi våre etterkommere et sted hvor det er godt å leve, må vi gjerne gjøre en innsats som krever sitt for å klare det.
Vi har tidligere vært inne på for en allsidig kunstner Calina Pandele Yttredal er, og det er en kunstner som ikke er redd for å utfordre seg selv. Flere av skulpturene hennes krever både mot og innsikt for å kunne gjennomføres. Når det gjelder lysskulpturen som ble laget til 150-års-jubileet til Tranøy fyr i 2014, Wind-Eye, ble selve glasskulen laget på Hadeland glassverk og det var den største glasskulen de noensinne hadde laget. Det var derfor knyttet stor spenning til om dette skulle gå bra, men det gjorde det heldigvis. Yttredal er opptatt av at kunsten hennes skal ha en tilknytning til stedet den opptrer i som tidligere nevnt, og lysskulpturen på Tranøy er intet unntak. I dagslys gjengir kulen omgivelsene mens den i mørket lyser opp omgivelsene. At den er knyttet opp til det gamle historiske fyret gjør at fortid og nåtid knyttes sammen, noe kunstneren som kjent er opptatt av. Dette er langt fra den eneste lysskulpturen, tar du turen til Slemmestad brygge vil du treffe på den 5 meter høye Seahorse, sjøhesten hvor ledlysene skifter farge i takt med naturen rundt. Og enda er det så mye mer denne allsidige kunstneren har gjennomført og hun hviler ikke på laurbærene; i disse tider holder kunstneren på med en stor lysskulptur som skal avdukes mot slutten av dette året. Jeg har sett arbeidstegningene og dette kommer til å bli spektakulært; det er bare å glede seg.
Selv om det var mye mer å velge mellom, som blant annet silketrykkene hvor hvert trykk var håndkolorert i etterkant, velger jeg Budbringer som et siste bilde i denne teksten. Det er fordi Yttredal selv er en budbringer; hun får oss til å reflektere over de viktige eksistensielle tema som alle handler om natur, for med Aristoteles sin definisjon er vi alle natur.
Mitt besøk i atelieret til Calina Pandele Yttredal har gitt meg mye; et møte med et fint menneske og en spennende samtalepartner i en kontekst med vakker kunst som formidler et viktig budskap. Jeg har hele mitt liv vært opptatt av menneskets forhold til naturen og hvor viktig det er. Ved urbaniseringen og den industrielle revolusjonen fjernet mennesket seg mer og mer fra naturen, og kanskje akkurat derfor var det lettere å ikke bry seg så mye om den. Men for å overleve må vi ta naturen på alvor og ikke minst tenke på dem som kommer etter oss; for hvilken arv vil vi gi dem? Dette kommuniserer Yttredal på en utmerket måte gjennom kunsten sin.
For å bli enda bedre kjent med Calina Pandele Yttredal og hennes kunst, noe jeg anbefaler, legger jeg her ved linken til hennes hjemmeside: https://www.calinapandeleyttredal.com/ Her kan du også bestille noen av bøkene hun har gitt ut; blant annet I verden som har vært omtalt i denne teksten. I tillegg finner du også videoer av kunstnersamtaler, utstillinger med mer.
NB Der ikke annet er oppgitt er det som vanlig undertegnede som er fotograf.
Utstillingen SOM EIN DRAUM SOKK SKUGGANE I JORDA på Gamle Munch med kunstnerne Markus Brendmoe, Anne-Lise Stenseth og Titus...
Denne utstillingen er kuratert av Tone Kathrine Lyngstad Nyaas, noe som var nok til å fange min interesse. Jeg har både sett og skrevet om flere av utstillingene hun har kuratert tidligere, og for en uke siden var det min tur til å gå i møte med denne spennende utstillingen.
Å sette sammen en utstilling med tre så forskjellige kunstnere som Markus Brendmoe, Anne-Lise Stenseth og Titus Boguslaw kan ikke ha vært lett, noe vi skal komme tilbake til. La oss først filosofere litt rundt tittelen på utstillingen; Som ein draum sokk skuggane i jorda. Det er lett å lese tittelen som en allusjon til Olav H. Hauge sitt ikoniske dikt; Det er den draumen. Og kanskje er det slik at når "skuggane sokk i jorda" kan vi "ein morgonstund glida inn på ein våg me ikkje har visst um".
Det første som møter oss når vi entrer utstillingen er to små portretter av Markus Brendmoe hvor det ene trekker meg mot seg på en suggererende måte. Hva er det med dette portrettet som taler slik til meg? Det er et koloristisk maleri med en palett som kan minne om våren. Men det er øynene som griper fatt i meg; de er uttrykksfulle med en sårhet og kanskje oppgitthet, som går inn i sjelen. Tittelen på maleriet er k og på spørsmål fra meg kan Markus Brendmoe fortelle at det er et fotografi som er utgangspunktet, men som vi senere skal komme inn på "forsvinner" likheten innen maleriet er ferdig. Med andre ord; vi kan ikke ut fra dette maleriet se hvem som var på selve fotografiet.
Jeg går videre med en form for melankoli inni meg. Jeg treffer så på Brendmoe sine portretter av Edvard Munch.
Utgangspunktet for disse er et fotografi som Beer Wilse tok av Munch i 1940. Brendmoe gjør slike portretter til sitt eget, som vi tidligere var inne på, og her får vi flere forskjellige varianter. Mens noen av tegningene har klare trekk men med forskjellige uttrykk, forsvinner nærmest Munch i versjonen som er gjengitt her. Det er mange måter å lese denne serien på. I buddhismen er alt forgjengelig og ser vi det fra dette perspektivet, er også mennesket forgjengelig. Er det noe av det vi kan lese i denne serien?
Går vi videre treffer vi på Anne-Lise Stenseth sitt videoverk; Svevestøv. På forhånd hadde jeg sett frem til denne videoen, da den blant annet var filmet i Tblisi i Georgia. Dette er et sted jeg har besøkt; vi bodde fem dager i Tblisi mens vi reiste rundt i Georgia. En fantastisk by som man bare blir glad i.
