Bli kjent med kunstneren Elisabeth Nysæther
Elisabeth Nysæther er født og oppvokst i Bergen. Helt fra hun var liten har hun elsket å tegne og å skape rom av alt hun fikk tak i. I tillegg likte hun veldig godt å tegne og å sy klær. Som barn og ungdom gikk hun også på mange kurs hos kunstnere i regi av Friundervisningen. Hun var også med i konkurranser, og som 15-åring vant hun en konkurranse i "Ungdommen" på Laksevåg med et portrett av Joe Cocker. En annen gang vant hun en konkurranse hvor man skulle tegne en skidress. Da hun i barndommen besøkte Munch-museet ble interessen for kunst for alvor vekket og Munch ble hennes store favoritt. Det var det følsomme uttrykket i bildene til Munch som vekket denne fascinasjonen. Som voksen gikk veien naturlig videre, og hun begynte å studere ved Statens høgskule for kunsthåndverk og design, i dag slått sammen med Vestlandets kunstakademi til Kunsthøgskolen i Bergen. Her studerte hun fra 1984 - 1989. Hun har med andre ord en lang utdannelse bak seg. I mange år jobbet hun som interiørarkitekt på forskjellige arkitektkontor før hun begynte som selvstendig næringsdrivende med kontor på Verftet i Bergen, et kjent kulturbygg.
Hun flyttet så til København hvor hun bodde i to år. Her studerte hun blant annet psykologi, og da hun flyttet tilbake til Bergen tok hun for alvor tak i kunsten, og i dag jobber hun i et atelier sammen med flere andre kunstnere.
KUNSTEN
Elisabeth Nysæther er både glasskunstner og billedkunstner, og selv om hun er utdannet innen interiør og design, er det maleriet hun for det meste uttrykker seg gjennom i dag. Hun er imidlertid heller ikke fremmed for collagen, hvor bildene kan knyttes tett opp til naturen. Når det gjelder glasskunsten er den mangfoldig, noe vi skal komme tilbake til.
Maleriene
Bortsett fra serien "Behind the Colours" som vi skal komme tilbake til, er alle maleriene abstrakte og "uten tittel". Med det abstrakte maleriet ble det også vanlig å ikke sette tittel på bildene, eller som Mark Rothko, som er kjent for sine store fargeflater, også kalt "Colorfield-malerier", gjorde; varierte mellom "uten tittel" og nummerering. Begge deler gir lite til betrakter. Rothko tilhørte kretsen som gjerne går under samlebetegnelsen abstrakt ekspresjonisme, selv om han selv ikke var av den oppfatning. De holdt til i New York på midten av femtitallet. En annen og like kjent kunstner fra denne kretsen, som heller ikke satte en konkret tittel på mange av bildene sine er Jackson Pollock; han nummererte mange av sine kunstverk. Pollock er kjent for å gå på selve lerretet mens han dryppet maling ned på det. Han ble på mange måter en del av selve verket, hvor vi kan si at det ferdige verk ble en rest av en performance. Den franske kunstneren Yves Klein ga heller ikke mye til betrakteren da hans verk som ble til ved at han dro nakne kvinner innsmurt med den klassiske blåfargen, som vi gjerne også kaller "Klein-blå", over selve underlaget og kalte dem anthropometries. Så hvordan skal man tolke et abstrakt maleri som gir oss så lite; hverken gjenkjennelige objekter eller en tittel som kunne gitt oss noe mer?
Ser vi på Elisabeth Nysæther sitt bilde litt lenger oppe, som heller ikke har noen tittel, kan man gjerne begynne å lete etter gjenkjennelige objekter, eller elementer om man vil. Kanskje finner man noen, det er helt opp til den som ser, men med modernismen ble formen viktigere enn innholdet, og det er akkurat formen vi gjerne bør begynne med. Visst finner vi objekter i bildet, men ikke som hus, fjell, sjø, mennesker, etc. Objektene består av forskjellige former plassert i en komposisjon som tilsammen skaper en helhet. I tillegg har vi fargebruken og lyssettingen i bildet. Tar vi formene først, slår det oss gjerne at de tenderer mot det geometriske, uten helt å være det. Det er likevel nok til at vi finner noen vinkler i noen av formene, noe som gir et litt "hardt" uttrykk. Andre former er mer organiske, (mer runde former uten å nødvendigvis være en sirkel) noe som gir et mykere uttrykk. Ser vi på fargene finner vi en variasjon av blå- og rød-toner, og i tillegg finner vi et element sentralt plassert som tenderer mot det hvite. Dette elementet skiller seg ut og er et blikkfang i bildet. Formen på dette elementet, eller objektet om man vil, består av forholdsvis skarpe kanter, men samtidig har det en oppadstigende form, noe som kan oppfattes positivt. Blåfargen er kontemplasjonens farge (de dype tanker), noe som gir ro, mens rødfargen er en farge med mange betydninger; liv/død, kjærlighet etc.; en sterk farge med andre ord som ikke gir så mye ro til sjelen. Når det gjelder lyssettingen ser vi at bildet er lysest oppe og at det blir mørkere jo lenger ned vi kommer. Mørkest er høyre; nedre del av bildet.
