Å gå i møte med Lars Lerin på Haugar Vestfold Kunstmuseum
Aldri før har Lars Lerin hatt en større utstilling i Norge enn den på Haugar Kunstmuseum som nå går mot sin slutt. Jeg har derfor lyst å dele litt av opplevelsen min da jeg besøkte utstillingen forrige helg.
Lars Lerin er en kjent og kjær kunstner; født i 1954 og oppvokst i Värmland i Sverige. Å vokse opp som homofil på den tiden var ikke enkelt, og han har nok kjent på utenforskapet. Han har uttalt i flere intervjuer og også i de kjente TV-programmene hvor han treffer kjente kunstnere og andre kulturpersonligheter, at han drømte om å treffe en fiskersønn i Lofoten. for Lofoten hadde fascinert ham fra han var 12 år. Det var bildene av fiskebåter, fisk, den ville naturen og nærheten til det åpne havet som hadde skapt denne fascinasjonen.
Om ikke Lerin fant den fiskersønnen han hadde sett for seg med sjark og det hele da han dro til Lofoten, fant han i hvert fall en kunstner som han levde sammen med på nittitallet. Han slet med angst og da han begynte å bruke tabletter som nå ble mer og mer blandet med alkohol kunne det bare gå en vei, og etter tolv år dro han tilbake til Sverige for å få hjelp til å komme seg ut av misbruket. I ett av TV-programmene sine snakker han om hvordan han holdt på å ødelegge kjæresten sin på grunn av dette misbruket.
I tillegg til malerier har Lars Lerin utgitt mange bøker som han også har illustrert. Når det kommer til malerier arbeider Lerin innen akvarellmaleriet, men ikke på en slik måte som vi gjerne forestiller oss at et akvarellmaleri skal se ut. Lerin bruker historieformatet når han skaper sine akvareller; utrolig store som gjerne kan fylle en hel vegg.
Jeg hadde sett mange av TV-programmene til Lars Lerin, studert bildene hans på nett, snakket med en kunstner som hadde vært på utstillingen og fortalte hvor fantastisk den var; alt dette hadde jeg i bakhodet da jeg satte meg på toget enda en gang med destinasjon Tønsberg og Haugar Kunstmuseum.
Når store forventninger skal innfris er det lett å bli skuffet, men det er bare å slå fast med en gang at skuffelsen uteble. Jeg hadde hørt at alle veggene var malt svart og jeg var spent på den virkningen, da flere av Lerin sine bilder er mørke. De gikk allikevel på ingen måte i ett med den svarte veggen, det svarte tilførte heller bildene en ekstra dimensjon. Utstillingen er kuratert av Haugars egen direktør Jan Åke Petterson og Øyvind Storm Bjerke, så det burde si seg selv at dette fungerte.
Utvalgte verk:
Det er vanskelig å kun plukke noen få verk for å illustrere denne opplevelsen, men jeg vil gjøre et forsøk. Det som fascinerte meg var i hvilken grad bildene hadde en narrativitet i seg. De var også gjerne bygget opp som collager. Ser vi på maleriet Havn IV fra 2011 legger vi først merke til båten som ligger ved havn for deretter å oppdage de to matrosene nede til venstre i bildet.
Ser vi nærmere på dem, er de som et bilde i bildet, og dermed skapes det på mange måter to forskjellige historier; båtens historie og matrosene sin. Dette er et komposisjonsgrep som på mange måter skaper en ekstra dimensjon til bildet.
Ser vi på hovedbildet i dette innlegget; Nordland fra 2014, blir komposisjonen og oppbyggingen av bildet som en collage enda tydeligere. Det er som flere bilder er satt sammen på samme måte som man bygger opp en ekte collage.
Går vi til enda et annet bilde; Vinduet mot bakgården II fra 2014, blir det narrative enda tydeligere. At tittelen er vinduet i entall mens vi ser veldig mange vinduer i en blokk, indikerer det at hvert vindu har sin egen historie å fortelle.
I ett vindu finner man en brudgom som bærer bruden over dørstokken,
i et annet finner vi en annen historie, og slik fortsetter det fra vindu til vindu. For betrakter kan det trigge narrativiteten i oss og dermed oppstår det en narrativ kommunikasjon mellom kunstner og betrakter. Noen vil helt sikkert koble dette verket opp mot Frode Grytten sin roman Bikubesong, hvor hvert kapittel handler om personene som bor i de forskjellige leilighetene i Murboligen i Odda, en kjent boligblokk for arbeiderne.
I bildet Dødsbo fra 2016 finner vi et goldt landskap med mørk himmel og snø hvor visne gresstrå titter opp. Oppe i høyre hjørne er det felt inn noe som skal forestille hvordan det har sett ut før og med mennesker som har bodd i dette huset. Som i flere av de andre bildene finner vi også her en form for håndskrift, noe som kan symbolisere brev som har vært skrevet. Igjen et sammensatt bilde som skaper en historie.
At Lars Lerin er en bereist mann viser også denne utstillingen. Ikke minst gjelder det de sakrale bildene som speiler hans reiser til Iran og Midt-Østen. De er fint satt sammen og jeg anbefaler å roe ned, ta seg tid og kjenne på den sakrale følelsen disse bildene gir. Hva man måtte legge i det sakrale er opp til hver og en betrakter, men det gir en ro.
Har man funnet roen foran de sakrale bildene er man gjerne klar for å bli ristet litt i sjelen, for i det man går i møte med Syriabildene er det ikke mye igjen av roen. De viser i all sin gru hva som har skjedd i dette landet som er blitt bombet sønder og sammen, og uhyggen kryper nedover ryggsøylen og man kjenner også gjerne på noe fuktig i øyekroken.
Til slutt vil jeg ta med Bibliotek fra 2009 som en påminnelse om at Lars Lerin også har utgitt mange bøker selv, og at man kan kjøpe boken som er laget til denne utstillingen for å ta med seg hjem og gjenoppleve utstillingen på et vis. Det er nemlig en mektig utstilling som viser flere sider av Lars Lerin. Javisst er han opptatt av Lofoten og vi ser en lengsel i bildene hans, og på den måten fremtrer kunstneren som en romantiker. Men det finnes også så mye mer som blant annet gjør ham til en globetrotter og kulturrealtivist som tar inn andre kulturer, og ikke minst, en samfunnskritiker gjennom Syriabildene.
I dag har Lars Lerin eget galleri i Karlstad, er gift med Manouel Marques og er en småbarnspappa som er opptatt av at sønnen skal få en trygg og god oppvekst. Dette kommer ikke minst frem i de kjente TV-programmene hvor han treffer kjentfolk han ønsker å møte og ha gode samtaler med. Og hvem vet når dette vil speile seg i kunsten hans.