Videoen til Stenseth handler om den norske forfatteren Dagny Juel Przybyszewska som ble skutt og drept på et hotell i Tblisi. Det er "hennes stemme" fra graven vi hører. "Filmen kan fortolkes som en transcendental reise gjennom tid og rom fra forfatterens grav i Tblisi til hennes barndomshjem som nå er kvinnemuseet på Kongsvinger" skriver Lyngstad Nyaas i sin presentasjon av utstillingen. Ja, jeg har vært i Tblisi og nå må jeg besøke kvinnemuseet i Kongsvinger for å få fullt utbytte av denne videoen. Selvfølgelig trenger man ikke det, for uansett kommer forfatteren Dagny Juel Przybyszewska oss nær gjennom denne videoen. Jeg fant ut at det ikke ble et gledelig gjensyn med "mitt" Tblisi, men dog et spennende møte med en forfatter som var gått ut av tiden. Stenseth sin dyktige visualisering gjennom ord og bilde trakk henne tilbake hvor tid og rom smeltet sammen, og jeg var både fornøyd og imponert.
Markus Brendmoe er en ekspresjonistisk dyktig kolorist i sine malerier, og i det man kommer inn i utstillingshallen trekkes blikket mot maleriet Lichtträger (lysbærer) 2018-2024 selv om det blir gjort noen stopp underveis. Det er sterkt, det er vakkert, det er uhyggelig, og absolutt ingen kan vel gå derifra upåvirket. Det har derfor fått hovedplassen i dette innlegget, men vi skal tillate oss å gå nærmere inn på det.
Det er mange måter å lese "lysbæreren" på. Det latinske navnet på en lysbærer er Lucifer og dermed kjenner vi gjerne på ambivalensen. Selve lysbæreren er hovedsakelig holdt i primærfarger som er typisk for ekspresjonismen, og i tillegg er den figurative skikkelsen grovt bygget opp. I bakgrunnen ser vi antydningen av en figur som kan minne om et skjelett eller et spøkelse om man vil. Vi skal unngå klisjeer men er det to sider av samme "person" vi her er vitne til; det gode versus det onde?
Går vi så til neste utsnitt som vi finner helt til venstre i bildet er det armod og elendighet som rår. Igjen er fargene holdt mer eller mindre i primærfarger og vi finner en person sittende på kne mens en annen står med en bevegelse som er frastøtende. I bakgrunnen finner vi en figur omhyllet av en grønnaktig cape med et uttrykk som forsterker den uhyggelige stemningen i bildet. Er det fergemannen Kharon som står klar til å frakte den stakkars utarmede kvinnen på kne over til dødsriket? Personen med den frastøtende holdningen har blod på hendene, som igjen underbygger det uhyggelige. Dette er et sterkt maleri som åpner for utallige tolkninger, det hele er opp til den enkelte betrakter, alt etter betrakters kulturfilter å finne ut av.
Til tross for at Brendmoe kaller på de mørke sidene i menneskesinnet i flere av sine arbeider, ligger det også mye kjærlighet bak. Som eksempel vil jeg trekke frem dette gripende maleriet; Der Alte Pretender. Maleriet viser en gammel mann som sitter på kne med den ene foten mens den andre peker fremover. Bildet er holdt i primærfargene med innslag av grønt og rosa. Ned fra hver arm henger det et hjerte; den gamle mannen, som vi også kan lese som en av arketypene, er klar for å sende kjærligheten videre til neste arvtaker. Så må vi bare håpe at det står noen klare til å ta imot. Det er et maleri fullt av varme.
Helt innerst, bak et mørkt forheng, møter vi en annen video til Anne-Lise Stenseth, som er kalt "Veggar som kviskrar" fra 2023. Det handler om den østeriske filosofen og forfatteren Helene von Druskowitz
Dette er den samme forfatteren som Stenseth tar for seg i den kjente videoen Pessimistiske Kardinalsetningar fra 2021 og som vi også møter i utstillingen. I den videoen er tittelen hentet fra den siste teksten Druskowitz skrev. Forfatteren var lesbisk og Pessimistiske Kardinalsetninger er en sterk kritikk til både religion og patriarkatet. Etter denne utgivelsen måtte forfatteren gå med på å aldri mer utgi noe som helst. Hun ble deretter plassert på en anstalt hvor hun ble værende de siste 27 årene av hennes liv. Å være lesbisk og i tillegg kritisk til samfunnet gjennom sine tekster i disse tider kan ikke ha vært enkelt og videoen til Anne-Lise Stenseth får frem hvordan Druskowits blir fremmedgjort gjennom omgivelsene hun blir satt i og de meningsløse oppgavene hun blir satt til. Det er som å lese Samuel Becket sin roman Endgame.
Det er ikke bare Edvard Munch sine selvportrett Markus Brendmoe lager variasjoner av. Vi vet nå at selve utgangspunktet bare er en inspirasjon, noe vi ser i serien med ti portretter som har Matisse sitt selvportrett med stripet genser som utgangspunkt. Variasjonen i uttrykkene er store, noe som gjør at de vil kunne kommunisere med mange betraktere. Her er bare ett valgt ut, men det er så mange flere som burde vært med. Markus Brendmoe er en kunstner som er vel bevandret i kunsthistorien, og siden Francis Bacon er en av dem han trekker linjer til, er dette et godt eksempel på det. Personen er "stengt inne" i noe som kan leses som et bur, og uttrykket til personen virker både skeptisk, men også med en bønn om hjelp? Legg merke til øyet. Det er noe jungiansk over det hele og vi finner lignende symbolbruk i Francis Bacon sine kjente malerier av den skrikende paven, som igjen er en ekstrem variasjon av Velazquez sitt pavebilde fra 1650. Uten å gå for mye inn på Carl Jung, mente han at symbolene ofte kom til syne i drømmer, og vi har vel alle opplevd drømmer med forskjellige symboler som i første omgang ikke gir noen mening. Ved å bruke symboler i kunsten blir det gjerne tydeligere og får oss til å tenke over hva de betyr. Går vi tilbake til maleriet til Brendmoe kan det leses som en oppfordring til frigjørelse, frigjørelse fra indre stengsler og inngrodde vaner? Mulighetene er mange, avhengig av den enkelte betrakter og dens kulturfilter. Kulturfilteret er imidlertid dynamisk, slik at den følelsen vi får en gang i møte med et kunstverk, kan ved neste møte være helt annerledes. Dette er også kontekstavhengig, i hvilken sammenheng kunstverket opptrer i.
