Ein tankjestund i hovudet om da som ein gong va på friarferd i uslått gras bekymringslaus og gla Eg stundom gjekk langs bekkjen heim åt kjærleik, klem og ro og sovna inn i farmors favn eg saknar det her eg sit no Men slekt ska følje slekters gang so eg lyt ta min bør på einsam veg mot tidlaust land eg opnar siste dør Helge Segrov 29 september 2016 Copyright © Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

"Eg minnast"

Som nevnt i tidligere innlegg er Helge Segrov en allsidig kunstner som også skriver dikt, og diktet "Eg minnast" kan passe utmerket til Talking to Grandmother, selv om dikt og bilde i utgangspunktet ikke hører sammen. Segrov skriver her på dialekt, noe som gjør  det enda mer ekte. Diktet har en tradisjonell oppbygging med fire strofer hvor hver strofe består av fire verselinjer. Andre og fjerde verselinje har enderim, noe som gir diktet en fin rytme. Lengden på verselinjene varierer med flest korte verselinjer i strofe to. Dette gir en variasjon i rytmen som myker den opp og passer til innholdet. En fastere rytme slik vi blant annet finner i Inger Hagerup sitt dikt "Aust-Vågøy" ville ikke passe inn her. Inger Hagerup skulle inspirere folk til å gjøre en innsats i etterkrigstiden, og når man leser diktet blir ordene nesten "hamret" inn i marsjtakt. I "Eg minnast" er det nostalgien og de myke verdier som blir brakt til bords.

Videre handler diktet om det lyriske jeg som minnes tilbake til tiden da han var liten gutt og bekymringsløs dro avgårde for å treffe farmoren. Diktet kan lett plasseres i romantikken både når det gjelder innhold og form. Det blir brukt metaforer som i romantikken var så viktige; "med varsam hand ho strauk mi sjel" i første strofe og "åt kjærleik, klem og ro" i tredje. I romantikken søkte man trøst i naturen og fant den, og også i "Eg minnast" blir naturen trukket inn som et balsamerende element, men i det man nesten føler at man har plassert seg i Wergeland og Welhaven sin verden,  rister Segrov oss ut av velbehaget i de to siste verselinjene; "på einsam veg mot tidlaust land / eg opnar siste dør". Dermed er det nærmest som T.S. Eliot lurer litt bak speilet med The Waist Land som undertegnede har koblet tidligere dikt til Helge Segrov opp mot. Vi ser dermed at vi også finner en ambivalens i diktene til Segrov.

Talking to Grandmother

Ser vi på Talking to Grandmother er bildet holdt  i sort, hvitt og gull som i  Generations. Gullfargen gir, som også tidligere nevnt, en sakral følelse, og allerede ved første øyekast kjenner vi litt på den. Når fargebruken er så nedtont blir elementene i bildet desto viktigere. Vi finner to figurer i bildet, også her den ene en face og den andre i profil. Som vanlig er de delvis abstrahert. Personen til venstre i bildet er vist som i et profilbilde, hvor "brystet" er som et nesten fullstendig hjerte, men det mangler en liten del. Ser vi på denne figuren som bestemoren, kan vi lese det som at kontakten med barnebarnet skal fylle resten. Vi ser også at bestemoren har mye kjærlighet å gi, men siden hjertet ikke er fullt enda, viser det at kontakten er viktig for begge to. Det stopper i en diagonal linje med et blad på tuppen. Vi har i tidligere analyser gått inn på "flaggene" som Helge Segrov ofte bruker i bildene sine. Disse "flaggene" har gjerne en sirkel, en firkant, eller som her, et blad på tuppen, men felles for dem alle er at vi leser dem som et symbol på videre liv, og dermed kan vi i dette bildet lese inn at hjertet vil bli fullendt takket være "Talking to Grandmother". I tillegg finner vi et dekorativt mønster som er skapt av nesten bare rette linjer. Dette mønsteret står på mange måter i kontrast til de organiske formene og skaper en ambivalens i bildet. Mens vi både i symbolismen og surrealismen finner organiske former, er det fristende å koble disse formene opp til kubismen, men bildene til Segrov kan ikke så lett plasseres innenfor noen av -ismene, de  er helt spesielle, også i kunsthistorisk sammenheng som nevnt i et tidligere innlegg. Vi finner også den kategoriske puppen med korset midt foran som er forklart lenger oppe i analysen av Generations. Før vi går videre med denne figuren skal vi se litt på figuren til høyre i bildet.

