En samtale om døden med Morten Viskum høsten 2002

2016-07-13 Comments (0) Intervju/samtale, Kunstnere, Morten Viskum, Norsk, Vestfossen Kunstlaboratorium  1

Under mitt arbeid med Rotten på korset gjorde jeg et intervju med Morten Viskum hvor vi også tok for oss temaet døden. Hvem som til slutt intervjuet hvem ble etter hvert ganske uklart, da det hele bar mer preg av en samtale. Jeg bestemte meg i ettertid for at denne samtalen trengte en annen kontekst enn det som var naturlig i avhandlingen, og at den også skulle få en egen plass på nettstedet mitt, helt uavhengig av Rotten på korset. For en videre lesing av temaet, henviser jeg allikevel til Rotten på korset kapittel 6:4, hvor jeg ser på muligheter for at tematisering av døden i samtidskunsten fremkaller slike sterke reaksjoner som det av og til gjør.

”Samtidig med at Mennesket begynte at tænke, gik Døden op for det i all sin Gru”. ¹⁾Schopenhauer 2000:9

Har Schopenhauer rett i dette, at døden står for oss mennesker som noe fryktinngytende? På mange måter kan det virke slik, i og med at det synes å være et av de siste tabuer i vår tid. Da mener jeg døden som tema for en dypere dialog. Man opplever død via media nesten hver dag, men det er på mange måter en fjern død, er det ikke? Når de grusomme bildene flimrer over fjernsynsskjermen, distanserer man seg automatisk; hvis ikke ville det være uholdbart. Skal man i stedet gå tett inn på døden, blir alt mye vanskeligere, for hva skjer egentlig når vi dør? Blir man på platonsk vis fri fra den inkarnerte ham? Blir ånd og materie igjen til to enheter? Hva er så ånd? Eksisterer den? I så tilfelle, er det en substans, eller hva? Når et menneske dør, blir noe av dets ånd tilbake på jorden, og kan vi sanse den? I så fall, på hvilken måte?

Slik kan man holde på i det uendelige å stille spørsmål. Noe enhetlig svar får man ikke. Man har hørt og lest uttallige ”nær-døden-opplevelser”, og felles for de fleste er lyset i tunnelen, og en opplevelse av total ro og harmoni. Enkelte kan fortelle at de også har truffet igjen noen av sine kjære. På www.doktoronline.no foregikk det i nov/des. 2000 en diskusjon rundt temaet, hvor psykiater Nils Håvard Dahl uttaler:

For noen år siden var det stor interesse rundt de såkalte ”nær døden opplevelsene”. Nå vet man at dette skyldes oksygenmangel i hjernen og har dessverre en prosaisk årsak til stor ergrelse for prester og andre med sans for mystikk. ²⁾tilgjengelig 17.08.05 på www.doktoronline.no

I debattinnleggene går en av debattantene inn på en mulig forklaring når det gjelder opplevelsen av lyset i tunnelen. Når man dør, mister man synet først, og hvis sidesynet er det første som forsvinner, vil man ved bare å ha syn i sentrum få en tunneleffekt. ³⁾ibid Man kan også gå andre steder for å finne lignende forklaringer på nær-døden-opplevelser, men vi skal ikke gå noe videre inn på det her, bare slå fast at hva som skjer med et menneske når man dør, utover det rent fysiske, vet kun de som er gått helt over til den andre siden. Så kan vi som fremdeles er igjen, prøve å finne en forklaring, men noe helhetlig sikkert bilde finner vi nok ikke, enten man lener seg til det åndelige eller fysiske. Hva man tror på er også til dels religions- og kulturbetinget.