Hvordan konteksten kan spille en et puss fikk undertegnede selv oppleve på denne utstillingen. Et av maleriene på utstillingen handler om en variasjon av Munch sitt selvportrett i helvete. Med dette i bakhodet klarte jeg å overføre det til Brendmoes variasjon av Munch sitt selvportrett med sigarett. Automatisk leste jeg alle ringene som ringene i helvete i Dantes Guddommelige komedie. Ikke minst var selve ansiktet med på å forsterke dette, og jeg har fremdeles problemer med å lese dette verket annerledes. Dette til tross for at nevnte verk om helvete er stilt sammen med maleriet Kindertotenlieder II (barnedødssanger II) som er så sterkt at det gjør vondt langt inn i sjelen.
Dette maleriet er vel det sterkeste vi finner på denne utstillingen. Vi ser en far, knust av sorg, holde sitt døde barn i armene. Deler av håret til faren kan også leses som blodstriper. Med tanke på alle de grusomme bildene vi får fra krigen i Gaza, blir dette verket ekstra sterkt. Brendmoe visualiserer virkelige hendelser i all sin gru i dette helt spesielle maleriet. Vi kan også knytte det opp til tidligere ritualer hvor jenter ikke hadde noen verdi og ble satt ut for å dø. Dette var gjerne fedrene sin jobb, men vi skal ikke gå noe videre med det her, dette maleriet er så sterkt at jeg skal ikke legge enda flere føringer for lesingen av det.
Etter noen av Markus Brendmoe sine sterke malerier, kan det være godt å hvile øynene og sansene på Titus Boguslaw sin serie kalt Feff Damar. Det er hans helt ferske verk fra 2024 og de gir oss alle en ro i sjelen, gitt ved blåfargen som kaller på kontemplasjonen.
Titus Boguslaw blir gjerne knyttet opp til tachismen som var en motreaksjon til kubismen. Her handler det om å lage en form for flyt gjennom tilsynelatende tilfeldige penselstrøk som igjen kaller på det sanselige og det meditative. Og det er akkurat det sanselige Boguslaw er opptatt av. Tidligere arbeider som jeg har sett av kunstneren har vært mer fargerik, men i denne konteksten var det helt nydelig å puste ut og kanskje meditere litt ved hjelp av Titus Boguslaw sine malerier. Men la deg ikke lure, det er mye mer ved disse maleriene enn ved første øyekast, men det overlater jeg til deg kjære betrakter å finne ut av.
UTSTILLINGEN LEST SOM EN HELHET.
Jeg har tidligere uttalt at Tone Kathrine Lyngstad Nyaas gjennom denne utstillingen med tre så forskjellige kunstnere klarer å skape en narrativitet og en helhet gjennom sin kuratering, men hvordan klarte hun det?
Selv skriver Lyngstad Nyaas hvordan hun bygger relasjoner, resonans, og omdreiningspunkter i utstillingen og på den måten har hun klart å knytte det hele sammen. Og både relasjoner og resonans finnes det mange av. Går vi tilbake nesten til begynnelsen av denne teksten hvor vi gikk i møte med Brendmoe sine variasjoner av Edvard Munch, er det mer som knytter Munch sammen med Dagny Juel Przybyszewska enn at de er gått ut av tiden. Przybyszewska var en fri noe omstridt kvinne, ikke minst på grunn av tekstene sine, men også levemåten kanskje? Edvard Munch var imidlertid en av dem som støttet henne. Dermed blir det skapt både en relasjon og et narrativ. Videre gir Markus Brendmoe sin variasjon av Munch sitt selvportrett i helvete gjenklang i Anne-Lise Stenseth sin video Vegger som kviskrar som igjen står i relasjon til Stenseth sin video Pessimistiske Kardinalsetningar da det handler om litteraturen til forfatteren Helene von Druskowitz. Videre kan det gi gjenklang i Titus Boguslaw sin serie Feff Damar som handler om sanser på forskjellige plan, og slik kan vi fortsette.
Selv om flere av Markus Brendmoe sine verk er de som gjerne først fanger oppmerksomheten, er det ikke mindre sterkt å se videoene til Anne-Lise Stenseth; spesielt de som omhandler forfatteren Helene von Druskowitz, men også Svevestøv som handler om Dagny Juel Przybyszewska. Det handler om identitet, fremmedgjøring, marginalisering med mer. Selv om dette handler om personer langt tilbake i tid, er tema like aktuelt i dag.
Når det gjelder Markus Brendmoe finner vi også eksistensielle tema i flere av maleriene. I portrettene er kunstneren ikke opptatt av likhet med fotografiet som er utgangspunktet for dem, men heller assosiasjoner husker vi. Det er lett å koble dette opp til dagens selfier som florerer på sosiale media; for hvor langt fra utgangspunktet er egentlig det som blir fremstilt med et perfekt ytre. Når det gjelder kunstverkene som helhet er Brendmoe også opptatt av kontekst slik vi tidligere var inne på; og også rekontekstualisering. Gir forskjellige kontekster forskjellig mening til det enkelte verk? Og hva hvis det i tillegg får nytt navn, eller blir det hengende fast i tidligere tolkninger? Når det gjelder kontekst har vel undertegnede vist hvordan den kan påvirke et verk ved å nesten gi både nytt navn og ny tolkning til Brendmoe sin variasjon av Munch med sigarett, alt på grunn av at variasjonen av Munch i helvete var med på samme utstilling. Det kunne også vært spennende å sette disse to kunstverkene opp mot hverandre; vi vet at mange som røyker får kols, noe som kan føles som et helvete for dem som nesten ikke får puste. Vi skal imidlertid ikke ta det videre her, bare antyde......
Når det kommer til selve tilblivelsen av et maleri sier Brendmoe at det er konstruksjoner på flere plan hvor de formale problemene driver bildet fremover mens tallrike spørsmål kommer til underveis. Den tjekkiske litteraturforskeren og kunstfilosofen Jan Mukařovský tar for seg intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i en artikkel fra 1943. Det handler om den bevisste og den ubevisste intensjonen til en kunstner. I tillegg tar Mukařovský for seg hvordan kunstneren selv blir betrakter til eget verk når det er ferdig. Med andre ord vil gjerne kunstneren selv som betrakter oppdage nye sider i eget kunstverk. Jeg er sikker på at også Markus Brendmoe har opplevd dette, og når rekonstekstualiseringen kommer i tillegg er det enda et element som spiller inn. Dette vil jeg påstå er noe av det som kan gjøre et kunstverk tidløst.
