Fra For bare trær til Ida Lorentzen og Michael O`Donnell med Stillheten etterpå. På Vestfossen Kunstlaboratorium får du en...
Tittelen på denne utstillingen er slutten på det kjente idiomet å ikke se skogen for bare trær. Hva oppnår kuratorene ved å utelate begynnelsen? Kanskje det får betrakterne til å stoppe opp og undre seg? Da er vi allerede i ferd med underliggjøringen som den russiske formalisten Viktor Sjklovskij (1893 - 1984) er så kjent for. Da har allerede kuratorene oppnådd det de sannsynligvis ønsket og når vi nå går i møte med denne utstillingen er vår innstilling allerede endret i utgangspunktet.
Det første som fanger min oppmerksomhet er Ulf Nilsen sitt maleri Fuge fra 2024. Det er kraftfullt ved hjelp av paletten, nostalgisk i forhold til objektene vi finner i maleriet; en hoggestabbe, en øks, noen ferdigkløyvde vedstubber og en slik båt som gjerne barn lager. Til sammen skaper dette et nostalgisk narrativ. Trestammene i bakgrunnen plasserer oss i en skog. I tillegg finner vi en stige som er alt for liten til en høy trapp. I bakgrunnen får vi en forestilling av et delvis opphengt bilde av en kirke med en liten landsby. Med dette utvider narrativet seg; for benytter ikke kunstneren seg her av en form for underliggjøring? Dermed blir hele maleriet et symbol på noe større enn selve objektene. Dette maleriet måtte jeg gå i møte med flere ganger for det grep meg på en helt spesiell måte slik bare gode kunstverk kan.
Vi finner også mange skulpturer i denne utstillingen, og Maja Ja Jansen sin fargerike marihøne som er kalt Goďs Little Cow fanger lett vår oppmerksomhet. Man tenker gjerne på en marihøne som et lykkedyr men ved å la den havne på ryggen kaller kunstneren på betrakters oppmerksomhet på mer enn en måte ved å plassere marihønen i en sårbar stilling. Kuratorene har gjort en god jobb ved å la Trond Einar Solberg Indsetviken sine bilder lyse opp i bakgrunnen.
Morten Juvet sin elgskalle kan være et annet eksempel på en skulptur vi møter. Den er fargerik og på hornene finner vi både trær og det som kan oppfattes som et fjell. Men setter vi sammen alle elementene er det ikke vanskelig å lese verket rett inn i miljøkampen.
Sterkt blir det når vi går i møte med Christer Karlstad sine malerier, som her; Borderland. Som jeg gjentar til det kjedsommelige; Aristoteles plasserte mennesket som en del av naturen og forsvinner naturen forsvinner mennesket. I dette maleriet finner vi et menneske som klamrer seg til trestammen som er i ferd med å bli revet opp ved roten. Det er så sterkt i uttrykket at det tar tid å ta innover seg. Vi kan både lese det direkte inn i miljøkampen men også inn i fremmedgjøringen som blant annet Obstfelder skrev om for over hundre år siden. Da var det den industrielle revolusjonen som gjorde at mennesket følte seg fremmedgjort, i dag lever vi i en verden som synes å gå av hengslene med all elendigheten som i disse tider foregår; krig, elendighet, mennesker som sulter, dør, og med lidelser som ikke lar seg beskrive med ord. «Mor jeg vil tilbake» synger Jan Eggum.
Vi finner flere skulpturer av Anne Kampmann i denne utstillingen; som her Pulp fra 1989. Man får lett assosiasjoner til en totem og da lar jeg deg kjære betrakter gå videre inn i undringens verden.
Man kan ikke unngå å legge merke til Camilla Edström Ödemark sin store tømmerinnstallasjon som er dedikert til mor, mormor og farmor. Med det kaller kunstneren på «slekt skal følge slekters gang» på sin egen måte. Her handler det om generasjoner og hus som symbol på trygghet. Men hus er også et symbol på vårt indre og i det ligger også en takknemlighet fra kunstneren til sine kvinnelige forgjengere. I forgrunnen ser vi Vanna Bowles sin skulptur Deviant (Rapture) fra 2025
Etter alle inntrykkene fra hovedutstillingen beveger jeg meg over til utstillingen til Ida Lorentzen og Michael O`Donnell. Å sette sammen disse to så forskjellige kunstnerne; Ida Lorentzen med sine rom uten mennesker og Michael O`Donnell med sine ofte monumentale skulpturer virker spennende og jeg gleder meg til å gå utstillingen i møte. Samtidig blir jeg selv inspirert til å «leke» meg litt når jeg tar bilder som her hvor jeg har satt sammen O`Donnell sin ruvende skulptur Look Out fra 1988/2025 med Lorentzen sitt maleri House of Protection fra 1995. Hver for seg vil man lese dem på en helt annen måte enn ved å lese dem under ett. Sett under ett skaper de en form for kontrast. Vi har tidligere vært inne på symbolikken av et hus; og hvis man er trygg nok på seg selv som menneske kan man vokse seg både stor og sterk som skulpturen og dermed bli fri. Dette er bare ett eksempel på en tolkning men det finnes mange flere muligheter, alt avhengig av betrakters kulturfilter.
Et av de sterkeste verkene må vel kunne sies å være Michael O`Donnell sin installasjon The Right to Remain Silent som handler om dødsdømte fanger sine siste ord eller mangel på dem. Den blå døren symboliserer veien til utførelsen av selve henrettelsen. Jeg blir stående lenge for å lese og det går kaldt nedover ryggen; for hvem er disse menneskene og hva er det som har ført til at akkurat disse menneskene har utført handlinger som gir et slikt resultat; og hva med dem som har blitt utsatt for det?
Vi avslutter denne vandringen med Ida Lorentzen sitt maleri Undersøkelsesstol fra hudavdelingen fra 1991 hvor vi på denne utstillingen også finner selve stolen som er motivet i maleriet. Stolen stammer fra Oslo Universitetssykehus. Ida Lorentzen sine malerier er ved første øyekast gjerne lavmælte men de kaller også på kontemplasjonen for de er så mye mer enn det vi i første omgang ser. For undertegnede har kunsten hennes fascinert meg slik opp gjennom årene at for første gang skriver jeg om mer enn selve hovedutstillingen på VKL. Denne utstillingen er kalt Stillheten etterpå og både O`Donnell og Lorentzen får oss til å forlate denne utstillingen i stillhet men med hodet fullt av inntrykk som må bearbeides.
Vi begynte denne vandringen med Sjklovkij sin underiggjøring noe som i aller høyeste grad er tilstede i disse utstillingene og da har kuratorene klart å riste betrakterne ut av den vanlige tankegangen og fått dem til å stoppe opp, tenke og undre seg. Og det er akkurat det kunsten er i stand til å gjøre og derfor er den også så viktig.
For bare trær og Stillheten etterpå er kuratert av Bjørn Hatterud og Per Gunnar Eeg-Tverrbakk.
Hovedbildet: Morten Juvet Massaiens drøm fra 2024 med Kvae & Bark sitt verk I et hus i en skog fra 2023 i bakgrunnen.
For å lese mer om utstillingene: http://vestfossen.com