THERE IS A CRACK IN EVERYTHING – Tone Dietrichson’s katarsiske reise gjennom Leonard Cohen’s Anthem
I disse dager kan vi gå i møte med utstillingen There is a Crack in Everything på Soli Brug i Østfold. Utstillingen er et samarbeid med Galleri Ramfjord og viser verker av Tone Dietrichson og Leonard Cohen. Det er på mange måter en fortsettelse og videreføring av utstillingen med de to kunstnerne som fant sted i 2014 på Galleri Ramfjord i Oslo.
Selv om man får en unik mulighet til å møte Leonard Cohen sin kunst på denne utstillingen, som er både spennende og mangfoldig, vil dette inlegget ha fokus på Tone Dietrichson og hennes tolkning av Leonard Cohen sin sang Anthem (hymne). Hun startet å jobbe med den i 2011 og helt frem til utstillingen på Galleri Ramfjord i 2014.
Tone Dietrichson
Tone Dietrichson er født i 1957 i Oslo og har sin utdannelse fra Statens Håndverks og Kunstindustri Skole (SHKS) hvor hun fra 1982-84 og i 1986 studerte skulptur og tegning. Hun har også studert bronsestøp i Milano. Selv om hun er utdannet innen skulptur har hun fra midten av 90-tallet konsentrert seg mer om billedkunsten. Dietrichson er i dag en viktig kunstner som det er verd å merke seg.
Anthem - en katarsisk reise
Det er ikke første gang Tone Dietrichson fordyper seg i et verk. Tidligere har hun dukket ned i Henrik Ibsen sitt stykke Vildanden. I 2011 grep hun tak i Leonard Cohen sin sang Anthem fra 1992 og fordypet seg i den på en slik måte at i de neste tre år ble kunstneren og sangen som en slags symbiose. Resultatet som første gang ble vist i 2014 på Galleri Ramfjord, bærer også preg av denne nærheten og samspillet mellom tekst og kunstner.
Søndag 10.09.2017 holdt Tone Dietrichson sin artist-talk på Soli Brug, og undertegnede hadde tatt turen over fjellet for å møte både kunstneren og bildene. Hun kunne da fortelle at Cohen hadde brukt 15 år på å ferdigstille sin hymne. Da hadde hans kjæreste gjennom mange år sagt at nok var nok, og dermed ferdigstilte Cohen sangen, kvittet seg med sin daværende kvinne og gikk i kloster. Med andre ord hadde også Cohen som skapte denne hymnen gått dypt inn i teksten og det den måtte bety for ham. I 2011 var det altså Tone Dietrichson sin tur.
There is a Crack in Everything / That's how the lights get in.
There is a Crack in Everything del I
Disse to verselinjene har inspirert Tone Dietrichson til å skape hovedverket i utstillingen som har fått tittelen There is a Crack in Everything. Verket er et triptykon på 300 x 150 cm. Bare formen gir en sakral følelse; da triptykon er altertavlens form. Går vi så til innholdet i dette verket finner vi en kvinneskikkelse som i første del er helt tildekket. I del to kommer kvinneskikkelsen mer til syne, for så å tre helt frem i del tre.
Hvem er det så denne kvinneskikkelsen trer frem for og hvordan skal man koble dette uttrykket opp til Leonard Cohen sin tekst? I Dietrichson sin art-talk ble vi som var tilstede spurt om vi visste hva det ville si å være flyktning i eget hjerte. Jeg tror det var mange av oss som lurte på hva kunstneren mente, selv om vi hadde en liten anelse. Det handler om å ikke være tro mot seg selv, ikke prissette seg selv for den man er. Og det er akkurat det dette verket handler om; vi har alle sprekker i oss, ingen er helt perfekt, men det er heller ikke nødvendig. Man må bare bli venn med seg selv, godta seg selv slik man er, med goder og mangler. Det er først da man kan skinne; There is a Crack in Everything / That's how the lights get in.
There is a Crack in Everything del II
Tone Dietrichson fortalte videre hvordan hun før var opptatt av å være slik hun trodde andre forventet at hun skulle være, for å bli likt. Sin indre stemme fortrengte hun i denne prosessen. Kunstneren talte direkte til oss, fanget blikkene våre og fikk oss til å føle at hun talte direkte til hver og en av oss, for hvem har ikke kjent på disse følelsene?
