Drammens Museum
Category

Via Magica; Harald Lyche loser oss inn på den magiske veien på en forbilledlig måte i sin utstilling i...

Kommentarer er skrudd av for Via Magica; Harald Lyche loser oss inn på den magiske veien på en forbilledlig måte i sin utstilling i Drammens Museum. Drammens Museum, Harald Lyche, Lychepaviljongen

Jeg sitter på toget, det er søndag og stormen Amy har reist videre. Jeg er på vei til Drammens Museum for å treffe kunstneren Harald Lyche. Dette møtet gleder jeg meg til for i mange år har jeg fulgt ham på Facebook hvor han deler både av kunsten sin men også litt om livet og ikke minst sine synspunkter på en verden som er i ubalanse. Kunstneren deler også sin frustrasjon over mangelen på forståelse av hvor viktig kulturen er i dette landet. Men alt dette skal vi komme tilbake til.

Vi (Google Maps og undertegnede) finner lett frem til Lychepaviljongen som er bestemmelsesstedet hvor Harald Lyche tar oss imot. Jeg tar først en runde alene i utstillingen for å ta det hele inn og samtidig ta mine foto. For en opplevelse det er; for første gang skal jeg få oppleve maleriene som har fascinert meg i så mange år «in real life». Jeg er alltid på jakt etter narrativer i en utstilling og siden det er Tone Katrine Lyngstad Nyaas som er kurator, er jeg også sikker på at jeg vil finne noen her, for mange er de utstillingene jeg har både opplevd og skrevet om som er kommet fra hennes hånd. Hun er dyktig og jeg vet også at utstillingene hun kuraterer blir til i et samarbeid med kunstneren, og denne utstillingen er intet unntak.

Via Magica 2024 olje på lerret 200x170 cm

Etter min sonderingsrunde møtes vi igjen ved hovedbildet til utstillingen; Via Magica (Den magiske veien). Jeg starter med å spørre om tittelen; Via Magica, hvorpå Lyche svarer at det magiske er tett knyttet opp til poesi slik han ser det og minner meg også på hans forrige utstilling som hadde tittelen Maleriets Poetikk. Lyche knytter det magiske opp til Aristoteles som filosoferte rundt hvorfor tekstene til Homer (Iliaden og Odysseen) grep ham mye mer enn tekster fra virkeligheten. Med det mener kunstneren at vi finner det magiske både i poesien og kunsten og at han ønsker å løfte dette frem igjen i kunsten. Harald Lyche fortsetter med å fortelle at han har alltid vært glad i å lese og hadde lenge planer om å skrive, men ble aldri fornøyd med det. I malingen derimot fant han sin plass og som en forlengelse av det ville kunstneren overføre poesien til maleriet, for det handler jo også om poesi, ikke sant sier han og ser direkte på meg. Jeg kunne ikke vært mer enig, for både poesien og maleriene til Harald Lyche er poesi. Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij var opptatt av underliggjøring; hvordan man ved å sette sammen ulike elementer på en ulogisk måte får mottaker til å stoppe opp og ja, undre seg. Man finner dette ikke minst i poesien men jeg vil også påstå at det poetiske kan også finnes i kunsten og ikke minst i Lyches malerier, for i møte med denne kunsten er det gjort god plass til undring. Et dikt krever ganske mye av leseren i motsetning til en roman, og slik er det også med Lyche sine malerier; de krever ganske mye av betrakter, noe som kjennetegner god kunst og deri ligger mye av magien som også Aristoteles var opptatt av.

Det er mye både rundt oss og inni oss som, til tross for vitenskapen, vi ikke vet; livet er mysteriøst og fantastisk på samme tid mener kunstneren, noe som også skaper en form for magi.

Jeg har tidligere sammenlignet Harald Lyche sine malerier med maleriene til Marc Chagall, de har på samme måte en musikalitet i seg og ikke minst er mange av dem holdt i blåfarger, kontemplasjons farge. Jeg er ikke fullt så sikker når jeg nå befinner meg som betrakter til disse verkene; jo de kaller fremdeles på kontemplasjonen og musikaliteten slik verkene til Chagall gjør, men det er noe mer og det vil jeg finne ut av. Kan det være som med metaforene i poesien, at hvis de blir brukt mange nok ganger mister de styrken som en original metafor har? Er det det som har skjedd med kunsten til Chagall etter den er blitt brukt så mye i plakater med mer, at som med metaforen som blir brukt for mye mister også bildene til Chagall noe av styrken i sin påvirkningskraft?

