LANDSKAP I UROENS TID: Eva Harr tilbake i Vedholmen Galleri
Regn og vind kjemper om å ha overtaket i byen mellom de syv fjell denne lørdagen da Eva Harr skal åpne utstilling i Vedholmen Galleri. Harr er en populær kunstner, noe vi får bekreftet i det vi ankommer galleriet. Det er så vidt vi kommer innenfor dørene, så fullt er det av personer som vil få med seg denne åpningen.
Vibeke Harild ønsker som vanlig velkommen før Mohammed Al-Majzoub og Manar Alhashemi overtar med nydelig musikk, omgitt av vakre og stemningsfulle bilder. Andreas Grieg står for åpningstalen og dermed er regn og vind glemt, det er bare å være i stunden og ta inn over seg det hele.
Eva Harr
Eva Harr sammen med Mouhamed Majzoub og Manar ALhashemi som stod for det musikalske innslaget
Eva Harr er kjent og kjær for mange kunstelskere, ikke minst for sine blå bilder med tomme hus, bilder som skaper en helt spesiell stemning, noe vi skal komme tilbake til. Kunstneren er fra Harstad, men bor nå i Oslo. Sin utdannelse har hun fra Statens Håndtverk- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi. Hun er utdannet både innen maleri og grafikk, så det er en kunstner med en solid utdannelse bak seg. At hun er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Oslo kommunes kunstsamlinger, Troms fylkeskommune, Nord-Norsk Kunstmuseum og selvfølgelig Harstad Kommune, bare for å ha nevnt noen av dem, sier også en god del om hvilken plass hun har i den norske kunstverden. I tillegg har Eva Harr også en god del oppdrag og utsmykninger på merittlisten; blant annet Hurtigruteskipet Richard With, Norsk Hydro, Statoil, med flere. Når det gjelder utstillinger er listen lang, både når det gjelder seperat- og kollektivutstillinger, og på Høstutstillingen har kunstneren vært representert flere ganger.
Kunsten
Før natten
Som tidligere nevnt er gjerne Eva Harr aller mest kjent for sine blå bilder med tomme hus, og for dem som er kjent i Nord-Norge vet man at i denne landsdelen finner man mange tomme hus, og flere av dem blir stående til nedfalls. Det er et trist syn for som Kari Bremnes synger; "Folk treng hus og hus treng folk". Hus kan leses på flere plan: som konkrete hus med sine historier til folk som har bodd i dem, men også hus som symbol på det vi bærer i vårt indre.
Jeg var så heldig å få en fin samtale med Eva Harr på utstillingen, og da vi kom inn på disse bildene, snakket hun om husene som symbol på lengsel, en form for hjemlengsel som vi vel alle bærer inni oss. Denne hjemlengselen kan, som Eva Harr sa, være minner og erindringer, men også samtiden som en viktig del i den forbindelse. For kunstneren sin del, som nå bor i Oslo, handler det også om den konkrete hjemlengselen, lengselen til den Nord-Norske natur og kultur. Det handler også om ens identitet, for stedet og kulturen man kommer fra vil alltid være en viktig del av vår identitet. Kunstneren fortalte at hun flere ganger hadde opplevd at personer ved synet av et tomt forfallent hus hadde uttalt; "Å der har vi et Eva Harr-hus", noe som varmer henne langt inn i sjelen hver gang.
Tilhørighet og identitet er viktig for ethvert menneske og det er kanskje derfor disse bildene til Harr treffer så mange. Blåfargen som dominerer er kontemplasjonens farge som åpner opp for det meditative. Man får gjerne en lengsel og et ønske om å fylle disse husene, enten konkret med folk, eller symbolskt ved å fylle på sitt indre. I begge tilfeller har husene noe melankolskt over seg; en tristhet over all fraflyttingen man opplever i distriktene i det konkrete tilfellet, eller som en påminnelse om viktigheten av å fylle livene våre med det livet virkelig handler om i en hektisk urolig verden, i det symbolske tilfellet.
Reiselandskap
I litografiet Reiselandskap finner vi et landskap med et forenklet språk, noe abstrahert med andre ord. Bildet er holdt i blåtoner, men med en varm okerfarget himmel; er det soloppgang, eller solnedgang? Ikke så lett å si, og dermed åpner bildet for flere måter å lese det på. I front finner vi trær med bare grener som stenger for deler av utsikten.
