Å gå i møte med nordisk samtidskunst – Vestfossen kunstlaboratorium

2017-07-12 Comments (1) Norsk, Samtidskunst, Utstillinger, Vestfossen Kunstlaboratorium  2

Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboratorium har den spesielle tittelen: IF YOU DON'T LIKE ART, GOODBYE, FUCK OFF, GO HOME..... Tittelen er en lett omskriving av den danske kunstnergruppen SUPERFLEX sitt verk : If you don't like Danmark good bye fuck off Go home... fra 2008. Det er imidlertid ingen grunn til å vende nesen hjemover, for her er det mye å forholde seg til; noen steder vil minner strømme på, mens andre steder vil man gjerne trekke på smilebåndet. Det er også verk som kommuniserer på en mer alvorlig måte, for som kjent er også kunst en form for kommunikasjon.

Så til noen rene fakta før vi går i møte med denne mangfoldige kunsten. Kurator for utstillingen er Göran Christenson. Han har blant annet 25 år bak seg som direktør for Malmø kunstmuseum og er en tungvekter innen samtidskunsten. Fra 2013 - 2015 har han på vegne av privatpersoner laget en samling bestående av nordisk samtidskunst. Han har hatt helt frie tøyler og kriteriene han har brukt har vært at kunstnerne på en eller annen måte har tilknytning til Norden. I tillegg har han gjerne sett etter kunstnere som er helt i begynnerfasen og ikke har fått særlig oppmerksomhet enda. Dette kan på mange måter sammenlignes med Charles Saatchi da han på 90-tallet fikk frem mange, til da ukjente kunstnere, som gikk under samlenavnet Young British Artists (YBAs), men som i dag er verdenskjente. Her kan nevnes navn som Damien Hirst, Tracey Enim, Marc Quinn med flere. Han kjøpte kunst av dem og stilte dem ut i 1997 i den banebrytende utstillingen Sensation i The Royal Academy. Forskjellen på Saatchi og Christenson er imidlertid at mens Saatchi kjøpte kunst med egne midler, kjøpte Göran Christenson kunst på vegne av andres midler. Det sier litt om hvilke tillit han har hos oppdragsgiverne. Samlingen har fått navnet NORDIC CONTEMPORARY ART COLLECTION forkortet til NoCo. Den inneholder også velkjente navn som Olafur Eliasson, Elmgreen & Dragset, Fredrik Værslev, Bjarne Melgaard , Sofia Hultén, med flere, men også mindre kjente kunstnere, og det er akkurat det som gjør den så spennende. Som første visningssted har Göran Christenson valgt Vestfossen Kunstlaboratorium som utstillingsvindu for denne spennende samlingen. Han uttalte i et intervju med Drammens Tidende 12.04.17 at Vestfossen er Nordens viktigste sted for samtidskunst og at å velge VKL som det første visningsstedet for NoCo ikke var vanskelig.

KUNSTEN

Som tidligere nevnt kan kunsten virke mangfoldig, noe den også er. Det kan imidlertid  være interessant å se hvordan denne kunsten gjerne kommuniserer med betrakter, og om man finner noe i nærheten av en rød tråd som går igjen tross alt.

Sirous Namazi

Et verk som fort fanger vår oppmerksomhet er lysekronen til Sirous Namazi. Namazi er opprinnelig fra Kerman i Iran. Åtte år gammel opplevde han at hjemmet deres ble plyndret og ødelagt. Blant det som ble ødelagt var familiens chandelier og det er den han har prøvd å gjenskape i dette verket. På grunn av videre uroligheter flyktet familien til Sverige.

Kunstneren er opptatt av identitet i mange av sine verk, og for et barn som opplever slike traumatiske opplevelser som fører til at man må forlate sitt hjemland, er ikke det så rart. Å komme til Sverige fra Iran er litt av en overgang; man skal tilvenne seg en helt ny kultur med nye normer og regler. Samtidig skal man bære med seg den kulturen man var født inn i, som også er en viktig del av ens identitet. At Sirous Namazi kan gjenskape noe av dette gjennom kunsten sin er både vakkert og emosjonelt.

Som betrakter kan man ikke la være å stoppe opp både lenge og vel og studere dette vakre kunstverket. Selv om Sirous Namazi skaper sine minner, får det gjerne også betrakter til å tenke på familiesammenkomster hvor bordet var fint dekket og hele familien var samlet til middag. Man får gjerne en god og samtidig litt melankolsk følelse om en svunnen tid. For undertegnede var  melankolien sterkt tilstede i møtet med dette kunstverket, da minner om lykkelige familiesammenkomster i bestemors hus kom tilbake.