Ser vi på hovedverket Via Magica lenger oppe er det mye å gripe tak i som med all kunst til Harald Lyche. Maleriet er holdt i blåfarger, kontemplasjonens farge som tidligere nevnt og dermed er det bare å både undre seg og filosofere. Vi blir trukket inn i bildet som en Alice i eventyrland ved hjelp av en diagonal som starter i den litt burnt siennaaktige stokken på tvers nede, eller er det en båt? Uansett om det er en stokk eller båt får vi en følelse av at den er på vei, til hvor? Er det en båt er det lett å lese inn tre personer i båten; en stor og to mindre. Vi kan lese det som «livets seilas» eller/og som «slekt skal følge slekters gang» for å bruke et kjent idiom. Herfra går det en dialog opp til firkanten, i burnt umber? Denne firkanten kan leses på flere måter; som en stor stamme eller som et hus. Velger vi det første alternativet er det noe tidløst over det, som et arnested hvor alt liv vokser ut ifra, som et Yggdrasil i norrøn mytologi. Da vil objektene i den neste diagonalen som går motsatt vei kunne leses som mindre stammer og en fortsettelse på liv. Leser vi det imidlertid som et hus er huset som kjent et symbol på vårt indre. Dette gjelder ikke minst i poesien men også i malerkunsten. Da må elementene i den motsatte diagonalen leses som mennesker. I disse tider er det gjerne naturlig å lese dem som mennesker på flukt, men ser vi etter finner vi et lyst område som strekker seg fra toppen av den brune firkanten og ned mot det første «mennesket» som en «guardian angel». og i magien kan alt skje og i disse dager strekker magien seg helt inn i virkeligheten.

Man finner også flere røde elementer plassert tilsynelatende tilfeldige steder i maleriet. Disse objektene finner vi igjen i flere av Lycke sine malerier og for kunstneren symboliserer det hjerteslag. Men et maleri strekker seg også langt forbi kunstneren og hva man leser inn i det er opp til hver enkelt betrakter, avhengig av den enkeltes kulturfilter. Dette filteret er imidlertid dynamisk og i stadig endring; det man opplever i en gitt situasjon kan endre seg ved neste gang man går i møte med en roman, et dikt, eller som her; et maleri.

Harald Lykke står ofte ute og maler; gjerne ved Drammenselva, gjengitt her i maleriet By The River. Bildet er ikke stort, bare 60x50 cm og malt i 2025. Av den grunn blir han gjerne sammenlignet med impresjonistene som også stod ute og malte for å fange lyset. I tillegg sørget de for at komposisjonen skulle virke tilfeldig, som en slags form for «snapshot». Lyset er for all del til stede også i Harald Lyche sine malerier, men ikke på samme måte som hos impresjonistene, ei heller finner man en komposisjon som får oss til å tenke på «snapshot». Kunstneren kan selv bekrefte at noen impresjonist er han ikke, Lyche ser heller mot ikonmaleriet og ikke minst er Giotto og ungrenessansen blant forbildene til kunstneren. Når man kommer videre ut i renessansen blir det for stivt i følge kunstneren. Når det gjelder ikonmaleriet har de også ganske strenge regler, i tillegg er de malt med eggtempera og de er ikke signert. Kunstneren ser ikke på ikonmaleriet som strengt men som en frihet. Så vidt jeg kjenner til er den eneste ikonmaleren med full utdannelse i ikonmaleriet i Norge i dag Solrunn Nes. Jeg var så heldig å ha henne som foreleser under utdannelsen min, en utrolig dyktig både formidler og ikonmaler.

I 2018 var jeg i Assisi for første gang og besøkte den berømte Basilica di S. Francesco hvor man kan gå i møte med Giotto sine verk, og om Harald Lyche setter Giotto høyt er han for undertegnede den høyeste innen kunsthistorien. At det har blitt flere turer til Assisi etter dette sier seg selv. Giotto er en overgangskunstner mellom middelalderen og renessansen. Med Giotto får vi begynnelsen til det som senere skulle bli Brunelleschi sitt fullt utviklede sentralsperspektiv. og det er akkurat det som er så fascinerende; begynnelsen på noe helt nytt. At Harald Lyche synes at renessansen utviklet seg til å bli for stiv er ikke så rart, for renessanse betyr jo gjenfødelse og det var den klassiske perioden i antikken de prøvde å gjenskape og i den var reglene strenge; Diskoskasteren av Myren kan være et godt eksempel på det. 