Det er høst, året er 2002. Vi; Morten Viskum og undertegnede, befinner oss i Nedre Eiker, hvor vi går inn i et bedehus som kunstneren har kjøpt for penger han har arvet etter sin kjære bestefar. Stedet har ikke vært i bruk på mange år, og i det vi kommer inn i bygningen, kjenner vi en gammel og litt innestengt lukt. Vi trer inn i et stort rom. Langs hele den ene langsiden er det vinduer med tunge gardiner som er trukket for. På motsatt side finner vi et podium som er ca. en meter høyt. Oppe på dette podiet befinner talerstolen seg. Bak talerstolen finner man nedgangen til et lite avlukke som ble brukt når man døpte voksne mennesker. Det finnes ennå to rom til i huset; et kjøkken like innenfor motsatt kortvegg av der vi kom inn, og derfra kan man gå inn i neste rom, som ligger til høyre for kjøkkenet. Dette rommet blir foreløpig brukt som lager. Her har kunstneren stablet opp ting som han har tatt vare på etter bestefaren, i tillegg til andre objekter. Da jeg var der, fikk jeg hilse på hovedrolleinnehaveren fra kunstnerens performance James Last Trip. Dette fargerike grisehodet blir nå oppbevart i et spann med formalin. ⁴⁾se i Rotten på korset del 1, hvor dette kunstverket er beskrevet nærmere

Etter at Morten Viskum har luftet litt av planene for stedet, befinner vi oss foran podiet, litt til siden for talerstolen. Ved siden av oss ligger et trekors, brukt på graven til en ung gutt som døde av en overdose. Vi kan fremdeles se merker etter hvor langt nede i jorden det har stått. Da korset ble skiftet ut med et permanent minnesmerke, ga guttens mor det til Viskum, slik at han kunne bruke det i kunsten. Jo, døden er på flere måter til stede i dette rommet. Ikke så rart kanskje, med tanke på hvilken kunstner jeg holder på å intervjue.

Jeg starter med å si at jeg har hørt at han tidligere var redd for døden, og spør derfor hvordan han tenker seg den; som ånd og materie, overgang til et annet stadia, eller hva? Viskum svarer at han tenker på mennesket som ånd og materie, og at dette skiller lag når man dør. Han finner det lite sannsynlig at det bare er meningen at man blir borte når man dør, men legger til at noen garanti har vi ikke; man må bare velge å tro på det ene eller det andre. For sin egen del velger han å tro på et videre liv etter døden, til tross for at man kan tvile noen ganger.

I Afrika finner man en oppfatning av at sjelen er udødelig. Noen kulturer mener at man kan se sjelen hvis man kikker i et speil eller i et vann. Dette gjør at eldre mennesker ikke liker å la seg fotografere; ”det betyder tilfangetagelse af sjælen, og sjælejægeren vil gjøre èn syg.” Likeledes kommer sjelens eksistens til virke i drømme, da den forlater kroppen og drar ut på sine oppdagelsesferder, mens legemet blir liggende igjen i sengen. ⁵⁾Sørensen 1977:43 Om døden og sjelen heter det at døden og sjelen var fiender, og i et sagn fortelles det om hvordan døden prøvde å drepe sjelen, men mislykkes, og dermed ble sjelen udødelig. ⁶⁾Sørensen 1977:45

Morten Viskum forteller videre om en jente på gymnaset som gjorde sterkt inntrykk på ham. Hun var ikke-troende og trodde ikke på et liv etter døden, og hun kunne ikke fatte at så mange velutdannede og oppegående mennesker kunne tro på noe slikt. Viskum slår deretter fast at til tross for at han kan mye om biologi og vet hvordan døden fysisk inntreffer, klamrer han seg til det psykiske, og båndet til et videre liv.

Zuluene har en annen oppfattelse av mennesket som tredelt, de snakker om kropp, skygge og livskraft. Zuluene ser også på livet som en del av en større enhet; når vedkommende som gammel ser på sine barn og barnebarn, ser de ikke bare den kommende slekt, men også sin egen fremtid. Hvert individ er bare et ledd i en større lenke som strekker seg fra urgamle tider. ⁷⁾Sørensen 1977:56 Om skyggen sier zuluene at når kropp og skygge forenes, blir det liv. Zuluene er av den grunn forsiktig med å tråkke på hverandres skygge, dette skal være grunnen til at de går bak hverandre, og ikke ved siden av hverandre. Forening av kropp og skygge er noe som mennesket har til felles med dyrene, men i tillegg til dette har mennesket livskraft, og dette skiller dem fra dyrene. Når mennesket dør, skiller livskraften seg fra kropp og skygge, og etter hvert avtar også skyggen, den løser seg opp i natten, eller følger kroppen ned i dødsriket der andre skygger er. ⁸⁾Sørensen 1977:58

Jeg går over til å referere fra Philippe Ariés sin bok Døden i Vesten, som blant annet tar for seg overgangen fra hedningetid til kristen tid. I hedningetiden var det ikke snakk om at man døde, man bare gikk over i en annen tilstand. De levende og de døde levde på en måte side om side, sistnevnte som ånder. Med innføringen av kristendommen blir det mer komplisert; man truer med himmel og helvete, og som et resultat blir døden et ikke-tema. Jeg tar meg i at jeg nærmest har skiftet side til intervjuobjekt, noe jeg også bemerker, men Viskum har ikke noe i mot det.

