Innledning

Innledning:

Morten Viskum sine kunstuttrykk; et møte med det ekstreme, abjektet, eller en opplevelse av katharsis? Allerede i forbindelse med tittelen på denne avhandlingen blir vi møtt med  usikkerheten om hvordan vi skal oppfatte kunsten til Morten Viskum. Og lett er det ikke, for hvordan skal man oppfatte disse uttrykkene? Mange av dem er svært estetiske, men samtidig handler dette om objekter og tema vi gjerne ikke alltid synes er like lette å møte. Derfor er det gjerne slik at mange vegrer seg for å gå i møte med denne kunsten.

Før jeg tok den endelige beslutning om å gå i møte med Morten Viskum sin kunst, og de ekstreme uttrykk generelt, måtte jeg gå et par runder med meg selv. Jeg var klar over at det var en del ting jeg måtte fordype meg i som ikke alltid ville være like lett. Det jeg kjente til av Viskum sin kunst virket mer enn sterkt nok for meg, noe jeg kommer tilbake til i epilogen. I tillegg måtte jeg også være forberedt på å ta for meg andre like sterke, og gjerne sterkere uttrykk for å få en sammenligning. Jeg måtte spørre meg selv om jeg orket nærkontakt med ”ekkelfølelsen” over såpass lang tid som en avhandling ville ta. Jeg satt med bilder av kattungene på glass med formalin fra utstillingen i Seljord og kjente at tårene presset på, men der og da bestemte jeg meg: ”dette måtte jeg finne ut av!” Det er mange som spør seg hvilke personer som utfører slik kunst, og jeg har selv fått spørsmål flere ganger om hvilken person jeg er som interesserer meg for slik kunst. Slike spørsmål har bare gjort meg enda sikrere på at jeg valgte rett. Siden har begrepene Mayas slør og  Das ding für mich und das ding an sich, slått meg ofte. Dette gjelder ikke minst i tilfelle med kunstneren og olivenglassene som irriterte meg grenseløst i 1995, i det jeg oppfattet som hans kamp for å få seg et navn. Da jeg oppdaget at han igjen dukket opp i media, denne gangen på NRK med verket Adolfs Lätztser Wünsch, skjønte jeg at han ikke hadde tenkt å gi seg, og at det var på tide å ta ham litt mer på alvor. Etter å ha fått vite tankene bak uttrykkene hans, var jeg nødt til å betrakte kunstverkene med nye briller på. Jeg oppdaget da at de ikke lenger bare fremsto som provoserende, men hadde også mer ved seg enn det jeg først oppfattet. Slik er det ofte i vårt møte med sterke uttrykk, først oppdager vi bare det ekstreme i uttrykket, men når den første reaksjonen har lagt seg, og vi gir oss tid til å la innrykket sige inn over oss, kommer refleksjonen, og vi oppdager nye ting i verket. I noen tilfeller får vi med en omvisers kommentarer, eller som her; kunstnerens kommentarer. Det er også mye av den vanskelige kunsten som er avhengig av en eller annen form for kommentar, i tillegg til at man må være villig til å gi seg tid og gå i møte med mange av disse uttrykkene. Først da har vi muligheten til å oppfatte litt av ”das ding an sich.”

”Kunsten må være fri!” heter det, og det er riktig nok. Det var i kunsten man fant ”det andre”, i følge Adorno. Dette oppnådde man ved at kunsten fjernet seg tilstrekkelig fra samfunnet, dermed måtte kunsten også være fri, eller autonom, for å si det på en annen måte. Det er allikevel viktig at vi har et kritisk syn på det som gjerne går under begrepet kunst, da det i dag er mer flytende grenser enn noen gang før. Mye av det vi finner i disse uttrykkene ligger tett opp til det psykologiske og grensen for det etisk forsvarlige; Ana Mendieta som kutter opp armene til blods og siden stryker de på et lerret for å lage blodspor i kunstens navn, kan stå som et eksempel på det første, og John Duncan, som skal ha gjennomført et samleie med et lik, kan stå som eksempel på det siste. At Morten Viskum sin bruk av den døde hånden også må kunne plasseres her, er klart.

 I løpet av tiden man jobber med en hovedfagsoppgave, endrer også synet seg for forfatteren av avhandlingen. Når det gjelder møtet med de ekstreme uttrykk, er man blitt mye tøffere i løpet av denne tiden, man blir ikke så lett sjokkert, eller ”ekkelfølelsen” gir seg ikke like sterke utslag, og i mange tilfeller finner man en del av uttrykkene svært estetiske. Dette gjelder ikke minst flere av Morten Viskum og Andres Serrano sine uttrykk. Andre uttrykk kan fremdeles fungere så godt at de ”sitter i kroppen”, lenge etter at man er gått fra en utstilling; dette gjelder ikke minst mitt møte med Louis Bourgeois sin utstilling i Museet for Samtidskunst, 2002, og mitt møte med Bjarne Melgaard sin festspillutstilling Skam i Bergen våren 2003. Kunsten av i dag retter seg ikke lenger bare mot en intellektuell elite. Kunsten skal ikke lenger være autonom, den skal være sansbar og kunne gi en opplevelse til alle, også dem som til daglig ikke befatter seg med kunst. Hele åpningsutstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium la opp til dette i åpningsutstillingen som også ble kalt For Alle.

