Rolling, Action…. Paint! Årets hovedutstilling på Vestfossen Kunstlaboriatorium er en spennende symbiose mellom film og bilde.
Som vanlig viser værgudene seg fra sin beste side når det er sesongåpning på VKL. Denne sesongen har mye spennende å by på, noe vi skal komme tilbake til, men her skal vi konsentrere oss først og fremst om hovedutstillingen; Rolling, Action…. Paint! Kurator er Paul Carey-Kent og Jari Lager, begge kjent fra VKL tidligere. Mens de begge hadde en finger med i utstillingen Girl Meets Girl, var også Lager kurator sammen med Sunhee Choi i den Sør-Koreanske utstillingen Please return to Busan Port i 2016. Begge utstillingene kan du lese mer om her på Samtidskunst.com, se lenke lenger nede.
Hva er det så som gjør det spesielt at man kombinerer film og bilde? Det kan være mange grunner til det; både film og bilde er bygget opp av mye av de samme elementene. Det handler om lys, komposisjon, fargevalg med mer. Mens film har flere muligheter som lyd, kameraføring, klipping med mer i tillegg, kan man se på et bilde; det være seg maleri, foto m.m.,som en form for still-bilde. Det er derfor flere kunstnere som kombinerer dette. I tillegg blir mange maleri og foto satt sammen og bearbeidet digitalt; mulighetene er derfor mange, men la oss derfor ta for oss noen av verkene som vi møter i denne spennende utstillingen.
De fleste av oss har vel beundret noen av Ørnulf Opdahl sine malerier, som her; Mountain at Night I fra 2024. Dette er imidlertid et ferdig resultat som viser lite av alle de valgene kunstneren har tatt underveis; både når det kommer til komposisjon, palett, lys/mørke, og vi kan bare fortsette. I denne utstillingen får vi et lite innblikk i hva som foregår når et maleri blir til ved at kunstneren blir filmet mens han jobber med et av sine majestetiske malerier som vi blir så grepet av, for Opdahl sine malerier handler om den mektige naturen hentet fra landskapet han er vokst opp i.
Opdahl i ferd med å skape et av sine malerier.
ROSE WYLIE
Rose Wylie er en kunstner på 91 år som jeg fikk presentert av en annen kjent kunstner for flere år siden. I begynnelsen forstod jeg ikke helt hva det var med denne kunstneren og ikke minst verkene hennes som var så interessante. På mange måter er det lett å plassere disse verkene i naivismen men jeg kjente at det skurret litt. Etter som tiden har gått har det vært mange møter med verkene til Wylie og også med videoer med intervjuer etc. av kunstneren. Og så skjer det som gjerne er det mest interessante i møte med kunst; den begynner å kommunisere med deg og dermed er det gjort. Det første som traff meg i denne nyoppståtte kommunikasjonen var selve kunstneren, hennes måte å gripe an kunsten på med en energi, innlevelse og en frihet som ikke er mange forunt. Her synes det meste av regler både når det gjelder form og materialer til å være kastet over bord. Resultatet har derfor gjerne som tidligere nevnt et preg av naivistisk stil, men la deg ikke lure, denne kunstneren har mye mer å formidle, og det var ved oppdagelsen av det undertegnede begynte å se verkene i et nytt lys. I utstillingen Girl Meets Girl på VKL i 2022 var tittelen en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt tidligere verk med tittel Girl Now Meets Girl Than. På denne utstillingen kunne vi gå i møte med blandt annet hennes verk SNAKE som måler hele 182 x 1530 cm. Du kan lese mer om denne utstillingen ved å følge lenken under.
På denne utstillingen møter vi resultatet av et samarbeid mellom Wylie og Ben Rivers. Mens Rivers har skapt en film av og rundt fabrikken Sack Barrow har Wylie skapt sine uttrykk knyttet opp til dette temaet. Vi får også møte Wylie i en video hvor hun jobber med kreative ideer og prøver ut hvordan sluttresultatet skal bli. På den måten kommer vi som betrakter nærmere kunstneren, vi blir på en måte kjent med henne på en god måte. Det hele er et spennende møte mellom Rose Wylie og Ben Rivers som du bør få med deg.
KRISTIAN EVJU
Å gå i møte med Kristian Evju sine to malerier er spennende. For undertegnede gikk automatisk assosiasjonene til Film Noir, gitt både ved fargebruken og lyssettingen som gir en spesiell stemning i maleriene, men også de noe absurde elementene, inkludert personene.