Selv om Harald Lyche har perioden med Giotto og ungrenessansen som forbilde i tillegg til ikonmaleriet, tar han det videre og knytter det opp til tiden i dag; han gjør det mer «flytende» om man kan si det slik. Likevel er han opptatt av at elementene ikke skal flyte over i hverandre men ha en tydelig adskillelse som et symbol på at alt har lik verdi. Denne symbolikken strekker han videre til også å gjelde mennesker og verden generelt. El Greco er et annet stort forbilde for kunstneren og kanskje kan vi se det i komposisjonene til Lyche, for komposisjonene til El Greco er også litt «flytende». Ikonmaleriet er også noe som knytter dem sammen.

NY og FRIHET

Da kunstneren var syv år gammel ble han påkjørt av en motorsykkel og alvorlig skadet, ikke minst i hodet. Faren fikk lagt ham i bilen og kjørt ham til sykehuset. Under denne bilturen opplevde Harald Lyche en utavkroppen-opplevelse. Han opplevde å sveve over sin egen kropp og se ned på seg selv som lå alvorlig skadet i baksetet på farens bil, skrikende av smerte. Det sier litt om hvor nær han var å gå ut av tiden. Året etter opplevde den lille gutten å miste sin far, det skjedde uten forvarsel, og disse to hendelsene har preget ham resten av livet.

I utstillingen Via Magica finner vi maleriene Ny og Frihet som for undertegnede kan leses som et narrativ om disse to hendelsene.

Ny 2012 Olje på lerret 200x180cm

Tar vi først for oss maleriet Ny finner vi et mørkt felt nederst bare opplyst av et lyst element som ifølge Lyche selv er en fiolin, for selv i det dypeste mørke finnes det lys og man kan glimtvis «høre» hele orkesteret spiller opp i de nydeligste melodier. Går vi lenger opp i maleriet blir det noe lysere og vi kan ane både blomster og ansikter, men selv om denne delen er lysere er det de mørke valørene som dominerer. Det hele gir, for undertegnede, et kaotisk uttrykk. I tillegg til den mørke valøren gir dette tilsammen assosiasjoner både til Hieronymus Bosch og Dantes Inferno. Tittelen på maleriet er imidlertid Ny og da er det ikke vanskelig å tenke at her foregår det en form for katharsis.

Fri 2012 Olje på lerret 200x180cm

Til høyre for Ny finner vi maleriet Fri. Det er malt samme år som Ny og i samme størrelse. Vi finner også her et mørkt område nederst men øverste del av maleriet er både roligere og lysere enn Ny. Helt til høyre i bildet finner vi en abstrahert skikkelse som gjerne kan leses som en ung jente med rød kjole og lyst krøllet hår. Hun befinner seg i det lyseste feltet i maleriet, omringet av gule og grønne farger; det gule som solen og det grønne som starten på nytt liv. I tillegg finner vi noen klart definerte objekter øverst som er en hyllest til Den arabiske våren. Begge maleriene ble til i perioden 1997 og frem til 2012 da de ble ferdigstilt. Selv om den arabiske våren ikke førte til det vi hadde håpet på er den likevel veldig viktig for, som Harald Lyche tilføyer, den ga liv til håpet, håpet om en bedre verden, og håpet om en bedre verden må vi aldri slippe taket i. Maleriet som helhet vil gi de fleste betraktere en positiv opplevelse vil jeg tro. I tillegg forankrer tittelen det hele.

Maleriene lest under ett som et narrativ.

Harald Lyche forteller meg videre at i ung alder opplevde han en livskrise som gjorde at han ble alvorlig psykisk syk; så syk var han at han lenge ikke trodde han skulle komme ut av det. Likevel klarte kunstneren å komme ut av mørket. Han forteller at i alle sine opp- og nedturer i livet har han en spesiell måte å takle det på; han tar det ikke personlig. Med det menes at kunstneren ser på det hele som noe som kommer hans vei og det er ikke ham det er noe feil med. Han må bare takle det.