 

Motiv:

Min mellomfagsoppgave handlet om avant-garde og kunstnere som gjerne plasseres i denne kategorien. Likeledes tok jeg opp problemstillingen om hvorvidt det er hensiktsmessig å bruke den betegnelsen i dag. Kunstnere som sprenger grenser og prøver å gå nye veier fascinerer meg. Det falt derfor naturlig å trekke tråden videre til det ekstreme uttrykk i min hovedfagsoppgave, og den norske kunstneren Morten Viskum kan plasseres her, selv om det kan være et diskusjonstema hvor ekstrem han er. I tillegg synes jeg at han er en spennende kunstner fordi verkene hans på flere måter inneholder en form for ambivalens; både i forhold til å være svært estetiske, samtidig som de også gir en ekkel følelse i forbindelse med verkets innhold, og i forhold til hva man skal forholde seg til, verket man møter i en utstilling, eller performancen som ligger bak. Det er noen ganger når man får vite hele bakgrunnen at verkene går fra å behage til å bevege, et eksempel kan være Viskum sine malerier. I noen tilfeller kan dette nesten være omvendt; verket vekker mindre ubehag når man får vite bakgrunnen for tilblivelsen, slik vi også skal se eksempler på. Å bli beveget er å få satt følelsene i bevegelse, og det kan like gjerne være de frustrerte, sinte, vanskelige følelsene, som de gode. Morten Viskum spiller på store deler av dette spekteret med sin kunst, og det er dette som gjør ham så spennende.

Problemstilling:

Jeg vil se på problemer i forbindelse med Morten Viskum sine kunstuttrykk. For det første: disse uttrykkene blir ofte kategorisert som ekstreme uttrykk, er dette en korrekt plassering, eller kan Viskum sin kunst like gjerne plasseres under andre kategorier? Når det gjelder de ekstreme uttrykk, er det en homogen gruppe?

Morten Viskum tematiserer ofte døden på en eller annen måte i sine uttrykk, noe som ofte gir sterke reaksjoner. Er dette noe som er spesielt for ekstreme uttrykk, eller er det andre grunner til de sterke reaksjonene dette gir?

Hva så med verkene? Morten Viskum ser på seg selv som en performancekunstner, og mener at hans malerier skal sees på som en rest av en performance. Gjelder dette også de resterende verk, eller bare maleriene? Hva består i så tilfelle denne performancen av, og hvor blir den utført; i det offentlige rom eller i den private sfære? Hvordan fremkommer dette i møte med hans kunstverk?

I tilfelle performancen blir utført i den offentlige sfære slik det er vanlig, skulle det ikke by på noen problemer, men hva om denne utførelsen finner sted innenfor den private sfære, hva da? Da gjør på mange måter kunstneren seg uunnværlig i forhold til sine verk, hvilke følger kan så dette få? I romantikken stod kunstneren i sentrum for kunsten sin, og på mange måter må da dette sies å være en ny form for romantikk; kunstneren gjør seg selv til en neo-romantiker. Hva han eventuelt oppnår med det, og hva han eventuelt måtte tape i den forbindelse vil i så tilfelle være interessant å se på. Likeledes vil det være interessant å finne ut om dette er noe vi generelt finner innenfor sterke uttrykk i dag.

 

Metode:

Kunsten:

Mitt utgangspunkt er den norske kunstneren Morten Viskum, og metoden blir forskjellige former for kontekstualisering. Først vil jeg gå kort gjennom kunsten hans, slik vi møter den som betrakter. Dette blir den første formen for kontekstualisering; kunstneren i forhold til sin egen kunst.

Mulighetsbetingelsene:

En naturlig fortsettelse blir da å se på mulighetsbetingelsene som ligger bak denne type kunst. Abjekt-kunst er en spesiell form for uttrykk som inneholder det man gjerne oppfatter som ekstreme uttrykk, derfor vil jeg på slutten av avsnittet gå nærmere inn på denne formen for uttrykk, også med hensikt å siden finne ut av hvorvidt noen av Morten Viskum sine uttrykk kan plasseres her. I tillegg vil jeg sette det i en teoretisk sammenheng. Dette blir den andre formen for kontekstualisering.

Kunstneren:

Neste skritt blir en vektlegging av kunstneren Morten Viskum. Ut i fra en kort biografi, og ved å se på noen av prosjektene hans, skal vi ved hjelp av en komparativ metode, sette ham opp mot noen andre kunstnere. Men før det skal vi også se litt på kunstnere som han selv har gitt uttrykk for at han føler seg påvirket av. Felles for disse sammenligningene vil være en vektlegging av kunstnerne. Morten Viskum ser på seg selv som en performance-kunstner. Jeg vil prøve å finne ut hva denne performancen består i, og om den gjelder alle verkene hans. Jeg vil se litt på hvilke konsekvenser dette har i vårt møte med kunsten hans. Dette blir da den tredje formen for kontekstualisering.