Jeg fortsetter derfor med å prøve å forklare mine tanker rundt det å dø; at både ånd og materie er et hele en liten stund etter døden har inntruffet, men at ånden kler av seg kroppen på en måte, forlater legemet; og at jeg føler veldig sterkt at ånden så lever videre.

MV: At den bare er der en kort periode? WH: Ja, etter at du er død.

I hinduismen er også sjelen udødelig. Sjel og legeme er delt. Legemet er foranderlig og blir sett på som en form for klær som sjelen kler på seg. I et vanlig livsløp fødes man; da trer sjelen inn i det nye legemet, og ved livets slutt når legemet er blitt gammelt, trer sjelen ut av legemet for å finne seg et nytt. Denne prosessen fortsetter til sjelen har vært igjennom alle sine gode og onde gjerninger, og overvunnet uvitenheten. Sjelen blir sett på som en liten del av den absolutte erkjennelse, som er Gud. ⁹⁾Sørensen 1977:70

Jeg går videre til at man begraver mennesker, og sier at jeg ikke hadde klart å begrave noen av mine kjære hvis jeg ikke trodde at ånden hadde forlatt legemet, og levde videre et annet sted. Jeg ser da på legemet som en rest etter den tiden man er i denne sfæren; vår tid på jorden.

MV: Men betyr det at du ikke vil kremere noen? WH: Det kan du godt gjøre, for meg er det helt likegyldig. Når det gjelder buddhismen, ser den på fødsel og død som en form for samme prosess, sett fra to sider:

”ligesom man kan kalde den samme dør for så vel indgang som udgang, alt efter om man ser den udenfra eller indenfra. Med andre ord er vi utallige gange gået gennem dødens eller fødselens porte og vort nuværende liv er blot det ”hinsides” eller fortsættelsen af vore tidligere eksistenser og alle de eksistenser, som er gået forud”. ¹⁰⁾Sørensen 1977:83

Også buddhistene lengter etter udødelighet, men det som er beskrevet ovenfor er bare inn- og utgang av det enkelte liv. Udødeligheten er for buddhisten å overvinne dette. For å oppnå det, må den individuelle person fortrenge det forgjengelige, som må erstattes med tro og visdom. ¹¹⁾Sørensen 1977:86 På denne måten oppnår det enkelte individ nirvana.

Viskum lurer på om jeg mener at ånden er mer tilstede rett etter man er død, og jeg svarer bekreftende, men at den fjerner seg lenger og lenger bort etter hvert.

MV: I forhold til familien eller?

Jeg svarer med å fortelle at jeg selv har opplevd at ånden til noen som har gått bort, i lang tid etterpå allikevel kan oppfattes som nær, men etter som tiden går blir fjernere. Men å definere hva som skjer er vanskelig.

MV: Javisst er det vanskelig! Som en kjent billedkunstner, er han mer til stede enn en rørlegger om hundre år? Kunstneren tenker på muligheten av en utstilling med hans kunst om hundre år.

Islam har ikke noen eksakt definisjon av sjelen som et vesen. Det arabiske ordet som brukes er nafs, som innebærer mer enn bare sjel. Det ”betegner ikke bare livsessensen, som ligger dybt i ethvert levende væsen, men også det levende væsens personlige identitet.”¹²⁾Sørensen 1977:151. Når det gjelder udødelighet sier Koranen at det bare er Gud alene som er udødelig, men det vil ikke si at mennesket opphører fullstendig ved sin død; ”Ikke desto mindre taler Koranen bestandig om en fortsættelse af livet efter døden – dvs. om den kensgerning, at legemets såkaldte ”død” ikke er afslutningen på menneskets tilværelse, men langt snarere begyndelsen til et nyt livsafsnit af ubestemt varighed”. Koranen kaller dette for oppstandelse, men hva det er som oppstår er umulig å beskrive med menneskelige begreper. ¹³⁾Sørensen 1977:152. Man må ikke sammenligne denne oppstandelsen med kristendommen og oppstandelsen av Jesus. I islam finnes det bare en Gud, islam er fullt ut en monoteistisk religion. Det er kun kristendommen som har treenigheten, og ser på Jesus som Guds sønn. I islam blir Jesus oppfattet som en profet, på lik linje med andre profeter.