Tar vi for oss tittelen; Reiselandskap, kan man lese det som et bilde på en konkret reise i et landskap, men det er gjerne mer naturlig å lese det som et symbol på en reise i vårt indre landskap. Det er et åpent landskap vi ser, hadde det ikke vært for trærne uten blader som stenger. Dette skaper en kontrast i bildet, på samme måte som kontrasten mellom de kalde og den varme fargen som er brukt. Kontraster forsterker som kjent hverandre, så også her. Går vi til vårt indre landskap, hvordan arter denne reisen seg, i følge bildet? De blå feltene skaper ro, men også distanse. Den varme fargen på himmelen kan leses som et symbol på de varme, gode følelsene. Det er et åpent landskap vi befinner oss i, et mulighetens landskap, men hva med trærne? Leser vi bildet på denne måten kan det stå som en påminnelse om at vi ikke må glemme mulighetene vi har til å vokse som menneske når den urolige hverdagen tar oss. Legger vi oss det på minne, fjerner vi trærne, de bladløse trærne med skarpe grener, som står som et symbol på det som vi, uten å tenke over det, tillater å hindre oss i å vokse som mennesker. Visualiser bildet uten trærne og kjenn på hvordan det da føles; det er da du befinner deg i "öpna landskap".
Over jorden II
Som tidligere nevnt, er Eva Harr aller mest kjent for sine hus i blått landskap, men på denne utstillingen møter vi også bilder i en annen fargeskala. Bildet her er kalt Over jorden II, og vi ser at her bruker kunstneren mer gråtoner. Selv om det blå finnes i sjøen, er det en mer nedtonet blåtone med mye grått i seg. Over fjellet finner vi en varm okerfarge som tanderer mot det oransje og skaper en illusjon av morgengry. Tittelen tilsier at det er her fokuset ligger og dermed skaper det en positiv følelse, en følelse av noe nytt som er i emning. Formene er også her forenklet, og sammen med fargeskalaen gir det rom for det meditative.
Ytterst i verden
Et annet eksempel er bildet Ytterst i verden. Da jeg spurte Eva Harr hvorfor hun hadde gått bort fra den tidligere blåfargen og tonet det hele ned, svarte hun at til tross for at hun har bodd lenge i Oslo, var hjemlengselen stor, så hun måtte ta en pause fra den fargepaletten som var så typisk for Nord-Norge; den nydelige blåfargen som vi finner i mørketida.
Bildene er fremdeles skapt for å fremme det meditative, påpekte hun, noe vi som betrakter kan være enige i. Det er en ro i bildene, selv om blåfargen ikke her er like fremtredende. Ser vi godt etter finner vi i dette bildet, trær i forgrunnen som også her stenger for utsikten, men i mye mindre grad enn tidligere. Betyr det at kunstneren har åpnet mer opp for sitt indre, eller er det betrakteren hun henvender seg til?
I vår samtale går Eva Harr videre inn på hvordan den ekte kommunikasjonen er i ferd med å bli ganske så fraværende; kommunikasjonen foregår ved at man går med hodet ned i en mobil, i stedet for å kommunisere ved å se hverandre inn i øynene. Hun ønsker at bildene hennes skal kommunisere, slik at man er nødt til å løfte blikket og møte kunstverket ansikt til "ansikt". Kun på den måten kan man få noe ut av kommunikasjonen.
Etter Drøm
Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij er kjent for det han kalte for underliggjøringen. Han mente at vi i kunsten kan gjøre en forskjell ved at vi går ut av den virkeligheten hvor det meste går på autopilot, uten at vi legger noe særlig merke til hva som skjer og hva vi møter på vår vei. I kunsten derimot, kan man skape noe som får personer til å stoppe opp og undre seg, noe de fleste av oss gjør for lite av.