Som tidligere nevnt er dette en mer helhetlig figur om man kan si det sånn. Det er også en abstrahert person; vi finner hverken armer eller ben. Der vi forventer å finne ben er det bare en spiss som stikker ned i grunnen, eller er det hele figuren som vokser opp av grunnen? Vi finner også puppen med kors her, og i tillegg er det et klart definert bakparti. Ansiktet er i profil og øyne og nese er også klart definert. Ut av munnen "vokser" det en blomst og hodet ender i en topp, og ut fra denne finner vi en "djevelgaffel" som er nøytralisert ved at gaflene er gjort om til kors. Mens den peker på skrå oppover henger det et kors, som også kan leses som en stjerne,  ned fra den samme toppen. Til sammen må dette kunne leses som tegn på nytt liv som spirer og gror, dog ikke uten problemer, gitt ved korset og "djevelgaffelen".

Går vi så til ansiktet til "Grandmother" er det ikke samme spensten over det. Øyne, nese og munn er også her klart definert, og siden ansiktet også er en face får vi mer kontakt med det, hun henvender seg direkte til oss. I renessansen var det vanlig å male mennesker i profil. Også Leonardo da Vinci gjorde dette i tidlige verk, det var først med Mona Lisa vi fikk ansiktet en face, eller vendt fremover. Dette var en radikal endring på den tiden, og selv om det fra og med senrenessansen ble helt vanlig, har det samme effekt i dag, vi får en veldig følelse av at personen i bildet henvender seg til oss på en direkte måte.

Hva er det så denne bestemoren ønsker å formidle til oss? Øynene virker triste, fra venstre øye finner vi tre sirkler; er det tårer eller symbol for noe annet, og i så tilfelle hva? Tenker vi på alle de sakrale symbolene som Segrov bruker i kunsten sin, kan det ha noe med den treenige Gud å gjøre? Eller kanskje det kan være begge deler? Flytter vi blikket til det høyre øyet finner vi et kors som vender nedover i øyekroken. Er det sorgen og lidelsen man møter i løpet av et langt liv det felles tårer for i venstre øye, og trekker vi inn treenigheten må man kunne lese det som at til tross for den treenige Gud finnes det ondskap i verden. Håpet finnes imidlertid, markert med et hjerte ytterst i høyre øye. Ser vi vektskålen som henger ned fra hodet i form av to kors, eller et kors og en stjerne om man vil, er håpet at kjærligheten som overføres til neste generasjon vil hjelpe til med å opprettholde en viss balanse. Vi finner også et "flagg" helt på toppen av hodet som vender oppover, her med en firkantet spiral, men betydningen er den samme. Munnen vender oppover, men man kan lure like mye på om det er et smil i dette tilfellet, som når det gjelder Leonardo sin Mona Lisa. 

Trekker vi oss så litt tilbake igjen, ser vi at dette handler om kontakten mellom en bestemor og et barnebarn; kanskje er dette Segrov sitt visuelle uttrykk for det vi finner i diktet "Eg minnast"? Et kunstnerisk uttrykk må imidlertid også kunne leses utover kunstnerens egne rammer, slik jeg går inn på i forbindelse med analysen av utstillingen Please return to Busan Port. Så også i dette tilfellet. De som har opplevd å ha besteforeldre som de har hatt eller fremdeles har et tett forhold til, vet hvor mye dette kan bety, og de som er så heldige å ha barnebarn som man har et nært forhold til, vet også hvor stort det er. Bildet som sådan er et universielt uttrykk, for selv om man gjerne finner tettere bånd mellom generasjonene både i Sør-Europa og ikke minst i Asia, har også kontakten mellom besteforeldre og barnebarn en spesiell plass hos mange nordboere.