Videre lurer Viskum på, hvis det er slik at jeg mener at ånden til et menneske forsvinner lenger og lenger vekk fra de som er igjen, om han som kunstner forsvinner saktere enn andre. WH: Det er vanskelig, jeg kan ikke si hverken ja eller nei, men hvis du tenker på det du har skapt, er du på en måte tilstede. Om det er et kunstverk, en bygning eller……. MV: Men hvis det er et kunstverk som ingen vet hvem som har skapt, føler du da at noen er tilstede? WH: Ja absolutt. MV: Føler du det om du ser på en gammel steinmur for eksempel, det skal ikke mer til?

WH: Ja, min bestefar laget noen fantastiske steinmurer, og når jeg ser dem, er jo han på en måte til stede. Han var kunstnerisk, og han var bonde, og jeg føler når jeg ser mye av det han har laget, stoler osv, så føler jeg at han er tilstede der. Når jeg ser steinmurene tenker jeg på da han gikk og la dem. Men det er vanskelig.

Dermed slutter for så vidt vår samtale om døden, da vi går over til å snakke om en engelsk kurator i Nifka som lurte på om Viskum spilte Gud.

Døden betyr mye for de fleste, men for en kunstner som Morten Viskum, som jobber så mye med temaet, må det bety veldig mye. Som en konklusjon på samtalen mellom kunstneren og undertegnede, må vi kunne si at det var helt tydelig at dette var et tema som var svært vanskelig for begge. Usikkerheten om hva døden egentlig innebærer var stor. Jeg vil tro at denne samtalen på mange måter kan speile det mange føler rundt dette vanskelige temaet.

Viskum har kommentert forskjellen på rollen til seg selv og undertegnede, ved at han uttrykker seg gjennom kunsten sin, mens jeg bruker ord. I dette tilfellet blir det på mange måter tydelig, så i tillegg til kunstneren sitt vokabulare uttrykk, kan man ta en titt på noen av hans kunstneriske uttrykk som man finner i dette innlegget, i tillegg til dem som er representert og omtalt i Rotten på korset; til sammen vil det si ganske mye om hans oppfatning av døden. Siden det er undertegnede som i dette tilfellet setter flest ord på tanker og følelser rundt temaet, får det klare seg som et helhetlig uttrykk for hennes del. Begge to er imidlertid enige i at her i vesten er temaet døden fremdeles et tabu, eller ikke-tema. Som en motsetning til vår vestlige oppfatning kan det være et tips å kikke litt på den Tibetanske boken om livet og døden, som er en lærebok om å forberede seg på å dø.

Jeg vil avslutte med noen ord av Schoppenhauer. De kan på mange måter være til ettertanke:

Hvis tanken om ikke at eksistere virkelig synes os saa afskrækkende, maatte vi vel gribes af samme Gru ved Tanken om den Tid, da vi ennu ikke var til. En Ikke-Eksistens efter Døden kan givetvis ikke være forskellig fra Tiden før vor Fødsel, hvorfor skulde vi saa beklage den ene Tid mer end den anden? ¹⁴⁾Schopenhauer 2000:13

Litteraturliste Ariés, Philippe: (1977) Døden i Vesten Det norske samlaget Schopenhauer Arthur: (1957) Om døden og vort sande væsens uforgjængelighed København, Hasselbalchs forlag Stefánsson/Sørensen: (1977) Liv og død – en tekstmosaik fra religioners og ideers verden Gyldendal, København Alle illustrasjoner i dette innlegget er Viskum sine verk, men fotoet av korset er tatt av fotograf Odd Nerbø. For English press here.