Det er lett å plassere Sirious Namazi i kategorien for ready-mades slik NoCo-katalogen gjør. Den mest kjente kunstneren i denne retningen er Marcel Duchamp og hans pissoar som han kalte fontene. Siden fulgte både flasketørker og sykkelhjul, men det er en stor forskjell mellom Duchamp og Sirous Namazi sin kunst;  mens Marcel Duchamp tar noe dagligdags inn i kunstsfæren og opphøyer det til kunst, skaper Nazami kunstverket selv, og han henter her noe fra en opphøyet tilværelse inn i kunsten. På den måten fremkaller de to kunstnerne helt forskjellige reaksjoner hos betrakter.

Pauliina Pietilä

Går vi videre treffer vi på blant annet Paulina Pietilä sitt verk LOPPIS fra 2013. Bildet ser i første omgang ut som et foto, men det er et maleri, malt med olje på lerret. Denne realismen som Pietilä fremstiller i bildene sine kan føre oss tilbake til Edward Hopper, men samtidig er det så forskjellig fra Hopper at det blir problematisk. Realismen er der, men mens Hopper sine bilder kan virke beroligende i all sin enkelhet med få elementer, er Pauliina Pietilä sine bilder overlesset med elementer, nesten barokkaktig.

Tittelen LOPPIS gir oss automatisk visse assosiasjoner. På et loppemarked finner vi gjerne objekter som mennesker har kvittet seg med, de har ikke lenger noen verdi, men det som ikke lenger har noen verdi for noen, har gjerne en verdi for et annet menneske.

Den russiske kunstneren Ilya Kabakov er kjent for å jobbe med akkurat dette tema i mange av sine installasjoner. Som ung var han med inn i leiligheten til en person som hadde sovnet inn. Leiligheten var full av det man vil kalle søppel. Kabakov undret seg over hvorfor denne mannen tok vare på så mange ting som tilsynelatende virket som søppel, og dermed kom tanken om at det som er søppel for ett menneske, kan ha en helt annen verdi for et annet menneske.

Så også med de såkalte "loppisene". Ser vi på utsnittet av bildet, finner vi igjen mange kjente objekter; lampeskjermer, en nydelig tekanne, bøker, etc. og selv om dette er et maleri, er det så realistisk malt at vi som betrakter føler at vi nærmest befinner oss på dette loppemarkedet. Vi kan også kjenne litt på følelsen av å vurdere om det er noe vi ønsker å ha. Lyssettingen i bildet gjør det hele imidlertid litt nostalgisk, og det er lett for at også her føres vi tilbake til en svunnen tid. Bildet som sådan vil kunne trigge mange historiefortellere.

Tilda Lovell

En annen spennende kunstner vi treffer på er Tilda Lovell. Man får nesten følelsen av å være med på en arkeologisk utgraving i møte med hennes kunst; se øverst i collagen som undertegnede har satt sammen. Nede til høyre finner vi noe som minner om en form for fossil, mens man i venstre bilde finner et lite stabbur som kan minne oss om Marianne Heske sin snart 400 år gamle berømte løe.  Siden 1980 har den blitt flyttet rundt; fra Sunnmøre til Pompidousenteret i Paris, til Henie Onstad kunstsenter osv.

Det er et forunderlig verk Lovell lar oss få møte her, som på mange måter spiller på den glidende overgangen mellom virkelighet og fiksjon i dagens samfunn. Franskmannen Jean Baudrillard innførte i 1981 begrepet simulakrum, som handler om når grensene mellom det virkelige og det som blir fremstilt som virkelig viskes ut, og at det da  bare er tegnet man har å forholde seg til. Det gjør det gjerne lettere å forholde seg til Tilda Lovell sin kunst, hvis vi leser det som et simulakrum.

Går vi tilbake til løen, kan vi også gjerne si at hun her referer til Marianne Heske sin løe, og dermed også kunsthistorien. Samtidig får kunstneren gjerne betrakteren til å vandre tilbake til svunne tider, da denne type løer, eller stabbur var mer vanlig.

Fredrik Værslev

Tilbake til kunsthistorien peker også kunstneren Fredrik Værslev. Han var festspillutstiller i Bergen i 2016, og i den forbindelse snakket han mye om hvordan han behandlet maleriene sine på samme måte som Edvard Munch, ved å la dem stå ute i vær og vind. For dem som opplevde denne utstillingen, bar maleriene tydelig preg av nettopp dette.