Jeg spør Eva Harr om hun kan si noe om bildet Etter Drøm idet vi nærmer oss dette på vår vandring, og det kan hun. Kunstneren forteller at hun er veldig opptatt av naturen, og hvilken betydning den har for oss. På den måten kan vi sammenligne Eva Harr med kunstnerne som vi finner i romantikken på 1800-tallet. Av malere kan vi nevne J.C. Dahl, Hans Gude, og Adolph Tidemand, som satt i Tyskland og malte bilder med norsk natur som motiv, en natur som hadde stor betydning for dem. Bjerk i storm av J.C. Dahl og Brudeferden i Hardanger av Tidemand og Gude kan stå som eksempler på denne type malerier. Henrik Wergeland var en av forfatterne i romantikken som skrev flere dikt hvor det lyriske jeg henvendte seg til naturen og fikk trøst; Til min gyldenlak kan være et godt eksempel på dette. Man søkte med andre ord trøst i naturen og fant den. Kanskje Eva Harr også kan plasseres innenfor en form for romantikk?
I et tidligere innlegg har jeg vært inne på hvordan Aristoteles så på mennesket som natur; alt levende er natur, fra planter til dyr og videre til mennesker. Selv om Aristoteles lager et hierarki med menneskene på topp, noe vi ikke skal gå videre inn på her, er menneskene en del av naturen og det er derfor naturlig at man finner ro og gjerne også trøst i det man er en del av.
Med industrialiseringen fjernet mennesket seg mer og mer fra naturen, og da kommer også angsten og fremmedfølelsen. Dette kommer ikke minst til uttrykk i modernismen som kommer helt mot slutten av 1800-tallet. I Norge kommer det til uttrykk i Munch sitt bilde Skrik, i litteraturen i Sigbjørn Obstfelder sitt dikt "Jeg ser", bare for å nevne noe.
Utviklingen har siden den gang bare fortsatt, og dermed er gjerne behovet i dag egentlig langt større for å finne tilbake til naturen, uten at man nødvendigvis er klar over det. Først da er det gjerne at både stress og uro og det som medfølger forsvinner, og man kan igjen bli et helt menneske i samspill med den naturen vi alle er en del av.
I det vi står foran bildet som har tittel Etter drøm kan man kjenne litt på underliggjøringen, gitt ved både tittel og selve bildet. Vi ser et landskap med sjø, fjell og en himmel med måne. Motivet er ikke stedsspesifikt, det kan være hvor som helst. Mellom sjø og fjell finner vi et felt som ser ut som tåkedis, noe som igjen er med på å forsterke følelsen av det litt mystiske. Formene er også her tonet ned og fargene er i harmoni, noe som gir ro. Det må være en god drøm man har opplevd i dette tilfellet hvor alt er slik i harmoni. I det vi våkner befinner vi oss på et såkalt alfanivå; man er ikke helt våken, man befinner seg nærmest i en meditativ tilstand, en behagelig tilstand. Litt av denne følelsen kan man få som betrakter av dette kunstverket. Det er gjerne derfor naturlig å lese dette motivet som et symbol på et indre landskap. Hvordan det landskapet ser ut er opp til hver og en betrakter, avhengig av ens kulturfilter.
Eva Harr peker på månen og hun spør om månen, med all sin symbolikk fremdeles kan ha det tiltrekkende mystiske over seg nå når mennesket har gått på den. Hun sier videre at hun finner det veldig vanskelig å male månen, da vanskelighetsgraden er så stor for å få frem det mystiske. Nordlyset er enda vanskeligere å male legger Eva Harr til, så det holder hun seg unna. Men har månen beholdt sin mystiske kraft? Vi ser på hverandre et lite sekund, så nikker vi begge to og er skjønt enige i at det har den, for som Eva Harr konkluderer; den virker jo på oss uansett. Det er bare å være enig med kunstneren i det utsagnet, og dermed tar vi farvel med en god følelse av Sjklovskij sin underliggjøring i oss.
Utstillingen er kalt Landskap i uroens tid og med denne utstillingen henvender kunstneren seg til vårt indre landskap; vi må ikke glemme hvor viktig det er å stoppe opp og ta seg tid til å lytte; lytte til oss selv, lytte til andre og legge merke til de hendelser og tegn som tross alt finnes i en urolig automatisert hverdag.
Utstillingen står til 4.november og anbefales på det varmeste.
For mer informasjon om kunstneren Eva Harr trykk her.