For undertegnede ble opplevelsen av denne utstillingen noe som jeg sent vil glemme; å vandre rundt i disse historiene som til sammen skapte en form for helhet gjorde et sterkt inntrykk. Tone Kathrine Lyngstad Nyaas som klarte å skape denne helheten ut av tre slike forskjellige kunstnere med helt forskjellige uttrykksformer imponerer. Og på veien ut måtte jeg igjen dvele ved k og jeg håper vi treffes igjen og at skuggane skal søkkje i jorda så vi igjen kan glida inn på ein våg som me ikkje visste um.
Utstillingen står til 14.07.24
Lenke til mer om utstillingen: https://www.gamlemunch.no/program/som-ein-draum-sokk-skuggane-i-jorda
Jan Mukařovský "Intensjonalitet og ikke-intensjonalitet i kunsten" - Moderne litteraturteori / Kittang, Linneberg, Melberg og Skei - Universitetsforlaget 1998
Become Acquainted With The Exciting Italian Artist Alfredo Sereni
A couple of weeks ago I went to Assisi to visit Basilica di San Francesco to see the art of Cimabue and the greatest artist trough time, Giotto, once again. But to my surprise I also met a great still living artist, Alfredo Sereni.
Alfredo Sereni was born and is still living in Foligno, not far from Assisi. He started painting at a very young age and soon became a full time artist. The day I met him, he was preparing for his exhibition at ARTGALLERY Santa Chiara which was to start a couple of days later.
The exhibition is called "Atmosfere" (Atmospheres) and aproaching Sereni´s art, we really understood why. The airiness and the light in all the artworks were overwelming.
Alfredo Sereni´s paintings can, at first sight, look like hyperrealistic landscape paintings.The hyperrealistic painters were inspired by Baudrillard and his book Simulacra and Simulation, which is about a reality that never has existed. According to Sereni himself, he is painting an illusion of the nature, the same as the hyperrealistic painters, but Sereni´s paintings are so much more than that.
"His paintings are a true revelation of light through nature."(Catalog for the exhibition) I couldn´t agree more. Looking at the picture Otre (Beyond) from 2014 there is no doubt about the light playing the main role. We see a kind of a fence, not a nice one. In the background we see a beautiful landscape. Read metaphorically it can be a visualization of hope, given by the landscape.
Looking at the next painting, it is a tree struggling in the river. "His portaits of trees and valleys are nothing else than views of our soul." (Catalog for the exhibition). Reading it like this it is a storm going on inside us. No wonder considering everything that is happening in our world today. Nevertheless there is also hope in this painting, given by the beautiful light and use of colours.
In the Bassa marea (Low tide) we find different stones in different shapes, colours and sizes. They are all beautiful like jewels, exactly like all human beings should basically be seen.
In the painting Il tenace (the tenacious) we are approaching another tree. It´s an old tree, marked by the ravages of time, but still standing.
Trees can symbolize many things; but most of all growth in different ways. Reading the tree in Il tenace as a symbol of life, it can be a symbol of catharsis, which many of us have to face through life. According to Aristoteles, after catharsis you will still be standing, just like the tree and you will be Il tenace too.
In the painting Il varco (the gap) we see a pigeon sitting in a kind of a window. Maybe the pigeon has been trapped, but now there´s a gap ready for the bird to escape. And just like the pigeon, if we sometimes open up inside we will be free like the bird.
We started this text with me being so lucky to meet the artist Alfredo Sereni in Assisi a couple of weeks ago when he was preparing for his exhibition "Atmosfere" in the ARTGALLERY Santa Chiara in Assisi. His works nearly took my breath away. They were all so beautiful in their kind of realism, their colours, but most of all their shining light. Most of them were a kind of illusion, like Maya in the hinduism or like Baudrillard, a reality that doesn´t exist. But that is not entirely true. The painting with the tree in the senter is from a real place in Umbria. Sereni told me that there is no problem if anyone want him to paint a real place, but I can imagine that it will be a beautiful painting for the customer to love.
Alfredo Sereni is a great artist who is well known both in Italy and abroad and I am so grateful for get the opportunity to meet him and discover his art.
The exhibition "Atmosfere" will last until the third of July.
Line S. Hvoslef sin festspillutstilling i Vedholmen Galleri er en utstilling du kan drømme deg bort i og som...
Vedholmen galleri ligger vakkert til, helt i sjøkanten, litt utenfor Bergen. Det er alltid en glede å besøke dette galleriet, både fordi det er et galleri hvor du alltid føler deg velkommen og fordi de har mange spennende kunstnere i stallen sin.
Denne gangen tok vi turen fordi det var festspillutstilling med Line S. Hvoslef, en kunstner jeg virkelig har fått øynene opp for; både fordi hun er en dyktig kunstner men også fordi hun tar deg med inn i en spennende verden gjennom bildene sine.
Utstillingen har fått tittel etter et sitat fra Kurt Johannessen; "Det underlege som gror der det å sjå. men ikkje forstå, møter det å forstå, men ikkje sjå". En bedre tittel til denne utstillingen kunne ikke blitt valgt. Kurt Johannessen er kjent både som performancekunstner, men like mye for sine bøker med forunderlige formuleringer som ikke nødvendigvis følger den naturlige syntaksen, ei heller når det kommer til det innholdsmessige. Dermed begynner leseren å undre seg over hva dette egentlig betyr. Ja, det er absolutt en aforisme, men en særs komplisert aforisme og det er akkurat det som fascinerer. Undertegnede har selv mange av bøkene hans, og det er alltid koselig å ta en prat med ham når jeg møter ham på Bergen Art Book Fair.
På samme måte kan vi si at Line S. Hvoslef får betrakter til å undre seg i møte med hennes bilder, for også her er det mye å undre seg over. Den russiske formalisten Viktor B. Sjklovskij snakket om hvordan underliggjørelsen er det som skiller kunst og litteratur fra alt annet. Han trakk blant annet frem Tolstoj som brukte en hest som forteller i en av sine tekster. (Moderne litteraturteori; en antologi s. 16 og 17.) Dette har fulgt meg helt siden studietiden, og det er akkurat det Kurt Johannessen og Line S. Hvoslef gjør i sine henholdsvis tekster og malerier; de skaper en underliggjøring som får leser/betrakter til å undre seg, noe vi trenger, ikke minst i disse tider. Ser vi på bildet Historie II er det mange detaljer som tilsammen skaper et hele. Bildet er holdt i til dels duse farger, men det har en klar todeling med jordfarger nederst og blåtoner i den øverste delen. "So far so good", på den måten vil man gjerne ved første øyekast oppfatte det som et landskapsbilde men ved hjelp av alle elementene som er plassert i dette "landskapsbildet" blir vi forundret, og det er her underliggjøringen kommer inn. Så er det opp til hver enkelt betrakter å undre seg og skape sin historie i møte med dette verket.