Det er nærliggende å lese disse to maleriene ved hjelp av en historisk-biografisk metode, som et uttrykk for det kunstneren har vært gjennom, både som liten gutt og sykdommen som ung mann.

Katharsisbegrepet stammer fra Aristoteles og handler om renselse; men for å oppnå den renselsen må man gjennom en tung vei. Vel gjennom disse prøvelsene kommer man ut som Ny slik tittelen på maleriet lyder. Jeg leser derfor dette maleriet som en bearbeiding av kunstnerens vanskelige opplevelser. Maleriet Fri kan da leses som en fortsettelse av denne renselsen, personen føler seg fri etter å ha gjennomgått katharsis. For undertegnede var det en sterk opplevelse å gå i møte med disse to maleriene etter å ha hørt Lyche fortelle om sine opplevelser.

Peace og Trying Not To Die Begge: 2023 Olje på lerret 190x160 cm Foto: Harald Lyche

Idet vi inntar neste sal i galleriet er det to malerier som fanger blikket; nemlig maleriene Peace og Trying not to Die. De kan selvfølgelig leses hver for seg men for undertegnede er det naturlig å se dem i sammenheng; som et narrativ. Men la oss først lese dem hver for seg.

Trying Not to Die

Trying Not To Die 2023 Olje på lerret 190x160 cm

Maleriet har en klar todeling hvor man i venstre halvdel finner en klynge med hus og noen mennesker. De er som vanlig delvis abstrahert som de fleste i Harald Lyche sine malerier, men her er de ganske tydelig. Kunstneren ser på seg selv som en figurativ maler men med tegn til abstraksjon for å gjøre det mer magisk, noe vi kan være enige med ham i. På den måten kreves det mer av betrakter slik også poesien gjør. Skapelsen av denne todelingen sørger et gjerde for; gjerdet som metafor for stengslene inni oss.

På høyre side av gjerdet finner vi en mørk figur som kan leses både som et menneske eller en engel. Engler kan være både onde og gode men hvilken form denne engelen har er ikke så lett å avgjøre. Sort forbindes gjerne med sorg i Vesten mens det i andre deler av verden oppfattes som det motsatte. Gitt tittelen på bildet er det gjerne naturlig å lese denne formen som mennesket som prøver å unngå døden. Vi finner også en lys diffus form som strekker seg over gjerdet på begge sider. Leser vi gjerdet som perleporten og venstre side som det jordiske mens høyre side er det himmelske og den lyse formen som strekker seg over begge er i ferd med å forsvinne, er tiden i ferd med å svinne hen for personen som ikke ønsker å dø.

Peace

Peace 2023 Olje på lerret 190x160 cm

I Peace finner vi ingen todeling, tvert imot; blåfargen er påført med bevegelser som danner en sirkel og midt i denne sirkelen finner vi et menneske. I Vesten har vi en lineær livsforståelse mens man i hinduismen og buddhismen for eksempel, har en sirkulær livsforståelse symbolisert ved livshjulet. Man tror på gjenfødelse (samsara) og målet er å komme ut av denne gjenfødelsen og bli frelst eller få innsikt i livets skjulte sider for å si det på en enkel måte.

Personen i maleriet holder frem hendene mot to svaner som en Frans av Assisi. At begge svanene er hvite gjør at vi leser dem som et symbol på renhet og kjærlighet. Svanen er ofte også sett på som et symbol på transformasjon og dermed får vi enda et lag i vår lesing av bildet. Vi finner også her mange elementer men de er alle skilt fra hverandre. Foran personen i bildet finner vi et objekt som kan leses som et bål, og dermed bringes varmen inn i maleriet. Fugler er også tilstede; fugler som tegn på frihet? Og enda er det mye mer som trær, stammer etc; er dette en form for Edens hage?

Maleriene lest under ett.

Det første som slår en er at begge maleriene er dominert av blåfargen. Om bruken av blåfargen sier Harald Lyche: «Blåfargen er rundt oss, vi puster den, den er vår mentale navlestreng til universet, den peker på noe som er utenfor kloden».