Så hvordan skal vi da lese det?
Vi har allerede pekt på ambivalensen både når det gjelder form og fargebruk, og trekker vi inn komposisjonen så var vi enige om at det lyse elementet sentralt i bildet fanger oppmerksomheten vår først. Også dette elementet hadde en ambivalens i seg da det var skarpt i formen men samtidig pekte oppover. Formen kan også minne litt om et foster og dermed kan det stå som et symbol på noe nytt. Tar vi så med lyssettingen til slutt, kan en mulig tolkning av bildet være bildet som et symbol på selve livet, med starten på livet gitt ved det lyse elementet sentralt i bildet. Går vi så videre kan man si at vi trenger de periodene i livet som er forholdsvis ukompliserte (de organiske formene) men vi må også være forberedt på de mer vanskeligere periodene i livet hvor vi får brynt oss (de skarpe kantene). Og mens rødfargen kan leses som et symbol på de sterke følelsene, kan blåfargen være de mer rolige periodene i livet. Ser vi så på lyssettingen kan det lyse speile gleden i livet, mens mørket nede til høyre i bildet kan stå for sorgen vi også møter i løpet av et helt liv. Mesteparten av bildet har imidlertid en nøytral lyssetting, og det er vel slik de fleste liv er; vi er som regel ikke hoppende glade eller befinner oss i et mørke det meste av tiden vi lever forhåpentligvis.
Dette var bare en måte å lese et abstrakt maleri på og ikke alltid går man så grundig til verks, men det er viktig å tenke på at det er gjerne noe av dette som gir oss de reaksjonene vi får når vi går i møte med abstrakte uttrykk.
Ser vi på det neste bildet som også er abstrakt, er gjerne dette lettere å forholde seg til, men hvorfor? For det første er det ikke like abstrakt som det forrige, og vi finner elementer i bildet som vi lett kan knytte opp til naturen. Men at det er mindre abstrakt, gjør det at bildet blir lettere å tolke? Ja, sier du gjerne, for her finner vi himmel, fjell og.... er det mark, sjø, sand? Det ser jo helst ut som sand, men speiler et fjell seg i sanden da? Som vi ser, selv om det i utgangspunktet ser enkelt ut på grunn av formene som vi tror vi kjenner igjen, er det ikke bare, bare her heller. Det som er sikkert er at bildet har en klar todeling, hvor øvre del består av blåfarger, mens nedre del består av lyse litt gulaktige farger. Denne todelingen sørger det såkalte fjellet for som er lysest til venstre i bildet, og så tenderer mot oker og burnt sienna. Formen minner om et fjell i det fjerne, men sienna-fargen er i sterkeste laget til det, (jo lenger vekk et fjell befinner seg, jo blåere blir det) så også i dette bildet finner vi ambivalenser. Bildet virker uansett mer behagelig å se på, og det er faktisk ikke like mye fargene sin skyld som det skyldes formene, for ser vi etter, finner vi bare organiske former i dette bildet. Så selv om bildet kan få oss til å lengte til naturen, er det ikke minst de organiske formene som gir det største velbehaget, og dermed er vi også her tilbake til det abstrakte.
De ekspresjonistiske maleriene.