Går vi så videre treffer vi på maleriet Fabel. Det er et nydelig maleri i vakkert avstemte farger; ikke minst flere variasjoner av blått, en farge som kaller på kontemplasjonen. Dermed er vi i gang; jordfargene og fjellformasjonene sørger for at vi ikke tar helt av, men tittelen oppfordrer oss til å fabulere så da er det bare å la seg rive med. På mange måter får man en følelse av å tre inn i en litt annen form for "Alice i eventyrland" i møte med Hvoslef sine bilder, noe som gjør det hele så fascinerende.
Til slutt skal vi ta for oss bildet Natt. Bildet er holdt i grønntoner, en farge som vi gjerne forbinder med natur. I senter av maleriet finner vi et lysere element som nesten har form av det vi forbinder med en vulkan. Bakgrunnen er holdt i en mørkere tone og ser vi etter finner vi antydninger til hus. Det er mange måter å lese dette bildet på; som en hyllest til naturen, en natur vi må ta vare på. I det ligger et miljømessig perspektiv. Det er imidlertid så mye mer å oppdage også i dette verket, det er derfor verd å bruke tid, først da kan du som betrakter oppnå den fulle kommunikasjonen som et maleri alltid innehar. Resultatet; ja det er som tidligere nevnt; helt opp til deg som betrakter å finne ut av.
Til slutt er det bare å oppfordre deg til å ta turen til Vedholmen Galleri for å oppleve denne vidunderlige virkelighetsflukten som Line S. Hvoslef tar deg med på gjennom kunsten sin. Utstillingen står til 23.06.
For mer om utstillingen: https://www.vedholmen-galleri.net/festspillutstilling2024-line-s-hvoslef
Tittel på hovedbildet: -Som gror
Litteratur som det er henvist til: Universitetsforlaget 1998: Moderne Litteraturteori; en antologi: Kittang, Linneberg, Melberg og Skei.
Sverre Bjertnæs; første kunstner som fyller hele hovedutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, noe han gjør med glans
I 2003 åpnet Vestfossen Kunstlaboratorium og for undertegnede er det rart å tenke tilbake; ikke minst på hvor utrolig modig jeg syntes Morten Viskum var som startet det hele. Det har imidlertid rent mye vann i bekken siden den gang og VKL har utviklet seg til det viktige stedet for samtidskunst som det er i dag.
Som regel har hovedutstillingen, som på tradisjonelt vis blir omtalt på Samtidskunst.com, bestått av tema og samlinger; det være seg fra et geografisk område som Sør-Korea eller Afrika for eksempel, fra bedrifter sine samlinger, VKL sin egen samling, etc. Nytt av året er at det er en kunstner som fyller hele hovedutstillingen, og det er ikke en hvilken som helst kunstner.
Sverre Bjertnæs blir i dag regnet blant de viktigste kunstnere i Norge. For undertegnede har det vært spennende å følge ham mer eller mindre fra den spede begynnelse. Han har lang fartstid og har hatt utstillinger både i inn- og utland. Han har også samarbeidet med flere kjente kunstnere; en av dem er Håkon Bleken. Dette samarbeidet har båret mange både spennende og vakre frukter, blant annet utstillingen i Hvelvet på Oseana utenfor Bergen for noen år tilbake. Bjarne Melgaard er en annen kunstner han har samarbeidet med, også noe som har vært særs vellykket. Men i år ble det et noe spesielt samarbeid som oppstod; nærmere bestemt i forbindelse med årets hovedutstilling på VKL.
Årets utstillingen på VKL er kalt Hjem. Det er imidlertid ikke Bjertnæs som er kommet hjem, ei heller kunsten hans. Tittelen er hentet fra en serie som gikk på NRK i perioden 2012-2013. Som jeg sa til Morten Viskum; kunsten fører meg i de forunderligste retninger, og i dette tilfellet ble jeg sittende og se på en gammel såpeserie som handler om tre kvinner som etter at den lokale countrykongens død får vite at de er halvsøsken, og dermed er storyen i gang med alle de forviklinger en såpe innehar. Hvorfor har så utstillingen til Sverre Bjertnæs tatt navnet fra denne såpen? Grunnen er at hele serien er innspilt i Vestfossen og dermed kan man gjerne strekke det til at det viser en form for det mangfoldet av kultur Vestfossen innehar.
I tillegg ligger VKL i Vestfossen som navnet tilsier og er på en måte hjemstedet til arenaen som huser utstillingen. Enda en grunn er at ikke kuratoren men den som har "hengt opp" utstillingen er den kjente kunstneren Fredrik Værslev som selv har atelier i Vestfossen. Takket være Morten Viskum som er kunstnerisk ansvarlig på VKL skulle disse to kunstnerne; Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev sammen jobbe frem denne mektige utstillingen. At to kunstnere med så forskjellige uttrykk skulle samarbeide uten å kjenne hverandre fra før, må ha vært utfordrende, noe Bjertnæs også ga uttrykk for i talen sin ved åpningen. Han la imidlertid til at det har fått ham til å tenke nytt om enkelte ting, noe han vil ta med seg videre.
SÅ TIL SELVE UTSTILLINGEN
Det var en nydelig dag, solen skinte som den ofte har for vane når VKL åpner årets sesong. De som var tidlig ute fikk servert pølser i brød av Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev, for i Vestfossen har de noe de kaller for "Dobbel i dyne" som består av to pølser i brød med lompe over. Dette blir også omtalt flere ganger i tidligere nevnte såpe. Serveringen av pølser var også en del av utstillingen.
Det var som vanlig taler av både direktøren for VKL; Lars-Andreas T. Kristiansen, ordfører i kommunen; Adrian Tollefsen, direktøren for Nasjonalmuseet; Ingrid Røynesdal, som også åpnet utstillingen, men også kunstneren selv; Sverre Bjertnæs. I sin tale går han, som tidligere nevnt, inn på det noe problematiske men vellykkede samarbeidet med Fredrik Værslev hvor han måtte kaste alt av egne planer over bord i møte med Værslev. Med Fredrik Værslev sin festspillutstilling i Bergen noen år tilbake i minne, kan jeg levelig se det for meg. Dette er to kunstnere med helt forskjellige uttrykk; Sverre Bjertnæs som heller mer mot det klassiske, mens Fredrik Værslev har et mye røffere uttrykk.