Blåfargen som sådan har også noe opphøyet over seg, noe kongelig. Vi vet også at i kristendommen er Jomfru Maria fremstilt i blått når hun sitter ved sin fars side i himmelen. Gitt titlene og bruken av blåfargen som den dominerende valøren i begge maleriene må man kunne si at det sakrale er tilstede. Selv sier Lyche at han ikke er religiøs da religion ofte blir misbrukt men han er enig med undertegnede at det sakrale kan være så mye mer enn bare religion.

Når det gjelder mangel på horisonter i maleriene er det fordi en horisont ikke er virkelig samtidig som det låser komposisjonen og derfor velger kunstneren å la himmelen fortsette ned i elven eller sjøen om man vil. På den måten danner det en helhet i bildet.

Ser vi begge verkene i sammenheng som et narrativ blir det naturlig å lese dem fra høyre mot venstre slik man gjør i andre deler av verden. I malerier Trying Not To Die kan det handle om kampen for å unngå en rent fysisk død men det kan også handle om en indre død som kan være mer enn vanskelig. Går vi så til maleriet Peace er kampen over og man har funnet fred. Hva denne freden består i overlater jeg til deg kjære betrakter å filosofere videre rundt.

Love And Beauty 2025 Olje på lerret 150x220 cm

Vender vi så blikket til motsatt side av rommet møter vi tre store malerier, alle datert 2025.

Jeg velger å lese dem fra venstre mot høyre, dermed er det første vi skal gå i møte Love And Beauty. Her er det ikke blåfargen som er dominerende, det er de varme valørene som gult, rødt og rosa. Går vi nærmere kan vi finne objekter nede i høyre hjørne og et stykke oppover som kan leses som mennesker. I forhold til de røde «flekkene» som vi tidligere var inne på er for kunstneren symboler på hjerteslagene, er menneskene miniatyrer, men kanskje er det slik at i møte med både det vakre og kjærligheten kan den bli overveldende, på en god måte. Uansett, dette malerier sprer gode energier som er gode å ta med seg videre.

The Father 2025 Olje på lerret. 150x220 cm Foto: Harald Lyche

I midten finner vi maleriet The Father . Igjen er blåfargen tilbake men i motsetning til mange av verkene vi finner i denne utstillingen er det ikke mye som omgir The Father som har tatt plass midt i senter. Fra avstand virker skikkelsen sort men Lyche sier at han mener han ikke bare malte ham sort. Vi går nærmere og det blir tydelig at kunstneren har rett, jeg foreslår at ultramarin er blandet inn noe kunstneren sier seg enig i. Tittelen kaller på flere lesinger blant annet det religiøse; «faderen sønnen og den hellige ånd» men også flere. Forfattere har også vært opptatt av farsrollen, bare tenk på Bjørnstjerne Bjørnson sin bondefortelling Faderen. Det patriarkalskse kan også være noe å trekke frem men også farsrollen som sådan. Men er denne faderen tilstede i denne verden eller i en annen sfære eller tidsregning, og hva med de små husene? Som vi vet er personene til Lyche alltid utført delvis abstrakte men denne figuren har form av noe mer spøkelsesaktig, eller åndelig? Velger vi å lese også dette verket historisk-biografisk kan det være kunstneren sin sorg over å ha mistet en far alt for tidlig men at det nå ikke får like stor plass, gitt ved de små husene? Selv har jeg også mistet min far men da som voksen, er det derfor dette maleriet virker så sterkt på meg? Jeg vet ikke for jeg er langt fra ferdig med dette verket.

A Sentimental Journey 2025 Olje på lerret 220x150 cm

I A Sentimental Journey er det første som fanger blikket den store personen eller er det en isbjørn, som er plassert til høyre i maleriet. Går vi nærmere ser vi et ansikt og etter hvert går det opp for oss at det er en kvinneskikkelse. Så hvor mange personer er det i dette maleriet og hvem er det som tar denne sentimentale reisen, er det kvinnen eller er det den store figuren som like gjerne kan være en isbjørn, eller? Det er opp til betrakter å filosofere rundt. Harald Lyche forteller at dette maleriet er forankret i en tidligere tegning som har sin egen historie. Videre forteller Lyche at han maler med transparent maling men at han også blander inn hvitt for å få dem opake. I dette malerier er det tydelig, man kunne nesten tro at det var malt med akvarellfarger. Nederste del har en nesten aprikosaktig grunnfarge som gir varme i bildet. Som i akvarellbilder flyter fargen over i resten av grunnfargene. Flere elementer eller objekter om man vil finner man tilsynelatende tilfeldig plassert i maleriet, noe som underbygges det flyktige, for er det ikke slik når vi take a walk down the memory lane at vi opplever minnene som flyktige og dette maleriet kan gjerne få flere til å ta turen.