Når det gjelder NoCo-samlingen finner vi ikke noen av maleriene fra festspillutstillingen i Bergen her, men vi finner et stort lerret uten tittel som bare er grunnet og ser ut som det har fått samme behandling. Et blankt lerret er gjerne symbolet på å starte på nytt med nye muligheter, så her er det bare å sette fantasien i sving. I tillegg er Værslev her representert med en serie kalt DRØBAK BLUE som er en blanding av bilder, tegninger og planker. Både bildene og plankene ser ut til å være av eldre dato, og dermed får gjerne betrakteren også her en følelse av nostalgi. Vi finner også andre verk her som for eksempel UNTITLED (ASPHALT PAINTING) fra 2014  som er både sprayet og malt med olje.

Lena Johansson

Lena Johansson sine bilder har på mange måter en ambivalens i seg. De forteller en historie om en svunnen tid som vi kan drømme oss bort i. Et eksempel er serien SØNDAGSMORGON fra 2015 hvor vi blant annet finner maleriet av de to guttene som ser ut til å befinne seg ved og i en paddock, mens bildet av huset som holder på å falle sammen bringer oss fort tilbake til nåtiden og tapte minner. Vi finner også et maleri av en gammel tapet som tar oss tilbake igjen i tid.

Dit-Cilinn

Dit-Cilinn er en spennende kunstner med mange forskjellige uttrykk; alt fra høye smale stokker og vakre sirkulære objekter  til personer uten ansikt.

Hun bruker blandede materialer som her i SPINE (ryggrad) fra 2014. Det er en trestokk som er 139 cm høy og 6 cm i diameter. Som vi ser er det i utgangspunktet en ganske vanlig trestokk men som her er tilsatt elementer som gjør den til noe helt annet enn det den i utgangspunktet var ment som. Med tanke på tittelen kan man gjerne si at det kan handle om prøvelser man opplever gjennom livet, men som man klarer å komme gjennom, her gitt ved stokken som står oppreist.

Skulpturen CRUST fra 2011 er en byste av en person hvor ansiktet er borte. Dette er om mulig et enda sterkere uttrykk enn det forrige, for er dette en person som har mistet hele seg, eller hva? Det er lett å lese verket opp mot dagens ungdom som skal være på topp på alle mulige baner; det være seg utdanning, utseende, trening, sosiale medier, osv. osv. Det er gjerne lett å "miste seg selv" i et slikt kjør, men kanskje kan det også være personer som har levd en stund og har glemt litt hvem de egentlig er i en hektisk hverdag. Uansett, dette verket vil nok få de fleste til å stoppe opp og tenke litt.

Til slutt vil jeg bare ta med et utsnitt fra verket ALTAR AND TRIM I  fra 2009 for å vise mangfoldet i uttrykkene til denne kunstneren. Det er et vakkert stykke kunst som kan stå og skinne uten kommentarer fra undertegnede. Dette verket kan gi en nesten sakral følelse, gjerne noe New Age-aktig.

Olafur Eliasson

I denne samlingen er Olafur Eliasson representert med verket INTERNATIONAL CAREER LAMP FRA 2007. Det er et fascinerende verk som fanger betrakter med sin intensitet. Det er et øye som ser på deg, men samtidig skinner det slik at man som betrakter kan speile seg selv i det. (se utsnitt) Tenker vi på tittelen får vi fort følelsen av "Big Brother", og med tanke på alle de sosiale medier man gjerne opptrer i, i dag, og alle de digitale spor man legger etter seg, får dette verket en til å tenke. , man blir iakttatt uansett.

Konklusjon

I denne artikkelen er det bare et fåtall av kunstnerne som er representert i denne samlingen som er blitt omtalt. Det har heller ikke vært meningen å lage en oversikt over NoCo sin samling, det finner man i NoCo sin egen katalog, der de forskjellige kunstnerne og verkene deres er godt presentert. Jeg viser også til denne katalogen for videre opplysninger om de kunstnerne som her er representert. Enda bedre er det å dra til Vestfossen Kunstlaboratorium for å oppleve kunstverkene i virkeligheten. Som jeg gjentar og gjentar, er all kunst en form for kommunikasjon, men hva den kommuniserer og ikke minst hvordan det blir oppfattet er avhengig av både kunstners og betrakters kulturfilter.

Som en konklusjon og en mulig rød tråd kan vi si at alle disse kunstverkene, på forskjellige måter, skaper en fortelling, det være seg i form av kunsten selv, eller at den trigger fortellingen hos betrakter. Det kan være minner som strømmer på, slik undertegnede opplevde flere ganger, eller kanskje man får lyst å skape en helt ny fortelling? Ikke vet jeg, men at denne utstillingen har mye å by på er hevet over enhver tvil.

Kilder: Utover egne kunnskaper har jeg i noen grad støttet meg til NoCo sin egen katalog.