La oss gå nærmere inn på maleriet The Project II. Vi finner tre kvinner i bildet i et rom som bærer litt preg av det barokke, mens kvinnene selv kan plasseres rundt midten av 1900-tallet, men hva i all verden er det de foretar seg? Den ene sitter på huk med en slange i munnen som blir holdt oppe av kvinne nummer to og ført videre inn i en maskin. Kvinnen i døråpningen står med overkroppen vendt mot utsikten mens fra livet og ned er hun vendt innover i rommet. Det hele virker ganske så absurd men når vi får vite tittelen på dette prosjektet; Freud´s Vienna, faller det hele på plass.
Sigmund Freud blir regnet som psykoanalysens far og han praktiserte i Wien. Selv sier Evju at han aldri har vært i Wien, men ved hjelp av blant annet kunstig intelligens har han prøvd å gjenskape byen og interiøret slik det var på Freud sin tid. I tillegg skal det grønne som dominerer i hele maleriet være med å underbygge det dysfunksjonelle i uttrykket. Freud delte menneskets personlighet opp i tre deler id, ego, og superego. Jeg skal spare dere for en utdypelse av Freud sin teori her, bare konstatere at id står for den ubevisste delen av personligheten, noe som ofte kommer til uttrykk i drømmer. Som vi vet er disse ofte både absurde og surrealistiske, men ved å tyde dem oppnår man en større forståelse ifølge Freud.
Freud sine teorier har hatt stor påvirkning, også på forfattere. Det er nok å nevne Knut Hamsun sitt foredrag «Fra det ubevisste sjeleliv» som han praktiserte i den kjente romane Sult utgitt i 1890. Et annet eksempel kan være kuturradikalismen som kom noe senere. Arnulf Øverland og Sigurd Hoel med flere stod på den ene siden ved å fremme Freud sine teorier om seksualitet blant annet noe som fikk Fredrik Ramm som stod på den andre siden til å skrive den ikoniske teksten «En skitten strøm flyter utover landet» i 1931.
Selv om mye har skjedd siden Ramm skrev denne teksten lever psykoanalysen i beste velgående også i dag, selv om den har gjennomgått enkelte forandringer. Det var derfor interessant for undertegnede at Freud sine teorier igjen kommer til uttrykk, nå i form av Kristian Evju sine malerier. Med denne bakgrunnen vil du kunne få mer ut av maleriene til kunstneren. I tillegg til maleriene er det også video knyttet til prosjektet.
MATTHEW STONE
Matthew Stone er en spennende kunstner som kombinerer video, maleri og det digitale som til sammen skaper spennende uttrykk. Det er et spennende fargerikt verk som møter oss når vi går i møte med denne kunsten. Vi ser fire personer utføre moderne dans. De er fargerike men ved nærmere øyesyn ser vi at deler av kroppene er borte. På den måten leker kunstneren seg og får frem spennende uttrykk. I videoen møter vi flere personer i fri bevegelse, noe som knytter det hele sammen.
Som tidligere nevnt er Matthew Stone en spennende kunstner for akkurat idet du tror du har forstått hva denne kunstneren skaper, lurer du på om du er kommet på en Matisseutstilling. Men nei, dette er kunstneren sin måte å riste litt i deg som betrakter for her trekker Stone oss inn i kunsthistorien. Jeg får en følelse av at både Matisse og Bertolt Brecht klapper meg på skulderen……..
JEN ORPIN sammen med GRACE LONG YUNG YU
Mens Jen Orpin maler tomme motorveier med broer som her i We Left Nothing Behind, filmer Grace Long Yung Yu henne i sitt studio blant annet når hun forteller om bakgrunnen for disse verkene. De ble til i forbindelse med at faren ble rammet av slag i 2016 og hun dro jevnlig for å besøke ham. På veien møtte hun mange av disse broene langs motorveien.
En bro kan symbolisere så mangt og med tittelen på dette bildet kan man lese det både som et brudd men også som en fortsettelse. Vi skal ikke gå dypere inn i det her, men for undertegnede skapte dette maleriet en umiddelbar assosiasjon til Mies van der Rohe sin Barcelonapaviljong og dermed en helt annen tolkning.
