Veien videre

Veien videre:

Vi har nå stiftet bekjentskap med en del av Morten Viskum sin kunst, i tillegg til en del andre kunstuttrykk, dette for å kunne plassere Viskum og hans uttrykk i en fornuftig kontekst. Vi har også vært inne på en del av reaksjonene denne kunsten har skapt, og prøvd å se litt på hvorfor. Vi må kunne si at det ikke alltid er like lett å gå i møte med denne type kunst, enten man er fagperson eller ikke. Men det vi kan si er at i mange tilfeller, ikke nødvendigvis alle, vil man kunne komme ut på andre siden med en større forståelse både av kunsten og gjerne til og med av seg selv. I sistnevnte tilfelle må man kunne sammenligne disse møtene med en form for katharsis. Morten Viskum har ikke tenkt å stoppe her, slik vi dessverre er nødt til. Som vi tidligere var inne på er han begynt å jobbe med menneskelige kreftceller som han allerede har blandet inn i malingen i noen verk. I desember 2003 arrangerte han den første store kunstmessen for samtidskunst her i landet på Vestfossen Kunstlaboratorium. Sommeren 2004 åpner han en stor utstilling med samtidskunst, hvor han skal stille ut verk fra Malmö Konstmuseum. Göran Green skal være kurator. Parallelt med dette jobber Morten Viskum i dag med en del malerier hvor motivet har nesten form av en torso; hodet er til stede, men ben og armer mangler. Hva dette skal føre frem til kan man bare spekulere i, Viskum vil ingenting røpe foreløpig, men med tanke på at kunstneren tidligere har uttalt at den døde hånden er en del av et større prosjekt, kjenner man en skrekkblandet fryd komme snikende. Det er på en måte den samme følelsen man fikk som liten når man hørte på eventyrene. Et eksempel kan være Snehvit og de syv dvergene, hvor tjeneren fikk ordre om å ta Snehvit ut i skogen og komme tilbake med hjertet hennes som bevis på at han hadde drept henne. Ikke akkurat småting, når man tenker seg om, men det er allment godtatt at barn skal høre på sånt. Så spørs det da om det som Morten Viskum kommer til å vise oss skal bli allment godtatt, først får vi vente og se hva det er han vil vise oss, og så får vi se på reaksjonene, for de kommer helt sikkert ikke til å utebli…..    

Epilog:

Da jeg skulle gå i gang med denne avhandlingen var jeg sterkt i tvil om mitt valg av kunstner, ikke minst fordi døden virket som Viskum sitt hovedtema. Jeg var redd det skulle bli noe problematisk, da jeg i løpet av de senere år hadde mistet to av mine nærmeste, den siste ganske rett før. Jeg ville allikevel gi det et forsøk, ikke minst med tanke på at det kunne være en måte å bearbeide det hele på. Jeg var også klar over at kunstneren selv hadde opplevd å miste noen i familien, og at ikke minst et av hovedverkene i min avhandling, Kjærlighet fra Gud, var skapt ut i fra noe av den frustrasjonen man føler når noen i familien går bort på en måte som for dem som står igjen, føles ganske meningsløs. Etter mitt første møte med Morten Viskum var det ikke lenger noe problem, da fikk jeg bekreftet seriøsiteten som lå bak uttrykkene hans. Etter å ha fullført oppgaven kan jeg si at jeg ikke angrer på mitt valg, arbeidet med denne avhandlingen har på mange måter vært mitt katharsis.  

Bergen januar 2004

Wenche Henriksen

Neste:

Bibliografi/Appendiks

Tilbake til hovedside:

Rotten på korset hovedside