Self Portrait I
Vi er som nevnt i forrige innlegg inne i den siste utstillingsuken til Helge Segrov hos Rammeservice i Bergen, og det siste bildet som blir omtalt i den forbindelse er Self Portrait I. Helge Segrov har som de fleste kunstnere laget flere selvportretter, og de vil bli analysert og satt sammen til en helhet ved en senere anledning.
Selfportrait I
Selfportait I er et sammensatt bilde; vi finner symboler, ansikter med mer, men også tekst. Ser vi på komposisjonen først, finner vi et ansikt en face i senter av bildet. Andre elementer vi finner i bildet er et ansikt i profil, flere av de kjente "flaggene", stjerne, kors, et dollartegn som er nøytralisert ved hjelp av tverrstripene som danner kors. På samme måten er også "djevelgaffelen" som vi finner i bildet nøytralisert fordi tennene er gjort om til kors. Vi finner også flere kors, en blomsterranke, og to av de kjente brystene, eller puppene om man vil, med kors på. Går vi tilbake til hodet er det på en måte innhyllet i organiske former, noe som gir et mykt uttrykk. Til venstre i bildet er begrepet "ORPHAN" (foreldreløs) skrevet loddrett, mens det på høyre side er skrevet "SPRING", også det loddrett. Alle elementene danner tilsammen en helhet som er i balanse.
Bakgrunnsfargen er svakt rosa, mens det ellers er brukt jordfargen dyp oker, fiolett, blå og grønt. De ekspressive fargene er fraværende i dette bildet og fargene sammen med komposisjonen gir en ro i uttrykket. Vi vet imidlertid fra før at Helge Segrov sine bilder ofte fremtrer vakre og behagelige ved første øyekast, men når vi går dypere inn i bildet finner vi elementer som ikke er like behagelige, og dette bildet er ikke noe unntak.
Ser vi på ansiktet i senter er øyne, nese og munn klart definert, men uttrykket er trist. Grunnen til denne tristheten må være å finne i resten av bildet. Flytter vi blikket til venstre i bildet finner vi ansiktet i profil. Også dette ansiktet har et klart definert øye, nese og munn, og denne munnen peker oppover, noe som gir et positivt uttrykk. I tillegg er leppene grønne og ut av munnen finner vi blomsterranken som peker oppover og i tillegg står i blomst, noe som forsterker den positive energien som strømmer ut av selve ansiktet. I tillegg har det jordfarge, det har kontakt med virkeligheten, mens det andre ansiktet er fargeløst, noe som gjør det dødsaktig. Som kjent forsterker kontraster hverandre, så også her. Vi må derfor kunne lese ansiktet i profil med blomsterranken som håpet om en bedre fremtid, noe som også blir forsterket av at ansiktet er plassert i en form som kan leses som en nymåne. Går vi så til skriften; ORPHAN (foreldreløs) lander vi igjen. Konnotasjonene til foreldreløs må kunne sies å være enhetlig negative, men ordet må også kunne leses metaforisk. Da får det en helt annen betydning; vi ser ikke lenger for oss barnet uten foreldre, men et menneske som har mistet grunnen under føttene og strever med å finne fotfeste; hva er meningen med livet mitt?
Går vi videre finner vi enda flere uttrykk som kan bygge opp om denne tolkningen. Ser vi over hodet finner vi en form som kan minne om et seil; livets reise, men det peker nedover sammen med både tre kors som kan stå for treenigheten og "Betlehemsstjernen" som symboliserer nytt liv. Trekanten som vi ofte leser som en pyramide har her mer form av et knivblad og har retning ned mot det som kan leses som halsgropen og dermed også pulsåren som symbol for det livgivende, så her er det fare for at kontakten med elementene som vi finner i brystet forsvinner. Vi finner også ordet SPRING (vår) til høyre i bildet, men mens vi gjerne forbinder våren med det grønne er det ORPHAN som er skrevet med grønt. Her bytter kunstneren om på fargebruken i forhold til hva som er forventet, og skaper dermed noe av underliggjøringen som den russiske formalisten Viktor Sjklovskij tok for seg i artikkelen "Kunsten som grep" fra 1916. Sjklovskij snakket riktignok om språket, hvordan det hadde blitt automatisert, men ved å ta det ut av sin vanlige sammenheng får det denne underliggjøringen eller fremmedgjøringen. Selv om Sjklovskij snakket om språket og da gjerne poesien, er det akkurat det samme som skjer i andre uttrykk, som kunstbilder for eksempel. Ved å benytte seg av dette i større eller mindre grad får kunstnerne betrakteren til å undre seg, og gjerne i noen tilfeller tenke nytt. Selv om det Helge Segrov har gjort i fargebruken av ordene ikke er så drastisk, er det nok til at han kan frembringe litt underliggjøring hos betrakteren. At Segrov gjør det i mye større grad når han skaper sine halvsurrealistiske og sterkt abstraherte figurer i bildene sine er selvfølgelig mye mer opplagt, men til syvende og sist handler det om å ta seg tid til å lese alle detaljene. Til venstre i bildet finner vi også et kors og lenger ned en pupp med kors som står som begynnelsen på livet, før livet blir vanskelig. Går vi tilbake til høyre side i bildet, finner vi den nøytraliserte gaffelen til djevelen og også et flagg og flere kors.
Går vi så til nederste del av bildet, finner vi flere symboler. I senter finner vi puppen med korset, men i denne puppen finner vi også det tredje øyet inni og noe som kan leses som en sædcelle på utsiden, og dermed går vi på mange måter helt tilbake til unnfangelsen og frem til starten på livet i dette elementet. I tillegg sørger både korset og det tredje øyet for at det tross alt skal gå bra. Vi finner også det nøytraliserte dollartegnet som en protest mot grådigheten i verden. Vi ser også at stjernen peker oppover, om enn litt på skrå. Det samme gjør "flagget" med circle of life på tuppen, og gaffelen som er nøytralisert for ondskapen. Mye velstand her med andre ord, men, og det er et stort men, nøkkelen er snudd på hodet, så det finnes ingen enkel løsning for å nå frem til det gode i livet.
Går vi så tilbake til ansiktet i senter, forstår vi gjerne mer av uttrykket. Det er et vanskelig liv som her blir uttrykt, men håpet ligger der, håpet om endring og starten på en lettere del av livet, hvor fotfestet er tilbake og svaret på "hva som er meningen med mitt liv" er løst. Igjen lokker Helge Segrov oss med inn i kunsten sin ved å spille på ambivalensen med det vakre og dekorative ved første øyekast, og så tar han oss videre med på en reise som også innbefatter de mørkere sider i livet. Disse reisene som Segrov tar oss med på i sin kunst får oss til å tenke og bli mer oppmerksom på livets fasetter; men til tross for tunge stunder som vi møter på livets vei finnes det alltid håp, det gjelder bare å ikke gi opp.