Det er mye mer å oppleve på denne utstillingen som du bør få med deg. I tillegg får du oppleve Roger Ballen sine foto som til de grader går inn i margen på deg, og ikke minst Hans Heyerdahl sine vakre stemningsfulle malerier. Flere kjente verk får du også muligheten til å hilse på da det er gjort plass til noen av verkene i VKL sin samling. Nytt i denne samlingen er Trude Viken sitt verk Old Viewers Watching New Scenes.
Med andre ord; Vestfossen Kunstlaboratorium har mye spennende å by på, også i år.
Det finnes en fyldig utstillingskatalog til hovedutstillingen som jeg har hentet et par fakta fra. I tillegg finner du også en katalog i forbindelse med utstillingen om Hans Heyerdahl.
Hovedbilde: Kristian Evju: The Project 2024
LENKER:
Girl Meets Girl på Vestfossen Kunstlaboratorium
7. mai kunne VKL igjen gjennomføre en flott åpning av sesongens utstillinger, helt fri for covidrestriksjoner. Som tidligere var mange møtt opp, for dette er en stor event innen kunstsfæren, kjent langt utenfor Norges grenser. Som alltid var det mye å glede seg til.
Årets utstilling er kalt Girl Meets Girl og er en fri gjengivelse av Rose Wylie sitt verk fra 2019; Girl Now meets Girl Then. Wylie er også utgangspunktet for denne visuelle samtalen hvor hun som eldstemann på snart nitti år samtaler gjennom kunsten sin med kunstnere i alle aldersgrupper, helt ned til dem som er født på nitti-tallet.
Kuratorer for utstillingen er Paul Carey-Kent, Sunhee Choi, og Jari Lager, de to sistnevnte er et fint gjensyn fra utstillingen PLEASE RETURN TO BUSAN PORT som var hovedutstillingen i 2016, noe vi skal komme tilbake til. De har også med seg en medkurator; Jinhee Choi.
La oss begynne med hovedpersonen Rose Wylie og hennes slange fra 2018. Den dominerer mye av den ene veggen i øverste etasje da den er på hele 182 x 1530 cm og består av ti deler som er satt sammen til en helhet.
Det er lett å koble slangen opp til Adam og Eva og slangen i Paradis, hvor Eva fikk skylden for utdrivelsen fra Paradis i kristendommen, noe som igjen førte til arvesynden. Kristendommen er den eneste av de tre monoteistiske religionene hvor vi finner arvesynd. I islam for eksempel, finner vi også historien om Adam og Eva, men her er det både Adam og Eva som deler skylden. Det er heller ingen i islam som er født med arvesynd.
Leser vi imidlertid slangen til Wylie i lys av kristendommen er budskapet klart; allerede her, ved tidenes morgen, blir mannen fremstilt som en bedre utgave av homo sapiens enn kvinnen. Aristoteles så også på kvinnen som underdanig mannen, og han var ikke alene. Leopold von Ranke (1795-1886), fant heller ikke plass til kvinner i sitt "Rankemønster", det var kun plass til de store historiske hendelsene, utført av menn selvfølgelig. Så takk Rose Wylie for slangen.
For undertegnede er det alltid like spennende å gå ned i "kjelleren" på VKL for her pleier man å treffe på verk som er "breathtaking" for å si det på godt norsk. I fjor ble jeg sittende både lenge og vel for å ta inn over meg Ahmed Umar sin kunst i denne "kjelleren". I år var det ikke mindre sterkt å gå i møte med Aurora Reinhard sine verk.
Man får vondt langt inn i sjelen av noen av hennes verk som består både av foto og skulpturer. Her er kvinnen til fulle gjort til objekt for mannen og jeg føler Simone de Beauvoir sitter på skuldrene mine; "man er ikke født som kvinne, man blir det" og noe mer nedrig enn verket som vi ser her skal man lete lenge etter; dette er "Metoo" på det verste. Dessverre er det mange kvinner som lever i forhold hvor de føler seg både "kneblet" og styrt av mannen. Det gjelder heldigvis ikke de fleste menn, men de finnes.
Ser vi på hennes neste verk Martyr fra 2019 er det ikke vanskelig å se hva det her blir henvist til; Sankt Sebastian er en kjent helgen og martyr i kristendommen og han blir i billedkunsten ofte fremstilt mens han er bundet til et tre og i samme positur som skulpturen til Reinhard. Dermed kommuniserer hun direkte med kristendommen i protest, for også kvinner var og er martyrer, så hvorfor er ikke de fremstilt i kunsten på lik linje med mannen?
