KEISERENS NYE KLÆR – Morten Viskum tar knekken på noe av det skinnhellige i sitt nye selvportrett.
På Samtidskunst.com er flere av selvportrettene til Morten Viskum omtalt, ikke minst i forbindelse med den store utstillingen på Haugar Kunstmuseum i fjor. Fjorårets selvportrett med Donald Trump vakte stor interesse, også internasjonalt. Artikkelen om dette kunstverket på Samtidskuns.com ble oversatt til spansk og presentert på Arte Al Limite (AAL) sin hjemmeside blant annet.
Det sier seg selv at spenningen har vært stor foran avdukingen av årets selvportrett. Fra tidligere vet vi at disse selvportrettene til Morten Viskum kan leses som enten en kommentar eller kritikk av hendelser i tiden de ble skapt. På den måten blir de også stående som historiske tidsvitner. Ikke minst ble dette tydelig i fjor på Haugar Kunstmuseum. Vi som opplevde denne utstillingen fikk mange aha-opplevelser da vi gikk i møte med de enkelte portrettene. Vi ble minnet på flere hendelser som hadde rørt samfunnet i forskjellig grad da de ble til. Eksempler kan være finanskrise, islam-debatt, klovnen, og ikke minst Donald Trump, bare for å ha nevnt noen. Så kan man lure på om kunstneren har kontakt med en viss glasskule, siden han har en egen evne til å se ting som er i emning før de er kommet så langt.
Mange vil kunne mene at disse selvportrettene har i seg en form for narsissisme, men i flere samtaler har Viskum uttalt at han uttrykker seg gjennom kunsten sin. Det er derfor mer naturlig å lese selvportrettene som en kommentar eller kritikk til samfunnet vi lever i, som tidligere nevnt.
Keiserens nye klær som er tittelen på årets selvportrett er hentet fra H.C. Andersen sitt eventyr fra 1837. Dette er ikke et vanlig folkeeventyr som har ukjent forfatter og gjerne begynner med "Det var en gang..." og er preget av kontraster, gjentagelser og tallet tre, syv o.s.v. Folke-eventyrene ender også som regel godt, gjerne med at "helten" får prinsessen og halve kongeriket. Da er det annerledes med kunsteventyrene til H.C. Andersen; de ender som regel ikke så bra. Det er vel flere enn undertegnede som har blitt våt i øyekroken av "Piken med fyrstikkene" eller "Den standhaftige tinnsoldat". Det er ikke så rart at Morten Viskum tar i bruk ett av H.C. Andersen sine eventyr, da disse ligger tett opp til satiren.
Eventyret Keiserens nye klær handler om den forfengelige keiseren som blir rundlurt av noen bedragere som later som de vever de nydeligste stoffer for å sy klær til ham. Det er bare en hake med det hele; det er bare de kloke som kan se det vakre stoffet. Det er derfor ingen som våger å si at det ikke finnes noe stoff på veven, selv ikke keiseren. Ikke før en liten gutt roper ut at keiseren ikke har noe på seg når han går i opptoget med de såkalte nye vakre klærne sine. Først da stemmer resten av menneskemengden i. Og keiseren? Ja han måtte bare holde ut til opptoget var over.
Hva er det så Morten Viskum vil når han tar i bruk Keiserens nye klær i årets selvportrett?
Det er nærliggende å knytte selvportrettet opp mot valgåret, og selv om valget kom etter selvportrettet vet både kunstneren og andre hvilke skinnsannheter som ofte opptrer i denne sfæren. Det kan være seg valgløfter som ikke vil bli gjennomført, ufullstendige fakta som blir lagt frem, og som dermed får en helt annen betydning, med mer. Ikke minst spiller også media en viktig rolle i denne sammenhengen; de velger hvilke saker de vil legge vekt på, gjerne ut i fra hva som skaffer mest seere og dermed også mest klingende mynt i kassa.
Dette året har også vært preget av flyktningekrisen, noe vi har kunnet følge med på både gjennom media og gjennom politikernes polemikk. Hva som er sant og hva som ikke er det, kan være vanskelig å bli helt sikker på, men i disse dager har Leger Uten Grenser påtatt seg gutten i eventyret sin rolle i videoen Vilkårlig fengslet med Europeisk støtte og med slagordet "De kan ikke si de ikke vet hva som skjer - nå vet du det også".