At Nysæther sitt uttrykk er abstrakt har vi allerede sett, men kan vi også knytte noen verk mer opp mot det ekspresjonistiske? Et ekspresjonistisk uttrykk er preget av at kunstneren uttrykker følelsene sine gjennom verket, og da snakker vi ikke om de rolige avbalanserte og kalkulerte følelsene. Her handler det om å kunne slippe seg litt løs og tørre å uttrykke det. Allerede i 1890 holdt Knut Hamsun sin artikkel "Fra det ubevisste sjeleliv" med de kjente beskrivelsene på det ubevisste i menneskene; "....disse tankene og følelsens vandringer i det blå, skrittløse , sporløse reiser med hjerne og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv." Dette var en programerklæring fra Hamsun som en protest på realismen og naturalismen som bare var opptatt av samfunnsproblemene uten å gå inn i selve enkeltmenneskets følelsesliv. Og det var akkurat det ekspresjonistene gjorde; de kjente på følelsene og ga uttrykk for dem, det være seg de bevisste, men også de mer ubevisste, her handlet det om å slippe seg løs. At Freud med sin psykoanalyse også var en sterk inspirasjonskilde for denne retningen må også tas med. I Norge kan man trekke frem Edvard Munch og hans verdenskjente bilde Skrik som et eksempel på ekspresjonismens begynnelse i maleriet. I Tyskland stod etter hvert ekspresjonismen sterkt med blant annet Emil Nolde og Max Beckmann. De tyske ekspresjonistene påstod at de var påvirket av Edvard Munch, noe sistnevnte skal ha blitt forskrekket over da han fikk høre det, men Munch kan umulig fullt ut ha vært klar over hvor sterkt hans eget uttrykk gjennom Skrik egentlig var.
Selv om dette ligger over hundre år tilbake i tid, finner vi så absolutt ekspresjonister i dag også. Om det ligger like mye angst og fremmedfølelse bak uttrykkene som i Munch sitt Skrik kan vel variere, men det er mer enn nok å reagere over i dagens samfunn, og som tidligere nevnt speiler samtidskunsten samtiden vi lever i, og det er akkurat det som gjør den så spennende.
Går vi så tilbake til kunstneren Elisabeth Nysæther er det noen malerier som virker mindre kontrollerte enn andre i formen, noe kunstneren selv har bekreftet; hun har hatt en slags utvikling hvor hun har blitt mer og mer fri i uttrykket, formene og komposisjonene har blitt til underveis og strøkene og fargevalget har blitt mer styrt av følelser enn av kunnskaper om form og farge.
Ser vi på bildet, har det ikke de karakteristiske sterke fargene som vi gjerne forbinder med ekspresjonistiske malerier; rød, gul, grønn, oransje etc. , men det kan være ekspresjonistisk for det; alle følelser er ikke like heftige. Fargene i dette bildet er ganske avstemte med noen unntak. Vi finner forskjellige toner av blå, og som vi vet innbyr blåfargen til de dype tanker da det er kontemplasjonens farge. De andre fargene er lyse og delvis transparente, bortsett fra et par områder som er rødbrun (burnt sienna). Ser vi på formene er de flytende, og sammen med det transparente og det blå er det lett å lese bildet som noe drømmeaktig, hvor man roer ned og lar tankene fly fritt. Det er lyse tanker/drømmer som her kommer til uttrykk, men den brunrøde fargen skaper likevel en liten ambivalens.
Ser vi så på det neste bildet til Elisabeth Nysæther er det her brukt kraftigere farger. Vi finner også her igjen forskjellige blåtoner som gir rom for kontemplasjon, men vi finner også en sterk oransje farge som trekker blikket til seg og skaper varme i bildet. Kobler vi så dette opp til følelser er de ikke drømmende og flytende lenger, det er mer liv og energi i dette bildet, gitt ved den varme fargen. Formen er mer eller mindre vertikal og oppadstigende, noe som kan gi en positiv følelse.
Ser vi så på det neste bildet, finner vi også her igjen den oransje fargen, men her går den mer mot oker og lysere gul. Formen er også mer horisontal og det er nesten som vi oppfatter deler av den som en munn som peker nedover og som gir et noe "surt" uttrykk. Denne følelsen blir forsterket av de heftige penselstrøkene man ser for seg som må ha skapt de rødbrune linjene oppe til venstre i bildet. I tillegg har kunstneren latt fargen renne nedover flere steder, noe som understreker det noe negative uttrykket. Man kan si at mens man i det første bildet fikk en behagelig nesten drømmeaktig svevende følelse, kommer energien mye mer til syne i det andre, på en positiv måte, for så å gå over til noe mer negativt i det siste.