La oss ta steget opp i hovedetasjen til noe lysere og lettere. Noe av det første som møter en når man kommer inn i utstillingen er kunsten til Martine Poppe. På mange måter er det som et triptykon slik det er montert, noe som tilfører et sakralt element, men man kan velge om man vil lese det som en helhet eller hvert verk hver for seg.
Det er noe luftig og befriende over dem, men er det bare det? Det overlater jeg til deg som betrakter å finne ut av.
I det vi beveger oss videre forsvinner i hvert fall det luftige, for neste vegg som møter oss er mye kraftigere i uttrykket. Det er Cornelia Baltes som ønsker oss velkommen med sine fargerike verk, alle fra 2021.
Disse verkene er ganske karakteristisk for den tyske kunstneren sine uttrykk; hun opererer med sterke farger og en form som balanserer mellom det figurative og det abstrakte. Det er noe lekent over det hele og for undertegnede går automatisk tankene til Joan Miró. At man kan lese mer inn i det, er en selvfølge, avhengig av betrakters kulturfilter.
Som tidligere nevnt er to av kuratorene kjent fra en tidligere utstilling på VKL, og man får også et gjensyn med to av kunstnerne fra den utstillingen. Den første er Helena Parada Kim, og et av verkene hennes har jeg valgt som hovedbilde. Tittelen på bildet er Three Women og er fra 2020. Parada Kim er en kunstner som fremdeles griper meg med sine verk; det er noe dypt grunnleggende i menneskeheten som kommer til uttrykk i hennes kunst på en vakker melankolsk måte. Ansiktene er ofte delvis eller helt abstrahert, og dermed kan det være hvem som helst; gjerne også deg?
Den andre kunstneren som griper meg fortsatt er Yu Jinyoung med sine tomme skikkelser som samtidig er både så utrolig vakre og utrolig triste. Det er en tomhet og en utenforskap som går rett i hjertet, og har man først møtt noen av disse skulpturene vil jeg påstå at man glemmer dem aldri. De MÅ oppleves live.
I denne skulpturen er kroppen helt tom bortsett fra støvlene, mens hun bærer en hatt full av ansikter som representerer Them. Hvor er det blitt av gleden, innholdet i livet, med mer? De sterke fargene og den søte hunden, elementer som kunstneren ofte bruker, står i sterk kontrast til den gjennomsiktige kroppen, og som vi vet; kontraster forsterker hverandre. Skulpturene til Yu Jinyoung er laget i PVC, og kunstneren er opptatt av de "usynlige" menneskene, mennesker som ingen legger merke til. For undertegnede ligger det så mye mer i disse skulpturene, men igjen, det er helt opp til den enkelte betrakter hva de får ut av dem.
Beveger vi oss opp igjen til øverste etasje og tar noen skritt til venstre for Rose Wylie sin slange, finner vi skulpturene til Lee Won-Kyoung som nærmest svever i rommet. Det hele kaller både på kontemplasjonen og det narrative, så her er det bare å ta seg god tid.
Som en avslutning kan vi dvele litt ved ett av bildene til Johanna Reich hvor hun på en helt spesiell måte henter opp gamle portretter og gjør dem uklar. Effekten er at det får noe historisk over seg, et slags "frem fra glemselen" element.
Og kanskje er det på tide at vi henter opp flere kvinnelige, både kunstnere og helter fra glemselen. Den visuelle samtalen som foregår på VKL er i hvert fall et godt bidrag i så henseende, og har du ikke fått den med deg enda, anbefaler jeg å ta turen i løpet av sommeren eller høsten.
Tradisjonen tro er det alltid hovedutstillingen som blir omtalt her på samtidskunst.com, men du har mye mer i vente når du tar turen til VKL. Du finner en fantastisk utstilling med Erik Wessel, og om ikke det er nok kan du fordype deg i de vakre bildene til Anna-Eva Bergman, og enda er det mer........
Willas Contemporary: Rose Wylie «The Curator is Present»
På Willas Contemporary i Oslo finner vi utstillingen Rose Wylie "The Curator is Present". La oss derfor ta en nærmere titt både på Rose Wylie og kuratoren. (mer…)