Black And Blue 2022 Olje på lerret 190x260 cm

Harald Lyche er et følsomt menneske, men å være følsom er ikke det samme som å være svak, noe han er et godt eksempel på. Han står opp for det han tror på og kjemper for det. Han var en av dem som stod fremst i kampen mot Bjarne Melgaard sitt « house to die in» på Ekely. Dette gikk også inn på kunstneren personlig da oldefaren var venn med Munch, og selv om det var før hans tid er han vokst opp med dette vennskapet som en del av familiehistorien. Rettferdighet er noe Lyche kjemper for og dette fant han mer enn urettferdig for allerede hadde de revet både villaen og kårhuset til Munch og nå ville de helst også rive vinteratelieret hans. Nå var det nok og denne kampen vant de og Harald Lyche er en av dem vi kan takke for det.

Mindre ble ikke kampen mot å rive Y-blokka. Her ble det sagt at den måtte rives fordi den var så skadet, noe som ikke stemte. Å rive Y-blokka med Picassoutsmykningen er også en bekreftelse på hvor lite kunst og kultur betyr i Norge. Kunstneren forteller at vi kan takke Carl Nesjar for at Picasso sin kunst havnet i Norge. Tilfeldighetene spilte en rolle da Nesjar fikk møte Picasso første gang, hvor Picasso hilste ved å si at ham hadde han ventet på i hele sitt liv kan Lyche fortelle. I 17 år hadde Picasso og Nesjar et samarbeid etter deres første møte, men ikke ett av resultatene til dette viktige samarbeidet finnes i Norge, det sier ganske mye om Norges syn på kunst og kultur.

Nå blir også Gamle Munch stengt, Nasjonalgalleriet har vært stengt i det som føles som evigheter og hva som skjer videre med det befinner seg i det blå. Bygget er fredet men som Lyche sier, hva er et nasjonalgalleri uten kunsten? Dette går sterkt inn på ham og mange med ham, men igjen; det sier alt om Norge som fremstår som et u-land når det kommer til kunst og kultur.

Men det er ikke bare kunst og kulturlivet kunstneren kjemper for; all urettferdighet og krig er han ikke redd for å heve stemmen sin mot. Og selvfølgelig kan vi speile det i kunsten hans. Black And Blue kan være et eksempel på det. Å gå i møte med dette verket fremkaller umiddelbart gysninger, det går kaldt nedover ryggen, for hva er det vi ser her? Man kan ikke la være å legge merke til personen helt til høyre i bildet, det er ingen tvil om at vi her er øyenvitne til et menneske som er plassert i galgen og hengt, hele kroppstillingen viser det; hodet fremoverbøyd og kroppen i en spesiell stilling som tilsier at dette mennesket henger i luften. Under ser vi en arm som strekker seg opp mot personen men det er for sent, ingen kan redde vedkommende fra sin grusomme skjebne. Vi finner ytterligere fire personer i bildet, eller i kø for å gå gjennom de samme lidelsene, eller har de allerede lidd samme skjebne?

Dette maleriet ble til som en reaksjon på invasjonen av Ukraina, og det er ett av to malerier som ble malt som et resultat av det. Det andre har tittelen War men det er ikke tilstede i denne utstillingen. Et annet bakteppe til dette maleriet er Billy Holiday sin sang Strange Fruit som ble forbudt. Sangen er opprinnelig et dikt som ble skrevet etter at Abel Meeropol hadde sett et foto av afrikansk-ameriakanske personer som var blitt hengt i trær. Dette fikk han ikke ut av hodet og skrev derfor et dikt som Billy Holliday siden satte musikk til. Bare tittelen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen når vi får vite historien bak det hele. Vi var tidligere inne på Aristoteles som undret seg over hvorfor tekstene til Homer for eksempel virket mye sterkere enn tekst fra vikeligheten og her har vi svaret, poesi er magi på både godt og ondt. For undertegnede går tankene til enda en grusomhet, grusomheten mot jødene under andre verdenskrig, en grusomhet som Gunvor Hofmo fikk kjenne på resten av livet, nasistene tok livet av hennes kjæreste venn som var jøde. Ingen kan vel lese hennes dikt «Det er ingen hverdag mer» uten å få vondt langt inn i sjelen.