Tilbake til bildet ser vi igjen på hjerteformen, og følger vi linjen som former den delen av hjertet som er fullendt, blir det grunnflaten til den andre figuren, samtidig som den fortsetter et stykke oppover på vei til å omslutte figuren, men den er bare på vei. På enden finner vi en trekant som kan leses både som enden på "flagget" men også som en pyramide med det tredje øyet som et krakftsenter. Vi finner også en mer definert pyramide med det tredje øyet midt mellom de to figurene, og dermed må vi vel kunne trekke den slutningen at muligheten for at hjertet skal bli fullendt er stort.  

Blessed Again 

Blessed Again er et bilde fylt av symboler, men som både Generations og Talking to Grandmother er fargebruken tonet ned til hvitt, sort og gull. Det er som alltid i Helge Segrov sine bilder en velbalansert komposisjon. I sentrum finner vi en figur med hodet vendt på skrå nedover. Halve ansiktet er gullfarget, mens den andre halvdelen er hvit. Resten av figuren, som tilsvarer overkroppen på et menneske, er også hjerteformet, selv om nedre del ikke fullfører formen helt. I midten av denne formen finner vi pyramiden med det tredje øyet og et "flagg" med sirkelen i enden. Vi finner også et dollartegn med kors, og den velkjente puppen; også med kors. Nederst finner vi en trekant, et hjerte med bokstaven x, et "flagg" med kvadratisk spiral i enden og en blomst som vokser oppover. Nede til venstre i bildet finner vi en pyramide med det tredje øyet, tre sirkler og en stjerne. Ut fra denne pyramiden finner vi en blomst som vokser oppover, på toppen av pyramiden et "flagg" med blad, og nede til høyre i pyramiden et annet "flagg" som vender på skrå bortover med en trekant i enden. Til høyre i bildet nede finner vi en sirkel med et ansikt inni og tre blader som stikker ut på toppen. Under er et tredje øye festet til sirkelen. Vi finner også figurer både på venstre og høyre side av hodet i form av en fugl og en nymåne med et ansikt. De er forbundet til hodet ved hjelp av linjer og et kors og en slags stjerne, men dette er noe vi skal komme tilbake til.

Hodet som sådan er formet som et hjerte, men det mangler en del av hjerteformen der som også en stor del av hjernen skulle vært. Øyne, nese og munn er klart definert. Vi finner ellers igjen kjente symbol fra Helge Segrovs hånd: "djevelgaffelen" i munnen som er nøytralisert for ondskap slik som forklart tidligere, stjernen på det ene kinnet og et nedovervendt kors på det andre. Hvordan skal vi lese dette? Vi vet at høyre hjernehalvdel står for det kreative, og dermed kan vi lese inn mangel på kjærlighet til det kreative, det har ikke fått komme til uttrykk slik det burde for at figuren skal bli hel. Selve ansiktet er todelt med to farger, og kan på mange måter minne om en teatermaske, og vi kan bare undre på hva som skjuler seg bak denne masken. De tofargede teatermaskene er gjerne hvit og svart og symboliserer komedien og tragedien, og selv om det her er brukt gull, er det naturlig å lese både masken og denne todelingen inn også i dette ansiktet. At det er brukt gull i denne masken, gjør den mer sakral, noe som blir underbygget av symbolene som vi finner i selve ansiktet. Siden munnen og nesen er tegnet som om ansiktet var i profil, underbygger det dualismen i uttrykket; fjerner vi det hvite får vi et fullverdig ansikt i profil, men slipper vi det hvite til blir det et ansikt sett forfra. Som en konklusjon kan vi si at dette er et uttrykk for en kamp mellom "komedien og tragedien", og med tanke på tittelen Blessed Again er det en kamp som er repeterende, også symbolisert ved korset og stjernen. Tragedien får imidlertid god hjelp av fuglen som nærmest mater den "døde" hjernehalvdelen med en spirende vekst, og i tillegg er den også utstyrt både med stjernen som symbol for nytt liv og den nøytraliserte "djevelgaffelen" for å holde ondskapen borte. Hjelperen er også forbundet med personens hode ved hjelp av et hellig kors. På den andre siden finner vi nymånen som hjelper, og om ikke det er nok finner vi også et ansikt og en pupp med korset som vi kjenner fra tidligere, og symbolet for nøytraliseringen av ondskapen. Dermed burde det meste ligge til rette for at det går mot en ny tid med mye godt. Denne hjelperen er også direkte knyttet sammen med hodet; her ved hjelp av en stjerne med det tredje øyet i midten som enda en forsterker.