Samtidig trakk Bjertnæs frem sin mor; Randi Koren Bjertnæs, som også var kunstner men som nå var gått ut av tiden. Han fortalte hvor mye hun har betydd for ham. I denne utstillingen hedrer han henne ved å trekke frem flere av hennes skulpturer hvor han har videreutviklet dem med egne elementer; sammen blir det en vakker symbiose mellom mor og sønn.
LAKSESKATTEN
Hovedverket i denne utstillingen må kunne sies å være Lakseskatten, et maleri som måler hele 24 meter i lengde og befinner seg i toppetasjen. Ved første øyekast ser det ut som et vakkert maleri i avstemte farger, men dette kunstverket handler om så mye mer enn det. Vi skal derfor gå inn på deler av verket og dvele litt ved dem.
Det første som gjerne fanger blikket vårt er det norske flagget i rødt hvitt og blått; men det er ingen grunn til å kjenne på noen form for stolthet over "vi ere en nasjon vi med" når vi går nærmere. Dette handler så langt fra "Smaaguttenes nasjonalsang" eller Henrik Wergeland for den saks skyld, som det går an å komme. Vi leser "KLASEBOMBER, "LANDMINER", ATOMVÅPEN" med mer og vi kjenner det går kaldt nedover ryggen. Vi begynner å ane hva dette kunstverket handler om. Ser vi på tittelen, LAKSESKATTEN, begynner verket å ta form når det gjelder innhold. Men først; la oss gå videre.
Ser vi på neste utsnitt, finner vi "Gartnerstaten", sammen med tittelen på verket får vi automatisk assosiasjoner til all den forgiftede laksen som har rømt og er en stor trussel i naturen. Likevel får de som driver med lakseoppdrett holde på. Men det handler ikke bare om det. Vi leser også begreper som "Vergerådsloven", "Er rasemessig av mindre kvalitet", "Løsgjengerloven", "Finnefondet" og "Sigøyner fritt". Det handler med andre ord ikke bare om laksen, men mennesker som har vært utsatt for umenneskelig urettferdighet i dette landet. Så hvem er det som har ansvar for at alle skal ha like rettigheter og være like mye verd?
I det neste utsnittet ser vi et liggende hode mens en arm med innskriften "FREEMANS METODE" stikker en syl inn i øyet på den som ligger nede. Vi snakker med andre ord om den mye brukte metoden lobotomering, en grufull metode som mer eller mindre ødela mennesket som ble utsatt for dette. Hvem husker vel ikke filmen "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, hvis man har levd en stund.
Ser vi på neste utsnitt kan vi lese at antall overdose dødsfall er doblet etter at politiet ryddet "Plata", som er et kjent sted for narkomane i Oslo. Men hvor ble det av dem som ikke døde av overdose? Selv smerter det langt inn i hjerteroten når jeg passerer Storgata sittende på trikken og ser alle dem som er falt ut av samfunnet stå eller sitte utslitt på fortauet utenfor. De er hver og en av dem et menneske på lik linje med oss som har vært litt heldigere i livet, men også de høyt oppe i systemet som ikke klarer eller vil hjelpe dem ved å prioritere dem. Om man rydder "Plata" så forsvinner ikke problemene til dem det gjelder, det bare tar seg litt penere ut for alle andre. Jeg tenker mye på historien til hver og en av dem man møter som er falt utenfor; hva var det som gjorde at det gikk så utrolig galt for akkurat deg?
Sverre Bjertnæs trekker også inn følgende; tidsskriftet Mot dag, som var et revolusjonært tidsskrift tidlig i forrige århundre, Marcus Thrane som de fleste i Arbeiderpartiet bare kan drømme om å nå opp til når det kommer til hans kamp for rettferdighet og for å unngå sosiale ulikheter, og enda er det mer.
Ser vi så tilbake på tittelen; LAKSESKATTEN, kan vi lese den på mange måter. Norge er også en nasjon rik på olje; for som helhet handler det vel om en nasjon som har rikdommene på sin side men som kanskje burde lære seg å bruke dem på en mer rettferdig måte. Mot dag ville fremstå som en revolusjonær intellektuell elite men det er lite intellektuelt over nasjonen Norge når vi, som Sverre Bjertnæs viser oss i dette viktige verket, både ser tilbake på historien og tenker over dagens situasjon. Dette kunstverket er for undertegnede noe av det viktigste verk jeg har opplevd, og etter å ha fordøyd det en stund, skal jeg tilbake til VKL for å gå gjennom det enda en gang. Det bør føye seg inn i rekken til de mest ikoniske kunstverk i Norge gjennom tidende, og aller helst få en plass i det offentlige rom som en påminnelse for oss alle.
ANDRE KUNSTVERK
At Sverre Bjertnæs er, i tillegg til å være en dyktig kunstmaler, også er en dyktig skulptør er en kjent sak, og vi skal nå se på noen av skulpturene. Innledningsvis nevnte vi at kunstneren hyllet sin kjære mor; Randi Koren Bjertnæs, som nå er gått ut av tiden, og mange av skulpturene vi møter på utstillingen er et samarbeid og en hyllest til Bjertnæs sin mor som tidligere omtalt.
Et eksempel kan være denne vakre treskulpturen som har fått tilført et element som skiller seg ut fra selve skulpturen med sine organiske former. Det skaper en kontrast som gjør det spennende, for hvordan skal vi lese dette verket? Treet kan være et symbol på selve livet, men også som statisk grobunn for noe trygt som vokser seg stort. Leser vi treskulpturen som selve livet, kan det tilførte elementet leses som spiren til liv med alle de prøvelser som måtte komme i ens vei; litt som Welhavens kjente dikt "Det tornede tre", gitt ved "tornene" som stikker ut. Uansett er denne skulpturen en vakker og samtidig spennende symbiose.