Hanna Arent er kjent for begrepet «Onskapens banalitet». Etter krigsoppgjøret av andre verdenskrig skulle hun skrive en rapport om rettssaken mot en av de grusomste personene fra krigen. Hun var selv jøde og det var få som forstod hvordan hun kunne konkludere med at vedkommende ikke var et monster. Ondskapens banalitet går ut på at i gitte situasjoner er mennesker i stand til å utføre de mest grusomme handlinger hvis de har noen over seg som gir kommandoen. Det er skremmende men dette er faktisk forsket på og så er tilfelle. Med all den ondskapen som foregår i dag; ikke minst på Gazastripen og også har foregått opp gjennom historien er Harald Lyche sitt maleri et viktig bidrag i kampen mot ondskapen, slik at den heller ikke kan bli banal. Bildet er holdt i blåtoner hvor fargen er lagt på i heftige strøk, i tillegg henger det mørke skyer over personene. På mange måter kan dette verket sammenlignes med Picasso sitt Guernica noe både kunstner og intervjuer er enige om.

I sin kamp for fred har Harald Lyche fått høre gang på gang at krig har det alltid vært, noe kunstneren er helt uenig i. Han mener at hvis vi går langt nok tilbake vil vi finne en verden der det var fred, og selv om kunstneren sier at han ikke er religiøs peker han på Adam og Eva i Paradis før syndefallet. Lyche har også malt et bilde med tittel Paradisets tilsynekomst hvor engler holder tilbake noe som kan leses som en gardin og dermed åpenbares Paradiset.

For kunstneren er kampen for fred særs viktig og noe han kommer til å fortsette å kjempe for resten av livet og han gjør Picasso sine ord til sine; «Alt jeg har gjort har jeg gjort for fred» og for å få fred må verden igjen komme i balanse. Penger og berømmelse er nemlig ikke det som driver Harald Lyche.

Selvportrett; Sorg 2019 Olje på lerret 40x30 cm

Man finner også mange selvportretter i denne utstillingen som også forteller om kunstneren som person. Et av dem heter Selvportrett som Don Quijote hvor Lyche knytter seg opp til litteraturen, et er kalt Angst som speiler hva kunstneren har opplevd og likeledes Sorg som han malte i Tyrkia da moren døde, og enda er det flere.

Vi skal imidlertid avslutte med et maleri som får oss ut av det mørke hullet forrige kunstverk sendte oss ned i. Maleriet har fått tittelen Memories Of You og det er bestående av sjø, hus, himmel; alt holdt i lyse lette farger. Man får nesten følelsen av å reise rett inn i et idyllisk sommerminne. Men så er det den avbrukne greinen da som forstyrrer det hele. Vi skjønner dermed at denne relasjonen er brutt på en eller annen måte. Det får oss til å tenke på egne relasjoner som ikke lenger finnes. Jeg spør Harald Lyche hvem denne «you» er men får ikke et konkret svar. Og hvorfor skal jeg det, for malerier handler ikke nødvendigvis bare om kunstneren men like mye om betrakter og hva det får frem i hver enkelt. Det er som med poesien, den drar oss inn i den magiske verden, på godt eller vondt. Jeg sier med Aristoteles; det hele virker sterkere på oss.

Fant jeg så ut om kunsten til Harald Lyche kan sammenlignes med Chagall? Den har både blåfargen i seg og musikaliteten, men den har i større grad et sterkere budskap føler jeg. Det kan jo skyldes at noe av effekten til Marc Chagall sine bilder mistet noe i forbindelse med alle plakatene som finnes over alt, men jeg føler ikke at det er avgjørende. Konklusjonen må derfor bli at til en viss grad kan de sammenlignes men ikke i den grad som jeg har kjent på tidligere.

Hovedbildet i dette innlegget er kalt Amber som gir en ambivalens da det både kan være et navn og samtidig det engelske ordet for rav. Resten overlater jeg til deg kjære leser men i nedre høyre hjørne finner du et tog på full fart fremover og det er bare å kaste seg på og bli med inn i Via Magica for dette er en utstilling du bør få med deg.

Utstillingen står ut denne uken

Read more