Tolkning:

En naturlig fortsettelse her vil være å gå tilbake til kunstuttrykket, og ved hjelp av det foreta en sammenligning mot andre kunstnere sine uttrykk. Det vil da samtidig være naturlig å foreta en tolkning av utvalgte verk, og ut i fra dette foreta utvelgelsen. Jeg har valgt ut et kunstverk, og to hele utstillinger til analyse. Kunstverket jeg har valgt er Kjærlighet fra Gud, som har gitt tittelen til denne avhandlingen, da det består av en rotte på et kors. Dette verket finnes i flere utgaver, men jeg har valgt å ta for meg fotoserien på 18 fotografier som ble vist i Seljord kunstforening, og bl.a. førte til at kunstneren ble drapstruet.  Utstillingene Blod og glitter fant sted i galleri Bouhlou i Bergen 16.03.02 – 14.04.02. Her finner vi, i tillegg til en installasjon med kors, malerier fra serien Blod og glitter. Til slutt skal vi se på utstillingen Ars Longa Vita Brevis i galleri Christian Dam i Oslo. 25.04 – 05.05.2002.

I forbindelse med den første analysen har jeg foretatt en sammenligning mellom Morten Viskum og den amerikanske fotografen Andres Serrano (1950-    ), en annen kunstner som ofte blir regnet inn under kunstnere med et ekstremt uttrykk. I tillegg til å fotografere personer fra likhus, uteliggere og medlemmer av Ku Klux Klan, er han kjent for sine bilder som inneholder kroppsvesker som urin, blod og sperma. I tillegg har Morten Viskum selv oppgitt to kunstnere som han selv føler seg påvirket av, nemlig Yves Klein (1928-62) og Ylia Kabakov,(1936-    ), og til tross for at disse ikke blir regnet som kunstnere med ekstreme uttrykk, hadde Klein en god del kontakt med de amerikanske kunstnerne som jeg mener det hele springer ut av, blant annet hadde han forbindelse til fluxusbevegelsen som oppstod i Amerika, og derfor har jeg også i denne avhandlingen valgt å gjøre en sammenligning av de to i forbindelse med den ene utstillingen. Dette er også gjort i et forsøk på å se om det er fruktbart å sammenligne Viskum med kunstnere som ikke automatisk regnes inn under det vi kaller ekstreme uttrykk, slik vi tidligere var inne på. Ilya Kabakov sin kunst regnes heller ikke inn under det man kaller for ekstreme uttrykk, men kanskje er ikke noen av Viskum sine uttrykk så ulik disse allikevel? For å finne ut av dette, har jeg også foretatt en sammenligning av disse to, da i forbindelse med utstillingen i Galleri Christian Dam.

Morten Viskum – ekstremkunstner?

Vi har enda flere punkter igjen i forbindelse med problemstillingen, og det er hvorvidt Morten Viskum er ekstrem eller ikke, og i tilfelle han er ekstrem, hvor ekstrem han egentlig er. For å finne ut av dette skal vi se på andre kunstnere som gjerne regnes som ekstrem, og foreta en sammenligning. Vi skal også se på eventuelle fellesnevnere. Dette blir den femte formen for kontekstualisering. Likeledes vil jeg se om hans måte å forholde seg til sin kunst på er noe han har felles med andre samtidskunstnere.

Betrakteren:

Den sjette og siste kontekstualiseringen blir kunstneren versus betrakteren. Jeg vil se på reaksjoner i forbindelse med Morten Viskum sin kunst, se på forventninger forskjellige personer måtte ha i møte med sterke uttrykk. Som tidligere nevnt tematiserer mye av Morten Viskum sin kunst døden. For å finne ut av hvorfor dette temaet ofte skaper sterke reaksjoner, vil jeg sette dette i sammenheng med vår fremmedgjøring av døden. Derfor vil jeg sette det inn i et større perspektiv, jeg vil se på hvordan vi gjennom tidene har fjernet oss mer og mer fra døden som en naturlig del av livet, hvordan den er blitt fremmedgjort. Reaksjoner i forbindelse med sommerutstillingen i Seljord vil selvsagt bli viet oppmerksomhet, da reaksjonene her gikk så langt at kunstneren ble drapstruet.

Til tross for at det ikke er skrevet så mye i forbindelse med den ekstreme samtidskunsten, har jeg også måttet prøve å sette dette i en teoretisk sammenheng, og til å hjelpe meg her har jeg i hovedsak brukt Julia Kristeva, Hal Foster, George Bataille og Jon-Ove Steihaug. Som en videre forståelse av det ubevisste har jeg også støttet meg til Carl Jung. Dette er gjort i et forsøk på å få til en annerledes sammensetning enn det som ville være naturlig; å bruke Sigmund Freud. Til å hjelpe meg i forbindelse med temaet om døden har jeg brukt Arthur Schopenhauer og Philippe Ariés.

Neste:

Del 1 Kunsten

Tilbake til hovedsiden:

Rotten på korset hovedside

Comments are closed.