Vi sier at i et ekspresjonistisk bilde uttrykker kunstneren følelsene sine, men vi må alltid huske på at betrakter leser bildene i form av eget kulturfilter, og det er derfor umulig å si hvilket følelser konkret kunstneren uttrykker i bildene sine, hvis ikke kunstneren selv, slik som Munch i forbindelse med Skrik, skriver ned følelsene som kommer til uttrykk. Verd å merke seg er at bildene her er satt sammen av undertegnede og dermed blir det skapt en egen narratologi.
Behind the Colours
Som tidligere nevnt er maleriene til Elisabeth Nysæther uten tittel, med ett unntak, nemlig serien som er kaldt "Behind the Colours". Disse bildene er også ganske abstrakte, men det er lett å finne både fjellformasjoner, himmel og sjø i dem. Bildene er skapt med lag på lag med farge som siden er delvis skrapt bort, derav tittelen "Behind the Colours". Se bildet under som er et utsnitt. Her ser vi hvordan underliggende farge og nye former kommer til syne.
Skal man tolke disse bildene er det lett å koble dem opp til naturen som tidligere nevnt, men mer interessant er det å lese dem som et symbol på dagens situasjon, for hva er det vi ser når vi bare blir presentert for en overflate? I disse tider har de sosiale medier en stor plass i menneskers liv. De fleste liker også å fremstille seg selv i sosiale medier som svært vellykkede, men er det slik det virkelig er? Et overfladisk samfunn er et uinteressant samfunn, og pirker vi litt i overflaten er det sjelden at det vi da finner er like vellykket. Filosofen Emanuel Kant er kjent for uttrykket "Das ding für mich und das ding an sich", altså tingen eller objektet om man vil, slik det fremstår for oss, og tingen i seg selv. Tørr vi å skrape litt i overflaten kommer vi gjerne nærmere "das ding an sich".
Collagene
Elisabeth Nysæther jobber også med collager. Disse er i mindre format, og de fleste er i blåtoner. Til tross for at disse også er abstrakte, knytter man dem lett opp til naturen som betrakter. De har klare både fjell, himmel og sjøformasjoner. Nysæther selv bekrefter at det ligger et noe abstrahert naturuttrykk i alle collagene, for naturen betyr mye for henne; naturen som et sted man finner ro og henter ny energi. Ved bruken av blåfargen, som ikke minst er kontemplasjonens farge, forankrer Nysæther følelsen av ro i bildene sine, noe man som betrakter også kan oppleve. Materialene som er brukt forsterker også den behagelige følelsen; det er til dels flortynne materialer som silkepapir o.l. som er brukt.
Glasskunsten
Elisabeth Nysæther jobber også med glasskunst; alt fra engler og hjerter til fat og fisker. Ser vi på fatet, ser vi også her at kunstneren abstraherer naturen i sitt uttrykk, noe som igjen bekrefter kunstnerens nærhet til naturen.På Damsgård hovedgård på Laksevåg i Bergen, også kjent som Jansongården, sin juleutstilling i 2011 var Nysæther presentert med sin glasskunst. Den store salen hvor juletreet stod var viet glasskunsten hennes. Juletreet var blant annet pyntet med kunstnerens engler, et sakralt og vakkert syn som undertegnede var så heldig å få oppleve.
Vi ser her et utvalg fra utstillingen. Englene er selvfølgelig representert, og det ble både sakralt og nostalgisk da de pyntet det store juletreet sammen med levende lys.
Ellers fant vi også englene i de gammeldagse vinduene
sammen med glassbilder og fisker.
Damsgård hovedgård
Barn i atelieret
At barn er kreative er allment kjent, og for et barn å få skape kunst i et atelier med en ekte kunstner er en opplevelse som gjerne fører til stor både entusiasme og glede. For en tid tilbake inviterte Elisabeth Nysæther elever fra klassen til barnebarnet inn i atelieret. Her fikk de utfolde sin kreativitet og de skapte bilder med stor entusiasme, samtidig som de hadde det veldig kjekt. Som vi ser var det et vellykket foretak; barna koste seg stort og bilder med mange forskjellige uttrykk ble født.
Konklusjon
Som vi har sett er kunstneren Elisabeth Nysæther en allsidig kunstner med mange forskjellige uttrykk. Naturen har en fremtredende plass i flere av uttrykkene, om enn i en noe abstrakt form.
Kunstneren er også under stadig utvikling, noe vi har sett i noen av de abstrakte maleriene, så det blir spennende å følge henne i årene fremover også.