Allerede i første etasje treffer vi på flere skulpturer; idet vi kommer inn døren går vi i møte med en stor svart skulptur som er kalt "Slik forlater du et bål", se hovedbildet. En skulptur som imidlertid undertegnede måtte gå i møte med flere ganger er en høy skulptur i tre med et mindre objekt i sort med innslag av røde, hvite og blåe striper som krysser hverandre. Dette er også signert Randi Koren Bjertnæs/Sverre Bjertnæs. Skulpturen er delvis abstrahert men vi kan lett assosiere den til mor og barn, og med tanke på hvor mye moren til Sverre Bjertnæs har betydd for ham er det lett å lese skulpturen som et vakkert uttrykk for nettopp det. Får du som jeg en sakral opplevelse når du hviler øynene dine på denne skulpturen, kan vi gjerne trekke det enda lenger til Maria og Jesusbarnet. Lest metaforisk kan man også trekke inn at det er gjerne mange som trenger en trygg favn når det stormer som verst rundt en. Uansett, denne skulpturen må oppleves, så er det opp til hver og en betrakter, alt etter eget kulturfilter, hva en får ut av den. Uberørt tror jeg ingen vil kunne bli.
Vi møter også malerier i denne etasjen som en kommentar til samfunnet; "Den svake krona" er et av dem. De fleste har vel vært opptatt av den svake krona som har ført til at alt har blitt dyrere, for ikke å snakke om de høye rentene. Det er blitt trangere tider for de fleste, men de som roper høyest er gjerne ikke de som sliter mest?
Vi innledet med "Dobbel i dyne" - plakaten/bildet hvor Sverre Bjertnæs fikk en oppfordring kort tid før utstillingen om å male et maleri som er kalt "Dobbel i dyne" fra "opphengeren" og så ble gjort. I tillegg ville Værslev at kunstneren skulle sette inn «Dobbel i dyne» på et allerede ferdig maleri og dermed var tittelen gitt. Det er et vakkert sensuelt maleri i avstemte farger som kan leses på så mange måter; hvilken er opp til deg som betrakter.
Som en avslutning kan det passe med skulpturen "Slik forlater du et bål II" av Sverre Bjertnæs mens det i bakgrunnen henger malerier med påskriften HJEM som er tittelen på utstillingen og samarbeidsprosjektet mellom de to kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev.
Vi begynte med å snakke om at denne utstillingen ikke hadde en kurator men var "hengt opp" av Fredrik Værslev. Med andre ord var det et pågående samarbeid mellom Bjertnæs og Værslev, etter forslag fra Morten Viskum. Mens Værslev og Bjertnæs ikke kjente hverandre fra før, kjente Viskum dem begge godt. Han må ha sett en mulighet som de to det gjaldt ikke hadde kunnet sett for seg, og resultatet? Særs vellykket!
For å lese mer om utstillingen; gå inn på http://Vestfossen.com. Der finner du mer om både utstillingen og kunstnerne Sverre Bjertnæs og Fredrik Værslev. I tillegg finner du omtale av de andre utstillingene, men aller helst bør du ta turen til Vestfossen og VKL.
Bjørn Krogstad; et ikon i norsk kunstsammenheng stiller ut i Trafo Kunsthall
I forbindelse med sin 80-årsdag stiller Bjørn Krogstad nå ut i Trafo Kunsthall i Asker. Kunstneren har selv vært en av dem som sørget for etableringen av Kunsthallen, det sier seg derfor selv at dette er et spesielt møte mellom kunstner og Kunsthall.
Bjørn Krogstad er en kunstner med et helt eget språk og uttrykk som bør fascinere de fleste. Kunstneren tematiserer det eksistensielle, identitet og fremmedfølelse. Det handler også om det formale, i tillegg til farge og rytme, noe vi skal komme tilbake til når vi går i møte med noen av kunstverkene du møter på utstillingen.
Jeg har fulgt Bjørn Krogstad på sosiale medier, både på Facebook og Instagram hvor han er flink å legge ut kunsten sin. For noen år siden var jeg også så heldig å møte ham og konen Liv Karin Krogstad på Vestfossen, men det er første gang jeg fikk oppleve selve kunsten "live" da jeg i går tok turen til Asker og Trafo Kunsthall. Jeg hadde store forventninger og utstillingen sto til forventningene og mer til. Jeg oppdaget mye med kunstverkene som bilder ikke kan gjengi; blant annet det håndverksmessige som kom tydelig frem.
Det første vi møter på før vi egentlig entrer selve hallen er maleriet Trofeer i lampelys. Vi ser en kvinne som er lett å assosiere med det afrikanske, gitt både ved fargesetting men også ved ringene rundt halsen som vi finner i noen afrikanske kulturer. Men er det egentlig det? Vi ser at personen er i profil og på motsatt side finner vi et dyr i form av en ku eller okse? Fargemessig speiler de hverandre så hva er det da vi egentlig ser? Trekker vi på det eksistensielle som Bjørn Krogstad er opptatt av kan det være en kvinne som søker sin indre kraft? Vi ser at komposisjonen bygger på det strengt formale og fargene spiller på hverandre i harmoni.
For dem som har fulgt Bjørn Krogstad er det tydelig at uttrykket de senere år har forandret seg, fra det mer figurative til det mer symbolske. Maskene har blant annet blitt en viktig del av maleriene og det narrative. Går vi imidlertid tilbake til tidligere arbeider kan vi blant annet se på noen av innkjøpene til Nasjonalmuseet at dette har vært en prosess; ansiktsformen på verket Kirurgi fra 1979 kjenner vi igjen i verket Tvilsomme speilinger som er hovedbildet til denne teksten. Krogstad er også innkjøpt av flere museer og offentlige samlinger i tillegg til Nasjonalmuseet.
Går vi litt tettere inn på Tvilsomme speilinger består verket av fire deler som tilsammen måler 200 x 400 cm og som ble til over flere år; 2014 - 2020. Tenker vi på tittelen og studerer de forskjellige deler, ser vi at hver del har en form for todeling, gitt ved den tilsynelatende horisontale linjen. Ved første øyekast kan det se ut som det er personen i øverste del som blir speilet i nedre del, men ved nærmere øyesyn ser vi at det ikke stemmer. Dette varier ; i den røde delen får vi det mer eller mindre til å stemme men det er et felt i overgangen som kan få oss til å stusse. Dette er en av delene hvor profilen minner om tidligere verk som nevnt over.