I tillegg har det vært mye diskusjon rundt nye direktører til de store kunstmuseene i år, og aller størst ble vel diskusjonen rundt den nye direktøren til Nasjonalmuseet. Morten Viskum var selv en som søkte på denne stillingen, men også her bar utlysingen preg av skinn, noe de fleste klarte å gjennomskue, lik den lille gutten i eventyret. Helst ville Nasjonalmuseet beholde Audun Eckhoff til tross for at de fleste tilknyttet kunst-Norge på ett eller annet vis ikke syntes han hadde gjort en god nok jobb. Som et resultat av dette kunne vi blant annet lese i BT 6.02.17 at Karen Hindsbo ble headhuntet til stillingen, noe som bekreftet at utlysingen førte mange søkere bak lyset.
Som sin siste store bragd i Bergen fikk Kode-direktøren æren av å gjenåpne Kode I. Kode I er et fantastisk bygg med et like fantastiskt innhold, selv om det fremdeles mangler en del av innholdet etter nyåpningen. Dessverre forsvant alt dette i reaksjonene som oppstod da Hindsbo valgte Dronning Sonja som utstiller til denne åpningen. Direktøren gikk ut i media og forsvarte valget sitt med at Dronning Sonja hadde gjort så mye for kunsten, og det har hun helt rett i, men det var vel mer som lå bak dette valget. Like før kunne vi lese om de store besøkstallene Kode hadde oppnådd, og med den nye åpningen ville hun gjerne forsterke dette resultatet. Og ja; denne gangen var det mange som inntok rollen som den lille gutten i Keiserens nye klær. Dermed fikk nyåpningen ekstra mye mediaomtale, og sikkert også mange besøkende som ikke ellers hadde besøkt Kode I.
Hvordan sponsorer styrer Kunst-Norge har også vært oppe i media i år, ikke minst med Stein Erik Hagen og hans samarbeid med Audun Eckhoff og Nasjonalmuseet. Dette samarbeidet gikk ut på at Nasjonalmuseet skulle få vise hans store kunstsamling og eventuelt med tiden overta den, kort fortalt. Hva som er sannhet og hva som er skinn i denne saken er vanskelig å si, og siden samarbeidet har opphørt, er det ikke lenger like interessant. Det var Stein Erik Hagen som trakk seg fra samarbeidet da han følte at han urettmessig ble beskyldt for å legge press på regjeringen.
Utsnitt
Går vi så tilbake til keiseren er det noe stakkarslig over keiseren til både H.C. Andersen og Morten Viskum. I sistnevnte tilfelle prøver denne personen å innta et kropps-språk som skal tilsi verdighet, men denne verdigheten bærer også preg av skinn. Riktignok har personen på seg en kappe som er synlig i dette tilfellet, men kappen virker da alt for tung å bære. På hodet har keiseren fått plassert en krone, men er det en ekte krone? Brillene som denne keiseren har på seg kan symbolisere Mayas slør; virkeligheten som en illusjon og blendverk. At keiseren kun er iført undertøyet gjør ham enda mer stakkarslig; dette er undertøy man brukte før i tiden og som man gikk til sengs med når all staffasje og de konstruerte identitetsmarkørene var fjernet. Dermed står denne keiseren ganske så ribbet tilbake.
Utsnitt
Til sist men ikke minst skal vi legge oss på minne staven som på toppen har et dødningehode. Dette er det viktigste Memento Mori symbolet (husk at du skal dø) ved siden av timeglasset som har vært brukt opp gjennom tidene i kunsthistorien. Med det peker gjerne Morten Viskum mot all urettferdighet som skjer i verden og som ofte blir forsøkt pyntet på og i mange tilfeller feilt fremstilt. Mange kunstnere i lille Norge kjenner gjerne også på en urettferdighet når det kommer til hvem som får innpass i de forskjellige gallerier, hvem som får medieomtale med mer. Norge er et lite land, og når det gjelder hvem som sitter med makten når det kommer til kunstsfæren er den svært liten.
Kanskje burde vi alle innta den lille gutten sin rolle i eventyret i større grad når det kommer til det som skjer i samfunnet; hva ønsker vi å gi videre til våre etterkommere; keiserens feighet eller den lille guttens modighet?
Hovedfoto: Lars-Andreas Kristiansen, gjengitt med tillatelse fra Morten Viskum
Videre lesing:
Morten Viskum og selvportrettene