There is a Crack in Everything del III
Videre fortalte kunstneren at gjennom å jobbe med Cohen sin Anthem fikk hun bearbeidet følelsen av å ikke være god nok slik at Dietrichson i dag følte seg fri og mer i pakt med seg selv. På mange måter kan vi i Aristoteles sin ånd kalle en slik prosess for en katarsisk reise; noe som de greske tragediene bygger på; man må gjerne gjennom en smertefull erkjennelse for å komme ut på andre siden og få det bedre; etter å ha renset sjelen.
Ring the bells that still can ring / Forget your perfect offering
Ring the bells! Klokker som ringer kan bety så mangt; i et historisk perspektiv ringte man i klokkene når det var fare på ferde, slik som nonnene under angrepene på Guernica. Man ringer også i klokker i forbindelse med kirkelige ritualer som bryllup og begravelse. I moskeen ringer man inn til fredagsbønnen. Men er det den formen for ringing av klokker vi her ser for oss? Ikke Tone Dietrichson. Hun snakket om klokkene som vår indre stemme og kraft, og da er vi igjen tilbake til det å være i kontakt med sitt egentlige jeg, å stå opp for den man er.
Ser vi på bildet Ring the Bells I finner vi i tillegg til klokken flere fugler. "The birds they sang / at the break of day /Start again / I heard them say.." Og da er vi ved kjernen i denne transformasjonen; man legger de dårlige opplevelsene bak seg og starter med blanke ark. Fugler som sådan er jo også symbolet på fred og frihet.
Ser vi på et annet av Tone Dietrichson sine bilder; Ring the Bells II, finner vi et helt annet uttrykk. Bildet er mye lysere og hovedfokus er lagt på en jente og en gutt som prøver å ringe i klokken. Vi finner også to fugler som sitter avventende på hver sin gren; klare til å lette? Den ene er hvit, mens den andre er sort; kontraster forsterker hverandre og fuglene kan være et symbol på både de lyse, men også de mørke sidene i et menneskesinn. Hvordan skal man kunne kjenne gleden hvis man ikke også har opplevd sorgen? Oppe i venstre hjørne finner vi klokken, her forgylt og innbydende; Ring the Bells!
Selv om vi gjerne tenker på barn og barns rettigheter i møtet med dette bildet, kan det også handle om oss selv i følge kunstneren, og det er lett å være med henne på den tankereisen. Vi må finne kraften i oss selv og våge livet. Tørre å ta i mot oss selv som Tone Dietrichson så fint formulerte det. Og når vi har våget å ta imot oss selv, vil vi også bli et bedre menneske for våre omgivelser, for vi lekker som hun sa, noe vi kan si oss enig med kunstneren i.
Dance me to the end of love IV
Vi møter også flere lettere verk på utstillingen, verk som er knyttet opp til andre sanger til Leonard Cohen, men i følge kunstneren er disse ikke bygget på en dyp tolkning, bare lette følelser som kunstneren har kjent på mens hun har spilt disse sangene. Et eksempel kan være Dance me to the end of love IV, et vidunderlig lyst og lett uttrykk som nærmest gir oss følelsen av å sveve. Dietrichson uttalte i vårt møte at uten å ha jobbet seg gjennom Anthem som var hennes frigjørelse og ga henne motet til å være seg selv, kunne hun ikke ha vært i stand til å male disse lette bildene.
Det er lett å plassere Tone Dietrichson innenfor den romantiske grenen, ikke minst på grunn av all lengsel og smerte som hun viser oss i sine uttrykk knyttet opp til Anthem, men hun uttrykker også veldig sterkt følelsene sine, slik ekspresjonistene gjorde. Men dette er ikke en ekspresjonistisk kunstner slik som Edvard Munch eller de tyske ekspresjonistene med blant annet Ernst Ludwig Kirchner, hvor heftige følelser ble uttrykt gjennom primærfarger og gjerne tildels forvrengte mennesker. Dette er en annen form for ekspresjonisme, en lavmælt ekspresjonisme som handler om ånd og materie og motet til å ta i mot seg selv.
Det var et gripende møte med både kunstneren Tone Dietrichson og hennes kunst som fant sted på Soli Brug 10. september, og undertegnede var ikke alene om å få satt de innerste følelsesstrengene i sving så det ut som.
Utstillingen står til 17. september så det er enda mulighet til å få med seg både Tone Dietrichson og Leonard Cohen sin kunst på dette nydelige stedet.
Glimt fra Soli Brug