Går vi så videre til selve "overkroppen" som også har hjertefasong, finner vi en pyramide lik den på utsiden nede til venstre i bildet som vi skal beskrive mer detaljert, her er det nok å lese den som et kraftsenter. I tillegg kan vi lese puppen som tidligere; et slags arnested for selve livet, og i tillegg er dollartegnet nøytralisert, så dermed er materialismen og grådigheten også fraværende. Mye godt å hente her med andre ord. Det ligger likevel en liten usikkerhet i hjertet med bokstaven x på utsiden; x som en ukjent faktor. Til venstre for hjertet finner vi en trekant med det tredje øyet som et positivt tegn. På motsatt side av hjertet finner vi et nytt "flagg" som denne gangen vender på skrå nedover, men siden vi finner ny vekst som vender oppover fra samme utgangspunkt, blir det eventuelle negative på grunn av retningen til "flagget" nøytralisert. Ser vi på pyramiden nede til venstre i bilder, har den på ene siden et fint mønster som skaper en illusjon av at man kan gå inn i selve pyramiden, og siden vi leser pyramiden som et kraftsenter, kan man metaforisk gå inn i pyramiden for å hente ut ny kraft. På fremsiden er det definert hva denne kraften består av. Vi finner det tredje øyet og stjernen for nytt liv. I tillegg finner vi tre sirkler som vi i noen tilfeller har tolket som tårer, men i dette tilfellet er det mer naturlig å lese det som den treenige Gud siden vi finner Betlehemsstjernen lenger oppe i trekanten. En sirkel er også et symbol for livssyklusen; (circle of life), så vi kan også lese det inn i disse sirklene. Da snakker vi også om noe repeterende slik vi var inne på i forbindelse med tittelen lenger oppe. Den nye veksten som "vokser" opp fra pyramiden indikerer også det. Ser vi på sirkelen til høyre i bildet, er det lett å lese den som et uttrykk for yin og yang, selv om det ikke helt stemmer. Vi finner igjen et ansikt, her med stjernen i pannen og symbolet for den nøytraliserte ondskapen i munnen. Puppen med korset er også på plass, det tredje øyet er plassert på utsiden, og på toppen finner vi de livgivende bladene.

Som en oppsummering kan vi si at til tross for en viktig del som mangler i hodet, og markeringen av trageidie/komedie i det todelte ansiktet, kan vi konkludere med at det tross alt er et uttrykk for å være Blessed Again, dog med en viss usikkerhet gitt ved den ukjente faktoren x i hjertet.

Silketrykkene lest som en helhet

Tar vi først for oss Generations finner vi her flere faser av livet; helt fra skapelsen og til dem som skaper det. Går vi til neste bilde; Talking to Grandmother er vi kommet enda lenger i livsløpet, og her er det kontakten mellom den gamle og den unge som står i fokus. Forflytter vi oss så til det siste bildet; Blessed Again er det selve livet som er tema; et liv som bringer med seg både gleder og sorger, og det er vel akkurat slik livet er for de fleste; from Generation to Generation; from Grandmother to Grandchild, to each and everyone.