Går vi imidlertid videre til den grønne delen, godtar vi ikke at det er en reell speiling ved første øyekast en gang. Overdel og underdel er totalt forskjellig. I denne delen er ansiktet en face, altså det er vendt mot betrakter. Øverste del er et ansikt med lukkede øyne, på mange måter ser det ut som personen har kontakt med sitt indre, så hva er det så dette "indre" består av. Ut i fra nedre del er det ikke et godt sted å være. Det er så mye å lese ut av dette gripende verket; det både fascinerer og griper deg med en styrke som går rett inn i sjelen. Som tidligere nevnt er Bjørn Krogstad opptatt av det eksistensielle, og leser vi det inn i kunstverket kan vi se på det som et narrativ som handler om det enkelte mennesket og hvordan man gjennom livet går gjennom perioder hvor man er i balanse men også perioder hvor ubalansen tar over.
Knut Hamsun tok opp dette i "Det ubevisste sjeleliv" og romanen Sult mens Munch malte Skrik hvor han også har skrevet om angsten som kom over ham og som er bakgrunnen for det kjente maleriet. Selv om dette var i 1890-årene, er det lett å assosiere noe av dette inn i verket til Krogstad. Er det ikke et annet uttrykk for Munch sitt Skrik vi finner i den grønne delen som jeg kaller den, selv om den langt ifra bare består av det grønne. Dette er et verk man kan lese om igjen og om igjen og stadig finne noe nytt, for vi som mennesker endrer oss også og det som treffer oss en dag er ikke nødvendigvis det samme som treffer oss en annen gang; kulturfilteret vårt er stadig i endring.
Vi nevnte før bruken Krogstad gjør seg av masker i maleriene sine, et symbol som kan tolkes på så mange måter. Vi forbinder gjerne masker med Harlekinfiguren i det italienske Commedia dellárte, som gjerne tok form av en satirisk tilnærming til samfunnet. Men masker kan være så mangt. Et av maleriene vi treffer på i utstillingen i Trafo Kunsthall er Puppenspiel II. Om det handler om et dukketeater som tittelen tilsier kan bli opp til hver og en betrakter å tolke. For undertegnede handler dette om så mye mer. Leser vi det opp mot dagens samfunn med et evig jag etter å bli et såkalt "perfekt" menneske, både når det kommer til familie, jobb, og ikke minst i sosiale medier, er det gjerne lett å miste seg selv. Med andre ord blir vi fremmedgjort i forhold til oss selv, noe kunstneren selv har gitt uttrykk for å være opptatt av og tematiserer i maleriene sine. Det er her sårheten i bildet kommer frem , den du virkelig er symbolisert ved det lille barnet og den du er blitt, symbolisert ved det voksne mennesket. Masken kan ha en ambivalent symbolikk; som det egentlige jeget, eller som det fremmedgjorte selvet. Denne ambivalensen skaper en spenning i uttrykket og så er det opp til den enkelte betrakter å tolke det hele. Vi ser i tillegg også her hvor fremtredende det formelle og fargespillet som tilsammen skaper en rytme i bildet er. Kunstneren selv kaller det poesi, og visst kan Bjørn Krogstad skape poesi i maleriene sine.
Jegeren drømmer er et mektig verk på hele 170x250 cm. Igjen finner vi masken som svever over jegeren mens troféet i form av en hest har hodet vendt mot jegeren. Det hele er svært estetisk i vakker avstemt fargeskala. Vi finner mange organiske former som er behagelig å se på men dog avbrutt av mer kubistiske former som skaper spenning i komposisjonen. Krogstad oppgir Cezanne som et av sine forbilder, kunstneren som var særs opptatt av form og på mange måter banet vei for både Picasso og Braque da de noen tiår senere beveget seg over i kubismen. Dette kunstverket er så vakkert at jeg overlater til deg som betrakter å bare nyte det for deretter å gjerne lese mer inn i det.
Maleriet Trofé og fugl er på hele 195x230 cm, men selv om det er majestetisk i størrelse er det et lavmælt bilde. Hvorfor? Det er for det første en behagelig komposisjon i duse avstemte farger. Selve motivet består av en fugl med all den positive symbolikken den bringer til bords og selve troféet i form av et litt ubestemmelig dyr. Også her er kunstverket delt inn i tydelige former, mange av dem organiske.
Vi skal avslutte denne lille turen inn i noen av bildene til Bjørn Krogstad som er utstilt i Trafo Kunsthall med maleriet Dyrehoder og trær I fra 2023. Et tre kan være symbol på vekst og dermed noe positivt, men i norrøn mytologi hadde treet Yggdrasil en mer uhyggelig symbolikk. Dyrehodene i bildet har en slags skyggevirkning ved at det ene er lysere og mer diffust enn det andre; to sider av samme levning? Ofte når jeg studerer noen av maleriene til Bjørn Krogstad får jeg assosiasjoner til noe jungiansk, da med tanke på arketypene, for menneskene, dyrene osv som blir fremstilt er mer typer og tenderer mer og mer mot det tidløse. Og det er det tidløse kunstneren tematiserer i sine verk; de eksistensielle verdier, identitet, fremmedfølelse både overfor seg selv og verden generelt. På samme måte er Krogstad opptatt av det tidlig modernistiske formspråk som han prøver å aktualisere, men på et punkt tar kunstneren fullstendig feil; det er når han sier at hans kunstuttrykk og problemstillinger er uinteressant for de unge i dag. De unge i dag både er og bør være opptatt av de problemstillinger Bjørn Krogstad fremmer i kunsten sin og han burde hatt en mye mer fremtredende plass i dagens kunstfelt.
Krogstad var også med i den radikale kunstnergruppen GRAS på 70-tallet som hevdet sine politiske meninger gjennom protester og plakater. De hadde også tett kontakt med tidsskriftet Profil som stod for den litterære siden. I dag ser vi igjen at man protesterer mot det politiske, også i kunsten. Et eksempel kan være Terje Grimen sitt verk Anonym sjøsamisk aktivist som man finner på årsutstillingen til Kunsthåndverkerne på Nasjonalmuseet og som er omtalt i mitt forrige innlegg.
Som en konklusjon vil jeg si at vi skal være glade for at det fremdeles finnes kunstere som kaller på kontemplasjonen gjennom sine kunstverk samtidig som de holder fast på problematikken, mens gjerne andre "go with the flow". Bjørn Krogstad er en kunstner som man i dag burde både høre og se mer til i det offentlige rom for han er som tittelen på dette innlegget tilsier; et ikon i den norsk kunstsammenheng.
Det er siste helg for utstillingen i Trafo Kunsthall så har du mulighet bør du ta turen til Asker denne helgen.
Du finner Bjørn Krogstad både på Facebook og Instagram.